I leserinnlegg og på blogg har jeg "hengt ut" Sentrumsforeningen som "museumsgjenstand" og "snylter" på Julebyen. Jeg har også harselert over deres "stormannsgale og glansede magasin". Jeg har allerede fjernet blogginnslaget og regner med at mitt oppklarende innlegg kommer snarest i DT.
Her er de faktiske forhold.
Sentrumsforeningen var de som økomomisk garanterte for delegasjonen som skulle studere julemarkeder i Tyskland. Så uten Sentrumsforening, ingen juleby.
Sentrumsforeningen var fødselshjelper for Visefestivalen og har i alle år støttet festivalen med "voksent beløp". Foreningen pynter opp sentrum med blomster og er aktive under høstmarken. Siste utgave av det glansede magasin var fikk jeg levert på døren av Sentrumforeningens nye leder, solstrålen Solveig fra gardsbruket Kjelland. Hun er et funn og strutter av energi. Og magasinet var virkelig informerende, nyttig og flott! All ære for plan og gjennomføring.
Nabo Bernt og forkvinne i Sentrumsforeningen var inne og påpekte min feilaktige omgang med fakta i siste leserinnlegg. Vi ryddet opp misforståelsene i en god tone og skiltes i beste forståelse. En halvtime etter var korrigerende leserinnlegg mailet opp til DT og kopier av dette til Bernt og Kari. Men, jeg påpekte at Sentrumsforeningen hadde opptrått for passivt overfor omverdenen når det gjaldt deres avgjørende rolle i julebyen og Visefestivalen. De faktiske forhold var også ukjent for Arnt Olav Klippenberg! Han trodde, som jeg, at Sentrumsforeningen ikke var så aktivt involvert som nå viser seg å være fakta
At jeg har hatt "et horn i siden" til Sentrumsforeningen, kommer seg av foreningens feige opptreden i religionskrigen ved navn Vinmonopol i Egersund. Men nå er dette historie og 100% ute av mitt indre system. Så får heller andre ruge på sin personlige religion, "den lokale andre verdenskrig".
Selvfølgelig ønsker jeg at handelen i Egersund sentrum skal overleve framtiden. Men når nå hverken private handelsforetak eller offentlige instanser ser syn på å flytte inn i det tidligere postkontor grunnet kostnadene, så er dette alvorlig. Det mest sentrale lokale i Egersund Sentrum tomt og øde! Hvilket signal sender det til omverdenen?
Jeg ser nå krystallklart at Sentrumsforeningen iallefall har klart sterkt å forsinke utviklingen mot tomme butikklokaler slik vi ser det i Flekkefjord, Farsund, Bryne and you name it.
På Hauen Kro i går hadde jeg en tankevekkende samtale med en ung dame (rundt 18) Jeg spurte henne hvor i Egersund hun kjøpte sine klesplagg. "Ingen steder, enten reiser jeg nordover eller så handler jeg mer og mer på nett. Jeg går knapt i butikker lenger. Og det samme gjelder mine venninner"!
Jeg skal ikke opptre som noen allvitende verdensmester, men hadde jeg ikke fått kniven på strupen for noen år siden, hadde jeg ikke drevet butikk i dag. Her måtte tenkes helt nytt. Vanetenking i detaljhandel kan nemlig være en livfarlig uvane.
Når det gjelder markedsføring måtte det tenkes helt nytt for mitt vedkommende. Jeg har inngått en "allianse" med Egersund Chocoladefabrik. De sender opp folk til meg , og jeg anbefaler alle tilreisende å oppleve unik sjokoladeproduksjon. Den ene severdighet bestyrker den andre. Senest i dag var der inne et ektepar fra Oslo som Hedda på Chocoladefabrikken hadde sendt opp. De fikk fullt show og oppmerksomhet. At mannen forelsket seg i en Kakaduskjorte som fruen ga ham som presang, er underordnet. Det som betyr noe er at de forteller alle sine venner og bekjente hva de kan oppleve i Egersund Sentrum. Etterpå sendte jeg dem opp til Veli....
