Overgangen fra å leve alene i et stort hus til å ha fellesrom med 3 andre personer er som å komme i militæret. Enten du vil eller ei- du er i et skjebnefellesskap hvor du må tas hensyn til andre.
Personen rett over meg hadde reist over hele verden og var virkelig dårlig. Men ikke dårligere enn at han klaget på alt og alle. Jeg måtte mobbe ham så ettertrykkelig at han til slutt lo av sin egen klaging. Han hadde trenet hele sitt liv, spist fisk 5 dager i uka- men med arvelig hjertesykdom hadde han vært ut og inn av sjukehus de siste årene med bypassoperasjoner og det hele. Han var omgitt av allverdens apparater og sykelpleiere mye av tiden. Første natta trodde jeg han skulle dø ettersom han holdt på å bli kverket av store mengder slim. Han kom seg noe etterhvert, og etter 5 dager kom familien og hentet ham (alder ca. 85). De seks meterne fra sengen til toalettet klarte han- med voldsom viljestyrke- alene.
Den som overtok hans seng var en bergenser (alder rundt 75) som hadde kollapset på kanten av svømmebassenget og takket være kompetent og resolutt inngripen av en svømmevakt reddet han livet. Det bar i helikopter til Haukeland. Han viste seg å være en meget interessant og berikende samtalepartner. Etter hjerteoperasjonen var han raskt på beina og gikk "kilometervis" i gangene for å holde kroppen i form. Fire dager etter operasjonen ble han hentet av sin frue.
I hjørnet diagonalt over meg var meieri-Kåre. Han var fra Ryfylke og hadde jobbet på Nærbø Meieri i over 40 år. Vi var begge født i mars 1944, men Kåres hjerte og lunger haddde fått det tøft de senere årene. ( Jeg hadde jo sluppet billig). På tross av ulidelige smerter klaget han ikke der han vekselvis satt i stolen og lå i sengen. Han var omgitt av allverdens apparater og klarte faktisk å slepe seg ut til de forskjellige måltider i kantinen. ( 20 meter fra sengen). Det jeg alltid vil huske Kåre for var at vi hadde perfekt personkjemi og at han utstrålte en uendelig ro der han satt i stolen og stirret inn mot uendeligheten. Vi hadde mange gode diskusjoner. Det at jeg selv hadde løs hjerteklaff som forårsaket lekkasje i den ene lunge gjorde meg oppmerksom på sammenhengen mellom et ikke optimalt hjerte og nedsatt lungekapasitet. I Kåres tilfelle var dette særdeles tydelig. De hadde tappet mye veske fra hans lunger. Etter hans hjerteoperasjon bar det i sykefly til SUS i Stavanger. På min overnatting på SUS etter Haukeland traff jeg Kåre igjen. Jeg følte med han. De hadde siste natt tappet 4 liter veske fra den ene lunge.
Sengen til Kåre på Haukeland ble overtatt av en sogning som var i enda verre forfatning. Midt på natten ble han rullet inn omgitt av leger og sykepleiere og all verdens apparater. Han måtte ha hjelp til det aller meste.
At jeg tar disse 4 tilfellene for meg er for at jeg alltid skal huske at det er mennesker som virkelig har det hardt hva angår sykdom. Sammenliknet med disse var det jo egentlig "småtterier" det jeg selv skulle gjennom. De andre beboerne på værelse 550 under mitt 12 dagers opphold var egentlig "sprekinger". Jeg skal etterhvert komme tilbake til disse. Ikke minst min operasjonskirurg Venny fra Måløy. Heller ikke å forglemme min favorittsykepleierske fra Trøndelag som med sitt utsende og snaue skalle lignet den irske rockestjernen Sinead O'Connor på en prikk. For noen damer! Mer i neste nr.
