For få år tilbake fikk jeg et av de sedvanlige besøk av Hansemann. Men denne gang uten hans aldeles uunværlige sykkel. Hansemann så noe nedtrykt ut.
"Kor henne e sykkelen?" "Någen he toge an!" "Og kå he du så gjordt med DET". "Våre hos politie å meldt det. Di sa det va alvorlig. To mann e sedde på sagen."
"Hvis du e glae i sykkelen så må du komma deg ut å leida itte an me ei einaste gong. Du må ijønå ADLE gadene. E det forstått?"
"Ja,ja,ja. Forstådd det, forstådd det. Maserau, maserau, maserau e du!"
Så gikk det et par uker, og så sto Hansemann for min dør igjen- med sykkel! Jeg ropte han inn på verkstedet for å få forklaring på dette gledelige.
Men Hansemann så noe molefonken ut. " Hansemann, du ser icche ud te å væra någe særlig glae. Koss kan detta ha seg?"
"Eg an i elvede igge glae. Igge glae. Va hos poletie og ga beskjed add eg hadde fonne syggelen i Strandgadå. Eg igge få de eg sko ha. Eg igge glae!"
"Å kå va de du sko ha så du icche he fått om eg så må spør".
"Eg an i elvede sko hatt skiggelige finnerlønn!! Eg igge glae. Eg skiggelig sure!"
Ja du min kjære Hansemann! Hvem skulle trodd du hadde slikt næringsvett! Seeeelvfølgelig skulle du hatt skikkelige finnerlønn etter alt det strevet! At det går an å behandle deg på den måten! Politiet skulle vært anmeldt, skulle de!