fredag 27. mars 2015
torsdag 26. mars 2015
Loddtrekning med døden som gevinst
Den sikreste motgiften mot egosutring er å sammenlikne seg med andre som virkelig har fått en knallhard skjebne. Den smule frustrasjon jeg har følt den senere tid, med alt for mye av tiden et folketomt sentrum, ble blåst til Bloksberg i morges.Jeg leste en artikkel i Aftenposten som belyste et av de mest hjerteskjærende innslagene i tragedien rundt flystyrten i Alpene.Og det gjaldt de 16 elevene fra samme klasse (pluss to lærere) som omkom. Klassen besto av 40 elever, og alle sammen ville så gjerne på språkkurs i Spania. Men det var ikke plass til mer enn 16. Så det måtte loddtrekning til! Og de 16 som fikk vinnerloddet var veldig glade, og de 24 "taperne" tilsvarende skuffet. Du snakker om loddtrekning med døden som gevinst. Liv som skulle leves og oppleves, ble brutalt kuttet av. Det er vel bare foreldrene til Utøya-ofrene som kan en del på vei forestille seg hvordan foreldrene til disse tyske elevene har det nå ved inngangen til påsken.
For Utøyaofrenes nærmeste har iallefall en grav å gå til. De tyske foreldre har ikke det engang! Flystyrten var mer effektiv enn dynamitt når det gjaldt å fullstendig pulverisere kroppene til alle som var ombord.
Det minner meg om et syn jeg aldri noensinne kan glemme.
Jeg var sør i Tyskland for maange år siden. Etter overnatting i en landsby kjørte jeg om morgenen gjennom en allé (rekke av trær). Dette var en samling av trekjemper på begge sider av veien. I en av kjempene (diameter rundt 150 cm) i en slak sving hadde en bil brast inn i en fart (anslått til henimot 200 km/t) så voldsom at den hadde blitt smadret så totalt at et bilopphoggingsverksted kunne ikke gjordt det bedre. I den forvridde og ugjenkjennelige metallhaugen var det en eneste del som var gjenkjennelig. Og det var tenningslåsen og nøkkelen!
Politimannen som var vakt på åstedet fortalte at bilen (Porche) tilhørte et ungt ektepar. Og ektemannen var kjent for å overtre alle fartsgrenser regelmessig med "sinnsyke" hastigheter. Og her hadde han tydeligvis fått vannplaning i svingen. Det hadde regnet hele natten. Politimannen var faktisk skjelven ennå og askegrå i ansiktet. Han hadde vært med på å få de "ekstremt lemlestede og oppdelte kropper" inn i sykebilen. Ingen av de involverte hadde vært i nærheten av å se et så ubeskrivelig og forskrekkelig syn. "Dette vil jeg huske resten av mitt liv", sa han.
Jeg vandret rundt 50 meter fra åstedet, og en person støttet seg til et tre, like askegrå i ansiktet som politmannen. Jeg ble nysgjerrig og nærmet meg forsiktig. Med skjelvende hånd pekte mannen på noe bak treet. Og der så jeg det! En naken damelegg m/fot kuttet tvers av rett under kneet! Så kan man jo tenke seg på hvilke krefter som har vært i sving som klarer å fjerne sokk og sko, kappe av leggen og slynge det 50 meter bortover!!
Men kreftene i denne kratsjen er jo bare småtterier mot det som skjedde i det flyet kratsjet. For her ble alle kroppene pulverisert til uigjenkjennelighet. Ikke så mye som en legg med fot tilbake.
Nå kan vi jo ikke ta inn over oss all verdens elendighet hele tiden. Men det kan være nyttig for livskunsten regelmessig "to count your blessings". (Tell dine velsignelser). Jeg er snart 71 unge år. (Ikke alle lever så lenge). Kroppen og hjernen fungerer godt (ingen selvfølge). Jeg er født med humørpromille i blodet(ingen selvfølge). Osv. osv. Bare begynn å telle dine egne velsignelser. Gjør det til en vane. Og så kan du sende inne deg noen ekte medfølelsens tanker til de som virkelig har fått føle livets meningsløse brutalitet i all sin primitive råhet. Vi som har sluppet unna har helt ufortjent vunnet i livets lotto. Sett pris på det. Daglig!!!!
For Utøyaofrenes nærmeste har iallefall en grav å gå til. De tyske foreldre har ikke det engang! Flystyrten var mer effektiv enn dynamitt når det gjaldt å fullstendig pulverisere kroppene til alle som var ombord.
