Ifølge Aftenposten planlegger Donald Trump nå å bygge ut veinettet i USA som en "forretningsmodell". Istedetfor at det offentlige bygger ut infrastrukturen , skal nå Donald lokke kapitalister med store skatterabatter for at veiene skal bygges av private. Som da igjen sitter med veimonopol og kan forlange høye bomsatser inn i evigheten.
Da vil man i USA sitte igjen med samme system veimessig som i helsevesenet. Ren skjær pengeutpressing kamuflert som "forsikring". En kopi av mafiaens "beskyttelsespenger". Så de fattige lettlurte som ble forført av Trump, vil verken ha råd til helseforsikring, eller å kjøre bil. Dette er å sette det på spissen, men dog..
USA har klart å selge inn landet som "frihetens paradis". Dette er bare en kamuflasje for hva som er en uhyggelig ufrihet for millioner. Rovdyrkapitalismens uhemmede frihet er friheten som gjelder. Og som rancheierne tidligere brukte hensynsløse bøller til å jage nybyggerne fra hus og hjem, bruker nå kapitalkrokodillene advokater og respekterte advokatfirmaer.
Når sosialismen blir på sitt verste, er det bare å reise til Cuba i dag. For en generasjon tilbake (enn så tiden flyr!) kunne du reise til DDR. Men ufriheten den gang der, er like mye tilstede i USA i dag, bare iført en glanset innpakning.
Da jeg første gang i 1999 kjørte gjennom Pennsylvania, Ohio og West Virginia slo det meg hvor mye slum jeg så. Flere steder ville jeg ikke kjørt gjennom nattens tider. Og det også et bilde av USA som fortrenges. Tiggerne og de millioner som den dag i dag lever uten matsikkerhet i dagens USA. Det betyr at de har ingen garanti for å bli mett i morgen. For ikke å snakke om jobbtrygghet.
Og nettopp "trygge jobber" er et tidligere gode som mer og mer forsvinner over hele verden, ettersom teknologien ruller brutalt i ekspressfart over oss alle. Enda mer brutalt enn øglekapitalismen. Men det er når kapitalismen, på sitt meste brutale, forener seg hypermoderne teknologi, at taperne på arbeidsmarkedet virkelig skal få erfare hvor langt inn i granskauen fortapte de er.
Når banksjefen i DNB spår at om 5-10 år er halvparten av dagens stillinger i DNB borte forteller det sitt. Når et av de kjente utenlandseide firmaer i oljebransjen nå ifølge mediene opplyser om at alle de 1800 ansatte på Vestlandet har fått tilbud om sluttpakke, forteller også dette sitt.
Er det noe øglekapitalismen hater som pesten, så er det fast ansatte. Og fenomenet med at det ikke ansattes noen lenger i fast stilling, brer seg mer og mer, også i sosialdemokratiske land. De må være tilgjengelige 24 timer i døgnet, for å steppe inn når de trenges i "fleksijobben". De har status som freelancere (enkeltmannsfirmaer) og er selv ansvarlige for sin egen personlige økonomi. Når de ikke trenges, er det å sutte på tommelen.
I Finansavisen nå lørdag rapporteres at blandt flere kommuner i Aust-Agder er opptil en tredjedel av arbeidsføre på trygd.
Det samfunn jeg vokste opp i hvor "alle var i arbeid" kommer aldri mer tilbake. Det spørs om ikke borgerlønn blir en løsning i framtiden hvor robotenes andel av "den arbeidende befolkning" blir bare større og større. Men det samfunn "hvor alle var i arbeid" var heller ikke paradis. I Agder på lørdag meldes om at mange av arbeiderne på fabrikkene i Flekkefjord på 1950-tallet syntes arbeidet var kjedelig, slitsomt og for dårlig betalt. Så sannelig var ikke alt bedre før. Utedassene var fortsatt i bruk i sentrum av mange byer, og folket røykte som skorsteiner!
mandag 30. januar 2017
lørdag 28. januar 2017
Stalin, Trump, Putin, Hitler og andre løgnere
Hitlers propagandaminister, Gøbbels, gjorde i sin tid en helt genial observasjon om hvor lett det er å lure et helt folk trill rundt og ha det samme hjernevaskede folk fullstendig i sin makt. Gøbbels observerte at hvis du forteller en løgn ofte nok, vil tilslutt de som vet at det er en løgn, ANNTA løgnen som sannhet. Ordet ANNTA er her helt sentralt og avgjørende.
Psykopatiske makthavere gjennom tidene kan gjennom total kontroll på et allestedsnærværende propaganda-apparat fabrikere de lydige borgeres meninger, slik at de blir til slutt til OVERBEVISNINGER.
Med bløffmakeren Donald Trump har vi nå fått et slående bevis på Gøbbels oppskrift. De millioner av amerikanere uten utdannelse som har mistet jobbene sine, tror på "frelseren" Trumps løfter om at han skal skaffe jobbene tilbake. Det denne selvnytende klovnen ikke forteller dem, er at industriproduksjonen i USA er større enn noensinne takket være roboter og den gallopperende teknologiske utviklingen. Som over alt ellers i verden. Det skaper arbeidsløshet.
Som den tragikomiske klovnen Trump er, har han faktisk gjennom sin pressetalsmann gitt verden et nytt begrep. Løgnen er nå blitt til alternative fakta.(!).
Foreløpig kan verden trøste seg med at pressen i USA kan gå til frontalangrep på Trump uten at Trumps livvakter og pitbulls invaderer de frie redaksjoner og legger dem ned. Men- de som ikke danser etter Trumps pipe- blir nå truet av å bli utestengt fra Trumps pressebrifinger. Dette er første skritt mot det absolutte diktatur. Som i China, Russland og nå Tyrkia.
Stalin og Hitler hadde det enkelt. De bare henrettet sine meningsmotstandere. Å tenke annerledes enn Partiet (Staten) var tankeforbrytelse. (Merk dere ordet og frys på ryggen).
Staten har overtatt alt, ikke bare "tankeforbryternes" eiendom og arbeidskraft (fysisk slaveri), men også "tankeforbryternes" tanker og følelsesliv( psykiske slaver).
Verden går spennende og utfordrende tider i møte. Og bak i kulissene i Nord-Korea lurer en enda mer uberegnelig galning, også han med tilgang til atomvåpen.
En nervøs verden går på gummisåler.
Psykopatiske makthavere gjennom tidene kan gjennom total kontroll på et allestedsnærværende propaganda-apparat fabrikere de lydige borgeres meninger, slik at de blir til slutt til OVERBEVISNINGER.
Med bløffmakeren Donald Trump har vi nå fått et slående bevis på Gøbbels oppskrift. De millioner av amerikanere uten utdannelse som har mistet jobbene sine, tror på "frelseren" Trumps løfter om at han skal skaffe jobbene tilbake. Det denne selvnytende klovnen ikke forteller dem, er at industriproduksjonen i USA er større enn noensinne takket være roboter og den gallopperende teknologiske utviklingen. Som over alt ellers i verden. Det skaper arbeidsløshet.
Som den tragikomiske klovnen Trump er, har han faktisk gjennom sin pressetalsmann gitt verden et nytt begrep. Løgnen er nå blitt til alternative fakta.(!).
Foreløpig kan verden trøste seg med at pressen i USA kan gå til frontalangrep på Trump uten at Trumps livvakter og pitbulls invaderer de frie redaksjoner og legger dem ned. Men- de som ikke danser etter Trumps pipe- blir nå truet av å bli utestengt fra Trumps pressebrifinger. Dette er første skritt mot det absolutte diktatur. Som i China, Russland og nå Tyrkia.
Stalin og Hitler hadde det enkelt. De bare henrettet sine meningsmotstandere. Å tenke annerledes enn Partiet (Staten) var tankeforbrytelse. (Merk dere ordet og frys på ryggen).
Staten har overtatt alt, ikke bare "tankeforbryternes" eiendom og arbeidskraft (fysisk slaveri), men også "tankeforbryternes" tanker og følelsesliv( psykiske slaver).
Verden går spennende og utfordrende tider i møte. Og bak i kulissene i Nord-Korea lurer en enda mer uberegnelig galning, også han med tilgang til atomvåpen.
En nervøs verden går på gummisåler.
tirsdag 24. januar 2017
Ringer nå klokkene for et Eigersunds avsluttet kapittel?
"Fajansen" var en hjørnestensbedrift i Eigersund i flere generasjoner. Bakkebø var en stor arbeidsplass i kommunen i mange år. På 1960-tallet var det opp til 10000 (!) fiskere i byen når været var dårlig. Utviklingen har innhentet dem alle. De tilhører historien. Det samme gjør Detroit som bilby. Men mens Detroit har vært i totalt forfall og mistet mesteparten av innbyggerne, ser jeg ikke noe lignende mønster for Eigersund; selv om det nå (jfr. ordføreren) ser "bekmørkt ut". For nå er virkelig sannhetens time kommet for lokalbefolkningen.
Kollapsen av oljeprisen har rammet Rogaland i almindelighet- og Eigersund i særdeleshet- som en torpedo midskips. Tallene lyver ikke. Rogaland har nå landets høyeste arbeidsledighet. Og i Rogaland har inntil nå Haugesund toppet med 6.3 % arbeidsledighet, men etter Aker-oppsigelsene har Eigersund overtatt den triste tetplasseringen med rundt 7 %.
Det heter at "when the going gets tough, the tough gets goin." (Når det er røft vær i sikte, setter de virkelig tøffe seg i bevegelse.)
Da oljeprisen stupte til de grader, hadde jeg en særdeles uggen følelse at dette ville ramme Rogaland knallhardt. Uten å være vismann så jeg krystallklart dominoffekten. I gode tider legger man seg til alt for dyre vaner og alt for høye lønninger i forholdt til gjennomsnittet. Derfor er nedturen brutal i møte med den økonomiske virkelighet. Hva enten det gjelder et land, fylke, kommuner eller privatpersoner.
Økonomiske analytikere spår at i 2018 vil vi ha den største arbeidsløsheten i Norge etter krigen. Da er det å håpe at det er aller mørkest før det lysner, forhåpentligvis i 2019. Jeg vil ingenlunne opptre som en dommedagspredikant, men det nytter ikke å fortrenge realitetene. Da blir det samme oppskrift som vedkommende som la den stadig økende regningsbunken innerst i nederste skuffe. Ettersom personen ikke lenger med egne øyne observerte regningene, så var de "forsvunnet" og eksisterte ikke lenger.
Eigersund har en isfri havn, og som i tillegg vel er den havn i verden som har minst tidevannsforskjell (noen få cm). Det gleder meg langt inn i sjelen at lokalpolitikerne omsider har fått opp øynene for utviklingsmulighetene rundt Egersunds enestående havn.
Vi har faktisk et variert arbeidsliv i Eigersund. Jeg tenker da på eksempelvis B&G, Agro, NorDan, fiskemottakene, landets tredje største (!) sauekommune, klyngen av bilforhandlere på Tengs osv.
Hvis jeg var politisk leder for Eigersund, ville jeg brukt den etterhvert forbigående krise for absolutt alt den er verdt for å få statlig hjelp til omstilling. Og ikke minst ville jeg kontaktet samferdselsministeren fra Bryne. Jeg ville forklart ham at Eigersund har framtiden for seg, men vi trenger solid økonomisk statlig hjelp nå for å legge ned grunnsteinen for Egersunds havns spennende framtid på Eigerøysiden. Og det betyr ny majestetisk bru for generasjoner framover. (Jada, jeg ser det nå!) Dette har ingenting med "nødsarbeid" å gjøre, men tverimot en framtidsrettet investering som vil gagne Rogaland til de grader og være et nødvendig supplement til Risaviga. Strekningen Krossmoen-Egersund havn er statens fulle ansvar. Sikre arbeidsplasser skaffer intekter og skatt til staten. Men da må den samme stat være sitt ansvar bevist når det gjelder effektiv transport-infrastruktur.
Hvis jeg hadde arbeidet og hatt hus i et lokalsamfunn i en fjordarm i huttiheiti på Vestlandet som hadde stått i Eigersunds situasjon nå, ville jeg vurdert å flytte. Så ikke i Eigersund! Med E39 gjennom kommunen, 1 time til Sola, pluss jernbane nesten i sentrum, det er ikke huttiheiti!! Kineserne sier at krise og muligheter er to sider av samme mynt. Det betyr at Eigersund har store muligheter til å støpe et helt nytt yrkesmessig fundament for framtidens befolkning. Og det betyr samtidig at vi kommer oss med på fremtidens tog som fosser fram i ekspressfart drevet av elektrisitet og ikke olje!
Kollapsen av oljeprisen har rammet Rogaland i almindelighet- og Eigersund i særdeleshet- som en torpedo midskips. Tallene lyver ikke. Rogaland har nå landets høyeste arbeidsledighet. Og i Rogaland har inntil nå Haugesund toppet med 6.3 % arbeidsledighet, men etter Aker-oppsigelsene har Eigersund overtatt den triste tetplasseringen med rundt 7 %.
Det heter at "when the going gets tough, the tough gets goin." (Når det er røft vær i sikte, setter de virkelig tøffe seg i bevegelse.)
Da oljeprisen stupte til de grader, hadde jeg en særdeles uggen følelse at dette ville ramme Rogaland knallhardt. Uten å være vismann så jeg krystallklart dominoffekten. I gode tider legger man seg til alt for dyre vaner og alt for høye lønninger i forholdt til gjennomsnittet. Derfor er nedturen brutal i møte med den økonomiske virkelighet. Hva enten det gjelder et land, fylke, kommuner eller privatpersoner.
Økonomiske analytikere spår at i 2018 vil vi ha den største arbeidsløsheten i Norge etter krigen. Da er det å håpe at det er aller mørkest før det lysner, forhåpentligvis i 2019. Jeg vil ingenlunne opptre som en dommedagspredikant, men det nytter ikke å fortrenge realitetene. Da blir det samme oppskrift som vedkommende som la den stadig økende regningsbunken innerst i nederste skuffe. Ettersom personen ikke lenger med egne øyne observerte regningene, så var de "forsvunnet" og eksisterte ikke lenger.
Eigersund har en isfri havn, og som i tillegg vel er den havn i verden som har minst tidevannsforskjell (noen få cm). Det gleder meg langt inn i sjelen at lokalpolitikerne omsider har fått opp øynene for utviklingsmulighetene rundt Egersunds enestående havn.
Vi har faktisk et variert arbeidsliv i Eigersund. Jeg tenker da på eksempelvis B&G, Agro, NorDan, fiskemottakene, landets tredje største (!) sauekommune, klyngen av bilforhandlere på Tengs osv.
Hvis jeg var politisk leder for Eigersund, ville jeg brukt den etterhvert forbigående krise for absolutt alt den er verdt for å få statlig hjelp til omstilling. Og ikke minst ville jeg kontaktet samferdselsministeren fra Bryne. Jeg ville forklart ham at Eigersund har framtiden for seg, men vi trenger solid økonomisk statlig hjelp nå for å legge ned grunnsteinen for Egersunds havns spennende framtid på Eigerøysiden. Og det betyr ny majestetisk bru for generasjoner framover. (Jada, jeg ser det nå!) Dette har ingenting med "nødsarbeid" å gjøre, men tverimot en framtidsrettet investering som vil gagne Rogaland til de grader og være et nødvendig supplement til Risaviga. Strekningen Krossmoen-Egersund havn er statens fulle ansvar. Sikre arbeidsplasser skaffer intekter og skatt til staten. Men da må den samme stat være sitt ansvar bevist når det gjelder effektiv transport-infrastruktur.
Hvis jeg hadde arbeidet og hatt hus i et lokalsamfunn i en fjordarm i huttiheiti på Vestlandet som hadde stått i Eigersunds situasjon nå, ville jeg vurdert å flytte. Så ikke i Eigersund! Med E39 gjennom kommunen, 1 time til Sola, pluss jernbane nesten i sentrum, det er ikke huttiheiti!! Kineserne sier at krise og muligheter er to sider av samme mynt. Det betyr at Eigersund har store muligheter til å støpe et helt nytt yrkesmessig fundament for framtidens befolkning. Og det betyr samtidig at vi kommer oss med på fremtidens tog som fosser fram i ekspressfart drevet av elektrisitet og ikke olje!
mandag 23. januar 2017
Jesus forstår framtiden MYE bedre enn Donald Trump
Den historiske Jesus Kristus er totalt ukjent i mesteparter av verdens to mest befolkede land, China og India. I den muslimske verden er han i beste fall en profet på linje med mange andre profeter. I vår kristne lutheranske religion derimot, har Jesus fortrengt Faderen og Den Hellige Ånd. I den katolske avdeling er det Jomfru Maria som tilbes. Så vi velger alle våre egne avguder.
Det interessante med Jesus, sett fra mitt ståsted, er hans evne til å tale i bilder. Han gjorde kompliserte ting enkle å forstå for alle og enhver. Frelseren ville imidlertig fått noe å bryne seg på i så måte hvis han skulle forklare det norske pensjonssystemet.
Tragedien med det demokratiske system er at det masseproduserer politisk funksjonelle analfabeter når det gjelder forståelse av et komplisert moderne samfunn. En vanlig funksjonell analfabet er en som kan lese og skrive, men forstår ikke hva setningene betyr. Så også på det matematiske område. De kan plusse, trekke fra, dividere og multiplisere helt korrekt, men forstår ikke døyten av et regnskap som blir presentert for dem.
Når det gjelder politisk funksjonelle analfabeter må (sett med mine briller) Donald Trump være i særklasse den mest berømte. Hans insettelsestale kunne vært skrevet av en trassig skolegutt som avsluttet lirum-larumet med knyttet neve. Han forstår ikke (i likhet med mesteparten av verdens politikere) at det er ikke import av billige produkter fra China som legger tidligere fabrikker øde, men robotiseringen og digitaliseringen. Han forstår heller ikke at det i framtiden vil være umulig å sysselsette mer enn en brøkdel av de uten utdanning. I San Francisco står tusener av høyteknologiske stillinger ubesatt grunnet manglende kompetanse hos søkerne. Jeg er kjemisk fri for rasisme, men jeg registrerer jo at godhetsapostlene på den rød/gul/grønne fløyen i eks. norsk politikk ikke kan importere nok økonomiske flyktninger som aldri noensinne vil bidra med noe som helst for å sikre et bærekraftig pensjonssystem i framtiden. Tvertimot nyter denne nye overklasse å slippe å tenke på utgifter til husleie, tannleger osv. For minstepensjonister må dette være en særdeles bitter pille å svelge. Og de "snakkende klasser" på venstrefløyen er jo veldig opptatt av "vi skal alle og enhver, og asylsøkere især, dele "godene". Som selvsagt andre har skapt. Og disse selvforherligende "snakkende klasser" har sannelig oppkastet seg til ufeilbarlige dommere over slike som meg som blogger noe som ikke er "politisk stuerent", men tvert i mot rasisme på sitt verste.(Ifølge dem.)
I framtidens samfunn vil den nye underklasse av arbeidsledige uten utdannelse , og uten å beherske nasjonalspråket, bare øke på. Og i Norge vil i tillegg snikislamiseringen (mitt uttrykk) fortsette med uformisket kraft. Det fastslår den kjente bosniske programlederen i NRK i en av landets riksaviser i dag. "En gang i framtiden vil Norge bli muslimsk. Og det behøver ikke være noe minus,"(!!).
Den irske filosofen Edmond Burke uttalte i forbindelse med den franske revolusjonen:"En stat som ikke har redskapene til å forandre seg, mangler redskapene for å sikre sin egen overlevelse." Og for egen del vil jeg føye til og som styres av politikere med tunnelsyn hva angår samfunnsforståelse.
Jesus ville oppsummeret framtidens utfordring på følgende måte. " Forestill dere framtiden som et danselokale. På dansegulvet danser de med utdannelse en svimlende sammensatt dans av forretning, moderne samfunn, digital teknologi og konstant teknologisk utvikling.
Langs veggene sitter alle Donald Trums tilhengere. De vil aldri noensinne svinge seg på dansegulvet ettersom de ikke behersker selv de enkleste dansetrinnene. Og når de ser at et verdig liv er uoppnåelig, og bønfaller Messias Donald om hjelp, svarer han:"Jeg tok dere ikke med hit. Dere fulgte etter meg!"
Det interessante med Jesus, sett fra mitt ståsted, er hans evne til å tale i bilder. Han gjorde kompliserte ting enkle å forstå for alle og enhver. Frelseren ville imidlertig fått noe å bryne seg på i så måte hvis han skulle forklare det norske pensjonssystemet.
Tragedien med det demokratiske system er at det masseproduserer politisk funksjonelle analfabeter når det gjelder forståelse av et komplisert moderne samfunn. En vanlig funksjonell analfabet er en som kan lese og skrive, men forstår ikke hva setningene betyr. Så også på det matematiske område. De kan plusse, trekke fra, dividere og multiplisere helt korrekt, men forstår ikke døyten av et regnskap som blir presentert for dem.
Når det gjelder politisk funksjonelle analfabeter må (sett med mine briller) Donald Trump være i særklasse den mest berømte. Hans insettelsestale kunne vært skrevet av en trassig skolegutt som avsluttet lirum-larumet med knyttet neve. Han forstår ikke (i likhet med mesteparten av verdens politikere) at det er ikke import av billige produkter fra China som legger tidligere fabrikker øde, men robotiseringen og digitaliseringen. Han forstår heller ikke at det i framtiden vil være umulig å sysselsette mer enn en brøkdel av de uten utdanning. I San Francisco står tusener av høyteknologiske stillinger ubesatt grunnet manglende kompetanse hos søkerne. Jeg er kjemisk fri for rasisme, men jeg registrerer jo at godhetsapostlene på den rød/gul/grønne fløyen i eks. norsk politikk ikke kan importere nok økonomiske flyktninger som aldri noensinne vil bidra med noe som helst for å sikre et bærekraftig pensjonssystem i framtiden. Tvertimot nyter denne nye overklasse å slippe å tenke på utgifter til husleie, tannleger osv. For minstepensjonister må dette være en særdeles bitter pille å svelge. Og de "snakkende klasser" på venstrefløyen er jo veldig opptatt av "vi skal alle og enhver, og asylsøkere især, dele "godene". Som selvsagt andre har skapt. Og disse selvforherligende "snakkende klasser" har sannelig oppkastet seg til ufeilbarlige dommere over slike som meg som blogger noe som ikke er "politisk stuerent", men tvert i mot rasisme på sitt verste.(Ifølge dem.)
