Denne helg med supert innevær hadde jeg fornøyelsen av å se en av mine filmfavoritter nok en gang. Blandt de mange, mange filmer jeg har opplevd gjennom mitt liv, vil Hjortejegeren alltid ha en spesiell plass i mitt indre. Historien er jo i seg selv enorm, men det som, for meg, løfter filmen opp i den magiske atmosfære, er den fantastiske livsgleden som utfolder seg i brylluppet til en av kameratene som måtte tjenestegjøre som soldater i Vietnam.
Samholdet mellom vennene som arbeidet på et stålverk i det østlige USA er beskrevet på en måte som gjør at du husker filmen for resten av din tid. Og så var det bryllupet. For meg er det ingenting i den kristne kulturkrets som klarere får fram den åndelige magien i kristendommen, enn den gresk-ortodokse - og originale- varianten. Den ene av kameratene som skulle til Vietnam, skulle gifte seg dagen før avreise. Og det var et gresk-ortodoks bryllup.
Jeg sier bare- trøste og bære for en seremoni og påfølgende livsutfoldelse under bryllupsfesten! Det er jo direkte innsprøytning av livsgledens kanondop! Er du for øyeblikket deprimert, opplev filmen , og du er kurert!
Det må tilføyes at rollelisten er fra øverste hylle. Robert de Niro, Meryl Streep m.m.
For alle oss som var unge den gang Vietnamkrigen raste som verst, burde filmen være en del av vårt livs pensum. Den er ekstremt berikende og er samtidig en sjokkerende avsløring av hvor til de grader kjedelig den lutheranske kristendom har vært frem til nyere tid.