Det minner meg om et syn jeg aldri noensinne kan glemme.
Jeg var sør i Tyskland for maange år siden. Etter overnatting i en landsby kjørte jeg om morgenen gjennom en allé (rekke av trær). Dette var en samling av trekjemper på begge sider av veien. I en av kjempene (diameter rundt 150 cm) i en slak sving hadde en bil brast inn i en fart (anslått til henimot 200 km/t) så voldsom at den hadde blitt smadret så totalt at et bilopphoggingsverksted kunne ikke gjordt det bedre. I den forvridde og ugjenkjennelige metallhaugen var det en eneste del som var gjenkjennelig. Og det var tenningslåsen og nøkkelen!
Politimannen som var vakt på åstedet fortalte at bilen (Porche) tilhørte et ungt ektepar. Og ektemannen var kjent for å overtre alle fartsgrenser regelmessig med "sinnsyke" hastigheter. Og her hadde han tydeligvis fått vannplaning i svingen. Det hadde regnet hele natten. Politimannen var faktisk skjelven ennå og askegrå i ansiktet. Han hadde vært med på å få de "ekstremt lemlestede og oppdelte kropper" inn i sykebilen. Ingen av de involverte hadde vært i nærheten av å se et så ubeskrivelig og forskrekkelig syn. "Dette vil jeg huske resten av mitt liv", sa han.
Jeg vandret rundt 50 meter fra åstedet, og en person støttet seg til et tre, like askegrå i ansiktet som politmannen. Jeg ble nysgjerrig og nærmet meg forsiktig. Med skjelvende hånd pekte mannen på noe bak treet. Og der så jeg det! En naken damelegg m/fot kuttet tvers av rett under kneet! Så kan man jo tenke seg på hvilke krefter som har vært i sving som klarer å fjerne sokk og sko, kappe av leggen og slynge det 50 meter bortover!!
Men kreftene i denne kratsjen er jo bare småtterier mot det som skjedde i det flyet kratsjet. For her ble alle kroppene pulverisert til uigjenkjennelighet. Ikke så mye som en legg med fot tilbake.
Nå kan vi jo ikke ta inn over oss all verdens elendighet hele tiden. Men det kan være nyttig for livskunsten regelmessig "to count your blessings". (Tell dine velsignelser). Jeg er snart 71 unge år. (Ikke alle lever så lenge). Kroppen og hjernen fungerer godt (ingen selvfølge). Jeg er født med humørpromille i blodet(ingen selvfølge). Osv. osv. Bare begynn å telle dine egne velsignelser. Gjør det til en vane. Og så kan du sende inne deg noen ekte medfølelsens tanker til de som virkelig har fått føle livets meningsløse brutalitet i all sin primitive råhet. Vi som har sluppet unna har helt ufortjent vunnet i livets lotto. Sett pris på det. Daglig!!!!
onsdag 25. mars 2015
Kamelkaravane og kapitalismens slaveri
Rundt 1960 leste jeg en interessant artikkel skrevet av en journalist som hadde fulgt en kamelkaravane i flere måneder gjennom Afghanistan. Han bodde i teltene sammen med kameldriverne og deres familier. Etter å ha opplevd den tidløse og stressløse roen som gjennomsyret hele karavanen under hele marsjen, først da forsto han hva materialismen hadde gjordt med menneskene i Vesten. Et evig jag! Han skulle vært her i dag! Hvor som helst i verden! Det er det samme avsindige "kjøpe siste modell" overalt.
Grunnen til at jeg husket artikkelen var en film til ettertanke som nettopp gikk på NRK. Filmen het "The Company Men." Den burde vært pensum på skolen. For den viste med skremmende klarhet det kapitalistiske system på sitt aller verste. Og den avkledde også "den amerikanske friheten" totalt som den totale materialistiske ufrihet den vitterlig er.
Historien tok utgangspunkt i en middelklassefamilie i USA hvor den samme familie bodde i et drømmehus som var belånt til pipa. Mannen kjørte Porche som også var belånt til eksospotta. Barna deltok på dyre aktiviteter, og mye av dette var finansiert med kredittkortgjeld. Kona hadde grei jobb mens mannen hadde en meget godt betalt stilling som salgssjef på et skipsverft. Dette til tross, det var med nød og neppe de holdt hodet finansielt over vannet. Og det er her ufriheten slår inn. Det er overmåte viktig for en middelklassefamilie i USA "å beholde en skinnende fasade". Koste hva det koste vil.
