DBS sykler som Sørvestlandest pietistiske kvasi-religion

Jeg er oppvokset på et sykkelverksted i tillegg til 4 gardsbruk. Min fader solgte Svithuns sykler. Rammene var produsert på Sandnes av Jonas Øglends sykkelfabrikk. Det mest fornemme av sykler rundt 1950 var selvsagt DBS. Forkortelsen er fra Den Beste Sykkel. Dette hadde intet med den tekniske virkelighet å gjøre.
Den svenske sykkelfabrikk Crescent var DBS fullstendig overlegen når det gjaldt "kjøreegenskaper".  De danske ledende fabrikker var også DBS overlegne i design. Derfor var det umulig for Øglend å få innpass hos våre nordiske naboer. At Øglend hadde så dominerende markedsandel i Norge skyldes importbeskyttelse.

DBS passet utmerket i bedehuskulturen på vestlandet/sørlandet. Traust,kjedelig og ikke evne til virkelig å glede eller inspirere noen som helst. Men DBS fungerte godt i hverdagen og beholdt sin markedsandel fram mot 1970. Jeg hadde da hatt ansvar for sykkelforretningen i flere år og solgt hundrevis av Svithun sykler og reparert enda flere. Så tidlig på syttitallet ble jeg presentert for Crescent fra Sverige. Bortsatt fra rendyrkede racersykler er Crescent noen av de mest effektive sykkelmaskinene verden noen sinne har sett.
Jeg vet hva jeg skriver om. Min kjære damesykkel Anna Lovinda uten gir har jeg syklet på i mer enn tretti år. Den beviser til fulle at Crescent sine konstruktører var genier hva sykkelteknisk forståelse angår. De som produserte DBS har aldri vært i nærheten. Det beviste de til ettertrykkelig med katastrofen Touring.
Det hadde seg slik at de franske merker Gitane og Peugeot ble importert til Norge og gjorde det norske sykkelmarkedet uendelig mer spenstig og teknisk spennende. Jeg solgte begge merker som en av de få i Norge.
DBS sitt gampepreg ble ytterligere forsterket sammenliknet med disse. Spesielt Gitane hadde jeg forkjærlighet for. Min racersykkel Gitane syklet jeg hundrevis av mil med. Den var konstruert av samme type genier som Crescent. Så skulle DBS ta opp konkurransen med disse elegante 10gears racerne fra Frankrike. Og resultatet var bastarden Touring.
Man tager en DBS ramme uten forsterket krank og utstyrer den som om dette skulle være en racer-ramme. Resultatet var en bastard som sannsynligvis ikke har hatt sin like i europeisk historie. På samme som bedehuskristendommen i Norge var en religionsbastard uten like. Så disse passet jo perfekt sammen ettersom de begge var samme bløffmakere hver på sitt område.
Nå er bedehusene og DBS historie. Jeg savner ingen av dem i det hele tatt. Men at Crescent i Varberg, Sverige også er gått til de evige jaktmarker, smerter meg som sykkelekspert særdeles mye.
Derfor er det med bittersøtt vemod jeg triller rundt på min evig elskede Anna Lovinda som har samme helgenstatus for meg som  Laika. Denne en av verdenshistorines mest intelligente hunder (kelpie fra Australia) fulgte med trofast i så mange år i regionens heieverden. I mitt neste liv skal vi gjenforenes. Der skal jeg sykle med Anna Lovinda med sidetaske fyllt med XO konjakk mens Laika halser ved siden på vår magiske ferd mot den evige soloppgang.