Jeg har ofte hevdet at ingen skulle få ha fremtredende stillinger i det offentlige hvis de ikke har hatt bakgrunn fra en hjernevaskende sekt. Sekter og fanatisme kan teoretisk forstås utenfra. Men hvis du ikke selv har opplevd hjernevasking innenfra, bør du være ytterst varsom med å kommentere det som skjer i Paris nå. Da slår nemlig ordspråket mening uten kunnskap er helt meningsløst inn for fullt.
I min barndoms sekt ble vi hjernevasket på skolen til å tro at alle andre i hele verden, unntatt de 2-300 "utvalgte" (vi), var verdens barn, og derfor våre "fiender". Heldigvis hadde jeg oppegående foreldre i denne galskapen, pluss hjernekapasitet. Så for meg var det enkelt til komme meg ut av dette regelrette kriminelle åndsfengsel. Ikke alle var så heldige å ha denne lykkelige kombinasjonen. Mange av mine slektninger har gått i graven med fanatismens gift innsprøytet i blodet.
Så det som skjer i Paris rett nå er bare det samme mønster. Denne gang forsterket i sin ytterste konsekvens.
Her lever disse villfarne sjeler (uten en eneste motforestilling) i sin bisarre "virkelighet". De kommer fra ghettoen i det særdeles lagdelte franske samfunn. Og de ser det som sin livsoppgave å føre krig mot "de som spotter profeten". Og å lide martyrdøden er for dem den høyeste lykksalighet. Det er det som gir mening i deres ellers stakkarslige liv.
Det vi alle kan lære av disse ødelagte zombier, er at vi bør alle "walk the talk". Det betyr at det praktiserende liv bør stå i forhold til det vi prediker! Mens disse religiøse roboter praktiserer disse visdomsord på den mest negative måte i sin ytterste konsekvens, bør vi andre ha så pass ryggrad at vi praktiserer de samme ord på den mest medmenneskelig konstruktive måte.
Men det være så langt fra tilfelle. I feighetens og hykleriets navn har vi latt "snik-islamiseringen" gå sin gang. Vi er fanatisk opptatte av å være "politisk korrekte".
Det var interessant å følge med på diskusjonen på NRK i går kveld (9.1.) Den som imponerte meg var kultursjefen i Bergens Tidende. Denne oppegående dame hadde sandelig sett lyset! Og det er at den situasjon som er i Paris rett nå skyldes at storsamfunnet ikke forlengs har hatt ryggrad til å forsvare ytringsfriheten og gitt klar beskjed. Og det er at alle disse kvasireligiøse kriminelle som rotter seg sammen, for med fryktskapende aktivitet å skape selvsensur, disse voldelige og fanatiske bakstrevere skal bli taklet på alle mulige måter kontant av storsamfunnet fra første øyeblikk. Det er disse kriminelle storsamfunnet skal kjøre frykt inn i. DERES EGET VÅPEN SKAL BLI RETTET MOT DEM SELV!!
For meg vil den store helten i dette Parisdramaet være den henrettede redaktøren i det nå verdensberømte magasin Charlie. Hans motto bør være et livslangt motto for alle som har til hensikt i sitt liv og virke til å se selv i speilet uten minste selvforakt. Og mottoet er.
JEG SKAL HELLER DØ PÅ MIN POST OPPREIST , ELLER Å EKSTISTERE KRYPENDE PÅ MINE KNÆR!
At det i dette hav av feighet, hykleri, udugelighet osv. ennå finnes slike utgaver av mennesket, gjør at jeg personlig har et ørlite håp om at hans eksempel bør være selve det solide yrkesmessige betonggolv for alle redaktører verden over.