Så fant eieren av skipsverftet på å legge ned en avdeling med flere tusen arbeidere "på gulvet". Og mye av den godt betalte administrasjon gikk med i dragsuget. Også "vår mann". Å følge hans brutale møte med virkeligheten var særdeles lærerikt. Hus og bil måtte avhendes, og familien måtte flytte inn hos mannens foreldre. Men det var den desperate og ydmykende jakten på en ny jobb som var virkelig interessant. Han fikk den ene trøkken "i trynet" etter den andre og måtte stadig senke kravene til lønn.Etter flere måneders jobbjakt endte han opp som murerlærling hos svogeren. "Vår mann" hadde aldri før utført fysisk arbeid.
Samtidig fikk vi følge hvordan "vår manns" sjef taklet sin oppsigelse. Kona kommanderte ham til å kle seg opp hver dag og oppføre seg som om han var på jobb. Forlate huset og komme tilbake til faste tider så naboene overhodet ikke skulle at de hadde "en taper" blandt seg. Det ville blitt utfrysing. I det snobbete nabolaget tåltes ikke slikt. Så han tilbrakte dagene på en bar og en vakker kveld lukket han garasjedøren startet bilen og en slange over eksospotten inn gjennom sidevinduet.
Men eieren av verftet gikk det finansielt meget bra. Aksjekursen gikk i været takket være oppsigelsene. Og da selve verftsdirektøren gikk i rette med eieren fikk han til svar at han (eieren) først og fremst tok hensyn til aksjonærene. De tusener av oppsagte interesserte ham ikke i det hele tatt.
Ser vi det samme i Norge hvor det sies opp i hytt og pine mens overskuddene er i hundremillionersklassen?
Når blir eierne (aksjonærene) fornøyde? Aldri??
I et kapitalistisk samfunn kommer kapitalen i første rekke. Det er derfor det heter kapitalisme!
Kapitalismen er helt uinteressert i mennesker som en verdi i seg selv. Bare som et middel til å tjen maks penger. Og når de kapitalistiske slavene har gjordt sitt, og blitt utnyttet nok, på dynga med dem!
Grunnen til at jeg husket artikkelen var en film til ettertanke som nettopp gikk på NRK. Filmen het "The Company Men." Den burde vært pensum på skolen. For den viste med skremmende klarhet det kapitalistiske system på sitt aller verste. Og den avkledde også "den amerikanske friheten" totalt som den totale materialistiske ufrihet den vitterlig er.
Historien tok utgangspunkt i en middelklassefamilie i USA hvor den samme familie bodde i et drømmehus som var belånt til pipa. Mannen kjørte Porche som også var belånt til eksospotta. Barna deltok på dyre aktiviteter, og mye av dette var finansiert med kredittkortgjeld. Kona hadde grei jobb mens mannen hadde en meget godt betalt stilling som salgssjef på et skipsverft. Dette til tross, det var med nød og neppe de holdt hodet finansielt over vannet. Og det er her ufriheten slår inn. Det er overmåte viktig for en middelklassefamilie i USA "å beholde en skinnende fasade". Koste hva det koste vil.
Så fant eieren av skipsverftet på å legge ned en avdeling med flere tusen arbeidere "på gulvet". Og mye av den godt betalte administrasjon gikk med i dragsuget. Også "vår mann". Å følge hans brutale møte med virkeligheten var særdeles lærerikt. Hus og bil måtte avhendes, og familien måtte flytte inn hos mannens foreldre. Men det var den desperate og ydmykende jakten på en ny jobb som var virkelig interessant. Han fikk den ene trøkken "i trynet" etter den andre og måtte stadig senke kravene til lønn.Etter flere måneders jobbjakt endte han opp som murerlærling hos svogeren. "Vår mann" hadde aldri før utført fysisk arbeid.
Samtidig fikk vi følge hvordan "vår manns" sjef taklet sin oppsigelse. Kona kommanderte ham til å kle seg opp hver dag og oppføre seg som om han var på jobb. Forlate huset og komme tilbake til faste tider så naboene overhodet ikke skulle at de hadde "en taper" blandt seg. Det ville blitt utfrysing. I det snobbete nabolaget tåltes ikke slikt. Så han tilbrakte dagene på en bar og en vakker kveld lukket han garasjedøren startet bilen og en slange over eksospotten inn gjennom sidevinduet.
