Fagbutikkenes store utfordring er den nye type "butikktyver". De stjeler ikke dine varer. De stjeler din tid og snylter på din ekspertise.
En bekjent av meg i racersykkelbransjen innførte rundt 1980 en meget fremtidsrettet regel. Alle som kom inn til ham (en av landets fremste sykkeleksperter), og skulle "melke" ham for opplysninger vedrørende den riktige racersykkel til "snylteren", fikk klar beskjed.
"Det koster kr. 1000,- å få proffopplysninger fra meg. Og det beløpet må forskuddsbetales før jeg snakker sykkelfag med deg. Kjøper du sykkel hos meg, trekker jeg fra de betalte kr. 1000,- som forskuddsbetaling." En særdeles fornuftig innstilling, spør du meg!
Det er nemlig et stadig økende problem at virkelige fagforretninger innen eksempelvis sportsbransjen og våpen/fruluftsbransjenfår besøk av personer som skal få de nødvendige opplysninger og så går inn på internett for å sammelikne prisen med så mange andre butikker som mulig. Og så kjøper de produktet hvor det er billigst. De nødvendige faglige opplysninger har de jo snyltet til seg gratis!
Og dette problemet er ikke kun lokalisert til Norge.
Inspirasjonen til dette blogginnlegg skyldes at min gode venn Rolf Magne Skogen ville ha mine kommentarer til Foot Lockers nye politikk om å kreve kr. 250,- før kunden ved hjelp av et spesialapparat fikk analysert perfekt hvilken joggesko som passet perfekt vedkommendes føtter.
Seriøse kunder vil reagere positivt på dette og forstå at det er i deres egen interesse at en fagbutikk har den nødvendige inntjening for å kunne drive seriøst, betale sine kompetente ansatte en anstendig lønn og bidra med skatteinntekter for å holde vårt velferdsnivå på det nivå det er i dag.
Jeg kan trygt blogge dette uten å bli beskyldt for å be for min syke mor. Det er bare å komme inn og plassere deg på den magiske 8-seters dinglebenken. Så forstår du hvorfor at ingen i verden kan kopiere mitt opplegg. Det er komplett umulig.
mandag 28. april 2014
fredag 25. april 2014
Hva er korrekt trening etter hjerteoperasjon?
29.januar hadde jeg store problemer med å komme meg opp trappene til øverste etasje i Lerviksgården til min fenomenale fastlege Ole Gunnar Jensenius. Hvert trappetrinn var et ork, og det ble maaange pauser oppover. Da forsto jeg at noe var alvorlig galt med et legeme som i mitt 70-årige liv som hatt lite kontakt med doktorer og sykehus.
10. mars gjennomgikk jeg hjerteoperasjon på Haukeland i Bergen. Full oppskjæring og feste av løs klaff. Jeg slapp unna både metallklaff eller klaff fra kalv eller gris.
24.april gikk jeg bratteste og strakeste vei fra Kinoen til Varbergtoppen på rundt 14 minutter. Den siste brattkneika til toppen gikk nesten like lett som da jeg i ungdommen hadde samme rute som kondistest
25.april (i dag) tok jeg alle trappene i ett jafs (to trinn av gangen) opp etasjene til min fastlege for å ta blodprøve.
Og jeg har ikke fulgt en eneste anbefaling fra noen når det gjaldt "korrekt" opptrening etter operasjonen. Dette selvstendige opplegg anbefales på ingen måte til alle andre hjerteopererte!
På venteværelset idag snakket jeg med en hjerteoperert egersunder som ikke kunne fullrose nok opptreningsprogrammet på Eigersund Sjukehus. Det hjalp han veldig.
To andre hjerteoperert egersunder var fra seg av begeistring over opptreningen på Nærlandsheimen. Det var helt avgjørende for at kroppen kom tilbake til noenlunde normal tilstand. Ikke minst psyken!!
En tredje hjerteoperert egersunder hadde fulgt sitt eget program, men anbefalte meg å ta veldig korte og forsikteige spaserturer i starten. Jeg takket, men jeg er ikke laget for å være "forsiktig".
De velmenende råd jeg fikk fra ekspertisen på Haukeland oppfattet jeg (korrekt) som standardråd til alle hjerteopererte. Enten du var 80årig overvektig storrøyker, eller som jeg , ikke-røyker og aldeles ikke overvektig. Og alle andre spredt over hele skalaen når det gjelder vekt, alder og generell fysisk eller- ikke minst-psykisk kondisjon.
Og akkurat det siste element tror jeg er kraftig undervurdert fra medisinsk hold. Noen går helt i bakken i forkant og etterkant av det mest alvorlige inngrep som tenkes kan på det menneskelige legeme. De trenger all den støtte og inspirasjon som tenkes kan, ikke minst fra mennesker som har vært i samme situasjon. Og da er type Nærlandsheimen helt nødvendig.
Jeg vil med dette blogginnlegg , utfra egen erfaring, bare få slått fast at det finnes ikke noe standardprogram for opptrening etter en hjerteoperasjon. Derfor har jeg spurt ut alle som jeg kjenner som har vært hjerteoperert om deres erfaringer hva angår trening etter operasjonen. Det har vært så til de grader lærerikt! Denne metode anbefaler jeg alle.
Så jeg vil med dette konkludere med at like så forskjellige som vi mennesker er , så må det samme gjelde opptreningsprogram etter hjerteoperasjoner. Men en faktor er helt udiskutabel. Og det er at det hjelper ingenting å grave seg ned i selvmedlidenhet. Prøv heller magisk medisin godt humør!!!!!
10. mars gjennomgikk jeg hjerteoperasjon på Haukeland i Bergen. Full oppskjæring og feste av løs klaff. Jeg slapp unna både metallklaff eller klaff fra kalv eller gris.
24.april gikk jeg bratteste og strakeste vei fra Kinoen til Varbergtoppen på rundt 14 minutter. Den siste brattkneika til toppen gikk nesten like lett som da jeg i ungdommen hadde samme rute som kondistest
25.april (i dag) tok jeg alle trappene i ett jafs (to trinn av gangen) opp etasjene til min fastlege for å ta blodprøve.
Og jeg har ikke fulgt en eneste anbefaling fra noen når det gjaldt "korrekt" opptrening etter operasjonen. Dette selvstendige opplegg anbefales på ingen måte til alle andre hjerteopererte!
På venteværelset idag snakket jeg med en hjerteoperert egersunder som ikke kunne fullrose nok opptreningsprogrammet på Eigersund Sjukehus. Det hjalp han veldig.
To andre hjerteoperert egersunder var fra seg av begeistring over opptreningen på Nærlandsheimen. Det var helt avgjørende for at kroppen kom tilbake til noenlunde normal tilstand. Ikke minst psyken!!
En tredje hjerteoperert egersunder hadde fulgt sitt eget program, men anbefalte meg å ta veldig korte og forsikteige spaserturer i starten. Jeg takket, men jeg er ikke laget for å være "forsiktig".
De velmenende råd jeg fikk fra ekspertisen på Haukeland oppfattet jeg (korrekt) som standardråd til alle hjerteopererte. Enten du var 80årig overvektig storrøyker, eller som jeg , ikke-røyker og aldeles ikke overvektig. Og alle andre spredt over hele skalaen når det gjelder vekt, alder og generell fysisk eller- ikke minst-psykisk kondisjon.
Og akkurat det siste element tror jeg er kraftig undervurdert fra medisinsk hold. Noen går helt i bakken i forkant og etterkant av det mest alvorlige inngrep som tenkes kan på det menneskelige legeme. De trenger all den støtte og inspirasjon som tenkes kan, ikke minst fra mennesker som har vært i samme situasjon. Og da er type Nærlandsheimen helt nødvendig.
Jeg vil med dette blogginnlegg , utfra egen erfaring, bare få slått fast at det finnes ikke noe standardprogram for opptrening etter en hjerteoperasjon. Derfor har jeg spurt ut alle som jeg kjenner som har vært hjerteoperert om deres erfaringer hva angår trening etter operasjonen. Det har vært så til de grader lærerikt! Denne metode anbefaler jeg alle.
Så jeg vil med dette konkludere med at like så forskjellige som vi mennesker er , så må det samme gjelde opptreningsprogram etter hjerteoperasjoner. Men en faktor er helt udiskutabel. Og det er at det hjelper ingenting å grave seg ned i selvmedlidenhet. Prøv heller magisk medisin godt humør!!!!!
torsdag 24. april 2014
Sekter masseproduserer "psykisk utviklingshemmede".
Hva enten sektene er politiske eller religiøse, sluttresultatet for de uheldige "vanlig menige" som befinner seg der, er tragisk. De er berøvet muligheten til å leve et fullverdig menneskelig liv med selvstendige tanker og personlig utvikling. Psykopatene har full kontroll.
Hvis du sperrer noen av dine medmennesker inne i et fysisk bur så trangt at de blir legemlig utviklingshemmet, blir du straffet med fengselsstraff.
Sperrer du derimot noen av dine medmennesker inne i mentale bur i årevis(sektene) slik at de blir "psykisk utviklingshemmet", blir du belønnet av den norske stat med generøs økonomisk bistand.
Hvilket beviser for meg at vi lever i "et politisk galehus" i Norge.
I sektene læres medlemmene opp til at hele resten av menneskeheten er fordømt til "helvetes evige pine" fordi de ikke har "den rette dåp". Og "den rette dåp" får de kun i akkurat denne kirke.
Og alle de andre "ugudelige" presses til å betale skatt som er med og finansierer disse umenneskelig organisasjoner hvis "religion" for meg er intet mindre enn organisert sinnssykdom og sentraler for massespredning av åndelig aids.
Jeg måtte blogge litt med "ekstra krutt" for å sjekke om jeg etter hjerteoperasjonen nærmer meg min sedvanlige åndelige kanonform. Den fysiske form er iallefall snart på tidligere standard.
Og humøret har hele tiden vært det samme.
Jeg vil tilslutt tilføye at akkurat dette med humøret befinner det seg overraskende mye
av denne kvalitet i de lokale sekter. Jeg fant ikke humør hos Amishfolket i USA. Og ettersom jeg har forstått er humør også en mangelvare hos Læstadianerne i Nord-Norge. Akkurat som potteplanter og gardiner. De er nemlig forbudt hos disse villfarne stakkarne.
Hvis du sperrer noen av dine medmennesker inne i et fysisk bur så trangt at de blir legemlig utviklingshemmet, blir du straffet med fengselsstraff.
Sperrer du derimot noen av dine medmennesker inne i mentale bur i årevis(sektene) slik at de blir "psykisk utviklingshemmet", blir du belønnet av den norske stat med generøs økonomisk bistand.
Hvilket beviser for meg at vi lever i "et politisk galehus" i Norge.
I sektene læres medlemmene opp til at hele resten av menneskeheten er fordømt til "helvetes evige pine" fordi de ikke har "den rette dåp". Og "den rette dåp" får de kun i akkurat denne kirke.
Og alle de andre "ugudelige" presses til å betale skatt som er med og finansierer disse umenneskelig organisasjoner hvis "religion" for meg er intet mindre enn organisert sinnssykdom og sentraler for massespredning av åndelig aids.
Jeg måtte blogge litt med "ekstra krutt" for å sjekke om jeg etter hjerteoperasjonen nærmer meg min sedvanlige åndelige kanonform. Den fysiske form er iallefall snart på tidligere standard.
Og humøret har hele tiden vært det samme.
Jeg vil tilslutt tilføye at akkurat dette med humøret befinner det seg overraskende mye
av denne kvalitet i de lokale sekter. Jeg fant ikke humør hos Amishfolket i USA. Og ettersom jeg har forstått er humør også en mangelvare hos Læstadianerne i Nord-Norge. Akkurat som potteplanter og gardiner. De er nemlig forbudt hos disse villfarne stakkarne.
onsdag 23. april 2014
Har en gud skapt universet?
I går opplevde jeg et to timers opptak fra en fantastisk debatt mellom mange krystallklare hjerner (jøder, muslimer,ateister og kristne)vedrørende Gud og Universet. Den ene fløy var helt overbevist om at Gud hadde en finger med i skapelsesprosessen. Den andre var av stikk motsatt oppfatning. Begge sider hadde svært gode argumenter.
Det de aller fleste var enig om var at universet oppsto for 13-14 milliarder år siden og vår egen Melkevei for rundt 4 milliarder år tilbake. Videre var det enighet om at det ville ikke vært mennesker på jorden i dag hvis ikke en diger metoritt hadde kratsjet inn i dagens Mexico for rundt 70 millioner år siden. Følgene av denne katastrofen var at dinosaurene og alle andre øgler ble utryddet.
Det banet vei for utviklingen av pattedyrene som i sin mest avanserte form heter mennesket. Forløperne til det moderne mennesket vandret ut av Øst-Afrika for 200000 år siden.
Det mildt sagt sjokkerende er at en forbausende stor prosent av innbyggerne i USA i 2014 tar skapelsesberetningen i Bibelen helt bokstavelig. Og det er at Jorden ble skapt 6 dager for 6000 år siden. Det er mange av de mest bibeltro i Norge også som deler denne oppfatning.
Men det som var mest interessant med debatten var om det var en gud oppi det hele, uansett hvor lang tid det gikk med til å skape Universet, Melkeveien og mennesket.
Jeg registrerer bare at mennesket har for første gang i sin historie på jordkloden skapt den samme gud over hele verden som alle ligger på kne for og tilber hver eneste dag. Og den guden heter mobiltelefonen.
Og ingen gud har noensinne hatt så totalt et grep på sine disipler. Ingen gud har noensinne blitt så totalt og altoppslukende tilbedt. Ingen narkotika har blitt så vanedannende.
Jeg er redd for at denne gud og slavedriver vil ødelegge mennesket som vesen innvendig og at vi alle vil vandre rundt som roboter i framtiden, uten fantasi og drømmer. Og uten å ha den sosiale kompetansen til å ha venner på "gamlemåten", men bare klikker på Facebook for å registrere hvor mange likes vi har fått den siste timen.
Nå harselerer jeg og overdriver veldig, for mobilen er helt nødvendig i et moderne samfunn. Spørsmålet er bare, er det vi mennesker som skal kontrollere dette fantastiske instrument, eller er det mobilen som skal kontrollere oss selv og våre korte liv på kloden totalt?
Det de aller fleste var enig om var at universet oppsto for 13-14 milliarder år siden og vår egen Melkevei for rundt 4 milliarder år tilbake. Videre var det enighet om at det ville ikke vært mennesker på jorden i dag hvis ikke en diger metoritt hadde kratsjet inn i dagens Mexico for rundt 70 millioner år siden. Følgene av denne katastrofen var at dinosaurene og alle andre øgler ble utryddet.
Det banet vei for utviklingen av pattedyrene som i sin mest avanserte form heter mennesket. Forløperne til det moderne mennesket vandret ut av Øst-Afrika for 200000 år siden.
Det mildt sagt sjokkerende er at en forbausende stor prosent av innbyggerne i USA i 2014 tar skapelsesberetningen i Bibelen helt bokstavelig. Og det er at Jorden ble skapt 6 dager for 6000 år siden. Det er mange av de mest bibeltro i Norge også som deler denne oppfatning.
Men det som var mest interessant med debatten var om det var en gud oppi det hele, uansett hvor lang tid det gikk med til å skape Universet, Melkeveien og mennesket.
Jeg registrerer bare at mennesket har for første gang i sin historie på jordkloden skapt den samme gud over hele verden som alle ligger på kne for og tilber hver eneste dag. Og den guden heter mobiltelefonen.
Og ingen gud har noensinne hatt så totalt et grep på sine disipler. Ingen gud har noensinne blitt så totalt og altoppslukende tilbedt. Ingen narkotika har blitt så vanedannende.
Jeg er redd for at denne gud og slavedriver vil ødelegge mennesket som vesen innvendig og at vi alle vil vandre rundt som roboter i framtiden, uten fantasi og drømmer. Og uten å ha den sosiale kompetansen til å ha venner på "gamlemåten", men bare klikker på Facebook for å registrere hvor mange likes vi har fått den siste timen.
Nå harselerer jeg og overdriver veldig, for mobilen er helt nødvendig i et moderne samfunn. Spørsmålet er bare, er det vi mennesker som skal kontrollere dette fantastiske instrument, eller er det mobilen som skal kontrollere oss selv og våre korte liv på kloden totalt?
tirsdag 15. april 2014
Egersund postkontor 1984 og 2014
I Dalane Tidende 14.4. vises et bilde fra 1984 av en stolt gjeng (15 ansatte) som arbeidet på Egersund Postkontor i sentrum. I april 2014 står Egersund Postkontor tomt. Utviklingen har løpt fra postkontorene over hele verden. Går vi seksti år tilbake i tid (1954) hadde vi meieri midt i sentrum, og de nærmerste bøndene kjørte melk med hest og kjerre. Jeg har selv opplevd dette.
Nå reduseres meieriene i et rasende tempo på samme måte som antall gardsbruk.
Var du ansatt som journalist i VG i 2004 var du blandt de heldige. Bunnsolid lønn og spennende reiser over hele verden. I dag reduseres antall aviser over hele verden , og opplagene stuper. Journalister må leve med spøkelset "oppsigelse" hengende over seg hver eneste dag- over hele verden. Opplaget til VG av i dag er bare en brøkdel av hva det var i 2004. Og det minker drastisk for hver eneste dag. Som i Danmark, Sverige osv.
Den torpedoen som kommer til å senke avisbransjen heter Facebook. Facebook hadde bare i Norge i 2013 en reklameinntekt på en milliard kroner. I lille Norge! Det er nemlig på mobil/facebook at snart hele befolkningen befinner seg flere timer daglig. Og det er der annonsene har effekt. Ikke i de stadig færre aviser som kun oss "gamlinger" leser. Og når annonseinntektene forsvinner, forsvinner også journaliststillingene. På dette området blir det mange harde skjebner i vente.
Og når det gjelder den gammelmodige butikkbransje i sentrum av byene, vil de lide samme skjebne som avisene hvis de ikke drastisk tenker nytt.
Stavanger Aftenblad belyste dette nylig i en interessant artikkel. Konklusjonen var at publikum ikke lenger bare vil ha fulle poser, ettersom det stilles mye større krav nå enn for 20 år siden fra kjøpernes side. Publikum vil ha spennende opplevelser, høre spennende historier som de så kan fortelle videre til familie og venner. Butikkene måtte ikke bare være et rom for utveksling av varer, men et sted for dialog og sosiale relasjoner!
Men å fortelle gode historier kan ikke læres. Det må være medfødt akkurat som en god sangstemme. Så hvis jeg måtte drive spesialbutikk i sentrum med ansatte ville jeg funnet de beste historiefortellerne som også var i besittelse av et visst underholdningstalent.
Jeg skal avslutte med en liknelse. Selv om de hadde "shinet opp" Egersund Postkontor til å ha et interiør i absolutt verdensklasse, hadde det ikke hjulpet det minste. Konseptet har gått ut på dato. Slik blir det også med butikker i byenes sentrum. De kan fikse opp interiørmessig for millioner. Det hjelper ikke det minste sålenge forretningsmodellen hører til i fortiden.
Så å være butikkansatt i byenes ting-og-tang sentrumsbutikker gir deg like usikker yrkesframtid som for de som nå jobber som journalister i papiravisene.
Dette bare som en vennlig opplysning til de som vurderer disse ytterst usikre yrker.
For min egen del så jeg for år siden hva som kom. Og tok i tide mine forholdsregler. Det skal sandelig bli spennende å følge utviklingen fra orkesterplass.
Nå reduseres meieriene i et rasende tempo på samme måte som antall gardsbruk.
Var du ansatt som journalist i VG i 2004 var du blandt de heldige. Bunnsolid lønn og spennende reiser over hele verden. I dag reduseres antall aviser over hele verden , og opplagene stuper. Journalister må leve med spøkelset "oppsigelse" hengende over seg hver eneste dag- over hele verden. Opplaget til VG av i dag er bare en brøkdel av hva det var i 2004. Og det minker drastisk for hver eneste dag. Som i Danmark, Sverige osv.
Den torpedoen som kommer til å senke avisbransjen heter Facebook. Facebook hadde bare i Norge i 2013 en reklameinntekt på en milliard kroner. I lille Norge! Det er nemlig på mobil/facebook at snart hele befolkningen befinner seg flere timer daglig. Og det er der annonsene har effekt. Ikke i de stadig færre aviser som kun oss "gamlinger" leser. Og når annonseinntektene forsvinner, forsvinner også journaliststillingene. På dette området blir det mange harde skjebner i vente.
Og når det gjelder den gammelmodige butikkbransje i sentrum av byene, vil de lide samme skjebne som avisene hvis de ikke drastisk tenker nytt.
Stavanger Aftenblad belyste dette nylig i en interessant artikkel. Konklusjonen var at publikum ikke lenger bare vil ha fulle poser, ettersom det stilles mye større krav nå enn for 20 år siden fra kjøpernes side. Publikum vil ha spennende opplevelser, høre spennende historier som de så kan fortelle videre til familie og venner. Butikkene måtte ikke bare være et rom for utveksling av varer, men et sted for dialog og sosiale relasjoner!
Men å fortelle gode historier kan ikke læres. Det må være medfødt akkurat som en god sangstemme. Så hvis jeg måtte drive spesialbutikk i sentrum med ansatte ville jeg funnet de beste historiefortellerne som også var i besittelse av et visst underholdningstalent.
Jeg skal avslutte med en liknelse. Selv om de hadde "shinet opp" Egersund Postkontor til å ha et interiør i absolutt verdensklasse, hadde det ikke hjulpet det minste. Konseptet har gått ut på dato. Slik blir det også med butikker i byenes sentrum. De kan fikse opp interiørmessig for millioner. Det hjelper ikke det minste sålenge forretningsmodellen hører til i fortiden.
Så å være butikkansatt i byenes ting-og-tang sentrumsbutikker gir deg like usikker yrkesframtid som for de som nå jobber som journalister i papiravisene.
Dette bare som en vennlig opplysning til de som vurderer disse ytterst usikre yrker.
