Skal du komme under huden på magiske Havanna bør du reise alene og være der minst i 14 dager. Hvis jeg hadde reist i gruppe, hadde alt vært programmert , og jeg hadde ikke truffet den humørfyllte og useriøse drosjesjåføren. Han igjen førte meg til dørvakt Edwin og resepsjonsdame Lolita i superhotellet Hotel Parque Central. Edwin og Lolita var hjelpsomheten og vennligheten selv for å hjelpe meg ut av det tulleopplegget drosjesåføren hadde forårsaket. Jeg er faktisk sistnevnte stor takk skyldig.
Så selv om jeg bodde comfortabelt på beste rom hos Hotel Park Wiew, så bodde sjelen min fra første øyeblikk på Parque Central. Så derfor etter solid frokost på mitt legemlige hotell, gikk turen til den gedigne foyajen hos Hotel Park Central. Publikum der var like folkelig som på danskebåten. Og så var det behagelig og kjølig mens jeg planla dagens ekspedisjon i gamlebyen i 30 graders dirrende hete mellom de sjokkerende forfalne husene i de trange og laaange gatene.
Fra den internasjonale og ytterst komfortable atmosfære i lobbyen i superhotellet kan du bare vandre 200 meter til du møter en aldeles annerledes virkelighet. Hvis gardbrukerne i Norge hadde innlosjert sine husdyr på denne måten, ville dyrevernet kommet på flekken og stengt hele greia. De små "leilighetene" var noen miserable rom på rundt 10 kvadratmeter hvor det satt noen stykker i noen stoler med et lite "kjøkken " i et hjørne. Resten av familien satt på fortauet rett utenfor. Og det var deres verden og revir.
Hotel Parque Central var sannsynligvis mer fjernt for dem enn månen, selv om den fysiske avstanden bare var 200 meter. Utenfor rønnene sto med jevne mellomrom damer av den lette garde. Jeg gikk forbi en av dem som inviterte til "business" rett innenfor. Jeg skimtet i brøkdelen av et sekund et lite forheng foran en seng innerst i "leiligheten. Det var der det skulle foregå.
Damen var utstyrt med EXLarge frontparti og EXXXlarge bakparti. Jeg tenkte i mitt stille sinn at her måtte man ha brukt GPS for å finne fram til "saligheten". Også i 30 graders varme!
Jeg takket med hoderysten og smil nei takk til tilbudet samtidig som jeg med talende håndbevegelser viste hvor imponert jeg var over størrelsen på hennes yndigheter. Jeg avsluttet med begge tomlende i været til overdøvende jubel fra de allestedsværende og arbeidsledige mannfolk som slang på fortauet rett utenfor. Ved senere anledninger skulle jeg få oppleve de virkelig lekre luksushorene på nært hold. Og der i gården behøvdes ikke GPS for å komme bokstavelig inn i paradis. Mer om dette og MM(mye mere) etterhvert.
