 |
| Calanche-klippene på Korsika |
Jeg får begynne med noen overdådig medmenneskelige øyblikk som ble produsert ut av egentlig ingenting! Det hadde seg slik at jeg sto på vestsiden i en bakke mellom Porto og Piana og studerte intens de røde og bisarre klipper ved navn Calanche. De så ut som de var sprutet opp av jordens indre i går.
Som jeg sto der stoppet det en en Alfa Romeo luksusbil og parkerte ved siden av min leiebil. Ut av dette italienske rasekjøretøy steg det ut to par som sto helt i stil med bilen. Alle medlemmer av de nordiske kongehus ville sett ut som ødemarksbønder sammenliknet med disse rasedyr som det tar generasjoner å avle fram. Vi fant tonen øyeblikkelig ettersom de råelegante damer og herrer var utstyrt med overdådig humør. Det viste seg at grunnen til at alle fire snakket brukbart engelsk (sjeldent for italienere) var at de hadde vært stasjonert i forskjellige itaienske ambassader rundt omkring i verden.
For en menneskelig varme og forfinet kultur de strålte ut samtidig! Det hadde selvfølgelig med å gjøre at jeg kjørte (ha ha) min medfødte utstråling og sjarm på max styrke. Og akkurat dette brukte jeg til å foreta en råfrekkeis.Og denne øvelse må ingenlunde foretas av amatører!! Jeg slo i dem en plate om at min kjære bestefar og sauegjeter Ola hadde fortalt meg som liten gutt at jeg engang måtte reise til Korsika. Min bestefars bror Klaus som var sjømann hadde vært på Korsika og kunne aldri glemme den magiske duft der.
Jeg fortalte at jeg nå skulle reise tilbake i ødemarken i de norske fjell hvor jeg var alene med min hund og saueflokk. Var det mulig at jeg kunne få spasere med de to damer arm-i-arm 50 meter slik at jeg hadde noen minner til å leve på i resten av mitt ensommme liv. Jeg lovet herrene at jeg skulle behandle damene med ytterste respekt som perfekt kavaler. Jeg forklarte dem da at forskjellen på en kavaler og en gentlemann var at kavaleren aldri glemte at han var kavaler. Damene så megetsigende på sine ektemenn.
Under stor latter ble dette innvilget på flekken. Jeg kavalerte damene oppover bakken beruset av superdelikat parfyme og lurte i mitt stille sinn på hvor mange millioner smykkene og designerklærne pluss sko egentlig kostet. Jeg tillot meg å antyde overfor damene at det ville være den groveste fornærmelse mot dem å ikke ønske at vi tre nå ble hentet av et magisk fly som brakte oss til en magisk strand i sydhavet og være der for flere år. Ettersom jeg husker steg deres humør ytterligere og kroppskontakten ble ikke mindre.
Etter denne berusende spasertur overleverte jeg damene elegant til herrene og ønsket dem alle et fortsatt berikende liv og gratulerte dem med at de hadde hverandre. Etter å ha kjørt en femti meter gikk jeg ut av bilen og vinket til disse fantastiske medmennneskene. De vinket entusiastisk tilbake. Og akkurat den scenen har jeg bevart i mitt indre for resten av min tid.
Som jeg kjørte videre måtte jeg tenke på den rogalandske dikter Alfred Hauges avslutning på sin legendariske 17.mai tale i Stavanger på femtitallet. " For det mål som på regnskapens dag skal måle oss alle, er om vi har et stort hjerte!"
For å runde av vil jeg også sitere den franske sanglegende Edith Piafs visdomsord: " Uten kjærlighet er du ingenting!" Amen!
.
.