For min egen del så jeg for år siden hva som kom. Og tok i tide mine forholdsregler. Det skal sandelig bli spennende å følge utviklingen fra orkesterplass.
fredag 11. april 2014
Haukeland hjerteavdeling, farvel og takk!!
"Dette ser fint ut", sa kirurg Venny. Vi skriver tirsdag 18. april. Dagen før hadde jeg vært inne i "røret" for å sjekke hjertet etter operasjonen. Det var den sjekken Venny refererte til. "Nå sender vi deg videre til SUS i Stavanger for en siste sjekk. Du er så sprek at det blir bare en overnatting der", sa Venny. Hun fikk rett.
Vi var fire rogalendinger som samlet reiste med taxi til Flesland, så fly til Sola og nok en taxi til SUS.Vi hadde med kvinnelig reiseleder som også fungerte som pakk-esel ettersom vi opererte hjertepasienter ikke hadde lov å bære noe over en kilo. Mine tre medpassasjerer var nok i en verre forfatning enn jeg og måtte da også ha flere dager for sjekk på SUS. Jeg hadde en siste røntgen- sjekk på onsdagen, og så bar det i drosje til Egersund. Trafikk-infarktet på motorveien(!) gjorde at trafikken mellom Stavanger og Sandnes gikk i rundt 20-30 km/t. Og verre skal det bli.
Det er et ordspråk som heter "at når ting går for lett,blir man fort dum". Helsemessig hadde livet fart så lett med meg, at jeg var "stokkdum" på det området. I påsken 2013 hadde jeg spasert fra morgen til kveld i Seattle/Vancouver og det samme i november i Hobart/Sydney. Planene for påsken 2014 var at jeg skulle endelig kjøre route 1 langs kysten fra San Fransisco til Los Angeles.
Men skjebnen ville det anderledes, og det har gitt meg et helt annet livsperspektiv. Selv om jeg i skrivende stund er i topp hjerteform, tar jeg aldri dette som en selvfølge mer. Ikke et eneste sekund!! Jeg har fått et nødvendig innsyn i en verden hvor medmennesker er lenket til dårlig helse mye av deres tid. Faktisk skulle begge kjønn rett etter skolegang hatt et års "militærtjeneste" på type Haukeland Universitetssjukehus.
Det var med et viss vemod jeg forlot Haukeland og en to ukers periode som skulle bli et av mitt livs mest berikende medmenneskelige kapitler. Man får virkelig perspektiv på hva som betyr noe i livet og kan bare riste på hodet over alt det bagatellmessige tull vi bruker energi på å bekymre og hisse oss opp over. Jeg kommer til å savne alle de gode samtalene jeg hadde med mine medpasienter i kantinen ved frokost, lunsj, middag og kvelds.Jeg kommer til å savne den innsatsfyllte og vennlige innstilling som gjennomsyret hele personalet på Haukeland. Vi leter jo alle etter en viss mening med tilværelsen. Og det å være ansatt i helsevesenet og virkelig bety noe for direkte innvirkning på andre menneskers livskvalitet, det må da sandelig gi tilværelsen mening under en utvidet himmelhvelving og horisont!!
Da jeg i avskjedens time takket kirurg Venny for hva hun og resten av staben hadde betydd for kvaliteten av resten av mitt liv, spurte jeg henne hva som ville skjedd med mitt hjerte hvis jeg ikke hadde foretatt denne operasjonen. " Ditt hjerte ville blitt langsomt utslitt, ettersom det ville måtte arbeide i motbakke med minst dobbel belastning resten av din tid. Som det nå er, har du et lettere reparert hjerte i ungdommelig toppform som ikke har vært beskadiget av tette blodårer og infarkt", sa Venny. Selv verdens sterkeste dop ville ikke vært i nærheten av å virke så eksplosivt på meg som denne opplysning fra Venny. "Kjære Venny og hele staben som tok vare på meg, jeg glemmer dere aldri i all evighet!" Og til min blogglesere og facebookvenner, takk for følget. Jeg håper med denne syklus å ha fått (som jeg) utvidet deres medisinske horisont. Lev- og start nå!!!!!
Vi var fire rogalendinger som samlet reiste med taxi til Flesland, så fly til Sola og nok en taxi til SUS.Vi hadde med kvinnelig reiseleder som også fungerte som pakk-esel ettersom vi opererte hjertepasienter ikke hadde lov å bære noe over en kilo. Mine tre medpassasjerer var nok i en verre forfatning enn jeg og måtte da også ha flere dager for sjekk på SUS. Jeg hadde en siste røntgen- sjekk på onsdagen, og så bar det i drosje til Egersund. Trafikk-infarktet på motorveien(!) gjorde at trafikken mellom Stavanger og Sandnes gikk i rundt 20-30 km/t. Og verre skal det bli.
Det er et ordspråk som heter "at når ting går for lett,blir man fort dum". Helsemessig hadde livet fart så lett med meg, at jeg var "stokkdum" på det området. I påsken 2013 hadde jeg spasert fra morgen til kveld i Seattle/Vancouver og det samme i november i Hobart/Sydney. Planene for påsken 2014 var at jeg skulle endelig kjøre route 1 langs kysten fra San Fransisco til Los Angeles.
Men skjebnen ville det anderledes, og det har gitt meg et helt annet livsperspektiv. Selv om jeg i skrivende stund er i topp hjerteform, tar jeg aldri dette som en selvfølge mer. Ikke et eneste sekund!! Jeg har fått et nødvendig innsyn i en verden hvor medmennesker er lenket til dårlig helse mye av deres tid. Faktisk skulle begge kjønn rett etter skolegang hatt et års "militærtjeneste" på type Haukeland Universitetssjukehus.
Det var med et viss vemod jeg forlot Haukeland og en to ukers periode som skulle bli et av mitt livs mest berikende medmenneskelige kapitler. Man får virkelig perspektiv på hva som betyr noe i livet og kan bare riste på hodet over alt det bagatellmessige tull vi bruker energi på å bekymre og hisse oss opp over. Jeg kommer til å savne alle de gode samtalene jeg hadde med mine medpasienter i kantinen ved frokost, lunsj, middag og kvelds.Jeg kommer til å savne den innsatsfyllte og vennlige innstilling som gjennomsyret hele personalet på Haukeland. Vi leter jo alle etter en viss mening med tilværelsen. Og det å være ansatt i helsevesenet og virkelig bety noe for direkte innvirkning på andre menneskers livskvalitet, det må da sandelig gi tilværelsen mening under en utvidet himmelhvelving og horisont!!
Da jeg i avskjedens time takket kirurg Venny for hva hun og resten av staben hadde betydd for kvaliteten av resten av mitt liv, spurte jeg henne hva som ville skjedd med mitt hjerte hvis jeg ikke hadde foretatt denne operasjonen. " Ditt hjerte ville blitt langsomt utslitt, ettersom det ville måtte arbeide i motbakke med minst dobbel belastning resten av din tid. Som det nå er, har du et lettere reparert hjerte i ungdommelig toppform som ikke har vært beskadiget av tette blodårer og infarkt", sa Venny. Selv verdens sterkeste dop ville ikke vært i nærheten av å virke så eksplosivt på meg som denne opplysning fra Venny. "Kjære Venny og hele staben som tok vare på meg, jeg glemmer dere aldri i all evighet!" Og til min blogglesere og facebookvenner, takk for følget. Jeg håper med denne syklus å ha fått (som jeg) utvidet deres medisinske horisont. Lev- og start nå!!!!!
torsdag 10. april 2014
Første tid etter hjerteoperasjonen
Etter at jeg våknet opp på "slaktebenken" etter vellykket hjerteoperasjon og ble trillet inn på "mitt" rom og "min" seng, fikk jeg neste dag besøk av kirurg Venny Kvalheim. Hun vil for alltid være en av "de medmenneskelige giganter" i mitt liv. Hun hadde med seg forståelig illustrasjon av et hjerte. Og på den illustrasjonen hadde hun tegnet inn hva operasjonen av mitt "trette" hjerte innebar.
Hun hadde hatt assistanse av doktor Ellensen (jeg håndhilste på han rett etter operasjonen).
Ettersom jeg hadde så kort ventetid fra oppholdet på SUS i Stavanger til jeg ble innlagt på Haukeland, forsto jeg at det var noe "alvorligere" på ferde enn bare en "vanlig" hjerteoperasjon.
Det kirurgene hadde gjordt ,var at de i mitt venstre hjertekammer hadde reparert dette med Goretex sutun, og i mistralklaffen hadde de implantert en metallring. Jeg slapp å skifte klaff, og alle mine blodårer var helt åpne. Jeg slapp billig i forhold til alle de som må ha bypass og skifte klaffer! Resultatet er at jeg for øyeblikket er i en form som jeg må gå år tilbake for å ha opplevd. Strekningen fra kinoen og opp de bratte bakkene til første Vannbasseng har jeg i siste uke gjennomført flere ganger de siste dager. Jeg føler at jeg flyr, og må faktisk holde noe tilbake for ikke å overanstrenge hjertet.
Neste besøk var av den fantastiske sykepleierske fra Trøndelag som var utseende-messig en utrolig kopi av den legendariske irske rockesanger Sinead O'Connor. Trønderdama var glattbarbert som hennes irske idol. ( På hodeskallen, vel å merke! Jeg sjekket ikke andre steder på hennes meget veldreide legeme!!!! Det får da være visse grenser!!!!!).
Trønderdama ga beskjed om at jeg måtte komme meg ut av senga fortest mulig! Og det var en meget interessant og oppkvikkende melding. Jeg hadde hatt en misforstått forståelse av at etter en hjerteoperasjon skulle man holde sengen i flere dager! Så feil kan man ta! På rekordtid var jeg " i gang" som vanlig, tok heisen ned til Narvesen, leste aviser, løste kryssord, vandret i korridorene og var i sosial kanonform.
Den samme dag etter operasjonen ble jeg henvist til en sympatisk og vakker ung dame som hadde yrke som fysioterapeut. Det ble en underholdende opplevelse. Hun anbefalte meg til å gå på "fysisk opptreningskurs" for hjertepasienter på Nærland i Rogaland. Jeg måtte også for all del passe på å ikke legge ut på for lange spaserturer rett etter operasjonen. Jeg kunne begynne med hundre meter og så gå tilbake samme strekning. Etter en tid kunne jeg øke på noe. Hun demonstrerte også allverdens kroppsøvelser jeg burde utføre i "opptreningsperioden".
Alt dette var vel og bra, men det hadde jo vært det perfekte opplegg for en hjerteoperert 85-åring som så vidt kunne fote seg. Damen forsto jo tydeligis ikke det som kirurg Venny hadde forstått fra første stund. Venny fortalte meg at det eneste problemet jeg ville få som en ekstra sprek 70-åring med ungdommelige verdier (blodtrykk, oksygenopptak og det hele) , var at jeg ikke roet ned min veldige energi den første tid etter operasjonen. Venny informerte meg også om at jeg neste mandag (en uke fra da av) skulle inn i "røret" (kroppsscanneren) som skulle sjekke mitt opererte hjerte med ekko og det hele. Flott!! Nok en luksuriøs "ferieuke" med topp tjenerstab ventet. Mer i neste nr.
Hun hadde hatt assistanse av doktor Ellensen (jeg håndhilste på han rett etter operasjonen).
Ettersom jeg hadde så kort ventetid fra oppholdet på SUS i Stavanger til jeg ble innlagt på Haukeland, forsto jeg at det var noe "alvorligere" på ferde enn bare en "vanlig" hjerteoperasjon.
Det kirurgene hadde gjordt ,var at de i mitt venstre hjertekammer hadde reparert dette med Goretex sutun, og i mistralklaffen hadde de implantert en metallring. Jeg slapp å skifte klaff, og alle mine blodårer var helt åpne. Jeg slapp billig i forhold til alle de som må ha bypass og skifte klaffer! Resultatet er at jeg for øyeblikket er i en form som jeg må gå år tilbake for å ha opplevd. Strekningen fra kinoen og opp de bratte bakkene til første Vannbasseng har jeg i siste uke gjennomført flere ganger de siste dager. Jeg føler at jeg flyr, og må faktisk holde noe tilbake for ikke å overanstrenge hjertet.
Neste besøk var av den fantastiske sykepleierske fra Trøndelag som var utseende-messig en utrolig kopi av den legendariske irske rockesanger Sinead O'Connor. Trønderdama var glattbarbert som hennes irske idol. ( På hodeskallen, vel å merke! Jeg sjekket ikke andre steder på hennes meget veldreide legeme!!!! Det får da være visse grenser!!!!!).
Trønderdama ga beskjed om at jeg måtte komme meg ut av senga fortest mulig! Og det var en meget interessant og oppkvikkende melding. Jeg hadde hatt en misforstått forståelse av at etter en hjerteoperasjon skulle man holde sengen i flere dager! Så feil kan man ta! På rekordtid var jeg " i gang" som vanlig, tok heisen ned til Narvesen, leste aviser, løste kryssord, vandret i korridorene og var i sosial kanonform.
Den samme dag etter operasjonen ble jeg henvist til en sympatisk og vakker ung dame som hadde yrke som fysioterapeut. Det ble en underholdende opplevelse. Hun anbefalte meg til å gå på "fysisk opptreningskurs" for hjertepasienter på Nærland i Rogaland. Jeg måtte også for all del passe på å ikke legge ut på for lange spaserturer rett etter operasjonen. Jeg kunne begynne med hundre meter og så gå tilbake samme strekning. Etter en tid kunne jeg øke på noe. Hun demonstrerte også allverdens kroppsøvelser jeg burde utføre i "opptreningsperioden".
Alt dette var vel og bra, men det hadde jo vært det perfekte opplegg for en hjerteoperert 85-åring som så vidt kunne fote seg. Damen forsto jo tydeligis ikke det som kirurg Venny hadde forstått fra første stund. Venny fortalte meg at det eneste problemet jeg ville få som en ekstra sprek 70-åring med ungdommelige verdier (blodtrykk, oksygenopptak og det hele) , var at jeg ikke roet ned min veldige energi den første tid etter operasjonen. Venny informerte meg også om at jeg neste mandag (en uke fra da av) skulle inn i "røret" (kroppsscanneren) som skulle sjekke mitt opererte hjerte med ekko og det hele. Flott!! Nok en luksuriøs "ferieuke" med topp tjenerstab ventet. Mer i neste nr.
onsdag 9. april 2014
Smertefri hjerteoperasjon på Haukeland
Etter innsjekking og registrering på Haukeland onsdag 5.3. var det meningen at jeg skulle hjerteopereres dagen etter. Imidlertid kom kirurg Venny fra Måløy samme onsdag inn på rom 550 og informerte meg om at operasjonen måtte utsettes til mandag. Det viste seg at mitt klaffproblem var "noe spesielt", og derfor måtte hun som ansvarlig for operasjonen ha assistanse av en spesialist på akkurat denne operasjonen. Haukeland hadde fått uforutsette akuttilfeller som bare måtte opereres på torsdag , og ettersom jeg ikke var på noen måte var i akutt livsfare, ble jeg selvsagt forskjøvet. For meg var det helt greit. Jeg stortrivdes allerede, og litt lenger "luksuriøst feriopphold" gjorde meg ingenting. "Om jeg helst ville reise tilbake til Egersund og møte opp igjen på søndag?". "Absolutt ikke!!" Mitt hjerte, legeme, sjel og hjerne hadde godt av fred og harmoni i "oppkjøringen". Derfor intet unødvendig reisestress! Desto mer avislesning, kryssordløsing og sosial opplevelse!
Jeg fortalte Venny at da jeg hadde den snaue ukes opphold på SUS i Stavanger tre uker tidligere (som forberedelse til Haukeland) kom min kjære datter Isa sporenstreks til Stavanger. Hun er jurist i Statsnett og ble beordret av sjefen sin til Stavanger for å sjekke tilstanden min. Etter få dager reiste hun tilbake til Oslo ettersom hun med egne øyne så at det var ingen fare med min totale situasjon og fikk vite at operasjonen var for Haukeland ren rutine. Jeg beordret henne til ikke å tenke mer på meg overhodet , men konsentrere seg fullt og helt om de viktige forhandlinger hun sammen med sine sjefer skulle ha med myndighetene i Zagreb i Kroatia.
Jeg fortalte henne at jeg vedrørende operasjon var helgardert på tippekupongen. Var det bestemt at jeg skulle daue, så ville jeg ikke daue ensom og forlatt!! Jeg ville være omgitt av en "hær" av sympatiske medmennesker. Ikke alle er så heldige. Og overlevde jeg, så overlevde jeg!! Jeg ville vinne uansett!!
Jeg fortalte dette til Venny som lo sitt aller mest hjertelige. Den offensive og galgenhumoristiske vinklingen hadde hun aldri hørt fra en hjertepasient før!
Mandag morgen ble jeg hentet av flere assistenter og kjørt opp på operasjonsbordet. Så ble plutselig verden "borte" og etter et par minutter (trodde jeg) våknet jeg igjen omgitt av Venny og hennes assistentkirurger pluss "et helt kompani" sykepleiersker. Det viste seg at operasjonen hadde vart noen timer og var litt komplisert grunnet endel blod i hjertet .Narkosen gjorde at jeg lå noen timer etter operasjonen "fjernet fra denne verden". Derfor var jeg (i likhet med alle andre hjertepasienter) totalt tidsforvirret.
Men min hjerne var krystallklar. Det første jeg utbrøt på direkten var: " Venny, jeg overlevde! Det sto ikke skrevet i stjernene at jeg skulle daue riktig ennå!" Jeg kjørte på med noen videre humoristiske betraktininger. De som sto rundt min operasjonsseng kikket forvirret på hverandre- lenge! Hva var dette for slags pasient? Dette var jo fullstendig mot "norrrrrmalt"!
Men det som slo meg meg øyeblikkelig var at jeg følte overhodet ikke minste smerter etter det massive inngrepet i mitt legeme. Flere av de andre jeg snakket med i korridorene uttalte at det også for dem var den store overraskelsen. De hadde gruet seg til forventede smerter, Smertene uteble! Mer fra min "dagbok" i neste nummer.
Jeg fortalte Venny at da jeg hadde den snaue ukes opphold på SUS i Stavanger tre uker tidligere (som forberedelse til Haukeland) kom min kjære datter Isa sporenstreks til Stavanger. Hun er jurist i Statsnett og ble beordret av sjefen sin til Stavanger for å sjekke tilstanden min. Etter få dager reiste hun tilbake til Oslo ettersom hun med egne øyne så at det var ingen fare med min totale situasjon og fikk vite at operasjonen var for Haukeland ren rutine. Jeg beordret henne til ikke å tenke mer på meg overhodet , men konsentrere seg fullt og helt om de viktige forhandlinger hun sammen med sine sjefer skulle ha med myndighetene i Zagreb i Kroatia.
Jeg fortalte henne at jeg vedrørende operasjon var helgardert på tippekupongen. Var det bestemt at jeg skulle daue, så ville jeg ikke daue ensom og forlatt!! Jeg ville være omgitt av en "hær" av sympatiske medmennesker. Ikke alle er så heldige. Og overlevde jeg, så overlevde jeg!! Jeg ville vinne uansett!!
Jeg fortalte dette til Venny som lo sitt aller mest hjertelige. Den offensive og galgenhumoristiske vinklingen hadde hun aldri hørt fra en hjertepasient før!
Mandag morgen ble jeg hentet av flere assistenter og kjørt opp på operasjonsbordet. Så ble plutselig verden "borte" og etter et par minutter (trodde jeg) våknet jeg igjen omgitt av Venny og hennes assistentkirurger pluss "et helt kompani" sykepleiersker. Det viste seg at operasjonen hadde vart noen timer og var litt komplisert grunnet endel blod i hjertet .Narkosen gjorde at jeg lå noen timer etter operasjonen "fjernet fra denne verden". Derfor var jeg (i likhet med alle andre hjertepasienter) totalt tidsforvirret.
Men min hjerne var krystallklar. Det første jeg utbrøt på direkten var: " Venny, jeg overlevde! Det sto ikke skrevet i stjernene at jeg skulle daue riktig ennå!" Jeg kjørte på med noen videre humoristiske betraktininger. De som sto rundt min operasjonsseng kikket forvirret på hverandre- lenge! Hva var dette for slags pasient? Dette var jo fullstendig mot "norrrrrmalt"!
Men det som slo meg meg øyeblikkelig var at jeg følte overhodet ikke minste smerter etter det massive inngrepet i mitt legeme. Flere av de andre jeg snakket med i korridorene uttalte at det også for dem var den store overraskelsen. De hadde gruet seg til forventede smerter, Smertene uteble! Mer fra min "dagbok" i neste nummer.
tirsdag 8. april 2014
Helikopteret inntok Haukelands hjerteavdeling
Mens de mest syke på rom 550 lå rett mot meg, var det de "friskeste" som lå i nabosengen de 12 dager jeg hadde "luksusferie" på Haukeland omgitt av en fantastisk serviceinnstillet "tjenerstab".
Den ene var en 72 år gammel tørrsprek hjortejeger og geitebonde fra Kvinnherad, Norges sannsynligvis mest hjorterike kommune. Det som slo meg med han og de 5 andre som hadde "sengestafett" i nabosengen var at de gikk i vanlige bukser og sko mens de vandret i gangene. Alle disse 6, i likhet med undertegnede, så normalt spreke ut. Hadde noen truffet oss på gaten var hjerteoperasjoner det siste de forbandt oss med.
Og akkurat dette med "lik-kiste-pyjamas-bukse-i -lysegrønn-farve" var det utenkelig for meg å iføre meg. For ikke å snakke om tøfler!!! Her var det elegante semskede sko som gjaldt! Til nød aksepterte jeg "fengsels-skjorten". Denne kombinasjonen var grei nok mens jeg hver morgen etter frokost tok heisen ned til Narvesen i første etasje og bar med meg en haug med aviser opp til rommet. Selv dagen etter operasjonen fikk jeg innvilget denne særbehandling.
