Mens jeg nå forbereder min månedslange ekspedisjon til våren på New Zealand fra mørke daue november i Norge, erindrer jeg en spesiell opplevelse jeg hadde i Invercargill november 2008. Invercargill ligger helt i syd på Sørøya og har rundt 50000 innbyggere og er meget skotsk i lynne. Invercargill har forøvrig et parkannlegg du ikke finner maken til i Norge
Mitt oppdrag var å finne produsenten av canadskjorter med fabrikknavn Egmont of New Zealand. Jeg var den eneste i Norge som hadde solgt disse kanonproduktene . Kjedene var ikke interessert ettersom de ble ikke utslitt og aldri gikk av mote. Agenten hadde imidlertid lagt ned, og disse produktene bare SKULLE jeg ha på mitt repertoare. Jeg hadde erfart at produsenten hadde tilhold i Invercargill.
Omsider ankommet tok jeg for meg alle sports og villmarksforretningene. Bare det å oppleve disse var en reise tilbake til 1960talls altmulig- og personlige sportsforretninger i Norge. Lenge før kjedene drepte originaliteten og gjorde alle like kjedelige. Jeg spurte meg for om Egmont, men ingen hadde hørt om dette produkt!
Tilfeldigvis traff jeg en "villmarkens sønn" på gaten i en Egmont skjorte. Han kunne iallefall gi meg beskjed om hvor jeg kunne få nærmere opplysning om Egmont. Etter mye detektivarbeid sto jeg omsider i "produksjonslokalene" av Egmont. Jeg følte at jeg hadde tatt et steg 200 år tilbake til den indrustrielle revolusjonen i England. Det var en helt særegen opplevelse å bli konfrontert med gammelt maskineri og gammeldags håndarbeid. Der og da forsto jeg hvorfor hele Vestens tekstilproduksjon ikke har noe som helst å stille opp mot China.
Dette ble ytterligere forsterket da jeg senere i Christchurch besøkte hovedkvarteret til SwanDri som produserer den absolutte toppklasse av Candaskjorter på verdensbasis. SwanDri er fra rundt 1860 og har samme status blandt friluftsfolket på New Zealand som Devold og Janus har i Norge.
Men sjefen for SwanDri informerte meg om at nå var det slutt med produksjon på New Zeland. Det gikk ikke lenger. Så nå var hele produksjonen flyttet til China.
Det hører med til historien at jeg under mitt opphold i Invercargill oppdaget ytterligere to "produksjonslokaler" i museumsutgave (andre merker) i Invercargill. Alledisse skulle vært fredet som verneverdige.
Ferjeavstanden mellom Nordøya og Sørøya er omtrendt som mellom Kristiansand og Hirtshals. Og faktisk er mentaliten like forskjellig. Som en kafevert fortalte meg i Invercargill: " The people in Auckland do not know that we down here even exist.! Aucland på Nordøya har snart to millioner innbyggere- dobbelt av hva som finnes på hele det naturens eventyr som heter Sørøya. Og DER er det virkelig STORE mennesketomme områder.