Men eieren av verftet gikk det finansielt meget bra. Aksjekursen gikk i været takket være oppsigelsene. Og da selve verftsdirektøren gikk i rette med eieren fikk han til svar at han (eieren) først og fremst tok hensyn til aksjonærene. De tusener av oppsagte interesserte ham ikke i det hele tatt.
Ser vi det samme i Norge hvor det sies opp i hytt og pine mens overskuddene er i hundremillionersklassen?
Når blir eierne (aksjonærene) fornøyde? Aldri??
I et kapitalistisk samfunn kommer kapitalen i første rekke. Det er derfor det heter kapitalisme!
Kapitalismen er helt uinteressert i mennesker som en verdi i seg selv. Bare som et middel til å tjen maks penger. Og når de kapitalistiske slavene har gjordt sitt, og blitt utnyttet nok, på dynga med dem!
tirsdag 24. mars 2015
Helt nødvendig for Sporty å skifte kjede
Fra i dag av er Sporty som G-sportforhandler i Egersund Sentrum historie- etter 49 år! Det ble altså ikke gullbryllup. Men det var ingen vei forbi,. Skilsmissen var helt nødvendig. Som Intersport-forhandler har Sporty en mye mer interessant framtid. Ja, nå har de en framtid!
Kjell Valand startet som sykkelreperatør hos min fader i 1952. Sammen med Sigmund Skailand (også sykkelreperatør) startet de sammen Sporty i Lerviken i 1966. Nå er det Valandfamilien som alene har drevet Sporty de siste ca 20 år. Siden starten i 1966 har sportsbransjen gått gjennom en totalrevolusjon- som det øvrige samfunn. Og det har gjordt at Sporty kom i dødens posisjon.
XXL har så til de grader de senere år revolusjonert sportsbransjen at Gresvig som organisasjon har kommet helt bakpå. De siste årene har de tapt hundrevis av millioner og skylder milliardbeløp (sjekk regnskapet!). XXL på sin side "vasser i penger" og har en krigskasse som må få ledelsen i Gresvig til å ha mange våkenetter. I et desperat forsøk på å demme opp for "den særdeles effektive krigsmaskin XXL" har de lansert G-max og dumpet prisene. Det igjen har ført til at lojale og seriøse G-Sportere (som Sporty) har blitt bakholdsangrepet av egen kjedes storebror(G-max)! G-max dumper priser, annonserer det i egne avis-innstikk, og kjøperne tror at bare det står den trekantede G på fasaden, så er prisene de samme lave overalt. Men G-max og G-sport er to forskjellige kjeder, eiet av samme person, som igjen eier Intersport! (Så Sporty blir på sett og vis i familien). Og driver G-sport videre i Eikunda Amfi!
Jeg var innom i dag morges i 8.30 tiden hos Sporty-Intersport. Fullt trøkk! Rekordomsetning! Så alle kundene vil ikke merke det minste forskjell i Sporty-ånden, selv om det har kommet nytt skilt over døren. Det er kanskje bare meg som la merke til nytt skilt. (Nå må det sies at det nye Intersportskilt var noe tamt og stakkarslig i forhold til det "majestetiske" G-sport). Men- det er ikke skiltet folket skal kjøpe.
Som tidligere Fjellreven-forhandler i maangeår anbefalte jeg sjefen på (nå) Intersport å satse på Fjellreven enda mer enn han har gjordt de siste par år . Sporty har hatt et bedre Fjellreven-utvalg enn jeg noensinne har hatt. Da fikk jeg en overraskelse! "Fjellreven er helt out! Det er helt uinteressant for oss. Ingen spør (her) etter Fjellreven! Vi "dumper" det vi har igjen." Så lite er jeg altså oppdatert. Så fort går utviklingen. Bare spør Nokia.
Tilslutt en liten "analyse" av sportsbransjen i Norge de kommende årene. XXL fosser fram med uforminsket styrke og tvinger Gresvig til utelukkende å satse på G-max. De vanlige G-sportsforretningene vil forsvinne. De har ikke råd til med (forholdsvis) liten omsetning å holde samme lave priser som G-max. Jeg så regneskapet til en økonomisk solid G-sporter med omsetning i 2013 brutto 25 millioner. Overskudd skarve 100 000! Og hardere visste han at det ville bli.