Geitebonden fortalte levende om en tid som ikke lenger er. Det samme gjorde gardbrukeren og snekkeren fra Sogn. Han hadde slurvet med beskyttelse mot skadelige stoffer da han var snekker. Lungene måtte betale prisen. Fiskeren fra Ytre Sogn og Veivesen-mannen fra Haugesund hadde også mye interessant å berette. Men den i nabosengen jeg aldri glemmer, var "helikopteret" fra Stavanger-regionen. Han lå bare en natt før hjerteoperasjon neste dag, men hvilken natt!
Ettersom kantinen var full denne middagen, ble jeg sittende med ham på gangen hvor vi inntok middagen sammen. Mannen hadde fremskutt posisjon i lokalsamfunnet og var en overmåte stimulerende samtalepartner.Vi hadde virkelig "en god snakk" sammen. Det eneste han gruet for var å ligge ved siden av meg natten før han skulle opereres var at han hadde hørt at jeg snorket!!! Ryktene gikk. Når jeg sitter i et flysete snorker jeg, det samme på Haukeland med spesiell vinkel på sengen. Jeg sov som en stein på Haukeland og meieri-Kåre sa at min snorking var moderat. Men natten med "helikopteret" ved siden sov jeg ikke et eneste sekund!.
"Helikopteret" var i den fysiske tungvekterklasse. Det ga ham en snorke-resonnans som er ubeskrivelig. Selv et helikopter hadde ikke hatt nubbesjanse til å overdøve dette som må være noe i nærheten av "snorke-verdensrekord" hva angår lydstyrke. Om morgenen satt svømmebasseng-bergenseren rett overfor meg og uttalte: " Der har du funnet din til de grader overmann". Han hadde heller ikke sovet et sekund. For min egen del så jeg det underholdende i denne minneverdige natt. Jeg har fra barndommen alltid hatt problemer med søvn og misunner de som bare kan legge seg ned og sove inn etter sekunder.
Så og med "helikopteret". Han måtte på WC et par ganger i løpet av natten, og jeg regnet med at det kunne bli en liten pause i det ekstreme lydnivå etter besøket på det lille rom. No way! Fra han dumpet ned på sengen igjen, til snorkingen var på full guffe, gikk det maks 5 sekunder! Hvilket sovehjerte!!
Derfor var kontrasten til min siste natt på rommet hva angår støy overveldende. Det kom ikke en lyd fra noen av mine daværende 3 andre romkarerater. Jeg sovnet som en stein i forvissing om at jeg denne natt ikke skulle ha noen som helst konkurranse hva angikk snorking.
Den ene var en 72 år gammel tørrsprek hjortejeger og geitebonde fra Kvinnherad, Norges sannsynligvis mest hjorterike kommune. Det som slo meg med han og de 5 andre som hadde "sengestafett" i nabosengen var at de gikk i vanlige bukser og sko mens de vandret i gangene. Alle disse 6, i likhet med undertegnede, så normalt spreke ut. Hadde noen truffet oss på gaten var hjerteoperasjoner det siste de forbandt oss med.
Og akkurat dette med "lik-kiste-pyjamas-bukse-i -lysegrønn-farve" var det utenkelig for meg å iføre meg. For ikke å snakke om tøfler!!! Her var det elegante semskede sko som gjaldt! Til nød aksepterte jeg "fengsels-skjorten". Denne kombinasjonen var grei nok mens jeg hver morgen etter frokost tok heisen ned til Narvesen i første etasje og bar med meg en haug med aviser opp til rommet. Selv dagen etter operasjonen fikk jeg innvilget denne særbehandling.
Geitebonden fortalte levende om en tid som ikke lenger er. Det samme gjorde gardbrukeren og snekkeren fra Sogn. Han hadde slurvet med beskyttelse mot skadelige stoffer da han var snekker. Lungene måtte betale prisen. Fiskeren fra Ytre Sogn og Veivesen-mannen fra Haugesund hadde også mye interessant å berette. Men den i nabosengen jeg aldri glemmer, var "helikopteret" fra Stavanger-regionen. Han lå bare en natt før hjerteoperasjon neste dag, men hvilken natt!
Ettersom kantinen var full denne middagen, ble jeg sittende med ham på gangen hvor vi inntok middagen sammen. Mannen hadde fremskutt posisjon i lokalsamfunnet og var en overmåte stimulerende samtalepartner.Vi hadde virkelig "en god snakk" sammen. Det eneste han gruet for var å ligge ved siden av meg natten før han skulle opereres var at han hadde hørt at jeg snorket!!! Ryktene gikk. Når jeg sitter i et flysete snorker jeg, det samme på Haukeland med spesiell vinkel på sengen. Jeg sov som en stein på Haukeland og meieri-Kåre sa at min snorking var moderat. Men natten med "helikopteret" ved siden sov jeg ikke et eneste sekund!.
"Helikopteret" var i den fysiske tungvekterklasse. Det ga ham en snorke-resonnans som er ubeskrivelig. Selv et helikopter hadde ikke hatt nubbesjanse til å overdøve dette som må være noe i nærheten av "snorke-verdensrekord" hva angår lydstyrke. Om morgenen satt svømmebasseng-bergenseren rett overfor meg og uttalte: " Der har du funnet din til de grader overmann". Han hadde heller ikke sovet et sekund. For min egen del så jeg det underholdende i denne minneverdige natt. Jeg har fra barndommen alltid hatt problemer med søvn og misunner de som bare kan legge seg ned og sove inn etter sekunder.
Så og med "helikopteret". Han måtte på WC et par ganger i løpet av natten, og jeg regnet med at det kunne bli en liten pause i det ekstreme lydnivå etter besøket på det lille rom. No way! Fra han dumpet ned på sengen igjen, til snorkingen var på full guffe, gikk det maks 5 sekunder! Hvilket sovehjerte!!
Derfor var kontrasten til min siste natt på rommet hva angår støy overveldende. Det kom ikke en lyd fra noen av mine daværende 3 andre romkarerater. Jeg sovnet som en stein i forvissing om at jeg denne natt ikke skulle ha noen som helst konkurranse hva angikk snorking.
mandag 7. april 2014
Sosialt liv på Haukelands hjerteavdeling
Overgangen fra å leve alene i et stort hus til å ha fellesrom med 3 andre personer er som å komme i militæret. Enten du vil eller ei- du er i et skjebnefellesskap hvor du må tas hensyn til andre.
Personen rett over meg hadde reist over hele verden og var virkelig dårlig. Men ikke dårligere enn at han klaget på alt og alle. Jeg måtte mobbe ham så ettertrykkelig at han til slutt lo av sin egen klaging. Han hadde trenet hele sitt liv, spist fisk 5 dager i uka- men med arvelig hjertesykdom hadde han vært ut og inn av sjukehus de siste årene med bypassoperasjoner og det hele. Han var omgitt av allverdens apparater og sykelpleiere mye av tiden. Første natta trodde jeg han skulle dø ettersom han holdt på å bli kverket av store mengder slim. Han kom seg noe etterhvert, og etter 5 dager kom familien og hentet ham (alder ca. 85). De seks meterne fra sengen til toalettet klarte han- med voldsom viljestyrke- alene.
Den som overtok hans seng var en bergenser (alder rundt 75) som hadde kollapset på kanten av svømmebassenget og takket være kompetent og resolutt inngripen av en svømmevakt reddet han livet. Det bar i helikopter til Haukeland. Han viste seg å være en meget interessant og berikende samtalepartner. Etter hjerteoperasjonen var han raskt på beina og gikk "kilometervis" i gangene for å holde kroppen i form. Fire dager etter operasjonen ble han hentet av sin frue.
I hjørnet diagonalt over meg var meieri-Kåre. Han var fra Ryfylke og hadde jobbet på Nærbø Meieri i over 40 år. Vi var begge født i mars 1944, men Kåres hjerte og lunger haddde fått det tøft de senere årene. ( Jeg hadde jo sluppet billig). På tross av ulidelige smerter klaget han ikke der han vekselvis satt i stolen og lå i sengen. Han var omgitt av allverdens apparater og klarte faktisk å slepe seg ut til de forskjellige måltider i kantinen. ( 20 meter fra sengen). Det jeg alltid vil huske Kåre for var at vi hadde perfekt personkjemi og at han utstrålte en uendelig ro der han satt i stolen og stirret inn mot uendeligheten. Vi hadde mange gode diskusjoner. Det at jeg selv hadde løs hjerteklaff som forårsaket lekkasje i den ene lunge gjorde meg oppmerksom på sammenhengen mellom et ikke optimalt hjerte og nedsatt lungekapasitet. I Kåres tilfelle var dette særdeles tydelig. De hadde tappet mye veske fra hans lunger. Etter hans hjerteoperasjon bar det i sykefly til SUS i Stavanger. På min overnatting på SUS etter Haukeland traff jeg Kåre igjen. Jeg følte med han. De hadde siste natt tappet 4 liter veske fra den ene lunge.
Sengen til Kåre på Haukeland ble overtatt av en sogning som var i enda verre forfatning. Midt på natten ble han rullet inn omgitt av leger og sykepleiere og all verdens apparater. Han måtte ha hjelp til det aller meste.
At jeg tar disse 4 tilfellene for meg er for at jeg alltid skal huske at det er mennesker som virkelig har det hardt hva angår sykdom. Sammenliknet med disse var det jo egentlig "småtterier" det jeg selv skulle gjennom. De andre beboerne på værelse 550 under mitt 12 dagers opphold var egentlig "sprekinger". Jeg skal etterhvert komme tilbake til disse. Ikke minst min operasjonskirurg Venny fra Måløy. Heller ikke å forglemme min favorittsykepleierske fra Trøndelag som med sitt utsende og snaue skalle lignet den irske rockestjernen Sinead O'Connor på en prikk. For noen damer! Mer i neste nr.
Personen rett over meg hadde reist over hele verden og var virkelig dårlig. Men ikke dårligere enn at han klaget på alt og alle. Jeg måtte mobbe ham så ettertrykkelig at han til slutt lo av sin egen klaging. Han hadde trenet hele sitt liv, spist fisk 5 dager i uka- men med arvelig hjertesykdom hadde han vært ut og inn av sjukehus de siste årene med bypassoperasjoner og det hele. Han var omgitt av allverdens apparater og sykelpleiere mye av tiden. Første natta trodde jeg han skulle dø ettersom han holdt på å bli kverket av store mengder slim. Han kom seg noe etterhvert, og etter 5 dager kom familien og hentet ham (alder ca. 85). De seks meterne fra sengen til toalettet klarte han- med voldsom viljestyrke- alene.
Den som overtok hans seng var en bergenser (alder rundt 75) som hadde kollapset på kanten av svømmebassenget og takket være kompetent og resolutt inngripen av en svømmevakt reddet han livet. Det bar i helikopter til Haukeland. Han viste seg å være en meget interessant og berikende samtalepartner. Etter hjerteoperasjonen var han raskt på beina og gikk "kilometervis" i gangene for å holde kroppen i form. Fire dager etter operasjonen ble han hentet av sin frue.
I hjørnet diagonalt over meg var meieri-Kåre. Han var fra Ryfylke og hadde jobbet på Nærbø Meieri i over 40 år. Vi var begge født i mars 1944, men Kåres hjerte og lunger haddde fått det tøft de senere årene. ( Jeg hadde jo sluppet billig). På tross av ulidelige smerter klaget han ikke der han vekselvis satt i stolen og lå i sengen. Han var omgitt av allverdens apparater og klarte faktisk å slepe seg ut til de forskjellige måltider i kantinen. ( 20 meter fra sengen). Det jeg alltid vil huske Kåre for var at vi hadde perfekt personkjemi og at han utstrålte en uendelig ro der han satt i stolen og stirret inn mot uendeligheten. Vi hadde mange gode diskusjoner. Det at jeg selv hadde løs hjerteklaff som forårsaket lekkasje i den ene lunge gjorde meg oppmerksom på sammenhengen mellom et ikke optimalt hjerte og nedsatt lungekapasitet. I Kåres tilfelle var dette særdeles tydelig. De hadde tappet mye veske fra hans lunger. Etter hans hjerteoperasjon bar det i sykefly til SUS i Stavanger. På min overnatting på SUS etter Haukeland traff jeg Kåre igjen. Jeg følte med han. De hadde siste natt tappet 4 liter veske fra den ene lunge.
Sengen til Kåre på Haukeland ble overtatt av en sogning som var i enda verre forfatning. Midt på natten ble han rullet inn omgitt av leger og sykepleiere og all verdens apparater. Han måtte ha hjelp til det aller meste.
At jeg tar disse 4 tilfellene for meg er for at jeg alltid skal huske at det er mennesker som virkelig har det hardt hva angår sykdom. Sammenliknet med disse var det jo egentlig "småtterier" det jeg selv skulle gjennom. De andre beboerne på værelse 550 under mitt 12 dagers opphold var egentlig "sprekinger". Jeg skal etterhvert komme tilbake til disse. Ikke minst min operasjonskirurg Venny fra Måløy. Heller ikke å forglemme min favorittsykepleierske fra Trøndelag som med sitt utsende og snaue skalle lignet den irske rockestjernen Sinead O'Connor på en prikk. For noen damer! Mer i neste nr.
fredag 4. april 2014
Første møte med Haukeland Universitetssjukehus
Taxiene sto oppmarsjert utenfor Grand Termenius, så det var enkelt å praie drosje. Drosjesjåføren var fra Palestina og snakket forbausende godt norsk. Han hadde vært i Norge i åtte år. Det første han gjorde ved ankomst var å melde seg på norsk-kurs. Et eksempel til etterfølgelse.
Resepsjonsområdet på Haukeland var unektelig av litt andre dimensjoner enn i Stavanger. En av damene i resepsjonen var hjelpsomheten selv. Jeg ble anvist retning heis som jeg skulle ta meg til 2.etasje for blodprøve med påfølgende røntgentfotografering. Gangen med resepsjon her var overfyllt av personer. Her var det bare å trekke kølapp. Da min tur omsider kom, ble jeg geleidet inn til en vennlig dame som var fra Armenia. Hun snakket fremragende norsk. Blodprøve ble tatt, og så ble det mer venting. Vi var tre stk. i et oppsamlingsheat som skulle inn til røntgen litt senere.
Den ene av oss var preget av stundens alvor (hjerteoperasjon i vente), den andre (Cleng) prøvde å være helt avslappet , og undertegnede var i sedvanlig humørfyllt storform. Jeg hadde nemlig fra aller første øyeblikk bestemt meg for at det var ikke Haukeland Universitessjukehus som skulle ha psykisk kontroll på meg, men tvertimot skulle jeg ha total psykologisk kontroll på sykehuset fra aller første øyeblikk!!!!!
Når det gjelder Cleng fikk jeg fra første stund en spesiell kontakt med ham. Han skulle få det tøft på sjukehuset. Han hadde som 17 åring blitt kjæreste med 15 årige Mette, og siden hadde de holdt sammen. (Alder nå rundt 50 år). Den senere operasjon tok hardt på Cleng, Det ble masse komplikasjoner og endte opp med installert pacemaker. Da Mette senere arm i arm mosjonerte en meget medtatt og hjerteoperert Cleng i korridorene ble jeg rent rørt. Du snakker om kjærlighet for evigheten!
Cleng fortalte meg senere (han og Mette er imvitert til Dinglebenken) at han hadde vurdert oss tre som skulle til røntgen samtidig. Hvis alle kunne takle denne prosedyren som han selv (tilkjempet avslappet og kontrollert), burde de være fornøyde. Når det gjaldt min egen humørfyllte reaksjon mente han at det nærmest var naturstridig. Ingen vanlig dødelige kunne klare å være på dette humørnivået, omstendigheten tatt i betraktning. Dette kunne ikke læres, dette måtte være medfødt under en sjelden lykkestjerne. Cleng er muligens inne på noe.
Med den nødvendige blodprøve/røntgenfotografering utført bar det med heis opp til 6 etasjes hjerteavdeling. Jeg hadde forberedt meg på lang venting før jeg kunne få anvist seng. Kontakten med damen i resepsjonen var prima fra første øyeblikk, og etter en snau times venting kom hun over til meg der jeg satt i en av sofaene. "Jeg har funnet en god seng til deg". Hun geleidet meg inn i rom 550 hvor jeg fikk den mest strategiske seng rett inn til høyre bak toalett/dusj. Der hadde jeg total kontroll på firemanns- rommet som skulle bli mitt minneverdige hjem de neste 12 dager. Det er et kapittel i mitt liv som jeg nå i ettertid ser at jeg ikke ville unnvært for alt i verden. Det har tilført resten av min tilværelse en ny dimensjon. Jeg fikk et innblikk i en verden jeg forut ikke ante eksisterte. Aldri mer kommer jeg til å ta min gode helse som en selvfølge. (Jeg var i Vannbassengene 2-3 timer i går. Det gikk strake bratteste veien opp til første Vannbasseng. Formen er bedre nå enn før operasjonen.) Mer i neste nummer vedrørende det sosiale liv jeg opplevde på Haukeland.
Resepsjonsområdet på Haukeland var unektelig av litt andre dimensjoner enn i Stavanger. En av damene i resepsjonen var hjelpsomheten selv. Jeg ble anvist retning heis som jeg skulle ta meg til 2.etasje for blodprøve med påfølgende røntgentfotografering. Gangen med resepsjon her var overfyllt av personer. Her var det bare å trekke kølapp. Da min tur omsider kom, ble jeg geleidet inn til en vennlig dame som var fra Armenia. Hun snakket fremragende norsk. Blodprøve ble tatt, og så ble det mer venting. Vi var tre stk. i et oppsamlingsheat som skulle inn til røntgen litt senere.
Den ene av oss var preget av stundens alvor (hjerteoperasjon i vente), den andre (Cleng) prøvde å være helt avslappet , og undertegnede var i sedvanlig humørfyllt storform. Jeg hadde nemlig fra aller første øyeblikk bestemt meg for at det var ikke Haukeland Universitessjukehus som skulle ha psykisk kontroll på meg, men tvertimot skulle jeg ha total psykologisk kontroll på sykehuset fra aller første øyeblikk!!!!!
Når det gjelder Cleng fikk jeg fra første stund en spesiell kontakt med ham. Han skulle få det tøft på sjukehuset. Han hadde som 17 åring blitt kjæreste med 15 årige Mette, og siden hadde de holdt sammen. (Alder nå rundt 50 år). Den senere operasjon tok hardt på Cleng, Det ble masse komplikasjoner og endte opp med installert pacemaker. Da Mette senere arm i arm mosjonerte en meget medtatt og hjerteoperert Cleng i korridorene ble jeg rent rørt. Du snakker om kjærlighet for evigheten!
Cleng fortalte meg senere (han og Mette er imvitert til Dinglebenken) at han hadde vurdert oss tre som skulle til røntgen samtidig. Hvis alle kunne takle denne prosedyren som han selv (tilkjempet avslappet og kontrollert), burde de være fornøyde. Når det gjaldt min egen humørfyllte reaksjon mente han at det nærmest var naturstridig. Ingen vanlig dødelige kunne klare å være på dette humørnivået, omstendigheten tatt i betraktning. Dette kunne ikke læres, dette måtte være medfødt under en sjelden lykkestjerne. Cleng er muligens inne på noe.
Med den nødvendige blodprøve/røntgenfotografering utført bar det med heis opp til 6 etasjes hjerteavdeling. Jeg hadde forberedt meg på lang venting før jeg kunne få anvist seng. Kontakten med damen i resepsjonen var prima fra første øyeblikk, og etter en snau times venting kom hun over til meg der jeg satt i en av sofaene. "Jeg har funnet en god seng til deg". Hun geleidet meg inn i rom 550 hvor jeg fikk den mest strategiske seng rett inn til høyre bak toalett/dusj. Der hadde jeg total kontroll på firemanns- rommet som skulle bli mitt minneverdige hjem de neste 12 dager. Det er et kapittel i mitt liv som jeg nå i ettertid ser at jeg ikke ville unnvært for alt i verden. Det har tilført resten av min tilværelse en ny dimensjon. Jeg fikk et innblikk i en verden jeg forut ikke ante eksisterte. Aldri mer kommer jeg til å ta min gode helse som en selvfølge. (Jeg var i Vannbassengene 2-3 timer i går. Det gikk strake bratteste veien opp til første Vannbasseng. Formen er bedre nå enn før operasjonen.) Mer i neste nummer vedrørende det sosiale liv jeg opplevde på Haukeland.
torsdag 3. april 2014
Ekspedisjonen mor Haukeland Universitetssjukehus.
Da jeg fikk innkallelse til hjerteoperasjon på Haukeland Universitetssykehus, fikk jeg beskjed om å møte opp onsdag 6.3. kl. 1200 for registrering, røntgen og forberedelse til "slaktebenken" torsdag. Jeg tok toget tidlig tirsdag og hadde en gedigen frokost med alt for mange egg på tidligere Hotell Atlantic. Så bar det av gårde med Kystekspressen til Bergen. Denne bussen var en gedigen positiv overraskelse. Du går rett fra Stavanger Jernbanestasjon de femti meter til bussterminalen. Overmåte effektivt og behagelig. Intet innsjekkingsstress som på flyplassene.
Jeg fikk første sete, og der dumpet det ned en utadvendt person som viste seg å være drømme-reisekameraten. Han var veterinær , bodde på Stord og faren var fra Slettebø. Sigmund Slettebø var hans søskenbarn. Han hadde også søskenbarn på Tengesdal. Han var regelmessig på besøk hos sine slektninger. Hans ærende til Bergen var noe med hjertet. Vi var begge imponerte av at hans onkler hadde sikret seg de flotte damer Helga og Palma som sine livsledsagersker. I godt selskap gikk de fire timene som en røyk.
Ettersom pasienthotellet hadde lange ventelister, hadde jeg i god tid booket meg inn på Grand Termenius rett ved jernbanen. For kr. 800 var det mye for pengene midt i Bergen Sentrum. Enkeltrommet var stort nok, med alle fasiliteter og flatskjerm. Ikke minst frokosten og frokostrestauranten var av høy klasse hva angår kombinasjonen av kvalitet på maten og en helt egenartet atmosfære i lokalet. Anbefales! For fremtidige ledsagere av hjertepasienter, merk dere Grand Termenius!
