"Fajansen" var en hjørnestensbedrift i Eigersund i flere generasjoner. Bakkebø var en stor arbeidsplass i kommunen i mange år. På 1960-tallet var det opp til 10000 (!) fiskere i byen når været var dårlig. Utviklingen har innhentet dem alle. De tilhører historien. Det samme gjør Detroit som bilby. Men mens Detroit har vært i totalt forfall og mistet mesteparten av innbyggerne, ser jeg ikke noe lignende mønster for Eigersund; selv om det nå (jfr. ordføreren) ser "bekmørkt ut". For nå er virkelig sannhetens time kommet for lokalbefolkningen.
Kollapsen av oljeprisen har rammet Rogaland i almindelighet- og Eigersund i særdeleshet- som en torpedo midskips. Tallene lyver ikke. Rogaland har nå landets høyeste arbeidsledighet. Og i Rogaland har inntil nå Haugesund toppet med 6.3 % arbeidsledighet, men etter Aker-oppsigelsene har Eigersund overtatt den triste tetplasseringen med rundt 7 %.
Det heter at "when the going gets tough, the tough gets goin." (Når det er røft vær i sikte, setter de virkelig tøffe seg i bevegelse.)
Da oljeprisen stupte til de grader, hadde jeg en særdeles uggen følelse at dette ville ramme Rogaland knallhardt. Uten å være vismann så jeg krystallklart dominoffekten. I gode tider legger man seg til alt for dyre vaner og alt for høye lønninger i forholdt til gjennomsnittet. Derfor er nedturen brutal i møte med den økonomiske virkelighet. Hva enten det gjelder et land, fylke, kommuner eller privatpersoner.
Økonomiske analytikere spår at i 2018 vil vi ha den største arbeidsløsheten i Norge etter krigen. Da er det å håpe at det er aller mørkest før det lysner, forhåpentligvis i 2019. Jeg vil ingenlunne opptre som en dommedagspredikant, men det nytter ikke å fortrenge realitetene. Da blir det samme oppskrift som vedkommende som la den stadig økende regningsbunken innerst i nederste skuffe. Ettersom personen ikke lenger med egne øyne observerte regningene, så var de "forsvunnet" og eksisterte ikke lenger.
Eigersund har en isfri havn, og som i tillegg vel er den havn i verden som har minst tidevannsforskjell (noen få cm). Det gleder meg langt inn i sjelen at lokalpolitikerne omsider har fått opp øynene for utviklingsmulighetene rundt Egersunds enestående havn.
Vi har faktisk et variert arbeidsliv i Eigersund. Jeg tenker da på eksempelvis B&G, Agro, NorDan, fiskemottakene, landets tredje største (!) sauekommune, klyngen av bilforhandlere på Tengs osv.
Hvis jeg var politisk leder for Eigersund, ville jeg brukt den etterhvert forbigående krise for absolutt alt den er verdt for å få statlig hjelp til omstilling. Og ikke minst ville jeg kontaktet samferdselsministeren fra Bryne. Jeg ville forklart ham at Eigersund har framtiden for seg, men vi trenger solid økonomisk statlig hjelp nå for å legge ned grunnsteinen for Egersunds havns spennende framtid på Eigerøysiden. Og det betyr ny majestetisk bru for generasjoner framover. (Jada, jeg ser det nå!) Dette har ingenting med "nødsarbeid" å gjøre, men tverimot en framtidsrettet investering som vil gagne Rogaland til de grader og være et nødvendig supplement til Risaviga. Strekningen Krossmoen-Egersund havn er statens fulle ansvar. Sikre arbeidsplasser skaffer intekter og skatt til staten. Men da må den samme stat være sitt ansvar bevist når det gjelder effektiv transport-infrastruktur.
Hvis jeg hadde arbeidet og hatt hus i et lokalsamfunn i en fjordarm i huttiheiti på Vestlandet som hadde stått i Eigersunds situasjon nå, ville jeg vurdert å flytte. Så ikke i Eigersund! Med E39 gjennom kommunen, 1 time til Sola, pluss jernbane nesten i sentrum, det er ikke huttiheiti!! Kineserne sier at krise og muligheter er to sider av samme mynt. Det betyr at Eigersund har store muligheter til å støpe et helt nytt yrkesmessig fundament for framtidens befolkning. Og det betyr samtidig at vi kommer oss med på fremtidens tog som fosser fram i ekspressfart drevet av elektrisitet og ikke olje!
