Det finnes såkaldte "normale" mennesker som har null utstråling. Hvis man sammenlikner dem med en gråstein er det den groveste fornærmelse mot gråsteinen. På den annen side finnes det medmennesker som på tross av noe mindre mental bagasje har en personlighet, varmt hjerte og utstråling som vi andre kan misunne dem.
En av dem er hele Egersunds Hansemann. Av de titusener jeg har møtt i mitt liv er Hansemann i helt egen klasse når det gjelder ærlighet. Når han er inne på sykkelverkstedet og jeg forteller ham at det er ingen jeg er mer glad enn i ham , da danser han rundt med noen gjennomtrengende gledeshyl. Akkurat disse stundene vil for meg alltid ha et ekstra magisk skjær rundt seg.
Når Hansemanns ordverktøy ikke alltid strekker til bruker han støttepasningen "an i elvede". Han har en direkte ærlighet som er direkte befriende og rensende for mentalt slagg.
Ærlighet ga han meg et bevis på i sist uke. Han ropte meg inn på verkstedet, rullet med øynene og så veldig lur ut. "Eivind,Eivind! Dei seiae någe om meg og deg på byen". " Javel, Hansemann, å kå e de di seie NÅ?"
"Dei seie eg he någe Eivind igge he!" "Å kå e så det?"
"Bremsa på keften! Du igge he bremsa på keften! Eg he! Du igge nå ant enn ei an i elvede maserau! Keften igge alri stå stilt! Maserau! Maserau!"
Og etter denne salven fór så min kjære Hansemann på dør. Saken er at Hansemann hadde helt rett. Senere skal jeg berette om da Hansemann mistet sin sykkel og ikke minst da han hadde vært hos den kvinnelige frisør på Vikeså.
