Taxiene sto oppmarsjert utenfor Grand Termenius, så det var enkelt å praie drosje. Drosjesjåføren var fra Palestina og snakket forbausende godt norsk. Han hadde vært i Norge i åtte år. Det første han gjorde ved ankomst var å melde seg på norsk-kurs. Et eksempel til etterfølgelse.
Resepsjonsområdet på Haukeland var unektelig av litt andre dimensjoner enn i Stavanger. En av damene i resepsjonen var hjelpsomheten selv. Jeg ble anvist retning heis som jeg skulle ta meg til 2.etasje for blodprøve med påfølgende røntgentfotografering. Gangen med resepsjon her var overfyllt av personer. Her var det bare å trekke kølapp. Da min tur omsider kom, ble jeg geleidet inn til en vennlig dame som var fra Armenia. Hun snakket fremragende norsk. Blodprøve ble tatt, og så ble det mer venting. Vi var tre stk. i et oppsamlingsheat som skulle inn til røntgen litt senere.
Den ene av oss var preget av stundens alvor (hjerteoperasjon i vente), den andre (Cleng) prøvde å være helt avslappet , og undertegnede var i sedvanlig humørfyllt storform. Jeg hadde nemlig fra aller første øyeblikk bestemt meg for at det var ikke Haukeland Universitessjukehus som skulle ha psykisk kontroll på meg, men tvertimot skulle jeg ha total psykologisk kontroll på sykehuset fra aller første øyeblikk!!!!!
Når det gjelder Cleng fikk jeg fra første stund en spesiell kontakt med ham. Han skulle få det tøft på sjukehuset. Han hadde som 17 åring blitt kjæreste med 15 årige Mette, og siden hadde de holdt sammen. (Alder nå rundt 50 år). Den senere operasjon tok hardt på Cleng, Det ble masse komplikasjoner og endte opp med installert pacemaker. Da Mette senere arm i arm mosjonerte en meget medtatt og hjerteoperert Cleng i korridorene ble jeg rent rørt. Du snakker om kjærlighet for evigheten!
Cleng fortalte meg senere (han og Mette er imvitert til Dinglebenken) at han hadde vurdert oss tre som skulle til røntgen samtidig. Hvis alle kunne takle denne prosedyren som han selv (tilkjempet avslappet og kontrollert), burde de være fornøyde. Når det gjaldt min egen humørfyllte reaksjon mente han at det nærmest var naturstridig. Ingen vanlig dødelige kunne klare å være på dette humørnivået, omstendigheten tatt i betraktning. Dette kunne ikke læres, dette måtte være medfødt under en sjelden lykkestjerne. Cleng er muligens inne på noe.
Med den nødvendige blodprøve/røntgenfotografering utført bar det med heis opp til 6 etasjes hjerteavdeling. Jeg hadde forberedt meg på lang venting før jeg kunne få anvist seng. Kontakten med damen i resepsjonen var prima fra første øyeblikk, og etter en snau times venting kom hun over til meg der jeg satt i en av sofaene. "Jeg har funnet en god seng til deg". Hun geleidet meg inn i rom 550 hvor jeg fikk den mest strategiske seng rett inn til høyre bak toalett/dusj. Der hadde jeg total kontroll på firemanns- rommet som skulle bli mitt minneverdige hjem de neste 12 dager. Det er et kapittel i mitt liv som jeg nå i ettertid ser at jeg ikke ville unnvært for alt i verden. Det har tilført resten av min tilværelse en ny dimensjon. Jeg fikk et innblikk i en verden jeg forut ikke ante eksisterte. Aldri mer kommer jeg til å ta min gode helse som en selvfølge. (Jeg var i Vannbassengene 2-3 timer i går. Det gikk strake bratteste veien opp til første Vannbasseng. Formen er bedre nå enn før operasjonen.) Mer i neste nummer vedrørende det sosiale liv jeg opplevde på Haukeland.