Etter innsjekk brukte jeg ettermiddagen til å gjense downtown med Torvalmenningen, Bryggen, Lille Lungegårdsvann og det hele. Sist jeg var i Bergen var i 1978 da jeg tok ferjen til Færøyene for å sykle rundt på de grønneste øyene i verden. Selv Irland kan ikke konkurrere med den intense grønnfarven her ute i Atlanteren.
Jeg hadde faktisk glemt bort at Bergen Sentrum har dimensjoner som faktisk gjør Stavanger Sentrum nokså puslete i sammenlikning, Breiavann eller ikke Breiavann.
Souvenirbutikkene langs Bryggen var for meg et eneste langt gjesp. Det var de samme "norske" lusekoftene på høyt prisnivå (rundt kr. 1500,-) overalt. Jeg var innom enkelte av butikkene, men det var så overfyllt at jeg gikk ut igjen uten i skrivende stund å kunne erindre en enest en som skilte seg ut.
Men det som skilte seg ut langs Bryggen var restauranten/kafeen hvor jeg hadde et utmerket ørretmåltid. Innredningen var passe naturlig og rustikk. Hvite duker hadde her vært en katastrofe. Betjeningen var ekte vennlig , og maten smakte fortreffelig. Jeg kan i skrivende stund se det hele for meg. Kvalitet i alle ledd etterlater sterke minner. Også plussvarianter av medmennesker man treffer på livets mangeslungne vei.
I langsomt tempo vandret jeg tilbake gjennom sentrum og Grand Termenius. For jeg som har hatt store søvnproblemer all min dag, opplevde jeg noe overraskende. Jeg sovnet som en stein. Så hjernen, legemet og sjelen var nå godt forberedt til å fronte "monstrumet" Haukeland Sykehus neste dag.
Jeg fikk første sete, og der dumpet det ned en utadvendt person som viste seg å være drømme-reisekameraten. Han var veterinær , bodde på Stord og faren var fra Slettebø. Sigmund Slettebø var hans søskenbarn. Han hadde også søskenbarn på Tengesdal. Han var regelmessig på besøk hos sine slektninger. Hans ærende til Bergen var noe med hjertet. Vi var begge imponerte av at hans onkler hadde sikret seg de flotte damer Helga og Palma som sine livsledsagersker. I godt selskap gikk de fire timene som en røyk.
Ettersom pasienthotellet hadde lange ventelister, hadde jeg i god tid booket meg inn på Grand Termenius rett ved jernbanen. For kr. 800 var det mye for pengene midt i Bergen Sentrum. Enkeltrommet var stort nok, med alle fasiliteter og flatskjerm. Ikke minst frokosten og frokostrestauranten var av høy klasse hva angår kombinasjonen av kvalitet på maten og en helt egenartet atmosfære i lokalet. Anbefales! For fremtidige ledsagere av hjertepasienter, merk dere Grand Termenius!
Etter innsjekk brukte jeg ettermiddagen til å gjense downtown med Torvalmenningen, Bryggen, Lille Lungegårdsvann og det hele. Sist jeg var i Bergen var i 1978 da jeg tok ferjen til Færøyene for å sykle rundt på de grønneste øyene i verden. Selv Irland kan ikke konkurrere med den intense grønnfarven her ute i Atlanteren.
Jeg hadde faktisk glemt bort at Bergen Sentrum har dimensjoner som faktisk gjør Stavanger Sentrum nokså puslete i sammenlikning, Breiavann eller ikke Breiavann.
Souvenirbutikkene langs Bryggen var for meg et eneste langt gjesp. Det var de samme "norske" lusekoftene på høyt prisnivå (rundt kr. 1500,-) overalt. Jeg var innom enkelte av butikkene, men det var så overfyllt at jeg gikk ut igjen uten i skrivende stund å kunne erindre en enest en som skilte seg ut.
Men det som skilte seg ut langs Bryggen var restauranten/kafeen hvor jeg hadde et utmerket ørretmåltid. Innredningen var passe naturlig og rustikk. Hvite duker hadde her vært en katastrofe. Betjeningen var ekte vennlig , og maten smakte fortreffelig. Jeg kan i skrivende stund se det hele for meg. Kvalitet i alle ledd etterlater sterke minner. Også plussvarianter av medmennesker man treffer på livets mangeslungne vei.
I langsomt tempo vandret jeg tilbake gjennom sentrum og Grand Termenius. For jeg som har hatt store søvnproblemer all min dag, opplevde jeg noe overraskende. Jeg sovnet som en stein. Så hjernen, legemet og sjelen var nå godt forberedt til å fronte "monstrumet" Haukeland Sykehus neste dag.
tirsdag 1. april 2014
Kiropraktor Atle, fastlege Ole Gunnar og Vår Herre.
Om min reise til Haukeland i Bergen skal jeg utførlig komme tilbake siden. I ettertid ser jeg at det medmenneskelig var et av mitt livs lysende kapitler. Men jeg hadde noen døgn i sist uke i et smertehelvete jeg aldri før kunne forestille meg. Og da nytter det ikke å legge seg på kne og be om hjelp fra Vår Herre der han surrer rundt oppi tåkeskyen. Hjelper ingenting!
Da må man til de virkelige kanonene i verdensklasse- Atle og Ole Gunnar. Det hadde seg slik at tirsdag i sist uke fikk jeg om kvelden smerter i ryggen av en slik art som om jeg lå på en spikermatte og to tungvektere hoppet på meg. Om natten var det klin umulig å sove. Det var opp av sengen og over i en stressless, over i sengen igjen etter en tid og så tilbake til stolen. Om dagen slepte jeg meg rundt som en som burde hatt rullator. Smertehelvetet fortsatte hele onsdag-døgn. Jeg ringte ut til Ellinor i resepsjonen hos kiropraktor Atle og sa at hvis jeg ikke nå fikk hjelp øyeblikkelig , kunne de bare skyte meg.
Det var ledig time torsdag , og jeg kreket meg ut Årstaddalen. Det var akkurat passe lang distanse nå i opptreningsperioden for hjertet. Atle forklarte meg at disse smerter var en naturlig følge av at kirurgene skjærer opp brystbenet og bruker en slags tvinge til å presse utå presse ut åpning stor nok til å ta ut hjertet. Det medfører et voldsomt press på ryggsøylen. Han hadde et spesialredskap til å løse opp spenningen i søylen. Han kunne ikke kna som vanlig. Det ville blir for voldsomt. Og simsalabim- trollmannen Atle tryllet vekk smertene, og jeg vandret tilbake til sentrum uten å føle aller minste antydning til smerte i ryggen. Vår Herre har mye å lære.
Men- mine prøvelser var ikke over. Natten til fredag eksploderte et smertehelvete enda verre i venstre stortå og venstre tommel med omgivelser. Hånden ble tredoblet i størrelse og kunne ikke berøres uten ubeskrivelig smerte. Samme med foten. Den måtte ikke ha kontakt med underlaget. Nå forstår jeg hvordan mennesker har det med kun en arm og en fot. Men de slipper iallefall de "sataniske" smerter.Jeg sto opp grytidlig og brukte en halvtime å kle meg. Jeg har aldri i mitt voksne liv følt meg så hjelpeløs. Deretter gikk det i skillpadde-tempo ned til Lerviksgården (min lengste spasertur til nå). Jeg brukt minst en halvtime på den 100 meter lange distansen. Heisen opp og kreket meg fram til fastlege Ole Gunnars dør. Jeg var førstemann, og situasjonen var akutt. Ole Gunnar gikk derfor i gang omgående. Jeg var angrepet av akutt urinssyregikt. Det var helt nytt for meg. Han skrev ut medisiner, og den psykiske situasjonen var nå lettere. Nå visste jeg iallefall hva det var som feilet meg.
Det hadde intet med hjertet å gjøre. (Det er i fin form). Jeg presset meg i oldingtempo over til Apoteket og var overmåte takknemlig for stolen å sitte i mens den service-innstilte dame fant fram medisinene.
Jeg kreket meg i hus og tok første dose tabletter. Andre dose tok jeg om kvelden. Medisinene i almindelighet- og kortisonet i særdeleshet- må ha gjordt underverker. Smertene i hånd og for forsvant som dugg for solen. Bedre nattesøvn har jeg ikke hatt på flere år. Mens jeg blogger dette føler jeg meg i smertefri kanonform. Takket være en fantastisk fastlege og ditto kiropraktor. Å ha disse to kanonene i Egersund er en trygghet som kun de previligerte som har opplevd disse mirakeldoktorene på nært hold, fullt ut forstår å sette pris på. Vår Herre er for meg helt utelukket å kontakte.
Da må man til de virkelige kanonene i verdensklasse- Atle og Ole Gunnar. Det hadde seg slik at tirsdag i sist uke fikk jeg om kvelden smerter i ryggen av en slik art som om jeg lå på en spikermatte og to tungvektere hoppet på meg. Om natten var det klin umulig å sove. Det var opp av sengen og over i en stressless, over i sengen igjen etter en tid og så tilbake til stolen. Om dagen slepte jeg meg rundt som en som burde hatt rullator. Smertehelvetet fortsatte hele onsdag-døgn. Jeg ringte ut til Ellinor i resepsjonen hos kiropraktor Atle og sa at hvis jeg ikke nå fikk hjelp øyeblikkelig , kunne de bare skyte meg.
Det var ledig time torsdag , og jeg kreket meg ut Årstaddalen. Det var akkurat passe lang distanse nå i opptreningsperioden for hjertet. Atle forklarte meg at disse smerter var en naturlig følge av at kirurgene skjærer opp brystbenet og bruker en slags tvinge til å presse utå presse ut åpning stor nok til å ta ut hjertet. Det medfører et voldsomt press på ryggsøylen. Han hadde et spesialredskap til å løse opp spenningen i søylen. Han kunne ikke kna som vanlig. Det ville blir for voldsomt. Og simsalabim- trollmannen Atle tryllet vekk smertene, og jeg vandret tilbake til sentrum uten å føle aller minste antydning til smerte i ryggen. Vår Herre har mye å lære.
Men- mine prøvelser var ikke over. Natten til fredag eksploderte et smertehelvete enda verre i venstre stortå og venstre tommel med omgivelser. Hånden ble tredoblet i størrelse og kunne ikke berøres uten ubeskrivelig smerte. Samme med foten. Den måtte ikke ha kontakt med underlaget. Nå forstår jeg hvordan mennesker har det med kun en arm og en fot. Men de slipper iallefall de "sataniske" smerter.Jeg sto opp grytidlig og brukte en halvtime å kle meg. Jeg har aldri i mitt voksne liv følt meg så hjelpeløs. Deretter gikk det i skillpadde-tempo ned til Lerviksgården (min lengste spasertur til nå). Jeg brukt minst en halvtime på den 100 meter lange distansen. Heisen opp og kreket meg fram til fastlege Ole Gunnars dør. Jeg var førstemann, og situasjonen var akutt. Ole Gunnar gikk derfor i gang omgående. Jeg var angrepet av akutt urinssyregikt. Det var helt nytt for meg. Han skrev ut medisiner, og den psykiske situasjonen var nå lettere. Nå visste jeg iallefall hva det var som feilet meg.
Det hadde intet med hjertet å gjøre. (Det er i fin form). Jeg presset meg i oldingtempo over til Apoteket og var overmåte takknemlig for stolen å sitte i mens den service-innstilte dame fant fram medisinene.
Jeg kreket meg i hus og tok første dose tabletter. Andre dose tok jeg om kvelden. Medisinene i almindelighet- og kortisonet i særdeleshet- må ha gjordt underverker. Smertene i hånd og for forsvant som dugg for solen. Bedre nattesøvn har jeg ikke hatt på flere år. Mens jeg blogger dette føler jeg meg i smertefri kanonform. Takket være en fantastisk fastlege og ditto kiropraktor. Å ha disse to kanonene i Egersund er en trygghet som kun de previligerte som har opplevd disse mirakeldoktorene på nært hold, fullt ut forstår å sette pris på. Vår Herre er for meg helt utelukket å kontakte.
søndag 30. mars 2014
8- seters dinglebenk utklasser Ford Mustang.
Da jeg mosjonerte i gangene på Haukeland sykehus etter vellykket hjerteoperasjon, kom jeg i samtale med en lærer fra Bergen. Han og søskenflokken besøkte sin far som var i virkelig kritisk kondisjon. Jeg fortalte læreren om Ford Mustang sydromet. Ford Mustang ble i lanseringsåret 1964 solgt i 100 000 eksemplarer i et tempo som aldri er blitt gjentatt i bilbransjen siden (jfr. mine opplysninger). I 1965 var produksjonen 600 000. Heller ikke gjentatt.
Det ble gjordt undersøkelser omkring dette fenomenet. Det viste seg at årsaken til rekordsalget var at "når et vanlig hverdagsmenneske setter seg bak rattet i en Ford Mustang, er det ikke "et vanlig hverdagsmenneske mer". Det er blitt et spennende og "magisk" menneske , ettersom det kjører en spennende og magisk bil".
Jeg fortalte læreren om at på min innstallerte 8-seters dinglebenk i Saloon Kakadu skal de som sitter og dingler med beina føle "det magiske Ford Mustang syndromet" ettersom de sitter og dingler på en magisk benk.
Da opplyste den intelligente lærer meg at han øyblikkelig så den enorme forskjellen mellom Ford Mustang og 8-seters dinglebenken i Egersund.
For det første finnes det mange identiske Ford Mustanger i verden når det gjelder farve og modell. Det finnens i verdenshistorien bare en eneste dinglebenk av den konstruksjon som finnes i Egersund. Å sitte bak rattet av en Mustang kan godt gjøre deg "spesiell", men prisen kan være ensomhet og avstang til "vanlige bilister".
8-seters dinglebenken i Egersund befinner seg derimot i en helt annen divisjon når det gjelder en "felles magisk opplevelse". Åtte personer vil sammen ha en opplevelse som er umulig i hvilken som helst Mustang som er produsert. Sa altså den bergenske lærer.
Dette hadde jeg ikke tenkt på. Kanskje han er inne på noe?
Det ble gjordt undersøkelser omkring dette fenomenet. Det viste seg at årsaken til rekordsalget var at "når et vanlig hverdagsmenneske setter seg bak rattet i en Ford Mustang, er det ikke "et vanlig hverdagsmenneske mer". Det er blitt et spennende og "magisk" menneske , ettersom det kjører en spennende og magisk bil".
Jeg fortalte læreren om at på min innstallerte 8-seters dinglebenk i Saloon Kakadu skal de som sitter og dingler med beina føle "det magiske Ford Mustang syndromet" ettersom de sitter og dingler på en magisk benk.
Da opplyste den intelligente lærer meg at han øyblikkelig så den enorme forskjellen mellom Ford Mustang og 8-seters dinglebenken i Egersund.
For det første finnes det mange identiske Ford Mustanger i verden når det gjelder farve og modell. Det finnens i verdenshistorien bare en eneste dinglebenk av den konstruksjon som finnes i Egersund. Å sitte bak rattet av en Mustang kan godt gjøre deg "spesiell", men prisen kan være ensomhet og avstang til "vanlige bilister".
8-seters dinglebenken i Egersund befinner seg derimot i en helt annen divisjon når det gjelder en "felles magisk opplevelse". Åtte personer vil sammen ha en opplevelse som er umulig i hvilken som helst Mustang som er produsert. Sa altså den bergenske lærer.
Dette hadde jeg ikke tenkt på. Kanskje han er inne på noe?
mandag 3. mars 2014
Gammeldags butikkdrift hører til i steinalderen
Uten å opptre som noen allvitende verdensmester er det iallefall et forhold i det moderne samfunn som jeg har vært krystallklar på. Og det er at den tradisjonelle varehandel har gått ut på dato. I kvalitetsavisen Dagens Næringsliv nå lørdag ble dette bekreftet. Jeg siterer:" Den tradisjonelle måten å drive butikk på er utdatert. Vi må skape en møteplass for oppleverlser, inspirasjon og shopping". Videre:"Det holder ikke lenger å ha plaggene etablert i et fint lokale. Kundene ønsker enestående opplevelser når de handler. Fremtidens butikker må være interaktive."
Og med interaktive menes at "kundene" må ses på som medmennesker og ikke noen figurer som først og fremst skal kjøpe mest mulig "unødvendige" produkter. De må innvolveres i prosessen. Da husker de dette som en sjelden og berikende opplevelse som de forteller videre.
For min egen del har jeg dratt dette helt ut. For meg er oppskriften nå 50 % sosial/kulturell opplevelse og i andre rekke 50 % tradisjonell butikkvirksomhet. Og det som gjør at jeg i en alder av snart 70 år har fullt trøkk mot framtiden, er den magiske åtteseters dinglebenken. Uten den kunne jeg ikke drevet vanlig detaljhandel. Det hadde blitt forksrekkelig kjedeligt.
Ideen fikk jeg i bydelen Ballard i Seattle i 2012. Det var i en kaffebar jeg så det sosiale trøkket det var rundt denne type benkplate. Jeg talte 8 personer som satt ved siden av hverandre, drakk kaffe og var veldig sosiale. Dette opplegg skulle jeg kopiere!
Jeg reiste til Seattle nok en gang i 2013, besøkte kaffebaren og noterte ned de vitale mål. 500 x50 cm. Rune hos Riska Sagbruk har gjordt en perfekt jobb. Det hevdes at de muslimske martyrer skal bli belønnet i paradis med 100 jomfruer. Utfra det jeg til nå har opplevet rundt den magiske åtteseters dinglebenk i Saloon Kakadu, skal Rune belønnes med 1000 jomfruer- minst!
Nå fredag og lørdag kokte det rundt dinglebenken og resulterte i en omsetning (tør ikke oppgi beløpet) på australprodukter som jeg knapt kunne drømme om for noen år tilbake.
Ettersom jeg fikk kniven på strupen tidligere enn noen andre i detaljbransjen, ble jeg presset til totalt radikal nytenkning for å overleve. Fra mitt ståsted i dag ser jeg at det er noe museumsaktig over det å drive butikk på den "gammeldagse" måten. Og den "gammeldagse" måten er for meg å kjøpe inn noen "trøtte" varer, plassere dem på noen "trøtte" stativer, og det er det!
De som ikke får inn et helt avgjørende element av opplevelse i detaljhandelen av "unødvendige varer" har ingen framtid. Og fortjener det heller ikke.
Problemet er bare det at kjedebutikkene har som et overordnet mål å tjene inn mest mulig penger for eierne av kjedene. Og da skal man ikke bruke en eneste kvadratmillimeter butikkplass eller et eneste sekund på noe annet enn maks salg og profitt- for kjedeeierne. Derfor blir det nesten umulig for "frittstående" å overleve i den triste grauten som hele varehandelen nå har utviklet seg til.
Forøvrig- på min butikkdør står nå følgende melding" Hjerteoperasjon i Bergen. Overlever jeg, er jeg planlagt tibake senest 1.april. I sedvanlig kanonform. Den som lever får se".
Jeg reiser grytidlig i morgen retning Bergen. Jeg bekymrer meg ikke i det hele tatt. Min skjebne har jeg ingen innflytelse over. Det gjelder oss alle. Men humøret- det kan vi gjøre noe med!!
Og med interaktive menes at "kundene" må ses på som medmennesker og ikke noen figurer som først og fremst skal kjøpe mest mulig "unødvendige" produkter. De må innvolveres i prosessen. Da husker de dette som en sjelden og berikende opplevelse som de forteller videre.
For min egen del har jeg dratt dette helt ut. For meg er oppskriften nå 50 % sosial/kulturell opplevelse og i andre rekke 50 % tradisjonell butikkvirksomhet. Og det som gjør at jeg i en alder av snart 70 år har fullt trøkk mot framtiden, er den magiske åtteseters dinglebenken. Uten den kunne jeg ikke drevet vanlig detaljhandel. Det hadde blitt forksrekkelig kjedeligt.
Ideen fikk jeg i bydelen Ballard i Seattle i 2012. Det var i en kaffebar jeg så det sosiale trøkket det var rundt denne type benkplate. Jeg talte 8 personer som satt ved siden av hverandre, drakk kaffe og var veldig sosiale. Dette opplegg skulle jeg kopiere!
Jeg reiste til Seattle nok en gang i 2013, besøkte kaffebaren og noterte ned de vitale mål. 500 x50 cm. Rune hos Riska Sagbruk har gjordt en perfekt jobb. Det hevdes at de muslimske martyrer skal bli belønnet i paradis med 100 jomfruer. Utfra det jeg til nå har opplevet rundt den magiske åtteseters dinglebenk i Saloon Kakadu, skal Rune belønnes med 1000 jomfruer- minst!
Nå fredag og lørdag kokte det rundt dinglebenken og resulterte i en omsetning (tør ikke oppgi beløpet) på australprodukter som jeg knapt kunne drømme om for noen år tilbake.
Ettersom jeg fikk kniven på strupen tidligere enn noen andre i detaljbransjen, ble jeg presset til totalt radikal nytenkning for å overleve. Fra mitt ståsted i dag ser jeg at det er noe museumsaktig over det å drive butikk på den "gammeldagse" måten. Og den "gammeldagse" måten er for meg å kjøpe inn noen "trøtte" varer, plassere dem på noen "trøtte" stativer, og det er det!
De som ikke får inn et helt avgjørende element av opplevelse i detaljhandelen av "unødvendige varer" har ingen framtid. Og fortjener det heller ikke.
Problemet er bare det at kjedebutikkene har som et overordnet mål å tjene inn mest mulig penger for eierne av kjedene. Og da skal man ikke bruke en eneste kvadratmillimeter butikkplass eller et eneste sekund på noe annet enn maks salg og profitt- for kjedeeierne. Derfor blir det nesten umulig for "frittstående" å overleve i den triste grauten som hele varehandelen nå har utviklet seg til.
Forøvrig- på min butikkdør står nå følgende melding" Hjerteoperasjon i Bergen. Overlever jeg, er jeg planlagt tibake senest 1.april. I sedvanlig kanonform. Den som lever får se".