I framtidens samfunn vil den nye underklasse av arbeidsledige uten utdannelse , og uten å beherske nasjonalspråket, bare øke på. Og i Norge vil i tillegg snikislamiseringen (mitt uttrykk) fortsette med uformisket kraft. Det fastslår den kjente bosniske programlederen i NRK i en av landets riksaviser i dag. "En gang i framtiden vil Norge bli muslimsk. Og det behøver ikke være noe minus,"(!!).
Den irske filosofen Edmond Burke uttalte i forbindelse med den franske revolusjonen:"En stat som ikke har redskapene til å forandre seg, mangler redskapene for å sikre sin egen overlevelse." Og for egen del vil jeg føye til og som styres av politikere med tunnelsyn hva angår samfunnsforståelse.
Jesus ville oppsummeret framtidens utfordring på følgende måte. " Forestill dere framtiden som et danselokale. På dansegulvet danser de med utdannelse en svimlende sammensatt dans av forretning, moderne samfunn, digital teknologi og konstant teknologisk utvikling.
Langs veggene sitter alle Donald Trums tilhengere. De vil aldri noensinne svinge seg på dansegulvet ettersom de ikke behersker selv de enkleste dansetrinnene. Og når de ser at et verdig liv er uoppnåelig, og bønfaller Messias Donald om hjelp, svarer han:"Jeg tok dere ikke med hit. Dere fulgte etter meg!"
torsdag 19. januar 2017
Dalanes hjørnestensbedrifter kan være en framtidens utfordring
Når du har dominerende hjørnestensbedrifter i et lokalsamfunn, lever det samme lokalsamfunn meget farlig. I Rogaland har vi sett eksempler på dette. Jørpeland og Sauda er tydelige bevis på smertefulle oppsigelser over en lav sko av overtallige som plutselig står på bar bakke.
I Dalane har de ansatte hos Titania, NorDan og nå Aker Solusjons opplevd noe av det samme. Når en kommune satser for mye på ett arbeidsgiverkort, så skjer det som skjedde med Kodak i USA. En verdensledende produsent havnet uhyggelig raskt på museum fordi tiden hadde sprunget fra den. Det samme skjedde med Nokia.
Hva som er ekstra interessant i Dalane er at Titania , Aker Solutions og NorDan alle tre representerer en lokal dominerende arbeidsgiver, men på tre forskjellige nivåer i kapitalismens klassesamfunn. Titania er eid av utenlandsk kapital og opererer i den internasjonale kapitalistiske divisjon.
Når det gjelder Aker er oppskriften den samme, men nå i nasjonal divisjon. NorDan på sin side opererer i den kommunale divisjon.
Felles for dem alle er at hovedmålet for driften er å tilføre eierne så mye fortjeneste som mulig. Arbeiderne er bare redskaper i dette spillet. Når man ikke har bruk for dem lenger, så er det på hodet ut av døren og overlatt til sin egen skjebne og på fellesskapets bekostning.
Eierne av NorDan tilhører den "snille" monopolkapitalismen og har tilført Lundsamfunnet mye verdier. Det er en kapitalisme helt i Henry Fords ånd. " Kapitalisme er ikke først og fremst å tjene mye penger, men å gjøre livet bedre for alle".
Hvilke verdier Titania og Aker Solutions har tilført til Sokndal og Eigersund her iallefall ikke jeg fått øye på. Hvis noen av mine facebookvenner vet om noe, vennligst informer meg.
Når det nå luftes i avisene at Aker Solutions muligens skal selges til solide utenlandske giganter, så bør Eigersunds politikere være forberedt på at hele Aker kan forsvinne fra Egersund. Mens aksjeeierne kan le hele veien til banken. Og kommer amerikansk kapital inn i bildet, så gjelder beinhardt amerikansk kapitalistisk syn på mennesker. Jeg skal ikke være dommedagspredikant, men jeg har en meget urolig følelse inne i meg. Jeg tenker da på arbeidsledige uten etterspurt kompetanse. Alt for mange utdanner seg til arbeidsledighet. En ekspert på dette uttaler i en artikkel i Stavanger Aftenblad i dag at bare 100 av 70000(!!) nyutdannede i Norge har RIKTIG UTDANNING FOR FRAMTIDENS ARBEIDSMARKED.
Artikkelen belyser også det faktum at skremmende mange jobber vil forsvinne grunnet ny teknologi og bruk av roboter. Og at behovet for UFAGLÆRT arbeidskraft vil falle bort i løptet av 5 TIL 10 ÅR grunnet dette. Og blåøyde politikere som sover sin Tornerosesøvn kan ikke få importer nok ufaglærte flyktninger, og som i tillegg aldri vil lære seg skikkelig norsk, dansk,svensk,tysk,fransk eller engelsk til å fungere hverken i samfunnet eller på en arbeidsplass.
Hvis jeg i dag var politiker i norsk kommune med dominerende hjørnesteinsbedrift, ville jeg tatt høyde for det faktum at kjempen om noen år er helt borte. Egersund hadde sin fayansefabrikk. Sandnes hadde sin sykkelfabrikk. Esbjerg hadde Danmarks største fiskerflåte. De er nå alle borte. Egersund Fayansefabrikk varte i over 100 år. La oss alle i Eigersund iallefall håpe at den solide hjørnesteinsbedriften Aker Solutions vil vare i maange år til, helst hundre. Framtiden alene vet.
I Dalane har de ansatte hos Titania, NorDan og nå Aker Solusjons opplevd noe av det samme. Når en kommune satser for mye på ett arbeidsgiverkort, så skjer det som skjedde med Kodak i USA. En verdensledende produsent havnet uhyggelig raskt på museum fordi tiden hadde sprunget fra den. Det samme skjedde med Nokia.
Hva som er ekstra interessant i Dalane er at Titania , Aker Solutions og NorDan alle tre representerer en lokal dominerende arbeidsgiver, men på tre forskjellige nivåer i kapitalismens klassesamfunn. Titania er eid av utenlandsk kapital og opererer i den internasjonale kapitalistiske divisjon.
Når det gjelder Aker er oppskriften den samme, men nå i nasjonal divisjon. NorDan på sin side opererer i den kommunale divisjon.
Felles for dem alle er at hovedmålet for driften er å tilføre eierne så mye fortjeneste som mulig. Arbeiderne er bare redskaper i dette spillet. Når man ikke har bruk for dem lenger, så er det på hodet ut av døren og overlatt til sin egen skjebne og på fellesskapets bekostning.
Eierne av NorDan tilhører den "snille" monopolkapitalismen og har tilført Lundsamfunnet mye verdier. Det er en kapitalisme helt i Henry Fords ånd. " Kapitalisme er ikke først og fremst å tjene mye penger, men å gjøre livet bedre for alle".
Hvilke verdier Titania og Aker Solutions har tilført til Sokndal og Eigersund her iallefall ikke jeg fått øye på. Hvis noen av mine facebookvenner vet om noe, vennligst informer meg.
Når det nå luftes i avisene at Aker Solutions muligens skal selges til solide utenlandske giganter, så bør Eigersunds politikere være forberedt på at hele Aker kan forsvinne fra Egersund. Mens aksjeeierne kan le hele veien til banken. Og kommer amerikansk kapital inn i bildet, så gjelder beinhardt amerikansk kapitalistisk syn på mennesker. Jeg skal ikke være dommedagspredikant, men jeg har en meget urolig følelse inne i meg. Jeg tenker da på arbeidsledige uten etterspurt kompetanse. Alt for mange utdanner seg til arbeidsledighet. En ekspert på dette uttaler i en artikkel i Stavanger Aftenblad i dag at bare 100 av 70000(!!) nyutdannede i Norge har RIKTIG UTDANNING FOR FRAMTIDENS ARBEIDSMARKED.
Artikkelen belyser også det faktum at skremmende mange jobber vil forsvinne grunnet ny teknologi og bruk av roboter. Og at behovet for UFAGLÆRT arbeidskraft vil falle bort i løptet av 5 TIL 10 ÅR grunnet dette. Og blåøyde politikere som sover sin Tornerosesøvn kan ikke få importer nok ufaglærte flyktninger, og som i tillegg aldri vil lære seg skikkelig norsk, dansk,svensk,tysk,fransk eller engelsk til å fungere hverken i samfunnet eller på en arbeidsplass.
Hvis jeg i dag var politiker i norsk kommune med dominerende hjørnesteinsbedrift, ville jeg tatt høyde for det faktum at kjempen om noen år er helt borte. Egersund hadde sin fayansefabrikk. Sandnes hadde sin sykkelfabrikk. Esbjerg hadde Danmarks største fiskerflåte. De er nå alle borte. Egersund Fayansefabrikk varte i over 100 år. La oss alle i Eigersund iallefall håpe at den solide hjørnesteinsbedriften Aker Solutions vil vare i maange år til, helst hundre. Framtiden alene vet.
mandag 16. januar 2017
Betyr hverdags-integrering egentlig hverdags-islamisering?
Et interessant leserbrev i avisen Agder nå fredag ga meg noe å tenke på. Vedkommende skribent satte ord på noe jeg med med min sektebakgrunn har sett krystallklart fra dag en. Og det er at islams mål er total underkastelse som foreskrevet i Koranen.
En oppsiktsvekkende undersøkelse publisert i en norsk avis nylig, kunne få noen og hver til å hoppe i stolen. Og det er at en tredjedel av norske muslimer ønsker at den inn i hampen uhyggelige sharialov skal styre samfunnet. Og når (ikke hvis) muslimene blir i flertall i Norge, er det fanatikerne som styrer. Akkurat som ytterst få fanatikere hadde total kontroll på min barndoms sekt.
Den hjernevaskede forbryter som med lastebilen pløyet inn i et julemarked i Berlin, var fullstendig overbevist om at han gjorde en god gjerning i kampen mot "vestens syndige liv". Det samme med han som pløyet inn i menneskemengden i Cannes i Frankrike.
Dette uhyggelige moment er fullstendig uforståelig for Vestens troskyldige og lettlurte politikere. Prøv å sette opp en kirke i enten Saudi-Arabia, Afghanistan, Pakistan, Iran eller Irak, så skal du fort erfare hva som skjer. Hvis du ikke blir slaktet hurtigst mulig som "en vantro hund".
Når de "snakkende klasser " og "godhetstryrannistene" på venstresiden henger ut Sylvi Listhaug regelmessig, forstår de ikke at de opptrer som Islams nyttige idioter. Moskeer skulle selvsagt vært forbudt i Norge! For det er her hjernevaskingen starter. Og det var i en moske drapsmannen i Berlin skjulte seg før han ble skutt i Milano.
Islams klare mål er å ha verdensherredømme og utrydde religionsfriheten. For islam er politikken,og politikken er religionen. Lettlurte og blåøyede politikere i vesten har ikke den fjerneste religionskompetanse( nå lærte du et nytt ord) til å forstå hva som er i emning i en ikke alt for fjern framtid. Jeg forstår det bedre enn noen. Ikke fordi jeg er et geni, men nettopp fordi livet har gitt meg nettopp denne nødvendige religionskompetanse. En kompetanse som ikke kan læres teoretisk på all verdens universiteter. Du må ha fått sprøytet åndsrasismen inn i din barnesjel fra første øyeblikk.
Og her er vi også inne på et meget vesentlig moment når det gjelder rasisme. Muslimene er nemlig fanatisk åndelige rasister. Og denne rasisme er minst like farlig som "gammeldagse"rasisme mellom hvite og mørkhudede. Og venstresiden i Europs kan tydeligvis ikke få importert nok av denne type rasisme.
I år feires 500 års jubileumet for Martin Luthers oppgjør med det den gang åndelige horehus ved navn Den Katolske Kirke. Samtidig med Luthers opprør bredte opplysningstiden seg med utspring i universitetene. Og det er denne nødvendige utvikling frem til dagens oppslyste offentlighet i Vesten de åndsrasistiske fanatikere innen Islam vil reversere så mye som mulig. Med unntak av internett og mobil. Disse moderne oppfinnelser er blitt særdeles viktige og uunværlige redskaper for de muslimske slaktere av sakesløse sivilister.
Og det slaktes faktisk mange flere muslimer av hjernevaskede selvmordsbombere i muslimske land enn i vesten. Den rå nedslaktingen i sin tid mellom katolikker og lutheranere ha nå fått sitt islamske motstykke mellom sunnimuslimer og shiamuslimer.
Men oppskriften for alle fanatiske religøse ledere verden over, uansett religion, er nøyaktig den samme. Først erobrer de og ødelegger fullstendig din sjel. Og så gjør det det samme med ditt liv. Og til slutt tar de alle dine materielle verdier. Det siste moment er meget viktig for disse forbryterne.
En oppsiktsvekkende undersøkelse publisert i en norsk avis nylig, kunne få noen og hver til å hoppe i stolen. Og det er at en tredjedel av norske muslimer ønsker at den inn i hampen uhyggelige sharialov skal styre samfunnet. Og når (ikke hvis) muslimene blir i flertall i Norge, er det fanatikerne som styrer. Akkurat som ytterst få fanatikere hadde total kontroll på min barndoms sekt.
Den hjernevaskede forbryter som med lastebilen pløyet inn i et julemarked i Berlin, var fullstendig overbevist om at han gjorde en god gjerning i kampen mot "vestens syndige liv". Det samme med han som pløyet inn i menneskemengden i Cannes i Frankrike.
Dette uhyggelige moment er fullstendig uforståelig for Vestens troskyldige og lettlurte politikere. Prøv å sette opp en kirke i enten Saudi-Arabia, Afghanistan, Pakistan, Iran eller Irak, så skal du fort erfare hva som skjer. Hvis du ikke blir slaktet hurtigst mulig som "en vantro hund".
Når de "snakkende klasser " og "godhetstryrannistene" på venstresiden henger ut Sylvi Listhaug regelmessig, forstår de ikke at de opptrer som Islams nyttige idioter. Moskeer skulle selvsagt vært forbudt i Norge! For det er her hjernevaskingen starter. Og det var i en moske drapsmannen i Berlin skjulte seg før han ble skutt i Milano.
Islams klare mål er å ha verdensherredømme og utrydde religionsfriheten. For islam er politikken,og politikken er religionen. Lettlurte og blåøyede politikere i vesten har ikke den fjerneste religionskompetanse( nå lærte du et nytt ord) til å forstå hva som er i emning i en ikke alt for fjern framtid. Jeg forstår det bedre enn noen. Ikke fordi jeg er et geni, men nettopp fordi livet har gitt meg nettopp denne nødvendige religionskompetanse. En kompetanse som ikke kan læres teoretisk på all verdens universiteter. Du må ha fått sprøytet åndsrasismen inn i din barnesjel fra første øyeblikk.
Og her er vi også inne på et meget vesentlig moment når det gjelder rasisme. Muslimene er nemlig fanatisk åndelige rasister. Og denne rasisme er minst like farlig som "gammeldagse"rasisme mellom hvite og mørkhudede. Og venstresiden i Europs kan tydeligvis ikke få importert nok av denne type rasisme.
I år feires 500 års jubileumet for Martin Luthers oppgjør med det den gang åndelige horehus ved navn Den Katolske Kirke. Samtidig med Luthers opprør bredte opplysningstiden seg med utspring i universitetene. Og det er denne nødvendige utvikling frem til dagens oppslyste offentlighet i Vesten de åndsrasistiske fanatikere innen Islam vil reversere så mye som mulig. Med unntak av internett og mobil. Disse moderne oppfinnelser er blitt særdeles viktige og uunværlige redskaper for de muslimske slaktere av sakesløse sivilister.
Og det slaktes faktisk mange flere muslimer av hjernevaskede selvmordsbombere i muslimske land enn i vesten. Den rå nedslaktingen i sin tid mellom katolikker og lutheranere ha nå fått sitt islamske motstykke mellom sunnimuslimer og shiamuslimer.
Men oppskriften for alle fanatiske religøse ledere verden over, uansett religion, er nøyaktig den samme. Først erobrer de og ødelegger fullstendig din sjel. Og så gjør det det samme med ditt liv. Og til slutt tar de alle dine materielle verdier. Det siste moment er meget viktig for disse forbryterne.
fredag 13. januar 2017
Kan Donald Trump utløse borgerkrig i USA?
Å kalle den løgnaktige tullingen Donald Trump for en løs politisk kanon, er bare fornavnet. Jeg sitter med en nagende følelse om at hvis ikke han blir temmet ,eller avsatt som Richard Nixon ble, kan det bli borgerkrig nr. 2 i USA. Eller enda verre- atomkrig.
Når nå en av hans ministere truer Kina med å blokkere deres adgang til de kunstige øyene Kina har bygget i Sør-Kinahavet, truer Kina til gjengjeld med krig, om nødvendig atomkrig. Det kommer fram fra en avisarikkel på nettet i dag.
Den oppblåste skittungen Donald Trump har ikke minste politiske intelligens til å forstå at man leker ikke med et stadig mer mektig og selvbevisst Kina. Bare det at Kina truer med atomkrig hvis USA "prøver seg", må få alle varselklokkene til å ringe på topp decibel over hele USA, ikke minst i republikanernes leir.
Som løgnaktige predikanter gjennom tidene har rundlurt millioner av enfoldige mennesker med løfte om himmelen, så har sannelig ,til de grader, den løgnaktige politiske predikanten Trump rundlurt millioner av amerikanerne med løfte om "godt betalt arbeid".
At verdens militært mektigste land nå skal reduseres til å være kun et middel for å onanere en pøbels oppblåste ego, viser at virkeligheten laaaaangt overgår forstanden.
Herren hjelpe oss alle!
Når nå en av hans ministere truer Kina med å blokkere deres adgang til de kunstige øyene Kina har bygget i Sør-Kinahavet, truer Kina til gjengjeld med krig, om nødvendig atomkrig. Det kommer fram fra en avisarikkel på nettet i dag.
Den oppblåste skittungen Donald Trump har ikke minste politiske intelligens til å forstå at man leker ikke med et stadig mer mektig og selvbevisst Kina. Bare det at Kina truer med atomkrig hvis USA "prøver seg", må få alle varselklokkene til å ringe på topp decibel over hele USA, ikke minst i republikanernes leir.
Som løgnaktige predikanter gjennom tidene har rundlurt millioner av enfoldige mennesker med løfte om himmelen, så har sannelig ,til de grader, den løgnaktige politiske predikanten Trump rundlurt millioner av amerikanerne med løfte om "godt betalt arbeid".
At verdens militært mektigste land nå skal reduseres til å være kun et middel for å onanere en pøbels oppblåste ego, viser at virkeligheten laaaaangt overgår forstanden.
Herren hjelpe oss alle!
mandag 9. januar 2017
Egersund bør begrave husmannsånden for godt
Mitt forrige blogginnslag er mitt mest leste noensinne blandt de tallrike, mer eller mindre interessante, jeg har blogget fra meg. Det skapte også noen interessante reaksjoner.
I samfunn hvor det private initiativ blir motarbeidet, ender det opp som på Cuba og tidligere Øst-Europa. Jeg har vært flere ganger i Polen, Øst-Tyskland, Romania, Ungarn og Tjekkslovakia på 1960/70 tallet. Og i Cuba så sent som i 2011. Det som slo meg var den kraftløse apatien.
Folk som ville noe og tok privat iniativ, ble ansett som klassefiender. Når et samfunn har dette som kvasipolitisk grunntanke, utvikles en nokså hjelpeløs og mentalt forkrøplet befolkning. På den annen side vil et samfunn som gir absolutt frie hender til det frie initiativ, ende opp som USA med aldeles ektreme klasseforskjeller.
Sett fra mitt helt subjektive ståsted er multinasjonale selskaper det mest skrikende eksempel på svindel. Å flytte penger over landegrensene i stor skala for å unngå å gjøre sin skattebetalende plikt, er intet annet enn organisert kriminalitet. Med tafatte politikeres passive velsignelse.
Vi mennesker er heldigvis forskjellige. Noen er trygghetsnarkomaner, andre igjen lever etter ordspråk som "Hvis man skal få noe ut av livet, kan man ikke alltid bevege seg på trygg grunn". Eller"Livet kan bare nytes ved å leve, og i den sammenheng kreves et visst nivå av risiko".
En for lengst avgått norske politiker uttalte en gang at "det offentlige byråkrati hadde som hovedformål å gjøre livet dyrt og vanskelig for den vanlige borger!" Det har jeg tenkt mye på. Jeg har også tenkt mye på en venstrevridd tegning jeg så i min pure ungdom. Det var av en tenkt menneskepyramide. Under lå arbeiderne og kavet og sleit. (Teksten var : "Vi sliter for dere".) Neste lag var forretningsfolkene som satt på restaurant og mesket seg.(Vi spiser for dere). Tredje lag var av politi og militære. (Vi skyter på dere). Fjerde lag var presteskapet. (Vi lurer og hjernevasker dere). Toppen av pyramiden var av konger, dronninger, keisere og keiserinner og deres avkom). (Vi snylter på dere.) Tegningen ga meg en aha-opplevelse og har siden festet seg.
Høyresiden kunne sikkert kommet opp med en tilsvarende tegning i dag hvor keiser var byttet ut med eksempelvis Stalin og prester med partisekretærer.Og forretningsfolk med partipamper.
Et av de ordtak som har brent seg inn i meg for alltid er dette: " Det er to faktorer du aldri kan få tilbake og gjøre om på:1.Forspilte sjanser og uutnyttede muligheter. 2. Et ulevd og ødelagt liv.
Tilbake til Egersund. Hvis jeg hadde vært i ordførerstolen i dag, ville jeg kontaktet ledelsen i den spøkelsesaktige sildjeoljefabrikken og foreslått for dem at eierne og det offentlige går sammen om å bygge Nordens mest enestående akvarium på tomten. Det ville blitt en vinn-vinn situasjon. Eierne av akvariumet ville fått interessante intekter for framtideen, og Egersund ville fått mega-reklame.
Jeg har studert akvariene i Seattle, Vancouver, Cape Town, Sydney, Perth og andre steder med. Dette kan Egersund gjøre bedre grunnet plasseringen. Du kan ankomme akvariet både fra sjøsiden og landsiden. Men her nytter det ikke med putletenking. Å reise til Hirtshals for å studere akvariet der blir for smått. Stedet å besøke for fra første stund å tenke stort nok, er selvsagt Las Vegas!!
Da jeg var liten gutt i Egersund rundt 1950 kunne ingen tenke seg Egersund uten fajansefabrikken. Vi overlevde og fikk giganten Kværner/Aker i stedet. Skulle det blir trange tider der ute de kommende år (i likhet med resten av oljebransjen), tenk på mulighetene der til å utvikle en enestående industriklynge. Raufoss klarte det, so hvorfor ikke Egersund, uten husmannsånd!!