Intersport (type Sporty) vil få et godt fotfeste som mye mer personlige fagforretninger enn det er mulig for gigantene å gi. Så vil du få spesialforetninger innen et spesielt sortiment. Tengesdal Sport er et strålende lokalt eksempel i så måte innen ski og sykler.
Av de andre kjeder er jeg mer skeptisk til MX-sport. De sliter. Sport 1 kan nok klare seg bedre ettersom de har en særdeles rik onkel som eier dem. Men- fortsatt er det en overetablering i spprtsbransjen- til de grader!! Og skal du som tidlige sportsforretning leve- meget avslappet- videre som totalt frittstående- må du ha et opplegg som finnes kun et eneste sted på kloden! I say no moore........ Bortsett fra at på mandag er det avgang Boston. Etter hjemmeværende 2014 trenger jeg nå "en doft av den stora världen"!!!
Kjell Valand startet som sykkelreperatør hos min fader i 1952. Sammen med Sigmund Skailand (også sykkelreperatør) startet de sammen Sporty i Lerviken i 1966. Nå er det Valandfamilien som alene har drevet Sporty de siste ca 20 år. Siden starten i 1966 har sportsbransjen gått gjennom en totalrevolusjon- som det øvrige samfunn. Og det har gjordt at Sporty kom i dødens posisjon.
XXL har så til de grader de senere år revolusjonert sportsbransjen at Gresvig som organisasjon har kommet helt bakpå. De siste årene har de tapt hundrevis av millioner og skylder milliardbeløp (sjekk regnskapet!). XXL på sin side "vasser i penger" og har en krigskasse som må få ledelsen i Gresvig til å ha mange våkenetter. I et desperat forsøk på å demme opp for "den særdeles effektive krigsmaskin XXL" har de lansert G-max og dumpet prisene. Det igjen har ført til at lojale og seriøse G-Sportere (som Sporty) har blitt bakholdsangrepet av egen kjedes storebror(G-max)! G-max dumper priser, annonserer det i egne avis-innstikk, og kjøperne tror at bare det står den trekantede G på fasaden, så er prisene de samme lave overalt. Men G-max og G-sport er to forskjellige kjeder, eiet av samme person, som igjen eier Intersport! (Så Sporty blir på sett og vis i familien). Og driver G-sport videre i Eikunda Amfi!
Jeg var innom i dag morges i 8.30 tiden hos Sporty-Intersport. Fullt trøkk! Rekordomsetning! Så alle kundene vil ikke merke det minste forskjell i Sporty-ånden, selv om det har kommet nytt skilt over døren. Det er kanskje bare meg som la merke til nytt skilt. (Nå må det sies at det nye Intersportskilt var noe tamt og stakkarslig i forhold til det "majestetiske" G-sport). Men- det er ikke skiltet folket skal kjøpe.
Som tidligere Fjellreven-forhandler i maangeår anbefalte jeg sjefen på (nå) Intersport å satse på Fjellreven enda mer enn han har gjordt de siste par år . Sporty har hatt et bedre Fjellreven-utvalg enn jeg noensinne har hatt. Da fikk jeg en overraskelse! "Fjellreven er helt out! Det er helt uinteressant for oss. Ingen spør (her) etter Fjellreven! Vi "dumper" det vi har igjen." Så lite er jeg altså oppdatert. Så fort går utviklingen. Bare spør Nokia.
Tilslutt en liten "analyse" av sportsbransjen i Norge de kommende årene. XXL fosser fram med uforminsket styrke og tvinger Gresvig til utelukkende å satse på G-max. De vanlige G-sportsforretningene vil forsvinne. De har ikke råd til med (forholdsvis) liten omsetning å holde samme lave priser som G-max. Jeg så regneskapet til en økonomisk solid G-sporter med omsetning i 2013 brutto 25 millioner. Overskudd skarve 100 000! Og hardere visste han at det ville bli.
Intersport (type Sporty) vil få et godt fotfeste som mye mer personlige fagforretninger enn det er mulig for gigantene å gi. Så vil du få spesialforetninger innen et spesielt sortiment. Tengesdal Sport er et strålende lokalt eksempel i så måte innen ski og sykler.