Jeg reiser grytidlig i morgen retning Bergen. Jeg bekymrer meg ikke i det hele tatt. Min skjebne har jeg ingen innflytelse over. Det gjelder oss alle. Men humøret- det kan vi gjøre noe med!!
torsdag 27. februar 2014
Sportsbutikker på kanten av stupet
I dag fikk jeg inn siste eksemplar av bransjebladet Sport. Det er en økonomisk vanviddsbransje som jeg heldigvis kom meg ut av i tide. Uttalelsen fra en ekspert er typisk for tilstanden. Jeg mener at bransjen butikkhandel med sportsutstyr er blandt de mest utsatte bransjene med hensyn til sannsynlighet for konkurs framover i tid.
Årsaken er at bransjen er blitt en rabattbransje hvor ingen tjener penger, bortsett fra XXL. XXL er den eneste som tjener penger grunnet at XXL driver økonomisk sunt og svært effektivt i forhold til alle "rotebutikkene". XXL har ikke ødelagt markedet. Det har resten av bransjen klart selv med å prøve å konkurrere med XXL på pris. Bransjen har i så måte tapt på forhånd.
Churchills visdomsord" Den som selger sin frihet for å få trygghet, fortjener ingen av delene" gjelder så til de grader for sportsbransjens øvrige kjedebutikker med en fortjeneste på 0,9% av omsetningen. De som driver kjedebutikker har solgt sin frihet og trodde de skulle få trygghet! O hellige enfold!
XXL er nå Norges største kjede. I 2003 hadde de 3 % markedsdandel, i 2013 24%! Og den stiger!
Samtidig åpner dette for de virkelig gjennomspesialiserte nisjebutikkene. De som faller i mellom er på vei mot stupet. De har ingen sjanse til å matche XXL på pris, og de har ingen mulighet til å matche spesialistene (sykkel,ski,våpen) på kompetanse og service.
Og så er det en annen faktor- og den truer faktisk fagforretningene!! Og det er internett! De moderne butikktyver (stjeler tid og ekspertise) hos de seriøse og vips! Så går de inn på nettet og sammenlikner priser på det utstyret som passer akkurat dem. Det har de fått vite gratis av de over-seriøse fagfolk!
Jeg solgte kvalitetsmerket Fjellreven i en menneskealder. Ikke nå lenger, nå er det bare Australia. Men- Fjellreven kan fortsatt anbefales på det varmeste. Jeg følger imidlertid fortsatt med på hva Fjellreven sysler med. Jeg har gått inn på deres nettbutikk. Jeg talte antall kombinasjoner farver/modeller bare i bukser. Jeg talte over 70, sytti! Og så kan du gange 70 med alle størrelsene i hver farve og modell!
Ingen butikk som er avhengig av omsetningshastighet og volum kan være med på dette. Så la oss si at du er en trofast forhandler som jeg var i mange år. Du kan bare ha inne en liten brøkdel av Fjellrevens buksemodeller og farver. Så kommer det en mulig kunde og prøver bukse i en spesiell modell. Kunden finner riktig størrelse, men forhandleren har bare den mest solgte farve på lager. Kunden takker, går hjem og sjekker på nettet alle farvemulighetene og finner sin farve. Bestiller på nettet og får den levert på døren omtrendt dagen etter.
Denne problemstillingen gjelder alle produsenter av alt-mulig. Også biler!
Så sitter vi alle der og klikker, og sakte og sikkert dør den sosiale dimensjon vedrørende detaljhandelen ut. Så blir det hele etterhvert en graut og ikke en eneste ekte opplevelse og ingen minner tilbake. Det blir bare prislapper og rabatter og tilslutt en (totalt sett) himmelhøy pris å betale. Jeg ber ingenlunde for min syke mor. Jeg har manøvrert meg inn i en helt spesiell variant av framtidens underholdningsbransje med noko (mye!!!) attåt. For alle parter!
Årsaken er at bransjen er blitt en rabattbransje hvor ingen tjener penger, bortsett fra XXL. XXL er den eneste som tjener penger grunnet at XXL driver økonomisk sunt og svært effektivt i forhold til alle "rotebutikkene". XXL har ikke ødelagt markedet. Det har resten av bransjen klart selv med å prøve å konkurrere med XXL på pris. Bransjen har i så måte tapt på forhånd.
Churchills visdomsord" Den som selger sin frihet for å få trygghet, fortjener ingen av delene" gjelder så til de grader for sportsbransjens øvrige kjedebutikker med en fortjeneste på 0,9% av omsetningen. De som driver kjedebutikker har solgt sin frihet og trodde de skulle få trygghet! O hellige enfold!
XXL er nå Norges største kjede. I 2003 hadde de 3 % markedsdandel, i 2013 24%! Og den stiger!
Samtidig åpner dette for de virkelig gjennomspesialiserte nisjebutikkene. De som faller i mellom er på vei mot stupet. De har ingen sjanse til å matche XXL på pris, og de har ingen mulighet til å matche spesialistene (sykkel,ski,våpen) på kompetanse og service.
Og så er det en annen faktor- og den truer faktisk fagforretningene!! Og det er internett! De moderne butikktyver (stjeler tid og ekspertise) hos de seriøse og vips! Så går de inn på nettet og sammenlikner priser på det utstyret som passer akkurat dem. Det har de fått vite gratis av de over-seriøse fagfolk!
Jeg solgte kvalitetsmerket Fjellreven i en menneskealder. Ikke nå lenger, nå er det bare Australia. Men- Fjellreven kan fortsatt anbefales på det varmeste. Jeg følger imidlertid fortsatt med på hva Fjellreven sysler med. Jeg har gått inn på deres nettbutikk. Jeg talte antall kombinasjoner farver/modeller bare i bukser. Jeg talte over 70, sytti! Og så kan du gange 70 med alle størrelsene i hver farve og modell!
Ingen butikk som er avhengig av omsetningshastighet og volum kan være med på dette. Så la oss si at du er en trofast forhandler som jeg var i mange år. Du kan bare ha inne en liten brøkdel av Fjellrevens buksemodeller og farver. Så kommer det en mulig kunde og prøver bukse i en spesiell modell. Kunden finner riktig størrelse, men forhandleren har bare den mest solgte farve på lager. Kunden takker, går hjem og sjekker på nettet alle farvemulighetene og finner sin farve. Bestiller på nettet og får den levert på døren omtrendt dagen etter.
Denne problemstillingen gjelder alle produsenter av alt-mulig. Også biler!
Så sitter vi alle der og klikker, og sakte og sikkert dør den sosiale dimensjon vedrørende detaljhandelen ut. Så blir det hele etterhvert en graut og ikke en eneste ekte opplevelse og ingen minner tilbake. Det blir bare prislapper og rabatter og tilslutt en (totalt sett) himmelhøy pris å betale. Jeg ber ingenlunde for min syke mor. Jeg har manøvrert meg inn i en helt spesiell variant av framtidens underholdningsbransje med noko (mye!!!) attåt. For alle parter!
lørdag 22. februar 2014
New Zealand, København, Malmø, Stavanger, Egersund
New Zealand består av to øyer, Sørøya og Nordøya. De er to helt forskjellige land hva angår både folk og natur. Hvor til de grader forskjellig de er , fikk jeg et klart bevis for i går i Skavland på fredag i NRK. Den imponerende bråvoksne kvinneliger artisten (17 år) som nettopp hadde vunnet en Grammy, uttalte at "hun aldri hadde sett snø" før hun kom til Sverige. Nordøya (som hun kommer fra) er en vulkanøy med middelhavstemperatur med like mye snø som Saudi-Arabia. Sørøya har mange isbreer og fjell på over 3000 m.o.h. Mount Cook er det høyeste med imponerende 3754 m.o.h. , 1286 m høyere enn Galdhøpiggen! Og her hadde damen ikke vært, på tross av at en ikke alt for bredt sund skiller disse to øyene.
Personlig har jeg inntil nå vært 4 ganger på Sørøya og opplevd snø nesten hver gang. Den sydligste byen på Sørøya heter Invercargill. Der kom jeg i prat med en kelner som uttalte "at menneskene på Nordøya vet ikke en gang at vi eksisterer her nede!" Nettopp!! Sørøya er "utkanten" i New Zealand med kun 1 million innbyggere i et land med rundt 4,5 millioner tilsammen. Av disse bor snart 2 millioner i Auckland alene.
Til sammenlikning vil jeg dra inn København og Malmø. Det er bare et sund (som skiller) disse nordiske byer. Ved en undersøkelse nylig uttalte mer enn 80 % (hvis jeg husker rett) av københavnerne at de aldri hadde vært i Malmø. Selvfølgelig - de mondene københavnere har ikke tid til å bruke på "bøndene" i Malmø i Sverige.
Jeg sitter også med en sterk følelse av at minst 80 % av Stavangers befolkning aldri har vært i Egersund. Jeg sitter med like sterk følelse av at 80 % av egersunderne aldri har vært i Hovsherad i Lund.
Hvor vil jeg hen med disse sammenlikningene? Det nærmeste nabolag er oss mye mentalt fjernere enn Syden og andre fjerne steder. Jeg kan bare se på mine egne geografiske erfaringer. Sydney er en av storbyene i verden som jeg har fullt ut adoptert som "min hjemby". Det samme med Vancouver, Seattle, San Francisco, New York og Cape Town eksempelvis. Steinkjær, Levanger og Namsos derimot- det er byer som ligger langt utenfor mitt univers.
Noen som kjenner igjen problemstilingen?
Personlig har jeg inntil nå vært 4 ganger på Sørøya og opplevd snø nesten hver gang. Den sydligste byen på Sørøya heter Invercargill. Der kom jeg i prat med en kelner som uttalte "at menneskene på Nordøya vet ikke en gang at vi eksisterer her nede!" Nettopp!! Sørøya er "utkanten" i New Zealand med kun 1 million innbyggere i et land med rundt 4,5 millioner tilsammen. Av disse bor snart 2 millioner i Auckland alene.
Til sammenlikning vil jeg dra inn København og Malmø. Det er bare et sund (som skiller) disse nordiske byer. Ved en undersøkelse nylig uttalte mer enn 80 % (hvis jeg husker rett) av københavnerne at de aldri hadde vært i Malmø. Selvfølgelig - de mondene københavnere har ikke tid til å bruke på "bøndene" i Malmø i Sverige.
Jeg sitter også med en sterk følelse av at minst 80 % av Stavangers befolkning aldri har vært i Egersund. Jeg sitter med like sterk følelse av at 80 % av egersunderne aldri har vært i Hovsherad i Lund.
Hvor vil jeg hen med disse sammenlikningene? Det nærmeste nabolag er oss mye mentalt fjernere enn Syden og andre fjerne steder. Jeg kan bare se på mine egne geografiske erfaringer. Sydney er en av storbyene i verden som jeg har fullt ut adoptert som "min hjemby". Det samme med Vancouver, Seattle, San Francisco, New York og Cape Town eksempelvis. Steinkjær, Levanger og Namsos derimot- det er byer som ligger langt utenfor mitt univers.
Noen som kjenner igjen problemstilingen?
tirsdag 18. februar 2014
Oppskriften på riktig smurte ski
I min tid i sportsbransjen har jeg smurt og montert noen hundretalls par med ski. Det jeg lærte i laboratoriumet hos Elan i Slovenia (den gang Jugoslavia) i 1976, sitter som spikret med ildskrift inne i meg. De to "professorer" i hvite lagerfrakker prentet inn i meg følgende: "Det er ikke snøen du glir over, men på en hinne av vann!"
Disse fagfolkene opplyste at du måtte ha rett glidesmørning i forhold til snøens hardhet for å produsere den riktige friksjon- som igjen "produserte" en vannhinne. Så enkelt er det.. En annen avgjørende faktor er spennet i skiene. En person som veier 100 kilo må ha stivere ski enn en som veier 70 kilo. Forskjell i styrken på lårmuskulaturen spiller også inn.
Alle Elan ski jeg solgte ble først kontrollert med at kjøperen stilte seg opp på skiene som lå på en vadret (helt plan) benk. Så førte jeg et papir under midten av skiene og tusjet hvor festesonen begynte og sluttet. Glidesonen påførte jeg voks med et strykejern og siklet bort overflødig voks etterpå. Festesonen måtte kjøper smøre sjøl utfra temperatur. Resultatet var en utrolig glid i skiene. Det samme skjedde med Madshus.
Når det uttales fra eksperthold (denne gang svensker) at det er ikke smøringen i skiene som er viktig, men derimot strukturen, så henger jeg ikke helt med. Så kan man jo bare kutte ut alt det som heter smørning!
Den skandalen med den totale bom for det norske smørere nå i Sotchi, må jo gjøre at "vanlige" skiløper aldri mer vil føle seg "dumme" når de bommer på smøringen.
Dette med strukturer og det "aller siste i spesialsmøringer" har gjordt hele problematikken rundt skiløping for "den vanlige søndagsløper" unødvendig komplisert. Det holder med festesmørning for enten bløt eller tørr snø og universal glider (lilla). Nå henvender jeg meg til de som først og fremst skal nyte en koselig og opplevelsesrik skitur! Smørefrie ski er også et godt valg.
Men- utfra min årelange erfaring- er det en faktor som er den samme for alle skiløpere- og det er at du har riktig spenst (stivhet) i skiene utfra din vekt og ferdighetsnivå. Jeg kan ikke forstå annet enn at her syndes det noe aldeles veldig. Skal alt være så "billig,billig" (den nye folkereligionen), så kan du ende opp med at "det billige utstyret" blir deg meget dyrt ettersom det ikke er tilpasset ditt behov, og derfor er bortkastede penger. Kjøp ski hos de som kan ski.
Jeg skal tilslutt sammenlikne fluefiskeren som har fått dilla på fluebinding, med fantomene med flere smørekufferter. Den type fluefiskere skifter hobby umerkelig. Det er ikke viktig å fiske, men meget viktig at du binder den perfekte flue!
Så og med smørefantomene. Det er ikke viktig med en koselig skitur, men derimot at du har etter timers testing og feiling funnet fram til den "perfekte" miks av skismørning, helst 20 sorter blandet sammen. Deretter suser du ut i løypa i kondomdress og brøler " løype" av full hals. Her skal virkelig Kari og Ola, pluss unger, få erfare en proff i løypa.
Det er de samme typer som skremmer familien som om sommeren er ute på sykkeltur. "Unna, her kommer jeg. Og jeg har wattmåler i sykkelbuksen til kr. 10000,00". Og om vinteren smører jeg skiene med pulver som koster tusen kroner grammet. Oppfattet?"
Disse fagfolkene opplyste at du måtte ha rett glidesmørning i forhold til snøens hardhet for å produsere den riktige friksjon- som igjen "produserte" en vannhinne. Så enkelt er det.. En annen avgjørende faktor er spennet i skiene. En person som veier 100 kilo må ha stivere ski enn en som veier 70 kilo. Forskjell i styrken på lårmuskulaturen spiller også inn.
Alle Elan ski jeg solgte ble først kontrollert med at kjøperen stilte seg opp på skiene som lå på en vadret (helt plan) benk. Så førte jeg et papir under midten av skiene og tusjet hvor festesonen begynte og sluttet. Glidesonen påførte jeg voks med et strykejern og siklet bort overflødig voks etterpå. Festesonen måtte kjøper smøre sjøl utfra temperatur. Resultatet var en utrolig glid i skiene. Det samme skjedde med Madshus.
Når det uttales fra eksperthold (denne gang svensker) at det er ikke smøringen i skiene som er viktig, men derimot strukturen, så henger jeg ikke helt med. Så kan man jo bare kutte ut alt det som heter smørning!
Den skandalen med den totale bom for det norske smørere nå i Sotchi, må jo gjøre at "vanlige" skiløper aldri mer vil føle seg "dumme" når de bommer på smøringen.
Dette med strukturer og det "aller siste i spesialsmøringer" har gjordt hele problematikken rundt skiløping for "den vanlige søndagsløper" unødvendig komplisert. Det holder med festesmørning for enten bløt eller tørr snø og universal glider (lilla). Nå henvender jeg meg til de som først og fremst skal nyte en koselig og opplevelsesrik skitur! Smørefrie ski er også et godt valg.
Men- utfra min årelange erfaring- er det en faktor som er den samme for alle skiløpere- og det er at du har riktig spenst (stivhet) i skiene utfra din vekt og ferdighetsnivå. Jeg kan ikke forstå annet enn at her syndes det noe aldeles veldig. Skal alt være så "billig,billig" (den nye folkereligionen), så kan du ende opp med at "det billige utstyret" blir deg meget dyrt ettersom det ikke er tilpasset ditt behov, og derfor er bortkastede penger. Kjøp ski hos de som kan ski.
Jeg skal tilslutt sammenlikne fluefiskeren som har fått dilla på fluebinding, med fantomene med flere smørekufferter. Den type fluefiskere skifter hobby umerkelig. Det er ikke viktig å fiske, men meget viktig at du binder den perfekte flue!
Så og med smørefantomene. Det er ikke viktig med en koselig skitur, men derimot at du har etter timers testing og feiling funnet fram til den "perfekte" miks av skismørning, helst 20 sorter blandet sammen. Deretter suser du ut i løypa i kondomdress og brøler " løype" av full hals. Her skal virkelig Kari og Ola, pluss unger, få erfare en proff i løypa.
Det er de samme typer som skremmer familien som om sommeren er ute på sykkeltur. "Unna, her kommer jeg. Og jeg har wattmåler i sykkelbuksen til kr. 10000,00". Og om vinteren smører jeg skiene med pulver som koster tusen kroner grammet. Oppfattet?"
lørdag 15. februar 2014
Den teknologiske utviklings uhyggelige dimensjon
For rundt 25 år siden hadde jeg en interessant samtale med en gardbruker rundt 10 år eldre enn meg. Han hadde en kommentar til den teknologiske utvikling generelt, inklusive revolusjonen innen landbruket. Og den har jeg aldri glemt. "Den teknologiske utvikling er et race uten målstrek!!"
Og denne utvikling produserer masse vinnere og masse tapere. Det seriøse magasin Time hadde nettopp en artikkel som tok for seg hva konsekvensene av tekno-utviklingen ville bli det neste tiår. Undersøkelsen var gjennomført av Mc Kinsey Global Institute. Instituttet regner med at så mange som 230 (tohundreogtredve) millioner kontorjobber vil bli overflødige grunnet at computerne tar over og gjør den samme jobben billigere, mer effektivt og er på arbeid hele døgnet.
Det er bare å sammenlikne med hva som har skjedd i banksektoren, hvor nettbank har overflødiggjordt millioner av bankfunksjonærer over hele kloden. Vi bankkunder er de store vinnere. Som et datafossil klarer jeg faktisk å bruke nettbank med den største selvfølge. Å gå i en bank for å betale regninger ville vært som å gå tilbake hest-og kjerre samfunnet. Du kan sjekke dine kontoer og betale dine regninger døgnet rundt! Og det kan du gjøre fra din egen stol!
Taperne er jo de bankansatte, og ikke minst den sosiale utvekslingen mellom kunde og ansatt. Og det er teknologiens prislapp! Et stadig mer effektivt, tidspresset og fremmedgjordt samfunn. Et samfunn hvor vi vet prislappen og rabatten på alt, og verdien av ingenting!
Et annet- og trist- resultat av den teknologiske utvikling er at vi er nå snart tilbake til det ekstreme klassesamfunnet som vi hadde den gang adel og kirke regjerte "den store fattige almuen".
Vi ser at nå er adel og kirke er blitt erstattet av toppbyråkrater, finansfolk og eierne av de store konsernene. De siste er blitt styrtrike, mens middelklassen nå langsomt blir utryddet av teknologien og ender opp i den store sekken kallet "den økonomiske underklasse". Middelstanden sammen med vanlige lønnstakere er de store tapere. Ikke bare har deres kjøpekraft blitt gradvis redusert de siste tiår, vanlige lønnsmotager har ikke lenger råd til å kjøpe seg en anstendig bolig. Vi behøver ikke reise lenger enn til Stavanger-regionen for å få dette bekreftet. Det samme skjer i de amerikanske, kinesiske og australske storbyer pluss verden rundt.
Så derfor, bor du i distriktene i Norge- få deg et fagbrev eller en utdannelse det er bruk for. Da er du garantert den maksimalt positive kombinasjon av livskvalitet. En lønn du kan leve av, og samtidig gi deg grunnlag for å få egen bolig. Og så får du tid til å oppleve fuglesangen om våren og reise ut på en ubeferdet vei og oppleve stjernehimmelen. De virkelige verdier og kvaliteter kjennetegnes ved at de ikke er til salgs for alle de milliarder dollar som finnes i verden.
Ha en strålende helg med maksimal konstruktiv og offensiv livslyst! Det kan gi interessante resultater!
Og denne utvikling produserer masse vinnere og masse tapere. Det seriøse magasin Time hadde nettopp en artikkel som tok for seg hva konsekvensene av tekno-utviklingen ville bli det neste tiår. Undersøkelsen var gjennomført av Mc Kinsey Global Institute. Instituttet regner med at så mange som 230 (tohundreogtredve) millioner kontorjobber vil bli overflødige grunnet at computerne tar over og gjør den samme jobben billigere, mer effektivt og er på arbeid hele døgnet.
Det er bare å sammenlikne med hva som har skjedd i banksektoren, hvor nettbank har overflødiggjordt millioner av bankfunksjonærer over hele kloden. Vi bankkunder er de store vinnere. Som et datafossil klarer jeg faktisk å bruke nettbank med den største selvfølge. Å gå i en bank for å betale regninger ville vært som å gå tilbake hest-og kjerre samfunnet. Du kan sjekke dine kontoer og betale dine regninger døgnet rundt! Og det kan du gjøre fra din egen stol!
Taperne er jo de bankansatte, og ikke minst den sosiale utvekslingen mellom kunde og ansatt. Og det er teknologiens prislapp! Et stadig mer effektivt, tidspresset og fremmedgjordt samfunn. Et samfunn hvor vi vet prislappen og rabatten på alt, og verdien av ingenting!