I samfunn hvor det private initiativ blir motarbeidet, ender det opp som på Cuba og tidligere Øst-Europa. Jeg har vært flere ganger i Polen, Øst-Tyskland, Romania, Ungarn og Tjekkslovakia på 1960/70 tallet. Og i Cuba så sent som i 2011. Det som slo meg var den kraftløse apatien.
Folk som ville noe og tok privat iniativ, ble ansett som klassefiender. Når et samfunn har dette som kvasipolitisk grunntanke, utvikles en nokså hjelpeløs og mentalt forkrøplet befolkning. På den annen side vil et samfunn som gir absolutt frie hender til det frie initiativ, ende opp som USA med aldeles ektreme klasseforskjeller.
Sett fra mitt helt subjektive ståsted er multinasjonale selskaper det mest skrikende eksempel på svindel. Å flytte penger over landegrensene i stor skala for å unngå å gjøre sin skattebetalende plikt, er intet annet enn organisert kriminalitet. Med tafatte politikeres passive velsignelse.
Vi mennesker er heldigvis forskjellige. Noen er trygghetsnarkomaner, andre igjen lever etter ordspråk som "Hvis man skal få noe ut av livet, kan man ikke alltid bevege seg på trygg grunn". Eller"Livet kan bare nytes ved å leve, og i den sammenheng kreves et visst nivå av risiko".
En for lengst avgått norske politiker uttalte en gang at "det offentlige byråkrati hadde som hovedformål å gjøre livet dyrt og vanskelig for den vanlige borger!" Det har jeg tenkt mye på. Jeg har også tenkt mye på en venstrevridd tegning jeg så i min pure ungdom. Det var av en tenkt menneskepyramide. Under lå arbeiderne og kavet og sleit. (Teksten var : "Vi sliter for dere".) Neste lag var forretningsfolkene som satt på restaurant og mesket seg.(Vi spiser for dere). Tredje lag var av politi og militære. (Vi skyter på dere). Fjerde lag var presteskapet. (Vi lurer og hjernevasker dere). Toppen av pyramiden var av konger, dronninger, keisere og keiserinner og deres avkom). (Vi snylter på dere.) Tegningen ga meg en aha-opplevelse og har siden festet seg.
Høyresiden kunne sikkert kommet opp med en tilsvarende tegning i dag hvor keiser var byttet ut med eksempelvis Stalin og prester med partisekretærer.Og forretningsfolk med partipamper.
Et av de ordtak som har brent seg inn i meg for alltid er dette: " Det er to faktorer du aldri kan få tilbake og gjøre om på:1.Forspilte sjanser og uutnyttede muligheter. 2. Et ulevd og ødelagt liv.
Tilbake til Egersund. Hvis jeg hadde vært i ordførerstolen i dag, ville jeg kontaktet ledelsen i den spøkelsesaktige sildjeoljefabrikken og foreslått for dem at eierne og det offentlige går sammen om å bygge Nordens mest enestående akvarium på tomten. Det ville blitt en vinn-vinn situasjon. Eierne av akvariumet ville fått interessante intekter for framtideen, og Egersund ville fått mega-reklame.
Jeg har studert akvariene i Seattle, Vancouver, Cape Town, Sydney, Perth og andre steder med. Dette kan Egersund gjøre bedre grunnet plasseringen. Du kan ankomme akvariet både fra sjøsiden og landsiden. Men her nytter det ikke med putletenking. Å reise til Hirtshals for å studere akvariet der blir for smått. Stedet å besøke for fra første stund å tenke stort nok, er selvsagt Las Vegas!!
Da jeg var liten gutt i Egersund rundt 1950 kunne ingen tenke seg Egersund uten fajansefabrikken. Vi overlevde og fikk giganten Kværner/Aker i stedet. Skulle det blir trange tider der ute de kommende år (i likhet med resten av oljebransjen), tenk på mulighetene der til å utvikle en enestående industriklynge. Raufoss klarte det, so hvorfor ikke Egersund, uten husmannsånd!!
fredag 6. januar 2017
Eigersunds nærmeste framtid blir meget krevende
Jeg hadde besøk i dag av en meget sympatisk mann i 25-30 års alderen fra Oslo. Han fortalte at han var kommet ens ærende med tog til Egersund for å bli intervjuet om en jobb i fiskeridirektoratet. Av 50 søkere var han en av fire som ble innkalt til intervju. Han fortalte at han hadde søkt ørten stillinger siden september. Han sa at jobbmarkedet var ekstremt beinhardt for tiden. Hele mannen bar preg av dette, og jeg prøvde å mote han opp det beste jeg kunne. Mannen hadde tydeligvis god utdannelse, men hva hjelper det når det ikke er jobber nok til selv de velutdannede.
Å møte et menneske som ga et ansikt til en stadig mer usikker arbeidsframtid for flere og flere, ga meg mye å tenke på. En avisartikkel i Aftenposten bekreftet det jeg selv har ant lenge. Den teknologiske ekspressutvikling vil, verden, over masseprodusere tapere. Ikke minst de flere og flere som dropper ut av skolen tidlig.
For Eigersunds vedkommende er situasjonen på arbeidsmarkedet meget krevende. Med Rogalands høyeste arbeidsledighet og oljens gullalder over, trenges det samling i bunn. Her hjelper det ikke det aller minste med tro og håp. Her må beinhard realisme på plass. Og det er å anerkjenne at den politiske forsømmelse og stakkarslighet lokalt har lagt grunnlag for den situasjon kommunen er i nå.
Med muligens Nordsjøens aller beste havn, uten tidevann. har forsynet gitt oss et naturkort på hånden som er blitt forvaltet særdeles dårlig av politikerne. Hvis det hadde vært nok politiske visjoner vedrørende denne luksushavn, hadde vi hatt en stor fiskeflåte og et sydende allsidig næringsliv knyttet til fiskeriene.
Jeg blir helt matt når jeg tenker på mulighetene som er kastet bort. Istedet for å rette fullt fokus på havnens framtid, brukte politikerne tid og krefter på å prøve å få gjennomføre et (fra mitt subjektive ståsted) aldeles bakstreversk industriområde i huttiheiti ved navn Eigestad!
Julebyen Egersund har satt byen på kartet til de grader. Men den skaper ikke en eneste ekstra arbeidsplass. Det vi trenger her er mer grunderånd som på Jæren og på Møre. Å ha en dominerende aktør på arbeidsmarkedet er høyst risikabelt for en kommunes skatteinntekter. Blir det dårlige tider for dominerende konserner i en liten kommune, er masseoppsigelser massearbeidsledighet det neste.
Og så får du den helt naturlige dominoeffekt. Lite husbygging og mislikholdte lån. Osv, osv.
Når du stevner inn Egersund ytre havn, møtes du av synet av et spøkelse av en nedlagt sildoljefabrikk. Tenk bare over hva slags fremtidsrettet aktivitet det kunne vært bare på dette området, men nå!.
Det er innlysende for alle oppegående borgere og politikere at uten skikkelig utdannelse har du dystre fremtidsutsikter i en verden som teknologisk utvikler seg nesten med lysets hastighet.
Jeg føler på meg at Eigersunds framtid blir avgjordt de nærmeste årene. Enten som en søvnig sovekommune for pendlere, eller en fremtidsrettet drømmekommune som endelig tok seg sammen og realiserte sitt virkelige potential. Ikke alle kommuner har dette potentialet.
Nå er det bare å brette opp armene og tenke fundamentalt nytt.
Skal et menneske eller en kommune få robust kondisjon, trenges det regelmessig trening i motbakker. Laller du bare avgårde på flat vei, mangler du den avgjørende kraft når den virkelig trenges.
Å møte et menneske som ga et ansikt til en stadig mer usikker arbeidsframtid for flere og flere, ga meg mye å tenke på. En avisartikkel i Aftenposten bekreftet det jeg selv har ant lenge. Den teknologiske ekspressutvikling vil, verden, over masseprodusere tapere. Ikke minst de flere og flere som dropper ut av skolen tidlig.
For Eigersunds vedkommende er situasjonen på arbeidsmarkedet meget krevende. Med Rogalands høyeste arbeidsledighet og oljens gullalder over, trenges det samling i bunn. Her hjelper det ikke det aller minste med tro og håp. Her må beinhard realisme på plass. Og det er å anerkjenne at den politiske forsømmelse og stakkarslighet lokalt har lagt grunnlag for den situasjon kommunen er i nå.
Med muligens Nordsjøens aller beste havn, uten tidevann. har forsynet gitt oss et naturkort på hånden som er blitt forvaltet særdeles dårlig av politikerne. Hvis det hadde vært nok politiske visjoner vedrørende denne luksushavn, hadde vi hatt en stor fiskeflåte og et sydende allsidig næringsliv knyttet til fiskeriene.
Jeg blir helt matt når jeg tenker på mulighetene som er kastet bort. Istedet for å rette fullt fokus på havnens framtid, brukte politikerne tid og krefter på å prøve å få gjennomføre et (fra mitt subjektive ståsted) aldeles bakstreversk industriområde i huttiheiti ved navn Eigestad!
Julebyen Egersund har satt byen på kartet til de grader. Men den skaper ikke en eneste ekstra arbeidsplass. Det vi trenger her er mer grunderånd som på Jæren og på Møre. Å ha en dominerende aktør på arbeidsmarkedet er høyst risikabelt for en kommunes skatteinntekter. Blir det dårlige tider for dominerende konserner i en liten kommune, er masseoppsigelser massearbeidsledighet det neste.
Og så får du den helt naturlige dominoeffekt. Lite husbygging og mislikholdte lån. Osv, osv.
Når du stevner inn Egersund ytre havn, møtes du av synet av et spøkelse av en nedlagt sildoljefabrikk. Tenk bare over hva slags fremtidsrettet aktivitet det kunne vært bare på dette området, men nå!.
Det er innlysende for alle oppegående borgere og politikere at uten skikkelig utdannelse har du dystre fremtidsutsikter i en verden som teknologisk utvikler seg nesten med lysets hastighet.
Jeg føler på meg at Eigersunds framtid blir avgjordt de nærmeste årene. Enten som en søvnig sovekommune for pendlere, eller en fremtidsrettet drømmekommune som endelig tok seg sammen og realiserte sitt virkelige potential. Ikke alle kommuner har dette potentialet.
Nå er det bare å brette opp armene og tenke fundamentalt nytt.
Skal et menneske eller en kommune få robust kondisjon, trenges det regelmessig trening i motbakker. Laller du bare avgårde på flat vei, mangler du den avgjørende kraft når den virkelig trenges.
torsdag 5. januar 2017
Countryprisens 50 års feiring i Nashville, Willie Nelson og jeg.
Da jeg nylig på TV overvar countrymusikkens ekstra store jubileumskveld, registrerte jeg også at Dolly Parton hadde fått Willie Nelsons hederspris for livslang innsats for countrymusikken. Og det var akkurat DA jeg først forsto FULLT UT betydningen av mitt korte møte med contrylegenden Willie Nelson i Farsund for få år siden. Jeg husker hver detalj som om det hendte for en time siden.
I min kreative fantasi holdt jeg følgende korte tale (på flytende engelsk med aksent) til den oppdressede og feststemte forsamlingen i Nashville." Den store kirkefader Martin Luther sa i sin tid at Djevelen er aldri er i bedre humør enn når han vandrer blandt sure folk.Nå har jeg ikke minste peiling på hvor Mørkets Fyrste befinner seg i kveld, men det er iallefall ikke her! For i dette gigantiske rom med tusentalls feststemte mennesker, ser jeg ikke et eneste surt ansikt.Only smiles all around.
Men logisk betyr det jo at en motsatt lysest kraft er mektig tilstede her i kveld. Og hvor kommer den fra? (Så ville jeg langsomt hevet armen og pekefingeren rett oppover). Og faktisk er det en dyp sammenheng mellom et varmt forhold til Gud, gjensidig berikende sex og countrymusikk (!) (Kunstpause mens jeg lot dette synke inn).
Jeg vil nå fortelle forsamlingen kort om mitt første, eneste og korte møte med Willie Nelson. Jeg var på besøk i nabobyen og utenfor hotellet hvor jeg skulle ha frokost, sto en større menneskemengde i ærbødig avstand fra en mann som gikk over plassen, trillende på en sykkel. Han så ut som en ærlig sauebonde med hatt.
Jeg gikk direkte bort til han ( han hadde ryggen til) og spurte ham om hva som var den mest utbredte sauerase her (Listalandet). Og så skjer det surrealistiske. Mannen snur seg, retter fram en ærlig arbeidsneve og sier: Hello, I am Willie Nelson, and as you see, I am on the road again!.
Det som brente seg inn i meg for alltid, var, for utenom hans forbausende faste arbeidshender, også det behagelige og milde blikket som åpenbarte en vennlig sjel.
Og så var det to faktorer til. Før jeg hadde våget meg ut på selv den korteste tur med hans sykkel, ville jeg hatt tredobbelt livsforsikring. Det rustne kjede hadde garantert ikke sett en dråpe olje i hele kjedets mistrøstige liv. Og de utslitte joggeskoene hadde to store hull. Og ut av disse to hull stakk begge Willie Nelsons storetær opp!
Garth Brooks, på vegne av Willie Nelsons sykkel og joggesko, foreslår jeg at du sender din generøse hatt rundt blandt forsamlingen. Takk for oppmerksomheten!
(Tror ikke mine facebookvenner at denne tale ville gått hjem blandt den feststemte forsamlingen fra countrymusikkens absolutte førstedivisjon?)
I ettertid har jeg tenkt på hvorfor i all verden countrylegenden ikke hadde livvakt tett på. Personlig er jeg svært glad for dette faktum. Da hadde ikke fått med meg denne ytterst sjeldne opplevelse på min korte reise på Moder Jord.
I min kreative fantasi holdt jeg følgende korte tale (på flytende engelsk med aksent) til den oppdressede og feststemte forsamlingen i Nashville." Den store kirkefader Martin Luther sa i sin tid at Djevelen er aldri er i bedre humør enn når han vandrer blandt sure folk.Nå har jeg ikke minste peiling på hvor Mørkets Fyrste befinner seg i kveld, men det er iallefall ikke her! For i dette gigantiske rom med tusentalls feststemte mennesker, ser jeg ikke et eneste surt ansikt.Only smiles all around.
Men logisk betyr det jo at en motsatt lysest kraft er mektig tilstede her i kveld. Og hvor kommer den fra? (Så ville jeg langsomt hevet armen og pekefingeren rett oppover). Og faktisk er det en dyp sammenheng mellom et varmt forhold til Gud, gjensidig berikende sex og countrymusikk (!) (Kunstpause mens jeg lot dette synke inn).
Jeg vil nå fortelle forsamlingen kort om mitt første, eneste og korte møte med Willie Nelson. Jeg var på besøk i nabobyen og utenfor hotellet hvor jeg skulle ha frokost, sto en større menneskemengde i ærbødig avstand fra en mann som gikk over plassen, trillende på en sykkel. Han så ut som en ærlig sauebonde med hatt.
Jeg gikk direkte bort til han ( han hadde ryggen til) og spurte ham om hva som var den mest utbredte sauerase her (Listalandet). Og så skjer det surrealistiske. Mannen snur seg, retter fram en ærlig arbeidsneve og sier: Hello, I am Willie Nelson, and as you see, I am on the road again!.
Det som brente seg inn i meg for alltid, var, for utenom hans forbausende faste arbeidshender, også det behagelige og milde blikket som åpenbarte en vennlig sjel.
Og så var det to faktorer til. Før jeg hadde våget meg ut på selv den korteste tur med hans sykkel, ville jeg hatt tredobbelt livsforsikring. Det rustne kjede hadde garantert ikke sett en dråpe olje i hele kjedets mistrøstige liv. Og de utslitte joggeskoene hadde to store hull. Og ut av disse to hull stakk begge Willie Nelsons storetær opp!
Garth Brooks, på vegne av Willie Nelsons sykkel og joggesko, foreslår jeg at du sender din generøse hatt rundt blandt forsamlingen. Takk for oppmerksomheten!
(Tror ikke mine facebookvenner at denne tale ville gått hjem blandt den feststemte forsamlingen fra countrymusikkens absolutte førstedivisjon?)
I ettertid har jeg tenkt på hvorfor i all verden countrylegenden ikke hadde livvakt tett på. Personlig er jeg svært glad for dette faktum. Da hadde ikke fått med meg denne ytterst sjeldne opplevelse på min korte reise på Moder Jord.
tirsdag 3. januar 2017
Åtte magiske år på Hovland i Helleland
I 1949 kom Pippa, Sigvart, halvt år gamle Sverre og jeg til Hovland. Helt fra dag en hadde vi et særdeles godt naboforhold til mor Berthe, datter Borghild og sønn Botolf. Fader Peder kom fra Eikeland i Bjerkreim og gikk bort tidlig på 50 tallet. Om sommeren var det et yrende liv der oppe på toppen av bakkene med den aldeles eventyrlige utsikt mot Gyaaksla.
Medlemmer av Pippa og Sigvarts store familie var "fast" inventar. Og på nabogarden var politi Reinert Andersen og fru Betsine (søster til Borghild) med barna Per og Gunn oppe hele sommeren i slåtten da Reinert hadde ferie. Ved Dalheim Husmorskule bodde elektriker Jonas Sandstøl, gift med Thelma (også søster til Borghild). I slåtten var også de tilstede på nabogarden og hjalp til sammen med barna Bergljot, Jorunn og Sverre. Så det var latter og aktivitet mellom hesjene og bakkene!!
1956 var siste året nabogarden var i drift. Det var som en vegg ble borte.
Jeg satt i går i min filosofiske lesestue og studerte et luftfotografi tatt sensommeren 1957 av de to gardsbruk med alle bygninger fortsatt intakt. Bildet er et minne fra en sivilisasjon som hadde mye mer til felles med år 1717 enn 2017.
Årene gikk, og både folk og bygninger gikk ut av tiden. Den eneste bygning som står igjen nå fra den gang er det sterkt forfalne våningshuset på nabogarden.
Som jeg mimret i filosofistolen, strømmet minnene på fra de åtte årene med drift på begge gardsbruk. Det var bare å lukke øynene og la det gå i sakte film. Det var nemlig en helt annen ro over det hele den gang. Spesielt godt likte jeg å sitte i fjoset når Borghild melket de få kyrne, med Berthe som mental "assistent" sittende på sin stol og fortalte meg om gamle dager på Hovland.
De var alle på de to gardene noen kløppere med orv og ljå. Den som imponerte meg mest var Betsine. For en teknikk! Desverre gikk Betsine bort så alt for tidlig grunnet uhelbredelig sykdom.
Som læremester i slåtteteknikk var Sigvart helt uovertruffen. Han lærte meg at orvet var som en dansepartner, hvor det gjalt å finne rytmen med lange seige drag. Ingen hogging! Han prøvde også å innprente ganske ettertrykkelig at når jeg skulle "kvedja" (kvesse ljåen med brynesteinen) så skulle jeg la orvet stå på fjellstøtt underlag. Det glemte jeg bort en uke før sesjon, slik at orvet gled, og ljåen kappet senen til tommelfingeren. Så det ble å møte opp på sesjon med gipset tommelfinger og bruk av venstre hånd som skriveredskap. Første gang jeg som sjuåring skulle kvedje, skar jeg ljåen langt inn i høyre pekefinger. Det lange arret ser jeg rett ned på som jeg blogger dette. Jeg kaller arret et adelsmerke og bevis fra en på mange måter sosialt berikende og utdødd sivilisasjon.
Jeg pleier i lukket lag å vitse med at iallefall på tre områder i livet vil ikke all verdens teori hjelpe deg det aller minste i forhold til praksis (om den er aldri så klønete!) Og det er sex, bygging av racerhjul og saueklypping med håndsaks. Og det kan jeg iallefall med dårlig samvittighet i ettertid fastslå. Den stakkars skamferte og blodige sauen jeg (uten lov)klyppet med håndsaks da jeg var 8 år, ville vært særdeles tilfreds om jeg hadde holdt meg kun til teoretisk lærebok.
De åtte år med drift på begge gardsbruk på Øvre Hovland følte jeg den gang var en liten evighet. En evighet fyllt med et interesssant persongalleri. Og sveivetelefon!! For et eventyr! Ikke minst takket være et særdeles godt naboskap. (Selv om det var beinhard konkurranse hvert eneste år om å bli førstemann til å få alt høyet i hus.) Den slags fredelig kappestrid bare krydrer de levende minner!
Medlemmer av Pippa og Sigvarts store familie var "fast" inventar. Og på nabogarden var politi Reinert Andersen og fru Betsine (søster til Borghild) med barna Per og Gunn oppe hele sommeren i slåtten da Reinert hadde ferie. Ved Dalheim Husmorskule bodde elektriker Jonas Sandstøl, gift med Thelma (også søster til Borghild). I slåtten var også de tilstede på nabogarden og hjalp til sammen med barna Bergljot, Jorunn og Sverre. Så det var latter og aktivitet mellom hesjene og bakkene!!
1956 var siste året nabogarden var i drift. Det var som en vegg ble borte.
Jeg satt i går i min filosofiske lesestue og studerte et luftfotografi tatt sensommeren 1957 av de to gardsbruk med alle bygninger fortsatt intakt. Bildet er et minne fra en sivilisasjon som hadde mye mer til felles med år 1717 enn 2017.
Årene gikk, og både folk og bygninger gikk ut av tiden. Den eneste bygning som står igjen nå fra den gang er det sterkt forfalne våningshuset på nabogarden.
Som jeg mimret i filosofistolen, strømmet minnene på fra de åtte årene med drift på begge gardsbruk. Det var bare å lukke øynene og la det gå i sakte film. Det var nemlig en helt annen ro over det hele den gang. Spesielt godt likte jeg å sitte i fjoset når Borghild melket de få kyrne, med Berthe som mental "assistent" sittende på sin stol og fortalte meg om gamle dager på Hovland.
De var alle på de to gardene noen kløppere med orv og ljå. Den som imponerte meg mest var Betsine. For en teknikk! Desverre gikk Betsine bort så alt for tidlig grunnet uhelbredelig sykdom.
Som læremester i slåtteteknikk var Sigvart helt uovertruffen. Han lærte meg at orvet var som en dansepartner, hvor det gjalt å finne rytmen med lange seige drag. Ingen hogging! Han prøvde også å innprente ganske ettertrykkelig at når jeg skulle "kvedja" (kvesse ljåen med brynesteinen) så skulle jeg la orvet stå på fjellstøtt underlag. Det glemte jeg bort en uke før sesjon, slik at orvet gled, og ljåen kappet senen til tommelfingeren. Så det ble å møte opp på sesjon med gipset tommelfinger og bruk av venstre hånd som skriveredskap. Første gang jeg som sjuåring skulle kvedje, skar jeg ljåen langt inn i høyre pekefinger. Det lange arret ser jeg rett ned på som jeg blogger dette. Jeg kaller arret et adelsmerke og bevis fra en på mange måter sosialt berikende og utdødd sivilisasjon.
