Søndag lurte jeg døden med hårfin margin i fossenes Eksingedalen

For noen år siden ble jeg i TV oppmerksom på et til da for meg ukjent dalføre ved navn Eksingedalen  mellom Dale og Voss. Det som slo meg var alle fossene som  elva dannet. Min første ekspedisjon foretok jeg for få år tilbake og kjørte inn rett etter Dale til venstre ved anvisningsskilt Mo. Det som var ekstra interessant var at veistrekningen Dalseid til Eidslandet var så smal og svingete at det minner deg om Norge før krigen. Det er bare en kjørebane, så du må påregne mye rygging for den bil som har kortest vei til nærmeste forbikjøringsplass. Dette til advarsel og meget nyttig opplysning.
Blandt de mange fosser som imponerte meg den gang i Eksingedalen var den øverste ved navn Store Glupen i egen klasse.  Den var som en kloning av Dettifoss og Skogafoss på Island. Elegansen av Skogafoss og villskapen av Dettifoss. Jeg har ved mer enn en anledning klatret så langt ned jeg har turt på det bratte fjell/svaberg som er vinkelrett på fossen. Det er kanskje bare en av tusen turister som gjør det samme. De fleste står rett ved veien på det lille platå hvor fossen kaster seg utfor. De våger seg ikke lenger. Men da får de også bare max 10 % av intrykket av naturunderet.
I går søndag sto jeg ved Store Glupen igjen. En eventyrlig dag så langt. Jeg gikk nedover øvre del av svaberget som øverst var dekket med diverse gresstuster. Jeg glemte bort at det var helt såpeglatt. Ved alle tidligere anledninger har det vært tørt og jeg har stått støtt på siste gresstue. Fra da er det snaue og nokså bratte fjellet rett ned i infernoet.
Jeg var max konsentrert om å se oppover for å annamme fossen i all sin velde. Så løsnet tuen! På refleks fikk jeg snudd meg mot gressbakken  overfor den nå løse kresstust, kneene dundret i nakne berget mens jeg i absolutt aller siste liten fikk gravet høyre neven ned i gressmatten helt ytterst! Ytterst langsomt og ved hjelp av begge hender fikk jeg dradd meg inn på glatt og sammenhengende gressmatte. Hadde den løse gressmatte som forsvant i dypet bare vært lokalisert 10 cm. lenger nedenfor den sammenhengende gressmatte, hadde løpet vært kjørt for mitt vedkommende på moder Jord. Da hadde høyrehånden truffet nakne, glatte berget.
Som jeg satt på den første stein i ura rett overfor gressmatten for å fordøye denne nære kontakt med mannen med ljåen, stoppet en turistbuss rett overfor meg på veien. Turistene gadd ikke å gå ut, men studerte fossen innenfra på sine tilmålte ikke alt for mange sekunder før bussen kjørte videre.
Situasjonen står klistret i mitt indre resten av min tid. Aldri har jeg tidligere sett så krystallklart følgende. Prisen for det vågale og levende livet er konstant risiko. Prisen for total trygghet og beskyttelse er at hele tilværelsen blir en grå og kjedelig graut. Jeg hørte i bakgrunnen visdomsordene til den romerske keiser Marcus Aurelius."Det er ikke døden du skal frykte, men det at du aldri har levd".
Da jeg senere på toppen av fossen så ned, fikk jeg virkelig se hvor nære det var. Jeg skriver dette for å få eventuelle ettervirkninger ut av mitt system med en gang. Sandelig skal man ikke ta livet som en selvfølge!!!!



.