Et annet- og trist- resultat av den teknologiske utvikling er at vi er nå snart tilbake til det ekstreme klassesamfunnet som vi hadde den gang adel og kirke regjerte "den store fattige almuen".
Vi ser at nå er adel og kirke er blitt erstattet av toppbyråkrater, finansfolk og eierne av de store konsernene. De siste er blitt styrtrike, mens middelklassen nå langsomt blir utryddet av teknologien og ender opp i den store sekken kallet "den økonomiske underklasse". Middelstanden sammen med vanlige lønnstakere er de store tapere. Ikke bare har deres kjøpekraft blitt gradvis redusert de siste tiår, vanlige lønnsmotager har ikke lenger råd til å kjøpe seg en anstendig bolig. Vi behøver ikke reise lenger enn til Stavanger-regionen for å få dette bekreftet. Det samme skjer i de amerikanske, kinesiske og australske storbyer pluss verden rundt.
Så derfor, bor du i distriktene i Norge- få deg et fagbrev eller en utdannelse det er bruk for. Da er du garantert den maksimalt positive kombinasjon av livskvalitet. En lønn du kan leve av, og samtidig gi deg grunnlag for å få egen bolig. Og så får du tid til å oppleve fuglesangen om våren og reise ut på en ubeferdet vei og oppleve stjernehimmelen. De virkelige verdier og kvaliteter kjennetegnes ved at de ikke er til salgs for alle de milliarder dollar som finnes i verden.
Ha en strålende helg med maksimal konstruktiv og offensiv livslyst! Det kan gi interessante resultater!
fredag 14. februar 2014
Yrkesutdannelse beste forsikring mot ledighet
Som særdeles samfunnsengasjert borger aner jeg nå "en stormannsgal vind" som blåser over landets utdanningssystem. Nå skal "alle" utdanne seg til "finere" stillinger hvor man slipper å skitne til hendene. Den slags "mindreverdig" virksomhet kan vi overlate til "polakkene"
Derfor er det for meg personlig særdeles gledelig å lese en rapport i dagens ærverdige Aftenposten når det gjelder risikoen for arbeidsledighet blandt de unge. Konklusjonen må for mange være aldeles oppsiktsvekkende: Vinnerne ved 25 års alder er de faglærte- de får både i pose og sekk. De har så godt som full sysselsetting og de er de 25-åringene som tjener aller best.
Taperne er de som ikke fullfører videregående skole. Det ligger jo i dagen at med et samfunn som krever mer og mer "avansert kunnskap" på alle arbeidsplasser vil vi få mange tapere i framtiden.
Blandt de med kun grunnskole som høyeste utdanning var sysselsettingen 66 prosent og hele 95 prosent for de med fagbrev! Interessant var det også at arbeidserfaring er særdeles viktig. Så det betyr at en skoletrøtt elev som kommer seg ut tidlig i arbeid "på gølvet" og får fortløpende "utdannelse" av bedriften, ligger uendelig mye bedre an enn en teorietisk meget intelligent "evighetsstudent" som har problemer med å skifte en lyspære!
Fra mitt ståsted er det norske utdannelses-system en konstant vandrende katastrofe. Det masseproduserer tapere. Årsaken til at det er kjørt i grøfta er en ekstrem inflasjon i antallet paragraf-ridende byråkrater på bekostning av den "kompetente, idealistiske, menneskelige læreren". Det mest forskrekkelige er jo at læreryrket nå har fått så lav status at de virkelig dyktige lærere nå skygger banen. Det blir for mye skjemavelde.
Et yrke som det tydeligvis er meget fornuftig å satse på, i tillegg til fagbrev, er siviløkonom. Ifølge mine opplysninger er disse fremsynte studenter så ettertraktede at de blir "headhuntet" før de er ferdige med utdannelsen.
Min egen utdannelse innskrenket seg til å gå på en "religions-rasistisk" sekteskole, middelskolen og handelsskole på Bryne. Den eneste samlede lærdom fra disse tre skoler jeg har hatt nytte av i livet senere er dette. På sekteskolen lærte jeg skikkelig norsk. På realskolen lærte jeg tysk og engelsk.
Det jeg lærte på handelsskolen er hvordan man skulle være kledd når man (som mann) sto bak en disk. Kjemmet hår, skjorte, slips og blyantene skulle være sirlig satt opp i rekke på butikkfrakkens lomme. Og så skulle man tiltale kundene (som man ikke kjente personlig meget godt) med tiltalen DE. I øvrig skulle man beflitte seg på å bruke en meget behagelig, lavmælt og dannet tale. En slik figur hadde jo vært et storartet innslag i et revynummer av i dag.
Personlig har jeg hver eneste dag i mitt ikke selvvalgte yrkesliv syndet mot alle disse påbud. Jeg har stor sans for SV-politikeren som uttalte: "Idioten som oppfant slipset, burde vært skutt!"
Derfor er det for meg personlig særdeles gledelig å lese en rapport i dagens ærverdige Aftenposten når det gjelder risikoen for arbeidsledighet blandt de unge. Konklusjonen må for mange være aldeles oppsiktsvekkende: Vinnerne ved 25 års alder er de faglærte- de får både i pose og sekk. De har så godt som full sysselsetting og de er de 25-åringene som tjener aller best.
Taperne er de som ikke fullfører videregående skole. Det ligger jo i dagen at med et samfunn som krever mer og mer "avansert kunnskap" på alle arbeidsplasser vil vi få mange tapere i framtiden.
Blandt de med kun grunnskole som høyeste utdanning var sysselsettingen 66 prosent og hele 95 prosent for de med fagbrev! Interessant var det også at arbeidserfaring er særdeles viktig. Så det betyr at en skoletrøtt elev som kommer seg ut tidlig i arbeid "på gølvet" og får fortløpende "utdannelse" av bedriften, ligger uendelig mye bedre an enn en teorietisk meget intelligent "evighetsstudent" som har problemer med å skifte en lyspære!
Fra mitt ståsted er det norske utdannelses-system en konstant vandrende katastrofe. Det masseproduserer tapere. Årsaken til at det er kjørt i grøfta er en ekstrem inflasjon i antallet paragraf-ridende byråkrater på bekostning av den "kompetente, idealistiske, menneskelige læreren". Det mest forskrekkelige er jo at læreryrket nå har fått så lav status at de virkelig dyktige lærere nå skygger banen. Det blir for mye skjemavelde.
Et yrke som det tydeligvis er meget fornuftig å satse på, i tillegg til fagbrev, er siviløkonom. Ifølge mine opplysninger er disse fremsynte studenter så ettertraktede at de blir "headhuntet" før de er ferdige med utdannelsen.
Min egen utdannelse innskrenket seg til å gå på en "religions-rasistisk" sekteskole, middelskolen og handelsskole på Bryne. Den eneste samlede lærdom fra disse tre skoler jeg har hatt nytte av i livet senere er dette. På sekteskolen lærte jeg skikkelig norsk. På realskolen lærte jeg tysk og engelsk.
Det jeg lærte på handelsskolen er hvordan man skulle være kledd når man (som mann) sto bak en disk. Kjemmet hår, skjorte, slips og blyantene skulle være sirlig satt opp i rekke på butikkfrakkens lomme. Og så skulle man tiltale kundene (som man ikke kjente personlig meget godt) med tiltalen DE. I øvrig skulle man beflitte seg på å bruke en meget behagelig, lavmælt og dannet tale. En slik figur hadde jo vært et storartet innslag i et revynummer av i dag.
Personlig har jeg hver eneste dag i mitt ikke selvvalgte yrkesliv syndet mot alle disse påbud. Jeg har stor sans for SV-politikeren som uttalte: "Idioten som oppfant slipset, burde vært skutt!"
onsdag 12. februar 2014
Melkespann i barnevogn mot avkjøling i bekken
Dressmagasinet i Egersund har et magisk bilde av Terlandskloppen og Gyaaksla i sin vel-assorterte herrebutikk. Foran bildet står to melkespann. Da jeg betraktet disse kulturminner i dag, spilte min innvendige tape seg tilbake til tidlig 1950-tall i en bondesivilisasjon som kun lever i minnet på oss som var siste generasjon til å oppleve- og delta- i det aller siste kapitel.
Vi melket kyrne for hånd og tømte melken fra bøtte over i melkespann. Om høsten og vinteren stod spannene på varierende steder rundt tunet, avhengig av utetemperatur, for a ha den rette kjøling på melken. Om sommeren , derimot, da var det avkjøling i bekken som gjaldt. Og bekken hadde gitt navn til det lille dalføret rundt 200 meter i svingete utforbakke fra fjoset. Og dalen het Bekkjadalen.
På bekkens flate parti i overgangen av flate øvre Bekkjadalsegrå og bratte nedre Bekkjadalsegrå (Bekkedals-eng) hadde good old uncle Sigvart konstruert en dam for melkespannene. Den første tid på Hovland (Helleland) brukte Sigvart en slags tralle til transport fra fjos til dammen om sommeren. Men så ble det hos min fader (solgte barnevogner,sykler m.m.m.) byttet inn en brukt barnevogn mot en ny sykkel.
Jeg så jo at Sigvart hadde litt problemer med å balansere melkespannene på trallen. Og så fikk jeg en glup ide. Denne brukte barnevognen måtte jo være perfekt til å frakte melkespannene ned til avkjøling i bekken! Etter hestehandling med min fader havnet barnevognen på Hovland. Jeg demonstrerte først for Sigvart på det flate tunet hvordan spannene sto fjellstøtt i barnevognen. Sigvart var litt skeptisk til å begynne med. Han var jo en mann, og i de år var det aldeles utenkelig at et ekte mannfolk skulle trille barnevogn!! Uansett hva som befant seg oppi vognen!
Men- det gikk seg til etterhvert! Og Sigvart bak barnevognen, med melkespannene, på vei mot Bekkjadalen sommerstid, tilhører de virkelig magiske minner fra denne menneskelige og opplevelsesrike sivilisasjon.
Jeg ser han i skrivende stund for meg- med pipe , hatt, fjos-sko og skrukkete ullsokker. So, good old Sigvart! Hvor enn du måtte være, you will never walk alone. Jeg går side og side med deg ned langs minnenes strekning. Bak barnevognen!!
Vi melket kyrne for hånd og tømte melken fra bøtte over i melkespann. Om høsten og vinteren stod spannene på varierende steder rundt tunet, avhengig av utetemperatur, for a ha den rette kjøling på melken. Om sommeren , derimot, da var det avkjøling i bekken som gjaldt. Og bekken hadde gitt navn til det lille dalføret rundt 200 meter i svingete utforbakke fra fjoset. Og dalen het Bekkjadalen.
På bekkens flate parti i overgangen av flate øvre Bekkjadalsegrå og bratte nedre Bekkjadalsegrå (Bekkedals-eng) hadde good old uncle Sigvart konstruert en dam for melkespannene. Den første tid på Hovland (Helleland) brukte Sigvart en slags tralle til transport fra fjos til dammen om sommeren. Men så ble det hos min fader (solgte barnevogner,sykler m.m.m.) byttet inn en brukt barnevogn mot en ny sykkel.
Jeg så jo at Sigvart hadde litt problemer med å balansere melkespannene på trallen. Og så fikk jeg en glup ide. Denne brukte barnevognen måtte jo være perfekt til å frakte melkespannene ned til avkjøling i bekken! Etter hestehandling med min fader havnet barnevognen på Hovland. Jeg demonstrerte først for Sigvart på det flate tunet hvordan spannene sto fjellstøtt i barnevognen. Sigvart var litt skeptisk til å begynne med. Han var jo en mann, og i de år var det aldeles utenkelig at et ekte mannfolk skulle trille barnevogn!! Uansett hva som befant seg oppi vognen!
Men- det gikk seg til etterhvert! Og Sigvart bak barnevognen, med melkespannene, på vei mot Bekkjadalen sommerstid, tilhører de virkelig magiske minner fra denne menneskelige og opplevelsesrike sivilisasjon.
Jeg ser han i skrivende stund for meg- med pipe , hatt, fjos-sko og skrukkete ullsokker. So, good old Sigvart! Hvor enn du måtte være, you will never walk alone. Jeg går side og side med deg ned langs minnenes strekning. Bak barnevognen!!
tirsdag 11. februar 2014
Post i Eikunda Amfi er framtiden.
Da jeg i morges var og hentet posten i min postbok for første gang på Eikunda Amfi, var plutselig i en brøkdel av et sekund, Egersund Postkontor historie. Sjeldent i mitt indre har "den nye tid" i en slik ekspressfart fortrengt "det som engang i var i hundre år".
Jeg forstår godt fortvilelseen og forvirringen hos de sympatiske og hjelpsomme damer som har tjent oss så trofast over disken gjennom mange år i Egersunds sentrums postkontor. De deler skjebne med millioner av andre trofaste arbeidstakere som har blitt innhentet av en gallopperende utvikling. Bare spør bankfunksjonærene! Og de tidligere ansatte hos Grøsfjeld!
Og når først postkontoret skulle flytte var, for meg, Eikund Amfi uten konkurranse. De har det som Postkontoret i sentrum ikke hadde. Plenty parkeringsplasser, lange åpningstider og et rikholdig vareutvalg under samme tak. Dette er perfekt for tidspressede moderne mennesker. Dette er en vinn-vinn situasjon for alle andre enn Egersund Sentrum som en arena for menneskelig aktivitet. Et steindødt sentrum vil bli enda dauere i så henseende.
Det er nå å håpe på at den mangfoldige Johan Aakre får gjennomslag for sine tanker om å fylle opp lokalet med konstruktiv aktivitet , iallefall i den utleieperioden Postvesenet fortsatt råder over.
Da postkontoret i sin tid flyttet til Eie støttet jeg dette fullt ut gjennom leserinnlegg. Jeg tenkte da fremtidsrettet og parkeringsvennlig. Sjelden har jeg den gang blitt så utskjelt, spesielt av flere forretningsdrivende i sentrum. Flere av dem driver ikke lenger forretning. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: " Hvis din forretningsmodell er så skjør, at du er helt nødt til å ha Postkontor i sentrum som drahjelp, da bør du legge ned med en eneste gang."
Julebyen, visefestivalen, ølfestivalen, bluesfestivalen og liknende kulturelle minneverdige aktiviteter er det som trengs for å få markedsført Egersund offensivt overfor resten av Rogaland. Alle disse tiltak har blitt satt i gang i løpet av de siste år. Hele denne tankegangen bør gjennomsyre de som skal drive vanlig detaljvirksomhet i Egersund sentrum i framtiden.
For mitt ståsted har det å kjøpe inn noen varer og henge dem på stativer med svære tilbudslapper et preg av fortid. Nå er det Facebook som gjelder! Jeg gjengir noe viktig fra kvalitetsmagasinet Kampanje: " Å skape gode opplevelser du ønsker å dele med andre-med andre ord - det du snakker om i morgen!"
I samme slengen skal jeg (nok en gang) ta med meg:" Men en ting vil aldri endre seg; behovet for den gode historien og den store ideen. For det er historiefortellingen og kreativiteten som skaper magien." Men hvor finner du magien i dagens butikker?
Da jeg vandret rundt 16 dager i Sydneys butikker, speidet jeg forgjeves etter den spesielle opplevelse. Fagbutikker er en annen skål. Der går du ikke inn for opplevelsen. Der går du inn for å oppleve kompetent faglig assistanse!
For meg er miksen for å få liv i Egersund i framtiden følgende. Kombinasjon av enestående opplevelsesbutikker og spisskompetente fagbutikker. Det er oppskriften! Så gjør det ingenting at postkontoret har flyttet inn i framtiden- fortsatt meget nær sentrum!
Jeg forstår godt fortvilelseen og forvirringen hos de sympatiske og hjelpsomme damer som har tjent oss så trofast over disken gjennom mange år i Egersunds sentrums postkontor. De deler skjebne med millioner av andre trofaste arbeidstakere som har blitt innhentet av en gallopperende utvikling. Bare spør bankfunksjonærene! Og de tidligere ansatte hos Grøsfjeld!
Og når først postkontoret skulle flytte var, for meg, Eikund Amfi uten konkurranse. De har det som Postkontoret i sentrum ikke hadde. Plenty parkeringsplasser, lange åpningstider og et rikholdig vareutvalg under samme tak. Dette er perfekt for tidspressede moderne mennesker. Dette er en vinn-vinn situasjon for alle andre enn Egersund Sentrum som en arena for menneskelig aktivitet. Et steindødt sentrum vil bli enda dauere i så henseende.
Det er nå å håpe på at den mangfoldige Johan Aakre får gjennomslag for sine tanker om å fylle opp lokalet med konstruktiv aktivitet , iallefall i den utleieperioden Postvesenet fortsatt råder over.
Da postkontoret i sin tid flyttet til Eie støttet jeg dette fullt ut gjennom leserinnlegg. Jeg tenkte da fremtidsrettet og parkeringsvennlig. Sjelden har jeg den gang blitt så utskjelt, spesielt av flere forretningsdrivende i sentrum. Flere av dem driver ikke lenger forretning. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: " Hvis din forretningsmodell er så skjør, at du er helt nødt til å ha Postkontor i sentrum som drahjelp, da bør du legge ned med en eneste gang."
Julebyen, visefestivalen, ølfestivalen, bluesfestivalen og liknende kulturelle minneverdige aktiviteter er det som trengs for å få markedsført Egersund offensivt overfor resten av Rogaland. Alle disse tiltak har blitt satt i gang i løpet av de siste år. Hele denne tankegangen bør gjennomsyre de som skal drive vanlig detaljvirksomhet i Egersund sentrum i framtiden.
For mitt ståsted har det å kjøpe inn noen varer og henge dem på stativer med svære tilbudslapper et preg av fortid. Nå er det Facebook som gjelder! Jeg gjengir noe viktig fra kvalitetsmagasinet Kampanje: " Å skape gode opplevelser du ønsker å dele med andre-med andre ord - det du snakker om i morgen!"
I samme slengen skal jeg (nok en gang) ta med meg:" Men en ting vil aldri endre seg; behovet for den gode historien og den store ideen. For det er historiefortellingen og kreativiteten som skaper magien." Men hvor finner du magien i dagens butikker?
Da jeg vandret rundt 16 dager i Sydneys butikker, speidet jeg forgjeves etter den spesielle opplevelse. Fagbutikker er en annen skål. Der går du ikke inn for opplevelsen. Der går du inn for å oppleve kompetent faglig assistanse!
For meg er miksen for å få liv i Egersund i framtiden følgende. Kombinasjon av enestående opplevelsesbutikker og spisskompetente fagbutikker. Det er oppskriften! Så gjør det ingenting at postkontoret har flyttet inn i framtiden- fortsatt meget nær sentrum!
mandag 10. februar 2014
Farvel Egersund Postkontor- og 11229 gårdsbruk
Idag var jeg innom for aller siste gang i min postboks lokalisert hos Egersund Postkontor i Torvgården. I morges sto med store bokstaver på forside av Stavanger Aftenblad at 112000 gårdsbruk var lagt ned i Norge siden 1969 fram til i dag. Det betyr rundt 250 daglig avviklede gardsbruk i Norge gjennom de siste 44 år! Og på de 43000 gardsbruk som er igjen produseres det mer mat enn på de 155000 gardsbruk i 1969! Jeg fikk følge fra innsiden avviklingen av det sosiale hest-og-kjerresamfunnet mot ferden mot sin siste solnedgang. Det var håpløst ueffektivt sammenliknet med i dag, men det var iallefall sosialt og ikke ensomt (som i dag!)
Effektivitetsutviklingen kjører igjennom samfunnet som et ekspresstog og griper radikalt inn i alle våre liv, enten du er gårdbruker eller jobber på postkontoret - og i det hele tatt. De som har knyttet sin idenditet til et spesielt (og utsatt) yrke kan gå harde tider i møte, økonomisk og psykologisk, og med svekket livskvalitet resten av sin tid på moder Jord.
Da jeg sist fredag, etter siste sjekk på SUS før hjerteklaff-operasjon i Bergen, vandret gjennom Stavanger sentrum for første gang siden høsten 2003 oppdaget jeg at lite hadde endret seg. Dagen var grå, og butikkene var stort sett de samme med det samme unødvendige og kjedelige vareutvalg i lokaler som du glemmer sekunder etter du forlater dem.
Enkelte kjente butikker gjennom generasjoner var borte og erstattet av burgersjapper og moteforretninger. Jeg er ikke i minste tvil om at de uavhengige -og frie- butikker som skal overleve framtiden må ha en miks av 50 % sosial-kulturell opplevelse og 50 % (ikke påtrengende) salgsvirksomhet. Pluss produkter og en setting som bare finnes der- in the whole world!
Jeg glemmer ikke det enorme tidligere postkontoret i Vancouver som dekker et helt kvartal i denne metropolen med rundt 4 millioner innbyggere. Nå brukes bare en brøkdel av gigantbygningen til posttjenester. Samme mønster så jeg i Hobart på Tasmania. Den veldige postkontor-bygning i sentrum var nå stykket opp i en mengde souvenir-butikker og liknende (unødvendig) dill.
At utviklingen går raskt gjør ingenting hvis du inne i deg har et bunnsolid anker i form av en urokkelig og medmenneskelig identitet. For å motvirke aldringsprosessen er (iallefall for meg ) den beste medisin å konstant prøve å følge med den generelle og raske utvikling i det samfunn du lever i. Da nytter det ikke med sentimental nostalgi om "at alt var så mye bedre før". Samfunnet var så langt fra bedre før! Nå har alle muligheten for å få seg skikkelig utdannelse. Det var bare forbeholdt de previligerte før. Og helst bare gutter.
Imidlertid er jeg enig med Per Fugelli. Det er alt for mye søt intethet og behagelig likegyldighet i dagens Norge- et Norge som mangler modige stemmer. Modige stemmer som ved jevne mellomrom ber dette overfladisk- gummisjel-amerikaniserte samfunn dra dit pepperen gror- og få folket til å tenke over to grunnleggende spørsmål:1. Når var du sist tilstede i eget liv? 2. Og hvor går du så hen med resten av dette ditt liv på moder Jord? Å leve er nemlig å tørre ta selvstendige og modige valg.
