Nå er den opprinnelige førsterekka tilbake på Egersund Vinmonopol. Anne Marie, Gunhild og Vigdis har vært i førsterekka i alle disse 27 (!) år. I førsterekka var også solstrålen Marte fra Helleland med fra starten. Men etter rundt 10 år flyttet hun seg til Vinmonopolene i Stavangerområdet. Men nå er hun tilbake! Og hjertelig takk for det! Førsterekka er igjen komplett- forhåpentligvis for årevis framover!
I den anledning vil jeg mimre litt om at uten en blå fransk racersykkel (Gitane) hadde det ikke blitt Vinmonopol i Egersund desember1987. Denne fantastiske historien bør på bloggen og facebook for ettertiden.
I 1986 satt jeg av forskjellige årsaker bom fast yrkesmessig og hadde overhodet ingen bærekraftig økonomisk framtid. (Det har jeg nå-i godt voksen alder- til de grader!) Jeg hadde igrunnen gitt opp det hele. Så jeg måtte finne på noe kontroversiellt og spektakulært for å fortrenge tankene om min miserable økonomiske situasjon.
Å gå inn i lokalavisen og foreslå landets første bordell i Egersund ble vel drøyt. Det måtte bli Vinmonopol. Som sannelig skulle vise seg å være kontroversielt nok! Til de grader! Jeg startet opp med et leserinnlegg i DT med overskriften Egersund Vinmonopol og Egersund Sentrums fremtid. Jeg fikk øyeblikkelig tilsvar- takk og pris. Der er nemlig et kinesisk ordspråk som sier Hva er lyden av en hånd som klapper?
Debatten bølget fram og tilbake. Så skjer det utrolige. Egersund Sentrumsforening er plutselig for pol!
Og under over alle under- OGSÅ KOMMUNESTYRET!!!!!
Men så er det noen som har snakket sammen. Ved annen gangs votering vender kommunestyret tommelen ned. Det var plutselig mange forfall til akkurat det kommunestyremøte. Ja-folk var blitt erstattet av "ansvarlige gode avholdsfolk". Så fikk også den feige Sentrumsforeningen kalde føtter og snudde de og. De fremste motstanderne gikk rundt med nesen i sky. Jeg visste da at den eneste muligheten for å pol til Egersund var å få til en folkeavstemming. Og til det trengte vi mange,mange hundrer av underskrifter med krav om folkeavstemning. Og fristen for det var ikke så veldig langt frem i tiden. Det hastet!
Jeg regnet da som en selvfølge at både Høyre, Fremskrittspartiet, Rotary og lignende liberale foreninger var aktivt på banen i så måte. Men tiden gikk-og intet skjedde. Og det er nå den blå racersykkelen kommer inn. Et fremtredende formannskapsmedlem fra Høyre hadde en sønn som studerte i Oslo. Faren kom inn for å kjøpe noen reservedeler til racersykkelen (solgt av meg). Delene fantes ikke i Oslo. Jeg tok da faren med meg ned i kjelleren under sykkelverkstedet til noe som skulle vise seg å være helt avgjørende for den videre ferden mot pol. Jeg spurte ham om han med sitt særdeles store nettverk visste om noen som var igang med å samle inn stemmer med krav om folkeavstemming. Jeg glemmer aldri svaret. "Ingen som helst, og denne feige byen fortjener ikke noe vinmonopol!"
Da bråvåknet jeg! Sammen med flere organiserte jeg i hu og hast spredning av underskriftslister på strategiske steder. Og i ellevte time hadde vi nok underskrifter! Nå var det avholdsfolket som plutselig var på defensiven. Jeg klarte i avisen å tirre avholdsfolket opp så mye at de gjorde den brøleren å gå inn i avisen med lange lister over "prektige" mennesker mot pol. Det tirret opp mange av de nøytrale. Denne viktige og helt avgjørende gruppen sørget for rekord-fremmøte på avstemningsdagen. Resten er lokalhistorie.
