Kristendomen er verdens mest materialistiske religion. Katolikkene solgte avlatsbrev og de spanske katolikkene utnyttet "den nye verden" maksimalt i deres avsindige higen etter gods og gull.
Luther gjorde opprør mot avlatshandelen og grunnla protestatismen som vi kjenner den i Norden i dag.
Imidlertid utviklet hans reformatoriske "søskenbarn" i Sveits, Ulrich og Zwingli, en pengedyrkende protestantisme som i sin tid slo ut i full blomstring i" Guds eget land", USA.
Det er ikke for ingenting at Sveits har vært et paradis for skattesnytere med enorme formuer skjult. For en bankfunksjonær å røpe offentlig "interne forretningsforhold" medfører det lang fengselsstraff.
Mens de katolske kirker , spesielt i Sør-Tyskland og Sveits, er rene "himmelen" når det gjelder overdådig utsmykking, var det stikk motsatt i Zürich, kapitalismens høyborg i Sveits.
Da jeg var der i fjor påske, opplevde jeg kirkene nakne og iskalde. Like kalde som den berømte Stefanusdomen i Wien påsken før. Eller Samfundets "kirke" i Årstaddalen i Egersund. I likhet med Sveits er mange "kristelige samfunn" i Norge kyniske forretningsforetagender kamuflert som religion.
Den mest minneverdige kirkelige opplevelse jeg har hatt, var ikke det jeg opplevde langfredag og 1.påskedag 1995 i Peterskirken i Roma. Det var så overdådig at intet i dagens kristenhet har sin make.Jesus Kristus med sitt esel ville følt seg fullstendig fortapt . Det var en overdådig og fullstendig "ugudelig" setting. Sett utfra ståstedet til han som red rundt på esel.
Den kirkelige opplevelse jeg husker resten av mitt liv var det jeg opplevde i Islands minste kirke i 2006 på Nupsstadir på Sør-Island. Kirken skulle betjene de to-tre mest ødeliggende gardsbruk på Sagaøya. Kirken er drøyt 20 kvadratmeter. Du går opp sidegangen og passerer 5 benker og går opp på "podiet" hvor det var et lite orgel av type som du brukte kneet mot en "hendel" for å få lyd.
Jeg var alene utenfor kirken (et turistreisemål) og gikk inn, opp gangen og satte meg på orgelkrakken. Der satt jeg og filosoferte over livets forgjengelighet og evigheten og det hele. Mens jeg satt der helt urørlig (det går an!), hørte jeg det kom inn på parkeringsplassen foran kirken et voksent kjøretøy. Det viste seg å være en gedigen tureistbuss som fraktet en gjeng med godt voksne damer fra California, med sølvhår, leppestift, neglelakk og det hele.
Tre av disse damene med virkelig stail entret kirken og bråstoppet innenfor døren da de så den urørlige skikkelsen på orgelkrakken. Det ble helt stille.
Så sier den ene henvendt til sine to venninner: " Is that a statue sitting there"? ( Er det en sittende statue)? Den mektigste av de tre damene svarte :" Mary, I am not sure, You go touch him". ( Mary, jeg er ikke sikker. Gå opp og berør ham).
Mary gikk langsomt opp sidegangen og opp de to trappetrinn og laaaangsomt rakte høyre hand mot ansiktet til den helt urørlige skikkelsen. I det hun skulle berøre kinnet,vred jeg hodet og smilte.
Jeg tror aldri i mitt liv at jeg har sett et mer forskrekket ansikt. Hun rygget tilbake helt skrekklagen og utbrøt himmelhøyt : "Jane and Elisabeth! He is very much alive!" (Han er meget levende).
Etter at det første sjokket hadde gitt seg, hadde jeg en interessant samtale med de tre flotte damer i rundt 65 års alderen. (Jeg gjorde meg mine refleksjoner om hvordan de hadde sett ut da de var rundt 40. Jeeesus.)
Så bar det videre på highway one rundt Island. En eventyrlig reise som jeg er veldig glad for at jeg foretok før Island ble helt ødelagt av turismen. For øyeblikket advarer selv islendiger turister å komme til en magisk øy som nå vasser i turister overalt.
