Myten om at det er bare er 50 år gamle amerikanske biler i Havanna stemmer ikke. De finnes for bilentusiaster i gledeligt stort anntall. Men i tillegg er det mye Lada og forbausende mange Peugeot 3007. Alle disse fantes både som privatbiler og drosjer. Faktisk fantes det enkelte luksus Mercedecer og Audi som privatbiler.
De trehjulete drosjemotorsykler med gult tak og plass til to bak sjåføren med hjelm var artige. Det fantes ikke sikkerhetsseler, men det hørte med i pakken. Men var det noen på Cuba som jeg alltid vil huske med den største medfølelse og ydmyghet, så er det sandelig sykkeldrosjene. Du snakker om å leve en usikker tilværelse hvor du hele døgnet måtte være på vakt for om mulig å tjene noen stakkarslige peso.
Jeg hadde faktisk ikke samvittighet til å prøve disse. Når jeg så hvordan de slet på disse trehjulingene med ofte to meget velfødde personer i baksetet , fikk jeg en medfølelse for disse "jordens fordømte" som jeg sjelden har følt. I en av bakgatene var det en som slet noe så forferdelig at passasjerene hoppet av og begynte å dytte. Et syn jeg aldri glemmer!
Som jeg lå i min seng på Park Wiew og stirret ut i natten observerte jeg disse stakkars sliterne på evig jakt etter noen peso . Tidlig om morgenen i 6-7 tiden stå flere linet opp utenfor hotellet i desperat håp om en tur.Det gjorde noe med mitt indre. Deres situasjon vil følge meg resten av min tid.
Men stopp en halv! Det var faktisk noen kreaturer som hadde det kanskje verre enn sykkeldrosjene. Og det var hestene som dro hestedrosjene. Når jeg studerte disse tildels utmagrede øk som i den dirrende heten ble pisket fram trekkende på opptil fem personer - ja jeg har ikke ord! Disse stakkarne har jeg fortrengt.
Så hvis jeg hadde all makt i Norge hva angår straffeutmåling er saken klar. Voldsforbrytere skulle fått sonet sin dom som tvangsutskrevne sykkeldrosjeførere på Cuba! Da spørs det ikke om de for framtiden ville lagt krafig bånd på sine voldstendenser!
