Som innfødt i det gamle bondesamfunnet i Bjerkreim var jeg opplært til aldri å klage, arbeide hardt, holde seg unna doktorer(!!) og alltid sammenlikne seg med andre som har det så mye verre. I tillegg fikk jeg inntrykket i ryggmargen litt bondepoesi fra min kjære moder: "Lykken er ikke den skjebnen du får, men det sinn med hvordan du bærer den (skjebnen). Altså: "Ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det".
At jeg i skrivende stund kan behandle mus og tastaruret på PC-en uten påtrengede smerter i fingre, hender og rygg(!) vil jeg aldri mer ta som en selvfølge.
Jeg liker ikke å snakke om sykdom, langt mindre tenke høyt om dette på sosiale medier. Men- jeg regner med at dette kan hjelpe enkelte å forstå den ekstreme visdom det er i å alltid sammenlikne seg med andre som er mye verre stilt- eller en egen situasjon tidligere som er verre enn dagens!
For en måneds tid siden tok Fanden bolig i min rygg og armer. Det betydde at når jeg spaserte føltes det ut som jeg ble stukket med 1000 kniver i ryggen. Det samme når jeg satt, og det samme som når jeg lå i sengen. Hostet jeg, var 10000 kniver i virksomhet. Å bruke fingrene på tastatur og mus det samme. For å gjøre historien kort. Det var bare å møte opp på jobb om morgenen med maks to timers søvn, uutholdelige smerter, bite tennene sammen og late som ingenting. Og presse seg igjennom og ta det som en virkelig utfordring. Og det er sikkert- å fortsette aktiviteten som før, er den beste medisin.
Jeg tror ikke en eneste besøkende i Saloon Kakadu merket noe som helst. Humøret og min alt for mye prating var akkurat som før. Gradvis ble det bedre. Jeg fortrengte hele greia og observerte at det var en ny "normal situasjon" som ville går over. Forhåpentligvis ville det da og bli mer elegant behandling av kniv og gaffel.
Men- Fanden hadde mer på lur. Som jeg danset en morgen alt for fort ned den ene bratte trappen i mitt gamle hus en mørk morgen , trådde jeg feil på et av de siste trinnene (takk og pris) , fikk overbalanse og landet i bunnen med venstrehånds langfinger og pekefinger først. Forstuingen gjorde at hånden raskt så ut som en halvveis oppblåst ballong. Så nå hadde jeg en venstrehånd med 50 % førlighet og en høyre med 80%. Det er da du oppdager hvor totalt hjelpeløs du er overfor alle hverdagens nødvendige gjerninger. Den uke som nå er passert, skal jeg huske for resten av mitt liv. Det er aldeles ingen selvfølge med to funksjonerende hender. Det jeg tenkte på var at mennesker med fremskreden revmatisme må leve med en adskillig verre situasjon resten av sitt liv. Jeg visste at for meg var dette en overgangsfase. I skrivende stund er ryggen sånn noenlunne, førligheten i høyre hånd nær 100 % og venstre ca. 80 %. Å bruke PCen er like smertefritt som før.Det samme med nøkkelkopiering.
Kombinasjonen av bondeoppvekst, og det at jeg som selvstendig enkelmannsforetagende bare måtte komme meg på jobb, gjorde at jeg yrkesmessig kom meg gjennom dette uten de største problemer. Den største utfordingen var kniv og gaffel.
Hadde jeg arbeidet i eks. det offentlige, skulle jeg uten minste problem fått en lege til å sykemelde meg for kortere eller lengre periode. Og det uten at det var minste grunn til beskyldning om utnytting av systemet.
Så derfor- har du muligheten- bit tennene sammen og vit at det alltid er noen som har det verre.
Så håper jeg at jeg etter julegalskapen kan få oppsøke en en fysioterapaut og få ut den siste rest av Fanden. fra ryggen.