Jeg pleier i lukket lag å vitse med at iallefall på tre områder i livet vil ikke all verdens teori hjelpe deg det aller minste i forhold til praksis (om den er aldri så klønete!) Og det er sex, bygging av racerhjul og saueklypping med håndsaks. Og det kan jeg iallefall med dårlig samvittighet i ettertid fastslå. Den stakkars skamferte og blodige sauen jeg (uten lov)klyppet med håndsaks da jeg var 8 år, ville vært særdeles tilfreds om jeg hadde holdt meg kun til teoretisk lærebok.
De åtte år med drift på begge gardsbruk på Øvre Hovland følte jeg den gang var en liten evighet. En evighet fyllt med et interesssant persongalleri. Og sveivetelefon!! For et eventyr! Ikke minst takket være et særdeles godt naboskap. (Selv om det var beinhard konkurranse hvert eneste år om å bli førstemann til å få alt høyet i hus.) Den slags fredelig kappestrid bare krydrer de levende minner!
torsdag 29. desember 2016
I skammekroken på Gamleveiens eksklusive privatskole
Når jeg nå i ettertid betrakter mine sju år på dissenterskolen (Peraskulen) på Gamleveien, er det noen artige minner fra den nokså uskyldige tid som dukker frem. Og jeg ser nå at vi var ikke de eneste ungene som ble religiøst hjernevasket. Det gjaldt stort sett alle ungene på det pietistiske Sør-Vestlandet. Bedehus, søndagsskole og Jesus var blandt standardprogrammet. Og som jeg har skrevet på bloggen tidligere; det var mye humør i de lokale sekter, i kontrast til de den gang gravalvorlige bedehus.
Og nok en gang, sektene var mye mer et sosialt system, enn det var religiøst. Avgudsdyrkelsen av henholdsvis Per Nodland og Endre Lomeland var av en slik grad at lederen av Nord Korea ville nikket anerkjennende med hodet.
Vi "perunger" gikk på skolen annenhver dag i motsetning til "de ugudelige verdens børn". Vi var så få at det var bare to klasser. Første til tredje og fjerde til syvende. Og i værelset hvor vi yngste holdt til, regjerte Klara med strengt blikk. Og på veggen bak kateteret hang et enormt kart over det hellige land, Israel.
Det var streng disiplin. Ulydighet betydde skammekroken. Skulle du rette spørsmål til Klara, var det opp med en lydig pekefinger. Og den skulle holdes i været helt til "Hennes Nåde" ga signal. Ettersom jeg var den i klasserommet med den (seelvfølgelig!!) største kjeften, ble det å stå i skammekroken både tidt og ofte, alene. Tenke seg til at dette skulle kunne skje i dag! Læreren hadde blitt avskjedigt etter at gullungen hadde fortalt sine foreldre om "mobbingen". Foreldrene hadde fluksens stilt med advokat!
Et opphold i skammekroken husker jeg spesielt godt. Vi var to. En av jentene i klassen hadde begått den uhyrlige synd å stille med rødmalte negler i timen!! Hun ble fluksens sendt i skammekroken som straff for sin meget syndige og ugudelige forfengelighet! Jeg ante at hun ville få et ekstra langt opphold i skammekrokens gapestokk. Det stemte!
Jeg kunne ikke lenger la dette passere. Mens Klara belærte om de ti bud, brøt jeg inn med en forstyrrende kommentar. Som planlagt, ble også jeg fluksens sendt til å stå ved siden av den syndige og forfengelige. Og skammekroken var virkelig en av krokene i værelset.Vi sto med ryggen mot kateteret slik at ingen, heller ikke læreren, kunne se ansiktene til synderene. Dette utnyttet jeg ved å gjøre grimaser til hun med de røde neglene slik at hun etterhvert byttet ut sitt triste anikt med å begynne å le høyt! Det hele endte med at vi måtte sitte igjen begge to og få de aller alvorligste formaninger fra Klara. Hun ville oss jo bare vel og lede oss bort fra hovmodighetens (jeg) og syndens vei (de røde neglene).
I våre karakterbøker (flid, orden og oppførsel) fikk vi begge en gigantisk blå S under kolonne oppførsel. Hvis alt var på stell var det rød S.
Da jeg senere begynte på realskolen (blandt de ugudelige) så jeg hvor viktig det hadde vært å være få elever i klassen og ha "kadaverdisiplin". Når det gjaldt geografi, historie, regning og skriftlig norsk lå jeg langt foran de fleste ugudelige. En lærdom jeg har hatt stort utbytte av i resten av mitt liv.
Min kjære Klara! Hvor du enn monne være nå, jeg minnes deg med varme og glede!
Og nok en gang, sektene var mye mer et sosialt system, enn det var religiøst. Avgudsdyrkelsen av henholdsvis Per Nodland og Endre Lomeland var av en slik grad at lederen av Nord Korea ville nikket anerkjennende med hodet.
Vi "perunger" gikk på skolen annenhver dag i motsetning til "de ugudelige verdens børn". Vi var så få at det var bare to klasser. Første til tredje og fjerde til syvende. Og i værelset hvor vi yngste holdt til, regjerte Klara med strengt blikk. Og på veggen bak kateteret hang et enormt kart over det hellige land, Israel.
Det var streng disiplin. Ulydighet betydde skammekroken. Skulle du rette spørsmål til Klara, var det opp med en lydig pekefinger. Og den skulle holdes i været helt til "Hennes Nåde" ga signal. Ettersom jeg var den i klasserommet med den (seelvfølgelig!!) største kjeften, ble det å stå i skammekroken både tidt og ofte, alene. Tenke seg til at dette skulle kunne skje i dag! Læreren hadde blitt avskjedigt etter at gullungen hadde fortalt sine foreldre om "mobbingen". Foreldrene hadde fluksens stilt med advokat!
Et opphold i skammekroken husker jeg spesielt godt. Vi var to. En av jentene i klassen hadde begått den uhyrlige synd å stille med rødmalte negler i timen!! Hun ble fluksens sendt i skammekroken som straff for sin meget syndige og ugudelige forfengelighet! Jeg ante at hun ville få et ekstra langt opphold i skammekrokens gapestokk. Det stemte!
Jeg kunne ikke lenger la dette passere. Mens Klara belærte om de ti bud, brøt jeg inn med en forstyrrende kommentar. Som planlagt, ble også jeg fluksens sendt til å stå ved siden av den syndige og forfengelige. Og skammekroken var virkelig en av krokene i værelset.Vi sto med ryggen mot kateteret slik at ingen, heller ikke læreren, kunne se ansiktene til synderene. Dette utnyttet jeg ved å gjøre grimaser til hun med de røde neglene slik at hun etterhvert byttet ut sitt triste anikt med å begynne å le høyt! Det hele endte med at vi måtte sitte igjen begge to og få de aller alvorligste formaninger fra Klara. Hun ville oss jo bare vel og lede oss bort fra hovmodighetens (jeg) og syndens vei (de røde neglene).
I våre karakterbøker (flid, orden og oppførsel) fikk vi begge en gigantisk blå S under kolonne oppførsel. Hvis alt var på stell var det rød S.
Da jeg senere begynte på realskolen (blandt de ugudelige) så jeg hvor viktig det hadde vært å være få elever i klassen og ha "kadaverdisiplin". Når det gjaldt geografi, historie, regning og skriftlig norsk lå jeg langt foran de fleste ugudelige. En lærdom jeg har hatt stort utbytte av i resten av mitt liv.
Min kjære Klara! Hvor du enn monne være nå, jeg minnes deg med varme og glede!
torsdag 22. desember 2016
Minne om et stort hjerte julen 1949
Julen 1949 skulle jeg feire hos mine foreldre nr. 2 på Hovland i Helleland. Det var tre gårdsbruk på Hovland. Under bakken lå selveste lensmannsgården med et våningshus som den dag i dag er det mest majestetiske i Helleland. På toppen av bakken, rundt svingen ved Øvre Bekkjadalsægrå (Bekkedalens Eng), lå den første av de to øvre Hovlandsgårdene. Helt på toppen holdt Sigvart og Pippa til. Rett i nærheten hadde det en gang i hine hårde dage vært et gudehov. Derav navnet Hovland. Det var den gang bygdas mektige hovedsete. Som så mange andre steder i Norge med det samme navn.
Som 5 åring tok jeg bussen fra Egersund. Det var mye snø i landskapet. Bussen stoppet ved Little Hogstad rett etter, i sin tid, Dalheim Husmorskole. Little Hogstad hadde i sin tid vært ødegard under Hovland. En koselig eldre mann gikk av samtidig. Det viste seg å være tidligere lensmann , nesten åttiårige Theodor Hovland. Og der gikk vi ved siden av hverandre til knes i snøen oppover bakkene. Theodor avlastet meg og bar den ene digre pose med julepresanger og jeg den litt mindre. Da vi kom til krysset ved den lille veistompen inn til det strålende opplyste lensmann-våningshus, gikk et av vinduene i andre etasje opp. En dame lente seg utover og ropte til Theodor:"Far! Æg læde inkje onjen gå åleina opp den bratte bakkjen og sleba dei tunge påsane.Æg kjæme ud på fletjen! (Far, jeg lar ikke barnet gå alene opp den bratte bakken og slepe på de tunge posene. Jeg kommer ut på flekken.)
Og ut kom Bergit og tok begge posene i hendene og slepte dem i snøen til topps og helt fram til døren med en utslitt meg ved sin side. Selv den dag i dag kan jeg trykke på enter på harddisken og gjenoppleve det siste strekket som var det for noen minutter siden.
Den turen sveiset Bergit og meg sammen på en helt spesiell måte som varte helt til hun gikk ut av tiden, nesten 100 år gammel. Et par år før hun gikk bort, satt vi en lørdag på Grand Kafe og mimret om akkurat hvilket enormt inntrykk hun hadde gjordt på en femåring. Dikteren Alfred Hauge avsluttet sin legendariske 17.mai tale i Stavanger med :" Det mål som til slutt skal måle oss alle, er om du har et stort hjerte".
Med vemod og takknemlighet lyser jeg fred over min barndoms Bergit og hennes store hjerte!
Som 5 åring tok jeg bussen fra Egersund. Det var mye snø i landskapet. Bussen stoppet ved Little Hogstad rett etter, i sin tid, Dalheim Husmorskole. Little Hogstad hadde i sin tid vært ødegard under Hovland. En koselig eldre mann gikk av samtidig. Det viste seg å være tidligere lensmann , nesten åttiårige Theodor Hovland. Og der gikk vi ved siden av hverandre til knes i snøen oppover bakkene. Theodor avlastet meg og bar den ene digre pose med julepresanger og jeg den litt mindre. Da vi kom til krysset ved den lille veistompen inn til det strålende opplyste lensmann-våningshus, gikk et av vinduene i andre etasje opp. En dame lente seg utover og ropte til Theodor:"Far! Æg læde inkje onjen gå åleina opp den bratte bakkjen og sleba dei tunge påsane.Æg kjæme ud på fletjen! (Far, jeg lar ikke barnet gå alene opp den bratte bakken og slepe på de tunge posene. Jeg kommer ut på flekken.)
Og ut kom Bergit og tok begge posene i hendene og slepte dem i snøen til topps og helt fram til døren med en utslitt meg ved sin side. Selv den dag i dag kan jeg trykke på enter på harddisken og gjenoppleve det siste strekket som var det for noen minutter siden.
Den turen sveiset Bergit og meg sammen på en helt spesiell måte som varte helt til hun gikk ut av tiden, nesten 100 år gammel. Et par år før hun gikk bort, satt vi en lørdag på Grand Kafe og mimret om akkurat hvilket enormt inntrykk hun hadde gjordt på en femåring. Dikteren Alfred Hauge avsluttet sin legendariske 17.mai tale i Stavanger med :" Det mål som til slutt skal måle oss alle, er om du har et stort hjerte".
Med vemod og takknemlighet lyser jeg fred over min barndoms Bergit og hennes store hjerte!
tirsdag 20. desember 2016
Julegrisen i Gåda under Grønning
Da mine reserveforeldre, Sigvart, Pippa (mors søster) , nyfødte Sverre og jeg ankom Hovland i Helleland våren 1949, følte jeg det som jeg kom til en storgard. Her ble det utover våren hest, 6 kyr, 48 sauer, 19 griser og en relativ stor hønseflokk.
Fra 1947 til 1949 holdt vi til på Gådå under Grønning. (Inn til venstre fra Høyland). Og der var det en hest, 2 kyr, 28 sauer, noen få høns og -ikke minst- julegrisen. De to årene var som en evighet i forhold til mine meget unge år. Sigvart var ansatt i veivesenet og Pippa tok seg av mye av gardsstellet. I tillegg til det lille steinfjøset, var det to garder for sauene. I den ene var det 20 voksne sauer og den andre 8 annæringer (årslam). Jeg husker spesielt en gang høsten 1948 Pippa og jeg hadde hentet saueflokken. Hun presterte å plassere en av annæringene blandt de voksne sauene! Jeg måtte ta affære øyeblikkelig og få orden på tingenes tilstand!!
Til jul ble den da særdeles velfødde og eneste gris slaktet hjemme på garden. Mesteparten ble utnyttet.
Det gamle steinfjøset sto faktisk intakt helt til for få siden. Jeg hadde meg en årlig pilegrimstur og satt inne i en av båsene og mimret, før mimringen ble avsluttet i hjørnet i oppgangen mellom fjøs og sauehus. Og det var der julegrisen regjerte- en gang for lenge siden. I en landbruks-sivilisasjon som nå kun lever i minnene til de som tok aktivt del i den. Og vi blir stadig ferre. Vi står egentlig på listen over sterkt truede dyrearter.
Med dette mitt siste blogginnlegg i 2016 ønsker jeg alle mine lesere en harmonisk jul med så lite unødvendig kav og stress som mulig.
GOD JUL!
Fra 1947 til 1949 holdt vi til på Gådå under Grønning. (Inn til venstre fra Høyland). Og der var det en hest, 2 kyr, 28 sauer, noen få høns og -ikke minst- julegrisen. De to årene var som en evighet i forhold til mine meget unge år. Sigvart var ansatt i veivesenet og Pippa tok seg av mye av gardsstellet. I tillegg til det lille steinfjøset, var det to garder for sauene. I den ene var det 20 voksne sauer og den andre 8 annæringer (årslam). Jeg husker spesielt en gang høsten 1948 Pippa og jeg hadde hentet saueflokken. Hun presterte å plassere en av annæringene blandt de voksne sauene! Jeg måtte ta affære øyeblikkelig og få orden på tingenes tilstand!!
Til jul ble den da særdeles velfødde og eneste gris slaktet hjemme på garden. Mesteparten ble utnyttet.
Det gamle steinfjøset sto faktisk intakt helt til for få siden. Jeg hadde meg en årlig pilegrimstur og satt inne i en av båsene og mimret, før mimringen ble avsluttet i hjørnet i oppgangen mellom fjøs og sauehus. Og det var der julegrisen regjerte- en gang for lenge siden. I en landbruks-sivilisasjon som nå kun lever i minnene til de som tok aktivt del i den. Og vi blir stadig ferre. Vi står egentlig på listen over sterkt truede dyrearter.
Med dette mitt siste blogginnlegg i 2016 ønsker jeg alle mine lesere en harmonisk jul med så lite unødvendig kav og stress som mulig.
GOD JUL!
torsdag 15. desember 2016
Julebyen Egersund og nytenkende bokhandlere i USA
Julebyen Egersund har en lysende framtid hvis den utvikler seg stadig videre. Den er nemlig bygget på tre helt avgjørende pilarer: 1. Enestående opplevelser du husker resten av livet. 2. Opplevelser du deler med andre. 3. Du deltar selv i "showet". Nr. 3 er SÆRDELES VIKTIG.
Tenk bare på Island i årets EM i fotball. Islendingene laget et fornyende megashow på tribunene. Alle tre punkter var til de grader til stede. Selv vi som bare så EM på TV glemmer ikke alle de tusenvis av hendene i været, fulgt av krigsropet, når Island var på banen
Tyskerne har et ordspråk som forretningsdrivende bør lære utenat : Was bleiben soll, must sich endern. ( Det som skal forbli, må endre seg). Eller som avdød forretningsdrivende en gang lærte meg:Den som driver sin butikk i dag, som er blitt gjordt i går, er forsvunnet i morgen.
Julebyen er jo genial med sin fremtidsrettende strategi. Barna får opplevelser for livet, og når barna er selv blitt foreldre, reiser de med sine egne barn til den magiske juleby. De fundamentale elementene må ikke endres.Og de er de syngende munker, nissehuset, pølseselgerne, globen, intimiteten og ikke minst juletreet! Nye elementer må først og fremst rettes mot barna.
Det som nå skjer innen bokbransjen i USA er svært interessant. Nettgiganten Amazon har jo tatt knekken på bokkjedene der, mens de små spesialbokhandlerne med kompetanse og atmosfære blomstrer som aldri før. Og Amazon har nå begynt å opprette fysiske butikker ved siden av sin enorme bokomsetning på nett! Det er noe med det å vandre rundt, være tilstede i eget liv og bla i bøker. Det blir en helt annen totalpakke enn den flate opplevelsen av å kjøpe på et upersonlig nett.
Når jeg nå leser biografien av Bruce Springsteen, husker jeg detaljert den stoore bokhandelen i Adelaides magiske gågate Roundle Mall. Jeg husker også den vennlige og pene damen som ekspederte meg. Det gir denne biografien en helt annen totalkvalitet enn om jeg fått den på et kaldt nett.
Og der er vi tilbake til Julebyen Egersund. Den tette atmosfæren mellom gågate, kirke og torv gjør det helt umulig å kopiere konseptet for noen annen by, for ikke å snakke om storby. Kjør på kvalitet (troverdighet) og raus og anstendig behandling av de besøkende.
I en verden hvor alt endres i et rasende tempo, er det viktig at det er noe forutsigbart, stødig og medmenneskelig "gammeldags" i et menneskes liv. Julebyen er blitt det for mange. Ikke minst kan de besøkende spasere på første gear og treffe og radle med bekjente. Og det er viktig i en verden som har gjordt julehandelen langt på vei til et kommersielt "galehus".
Tid er den eneste luksus som ikke er til salgs for penger. Og det er faktisk en luksus som blir mer og mer uoppnåelig, ettersom teknologien i et moderne samfunn har stjålet tiden. Men teknologien har til gjengjeld skapt mer og mer avstand mellom mennesker. Det ligger i teknologiens vesen! Jeg må til slutt mimre om en virkelig luksus-raritet, og det er skumringstimen. Avdøde Thor Heyerdahl etterlyste denne forsvundne kvalitet. To av mine favorittordspråk er følgende: "Tid er liv, liv er tid. Uten tid,intet liv". Eller dette refrenget fra HellBillies. Forsent å ta seg tid, når det hele er forbi.
LEV!!
Tenk bare på Island i årets EM i fotball. Islendingene laget et fornyende megashow på tribunene. Alle tre punkter var til de grader til stede. Selv vi som bare så EM på TV glemmer ikke alle de tusenvis av hendene i været, fulgt av krigsropet, når Island var på banen
Tyskerne har et ordspråk som forretningsdrivende bør lære utenat : Was bleiben soll, must sich endern. ( Det som skal forbli, må endre seg). Eller som avdød forretningsdrivende en gang lærte meg:Den som driver sin butikk i dag, som er blitt gjordt i går, er forsvunnet i morgen.
Julebyen er jo genial med sin fremtidsrettende strategi. Barna får opplevelser for livet, og når barna er selv blitt foreldre, reiser de med sine egne barn til den magiske juleby. De fundamentale elementene må ikke endres.Og de er de syngende munker, nissehuset, pølseselgerne, globen, intimiteten og ikke minst juletreet! Nye elementer må først og fremst rettes mot barna.
Det som nå skjer innen bokbransjen i USA er svært interessant. Nettgiganten Amazon har jo tatt knekken på bokkjedene der, mens de små spesialbokhandlerne med kompetanse og atmosfære blomstrer som aldri før. Og Amazon har nå begynt å opprette fysiske butikker ved siden av sin enorme bokomsetning på nett! Det er noe med det å vandre rundt, være tilstede i eget liv og bla i bøker. Det blir en helt annen totalpakke enn den flate opplevelsen av å kjøpe på et upersonlig nett.
Når jeg nå leser biografien av Bruce Springsteen, husker jeg detaljert den stoore bokhandelen i Adelaides magiske gågate Roundle Mall. Jeg husker også den vennlige og pene damen som ekspederte meg. Det gir denne biografien en helt annen totalkvalitet enn om jeg fått den på et kaldt nett.
Og der er vi tilbake til Julebyen Egersund. Den tette atmosfæren mellom gågate, kirke og torv gjør det helt umulig å kopiere konseptet for noen annen by, for ikke å snakke om storby. Kjør på kvalitet (troverdighet) og raus og anstendig behandling av de besøkende.
I en verden hvor alt endres i et rasende tempo, er det viktig at det er noe forutsigbart, stødig og medmenneskelig "gammeldags" i et menneskes liv. Julebyen er blitt det for mange. Ikke minst kan de besøkende spasere på første gear og treffe og radle med bekjente. Og det er viktig i en verden som har gjordt julehandelen langt på vei til et kommersielt "galehus".
Tid er den eneste luksus som ikke er til salgs for penger. Og det er faktisk en luksus som blir mer og mer uoppnåelig, ettersom teknologien i et moderne samfunn har stjålet tiden. Men teknologien har til gjengjeld skapt mer og mer avstand mellom mennesker. Det ligger i teknologiens vesen! Jeg må til slutt mimre om en virkelig luksus-raritet, og det er skumringstimen. Avdøde Thor Heyerdahl etterlyste denne forsvundne kvalitet. To av mine favorittordspråk er følgende: "Tid er liv, liv er tid. Uten tid,intet liv". Eller dette refrenget fra HellBillies. Forsent å ta seg tid, når det hele er forbi.
LEV!!
onsdag 14. desember 2016
Anzac utklasser den hellige treenighet i Australia.
Jeg har vært flere ganger i Sydney og trives godt der. "Vent til du kommer til Melbourne!" har flere australiere fortalt meg. Etter tre uker i Melbourne forstår jeg hva de mener.
