I 1987 hadde jeg Djevelens valg. Enten å legge ned en butikk som ikke gikk godt i det hele tatt. Eller å fortsette alene og låse meg til et fengsel for resten av min tid uten eneste dag med ferie. Vi var for mange sportsforretninger i Egersund, og ingen var noen gullgruver.
Da lanserte jeg slagordet som viste seg å være en genistrek- og er blitt et innarbeidet begrep i Egersund siden unnfangelsen- nemlig trøtte tirsdag. Det som inspirerte meg var navnet på den legendariske travhingsten Rex Rodney. Trøtte tirsdag er like melodiøst-og-i tillegg humoristisk. Jeg hadde en lenger plan. Og det var at jeg skulle en dag drive en så spesialisrt butikk som det bare var en av i hele verden (å jada!), og at jeg derfor kunne la trøtte tirsdag bli avløst av daue November.
Mine blogglesere vet at dette nå i 2014 er et faktum. Trøtte Tirsdag og undertegnede har hatt en meget lykkelig "skilsmisse" for mange år siden, og begge klarer seg utmerket godt på egen hånd.
En annen "stabukk" som driver en helspesialisert en-manns-butikk, ble nylig intervjuet og uttalte følgende:" Å ansette flere er uaktuelt. Det blir for dyrt og byråkratisk. Arbeidsgiverne blir pålagt alt for mye ansvar av myndighetene. Medlemskap i en kjede blir aldri aktuelt. Forpliktelsene er for store, og de krever tvangssalg av varer. " Ingen i Norge kan være mer enig med han enn jeg i så måte.
En annen side er at du er uendelig mye mer økonomisk sårbar med et par ansatte, enn alene, hvis sykdom skulle inntre. Det opplevde jeg selv da jeg måtte hjerteopereres. Jeg slapp å ofre butikken en eneste bekymret tanke de to måneder Saloon Kakadu var "out of operation". Ingen ansatte som kunne gjøre tabber som jeg senere måtte rette opp, et bunnsolid varelager som er fullstendig upåvirket av moter , og en økonomi som er fullstendig fri for stress. Og en pensjon (ikke allverden) som tikker inn hver måned ,og er mer enn nok for en tilværele kjemisk renset for materielle luksusbehov.
Men jeg har på andre måter en ekstrem luksus, som er få forreningsdrivende forunt. Jeg har den totale frihet til å gjøre hva jeg vil med innredningen av Saloon Kakadu,ha mine helt egne fleksible åpningstider, bestemme mitt vareutvalg, og -prikken over ien- jeg kan stenge av operasjonen i daue November og nokså daue Mars/April. Og ellers innimellom hovedsesongen (juli-august).
Jeg registerer med interesse at nå i julens høysesong henger det rabattplakater overalt og julevarer i bøtter og spann til reduserte priser. Alle skryter av øking salget, men den underliggende desperasjonen og gnagende usikkerheten lar seg ikke skjule. Vi drukner i varer som ingen trenger.
Hva vi imidlertid trenger er flere nyskapninger som kaffehuset Hos Veli rett opp for Sisu. Veli har klart å etablere en lun atmosfære i Øvre Elvegaten. Jeg registrerer med største glede at der er jevt sig hele tiden. Det er en ideell plass til å pleie vennskaps- og kjærlighetsforhold. Og så er det ikke trangt, samtidig som det intimt nok. En balansegang Veli har løst fremragende. I en oppjaget hverdag trenger vi slike oaser hvor vi kan nyte den uhørte luksus det er å ha tid nok. En luksus som ikke koster et eneste øre.
Og så vil denne gang avslutte med å sitere Marilyn Monroe. Et sitat som beviser at damen ikke var noen dum blondine, som mange hevder, men tvertimot meget intelligent: "Det er ikke sant at jeg ikke hadde noenting på. Jeg hadde radioen på!"
