Fredag leste jeg en meget interessant artikkel i bilaget Pluss i Stavanger Aftenblad. Det var en reportasje fra det den norske ryfylkekolonien i Wisconsin i USA på attenhundretallet.
Om det religiøse liv sakser jeg følgende:" (pastor) Preus kom til området allerede i 25/7 1854, og senere skulle det bli flere kirker, en lang rekke prester og menigheter som til dels nå innbyrdes i krangel med hverandre, (uthevet av meg), noen høykirkelige og noen lavkirkelige.
Interessant er også at ikke lenge etter at de første utvandrerne kom til Nord-Ameria , begynte krangel og kiv blandt de forskjellige menigheter. Så dette er ikke noe lokalt Eigersund/Kristiansand fenomen.
Etter at jeg blåste ut på fredag på bloggen, skal jeg denne gang ta med en fornøyelig historie som viser hvor til de grader den enfoldige hovmoden rådde (og rår) i min barndoms sekt. En av de fremste i menigheten skulle intervjues av Dagbladet ved kirken på Krossmoen. En sønn av vedkommende kjørte faren opp. Vedkommende har selv fortalt meg om hendelsen.
De to journalistene var allerede på plass, og den ene spurte på direkten: " Hvordan føles det å være med i ledelsen av en religiøs sekt ?" Da eksploderte "gamlingen". " Det er ikke vi som er sekt. Det er alle dere andre , som ikke er med oss, som er sekten. VI HAR NEMLIG DEN ENESTE OG SANNE LÆRE."
Sønnen flyktet hals over hode.
Det interessante er ordet LÆRE. Det var det som ble messet om hele tiden i min barndoms sekt. Ikke Vår Herre, Jesus eller HelligÅnd. Men den eneste sanne og rette lære.
Klarere kan ikke denne "religiøse" svindelen avdekkes.