Effektivitetsutviklingen kjører igjennom samfunnet som et ekspresstog og griper radikalt inn i alle våre liv, enten du er gårdbruker eller jobber på postkontoret - og i det hele tatt. De som har knyttet sin idenditet til et spesielt (og utsatt) yrke kan gå harde tider i møte, økonomisk og psykologisk, og med svekket livskvalitet resten av sin tid på moder Jord.
Da jeg sist fredag, etter siste sjekk på SUS før hjerteklaff-operasjon i Bergen, vandret gjennom Stavanger sentrum for første gang siden høsten 2003 oppdaget jeg at lite hadde endret seg. Dagen var grå, og butikkene var stort sett de samme med det samme unødvendige og kjedelige vareutvalg i lokaler som du glemmer sekunder etter du forlater dem.
Enkelte kjente butikker gjennom generasjoner var borte og erstattet av burgersjapper og moteforretninger. Jeg er ikke i minste tvil om at de uavhengige -og frie- butikker som skal overleve framtiden må ha en miks av 50 % sosial-kulturell opplevelse og 50 % (ikke påtrengende) salgsvirksomhet. Pluss produkter og en setting som bare finnes der- in the whole world!
Jeg glemmer ikke det enorme tidligere postkontoret i Vancouver som dekker et helt kvartal i denne metropolen med rundt 4 millioner innbyggere. Nå brukes bare en brøkdel av gigantbygningen til posttjenester. Samme mønster så jeg i Hobart på Tasmania. Den veldige postkontor-bygning i sentrum var nå stykket opp i en mengde souvenir-butikker og liknende (unødvendig) dill.
At utviklingen går raskt gjør ingenting hvis du inne i deg har et bunnsolid anker i form av en urokkelig og medmenneskelig identitet. For å motvirke aldringsprosessen er (iallefall for meg ) den beste medisin å konstant prøve å følge med den generelle og raske utvikling i det samfunn du lever i. Da nytter det ikke med sentimental nostalgi om "at alt var så mye bedre før". Samfunnet var så langt fra bedre før! Nå har alle muligheten for å få seg skikkelig utdannelse. Det var bare forbeholdt de previligerte før. Og helst bare gutter.
Imidlertid er jeg enig med Per Fugelli. Det er alt for mye søt intethet og behagelig likegyldighet i dagens Norge- et Norge som mangler modige stemmer. Modige stemmer som ved jevne mellomrom ber dette overfladisk- gummisjel-amerikaniserte samfunn dra dit pepperen gror- og få folket til å tenke over to grunnleggende spørsmål:1. Når var du sist tilstede i eget liv? 2. Og hvor går du så hen med resten av dette ditt liv på moder Jord? Å leve er nemlig å tørre ta selvstendige og modige valg.
torsdag 6. februar 2014
Liv uten prøvelser er kun eksistens
Etter mitt korte opphold på SUS ser jeg nå at opplevelsen var en gedigen velsignelse i forkledning. Jeg ville ikke vært den foruten. De årene jeg nå monne ha igjen på kloden blir livsmessig mer intense enn forut for oppholdet. Min gode helse tar jeg aldri mer som en selvfølge. På mitt firemanns-rom på SUS var det en herre på kun 46 år som hadde det virkelig vondt. Han hadde vært der i "lange tider" grunnet virkelige hjerteproblemer. Han hadde hatt hjertestans , og for å livne han opp måtte personalet gå så hardt til verks, at ribbena brakk. Det igjen medførte at han måtte sitte i en stol hele tiden. Å ligge flatt i senga medførte uutholdelige smerter. Ettersom han virkelig var "tung" måtte han bruke gåstol. Når han kom hjem ante han ikke. Med mine snart 70 år på baken føler jeg meg som en tenåring i sammenlikning.
En annen hjertepasient (72 år) hadde hatt flere hjerteoperasjoner de siste 10 årene og var nokså redusert. Han fortalte meg noe interessant. Han var fra Hå og hadde kjørt melketank-bil rundt på gardene. Det var da han oppdaget den gjennomtrengende ensomheten blandt de moderne gardbrukere. De gikk der alene, kona var på jobb og ungene hadde helt andre planer enn å bli gardbruker. Han fortalte at de var så kontaktsjuke at de nærmest sprang etter tankbilen når han kjørte fra garden. Så den nye folkesjukdommen er ensomheten. Den kan redusere livskvaliteten i en grad så stor at det resulterer i at enkelte takker av på egen hånd.
For det er jo en kjent sak at teknologien skaper avstand mellom mennesker. I det 1950 talls bondesamfunn i Bjerkreim og Helleland som jeg levde opp i visste vi ikke om at det var noe som het ensomhet. Det var sosialt-intensivt så det holdt. Nå er den kulturen borte sammen med det sosialt-intense livet i Egersund på det samme 1950 tall. Som jeg sitter og blogger, er det så folketomt i gatene at man kan lure på om det har gått en kolera-epedemi. Det eneste butikkene er fulle av er rabattplakater i et desperat håp om å selge unødvendige produkter til folk som har "alt".
Oppholdet på SUS lærte meg noe annet. Nå må jeg få meg en iphone. Da jeg i hu og hast måtte til SUS sist tirsdag, sendte jeg en kort mail til min kjære datter som bor i Oslo og har fått drømmejobben som medlem av den faste jurist-stab i Statsnett. Godt betalt, bomsikker og inspirerende jobb til de grader. Jeg skrev at det var bare en rutinesjekk, men hun var på pletten tidlig torsdag. Sjefen hadde gitt henne beskjed om at det bare å reise på flekken og bruke den tid hun trengte. Dette til tross for at hun var engasjert i særdeles viktige og krevende kontraktforhanlinger. Du snakker om omsorg for personalet!!
Men med iphonen hadde hun kontakt med Oslo og deltok i kontraktforhandlingene fullt ut- pr. Iphone! Med den samme iphone fotograferte hun meg SUS sine nye og supersexy tøfler (lysegrønne) og delte bildet med kreti og pleti. Med den samme Iphone booked hun flybillett fra Sola osv. osv. Dette må jo være det mest fantastiske hjelpemiddel i menneskehetens historie.
For å slutte av denne gangen- når jeg nå med mine medfødte kvikke kroppsbevelsen fyker opp trappene som før, tar jeg det aldri mer som en selvfølge. Minnet om den "tungpustende perioden (60 % oksygenopptak) i januar 2014 sitter klistret i ryggmargen resten av min tid. Resten av min tid!!!!
En annen hjertepasient (72 år) hadde hatt flere hjerteoperasjoner de siste 10 årene og var nokså redusert. Han fortalte meg noe interessant. Han var fra Hå og hadde kjørt melketank-bil rundt på gardene. Det var da han oppdaget den gjennomtrengende ensomheten blandt de moderne gardbrukere. De gikk der alene, kona var på jobb og ungene hadde helt andre planer enn å bli gardbruker. Han fortalte at de var så kontaktsjuke at de nærmest sprang etter tankbilen når han kjørte fra garden. Så den nye folkesjukdommen er ensomheten. Den kan redusere livskvaliteten i en grad så stor at det resulterer i at enkelte takker av på egen hånd.
For det er jo en kjent sak at teknologien skaper avstand mellom mennesker. I det 1950 talls bondesamfunn i Bjerkreim og Helleland som jeg levde opp i visste vi ikke om at det var noe som het ensomhet. Det var sosialt-intensivt så det holdt. Nå er den kulturen borte sammen med det sosialt-intense livet i Egersund på det samme 1950 tall. Som jeg sitter og blogger, er det så folketomt i gatene at man kan lure på om det har gått en kolera-epedemi. Det eneste butikkene er fulle av er rabattplakater i et desperat håp om å selge unødvendige produkter til folk som har "alt".
Oppholdet på SUS lærte meg noe annet. Nå må jeg få meg en iphone. Da jeg i hu og hast måtte til SUS sist tirsdag, sendte jeg en kort mail til min kjære datter som bor i Oslo og har fått drømmejobben som medlem av den faste jurist-stab i Statsnett. Godt betalt, bomsikker og inspirerende jobb til de grader. Jeg skrev at det var bare en rutinesjekk, men hun var på pletten tidlig torsdag. Sjefen hadde gitt henne beskjed om at det bare å reise på flekken og bruke den tid hun trengte. Dette til tross for at hun var engasjert i særdeles viktige og krevende kontraktforhanlinger. Du snakker om omsorg for personalet!!
Men med iphonen hadde hun kontakt med Oslo og deltok i kontraktforhandlingene fullt ut- pr. Iphone! Med den samme iphone fotograferte hun meg SUS sine nye og supersexy tøfler (lysegrønne) og delte bildet med kreti og pleti. Med den samme Iphone booked hun flybillett fra Sola osv. osv. Dette må jo være det mest fantastiske hjelpemiddel i menneskehetens historie.
For å slutte av denne gangen- når jeg nå med mine medfødte kvikke kroppsbevelsen fyker opp trappene som før, tar jeg det aldri mer som en selvfølge. Minnet om den "tungpustende perioden (60 % oksygenopptak) i januar 2014 sitter klistret i ryggmargen resten av min tid. Resten av min tid!!!!
onsdag 5. februar 2014
Møte med helsevesenet- del 2
Ole Gunnar rekvirerte drosje omgående , og 10 minutter senere stå drosjen utenfor butikken, betjent av en meget utadvent dame fra Klepp. Hun hadde nettopp levert en pasient i Årstaddalen.
Turen inn til SUS var en fornøyelse takket være den meget underholdende drosjesjåfør.
Jeg ble kjørt til akutten og betalte en egenandel på kun 135 kr. Etter et kvarters ventetid kom første eksemplar av engleflokken(sykepleierne). Hun geleidet meg inn til første "operasjonsrom" hvor allverdens elektriske kontakter ble plantet på mitt legeme. Jeg følte en 100% trygghet og behagelighet fra første stund. De ble foretatt fotografier av hjertet utenfra som konkluderte med at en løs hjerteklapp forårsaket lekkasje og vann-opphoping i lungen.
Etter noe venting ble jeg + seng "kjørt" opp til mitt "hjem" de neste fem døgn. Det var et firemannsrom, og ettersom jeg ikke er den sureste Vår Herre har skapt, ble det humørfyllt stemning i rommet fra første øyeblikk. Torsdag kom englene inn og fikk meg til å svelge en slags slange som skulle fotografere hjertet fra "innsiden". Det gikk greit- etter tredje forsøk!
Så var planen at jeg på fredag skulle gjennom "angus-operasjonen". Det innebærer at et meeeget avansert apparat skal sjekke om det finnes noen som helst innsnevring av blodårene. Fantastiske greier! Det kjøres inn en" metallslange" ved håndleddet og direkte til hjertet og kontrastveske sprøytes inn.
Alt var klarert med "slange" gjennom junior til blæren for å hindre urinering under operasjonen. Så kom den ene av englene ( hun snakket meeeget pen Eganes-stavangersk) inn og fortalte at "de håpet at jeg kunne bli undersøkt i dag, men grunnet uventede omstendigheter, kunne de ikke garantere noe som helst." Det endte med at den pent-snakkende damen kom inn litt senere , vridde hendene og "beklaget" på det sterkeste. Jeg måtte vente til mandag.
Jeg fikk fjernet slangen til blæren og fant ut at jeg måtte gi engleflokken litt støtte. Jeg gikk ut i resepsjonen og fortalte de 5-6 damer at denne utsettelsen var for meg egentlig en luksussituasjon. Hvis jeg hadde vært værfast på en flyplass i New York noen dager- da hadde jeg hatt en utfordring! Men her!
Egen seng, god mat og en gjeng med engler rundt meg som passet på meg helet tiden. Kunne ikke bedre ha det. Utsettelsen passet meg egentlig bra. Det ble en langweekend med masse betryggende tester utført av engleflokken. Angus-operasjonen viste at det fantes ikke en eneste blokkert blodåre i hele skrotten. Alle andre tester var også betryggende. Skulle jeg først ha EU-kontroll var det like greit å gjøre det ettertrykkelig.
Så min konklusjon etter oppholdet på SUS er at vi har et helsevesen befolket av mennesker som vil deg alt vel og springer livet av seg for at så skal skje. Så har noen "surpomper" noe å klage på i så måte, må de rette kritikken mot systemet og aldeles ikke mot de ansatte som virkelig står på med en arbeidsmoral og innsatsvilje som ikke er altfor utbredt i dagens bortskjemte ego-samfunn.
Takk til dere alle på SUS for strålende omsorg. Jeg skal huske dere resten av min tid på moder jord.
Turen inn til SUS var en fornøyelse takket være den meget underholdende drosjesjåfør.
Jeg ble kjørt til akutten og betalte en egenandel på kun 135 kr. Etter et kvarters ventetid kom første eksemplar av engleflokken(sykepleierne). Hun geleidet meg inn til første "operasjonsrom" hvor allverdens elektriske kontakter ble plantet på mitt legeme. Jeg følte en 100% trygghet og behagelighet fra første stund. De ble foretatt fotografier av hjertet utenfra som konkluderte med at en løs hjerteklapp forårsaket lekkasje og vann-opphoping i lungen.
Etter noe venting ble jeg + seng "kjørt" opp til mitt "hjem" de neste fem døgn. Det var et firemannsrom, og ettersom jeg ikke er den sureste Vår Herre har skapt, ble det humørfyllt stemning i rommet fra første øyeblikk. Torsdag kom englene inn og fikk meg til å svelge en slags slange som skulle fotografere hjertet fra "innsiden". Det gikk greit- etter tredje forsøk!
Så var planen at jeg på fredag skulle gjennom "angus-operasjonen". Det innebærer at et meeeget avansert apparat skal sjekke om det finnes noen som helst innsnevring av blodårene. Fantastiske greier! Det kjøres inn en" metallslange" ved håndleddet og direkte til hjertet og kontrastveske sprøytes inn.
Alt var klarert med "slange" gjennom junior til blæren for å hindre urinering under operasjonen. Så kom den ene av englene ( hun snakket meeeget pen Eganes-stavangersk) inn og fortalte at "de håpet at jeg kunne bli undersøkt i dag, men grunnet uventede omstendigheter, kunne de ikke garantere noe som helst." Det endte med at den pent-snakkende damen kom inn litt senere , vridde hendene og "beklaget" på det sterkeste. Jeg måtte vente til mandag.
Jeg fikk fjernet slangen til blæren og fant ut at jeg måtte gi engleflokken litt støtte. Jeg gikk ut i resepsjonen og fortalte de 5-6 damer at denne utsettelsen var for meg egentlig en luksussituasjon. Hvis jeg hadde vært værfast på en flyplass i New York noen dager- da hadde jeg hatt en utfordring! Men her!
Egen seng, god mat og en gjeng med engler rundt meg som passet på meg helet tiden. Kunne ikke bedre ha det. Utsettelsen passet meg egentlig bra. Det ble en langweekend med masse betryggende tester utført av engleflokken. Angus-operasjonen viste at det fantes ikke en eneste blokkert blodåre i hele skrotten. Alle andre tester var også betryggende. Skulle jeg først ha EU-kontroll var det like greit å gjøre det ettertrykkelig.
Så min konklusjon etter oppholdet på SUS er at vi har et helsevesen befolket av mennesker som vil deg alt vel og springer livet av seg for at så skal skje. Så har noen "surpomper" noe å klage på i så måte, må de rette kritikken mot systemet og aldeles ikke mot de ansatte som virkelig står på med en arbeidsmoral og innsatsvilje som ikke er altfor utbredt i dagens bortskjemte ego-samfunn.
Takk til dere alle på SUS for strålende omsorg. Jeg skal huske dere resten av min tid på moder jord.
Mitt møte med det norske helsevesen
Jeg blogger ikke dette for å onanere mitt ego og sutre (nasjonalsporten) om mine "helseproblemer". Dette innslag er en takk til de omsorgsfulle engler som myldrer i det norske helsevesen.
I min næreste familie hadde jeg en mor fra Bjerkreim. Hun hadde en robust helse og hadde knapt gjennom sitt liv (82 år) hatt noen som helst kontakt med en lege. For henne var leger "fæle greier" som man helst skulle unngå som best man kunne. Denne innstilling smittet over på meg.
Min fader , derimot, var funksjonell invalid. Han hadde fått ødelagt sine lunger grunnet tuberkulose da han var tenåring. Det betydde lange sanatorium-opphold og regelsmessige, lange opphold i sengen hjemme. For utenforstående var han som alle andre og skjøttet sin profesjon som sjåførlærer fullt ut, det eneste yrke han kunne fungere i. For oss barna som opplevde han på nært hold, var han imidlertid en vandrende skrøpelighet som trengte "evigheter" opp trappene og laaange pauser pr. trappetrinn.
Derfor var jeg heldig som hadde arvet Bjerkreims-slektas robuste helsegrunnlag. Den eneste kontakt jeg , gjennom mitt liv, hadde hatt med norsk helsevesen var i to omganger å fjerne åreknuter for rundt 15 år siden. Det skjedde på sykehuset på Lagård og forløp effektivt og smertefritt.
Men så! 4.januar dette år opplevde jeg for første gang i mitt liv pusteproblemer. Jeg hadde problemer med å komme opp trappene i huset! Og på det paddeflate strekket mellom huset og mitt "andre hjem" Grand måtte jeg ha flere stopp underveis! Jeg forsto ingen ting. Og jeg som gjennom min barndom,ungdom og tidlige manndom hadde fløyet over Dalanes heier som en vind!
Jeg mistenkte at det kunne være lungebetennelse, og derfor kontaktet jeg min eventyrlig kompetente og ansvarlige fastlege, Ole Gunnar Jensenius. Da jeg ble innkalt til han første gangen,trengte jeg maaange stopp opp trappene i Lerviksgården til hans kontor i fjerde etasje.
Han undersøkte meg på kryss og tvers og konstanterte at surstoffopptaket var kun rundt 65 %. Det forklarte langt på vei pusteproblemene, for første gang i mitt fysisk aktive liv! Han fant noen ulyder i den ene lunge, noen surklelyder som tydet på oppsamling av vann. Men hvorfor?
Nå må jeg tilføye at jeg skulle hatt en "EU-sjekk" på det fysiske systemet for lenge siden. Men , i min kjære moders ånd, hadde jeg utsatt og utsatt det så lenge som mulig. Det feilte meg jo ingen ting!
Ole Gunnar sendte over en resept til apoteket vedrørende et minisurstoffapparat som jeg skulle bruke morgen og kveld for å innhalere og som skulle fjerne vannet i lungen.
Men, for sikkerhets skyld beordret Ole Gunnar meg sist onsdag opp til sjukehuset på Lagård for røntgen-undersøkelse. Han skulle stenge sitt kontor for resten av uken grunnet innstallering av helt nytt data-anlegg. Men, som den ekstremt ansvarlige fastlege han er, lovet han meg å komme inn på onsdag ettermiddag for å kommentere røntgenbildene.
1400 sto han i butikken med en meeeget bekymret mine. " Hvordan føler du deg?", spurte han. "Jeg føler meg som om jeg kjører en bil med håndbrekket på!", svarte jeg. " Du ser", sa han, "bildene viser en løs venstre hjerteklaff og mye vann i den ene lungen. Så hva gjør vi nå?" "Få meg inn på SUS, pronto! Her er det bare å takle situasjonen direkte og offensivt. Ingen didling og dadling!"
I min næreste familie hadde jeg en mor fra Bjerkreim. Hun hadde en robust helse og hadde knapt gjennom sitt liv (82 år) hatt noen som helst kontakt med en lege. For henne var leger "fæle greier" som man helst skulle unngå som best man kunne. Denne innstilling smittet over på meg.
Min fader , derimot, var funksjonell invalid. Han hadde fått ødelagt sine lunger grunnet tuberkulose da han var tenåring. Det betydde lange sanatorium-opphold og regelsmessige, lange opphold i sengen hjemme. For utenforstående var han som alle andre og skjøttet sin profesjon som sjåførlærer fullt ut, det eneste yrke han kunne fungere i. For oss barna som opplevde han på nært hold, var han imidlertid en vandrende skrøpelighet som trengte "evigheter" opp trappene og laaange pauser pr. trappetrinn.
Derfor var jeg heldig som hadde arvet Bjerkreims-slektas robuste helsegrunnlag. Den eneste kontakt jeg , gjennom mitt liv, hadde hatt med norsk helsevesen var i to omganger å fjerne åreknuter for rundt 15 år siden. Det skjedde på sykehuset på Lagård og forløp effektivt og smertefritt.
Men så! 4.januar dette år opplevde jeg for første gang i mitt liv pusteproblemer. Jeg hadde problemer med å komme opp trappene i huset! Og på det paddeflate strekket mellom huset og mitt "andre hjem" Grand måtte jeg ha flere stopp underveis! Jeg forsto ingen ting. Og jeg som gjennom min barndom,ungdom og tidlige manndom hadde fløyet over Dalanes heier som en vind!
Jeg mistenkte at det kunne være lungebetennelse, og derfor kontaktet jeg min eventyrlig kompetente og ansvarlige fastlege, Ole Gunnar Jensenius. Da jeg ble innkalt til han første gangen,trengte jeg maaange stopp opp trappene i Lerviksgården til hans kontor i fjerde etasje.
Han undersøkte meg på kryss og tvers og konstanterte at surstoffopptaket var kun rundt 65 %. Det forklarte langt på vei pusteproblemene, for første gang i mitt fysisk aktive liv! Han fant noen ulyder i den ene lunge, noen surklelyder som tydet på oppsamling av vann. Men hvorfor?
Nå må jeg tilføye at jeg skulle hatt en "EU-sjekk" på det fysiske systemet for lenge siden. Men , i min kjære moders ånd, hadde jeg utsatt og utsatt det så lenge som mulig. Det feilte meg jo ingen ting!
Ole Gunnar sendte over en resept til apoteket vedrørende et minisurstoffapparat som jeg skulle bruke morgen og kveld for å innhalere og som skulle fjerne vannet i lungen.
