Overskriften var avslutningen på en meget interessant artikkel i dagens Aftenblad når det gjelder det å være "religiøst vellykket". Det vil si at man deltar i allslags halleluja-tilstelninger og reduserer seg til intet mer enn ytre staffasje i "oppsetningen". Man mister seg selv og betaler prisen med "sjelens ubotelige ensomhet". Og i verste fall ende opp som et psykiatrisk vrak.
Det skumle er at det samles opp et voldsomt underliggende hat og sinne hos dette "religiøse stemmekveget", Disse jordens fordømte har hverken mot eller evner til å frigjøre seg selv, og ikke minst, skape sitt eget liv!
Og slike åndelig underkuede blir da lett offer for rottefangere som Donald Trump eller andre sjarlataner.
Jeg tenker også i denne sammenheng på "Troens Bevis" i Kvinesdal. Jeg ber mine lesere korrigere meg hvis det jeg blogger nå er feil. Jeg erindrer vitterlig at Jonas Gahr Støre sammen med den fortreffelige lederen av KrF var her for et par år siden og offentlig "bekjente sin kristne tro". Hvis dette faktisk er tilfelle, er sympatiske Jonas en mye mer tragisk politisk skikkelse enn jeg har anet.
Jeg tillater meg å avslutte med nok noen sitater fra den kanon-interessante artikkelen i Aftenbladet. "Alenetid og dybde er en livsnødvendighet for alle innadvente som ønsker seg et godt liv. Det er når jeg er alene at jeg for alvor kjenner at jeg lever."
Personlig har jeg prøvd å balansere min voldsomme utadvendthet med mye refleksjon. Når jeg er "på jobb" er det fullt sosialt trøkk. Så er det ned til Mor Hauen Kro for å nyte en solid og velsmakende middag "i ensomhet" med kryssord. Det hevdes at det er en ensom opplevelse å spise alene. For min egen del er det helt motsatt. Etter middagen i 2.etasje er det ned i baren for kaffi. Da er det nokså mye sosialt trøkk fra min side. Det er om å gjøre å finne den rette balanse og vekselvirkning.
Hvis du aldri har alenetid, og aldri er til stede i eget iv, kan du miste deg selv. Og da kan løpet være kjørt.