Trøkket i Sydney er slitsomt amerikansk, mens Melbourne er mer avslappet britisk. Uten Operahuset og Harbour Bridge, hva har Sydney så? Greit nok med den store havnen, men til gjengjeld har Melbourne sin Yarra River og sin koselig havn Docklands, for ikke å snakke om sin Royal Botanic Garden med omgivelser. Parkene i New York og Sydney kan bare gå å legge seg!
Etter å ha blitt lommekjent i down town var tiden kommet til parklandskapet på andre siden av Yarra River. Å vandre langsomt på gangveien lang Yarrah mens 8 seters kajakkene m/coach hadde sine treningsrunder opp og ned elven, ga en helt egen ro over denne delen av metropolen med totalt drøye fire millioner innbyggere. Jeg merket faktisk ikke trafikken som gikk tett langs Alexander Avenue ikke altfor mange meter fra, og paralellt med gangveien. Alexander Avenue og Andersen Road ligger vinkelrett på hverandre og er med å danne yttergrensen for oasen. Hele parken er forøvrig omgitt av et solid gjerde og stenges om kvelden. Og langs hele gjerdet SOLID XXXXL "hekk".
Etter å vandret gjennom den solide vestporten kommer du brått inn i en helt annen virkelighet. Den vestre delen av parken domineres av Ornamential Lake med et yrende fugleliv. Og du hører ikke det allerminste støy fra den dundrende trafikkken knapt 50 meter utenfor gjerdet! Jeg har tatt noen bilder fra denne magiske park som jeg etterhvert skal legge ut på facebook.
Mens vi nordmenn aldri blir ferdige med 2.verdenskrig, glemmer iallefall aldri befolkningen i Australia og New Zealand sine evige helter fra 1.verdenskrig. Det finnes et ANZAC (AustraliaNewZealandArmyCorps) minnesmerke i nesten hver minste by og bygd i begge land. Soldatene ble slaktet ned i titusener i kamp for Konge og Fedreland. Og i motsetning til de mange svikere og forrædere (mange i politiet) i Norge under krigen, har jeg ikke hørt om en eneste av denne nederdrektige utgaven av menneskerasen Down Under.
Jeg trodde Sydney hadde Australias mest mektige minnesmerke i så måte, men for meg var Melbourne sin Shrine of Remembrance enda mer majestetisk. Jeg så fjernsynsoverføringen fra minnedagen 11.11. fra Canberra. Det var mektige saker, med representanter fra all verdens nasjoner til stede med kranspålegging. Første verdenskrig opphørte 11.11.1918 kl. 1100.
Når du først er i Melbourne bør du ta deg en tur innom Queen Victoria Marked. Det er Marken ganger hundrevis i alle de lange hallene. Mye rask, men også forbausende mye kvalitet, og da spesielt i kjøtt og fiskehallene. Kjøtt- og fiskeelskere hadde følt seg som i himmelen. Hviiilket utvalg av delikatesser. Her hadde slakterfaget en demonstrasjon av fag og assortement jeg aldri har sett maken til.
Jeg vil også på det inderligste anbefale de som besøker Melbourne å ta bussturen langs The GreatOcean Road til The Twelve Apostles. Apostlene er noen klipper som som står i havet. Jeg har tatt bilder som jeg skal legge ut på facebook. Faktisk et mye mer imponerende syn enn The Blue Mountains opp av Sydney. Men reis med en liten buss (max 10 passasjerer).
Takk for reisefølget denne gang.
Trøkket i Sydney er slitsomt amerikansk, mens Melbourne er mer avslappet britisk. Uten Operahuset og Harbour Bridge, hva har Sydney så? Greit nok med den store havnen, men til gjengjeld har Melbourne sin Yarra River og sin koselig havn Docklands, for ikke å snakke om sin Royal Botanic Garden med omgivelser. Parkene i New York og Sydney kan bare gå å legge seg!
Etter å ha blitt lommekjent i down town var tiden kommet til parklandskapet på andre siden av Yarra River. Å vandre langsomt på gangveien lang Yarrah mens 8 seters kajakkene m/coach hadde sine treningsrunder opp og ned elven, ga en helt egen ro over denne delen av metropolen med totalt drøye fire millioner innbyggere. Jeg merket faktisk ikke trafikken som gikk tett langs Alexander Avenue ikke altfor mange meter fra, og paralellt med gangveien. Alexander Avenue og Andersen Road ligger vinkelrett på hverandre og er med å danne yttergrensen for oasen. Hele parken er forøvrig omgitt av et solid gjerde og stenges om kvelden. Og langs hele gjerdet SOLID XXXXL "hekk".
Etter å vandret gjennom den solide vestporten kommer du brått inn i en helt annen virkelighet. Den vestre delen av parken domineres av Ornamential Lake med et yrende fugleliv. Og du hører ikke det allerminste støy fra den dundrende trafikkken knapt 50 meter utenfor gjerdet! Jeg har tatt noen bilder fra denne magiske park som jeg etterhvert skal legge ut på facebook.
Mens vi nordmenn aldri blir ferdige med 2.verdenskrig, glemmer iallefall aldri befolkningen i Australia og New Zealand sine evige helter fra 1.verdenskrig. Det finnes et ANZAC (AustraliaNewZealandArmyCorps) minnesmerke i nesten hver minste by og bygd i begge land. Soldatene ble slaktet ned i titusener i kamp for Konge og Fedreland. Og i motsetning til de mange svikere og forrædere (mange i politiet) i Norge under krigen, har jeg ikke hørt om en eneste av denne nederdrektige utgaven av menneskerasen Down Under.
Jeg trodde Sydney hadde Australias mest mektige minnesmerke i så måte, men for meg var Melbourne sin Shrine of Remembrance enda mer majestetisk. Jeg så fjernsynsoverføringen fra minnedagen 11.11. fra Canberra. Det var mektige saker, med representanter fra all verdens nasjoner til stede med kranspålegging. Første verdenskrig opphørte 11.11.1918 kl. 1100.
Når du først er i Melbourne bør du ta deg en tur innom Queen Victoria Marked. Det er Marken ganger hundrevis i alle de lange hallene. Mye rask, men også forbausende mye kvalitet, og da spesielt i kjøtt og fiskehallene. Kjøtt- og fiskeelskere hadde følt seg som i himmelen. Hviiilket utvalg av delikatesser. Her hadde slakterfaget en demonstrasjon av fag og assortement jeg aldri har sett maken til.
Jeg vil også på det inderligste anbefale de som besøker Melbourne å ta bussturen langs The GreatOcean Road til The Twelve Apostles. Apostlene er noen klipper som som står i havet. Jeg har tatt bilder som jeg skal legge ut på facebook. Faktisk et mye mer imponerende syn enn The Blue Mountains opp av Sydney. Men reis med en liten buss (max 10 passasjerer).
Takk for reisefølget denne gang.
mandag 12. desember 2016
Melbourne- kåret til verdens beste storby å leve i
Det var med et visst vemod jeg forlot Adelaide. Adelaides airport var ny og meget oversiktlig. På luftferden til Melbourne ble jeg sittende ved siden av et ektepar som viste seg å bo i Tasmanias hovedstad Hobart. Fruen bladde i en tykk Lonely Planet reisebok om Norge. En forsiktig setning fra meg, og så gikk de to timene som en røyk, og ekteparet hadde fått lagt opp detaljert reiserute i Norge i mai og juni.
Terje på reisebyrået hadde plassert meg på trestjerners + hotell Ibis. Hotellet ligger helt perfekt mellom "de tre typer Melbourne". Havneområdet Docklands, handelsstrøket downtown hvor alle de sekstifire kvartalene er like store, det eventyrlige parkområdet og ikke minst Queen Victoria Marked. Fra hotelluksusen i Adelaide var det unektelig et sprang nedad i comfort. Men Ibis hadde vennlig betjening, solid frokost og rommet hadde godt leselys, fast madrass og badefaciliteter som for meg var mer enn godt nok.
Første etappe var å bli kjent med downtowns handelsstrøk. I den delen av Bourke Street som var gågate fikk du på ingen måte den intimiteten som i Roundle Mall i Adelaide. Gaten var alt for bred og de doble trikkespor med trikker hele tiden gjorde at du ikke fikk den nødvendige roen i menneskehavet. De første dagene var pliktløp med besøk av alle downtowns hattebutikker. Det var to kategorier hattebutikker. Første kategori var det mange av langs turistruten hvar hatter var klassifisert som souvenirs og stappet inn på de overfylte veggene sammen med all annen souvenirs-dingel-dangel made in China i de veldig trange lokalitetene. Husleiene er enorme og hver eneste kvadratmillimeter må utnyttes maksimalt.
Den andre kategori hattebutikker, består kun av en eneste butikk. Og den ligger ned en trapp i enden av den 750 meter lange perronge på Flinders jernbanestasjon. Mens alle souvenir-hattebutikkene manglet totalt menneskelig særpreg og varme, var det stikk motsatt i denne mest fornemme hattebutikk på hele det Australske kontinent. Lokalet var lite og trangt, men de to damer bak disken hadde en vennlig utstråling så veldig at jeg føler den ennå. Vi kom i prat som løp helt naturlig av gårde. At jeg måtte forlate dem raskere enn jeg ønsket, skyldes at hvis det var mer enn fem personer i lokalet utenom damene. var det neste umulig å ikke bumpe inn i hverandre. Jeg forlot dem og dukket opp en gang til på en mindre travel tid av døgnet. Jeg la opp reiserute for dem hvis de en gang fikk råd å reise til Norge. Det var også interessant å studere salgsprodyren av hatter i denne over 150 år klassiske hattebutikken. Denne gang kom kundene en etter en så jeg følte ikke at jeg opptok plass. Kundene fikk grei veiledning, men speilet var veldig lite, (Det koster for mye av den enorme husleien til å bruke for mye plass til en stort spei.) Men det gjorde at kjøperne ikke hadde muligheter til å studere seg i helfigur på forskjellige avstander for å sjekke at hatten og hodet/legemet smeltet helt naturlig sammen. I min Saloon Kakadu (dobbelt så stor i flate som denne fornemme hattebutikken), finnes to speil. Det ene 100x75 cm og det andre 210x75 cm.
Begge var flittig i "aktivitet" på lørdag da det ble solgt 10 hatter mens heiagjengene satt på Dinglebenken og kommenterte mannekengene.
I neste kapittel skal jeg bl.a. innom Melbournes eventyrlige Botanic Garden som kjører Sydney sin utgave fullstendig av lasset.
Terje på reisebyrået hadde plassert meg på trestjerners + hotell Ibis. Hotellet ligger helt perfekt mellom "de tre typer Melbourne". Havneområdet Docklands, handelsstrøket downtown hvor alle de sekstifire kvartalene er like store, det eventyrlige parkområdet og ikke minst Queen Victoria Marked. Fra hotelluksusen i Adelaide var det unektelig et sprang nedad i comfort. Men Ibis hadde vennlig betjening, solid frokost og rommet hadde godt leselys, fast madrass og badefaciliteter som for meg var mer enn godt nok.
Første etappe var å bli kjent med downtowns handelsstrøk. I den delen av Bourke Street som var gågate fikk du på ingen måte den intimiteten som i Roundle Mall i Adelaide. Gaten var alt for bred og de doble trikkespor med trikker hele tiden gjorde at du ikke fikk den nødvendige roen i menneskehavet. De første dagene var pliktløp med besøk av alle downtowns hattebutikker. Det var to kategorier hattebutikker. Første kategori var det mange av langs turistruten hvar hatter var klassifisert som souvenirs og stappet inn på de overfylte veggene sammen med all annen souvenirs-dingel-dangel made in China i de veldig trange lokalitetene. Husleiene er enorme og hver eneste kvadratmillimeter må utnyttes maksimalt.
Den andre kategori hattebutikker, består kun av en eneste butikk. Og den ligger ned en trapp i enden av den 750 meter lange perronge på Flinders jernbanestasjon. Mens alle souvenir-hattebutikkene manglet totalt menneskelig særpreg og varme, var det stikk motsatt i denne mest fornemme hattebutikk på hele det Australske kontinent. Lokalet var lite og trangt, men de to damer bak disken hadde en vennlig utstråling så veldig at jeg føler den ennå. Vi kom i prat som løp helt naturlig av gårde. At jeg måtte forlate dem raskere enn jeg ønsket, skyldes at hvis det var mer enn fem personer i lokalet utenom damene. var det neste umulig å ikke bumpe inn i hverandre. Jeg forlot dem og dukket opp en gang til på en mindre travel tid av døgnet. Jeg la opp reiserute for dem hvis de en gang fikk råd å reise til Norge. Det var også interessant å studere salgsprodyren av hatter i denne over 150 år klassiske hattebutikken. Denne gang kom kundene en etter en så jeg følte ikke at jeg opptok plass. Kundene fikk grei veiledning, men speilet var veldig lite, (Det koster for mye av den enorme husleien til å bruke for mye plass til en stort spei.) Men det gjorde at kjøperne ikke hadde muligheter til å studere seg i helfigur på forskjellige avstander for å sjekke at hatten og hodet/legemet smeltet helt naturlig sammen. I min Saloon Kakadu (dobbelt så stor i flate som denne fornemme hattebutikken), finnes to speil. Det ene 100x75 cm og det andre 210x75 cm.
Begge var flittig i "aktivitet" på lørdag da det ble solgt 10 hatter mens heiagjengene satt på Dinglebenken og kommenterte mannekengene.
I neste kapittel skal jeg bl.a. innom Melbournes eventyrlige Botanic Garden som kjører Sydney sin utgave fullstendig av lasset.
onsdag 7. desember 2016
Jeg foretrekker Trump fremfor Norges godhets-tyrannister
Jeg har med stor interesse fulgt Donald med sitt gule hår på vei mot presidentembedet i USA. Han er et underholdende bevis på at "løgnen reiser flere ganger jorden rundt før sannheten har fått sko på beina". Som en reisende i løgn og bedrag stiller han på linje med religiøse forkynnere vi har, og har hatt, så alt for mange av i alle land. Oppskriften er presis den samme. Og det er å love tilstrekkelig mange enkle sjeler, enten et liv i himmelen etter døden, eller at industrijobber som er blitt overtatt av roboter vil komme tilbake.
Jeg har en bekjent som lyver og overdriver hele tiden på en måte som gjør at en løgndetektor ville slått ut øyeblikkelig hvis han en gang fortalte sannheten! Samme med Trump. Og begge er meget underholdende. Og når de lyver, så det ikke noe smålyving, nei, her trøkkes til med de helt store overdrivelser. Og de enkle sjeler som har behov for en frelser, skal ha seg frabedt av å høre de virkelige fakta. Da ramler hele deres livsløgn i knas. Hva enten den er politisk eller religiøst.
For å kuppe sjelene og bevistheten til enkle mennesker, viser Fjodor Dostojevski i boken Brødrene Kamarazov hvilke tre krefter som Frelseren (bedehuspredikanten/Donald Trump) må beherske. Og det er Mysterier, Mirakler og Makt. Da har man full kontroll, enten det er de fattige hvite arbeidere i USA som tiden har løpt fra, eller de fattige og enkle i ånden på et bedehus. Og til disse har også Dostojevski i samme bok følgende krystallklare observasjon. Fredfyllt vil de dø, fredfyllt vil de forsvinne i ditt navn ( Jesus/Donald Trump.) Og bak graven finner de kun døden. Men vi vil beholde hemmeligheten, og for deres egen lykke vil vi friste dem med en himmelsk og evig belønning.
Og som romslig og humørfyllt fritenker har jeg ikke minste problem med å glede meg over at Jesus og Donald kan bringe lykke til millioner av menneskers i deres ellers opplevelsfattige liv. Fordelen for Donalds tilbedere er at frelseren er fysisk virkelig, mens Jesus sine tilbedere dyrker et falskt bilde. Den historiske Jesus var en liten og mørk mann med kroket nese. ( Han var jøde!) Ikke den lyse kaukasiske og høyreiste herre med romersk nese og flagrende langt lyst hår. Den løgnen har nok Donald stor sans for. Da er han helt på hjemmebane.
Jeg har til det kjedsommelige hevdet at inkompetente politikere er minst like farlig for et samfunns utvikling som korrupte. Norsk asylpolitikk beviser dette til fulle. Samfunnsansvarlige Sylvi Listhaug er fullstendig klar over at Norge har en plikt til å hjelpe mennesker på flukt. Men hun forstår også fullt ut at politikerne har særlig ansvar for at Norge , nå og i framtiden, henger sammen økonomisk, sosialt og kulturelt. Hylekoret, med uansvarlige politiske godhetstyranner som dirigenter, er tydeligvis uenige med Sylvi. Er du ansvarlig, stemples du som umenneskelig.
Aftenposten av i dag ,7/12, har i dag en interessant artikkel om framtidens innbyggere i Norge som er avhengig av NAV for overleve. Og det er bl.a. alle utlendinger som ikke kan norsk. Disse anslås til å kreve opptil 20 % av resurssene i 2030. Tror noen oppegående at det stopper der?
Hvis jeg skal velge mellom den underholdende bløffmaker Donald Trump og de arrogante politisk korrekte og siste dagers hellige blandt rød/gul/grønne politikere i dagens Norge, så velger jeg Donald. Skal et samfunn gå sin undergang i møte, foretrekker jeg å reise på første underholdningsklasse, fremfor blandt selvgodhetens uansvarlige og kvalmende moralister.
Jeg har en bekjent som lyver og overdriver hele tiden på en måte som gjør at en løgndetektor ville slått ut øyeblikkelig hvis han en gang fortalte sannheten! Samme med Trump. Og begge er meget underholdende. Og når de lyver, så det ikke noe smålyving, nei, her trøkkes til med de helt store overdrivelser. Og de enkle sjeler som har behov for en frelser, skal ha seg frabedt av å høre de virkelige fakta. Da ramler hele deres livsløgn i knas. Hva enten den er politisk eller religiøst.
For å kuppe sjelene og bevistheten til enkle mennesker, viser Fjodor Dostojevski i boken Brødrene Kamarazov hvilke tre krefter som Frelseren (bedehuspredikanten/Donald Trump) må beherske. Og det er Mysterier, Mirakler og Makt. Da har man full kontroll, enten det er de fattige hvite arbeidere i USA som tiden har løpt fra, eller de fattige og enkle i ånden på et bedehus. Og til disse har også Dostojevski i samme bok følgende krystallklare observasjon. Fredfyllt vil de dø, fredfyllt vil de forsvinne i ditt navn ( Jesus/Donald Trump.) Og bak graven finner de kun døden. Men vi vil beholde hemmeligheten, og for deres egen lykke vil vi friste dem med en himmelsk og evig belønning.
Og som romslig og humørfyllt fritenker har jeg ikke minste problem med å glede meg over at Jesus og Donald kan bringe lykke til millioner av menneskers i deres ellers opplevelsfattige liv. Fordelen for Donalds tilbedere er at frelseren er fysisk virkelig, mens Jesus sine tilbedere dyrker et falskt bilde. Den historiske Jesus var en liten og mørk mann med kroket nese. ( Han var jøde!) Ikke den lyse kaukasiske og høyreiste herre med romersk nese og flagrende langt lyst hår. Den løgnen har nok Donald stor sans for. Da er han helt på hjemmebane.
Jeg har til det kjedsommelige hevdet at inkompetente politikere er minst like farlig for et samfunns utvikling som korrupte. Norsk asylpolitikk beviser dette til fulle. Samfunnsansvarlige Sylvi Listhaug er fullstendig klar over at Norge har en plikt til å hjelpe mennesker på flukt. Men hun forstår også fullt ut at politikerne har særlig ansvar for at Norge , nå og i framtiden, henger sammen økonomisk, sosialt og kulturelt. Hylekoret, med uansvarlige politiske godhetstyranner som dirigenter, er tydeligvis uenige med Sylvi. Er du ansvarlig, stemples du som umenneskelig.
Aftenposten av i dag ,7/12, har i dag en interessant artikkel om framtidens innbyggere i Norge som er avhengig av NAV for overleve. Og det er bl.a. alle utlendinger som ikke kan norsk. Disse anslås til å kreve opptil 20 % av resurssene i 2030. Tror noen oppegående at det stopper der?
Hvis jeg skal velge mellom den underholdende bløffmaker Donald Trump og de arrogante politisk korrekte og siste dagers hellige blandt rød/gul/grønne politikere i dagens Norge, så velger jeg Donald. Skal et samfunn gå sin undergang i møte, foretrekker jeg å reise på første underholdningsklasse, fremfor blandt selvgodhetens uansvarlige og kvalmende moralister.
tirsdag 6. desember 2016
Australias mest originale hattebutikk
Etter å "etablert" meg i Adelaide ventet 3 utflukter. Den første gikk til Kangaroo Island rett syd for Adelaide. Øya er ca 15 mil lang og 5 mil bred. Jeg hadde følelsen at vi kjørte på et mini-kontinent som en blanding av Midtvestens sletter i USA og Nord-Sveriges endeløse skoger. Jeg hadde iallefall ikke følelsen av å være på ei øy! Landskapet på halvøya Fleuriu før ferjeovergang lignet på bakkelandskapet i England sterkt forstørret. Så sent som rundt 1980 var det rundt en og en halv million sauer på Kangaroo Island! Men markedet kratsjet fullstendig, og det ble slaktet ned for fote. Jeg skal legge ut noen bilder fra naturseverdighetene på denne øy nesten på Rogalands størrelse.
Den andre utflukten var til australias store elv , Murray. Det var greit å ha vært der, uten at landskapet på turen var så veldig minneverdig. Imidlertid var oversvømmelsen i 1960 av en slik art at Synne i fjor var rene sildrebekken i sammenlikning. Skulle vi overført Murray-katastrofen til Egersund i fjor ville hele bygningsmasssen hos Tengesdal Sport stått under vann! Så kan dere tenke dere resten selv.
Men den turen jeg vil på det mest instendigste anbefale alle mine lesere, hvis de en gang besøker Adelaide, er bussturen til Adelaide Hills og Hahndorf. For min egen del var Hahndorf spesielt interessant, for det var her det skulle befinne seg Australias mest originale hattebutikk.
Hanhndorf ligger 50 km fra Adelaide (Egersund-Moi) og i ca. 700 meters høyde. (Som Gyaaksla). På veien opp mot Adelaide Hills kjørte vi gjennom Australias største vinmarker i Barossa Valley. Vi stoppet og prøvesmakte viner hos den berømte vinprodusenten Lindemanns. Et aldeles storslått landskap. Alle sjøer og vannreservoarer var fyllt til randen ettersom regionen hadde hatt den mest regnfulle våren den siste menneskealder. Forøvrig var busssjåføren helt perfekt når det gjaldt å finne rette balansen mellom å gi de nødvendigste kommentarer under den magiske turen og å holde kjeft. Det var forøvrig tyskere som startet opp vinproduksjonen tidlig på 1800-tallet.