Av de andre kjeder er jeg mer skeptisk til MX-sport. De sliter. Sport 1 kan nok klare seg bedre ettersom de har en særdeles rik onkel som eier dem. Men- fortsatt er det en overetablering i spprtsbransjen- til de grader!! Og skal du som tidlige sportsforretning leve- meget avslappet- videre som totalt frittstående- må du ha et opplegg som finnes kun et eneste sted på kloden! I say no moore........ Bortsett fra at på mandag er det avgang Boston. Etter hjemmeværende 2014 trenger jeg nå "en doft av den stora världen"!!!
mandag 23. mars 2015
Sildakongen Arvid Otto og jeg
Mens jeg kikker ut på det sure mandagsværet dukker det opp minner fra det minneverdige besøket jeg hadde i Oslo i sin tid med Ylvis-brødrene og "Norges herligste". Sildakongen Arvid Otto Mørck og jeg fant tonen med en eneste gang. Men all galskapen ville vi ikke være med på.
Som da hele gjengen (litt av en gjeng!) skulle kommanderes opp til slottet og stå og rope i kor: " Harald, Harald kom ut!" Vi slakket av og slapp oss helt bak i flokken og stoppet ved statuen av Carl Johan. "Vi går", sa jeg. "Nei, vi springer", sa sildakongen.
På turen til hotellet var vi innom en meget eksklusiv antikvitetdsbutikk med låst dør og egen vakt!! Arvid Otto var tydeligvis godt kjent, for vi ble sluppet inn omgående. Så fortalte sildakongen en artig episode om den gang han var blitt forespurt om å holde et foredrag for "en utvalgt krets" i antikvitetsbutikkens atelier. Han sa ja og ble forespurt om honoraret for fordraget. "Tusen kroner!", sa Arvid Otto. " Det var da et meget behagelig honorar!" sa innehaveren. "Pr. minutt!" smalt det fra Sildakongen. " Da sier vi 20 minutter!"
Og Arvid Otto fortalte meg at lettere 20000 kr. hadde han aldri tjent. Og foredraget ble en stor suksess og alle var glade og fornøyde!
Jeg husker også gardbrukeren utefor Sandnes som var med. Han var over 90 år og sprek som bare det. På returen fra Oslo møtte de ikke opp som skulle hente ham på Sandnes jernbanestasjon. Så han bare gikk de 12 km hjem! Nå er han borte.
Det er også den fargerike damen med hattene og lirekassen som av og til viste seg i Egersund. Det var vi fire som utgjorde Rogalands-innslaget på showet. Et show som så absolutt satte farge på tilværelsen for alle som var der.
Så livet er jo ikke noe annet enn en reise gjennom møte mellom mennesker og opplevelser. Og den egentlige rikdommen i det samme liv er jo så mange møter av dette kaliber som mulig.
Som da hele gjengen (litt av en gjeng!) skulle kommanderes opp til slottet og stå og rope i kor: " Harald, Harald kom ut!" Vi slakket av og slapp oss helt bak i flokken og stoppet ved statuen av Carl Johan. "Vi går", sa jeg. "Nei, vi springer", sa sildakongen.
På turen til hotellet var vi innom en meget eksklusiv antikvitetdsbutikk med låst dør og egen vakt!! Arvid Otto var tydeligvis godt kjent, for vi ble sluppet inn omgående. Så fortalte sildakongen en artig episode om den gang han var blitt forespurt om å holde et foredrag for "en utvalgt krets" i antikvitetsbutikkens atelier. Han sa ja og ble forespurt om honoraret for fordraget. "Tusen kroner!", sa Arvid Otto. " Det var da et meget behagelig honorar!" sa innehaveren. "Pr. minutt!" smalt det fra Sildakongen. " Da sier vi 20 minutter!"
Og Arvid Otto fortalte meg at lettere 20000 kr. hadde han aldri tjent. Og foredraget ble en stor suksess og alle var glade og fornøyde!
Jeg husker også gardbrukeren utefor Sandnes som var med. Han var over 90 år og sprek som bare det. På returen fra Oslo møtte de ikke opp som skulle hente ham på Sandnes jernbanestasjon. Så han bare gikk de 12 km hjem! Nå er han borte.
