For nordmenn flest er franske Korsika et ukjent og eksotisk reisemål. Ajaccio er den største by, hvor forøvrig Napoleon ble født. I den indre by rotet jeg meg inn i et trafikkinferno uten like i 1997. At jeg klarte å komme fra det uten en eneste skramme på leiebilen, regner jeg som en av mine aller største motoriserte trafikkprestasjoner. Øya er omtrent som størrelse med Rogaland , og den høyeste fjelltoppen er Monte Cinto på 2706 m.o.h.
Det som gjør Korsika enestående i verden er den helt særegne og intense lukten fra en spesiell busk. Jeg har snakket med norske sjøfolk som har erfart det samme som Napoleon. Fra milevis ute i Middelhavets mørke kan du fra skipet oppleve denne lukten som har sterkt innslag av parfyme i seg. Jeg forstår utmerket godt hva Napoleon snakker om. Den voldsomme og magiske natur og like magiske byer glemmer jeg aldri, men lukten river ennå mer intenst i mitt indre den dag i dag bare jeg hører navnet Korsika.
Jeg hadde lest meg opp grundig på forhånd vedrørende Korsikas historie og utrolig varierte natur. For øvrig er gjennomsnittshøyden over havet henimot 600 m! Det var med store forventninger jeg landet påsken 1997 i Bastia. Etter overnatting satte jeg kursen inn mod midten av øya og Monte Cinto. Været var en enorm skuffelse. Det var tykk tåke ca. 200 m.o.h.. Jeg ble mer og mer frustert. Jeg måtte bare "få det ut av systemet". Jeg parkerte leiebilen på en slette, gikk ut og knyttet neven i retning det berømte fjell. "Korsika, du er en bløff. Og dette skal liksom være skjønnhetens magiske øy !" skrek jeg ut mens jeg fektet med armene og danset krigsdans helt i min egen verden. Det jeg ikke observerte i min boble, var at bilistene som passerte den sinnsyke galningen, først slakket av , og så ga full gass for å komme seg lengst mulig vekk fra dette dansende vesenet øyeblikkelig!
Og akkurat da skrikingen og dansingen var på mest intense, revnet skydekket , og Monte Cinto åpenbarte seg i all sin mektige snøkledde enormitet. Og fra da av var ekspedisjonen et eventyr for livet.
Et annet og uforglemmelig minne er noe som ytterst få nordmenn har opplevd å delta i. Og det er korsvandringen på Langfredag. Jeg overnattet to døgn i byen Olmeto på et helt egenartet hotell bygget kun av stein! Langfredags ettermiddag var jeg innom kirken og kom i snakk med presten som faktisk behersket engelsk! Han oppfordret meg til å være tilskuer til korsvandringen om kvelden. Det var påskens høydepunkt, og det skulle komme tusenvis av tilskuere fra hele regionen.
Vorspielet i kirken, før vandringen gjennom Olmetos krinkler og kroker, var et voldsomt skuespill med pauker, basuner, romerske soldater og det hele. Så startet prosesjonen i kirken. Først noen prester, så en tung Jesusfigur på en flat palle båret av fire mann fulgt av avløsere. Derettet er liten åpning før neste ansamling geistlige kom vandrende foran Jomfru Maria, som hadde samme transportopplegg som Jesus Kristus. Ettersom jeg satt på benken nærmest døren, var jeg frekk nok til å sprette inn blandt de første avløserne. Resultat? Etter vandring gjennom trange smau og gater, var det min tur til å bære Jesus Kristus!! Jeg satte opp en meget gudelig mine mens vandringen fortsatte gjennom dette hav av mennesker. Da det var min tur til å få avløsing, så jeg kirken 100 meter borte. Sandelig skulle jeg også bære Jomfru Maria! Jeg slapp meg bakover og overtok det ene håndtaket på Marias palle. Derfra, med et enda mer gudelig uttrykk i ansiktet, bar jeg sammen med tre andre "sanne troende" Jomfru Maria helt fram til alteret. Amen!
