På nettutgaven av DT i dag 5.2. vises et bilde av Den tidligere jernbanestasjon i Egersund, på slutten av sin levetid kallet Tonehuset ettersom Mandsangsforeningen hadde sine øvelser der. I samme nettutgave viser rivingen av dette majestetiske bygg. Ordet som falt meg inn var kulturvoldtekt. Dette klassiske bygg ga Egersund en egen transport-kulturell dimensjon som nå er borte.
Da jeg i 2002 satt i legendariske Grand Central Terminal i New York måtte jeg tenke på at amerikanerne hadde bedre vett enn egersundene når det gjaldt å ta vare på historiske bygg. Det var nemlig planer om å rive Grand Central, men heldigvis tok amerikanerne til vettet. Å sitte inne i Grand Central under de mektige lysekronene var for meg en opplevelse for resten av livet. Er du i New York må du få denne opplevelsen med deg. Det fornemme og tidløse roen der inne er en kvalitet som bare må oppleves. Det er ikke for ingenting den er en av metropolens store turistattraksjoner.
Jeg satt i flere timer i restauranten på toppen av den ene av de brede trapper og fulgte folkelivet på hverdagens teater der inne. Den ene av servitrisene husker jeg som om det var i går. Noe mer veldreid har jeg knapt opplevd. Det tettsittende skjørt og tilhørende bluse var akkurat som den perfekte tale. Kort nok til å virke interessant, men lang nok til å dekke det vesentlige. Og så måten damen beveget seg på! Jeg sier bare gottabanen! Selv Europas kvinnelige majesteter virker som fjordinger sammenliknet med dette fullblods rasedyr.
Å rive den gamle jernbanestasjonen i Egersund var for meg primitiv kulturvandalisme. Jeg må bare beklage at jeg ikke brukte all min kraft for å stoppe ødeleggelsen. Men når du har et politiske miljø som (for meg!) ikke evner å ha kulturpolitisk horisont og ansvar, så blir det som det blir. Det samme skjedde i Flekkefjord. Hvis du en gang vandrer gjennom Flekkefjord sentrum, stopp opp ved kinoen og studer den detaljerte modellen av det praktfulle bygningskomplekset på den tidligere jernbanestasjon, og tragediens omfang går opp for deg i all sin skrekk og gru.
Det er greit nok med politikere som har definert "politikk som vilje til ingenting". Mye verre er de politikere som definerer politikk "som vilje til destruktiv ødeleggelse" eller ennå verre- vilje til bygging av ødeleggende konstruksjoner midt i en by.
Om politikere har Graucho Marx sagt følgende:"Politikk er kunsten å lete etter problemer, finne dem overalt, diagnostisere dem feil og bruke feil verktøy for å rette dem".
De, for meg, vanvittige bomplanene rundt Egersund for kort tid tilbake, beviser jo dette til fulle.
Georg Bernhard Shaw uttalte seg også om politikk og politikere:
"Demokrati muliggjør valg av mange inkompetente, istedet for utnevnelse av noen få korrupte".
Man behøver ikke reise langt for til de grader å få bevist at hr. Shaw har helt rett.
Vil du reise litt lenger for å få dette dundrende bekreftet, kan du jo besøke Irland og Spania. Der står nye spøkelsesbyer tomme overalt som følge av en totalt uansvarlig byggeboom ledet av kriminelt uansvarlige politikere. Eller du kan ta deg en tur til Hellas hvor nasjonalsporten, anført av politikere, har vært å ikke betale skatt i det hele tatt. Resultatet er et samfunn i total oppløsning.
Så langt kommer vi ikke noengang i Norge, men vi kan skryte av at vi etter USA (!) har verdens dyreste helsevesen. Og det fungerer ikke ikke på langt nær som det skal. En begynnelse må være å flytte korridorpasientene inn på luksuskontorene til luksusbyråkratene i helsevesenet! I allefall de dager luksusbyråkratene er på kostbare (for skattebetalerne) studieturer i utlandet!