Det var også tyske religionsflyktininger som kom til Hahndorf på samme tid. Det minnesmerket som brente seg inn i meg for resten av min tid, var monumentet m/park over kvinnene på gårdsbrukene. De brukte apostlenes hester fra 750 m.o.h. til havnivået i Adelaide 50 km borte, med full oppakning på ryggen med landbruksprodukter som de byttet på markedet i Adelaide i redskaper, klær o.l. Og dette kraftprøve utførte kvinnene regelmessig mens de sang hele veien opp og ned!! De 15 fjelløp jeg har sprunget i min tid (oppakning 12,5 kilo lørdag/søndag) i Rogaland og Agderfylkenes heier er jo bare noe småputl i sammenlikning! Sannelig fortjener disse kvinner sin egen park.
Etter vinsmakingene (flere steder) bar det mot Hanhdorf. Hovedgaten var lang og egentlig en eneste lang turistfelle. Omsider skimtet jeg en helt original bygning som utvendig så ut som en hytte for sauegjetere med bølgeblekk og det hele som ville gli helt naturlig inn i villmarken. Innvendig var det så stappet med hatter og oilskinfrakker pluss altfor mye dill og dall at det nesten var umulig å bevege seg uten å dulte borti et eller annet i det overfyllte og trange lokale. De to damene var vennligheten selv. Et skilt forkynte på engelsk "at om du skal opptre som butikktyv, vennligst gjør det i de større butikker som har råd til det". Gulvet var absolutt ikke i vater, det var nærmest "bølgende".
Jo jeg måtte medgi at når det gjaldt originalitet, så måtte nok min egen The Australian Hatwalk i Saloon Kakadu finne seg å bli slått av dette forretningsprosjektet. Skulle jeg være det minste i tvil, ble den ettertrykkelig utryddet da jeg hadde ålet meg inn i bunnen av butikken. Der var nemlig det største kaninbur(!) jeg har sett i min tid. Det strakte seg over hele tverrveggen! På den beste salgsplassen i hele det overfyllte og uoversiktlige lokalet! Egentlig var hele prosjektet så aldeles minneverdig at damene burde ha tatt inngangsbilletter. Jeg har fotografert lokalet fra utsiden og kaninburet på innsiden og håper at de kommer sånn noenlunne klart fram på facebook.
Hahndorf er oppkalt etter skipperen på skuta som fraktet de religiøse flyktningene fra Tyskland. På hjemveien kjørte vi inn på highwayen til Melbourne. Og det var da vi virkelig fikk føle høydeforskjellen. Jeg trodde aldri nedoverbakkene skulle ta slutt. En eventyrlig utflukt!
Den andre utflukten var til australias store elv , Murray. Det var greit å ha vært der, uten at landskapet på turen var så veldig minneverdig. Imidlertid var oversvømmelsen i 1960 av en slik art at Synne i fjor var rene sildrebekken i sammenlikning. Skulle vi overført Murray-katastrofen til Egersund i fjor ville hele bygningsmasssen hos Tengesdal Sport stått under vann! Så kan dere tenke dere resten selv.
Men den turen jeg vil på det mest instendigste anbefale alle mine lesere, hvis de en gang besøker Adelaide, er bussturen til Adelaide Hills og Hahndorf. For min egen del var Hahndorf spesielt interessant, for det var her det skulle befinne seg Australias mest originale hattebutikk.
Hanhndorf ligger 50 km fra Adelaide (Egersund-Moi) og i ca. 700 meters høyde. (Som Gyaaksla). På veien opp mot Adelaide Hills kjørte vi gjennom Australias største vinmarker i Barossa Valley. Vi stoppet og prøvesmakte viner hos den berømte vinprodusenten Lindemanns. Et aldeles storslått landskap. Alle sjøer og vannreservoarer var fyllt til randen ettersom regionen hadde hatt den mest regnfulle våren den siste menneskealder. Forøvrig var busssjåføren helt perfekt når det gjaldt å finne rette balansen mellom å gi de nødvendigste kommentarer under den magiske turen og å holde kjeft. Det var forøvrig tyskere som startet opp vinproduksjonen tidlig på 1800-tallet.
Det var også tyske religionsflyktininger som kom til Hahndorf på samme tid. Det minnesmerket som brente seg inn i meg for resten av min tid, var monumentet m/park over kvinnene på gårdsbrukene. De brukte apostlenes hester fra 750 m.o.h. til havnivået i Adelaide 50 km borte, med full oppakning på ryggen med landbruksprodukter som de byttet på markedet i Adelaide i redskaper, klær o.l. Og dette kraftprøve utførte kvinnene regelmessig mens de sang hele veien opp og ned!! De 15 fjelløp jeg har sprunget i min tid (oppakning 12,5 kilo lørdag/søndag) i Rogaland og Agderfylkenes heier er jo bare noe småputl i sammenlikning! Sannelig fortjener disse kvinner sin egen park.
Etter vinsmakingene (flere steder) bar det mot Hanhdorf. Hovedgaten var lang og egentlig en eneste lang turistfelle. Omsider skimtet jeg en helt original bygning som utvendig så ut som en hytte for sauegjetere med bølgeblekk og det hele som ville gli helt naturlig inn i villmarken. Innvendig var det så stappet med hatter og oilskinfrakker pluss altfor mye dill og dall at det nesten var umulig å bevege seg uten å dulte borti et eller annet i det overfyllte og trange lokale. De to damene var vennligheten selv. Et skilt forkynte på engelsk "at om du skal opptre som butikktyv, vennligst gjør det i de større butikker som har råd til det". Gulvet var absolutt ikke i vater, det var nærmest "bølgende".
Jo jeg måtte medgi at når det gjaldt originalitet, så måtte nok min egen The Australian Hatwalk i Saloon Kakadu finne seg å bli slått av dette forretningsprosjektet. Skulle jeg være det minste i tvil, ble den ettertrykkelig utryddet da jeg hadde ålet meg inn i bunnen av butikken. Der var nemlig det største kaninbur(!) jeg har sett i min tid. Det strakte seg over hele tverrveggen! På den beste salgsplassen i hele det overfyllte og uoversiktlige lokalet! Egentlig var hele prosjektet så aldeles minneverdig at damene burde ha tatt inngangsbilletter. Jeg har fotografert lokalet fra utsiden og kaninburet på innsiden og håper at de kommer sånn noenlunne klart fram på facebook.
Hahndorf er oppkalt etter skipperen på skuta som fraktet de religiøse flyktningene fra Tyskland. På hjemveien kjørte vi inn på highwayen til Melbourne. Og det var da vi virkelig fikk føle høydeforskjellen. Jeg trodde aldri nedoverbakkene skulle ta slutt. En eventyrlig utflukt!
lørdag 3. desember 2016
Adelaides eventyrlige gågate og omgivelser.
Som jeg sto der i resepsjonen på 5 stjerners Peppers satset jeg offensivt fra første stund. Jeg sa til de tre damer "at som sauegjeter fra Norge som hadde overnattet i primitive hytter i den norske fjellheimen( et faktum) , var jeg litt skeptisk til 5 stjerners luksus. Men ettersom jeg øyeblikkelig observerte at damene hadde 6 stjerners vennlighet, føler meg helt hjemme". Det gjorde susen! Det ble 14 dager nærmest omgitt av en adoptert familie både i resepsjon, frokostsal og restaurant.
Etter å ha installert meg på luksusrommet, var det tid for kartlegging av de nære omgivelser i byens sentrum. Og der oppdaget jeg en attraksjon som er helt enestående for Adelaide, og som for omverdenen er nesten ukjent. Og det er Rundle Mall, en eventyrlig gågate som nok ikke har sin like på kloden. Den er bred nok til å svelge unna mye mennesker, men smal nok til at du har oversikten til begge sider når du sitter rundt midstreken, Jeg fant mitt åpne favorittkafe midt i gaten, hvor jeg fortæret my kaffe type "Long Black" og betraktet folkelivet et par timers tid nesten hver dag. Motorkjøretøyer strengt forbudt! Det var jo gratis show med et utall av varianter av menneskerasen, gatemusikanter og det hele. Rundle Mall er lang som to fotballbaner og er omgitt av staselige bygninger på begge sider. Inne i disse er til dels digre shoppingsentere i flere etasjer. Vårt eget Amfi Eikunda blir en litt nusselig "kjøpmannen-på-hjørnet" i sammenheng. I tillegg er det flere intime sidegater med et vell av spesialbutikker og kafeer. Meget viktig er at det er "hundrevis" av sitteplasser gjennom hele denne magiske gågate. Og selv om Sydney og Melbourne nokså nedlatende snakker om Adelaide som en "country town", er Adelaide tross alt en millionby! Hvilket betyr at det solid befolkningsgrunnlag til å skifte ut menneskestrømmen hele tiden gjennom Roundle Mall. For et show!
Blir du trett av det pulserende folkelivet og all shoppingen, fortsetter du bare rett fram gjennom Rundle Street .Her er det en infernalsk trafikk som er en millionby verdig. I enden av dette trafikkinfernoet stiger du rett inn en gedigen port, og voila, så er du i Adelaides Botanic Garden. Du snakker om direkte overgang mellom trafikkhelvete og paradis! Her sitter du i stillheten på benker under høye palmer og eksotiske trær. Du hører fuglesangen og ser endene padle seg gjennom de små sjøene. For en kvalitet Adelaide har i denne sin magiske botaniske have så aldeles tett på sentrum.
Jeg tilbrakte mange timer her om kveldene i skumringen med et fuglekor som ikke står tilbake for våren i Norge. For vinelskerne må det være en opplevelse å vandre rundt på National Wine Centre i parkens nordre ende. Jeg skeiet ut et par kvelder i vinsenteres uterestaurant med blodig biff og utsøkt Shiras vin under mektige palmer med fuglemusikke i stereo i skumringen. Selve middagen lå godt under prisen av det du måtte ha betalt i Norge for tilsvarende toppkvalitet.
Som nabo til denne minneverdige park , finner du Adelaide Zoo. Det var en kompakt zoologisk have med flodhester, giraffer, panda og det hele. I gåavstand fra sentrum!
Jeg var også innom en cricketmatch på det nyrenoverte stadion (kapasitet 52000). Her spilles rugby og cricket regelmessig avbrutt av rockekonserter, og da er kapasiteten 70000 (!).
Elven Torrens slynger seg gjennom byen med gang og sykkelsti langs elven helt til havet (17 km). På fjorten dager ble Adelaide "min" by. Neste er tre uforglemmelige bussekspedisjoner ut av Adelaide.
Etter å ha installert meg på luksusrommet, var det tid for kartlegging av de nære omgivelser i byens sentrum. Og der oppdaget jeg en attraksjon som er helt enestående for Adelaide, og som for omverdenen er nesten ukjent. Og det er Rundle Mall, en eventyrlig gågate som nok ikke har sin like på kloden. Den er bred nok til å svelge unna mye mennesker, men smal nok til at du har oversikten til begge sider når du sitter rundt midstreken, Jeg fant mitt åpne favorittkafe midt i gaten, hvor jeg fortæret my kaffe type "Long Black" og betraktet folkelivet et par timers tid nesten hver dag. Motorkjøretøyer strengt forbudt! Det var jo gratis show med et utall av varianter av menneskerasen, gatemusikanter og det hele. Rundle Mall er lang som to fotballbaner og er omgitt av staselige bygninger på begge sider. Inne i disse er til dels digre shoppingsentere i flere etasjer. Vårt eget Amfi Eikunda blir en litt nusselig "kjøpmannen-på-hjørnet" i sammenheng. I tillegg er det flere intime sidegater med et vell av spesialbutikker og kafeer. Meget viktig er at det er "hundrevis" av sitteplasser gjennom hele denne magiske gågate. Og selv om Sydney og Melbourne nokså nedlatende snakker om Adelaide som en "country town", er Adelaide tross alt en millionby! Hvilket betyr at det solid befolkningsgrunnlag til å skifte ut menneskestrømmen hele tiden gjennom Roundle Mall. For et show!
Blir du trett av det pulserende folkelivet og all shoppingen, fortsetter du bare rett fram gjennom Rundle Street .Her er det en infernalsk trafikk som er en millionby verdig. I enden av dette trafikkinfernoet stiger du rett inn en gedigen port, og voila, så er du i Adelaides Botanic Garden. Du snakker om direkte overgang mellom trafikkhelvete og paradis! Her sitter du i stillheten på benker under høye palmer og eksotiske trær. Du hører fuglesangen og ser endene padle seg gjennom de små sjøene. For en kvalitet Adelaide har i denne sin magiske botaniske have så aldeles tett på sentrum.
Jeg tilbrakte mange timer her om kveldene i skumringen med et fuglekor som ikke står tilbake for våren i Norge. For vinelskerne må det være en opplevelse å vandre rundt på National Wine Centre i parkens nordre ende. Jeg skeiet ut et par kvelder i vinsenteres uterestaurant med blodig biff og utsøkt Shiras vin under mektige palmer med fuglemusikke i stereo i skumringen. Selve middagen lå godt under prisen av det du måtte ha betalt i Norge for tilsvarende toppkvalitet.
Som nabo til denne minneverdige park , finner du Adelaide Zoo. Det var en kompakt zoologisk have med flodhester, giraffer, panda og det hele. I gåavstand fra sentrum!
Jeg var også innom en cricketmatch på det nyrenoverte stadion (kapasitet 52000). Her spilles rugby og cricket regelmessig avbrutt av rockekonserter, og da er kapasiteten 70000 (!).
Elven Torrens slynger seg gjennom byen med gang og sykkelsti langs elven helt til havet (17 km). På fjorten dager ble Adelaide "min" by. Neste er tre uforglemmelige bussekspedisjoner ut av Adelaide.
torsdag 1. desember 2016
En sauegjeter møter 5 stjernes luksushotell i Adelaid.
Den store fordel med å sitte inneklemt på økonomiklasse i mer en 40 timer totalt på et fly, er at du blir svært oppmerksom på den luksusen du har i eget hus, og som du tar som en selvfølge i dagliglivet. Selv ikke første klasse på en jumbojet kan konkurrere med heimen. Eget bad, enorm plass i sammenlikning med jumbojet, du kan lage din egen mat når det passer deg, personlig møblement osv. osv. Derfor kan noen lange flyturer være godt for å minne om nettopp denne hverdagens luksus som vi tar som en selvfølge.
Singapore Airlaines har topp service, og turen gikk på skinner til Changi Airport i Singapore. Jeg har tidligere hatt mellomstopp i Hong Kong, Kuala Lumpur og Bankkok,som alle lettvint utkonkurrerer Heathrow i London. Men- jeg forstår godt hvorfor Changi Airport gang på gang er kåret til verdens beste flyplass. Luftig og oversiktlig. Og korridorene er så lange at du faktisk kan ta en skikkelig trimtur innadørs! En av de ansatte fortalte meg at lengden var mellom 5 og 6 kilometer!
Selv med mange timers ventetid før avgang til Adelaide, gikk tiden som en røyk. Det er en helt egen opplevelse å vandre rundt i dette "hav" av ukjente mennesker med forskjellig hudfarve, uten å høre eller se en eneste skandinav! Det gir deg litt sånn følelse av "eksotisk ekspedisjon".
Strekket til Adelaide gikk som smurt, og taxisjåføren utenfor adkomshallen var fra India. Han kunne fortelle at den mest solgte bil i India var Suzuki, ettersom den var så lett å reparere for nevenyttige personer. På turen inn til sentrum undret jeg meg på hva Terje hadde funnet av hotell denne gang. Terje vet at jeg har 4 krav. Hotellet må være sentralt, rundt 3 stjerner pluss (ikke luksus), fast madrass og godt leselys. Det har fungert perfekt, bortsett fra i fjor i Sydney. Da var madrassen så bløt at jeg var halvt invalid i 14 dager der, og måtte ha flere turer til Atle kiropraktor etter hjemkomst.
Ettersom alle indere lærer engelsk på skolen (tidligere britisk koloni), gikk samtalen lett mellom oss inn til sentrum. Jeg skylder å tilføye at jeg snakker tilnærmet flytende engelsk, dog med meeget sterk germansk aksent. Men, da drosjen svingte opp til hotellet lurte jeg på hva Terje nå hadde funnet på denne gang. Det var 5 stjernes ( 5 svære stjerner ved inngangen) , og drosjen kjørte inn under halvtaket som du ser ved de viirkelige luksushotellene. Og så sto to vakter klar til assistanse, riktignok uten stiv uniform. Hadde jeg kommet til riktig adresse? Jeg hadde forhåndtsbetalt litt i overkant av 1000 kr. natten. Ville en tidliger sauegjeter føle seg hjemme her? Andre gang jeg var i Sydney bodde jeg på et 4 stjerners med meget avmålt og letterer arrogant stab. Hva mon tro jeg hadde i vente her på Peppers Hotell? Det var navnet på hotellet og som sto på min billett.
Hvis vi tre (legemet, hjernen og sjelen) ikke føler vi er helt på høyde med situasjonen i startfasen, kobler vi bare inn gearet som heter medfødt humørpromille.
Vaktene var vennlige og sympatiske, den ene fra Frankrike (med eeekstrem fransk aksent), og den andre fra Irland med tydelig rrrrrolling irsk aksent. Jeg ble geleidet inn til desken i resepsjonen , og der satt tre flotte og sympatiske damer, den ene av det kaliber som er så "gullete" at du kunne "skamknibe" henne i timesvis. Hvilken resepsjon! Hvilken staiiiil!, men hvilken varme som lå over det hele. Akkurat der og da visste jeg hvilket gear av humørpromille jeg skulle sjalte inn for full effekt fra første stund. Mer om dette i neste blogg.
Singapore Airlaines har topp service, og turen gikk på skinner til Changi Airport i Singapore. Jeg har tidligere hatt mellomstopp i Hong Kong, Kuala Lumpur og Bankkok,som alle lettvint utkonkurrerer Heathrow i London. Men- jeg forstår godt hvorfor Changi Airport gang på gang er kåret til verdens beste flyplass. Luftig og oversiktlig. Og korridorene er så lange at du faktisk kan ta en skikkelig trimtur innadørs! En av de ansatte fortalte meg at lengden var mellom 5 og 6 kilometer!
Selv med mange timers ventetid før avgang til Adelaide, gikk tiden som en røyk. Det er en helt egen opplevelse å vandre rundt i dette "hav" av ukjente mennesker med forskjellig hudfarve, uten å høre eller se en eneste skandinav! Det gir deg litt sånn følelse av "eksotisk ekspedisjon".
Strekket til Adelaide gikk som smurt, og taxisjåføren utenfor adkomshallen var fra India. Han kunne fortelle at den mest solgte bil i India var Suzuki, ettersom den var så lett å reparere for nevenyttige personer. På turen inn til sentrum undret jeg meg på hva Terje hadde funnet av hotell denne gang. Terje vet at jeg har 4 krav. Hotellet må være sentralt, rundt 3 stjerner pluss (ikke luksus), fast madrass og godt leselys. Det har fungert perfekt, bortsett fra i fjor i Sydney. Da var madrassen så bløt at jeg var halvt invalid i 14 dager der, og måtte ha flere turer til Atle kiropraktor etter hjemkomst.
Ettersom alle indere lærer engelsk på skolen (tidligere britisk koloni), gikk samtalen lett mellom oss inn til sentrum. Jeg skylder å tilføye at jeg snakker tilnærmet flytende engelsk, dog med meeget sterk germansk aksent. Men, da drosjen svingte opp til hotellet lurte jeg på hva Terje nå hadde funnet på denne gang. Det var 5 stjernes ( 5 svære stjerner ved inngangen) , og drosjen kjørte inn under halvtaket som du ser ved de viirkelige luksushotellene. Og så sto to vakter klar til assistanse, riktignok uten stiv uniform. Hadde jeg kommet til riktig adresse? Jeg hadde forhåndtsbetalt litt i overkant av 1000 kr. natten. Ville en tidliger sauegjeter føle seg hjemme her? Andre gang jeg var i Sydney bodde jeg på et 4 stjerners med meget avmålt og letterer arrogant stab. Hva mon tro jeg hadde i vente her på Peppers Hotell? Det var navnet på hotellet og som sto på min billett.
Hvis vi tre (legemet, hjernen og sjelen) ikke føler vi er helt på høyde med situasjonen i startfasen, kobler vi bare inn gearet som heter medfødt humørpromille.
Vaktene var vennlige og sympatiske, den ene fra Frankrike (med eeekstrem fransk aksent), og den andre fra Irland med tydelig rrrrrolling irsk aksent. Jeg ble geleidet inn til desken i resepsjonen , og der satt tre flotte og sympatiske damer, den ene av det kaliber som er så "gullete" at du kunne "skamknibe" henne i timesvis. Hvilken resepsjon! Hvilken staiiiil!, men hvilken varme som lå over det hele. Akkurat der og da visste jeg hvilket gear av humørpromille jeg skulle sjalte inn for full effekt fra første stund. Mer om dette i neste blogg.
onsdag 30. november 2016
Med drosjesjåfør Hansemann på vei mot Australia
Tidlig søndag morgen 23. okt. kl 0600 var drosjesjåfør Hansemann Sæstad på plass utenfor kinoen. I likhet med sin sjef, Rolf, er Hansemann en sympatisk og trivelig herremann, så jeg visste at turen til Sola ville bli en varm sosial opptakt til min ekspedisjon mot Adelaide og Melbourne.Tidligere hadde jeg gjordt unna Sydney (4 ganger), Brisbane og Perth av de større byene på dette kontinent nesten 25(!) ganger større enn Norge i flate. Nå gjensto Adelaide (ca. 1 million) og Melbourne med sine drøyt 4 millioner innbyggere. Melbourne er forøvrig kåret til verdens beste storby å bo i.
Hansemann hadde hatt store helsemessige utfordringer og lang sykemelding. Men med jernvilje hadde han klart å trene seg tilbake i god arbeidsform. Imponerende! Min hjerteoperasjon i Bergen var jo bare småtterier i sammenlikning. Men en tidliger fisker fra Øyne er laget av solid stoff.
Turen på første klasse gikk som smurt, og Hansemann vinket meg av gårde på ferden. Opptakten kunne ikke bedre bli.
I utenlandsavdelingen på Sola traff jeg tre egersundere på vei mot Tenerife. De var litt snurtne ettersom de,ifølge dem selv, hadde kjøpt alt for dyr vin. Ca. 180 kr. for et lite glass. Det blir 1000 kr. flasken. " Vi var lovet at det skulle være utsøkt vin, men vi opplevde det aldeles ikke slik!" Ja slik er nå engang livet.
