For min egen del har jeg nå funnet min framtidige "forretningstil". Den viktigste biten er den sosiale. Og der er Diglebenken selve den magiske motoren. Der plasserer jeg mennesker av alle samfunnslag og alder. Og der får jeg høre mye interessant. (Jeg klarer faktisk å lytte og holde kjeft sånn inn i mellom! Tro det som det den som vil).
I går kom det inn en mor (73) og datter rundt 50. De var fra Østlandet. Hvis jeg jeg fra første øyblikk er på samme frekvens som de jeg møter, snakker jeg til dem som om jeg har kjent dem "i alle år".
Så også denne gang.
Morens historie ga meg mye å tenke på. Hun hadde ingen utdannelse og ble enke tidlig. Hun arbeidet i "sitt ansikts sved" for å gi sine barn mulighet for utdannelse. Det fikk de. Selv hadde hun ikke hatt råd til noe form for luksus. Det ble dårlig betalte jobber da hun skulle ut i arbeidslivet som godt voksen etter at barna var fløyet fra redet. Og mens barna var hjemme var de "vaskejobbene" hun måtte ta for å få til å gå rundt, heller ikke noe å bli feit av. Dårlig med pensjonspoeng! Fra hun var rundt 60 til pensjonsalder 67 arbeidet hun på bensinstasjon. Da pensjonsdagen kom i 2011 takket hun sjefen for at hun hadde fått være på en trivelig arbeidsplass.
Sjefen spurte henne da om hun ikke kunne komme hver torsdag og ta imot vareforsendelsene og plassere disse hvor de hørte hjemme på "bensinstasjonen". "Du er så nøyaktig, og jeg stoler ikke helt på arbeidsmoralen til de unge".
I likhet med meg kunne hun nyte godt av pensjonsreformen som slo inn i 2011. Du kunne tjene så mye du ville ved siden av uten at det hadde konsekvenser for pensjonen.
Denne ekstradagen ga henne en kjærkommen ekstrainntekt slik at hun kunne unne seg litt ekstra litt inn i blandt. Men det aller beste var at hun hadde noe å glede til hver uke. Hun traff masse mennesker hver torsdag, og staben på bensinstasjonen var en flott gjeng med mange unge mennesker.
Alle hennes barn hadde flyttet til andre steder i landet. Så uten denne torsdagen hadde det blitt veldig ensomt. Og så var hun så overlykkelig over at noen hadde bruk for henne ennå!
Og nettopp dette er det springende punkt. At noen ennå har bruk for deg.
Jeg snakket nylig med en herremann som er sentralt plassert i det norske næringsliv. Han sa at innen spesielt elektronikk og dataselskapene ønsker de å ha mesteparten av de ansatte under 40 år. De "eldre" klarer ikke å følge med i et samfunn hvor du helst skal være stadig yngre for å komme i betraktning når jobbsøknadene kommer.
Den ovennevnte dame på 73 var blitt påspandert en rundreise i Norge av sine barn som takk for at hun hadde ofret så mye for dem. Yngstedatter var sjåfør.
Jeg fyrte opp mor og datter med maks underholdning og fortalte at hun hadde mange år igjen. Dronning Elizabeth er 91 og still going strong, informerte jeg henne om. Mor og datter forlot Dinglebenken med en helt annen glød i øynene enn da det kom inn.
Det er slike opplevelser som gjør det særdeles inspirerende å danse med Dinglebenken.
