mandag 20. januar 2014

Derfor er detaljhandelen grå og nitrist

I tenårene var det to faktorer jeg ønsket dit pepperen gror. Og det var min barndoms religiøse sekt, og det var den sportsforretning omstendighetene hadde tredd ned over hodet mitt. Ikke hadde jeg startet sekt, og ikke hadde jeg startet forretning. Men jeg ble minnet på begge hele tiden som om jeg hadde ansvaret for begge. Derfor var jeg i konstant forsvarsposisjon.
Å komme meg ut av sekten var enkelt, men å komme meg ut av sportsbransjens økonomiske vannvidd og stress tok meg mange tiår. Nå er jeg forlengst ute av begge, og kan betrakte både sekt og bransje utenfra. Det er en avslappende og interessant øvelse som gir meg god innsikt i den organiserte innholdsløshet og gråhet som, for meg, dedaljhandelen har utviklet seg til.
Min bardoms sekt og bedehus generelt rundt omkring ca 1950 må være noe av det mest kulturelt lutfattige i kristendommens historie. Bare sammenlikn med "showet" i den gresk-ortodokse og katolske kirke. Og når det gjelder vareomsetningen i butikker og shoppingsentere generelt, er den (for meg)akkurat like kulturell lutfattig i dag som bedehusene rundt 1950. Og det gjelder verden over.
Jeg har etterhvert reist såpass på alle kontinenter at jeg har erfart at fantasiløsheten rår overalt når det gjelder detaljhandel. Ingen historie, ingen minneverdig innredning, ingen opplevelse. Det går igjen over hele fjøla enten det er Sydney, New York, Buenos Aires, Bejing, London og alle andre byer på kloden. (Det finnes selvsagt hederlige unntak).
Det gjelder å stappe inn mest mulig varer i lokalene, pluss gedigne "rabatt"-plakater, pluss enerverende musikk. Jeg vandret for en tid tilbake rundt i Sørlandssenteret, denne enorme salgsmaskin øst for Kristiansand.Jeg var innom max antall butikker, og det eneste jeg husker var en enorm ansamling produkter og ikke en eneste minneverdig opplevelse å ta med meg videre på min vei i livet. Selv "flaggskip-butikker" var like nitriste. "Flaggskipbutikkene" i Seattles sportsbransje var ikke et hakk bedre.
De som har muligheten til det, bør i framtiden ha en balanse mellom forretning og opplevelseskultur. Men det krever at de er milevis fra medlemsskap i noen kjede. Akkurat som en sekt dreper selvstendig religiøs tenking, så dreper et kjedemedlemsskap muligheten til å tenke forretningsmessig oppfinnsomt. For min egen del er jeg i den spesielle posisjon at jeg i årene som kommer kan tenke 60 % kulturelle opplevelser og max 40 % forretning overfor de besøkende. Siktemålet er først og fremst at de som har vært innom Saloon Kakadu skal huske det resten av sin tid- og fortelle det videre. Så jeg har en klar plan plan med dette. Og den fungerer aldeles utmerket.
Jeg skal ikke drive noe høyverdig moder Theresa- virksomhet, men kort og godt gjøre det mer interessant for alle parter. Der må jo være en viss mening med det en holder på med, ellers blir hele greia en eneste lang grå meningløshet. Men det kommer ikke av seg selv. Der må være en viss vilje til å komme seg ut av komfortsonen av og til for ruske opp i et tilgrodd "system".
Og for å sitere Arne Ness jr. :" Hvis man skal få noe ut av livet, kan man ikke alltid bevege seg på trygg grunn." Og for meg ble den utrygge grunn et land ved navn Australia. Jeg tør i dag ikke tenke på hvor jeg hadde befunnet meg på alle måter hvis jeg ikke hadde våget spranget inn i det ukjente.