Jeg har et så ekstremt intenst drømmeliv at jeg kunne blitt milliardær hvis jeg kunne fått overført det på film. Da kan jeg love at det hadde blitt action! På så mange måter!
Det som kommer under begrepet mareritter, er stadig to tilbakevendende temaer i drømmene. Og det ene er at noen har stjålet min evig elskede damesykkel Anna Lovinda. En skjebne nesten for meg verre enn døden!
Og det andre er at jeg er blitt tvunget igjen til å drive vanlig alt-mulig-sportsforretning. For meg en skjebne like trist som det å ha blitt tvunget til å kjøre til Krossmoen en søndag og høre på en lirum-larum preken av religiøse bløffmakere.
Nå har faktisk sekten og mitt tidligere liv der aldri vært et tema i drømmene. Det "religiøse" svindelsystemet er fullstendig ute av mitt indre liv. At jeg bringer det på bane sånn innimellom kommer under kontoen "mental trening"- akkurat som mine avisinnlegg.
Men så var det siste natt da.
Jeg skulle bygge en kjempe sportsforretning og hadde ørten håndtverkere i sving. Men så måtte jeg en tur ned til en av byens jernvareforretninger for å hente noen skruer! Anna Lovinda borte vekk!
Helt desperat søkte jeg over hele nabolaget, så sentrum og videre rundt jernbanestasjonen og helt opp til Krossmoen! Ingen Anna Lovinda!
Drømmen (eller marerittet) var så livaktig og forskrekkelig at jeg våknet av å bade i egen kaldsvette. Det første jeg gjorde etter oppvåkningen (midt på natten) var å komme meg sporenstreks ut av senga og ned trappene. Og der sto Anna Lovinda grønn og glad inntil veggen mot sykkelverkstedet!
Den ubeskrivelige lettelsen! Ingen språk i verden kan uttrykke en brøkdel av den!
Lettelsen ble ikke mindre av at jeg konstanterte at jeg driver ikke lenger sportsforretning. Moderne sportsforretninger har jo nå blitt et moteaktig galehus.
Jeg drev fortsatt min australske spesialforretning , og det skal jeg fortsette med.!
Hvilken lykkefølelse da jeg gikk opp trappa, inntok senga og sovnet som en stein (uten drømming og mareritter).
For å avslutte det hele noe mer seriøst. Helt fra barndommen har jeg hatt problemer med søvnen grunnet at den kreative hjernen gir meg aldri fred. Sammenhengende søvn lenger enn to timer er nesten en umulighet.
Jeg skulle mange ganger ønske at jeg hadde en mer "normal" hjerne. Men det er mulig kommunen hadde blitt noe kjedeligere da. Det hadde iallefall ikke blitt avisinnlegg, blogginnslag, fotos og det hele.
Jeg har slått meg til ro at jeg må bare leve med dette, så lenge jeg har Anna Lovina ved min side!
Hadde jeg fått valget mellom Anna Lovinda og den mest avanserte luksusbil i verden, så var det et såre enkelt valg. Jeg kan ikke sykle mellom trestammene på Elverhøy med en luksusbil. Så det ble rått parti!
