Etter innsjekking og registrering på Haukeland onsdag 5.3. var det meningen at jeg skulle hjerteopereres dagen etter. Imidlertid kom kirurg Venny fra Måløy samme onsdag inn på rom 550 og informerte meg om at operasjonen måtte utsettes til mandag. Det viste seg at mitt klaffproblem var "noe spesielt", og derfor måtte hun som ansvarlig for operasjonen ha assistanse av en spesialist på akkurat denne operasjonen. Haukeland hadde fått uforutsette akuttilfeller som bare måtte opereres på torsdag , og ettersom jeg ikke var på noen måte var i akutt livsfare, ble jeg selvsagt forskjøvet. For meg var det helt greit. Jeg stortrivdes allerede, og litt lenger "luksuriøst feriopphold" gjorde meg ingenting. "Om jeg helst ville reise tilbake til Egersund og møte opp igjen på søndag?". "Absolutt ikke!!" Mitt hjerte, legeme, sjel og hjerne hadde godt av fred og harmoni i "oppkjøringen". Derfor intet unødvendig reisestress! Desto mer avislesning, kryssordløsing og sosial opplevelse!
Jeg fortalte Venny at da jeg hadde den snaue ukes opphold på SUS i Stavanger tre uker tidligere (som forberedelse til Haukeland) kom min kjære datter Isa sporenstreks til Stavanger. Hun er jurist i Statsnett og ble beordret av sjefen sin til Stavanger for å sjekke tilstanden min. Etter få dager reiste hun tilbake til Oslo ettersom hun med egne øyne så at det var ingen fare med min totale situasjon og fikk vite at operasjonen var for Haukeland ren rutine. Jeg beordret henne til ikke å tenke mer på meg overhodet , men konsentrere seg fullt og helt om de viktige forhandlinger hun sammen med sine sjefer skulle ha med myndighetene i Zagreb i Kroatia.
Jeg fortalte henne at jeg vedrørende operasjon var helgardert på tippekupongen. Var det bestemt at jeg skulle daue, så ville jeg ikke daue ensom og forlatt!! Jeg ville være omgitt av en "hær" av sympatiske medmennesker. Ikke alle er så heldige. Og overlevde jeg, så overlevde jeg!! Jeg ville vinne uansett!!
Jeg fortalte dette til Venny som lo sitt aller mest hjertelige. Den offensive og galgenhumoristiske vinklingen hadde hun aldri hørt fra en hjertepasient før!
Mandag morgen ble jeg hentet av flere assistenter og kjørt opp på operasjonsbordet. Så ble plutselig verden "borte" og etter et par minutter (trodde jeg) våknet jeg igjen omgitt av Venny og hennes assistentkirurger pluss "et helt kompani" sykepleiersker. Det viste seg at operasjonen hadde vart noen timer og var litt komplisert grunnet endel blod i hjertet .Narkosen gjorde at jeg lå noen timer etter operasjonen "fjernet fra denne verden". Derfor var jeg (i likhet med alle andre hjertepasienter) totalt tidsforvirret.
Men min hjerne var krystallklar. Det første jeg utbrøt på direkten var: " Venny, jeg overlevde! Det sto ikke skrevet i stjernene at jeg skulle daue riktig ennå!" Jeg kjørte på med noen videre humoristiske betraktininger. De som sto rundt min operasjonsseng kikket forvirret på hverandre- lenge! Hva var dette for slags pasient? Dette var jo fullstendig mot "norrrrrmalt"!
Men det som slo meg meg øyeblikkelig var at jeg følte overhodet ikke minste smerter etter det massive inngrepet i mitt legeme. Flere av de andre jeg snakket med i korridorene uttalte at det også for dem var den store overraskelsen. De hadde gruet seg til forventede smerter, Smertene uteble! Mer fra min "dagbok" i neste nummer.
