Mine sju år på Det Almindelige Samfunds skole på Gamleveien etterlater mange minner. Et trer spesielt fram.
Vår strenge lærerinne Klara satt bak kateteret med gudelig dult og et svært kart over Israel på veggen. Vi hadde karakterbok med tre kolonner: Flid - Orden- Oppførsel. Var alt på stell ble av Klara innført en rød s i hver av kolonnene. Hvis ikke ble de en blå s.
Første blå s i oppførsel fikk jeg for å vært stor i kjeften og måtte både lenge og vel i skammekroken. Jada, vi hadde skammekrok! Det ble ikke siste gang. Neste gang hadde jeg selskap av en klassevenninde som hadde begått den store synd å ha påført seg neglelakk! Hvilken synd! Den gang syntes jeg at tiden i skammekroken gikk så alt for fort!
I hagen ved siden av skolen var det mange plommetrær, og ikke minst en diger tønne som tjente som oppsamlingskum for eierfamileiens etterlatenskapenheter i deres pissepotter. Den skulle tjene som gjødsel om våren i hagen. Klara hadde ettertrykkelig forbudt oss å klatre over gjerdet inn i de "ugudeliges" hage. Tønnen sto forøvrig helt inntil gjerdet.
Så var det en dag vi hadde ballspill, og ballen havnet over gjerdet. To av de eldste og mest utspekulerte guttene lokket meg til å klatre over gjerdet for å hente ballen. På den andre siden av gjerdet mistet jeg fotfestet med katastrofalt resultat. Jeg sto til halsen i tønna! Ytterlige kommentarer unødvendig. Sofie forbarmet seg over meg og loset meg ned Nyeveien hjem til mor. Sofie fortalte hva som hadde hendt, og snille mor snakket bare mildt til meg mens hun fikk av meg de stinkende klær, vasket meg og skiftet.
Karakterboka hadde blitt igjen på skolen.
Neste dag fikk jeg den overlevert av Klara. Under kolonnen oppførsel hadde Klara ikke bare skrevet en stor blå s, men tilføyd med hennes nydelige håndskrift: "Det var ulydigheten som gjorde at han havnet i tønna! Ingen nåde.
En gang spurte jeg Klara om det var syndigt å le. "Nei, hvis du bare ler passelig!"
I skriftlig norsk fikk vi en gang en oppgave hvor vi skulle tegne speilvendt en stangende vær. Vi tok utgangspunkt i den angripende vær på den ene siden av heftet, og så skulle vi prøve på å få den helt lik, speilvendt, på motsatt side, slik at disse to værene dundret mot hverandre.
Mor fortalte noen år senere at Klara hadde vært innom og fortalt at mitt "kunstneriske" resultat hadde vært av en slik art at Klara hadde sittet i lange tider ved kateteret og hadde hatt krampelatter.
Så nå, min kjære Klara (hvor du enn måtte være). Nevnte du ikke engang at det var ikke syndigt å le, hvis man bare lo passelig? Hva kaller du så din krampelatter? Passelig? Jeg bare spør??
