Etter at de "åpnet meg opp" på Haukeland SUS mars 2014 og festet en løs hjerteklaff med tråd, har blodpumpa fungert greit. Men da jeg skulle opp til Trollpikken første gang i Juni/Juli begynte jeg å stusse. Jeg måtte ha ti -10 (!) pauser i første bakken og pustet som en hval.
En sjekk hos min overjordiske fastlege Ole Gunnar viste en "naturlig hjerterytme". (Han hadde jo ikke data over et helt døgn). Så det var bare å gasse på med bestilling 5 uker til New Zealand avreise 23, oktober.
I begynnelsen av oktober hadde jeg et døgns "overvåking" av hjerterytmen med sugekopper og "datamaskin i pose". Dette er standard oppfølging to ganger i året av alle hjertepasienter.
Første gang i 2017 (mai) var det selveste Stein Ørn (stefar til Alexander Kristoff) som sjekket meg. Han var den gang sånn noenlunde fornøyd og antydet at jeg lå i faresonen til ikke å få kjøre bil grunnet alt for uregelmessig aktivitet av min bloddpumpe. Jeg gjemte denne konklusjon i mitt indre og hadde blikket stivt rettet mot New Zealand.
Mandag 17. oktober spaserte jeg opp til SUS- Egersund etter dagen i forveien å ha avlevert min datamaskin og alle sugekoppene.for andre gang dette året.
Stein Ørn var tilstede nok en gang. Etter å ha studert dataene var konklusjonen krystallklar. " Du må ha pacemaker. Jeg skal ringe Stavanger og få deg innlagt øyeblikkelig"!
Beskjeden var som et svingslag i trynet. Jeg hadde jo hørt at du måtte "få sprettet opp brystet" som i en hjerteoperasjon for å plassere pacemakeren nær hjertet. Men Ørn roet meg øyeblikkelig. Det var kun en liten komputerbrikke som skulle plasseres under huden. Et lite snitt var alt som behøvdes for å få den på plass. Etter kort tid glemte du at den var der. Blodtrykket datt som en stein.
Jeg tok ikke sjansen på å vente for lenge på "en offisiell drosje", så jeg ringte Rolf Mæhle for å komme til SUS i en fart. Det skjedde,og turen inn med Rolf var jo som vanlig rene fornøyelsen. Rolf er en meget trivelig og sympatisk kar og har i tillegg mange gode historier å fortelle.
Og fortsatt var jeg fullt ut bestemt på at jeg skulle ha avreise til New Zealand mandag 23.oktober.
Mottakelsen på SUS var topp. Jeg ble registrert og plassert på et "operasjonsrom" hvor hjertet skulle nullstilles. Grovt forenklet kan man sammenlikne det med trekke ut pluggen og restarte et elektrisk apparat som "har hengt seg opp".
Jeg ventet i det sju vide og sju brede, men omsider kom "troppene virkelig mannsterkt". Det ble narkose, og hele "operasjonen" førløp prikkfritt. Etterpå ble jeg rullet inn på et firemannsrom. Jeg fikk vindusplass med flott utsikt til Ullenhaugtårnet. Mine tre "felleslosjerende" var trivelige karer og hadde interessante historier å berette.
Den ene var 28 år og hadde fått plutselig hjerteinfarkt grunnet tette årer Han reiste rundt hele verden som skipsmekaniker, og dette var en voldsom kalddusj. Hans kjære far hadde nettopp fått påvist agressiv kreft og hadde maks to måneder igjen å leve. Den andre "losjerende" (60 år) hadde vært inn og ut av sykehuset de siste år grunnet alvorlig hjertesykdom. Selv innstallert pacemaker kunne ikke hindre at han hadde maks to år igjen å leve. Den tredje "felleslosjerende" (58 år) hadde aldri vært syk før og ble hasteinnlagt grunnet tette blodårer og "hjerteinnfarkt light". Han ble utskrevet to dager etter og måtte se fram til seks ukers sykemelding. Så sannelig er skjebnene forskjellige.