Min 5 ukers ekspedisjon til Australia var ingenlunne en slaraffen-ferie. Jeg er pukka nødt til å ha et mål, oppdrag og ærende med turen. Og oppdraget denne gang (som før) var å sjekke hattebutikkene, denne gang i de to storbyer, pluss alle andre som solgte australske hatter. Jeg hadde sjekket på forhånd at de to eneste virkelig "britiske" hattebutikker på det australske kontinent fantes nettopp i Adelaide og Melbourne. Sydney har ingen.
På forhånd hadde jeg fått et godt tips av en australier fra Adelaide. Han var imponert av min Australske Hatwalk som den nest mest originale på kloden. "Hva sier du? Og jeg som trodde at ingen kunne slå originaliteten av det australske hatteprosjekt jeg har i Egersund!" " Reis opp til byen Hahndorf på høydene (700 m.o.h.) utenfor Adelaide og du vil forstå hvorfor. For i Hanhdorf finner du ikke bare den mest originale hatteforretning i Australia, men i hele verden!" Dette var sannelig en meeeget interessant utfordring. Veldig bra! Et ekstra interessant oppdrag på ekspedisjonen.
Mens jeg slentret rundt på Kastrup, slo deg meg at verdens store flyplasser mer og mer får preg av et eksklusivt shoppingsenter med flytransport som tillegg. Akkurat som de moderne bensistasjoner er en ikke helt billig kombinasjon av dagligvarehandel og pølsebu med drivstoffsalg som "et nødvendig onde".
Alle de opdollete og stivpyntede damer og herrer som var plassert i disse luksusbutikkene på Kastrup som salgspersonell har min aller største medfølelse. Hadde de ikke hatt mobilen (som de glanet i hele tiden) ville nok dagene blitt meeeget langtekkelige. Det som slår meg mer og mer på verdens flyplasser er den meningsløse tomheten som henger over disse luksusutsalgene. Den varme medmenneskelig dimensjon som du i "gamle dager" fant på "krambua" er helt borte i disse iskalde sterile omgivelser. Så sånn sett ser jeg at krambuene på "min barndoms grønne dal" på Helleland var de egentlig luksusbutikker i sammenligning med flyplassenens golde ørken. Men nå- Singapore!
Hansemann hadde hatt store helsemessige utfordringer og lang sykemelding. Men med jernvilje hadde han klart å trene seg tilbake i god arbeidsform. Imponerende! Min hjerteoperasjon i Bergen var jo bare småtterier i sammenlikning. Men en tidliger fisker fra Øyne er laget av solid stoff.
Turen på første klasse gikk som smurt, og Hansemann vinket meg av gårde på ferden. Opptakten kunne ikke bedre bli.
I utenlandsavdelingen på Sola traff jeg tre egersundere på vei mot Tenerife. De var litt snurtne ettersom de,ifølge dem selv, hadde kjøpt alt for dyr vin. Ca. 180 kr. for et lite glass. Det blir 1000 kr. flasken. " Vi var lovet at det skulle være utsøkt vin, men vi opplevde det aldeles ikke slik!" Ja slik er nå engang livet.
Min 5 ukers ekspedisjon til Australia var ingenlunne en slaraffen-ferie. Jeg er pukka nødt til å ha et mål, oppdrag og ærende med turen. Og oppdraget denne gang (som før) var å sjekke hattebutikkene, denne gang i de to storbyer, pluss alle andre som solgte australske hatter. Jeg hadde sjekket på forhånd at de to eneste virkelig "britiske" hattebutikker på det australske kontinent fantes nettopp i Adelaide og Melbourne. Sydney har ingen.
På forhånd hadde jeg fått et godt tips av en australier fra Adelaide. Han var imponert av min Australske Hatwalk som den nest mest originale på kloden. "Hva sier du? Og jeg som trodde at ingen kunne slå originaliteten av det australske hatteprosjekt jeg har i Egersund!" " Reis opp til byen Hahndorf på høydene (700 m.o.h.) utenfor Adelaide og du vil forstå hvorfor. For i Hanhdorf finner du ikke bare den mest originale hatteforretning i Australia, men i hele verden!" Dette var sannelig en meeeget interessant utfordring. Veldig bra! Et ekstra interessant oppdrag på ekspedisjonen.
Mens jeg slentret rundt på Kastrup, slo deg meg at verdens store flyplasser mer og mer får preg av et eksklusivt shoppingsenter med flytransport som tillegg. Akkurat som de moderne bensistasjoner er en ikke helt billig kombinasjon av dagligvarehandel og pølsebu med drivstoffsalg som "et nødvendig onde".
Alle de opdollete og stivpyntede damer og herrer som var plassert i disse luksusbutikkene på Kastrup som salgspersonell har min aller største medfølelse. Hadde de ikke hatt mobilen (som de glanet i hele tiden) ville nok dagene blitt meeeget langtekkelige. Det som slår meg mer og mer på verdens flyplasser er den meningsløse tomheten som henger over disse luksusutsalgene. Den varme medmenneskelig dimensjon som du i "gamle dager" fant på "krambua" er helt borte i disse iskalde sterile omgivelser. Så sånn sett ser jeg at krambuene på "min barndoms grønne dal" på Helleland var de egentlig luksusbutikker i sammenligning med flyplassenens golde ørken. Men nå- Singapore!
lørdag 22. oktober 2016
Ondskapens akse Krossmoen- Irak
Jeg må følge opp mitt siste blogginnslag med en rask og kort oppfølger grunnet ferske opplysninger.
De jordens fordømte som har blitt befridd fra IS sin terror, kunne i går gjennom en riksavis opplyse følgende som viser den onde i ekstremt fri dressur.
IS sine terrorister kunne når som helst dukke opp i hjemmene til sakesløse borgere. Hvis fruen, i eget hus(!) ikke hadde dekket hode med slør, måtte mannen piske(!) henne offentlig.
Da forsto jeg jo den uhyggelige likheten med min barndoms relegiøse sekt og IS.
Når presteskapet på Krossmoen beordrer kvinnene til å gå med skjørt, er de da i prinsippet ikke i samme liga som IS? Hvis de i likhet med IS kunne opptre med hårreisende oppførsel aldeles ustraffet, kunne sakesløse medlemmer ikke da regnet med å få presteskapet på besøk i hjemmet for å sjekke at ingen kvinnelig medlem av sekten gikk med bukser?
Og det er ikke den eneste likheten jeg (100 % subjektivt) ser med IS og min barndoms sekt ( og maaange andre sekter verden rundt). Mer om dette senere.
Det er kun snakk om forskjell i brutale maktmidler for å underkue sakesløse mennesker i den ondes navn. Offisielt er alle disse kvasireligiøse virksomhetene navngitt utspekulert av den onde som den eneste riktige og sanne LÆRE. Ytterligere kommentarer i denne omgang unødvendig.
De jordens fordømte som har blitt befridd fra IS sin terror, kunne i går gjennom en riksavis opplyse følgende som viser den onde i ekstremt fri dressur.
IS sine terrorister kunne når som helst dukke opp i hjemmene til sakesløse borgere. Hvis fruen, i eget hus(!) ikke hadde dekket hode med slør, måtte mannen piske(!) henne offentlig.
Da forsto jeg jo den uhyggelige likheten med min barndoms relegiøse sekt og IS.
Når presteskapet på Krossmoen beordrer kvinnene til å gå med skjørt, er de da i prinsippet ikke i samme liga som IS? Hvis de i likhet med IS kunne opptre med hårreisende oppførsel aldeles ustraffet, kunne sakesløse medlemmer ikke da regnet med å få presteskapet på besøk i hjemmet for å sjekke at ingen kvinnelig medlem av sekten gikk med bukser?
Og det er ikke den eneste likheten jeg (100 % subjektivt) ser med IS og min barndoms sekt ( og maaange andre sekter verden rundt). Mer om dette senere.
Det er kun snakk om forskjell i brutale maktmidler for å underkue sakesløse mennesker i den ondes navn. Offisielt er alle disse kvasireligiøse virksomhetene navngitt utspekulert av den onde som den eneste riktige og sanne LÆRE. Ytterligere kommentarer i denne omgang unødvendig.
fredag 21. oktober 2016
Religion er Den Ondes mest effektive våpen
Ingen skulle , fra mitt klare ståsted, fått bekle rollen som rikspolitiker uten å ha erfart Den Onde på nært hold. Og den erfaringen gjør du til fulle i en "religiøs" sekt. Ikke minst når en sekt deles og Djevelen opptrer i fullstendig fri dressur. Og den aldeles redselsfulle erfaringen gjør hele verden til sin forskrekkelse nå, når menneskeheten ser Den Onde gallopperer i klesdrakten Islams Stat.
Det er min fulle overbevisning om at inkompetente politikere er farligere for offentligheten enn korrupte politikere. Og " hodeløse" politikere med "stort hjerte" er mye farligere enn "hjerteløse" politikere med "klart hode".
Et forskrekkelig eksempel på denne katastrofe så vi under asylkrisen i fjor hvor de "hodeløse" svenske politkere med "sitt store hjerte" med statsministeren i spissen stå og gråt for åpen skjerm,fordi at de ikke kunne ta imot de "millioner" av flyktninger de ønsket. Virkeligheten ble så altfor påtrengende. Angela Merkel erfarte det samme.
I Polen og Ungarn derimot demonstrerte de "hjerteløse" politikerne med "klart hode" hvordan en flyktningsstrøm utenfor enhver kontroll effektivt ble stanset. Det "hodeløse" hylekoret fra Europas naive rødgrønne lot ikke vente på seg.
Jeg har alltid hevdet (utfra personlig erfaring) at Den Onde i religiøs forkledning opererer i to omganger. Først forteller han deg hva du ikke skal gjøre. (For IS betyr det at den stakkars befolkningen i Mosul har forbud mot å bruke internett bl.a. Det er også forbudt for mannen å barbere seg. Og prøver du å flykte blir du kontant henrettet.) Og i neste omgang forteller Den Onde (virkelig!!) hva du skal gjøre hvis du vil unngå å bli henrettet. ( Enhver muslims mann i Mosul må observere hver eneste bønnestund daglig hvis død skal unngås. Alle kvinner må være tildekket fra topp til tå).
Den verste råheten i religionens navn under 2.verdenskrig ble foretatt i den gang Jugoslavia. De kroatiske katolikkene slaktet de ortodokse serbere ned for fote. En fanatisk katolsk prest, som var en av de verste morderne, kalte sitt drapsvåpen for "Herrens rettferdige sverd". Med å slakte ned sakesløse kvinner og barn utførte han "Guds vilje".
Under Balkankrigen rundt 1990 slaktet så igjen de ortodokse serbere ned titusenvis av bosniske muslimer. Jeg kunne gått videre med utallige eksempler gjennom historien.
Og det er det tragiske med Den Ondes forskrekkelige oppfinnelse med navn religion. De hodeløses store hjerter blir grovt utnyttet av de hjertesløses onde hoder. Og psykopatene er Den Ondes "religiøse" fortropp.
At verden nå omsider er forenet i den felles religion materialismen, passer Den Onde utmerket.. Gjennom sin utspekulerte oppfinnelse smartphonen har Den Onde nå total kontroll på menneskehetens hjerte, hjerne og ånd.
Hitler var jo bare speidergutten i forhold. Han påførte iallefall ingen kirke- og bønnetukt.
Det er min fulle overbevisning om at inkompetente politikere er farligere for offentligheten enn korrupte politikere. Og " hodeløse" politikere med "stort hjerte" er mye farligere enn "hjerteløse" politikere med "klart hode".
Et forskrekkelig eksempel på denne katastrofe så vi under asylkrisen i fjor hvor de "hodeløse" svenske politkere med "sitt store hjerte" med statsministeren i spissen stå og gråt for åpen skjerm,fordi at de ikke kunne ta imot de "millioner" av flyktninger de ønsket. Virkeligheten ble så altfor påtrengende. Angela Merkel erfarte det samme.
I Polen og Ungarn derimot demonstrerte de "hjerteløse" politikerne med "klart hode" hvordan en flyktningsstrøm utenfor enhver kontroll effektivt ble stanset. Det "hodeløse" hylekoret fra Europas naive rødgrønne lot ikke vente på seg.
Jeg har alltid hevdet (utfra personlig erfaring) at Den Onde i religiøs forkledning opererer i to omganger. Først forteller han deg hva du ikke skal gjøre. (For IS betyr det at den stakkars befolkningen i Mosul har forbud mot å bruke internett bl.a. Det er også forbudt for mannen å barbere seg. Og prøver du å flykte blir du kontant henrettet.) Og i neste omgang forteller Den Onde (virkelig!!) hva du skal gjøre hvis du vil unngå å bli henrettet. ( Enhver muslims mann i Mosul må observere hver eneste bønnestund daglig hvis død skal unngås. Alle kvinner må være tildekket fra topp til tå).
Den verste råheten i religionens navn under 2.verdenskrig ble foretatt i den gang Jugoslavia. De kroatiske katolikkene slaktet de ortodokse serbere ned for fote. En fanatisk katolsk prest, som var en av de verste morderne, kalte sitt drapsvåpen for "Herrens rettferdige sverd". Med å slakte ned sakesløse kvinner og barn utførte han "Guds vilje".
Under Balkankrigen rundt 1990 slaktet så igjen de ortodokse serbere ned titusenvis av bosniske muslimer. Jeg kunne gått videre med utallige eksempler gjennom historien.
Og det er det tragiske med Den Ondes forskrekkelige oppfinnelse med navn religion. De hodeløses store hjerter blir grovt utnyttet av de hjertesløses onde hoder. Og psykopatene er Den Ondes "religiøse" fortropp.
At verden nå omsider er forenet i den felles religion materialismen, passer Den Onde utmerket.. Gjennom sin utspekulerte oppfinnelse smartphonen har Den Onde nå total kontroll på menneskehetens hjerte, hjerne og ånd.
Hitler var jo bare speidergutten i forhold. Han påførte iallefall ingen kirke- og bønnetukt.
mandag 17. oktober 2016
Amfi i Egersund, Flekkefjord og Farsund
Nå som jeg sitter noe på sidelinjen i forretningsverden, er det interessant å sammenlikne sentrum i de tre småbyene Egersund, Flekkefjord og Farsund. Spesielt nå som de alle tre har fått Amfi-sentere.
Det flotteste Amfibygget har Farsund. Det nyåpnede shoppingsenteret er i egen klasse når det gjelder arkitektur og beliggenheten ved Lyngdalsfjorden. Parkeringssituasjonen er også mye bedre enn Flekkefjord og Egersund. Vandrer du rundt i de gamle handelsgatene får du imidlertid mye mer museumsfølelse enn i Egersund og tildels Flekkefjord. Kulisser over en handels-sivilisasjon som engang var. Og det flotte Amfiet er ikke integrert med resten av sentrum som i Egersund og Flekkefjord. Og jeg kan ikke forstå annet enn voldsomme utbyggingen av Handelsparken i Lyngdal må være en stadig større konkurrent til senterne i Farsund og Flekkefjord. Der er Egersund i en meget mer skånet situasjon.
Når jeg sammenlikner gigantene Kvadrat og Sørlandssenteret og nesten-giganten Handelsparken med de tre Amfiene i Egersund/Farsund/Flekkefjord, blir sistnevnte (for meg) den moderne utgave av butikken-på-hjørnet. Og her har Egersund den klart best integrerte. Det er en helt naturlig overgang fra den ytre gågate ((Storgaten/m.m.) til indre gågate i Egersund Amfi med Lerviksområdet som navet. Flekkefjord og Farsund (særlig) er mye mer oppdelt.
Faktisk ligner Amfiet i Mandal mye mer på Egersund i så måte. Det henger naturlig sammen med gågaten- som i Egersund. Men parkeringen i tilknytning til senteret er mye mer plundrete enn i okka by.
Og når det gjelder parkering kan jeg ikke forstå annet enn at Egersund har sovet veldig i timen. Jeg har for flere år siden argumentert offentlig for at vi må få parkeringshall innvendig i Kråkefjell med innkjøring fra Vågskagaten. Når Mandal har klart å sprenge ut parkerings-fjellhall, hvorfor ikke i Egersund? Vi har jo lokal ekspertise i så måte i form av B&G.
De selvstående butikker som kan overleve fremtiden utenom nett og shoppingsenterne er de som produserer de beste historiene. Varer er det enorm overproduksjon av, mens de gode og originale historiene er mangelvare.
En ekstra utfordring i framtiden for de mange butikkansatte, er amerikaniseringen av varehandelen. Det vil blir fler og fler som har dårlig basislønn mens provisjonen av det du personlig selger vil utgjøre mesteparten av lønnen. Så kan man jo bare forestille seg hvilket klima det blir i deler av varehandelen i framtiden, med et salgspress og kjøpepress uten like.
I "de døde perioder" med lite kunder må det jo bli "svelt-i-hjel" for noen og hver.
Da er det jo bare å noe så ekstra interessant å tilby, at det er minimum" med døde perioder.
Uansett. som i avisene og fjernsynsstasjonene, varehandelen går utfordrende tider i møte. Som bør takles mest mulig offensivt.
Å sitte stille og "håpe på det beste" er iallefall en sikker resept for langsomt og sikkert å forsvinne fra varehandelen. (Og imens eksploderer netthandelen).
Det flotteste Amfibygget har Farsund. Det nyåpnede shoppingsenteret er i egen klasse når det gjelder arkitektur og beliggenheten ved Lyngdalsfjorden. Parkeringssituasjonen er også mye bedre enn Flekkefjord og Egersund. Vandrer du rundt i de gamle handelsgatene får du imidlertid mye mer museumsfølelse enn i Egersund og tildels Flekkefjord. Kulisser over en handels-sivilisasjon som engang var. Og det flotte Amfiet er ikke integrert med resten av sentrum som i Egersund og Flekkefjord. Og jeg kan ikke forstå annet enn voldsomme utbyggingen av Handelsparken i Lyngdal må være en stadig større konkurrent til senterne i Farsund og Flekkefjord. Der er Egersund i en meget mer skånet situasjon.
Når jeg sammenlikner gigantene Kvadrat og Sørlandssenteret og nesten-giganten Handelsparken med de tre Amfiene i Egersund/Farsund/Flekkefjord, blir sistnevnte (for meg) den moderne utgave av butikken-på-hjørnet. Og her har Egersund den klart best integrerte. Det er en helt naturlig overgang fra den ytre gågate ((Storgaten/m.m.) til indre gågate i Egersund Amfi med Lerviksområdet som navet. Flekkefjord og Farsund (særlig) er mye mer oppdelt.
Faktisk ligner Amfiet i Mandal mye mer på Egersund i så måte. Det henger naturlig sammen med gågaten- som i Egersund. Men parkeringen i tilknytning til senteret er mye mer plundrete enn i okka by.
Og når det gjelder parkering kan jeg ikke forstå annet enn at Egersund har sovet veldig i timen. Jeg har for flere år siden argumentert offentlig for at vi må få parkeringshall innvendig i Kråkefjell med innkjøring fra Vågskagaten. Når Mandal har klart å sprenge ut parkerings-fjellhall, hvorfor ikke i Egersund? Vi har jo lokal ekspertise i så måte i form av B&G.
De selvstående butikker som kan overleve fremtiden utenom nett og shoppingsenterne er de som produserer de beste historiene. Varer er det enorm overproduksjon av, mens de gode og originale historiene er mangelvare.
En ekstra utfordring i framtiden for de mange butikkansatte, er amerikaniseringen av varehandelen. Det vil blir fler og fler som har dårlig basislønn mens provisjonen av det du personlig selger vil utgjøre mesteparten av lønnen. Så kan man jo bare forestille seg hvilket klima det blir i deler av varehandelen i framtiden, med et salgspress og kjøpepress uten like.
I "de døde perioder" med lite kunder må det jo bli "svelt-i-hjel" for noen og hver.
Da er det jo bare å noe så ekstra interessant å tilby, at det er minimum" med døde perioder.
Uansett. som i avisene og fjernsynsstasjonene, varehandelen går utfordrende tider i møte. Som bør takles mest mulig offensivt.
Å sitte stille og "håpe på det beste" er iallefall en sikker resept for langsomt og sikkert å forsvinne fra varehandelen. (Og imens eksploderer netthandelen).
lørdag 15. oktober 2016
Enormt viktig opplysning vedrørende hjernen
For mange år siden fikk jeg opplyst i eller annen artikkel i en mine maaange aviser og magasiner at hjernen er en muskel. Personlig har jeg alldri tvilt på dette, og har vært krystallklar på at det er kroppens viktigste muskel. Derfor er jeg nærmest fanatisk når det gjelder å holde den i trim hele tiden ved maksimal lesing av helst aviser og norske og utenlandske magasiner.
Enkelte har møtt min innstilling med hånlatter. Da vil jeg henvise til vår ruvende landsmann Magnus Carlsen og hans prestasjoner på sjakkbrettet. Sjakk er nå helt riktig blitt kvalifisert som idrett.
I en artikkel i min uunværlige Aftenposten i går fallt den siste brikken på plass. I en artikkel om hjerneforsking ble det listet opp 10 punkter. Nr. 8 var til de grader opplysende.
Tanker er fysiske. TANKER ER FYSISKE.
I den sammenheng kom jeg til å tenke på et annet viktig moment når det gjelder den menneskelige kropp. MUSKLER ER FERSKVARE. Hvis en topptrent idrettsutøver brekker beinet og går med gips, vil beinmusklene forsvinne i sjokkerende og rekordaktig fart. Jeg har snakket med folk som har vært gjennom dette. Det har faktisk gått år før det er igjen likevekt mellom musklene i høyre- og venstrefot.
Og her vi ved mitt poeng. Og da tenker jeg på visdommen hos den russiske litterære gigant, Maxim Gorkij:" Når ting går for lett, blir man fort dum". Som kroppen trenger motbakker for å holde kondisen oppe, så trenger også hjernemuskelen motbakker. Brukes ikke kroppen eller hodet, svinner de hen.
Et annet (for meg) særdeles viktig punkt i denne artikkelen var: "Hjernen viser deg ikke verden slik den er, men en tilpasset virkelighet." Så alle lever vi altså våre helt originale liv og tilpasser virkeligheten så den stemmer overens mest mulig med våre tillærte indre forestillinger.
Spør du eksempelvis en barneflokk hvordan de opplevde barndomshjemmet, får du helt ulike svar. Spør du en et utvalg av mennesker som fortsatt er med i min barndoms sekt, og vi "ugudelige" som har forlatt sekten for godt, vil du få helt forskjellige svar hva angår den totale opplevelsen.
