Mens jeg er i det nostalgiske hjørnet, vil jeg forlenge gårsdagens beretning fra Gåda, Helleland. Ettersom jeg var i den sjeldne posisjon, den gangen rundt 1950, å ha nedslagsfelt på fire gardsbruk ( Bjerkreim gard bruksnr. 1, Sagland, Hovland og Gådå), er det et hav av minner å seile på. Enkelte står i særstilling, som historien i går fra Gådå.
En annen opplevelse fra denne magiske tid som står krystallklart i mitt indre, er en prestasjon i 1949 sammen med en av bestefars to mektige svarte dølahester.
Min onkel Knut hadde nettopp overtatt garden, og min andre onkel Kåre var dreng. Kåre hadde forøvrig et ufattelig drag på de to rasedyrene. Var de urolige på stallen, gikk Kåre inn og kjelet med dem som to hundevalper, og vips, så var harmonien tilbake. Når jeg satt på langkjerra , og Kåre var kusk, var det nesten nifst å se hvordan han med ytterleddet av lillefingeren styrte Svarten helt presist.
En aprildag i 1949 skulle hebda kjøres ut på jordene. Til de uinformerte er hebd det som kommer ut av bakenden på kua. Jeg hadde studert Kåre der han med millimeterpresisjon manøvrerte hest og kjerre mellom to store steiner ut på Sørægrå (søråkeren). Like presist gang på gang, lass på lass. Der var omtrendt ikke klaring i det hele tatt mellom begge hjul og steiner. Jeg forsto ikke at det gikk an.
Så ut på ettermiddagen, etter flerfoldige lass, fant jeg ut at jeg ville prøve å manøvrere hebdakjerra gjennom steinene! Da Kåre var kommet halvveis mellom hebdahus og steinene , ropte jeg høyt : "nå vil æg kjøra øydjen (hesten!". Knut, fra litt avstand, utbrøt :" Kåre, du e heilt galen viss du læde (lar) onjen (ungen) få taumane (tømmene).
Kåre, fullstendig uanfektet, svarte: " La an prøva seg, ei gong må væra den fysste". Kåre sin uforstyrrelige ro dempet øyeblikkelig all min nervøsitet. Med faste barnehender overtok jeg tømmene. Jeg hadde studert Kåre der han manøvrete hesten i en stor bue for å komme dønn vinkelrett på åpningen mellom steinene.
Jeg gjorde akkurat det samme, og hest og hebdakjerre smatt gjennom åpningen med Kåre-presisjon!
Det som var prikken over ien, var blikkene mine onkler utvekslet seg mellom etter presisjons-prestasjonen. De anerkjennenede blikkene sitter i mitt indre til dagers ende. Kåre lærte meg mer om hestekjøring som kom til gode på Hovland gjennom hele 1950 tallet og langt inn på sekstitallet.
Lykkelige vi som fikk være med å skrive, med aktiv deltagelse, et av de aller siste kapitler i en jordbrukskultur hundreår tilbake i tid. Og alt dette kan jeg takke det sterktroende system for. Jeg fikk i tillegg til det magiske bondeland samtidig , boende midt i Egersund sentrum, følge det gamle bysamfunn på sin siste reis mot den siste solnedgang. I det hus hvor min kompliserte sjel nå residerer alene, var vi 3 familier og 15 personer rundt 1950. Og slik var det overalt i byen. Ordet ensomhet var den gang et like ukjent begrep i Egersund by som det var på bondelandet. Men- jeg ønsker meg ikke tilbake. Det var definitivt ikke alt som var bedre før i det pietistiske mørkemannsland! Ingenlunde!!!!
