Idag var jeg innom for aller siste gang i min postboks lokalisert hos Egersund Postkontor i Torvgården. I morges sto med store bokstaver på forside av Stavanger Aftenblad at 112000 gårdsbruk var lagt ned i Norge siden 1969 fram til i dag. Det betyr rundt 250 daglig avviklede gardsbruk i Norge gjennom de siste 44 år! Og på de 43000 gardsbruk som er igjen produseres det mer mat enn på de 155000 gardsbruk i 1969! Jeg fikk følge fra innsiden avviklingen av det sosiale hest-og-kjerresamfunnet mot ferden mot sin siste solnedgang. Det var håpløst ueffektivt sammenliknet med i dag, men det var iallefall sosialt og ikke ensomt (som i dag!)
Effektivitetsutviklingen kjører igjennom samfunnet som et ekspresstog og griper radikalt inn i alle våre liv, enten du er gårdbruker eller jobber på postkontoret - og i det hele tatt. De som har knyttet sin idenditet til et spesielt (og utsatt) yrke kan gå harde tider i møte, økonomisk og psykologisk, og med svekket livskvalitet resten av sin tid på moder Jord.
Da jeg sist fredag, etter siste sjekk på SUS før hjerteklaff-operasjon i Bergen, vandret gjennom Stavanger sentrum for første gang siden høsten 2003 oppdaget jeg at lite hadde endret seg. Dagen var grå, og butikkene var stort sett de samme med det samme unødvendige og kjedelige vareutvalg i lokaler som du glemmer sekunder etter du forlater dem.
Enkelte kjente butikker gjennom generasjoner var borte og erstattet av burgersjapper og moteforretninger. Jeg er ikke i minste tvil om at de uavhengige -og frie- butikker som skal overleve framtiden må ha en miks av 50 % sosial-kulturell opplevelse og 50 % (ikke påtrengende) salgsvirksomhet. Pluss produkter og en setting som bare finnes der- in the whole world!
Jeg glemmer ikke det enorme tidligere postkontoret i Vancouver som dekker et helt kvartal i denne metropolen med rundt 4 millioner innbyggere. Nå brukes bare en brøkdel av gigantbygningen til posttjenester. Samme mønster så jeg i Hobart på Tasmania. Den veldige postkontor-bygning i sentrum var nå stykket opp i en mengde souvenir-butikker og liknende (unødvendig) dill.
At utviklingen går raskt gjør ingenting hvis du inne i deg har et bunnsolid anker i form av en urokkelig og medmenneskelig identitet. For å motvirke aldringsprosessen er (iallefall for meg ) den beste medisin å konstant prøve å følge med den generelle og raske utvikling i det samfunn du lever i. Da nytter det ikke med sentimental nostalgi om "at alt var så mye bedre før". Samfunnet var så langt fra bedre før! Nå har alle muligheten for å få seg skikkelig utdannelse. Det var bare forbeholdt de previligerte før. Og helst bare gutter.
Imidlertid er jeg enig med Per Fugelli. Det er alt for mye søt intethet og behagelig likegyldighet i dagens Norge- et Norge som mangler modige stemmer. Modige stemmer som ved jevne mellomrom ber dette overfladisk- gummisjel-amerikaniserte samfunn dra dit pepperen gror- og få folket til å tenke over to grunnleggende spørsmål:1. Når var du sist tilstede i eget liv? 2. Og hvor går du så hen med resten av dette ditt liv på moder Jord? Å leve er nemlig å tørre ta selvstendige og modige valg.