Men, for sikkerhets skyld beordret Ole Gunnar meg sist onsdag opp til sjukehuset på Lagård for røntgen-undersøkelse. Han skulle stenge sitt kontor for resten av uken grunnet innstallering av helt nytt data-anlegg. Men, som den ekstremt ansvarlige fastlege han er, lovet han meg å komme inn på onsdag ettermiddag for å kommentere røntgenbildene.
1400 sto han i butikken med en meeeget bekymret mine. " Hvordan føler du deg?", spurte han. "Jeg føler meg som om jeg kjører en bil med håndbrekket på!", svarte jeg. " Du ser", sa han, "bildene viser en løs venstre hjerteklaff og mye vann i den ene lungen. Så hva gjør vi nå?" "Få meg inn på SUS, pronto! Her er det bare å takle situasjonen direkte og offensivt. Ingen didling og dadling!"
tirsdag 28. januar 2014
Den katastrofale politisk-økonomiske hjelpesløshet
For min egen del har jeg aldri vært det minste i tvil. Økonomisk hjelpesløse politikere er like farlig for samfunnsøkonomien som korrupte politikere. For hva er egentlig forskjellen når sluttresultatet blir det samme.
Det innslaget på NRK Rogaland i går med en av Haugesunds fremste politikere i hovedrollen må jo skremme vatnet av hver eneste skatteborger i dette land. Der står denne forsiktige og sympatiske person med et uttrykk som en begravelsesagent og vrir hendene mens han snakker om "det helt forferdelige som har skjedd". Og det forferdelige er at Haugesund kommune har tapt rundt 150 millioner på det vanvittige Terra- prosjektet. Og nå skal de sandelig sammen med andre taperkommuner engasjere rådyre advokater for å prøve å få igjen noen av millionene de folkevalgte ha satt over styr. Å møte proffe og drevne advokater fra de globale forsikringsselskapene i en slik komplisert sak blir, for meg, som om du plasserer Hofsherads old boys lag på den ene siden av banen for å møte Barcelonas toppede lag på den andre banehalvdel. Rått parti er bare fornavnet.
Så når millionene nå renner ut til "rådgivere" og advokater i klassen 10000 kr./t, reise-og diettkostnader for Haugesunds byråkrati osv. så lurer jeg på hvor nær 200 millioners merket den endelige Terra-kostnaden vil bli for Haugesund kommune.
Hvis det hadde vært noen som helst ansvarlig økonomisk moral i denne sak, hadde samtlige politikere involvert i Terra-kommunene trukket seg fra alle politiske verv- nå og for resten av levetiden. Men- dette har jo ikke fått noen konsekvenser for noensomhelst av de involverte. Og hva da med rådmennene som har nær millionlønn for å gi politikerne sunne økonomiske råd?
Et profesjonelt PR-selskap gjorde en seriøs undersøkelse blandt et utvalg av norske kommuner. Det som gikk igjen blandt politikerne over hele fjøla var:
1. Politisk ansvarsfraskrivelse. 2. Manglende økonomisk kompetanse. 3. Lite samarbeid på tvers av partiene. 4. Fokus på velgeroppslutning framfor fornuftig økonomistyring.
Når disse fire negative faktorer forener seg i en høyere enhet, blir resultatet Terra-vanviddet.
Det kreves i dag en viss utdannelse for å praktisere som lege, tannlege og kiropraktor. Det kreves ingen utdannelse for å praktisere som politiker og ha råderett over millioner og atter millioner av skattekroner. Men det enkelte politikere mangler av utdannelse og ansvarlig selvkritikk, tar de sandelig igjen i form av uvitenhetens pompøse arroganse. Ta en person, uten minste forutsetning, og plasser personen vekselvis i både en legestol, og i et kommunestyre. La vedkommende ha ansvar for både dine skattepenger og din kroppslige helsetilstand. Det kan for deg ende med tidlig død og økonomisk ruin.
Dette er ikke ment som noen uthenginging av personer. Det er bare en beskrivelse av et politisk system som ( fra mitt ståsted) råtner innenfra. Og så er det rene tilfeldigheter hvem skjebnen plasserer i rollene som hjelpeløse og nyttige idioter for mørkets økonomiske krefter som ler hele veien til banken. Spør den halvparten av unge spanjoler som er uten arbeid og uten framtid grunnet vanstyret.
Det innslaget på NRK Rogaland i går med en av Haugesunds fremste politikere i hovedrollen må jo skremme vatnet av hver eneste skatteborger i dette land. Der står denne forsiktige og sympatiske person med et uttrykk som en begravelsesagent og vrir hendene mens han snakker om "det helt forferdelige som har skjedd". Og det forferdelige er at Haugesund kommune har tapt rundt 150 millioner på det vanvittige Terra- prosjektet. Og nå skal de sandelig sammen med andre taperkommuner engasjere rådyre advokater for å prøve å få igjen noen av millionene de folkevalgte ha satt over styr. Å møte proffe og drevne advokater fra de globale forsikringsselskapene i en slik komplisert sak blir, for meg, som om du plasserer Hofsherads old boys lag på den ene siden av banen for å møte Barcelonas toppede lag på den andre banehalvdel. Rått parti er bare fornavnet.
Så når millionene nå renner ut til "rådgivere" og advokater i klassen 10000 kr./t, reise-og diettkostnader for Haugesunds byråkrati osv. så lurer jeg på hvor nær 200 millioners merket den endelige Terra-kostnaden vil bli for Haugesund kommune.
Hvis det hadde vært noen som helst ansvarlig økonomisk moral i denne sak, hadde samtlige politikere involvert i Terra-kommunene trukket seg fra alle politiske verv- nå og for resten av levetiden. Men- dette har jo ikke fått noen konsekvenser for noensomhelst av de involverte. Og hva da med rådmennene som har nær millionlønn for å gi politikerne sunne økonomiske råd?
Et profesjonelt PR-selskap gjorde en seriøs undersøkelse blandt et utvalg av norske kommuner. Det som gikk igjen blandt politikerne over hele fjøla var:
1. Politisk ansvarsfraskrivelse. 2. Manglende økonomisk kompetanse. 3. Lite samarbeid på tvers av partiene. 4. Fokus på velgeroppslutning framfor fornuftig økonomistyring.
Når disse fire negative faktorer forener seg i en høyere enhet, blir resultatet Terra-vanviddet.
Det kreves i dag en viss utdannelse for å praktisere som lege, tannlege og kiropraktor. Det kreves ingen utdannelse for å praktisere som politiker og ha råderett over millioner og atter millioner av skattekroner. Men det enkelte politikere mangler av utdannelse og ansvarlig selvkritikk, tar de sandelig igjen i form av uvitenhetens pompøse arroganse. Ta en person, uten minste forutsetning, og plasser personen vekselvis i både en legestol, og i et kommunestyre. La vedkommende ha ansvar for både dine skattepenger og din kroppslige helsetilstand. Det kan for deg ende med tidlig død og økonomisk ruin.
Dette er ikke ment som noen uthenginging av personer. Det er bare en beskrivelse av et politisk system som ( fra mitt ståsted) råtner innenfra. Og så er det rene tilfeldigheter hvem skjebnen plasserer i rollene som hjelpeløse og nyttige idioter for mørkets økonomiske krefter som ler hele veien til banken. Spør den halvparten av unge spanjoler som er uten arbeid og uten framtid grunnet vanstyret.
mandag 27. januar 2014
Møbelhandleren i Big Valley, Pennsylvania
Et menneskeliv er en fortelling som består av alle de historier (kapitler) som oppstår i møtet mellom andre mennesker. Desto sterkere personligheter man møter, desto sterkere historier.
En person jeg aldri vil glemme er møbelhandleren i Big Valley, Pennsylvania som jeg traff påsken 1999. Jeg var på jakt etter de aller helligste av de hellige Amish-stammer. Det viste seg at disse holdt til i nettopp Big Valley. Jeg dumpet inn i en møbelhandel for å forhøre meg litt om geografien.
Sjefen var et av de mest utadvendte mennesker jeg noensinne har truffet - og jeg har truffet maange.
Vi fant tonen øyeblikkelig, og hans bakgrunn var svært lik min. Han kom fra en sekt som hadde hadde gått ut fra en annen sekt. Presist likt sektene i Dalane. Historien hans var igrunnen en blåkopi av tilstandene her hjemme med personer som var blitt utstøtt av familien, familier som var blitt delt grunnet sektedeling. Sterke psykopater styrte det hele. Det ble overhodet ikke tolerert at det overhodet ble stilt spørsmål ved "den eneste sanne og rette lære".
Jeg satt i butikken og opplevde dette vulkanutbrudd av et menneske i nærmere to timer. De flotte damene han hadde ansatt kom med kaffe og kaker. For en stakket stund glemte vi alle alt som hadde med kjøp og salg å gjøre. Møbelhandleren var en fantastisk historieforteller. Han kunne gladelig tatt 100 dollar i inngangspenger. Å oppleve han og hans historier var vel verdt en slik pris.Jeg glemmer han aldri.
Glemmer gjør jeg heller ikke damen i resepsjonen på motellet. 150 cm høy, vekt 150 kilo og tusen tonn utstråling. Hun hadde aldri hørt om Norge. Hun hadde heller ikke hørt om Europa. Da jeg presset henne litt godmodig på det siste utbrøt hun : " Say, is Europe the capital in Australia?" Faktisk er dette typisk for amerikanernes geografi-forståelse. De eier ikke peiling i det hele tatt når det gjelder verdens land og folk. Jeg lar meg ikke lenger sjokkere av akkurat det faktum. Det finnes faktisk amerikanere som aldri har hørt om Texas!
Til alle mine blogglesere og facebookvenner! Reis mens du kan og treff så mange nye mennesker som mulig.
En person jeg aldri vil glemme er møbelhandleren i Big Valley, Pennsylvania som jeg traff påsken 1999. Jeg var på jakt etter de aller helligste av de hellige Amish-stammer. Det viste seg at disse holdt til i nettopp Big Valley. Jeg dumpet inn i en møbelhandel for å forhøre meg litt om geografien.
Sjefen var et av de mest utadvendte mennesker jeg noensinne har truffet - og jeg har truffet maange.
Vi fant tonen øyeblikkelig, og hans bakgrunn var svært lik min. Han kom fra en sekt som hadde hadde gått ut fra en annen sekt. Presist likt sektene i Dalane. Historien hans var igrunnen en blåkopi av tilstandene her hjemme med personer som var blitt utstøtt av familien, familier som var blitt delt grunnet sektedeling. Sterke psykopater styrte det hele. Det ble overhodet ikke tolerert at det overhodet ble stilt spørsmål ved "den eneste sanne og rette lære".
Jeg satt i butikken og opplevde dette vulkanutbrudd av et menneske i nærmere to timer. De flotte damene han hadde ansatt kom med kaffe og kaker. For en stakket stund glemte vi alle alt som hadde med kjøp og salg å gjøre. Møbelhandleren var en fantastisk historieforteller. Han kunne gladelig tatt 100 dollar i inngangspenger. Å oppleve han og hans historier var vel verdt en slik pris.Jeg glemmer han aldri.
Glemmer gjør jeg heller ikke damen i resepsjonen på motellet. 150 cm høy, vekt 150 kilo og tusen tonn utstråling. Hun hadde aldri hørt om Norge. Hun hadde heller ikke hørt om Europa. Da jeg presset henne litt godmodig på det siste utbrøt hun : " Say, is Europe the capital in Australia?" Faktisk er dette typisk for amerikanernes geografi-forståelse. De eier ikke peiling i det hele tatt når det gjelder verdens land og folk. Jeg lar meg ikke lenger sjokkere av akkurat det faktum. Det finnes faktisk amerikanere som aldri har hørt om Texas!
Til alle mine blogglesere og facebookvenner! Reis mens du kan og treff så mange nye mennesker som mulig.
lørdag 25. januar 2014
Merkverdigheten Dalane Kristne Skole
Når jeg "hamrer" løs på lokalsektene en gang i mellom, er det ingenlunde noe personangrep. Jeg angriper systemet. De sterktroende lokalt er stort sett en humørfyllt gjeng , og skolenes bygningsmessige standard pluss tekniske hjelpemidler må være den offentlige skoles våte drøm.
Som det ofte skjer i religiøse og politiske sekter, så er det regelmessig "borgerkrig" og oppsplitting.
Den siste skjedde i min barndoms sekt rundt 1990. Resultatet var bl. a. utbryterne dannet merkverdigheten Dalane Kristne Skole. Tygg på navnet. Underforstått betyr det at endelig kom det en virkelig kristen skole blandt alle de andre ukristelige skoler i Dalane som hadde prediket feil inntil 1990. Den kristelig sett, stakkarlige kulturelle lutfattigdom, lenge leve!
For min egen del kan jeg ikke forstå hvorfor utbryterne ikke gikk direkte inn i Statskirken. Jeg har mye mer sympati med de sterktroende i sin villfarelse. Der er det tross alt mye humør.
En som kjenner Dalane Kristne Skole fra innsiden oppsummerte den "kristne idologien" hos utbryterne som følger: " Alt det som bringer glede og latter hos vanlige kristne, blir fordømt som syndig og ugudelig her". Jeg har selv erfart på nært hold at det grunnleggende mørkemannsynet i denne "bevegelse" passer perfekt i de dystreste bedehus rundt 1930.
Nå er Dalane Kristne Skole heldigvis historie slik at ingen flere sakesløse unger blir ødelagt av "syndighetsviruset". Jeg regner med som en selvfølge at i denne ulykksalige skolens korte historie at de åpnet alle skoletimene med følgende: " Akk synd og nød, akk synd og kval, akk denne jorden er en jammerdal!"
Jeg har gjordt meg noen interessante betraktninger vedrørende den selvutvalgte kristendommen de forskjellige bevegelser i Dalane, og verden i øvrig, praktiserer. Hos misjonshuset er det Jesus som regjerer. I Evangelihuset troner Helligånd. Hos ytbryterne bak Dalane Kristne Skole er det Israel som har forrangen. Hos katolikkene er det Jomfru Maria.
Men hva da med Gud Fader? Det ser ut som alle har glemt han. Han står jo på førsteplass i Den Hellige Treenighet. Jeg bare spør.
Det samme gjorde en av de religiøse tungvekterne i Norge, hvor han i en knallgod kronikk i en av landets ledende aviser, hadde overskriften: Den bortkomne Faderen.
Personlig diskuterer jeg med Faderen hver eneste dag.En fantastisk god venn og samtalepartner. Og vi er begge enige om at det drikkes alt for lite rødvin. For som Faderen sier: I rødvinen befinner seg de tre elementer mennesket ikke kan leve uten: Jord, sol og vann. Slik taler en vismann.
Som det ofte skjer i religiøse og politiske sekter, så er det regelmessig "borgerkrig" og oppsplitting.
Den siste skjedde i min barndoms sekt rundt 1990. Resultatet var bl. a. utbryterne dannet merkverdigheten Dalane Kristne Skole. Tygg på navnet. Underforstått betyr det at endelig kom det en virkelig kristen skole blandt alle de andre ukristelige skoler i Dalane som hadde prediket feil inntil 1990. Den kristelig sett, stakkarlige kulturelle lutfattigdom, lenge leve!
For min egen del kan jeg ikke forstå hvorfor utbryterne ikke gikk direkte inn i Statskirken. Jeg har mye mer sympati med de sterktroende i sin villfarelse. Der er det tross alt mye humør.
En som kjenner Dalane Kristne Skole fra innsiden oppsummerte den "kristne idologien" hos utbryterne som følger: " Alt det som bringer glede og latter hos vanlige kristne, blir fordømt som syndig og ugudelig her". Jeg har selv erfart på nært hold at det grunnleggende mørkemannsynet i denne "bevegelse" passer perfekt i de dystreste bedehus rundt 1930.
Nå er Dalane Kristne Skole heldigvis historie slik at ingen flere sakesløse unger blir ødelagt av "syndighetsviruset". Jeg regner med som en selvfølge at i denne ulykksalige skolens korte historie at de åpnet alle skoletimene med følgende: " Akk synd og nød, akk synd og kval, akk denne jorden er en jammerdal!"
Jeg har gjordt meg noen interessante betraktninger vedrørende den selvutvalgte kristendommen de forskjellige bevegelser i Dalane, og verden i øvrig, praktiserer. Hos misjonshuset er det Jesus som regjerer. I Evangelihuset troner Helligånd. Hos ytbryterne bak Dalane Kristne Skole er det Israel som har forrangen. Hos katolikkene er det Jomfru Maria.
Men hva da med Gud Fader? Det ser ut som alle har glemt han. Han står jo på førsteplass i Den Hellige Treenighet. Jeg bare spør.
Det samme gjorde en av de religiøse tungvekterne i Norge, hvor han i en knallgod kronikk i en av landets ledende aviser, hadde overskriften: Den bortkomne Faderen.
Personlig diskuterer jeg med Faderen hver eneste dag.En fantastisk god venn og samtalepartner. Og vi er begge enige om at det drikkes alt for lite rødvin. For som Faderen sier: I rødvinen befinner seg de tre elementer mennesket ikke kan leve uten: Jord, sol og vann. Slik taler en vismann.
fredag 24. januar 2014
Repetisjon av de sju dødssynder
Jeg kom nettopp over en interessant utlegning av de sju dødssynder, og med et glimt i øyet, vil jeg dele denne interessante konklusjon, uten aller, aller minste moralsk belæring.
HOVMOT: Den aller største synd. De som oppfører seg som overmennesker, blir rammet av Guds straff.
GRÅDIGHET: En ustyrlig lyst etter mat og drikke. Kan føre mennesker ut tøylesløs glede tåpelighet, tomt snakk, legemlig urenhet, ustabilt sinnelag, drikk og usedelighet.
UTUKT: Fører til sinnets blindhet, tøylesløs kjærlighet, ofte livsfare, skamløshet, kåthet, frekk spøk, begjær, uvilje mot Guds bud, avmektig vilje og begjær etter alt som er oss forbudt. (Puh!)
GRISKHET: Roten til misunnelse, tyveri, røveri, mord, løgn, mened, ran, vold, ufred, urettferdige dommer, ringeakt for det som er sant, likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet og hjertets hardhet. (Nok en gang puh!)
VREDE: Kan føre til munnhuggeri, tretter, fiendskap, gudsbespottelse, drap, hevntrang, nag og krenkelser.
DOVENSKAP: Grunnen til at man blir sen til å gjøre gode gjerninger, rotløs, arbeidssky, likeglad, misfornøyd og full av tomt snakk.
LIKEGYLDIHET: Den vanskeligste dødssynden. Også definert som en form for melankoli og lede.
Dette var jo å gjøre noen alvorsord samtidig til kalasunderholdning. Hvis dette hadde blitt framført på en scene av den rette karismatiske formidler, ville antagelig latterbrølene løftet taket. Og når forsamlingen var på vei hjem etter forestillingen, ville ettertanken sneket seg inn.
Jeg er helt enig med at likegyldighet er den vanskeligste og mest problematiske av dødssyndene. Den bærer bud om at den jordens fordømte som bærer på dette virus egentlig er en stor taper som vandrer rundt i sin egen golde og ensomme ørken innvendig. Aldri vært interessert i andre mennesker og aldri gledet en eneste sjel! Hvilken skjebne!!
Når det gjelder dette med griskheten som frembringer likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet så ble jeg litt forvirret. Så selv om jeg ikke tror det aller minste på noen fremtidig salighet, himmel eller helvete, så skal iallefall ingen beskylde meg for å være grisk.
Konklusjon ? Dette var et blogginnslag for å styrke den almene folkeopplysning i almindelighet, og for mine facebookvenner i særdeleshet.
Og husk Kumbels ord: " Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, har fattet begge dele like dårlig".
HOVMOT: Den aller største synd. De som oppfører seg som overmennesker, blir rammet av Guds straff.
GRÅDIGHET: En ustyrlig lyst etter mat og drikke. Kan føre mennesker ut tøylesløs glede tåpelighet, tomt snakk, legemlig urenhet, ustabilt sinnelag, drikk og usedelighet.
UTUKT: Fører til sinnets blindhet, tøylesløs kjærlighet, ofte livsfare, skamløshet, kåthet, frekk spøk, begjær, uvilje mot Guds bud, avmektig vilje og begjær etter alt som er oss forbudt. (Puh!)
GRISKHET: Roten til misunnelse, tyveri, røveri, mord, løgn, mened, ran, vold, ufred, urettferdige dommer, ringeakt for det som er sant, likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet og hjertets hardhet. (Nok en gang puh!)
VREDE: Kan føre til munnhuggeri, tretter, fiendskap, gudsbespottelse, drap, hevntrang, nag og krenkelser.
DOVENSKAP: Grunnen til at man blir sen til å gjøre gode gjerninger, rotløs, arbeidssky, likeglad, misfornøyd og full av tomt snakk.
LIKEGYLDIHET: Den vanskeligste dødssynden. Også definert som en form for melankoli og lede.
Dette var jo å gjøre noen alvorsord samtidig til kalasunderholdning. Hvis dette hadde blitt framført på en scene av den rette karismatiske formidler, ville antagelig latterbrølene løftet taket. Og når forsamlingen var på vei hjem etter forestillingen, ville ettertanken sneket seg inn.
Jeg er helt enig med at likegyldighet er den vanskeligste og mest problematiske av dødssyndene. Den bærer bud om at den jordens fordømte som bærer på dette virus egentlig er en stor taper som vandrer rundt i sin egen golde og ensomme ørken innvendig. Aldri vært interessert i andre mennesker og aldri gledet en eneste sjel! Hvilken skjebne!!
Når det gjelder dette med griskheten som frembringer likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet så ble jeg litt forvirret. Så selv om jeg ikke tror det aller minste på noen fremtidig salighet, himmel eller helvete, så skal iallefall ingen beskylde meg for å være grisk.
Konklusjon ? Dette var et blogginnslag for å styrke den almene folkeopplysning i almindelighet, og for mine facebookvenner i særdeleshet.
Og husk Kumbels ord: " Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, har fattet begge dele like dårlig".
Abonner på:
Innlegg (Atom)