Skulle vi alle vært like, utvendig og innvendig, studer en maurtue!
Jeg vil avslutte med noen "lette" visdomsord jeg leste nylig i en artikkel i en dansk avis.
"De fleste av oss lever små almindelige liv, der rummer de største mirakler: at vågne hver dag, at nogen elsker os, at verden findes, at vi er her".
Og med disse varmende og kloke ord ønsker jeg mine facebookvenner en strålende helg!
Enkelte har møtt min innstilling med hånlatter. Da vil jeg henvise til vår ruvende landsmann Magnus Carlsen og hans prestasjoner på sjakkbrettet. Sjakk er nå helt riktig blitt kvalifisert som idrett.
I en artikkel i min uunværlige Aftenposten i går fallt den siste brikken på plass. I en artikkel om hjerneforsking ble det listet opp 10 punkter. Nr. 8 var til de grader opplysende.
Tanker er fysiske. TANKER ER FYSISKE.
I den sammenheng kom jeg til å tenke på et annet viktig moment når det gjelder den menneskelige kropp. MUSKLER ER FERSKVARE. Hvis en topptrent idrettsutøver brekker beinet og går med gips, vil beinmusklene forsvinne i sjokkerende og rekordaktig fart. Jeg har snakket med folk som har vært gjennom dette. Det har faktisk gått år før det er igjen likevekt mellom musklene i høyre- og venstrefot.
Og her vi ved mitt poeng. Og da tenker jeg på visdommen hos den russiske litterære gigant, Maxim Gorkij:" Når ting går for lett, blir man fort dum". Som kroppen trenger motbakker for å holde kondisen oppe, så trenger også hjernemuskelen motbakker. Brukes ikke kroppen eller hodet, svinner de hen.
Et annet (for meg) særdeles viktig punkt i denne artikkelen var: "Hjernen viser deg ikke verden slik den er, men en tilpasset virkelighet." Så alle lever vi altså våre helt originale liv og tilpasser virkeligheten så den stemmer overens mest mulig med våre tillærte indre forestillinger.
Spør du eksempelvis en barneflokk hvordan de opplevde barndomshjemmet, får du helt ulike svar. Spør du en et utvalg av mennesker som fortsatt er med i min barndoms sekt, og vi "ugudelige" som har forlatt sekten for godt, vil du få helt forskjellige svar hva angår den totale opplevelsen.
Skulle vi alle vært like, utvendig og innvendig, studer en maurtue!
Jeg vil avslutte med noen "lette" visdomsord jeg leste nylig i en artikkel i en dansk avis.
"De fleste av oss lever små almindelige liv, der rummer de største mirakler: at vågne hver dag, at nogen elsker os, at verden findes, at vi er her".
Og med disse varmende og kloke ord ønsker jeg mine facebookvenner en strålende helg!
fredag 14. oktober 2016
Menneskelige møter på en sørlandstur.
Onsdag avgang Egersund kl 0615. Jeg ville sjekke ut frokosten på Moi Hotell. Og den var helt grei. Du parkerer bilen rett utenfor og får tilført nok mat og drikke til å holde deg i gang utover dagen. Det var en meget taus forsamling av mest trailersjåførere. Den blide dame i resepsjonen hadde et eksotisk utseende. Jeg tippet Fillipinene. Det stemte på en prikk. Da hun og jeg ble alene innledet jeg en interessant samtale med henne. Hun hadde bodd i Norge i 30 år og var godt gift med en pensjonert gardbruker på Sira. Hun hadde full jobb på hotellet, og tvillingdøtrene arbeidet i Stavanger. Søsteren var gift i Bjerkreim med en fjern slektning av meg fra Brådli i Bjerkreim. Verden er ikke stor. Mitt møte med damen? Varmt og berikende!
I det nye Amfiet i Farsund kom jeg i snakk med først en dame i en klesbutikk i 2.etasje. Jeg ga komplimenter for den originale og røffe stilen i butikken. Vi hadde en lang og god snakk (som danskene sier) om utfordringene i dagens varehandel med enorm overproduksjon. I første etasje hadde jeg en god prat med en blid ung dame som hadde bodd 5 år i Skottland og var gift med en skotte. Jeg tok bilde (legges ut på facebook) av en modell i kjole av bjørkebark. Den mest originale "kjole" jeg noensinne har sett. Ellers var det lite originalt med Amfiet.
Etter å ha vasset meg gjennom overfloden av tilbudsvarer og rabattplakatene hos MX i Handelsparken i Lyngdal, hadde jeg et hyggelig halvtimes møte med en blid dame hos Bohus. Hun likte godt at jeg fortalte at det mest berikende som Lyngdal hadde eksportert til Egersund, var prost Kåre Mjølhus. Den møbelavdelingen er virkelig diger, som også hele Handelsparken er det.
Vel ankommet Sørlandsparken trålet jeg den "enorme" XXL og ikke fullt så enorme Gmax. Ærendet mitt var å sjekke priser og typer "villmarksklær". Det gikk mest i kunsstoff. Det virker som om jeg er en av de ytterst få i Norge som kun selger friluftsklær i ren langfibret bomull (Som i tidligere mitilæruniformer og telt). Det var denne nødvendige "spionasje" som var dagens forretningsoppdrag for meg. Jeg er nødt til å oppdatere meg hele tiden ettersom jeg er så langt fra (kjedelig?) kjedebutikk som det er å komme.
Stavanger Aftenblad hadde for en tid tilbake en rangering av veikroene langs E39 i Rogaland og Agderfylkene. Bens Kafe kom meget godt ut av det, men hvis jeg ikke husker feil, var det Spiseriet i Vigeland som kom ut på topp. Dette måtte sjekkes ut på hjemveien. Og noe kan jeg øyeblikkelig opplyse om. Og det er at Spiseriet er så langt fra "veikro" som det er mulig å komme. I annen etasje var det så til de grader koselig at jeg hadde lyst til å flytte inn på flekken. Spisekartet viste at her var det snakk om godt kjøkken. Den blide og vennlige damen som serverte opplyste om at de hadde vanligvis dagens rett , og på onsdager var det fisk. Denne gang ørret. Ørret har jeg spist rundt på forskjellige spisesteder, men denne porsjon var mektig i egen klasse. Pris? kr.129,-.
Jeg forstår godt at for å sikre seg plass på søndager bør bord reserveres . Spiseriet er overmåte enkelt å finne fram til. Når du kommer fra Rogaland, er det bare å svinge til høyre i rundkjøringen med Lindesnes fyr i midten. Etter få meter kjører du "rett på" Spiseriet og kan parkere bilen. Anbefales på det varmeste til alle mine Facebookvenner.
I det nye Amfiet i Farsund kom jeg i snakk med først en dame i en klesbutikk i 2.etasje. Jeg ga komplimenter for den originale og røffe stilen i butikken. Vi hadde en lang og god snakk (som danskene sier) om utfordringene i dagens varehandel med enorm overproduksjon. I første etasje hadde jeg en god prat med en blid ung dame som hadde bodd 5 år i Skottland og var gift med en skotte. Jeg tok bilde (legges ut på facebook) av en modell i kjole av bjørkebark. Den mest originale "kjole" jeg noensinne har sett. Ellers var det lite originalt med Amfiet.
Etter å ha vasset meg gjennom overfloden av tilbudsvarer og rabattplakatene hos MX i Handelsparken i Lyngdal, hadde jeg et hyggelig halvtimes møte med en blid dame hos Bohus. Hun likte godt at jeg fortalte at det mest berikende som Lyngdal hadde eksportert til Egersund, var prost Kåre Mjølhus. Den møbelavdelingen er virkelig diger, som også hele Handelsparken er det.
Vel ankommet Sørlandsparken trålet jeg den "enorme" XXL og ikke fullt så enorme Gmax. Ærendet mitt var å sjekke priser og typer "villmarksklær". Det gikk mest i kunsstoff. Det virker som om jeg er en av de ytterst få i Norge som kun selger friluftsklær i ren langfibret bomull (Som i tidligere mitilæruniformer og telt). Det var denne nødvendige "spionasje" som var dagens forretningsoppdrag for meg. Jeg er nødt til å oppdatere meg hele tiden ettersom jeg er så langt fra (kjedelig?) kjedebutikk som det er å komme.
Stavanger Aftenblad hadde for en tid tilbake en rangering av veikroene langs E39 i Rogaland og Agderfylkene. Bens Kafe kom meget godt ut av det, men hvis jeg ikke husker feil, var det Spiseriet i Vigeland som kom ut på topp. Dette måtte sjekkes ut på hjemveien. Og noe kan jeg øyeblikkelig opplyse om. Og det er at Spiseriet er så langt fra "veikro" som det er mulig å komme. I annen etasje var det så til de grader koselig at jeg hadde lyst til å flytte inn på flekken. Spisekartet viste at her var det snakk om godt kjøkken. Den blide og vennlige damen som serverte opplyste om at de hadde vanligvis dagens rett , og på onsdager var det fisk. Denne gang ørret. Ørret har jeg spist rundt på forskjellige spisesteder, men denne porsjon var mektig i egen klasse. Pris? kr.129,-.
Jeg forstår godt at for å sikre seg plass på søndager bør bord reserveres . Spiseriet er overmåte enkelt å finne fram til. Når du kommer fra Rogaland, er det bare å svinge til høyre i rundkjøringen med Lindesnes fyr i midten. Etter få meter kjører du "rett på" Spiseriet og kan parkere bilen. Anbefales på det varmeste til alle mine Facebookvenner.
torsdag 13. oktober 2016
En ekspedisjon gjennom detaljhandelens desperate rabattverden
I går, 12.10. hadde jeg et ærende til G-Max og XXL i Sørlandssenteret. Jeg startet opp i Farsund for å sjekke det nye Amfi. Nydelig arkitektur og en beliggenhet ved Lyngdalsfjorden som er nærmest enestående i Norge hva angår kjøpesentere. Amfi i Egersund og Flekkefjord, move over! Så var det det innvendige da. Noe nytt? Nei! Det var den "samme gamle salgshore" som i alle andre "kjøpesentere" over den ganske verden. Produkter som ingen trenger. Derfor var det "salg" og "tilbud" over hele fjøla. På en stor vegg var det annonsert at nå skulle det komme Fashion Outlet. Og jeg som trodde at fashion (mote) var ferskvare akkurat som muskler i menneskekkroppen! Jeg ble deprimert og vandret rundt i det folketomme "gamle" Farsund. Kulisser fra en lengst forsvunnet sivilisasjon. Akkurat som alle andre småbyer i Norge.
Så bar det videre til Handelsparken i Lyngdal. Og dette er virkelig "svære greier". Jeg kan ikke tenke meg at noen "by" i Norge med Lyngdals innbyggertall har noe tilsvarende når det gjelder varetilbud. Utenom hovedbygningens (Handelsparken) butikker (Amfi Egersund er en entre i sammenlikning) er det et gigantisk Spar Kjøp, Biltema, Europris ,Coop osv., og i tillegg jobbet anleggsmaskinene på høytrykk for å klargjøre svææære XXL som er operativ om ikke alt for lenge. Stakkars Farsund, Flekkefjord og "gamle" Lyngdal sentrum. Var jeg deprimert etter Amfi i Farsund, ble denne sinnstemning ytterligere forsterket i Handelsparken. Hvilke enorme mengder av unødvendige produkter opphopet som absolutt ingen trenger. Man kan bli matt av mindre. Rabattene og "tilbudene" var overalt. Den MX-sport som gikk konk ifjor, hadde nå svære plakater med opptil 80 (!) prosent rabatt.
Men det skal Handelsparken ha. Parkeringsforholdene er et eventyr. Gratis og nok plass. På det området har ikke de gamle bysentra nubbesjanse å konkurrere. En av de forretningsdrivende var "svær i kjeften" og snakket om at de snart skulle blir større enn Sørlandssenteret i Kristiansand! Er det mulig?
Så bar det videre til Sørlandsparken med stivt blikk på alle varselskilt om fotobokser. Etter avkjørsel fra E39 ble det snart klart at her har vi en ny "amerikanisert" by basert fullstendig på bil som transportmiddel. Siste gang jeg var i Sørlandssenteret var for et par år siden. Jeg hadde fullstendig glemt dimensjonene. Kvadrat har jo utgangspunkt i et gammelt fabrikklokale. Sørlandssenteret på sin side er bygget opp fullstendig fra null. For å illustrere dimensjonene kan jeg si at den gedigne Handelsparken i Lyngdal størrelsesmessig forholder seg til Sørlandssenteret som Amfi Farsund forholder seg til Handelsparken.
Jeg vandret timesvis rundt i det svære senteret. Eeeeenorme varemengder overalt. Rabattplakater og "tilbud" overalt. Ikke minst i de som driver "i min gamle bransje" sportsbransjen. XXL og G-max har et utvalg som (fra mitt ståsted) er nærmest perverst. Selv jeg med min bransjebakgrunn ble så forvirret av det (unødvendige?) ekstreme utvalget at jeg kom til å tenke på det jeg opplevde i 1997 i Aberdeen. Jeg hadde tenkt å kjøpe med meg en flaske utsøkt maltwhisky, men utvalget var så enormt at det endte opp med en flaske konjakk. Var så denne min Sørlandsekspedisjon bare dommedag? Så langt derifra!! Mer om dette i neste blogginnslag.
Så bar det videre til Handelsparken i Lyngdal. Og dette er virkelig "svære greier". Jeg kan ikke tenke meg at noen "by" i Norge med Lyngdals innbyggertall har noe tilsvarende når det gjelder varetilbud. Utenom hovedbygningens (Handelsparken) butikker (Amfi Egersund er en entre i sammenlikning) er det et gigantisk Spar Kjøp, Biltema, Europris ,Coop osv., og i tillegg jobbet anleggsmaskinene på høytrykk for å klargjøre svææære XXL som er operativ om ikke alt for lenge. Stakkars Farsund, Flekkefjord og "gamle" Lyngdal sentrum. Var jeg deprimert etter Amfi i Farsund, ble denne sinnstemning ytterligere forsterket i Handelsparken. Hvilke enorme mengder av unødvendige produkter opphopet som absolutt ingen trenger. Man kan bli matt av mindre. Rabattene og "tilbudene" var overalt. Den MX-sport som gikk konk ifjor, hadde nå svære plakater med opptil 80 (!) prosent rabatt.
Men det skal Handelsparken ha. Parkeringsforholdene er et eventyr. Gratis og nok plass. På det området har ikke de gamle bysentra nubbesjanse å konkurrere. En av de forretningsdrivende var "svær i kjeften" og snakket om at de snart skulle blir større enn Sørlandssenteret i Kristiansand! Er det mulig?
Så bar det videre til Sørlandsparken med stivt blikk på alle varselskilt om fotobokser. Etter avkjørsel fra E39 ble det snart klart at her har vi en ny "amerikanisert" by basert fullstendig på bil som transportmiddel. Siste gang jeg var i Sørlandssenteret var for et par år siden. Jeg hadde fullstendig glemt dimensjonene. Kvadrat har jo utgangspunkt i et gammelt fabrikklokale. Sørlandssenteret på sin side er bygget opp fullstendig fra null. For å illustrere dimensjonene kan jeg si at den gedigne Handelsparken i Lyngdal størrelsesmessig forholder seg til Sørlandssenteret som Amfi Farsund forholder seg til Handelsparken.
Jeg vandret timesvis rundt i det svære senteret. Eeeeenorme varemengder overalt. Rabattplakater og "tilbud" overalt. Ikke minst i de som driver "i min gamle bransje" sportsbransjen. XXL og G-max har et utvalg som (fra mitt ståsted) er nærmest perverst. Selv jeg med min bransjebakgrunn ble så forvirret av det (unødvendige?) ekstreme utvalget at jeg kom til å tenke på det jeg opplevde i 1997 i Aberdeen. Jeg hadde tenkt å kjøpe med meg en flaske utsøkt maltwhisky, men utvalget var så enormt at det endte opp med en flaske konjakk. Var så denne min Sørlandsekspedisjon bare dommedag? Så langt derifra!! Mer om dette i neste blogginnslag.
tirsdag 11. oktober 2016
Djevelen oppfant kristendommens uhyggelige kapitalisme
Kristendommen er den mest materalistiske av alle verdens religioner. Den oppsto i middelalderen i Sveits (hvor ellers ?). Derfor har alltid Sveits vært stedet hvor Djevelen har rendyrket den organiserte økonomiske kriminalitet i form av lagringsplass for kriminelle penger, også kalt banker. Uansett hvordan du hadde tjent dine kriminelle og svarte penger-du var trygg for innsyn i de sveitsiske banker. Så ettertrykkelig har Djevelen infisert Sveits at det er landsforræderi for bankansatte å røpe svarte konti. At Djevelen på dette område har vært meget aktiv, viser alle de andre skatteparadiser han har opprettet de senere år.
Djevelens allsidige nærvær i banksektoren vises også nå i form av den aldeles uhyggelige kombinerte pengeutpressingen/svindelen i en av de største bankene i USA. Intetanende kunder har blitt påført flere kontoer (opptil 10) bak ryggen , for at banken skulle kunne melke dem for maks kontogebyrer. De ansatte har på sin side blitt presset rått av ledelsen til å råselge "bankprodukter", som er intet annet enn avansert svindel. Dette svineri ("kombinerte spareprodukterr") har vært utbredt over hele verden, også i Norges største bank, og var årsaken til det verdensomspennende økonomiske sammenbruddet noen år tilbake. Selv sitter bankledelsen og tildeler seg milliarder i "bonus" som er jo intet annet enn det råeste og frekkeste tyveri som tenkes kan, velsignet av myndighetene! Er det rart at Djevelen er i storform for tiden?
"In God we trust" (vi stoler på Gud) står det på de amerikanske dollarsedlene. Tydeligere kan det ikke uttrykkes av at Gud betyr Mammon, og Mammom betyr Gud, for amerikanerne. Og de samme amerikanerne er selvsagt flittige kirkegjengere, etter som de offisielt tror på "Gud". Og kristendommens ritualer er jo intet annet enn et påskudd for å dyrke Djevelens materalisme fullt ut. Dåp, konfirmasjon, gravferd pluss jul, pinse og mere til demonstrerer jo for all verden at disse bare er et påskudd for å presse maks penger ut av befolkningen i "kristendommens" materialistiske konsentrasjonsleir.
"Vis meg din tro med dine gjerninger". Så hvis din "tro" (materalistisk aktivitet) er den samme, hva enten du vanker i det "fysiske" bordellet eller "det åndelige bordellet" ved navn kirken, så foretrekker jeg personlig det fysiske bordellet. Og til de som leser dette og hopper i stolen, kan jeg bare opplyse om at selveste Erik Pontoppidan advarte i sin tid på det sterkeste om å "drive horeri med den utvortes gudstjeneste".
Materialismen på sitt beste har rykket milliarder av mennesker ut av fattigdom og uvitenhet i den vestlige verden og Kina. Så ikke i de muslimske land Saudi-Arabia, Iran og Irak. Der skal folket holdes i uvitenhet, mens eliten velter seg i den materialistisk luksus. Presis som kirkelederne i USA.
Kristus i sin tid sa "at mitt rike er ikke av denne verden". Og han hadde den allerstørste forakt for hyklere. Han var også krystallklar på at "kirken er ikke et hus bygget av tre eller sten, men hellige menneskers samfunn, sammenbindelse og forening i ånden." I dag har kirken, især den katolske, forfalt til å bli en grotesk åndelig svindelbevegelske hvor skinnhellige hyklere er sammenbundet og forenet i tom materialisme. (Jesus ville nok brukt askillig hardere enn jeg; som da ham jagde pengevekslerne ut av templet. Hva da med alle de millioner som i dag misbruker hans navn daglig?
Djevelens allsidige nærvær i banksektoren vises også nå i form av den aldeles uhyggelige kombinerte pengeutpressingen/svindelen i en av de største bankene i USA. Intetanende kunder har blitt påført flere kontoer (opptil 10) bak ryggen , for at banken skulle kunne melke dem for maks kontogebyrer. De ansatte har på sin side blitt presset rått av ledelsen til å råselge "bankprodukter", som er intet annet enn avansert svindel. Dette svineri ("kombinerte spareprodukterr") har vært utbredt over hele verden, også i Norges største bank, og var årsaken til det verdensomspennende økonomiske sammenbruddet noen år tilbake. Selv sitter bankledelsen og tildeler seg milliarder i "bonus" som er jo intet annet enn det råeste og frekkeste tyveri som tenkes kan, velsignet av myndighetene! Er det rart at Djevelen er i storform for tiden?
"In God we trust" (vi stoler på Gud) står det på de amerikanske dollarsedlene. Tydeligere kan det ikke uttrykkes av at Gud betyr Mammon, og Mammom betyr Gud, for amerikanerne. Og de samme amerikanerne er selvsagt flittige kirkegjengere, etter som de offisielt tror på "Gud". Og kristendommens ritualer er jo intet annet enn et påskudd for å dyrke Djevelens materalisme fullt ut. Dåp, konfirmasjon, gravferd pluss jul, pinse og mere til demonstrerer jo for all verden at disse bare er et påskudd for å presse maks penger ut av befolkningen i "kristendommens" materialistiske konsentrasjonsleir.
"Vis meg din tro med dine gjerninger". Så hvis din "tro" (materalistisk aktivitet) er den samme, hva enten du vanker i det "fysiske" bordellet eller "det åndelige bordellet" ved navn kirken, så foretrekker jeg personlig det fysiske bordellet. Og til de som leser dette og hopper i stolen, kan jeg bare opplyse om at selveste Erik Pontoppidan advarte i sin tid på det sterkeste om å "drive horeri med den utvortes gudstjeneste".
Materialismen på sitt beste har rykket milliarder av mennesker ut av fattigdom og uvitenhet i den vestlige verden og Kina. Så ikke i de muslimske land Saudi-Arabia, Iran og Irak. Der skal folket holdes i uvitenhet, mens eliten velter seg i den materialistisk luksus. Presis som kirkelederne i USA.
Kristus i sin tid sa "at mitt rike er ikke av denne verden". Og han hadde den allerstørste forakt for hyklere. Han var også krystallklar på at "kirken er ikke et hus bygget av tre eller sten, men hellige menneskers samfunn, sammenbindelse og forening i ånden." I dag har kirken, især den katolske, forfalt til å bli en grotesk åndelig svindelbevegelske hvor skinnhellige hyklere er sammenbundet og forenet i tom materialisme. (Jesus ville nok brukt askillig hardere enn jeg; som da ham jagde pengevekslerne ut av templet. Hva da med alle de millioner som i dag misbruker hans navn daglig?
Abonner på:
Innlegg (Atom)