Det er også den fargerike damen med hattene og lirekassen som av og til viste seg i Egersund. Det var vi fire som utgjorde Rogalands-innslaget på showet. Et show som så absolutt satte farge på tilværelsen for alle som var der.
Så livet er jo ikke noe annet enn en reise gjennom møte mellom mennesker og opplevelser. Og den egentlige rikdommen i det samme liv er jo så mange møter av dette kaliber som mulig.
fredag 20. mars 2015
Den "store" og uhøytidelige komperapport
At jeg må ha med meg en kompemiddag i uka, har først og fremst å gjøre med nostalgi. Ikke fordi komper er så ekstra velsmakende i forhold til fersk torsk- og ikke minst makrell! Men, mor lagte solide vanlige komper og også blodkomper. Det samme gjorde mor nr. 2 , Pippa på Hovland. Hun het Petra, men som bitteliten kunne jeg ikke si navnet riktig. Det ble Pippa, for resten av livet. Og nå er navnet Pippa superkjent over hele verden!
De komper m/tilbehør jeg fikk hos mor nr. 3 (Grand) gjennom mange år var solid håndverksarbeid. Men da Grand sluttet med komper, måtte jeg være utro med min elskerinne (Hauen) en gang i uken. Nå er jeg den siste som klager på maten jeg får servert. Jeg syntes derfor kompene m/tilbehør på Hauen har vært helt greie for meg. Jeg har lagt merke til at det er blitt en folkesport å klage på maten. Den beste kur mot det er å bli satt på glattcelle i et halvt år på vann og havregraut.
Kompene på Rebecca har jeg tidligere gitt toppkarakter. Kokk Tonje har gjordt en solid jobb. Andre har vært av samme mening, men enkelte syntes kompene var for harde! Smaken er forskjellig. Men- skal jeg besøke Rebecca igjen for komper, må det bli ny leder. Han klarte med sin opptreden overfor meg å punktere enhver lyst på å besøke Rebecca igjen- så lenge han er i førersetet.
Kompene på Vikeså var greie og porsjonen var durabelig. Betjeningen var professjonell vennlig og effektiv. Men- noen kosefølelse er det umulig å få i et firkantet og nakent lokale med bensinpumper rett utenfor. En bekjent av meg har gitt beskjed om at kompene på Vikeså nå ikke holder samme standard som tidligere. De solide "kånene" er pensjonert, og de unge jentene har ikke den lange livserfaring når det gjelder komper. Så langt vedkommende.
Sa var det kafe Arena da! Et meeget interessant konsept når det gjelder "religiøs" dugnadsvirksomhet. For det er det dette spennende konseptet er. Ved andre gangs besøk var det ny stab på plass bak disken. Like vennlige som de forrige jeg traff sist torsdag. Og like durabelig porsjon! Og så la jeg merke til at også "støtteapparatet" på utsiden av kompedisken var skiftet ut. Det disse hadde til felles med de forrige. var at de er nøkkelpersoner i Evangliehusets virksomhet. De sørget for at trallene med brukte asjetter og bestikk ble fjernet omgående og ny tom tralle på plass. Men - forskjellen fra mitt første besøk var at nå var køen foran kompedisken myyye lenger enn forrige gang. Jeg følte meg satt tilbake i mititæret med lang kø i kantinen. Jeg skulle ikke ha skrytt så veldig på facebook! Det viser jo bare hvor effektivt de sosiale medier er!
Jeg ble sittende på et av de mange langbord med far og sønn som utelukkende hadde kommet på grunn av mitt facebookskryt. Nå skulle jeg få dommen! Sønnen kunne ikke ha komper fordi han ikke kunne få sirup til! Så det ble kjøttkaker i stedet. Og de var han bare mellomfornøyd med. Faren syntes kompene var gode, bare et lite hakk under de han hadde smakt på Rebecca. Men kålrabistappen var han ikke fornøyd med! ( Jeg på min side var fornøyd med det hele!) Så- smaken er som baken. Den er delt.
Å konkurrere med kombinasjonen pris/kvalitet i kompeservering hos kafe Arena blir meget vanskelig. De har stordriftsdeler på så mange måter. Ikke minst et gedigent lokale som rommer den oppsiktvekkende store tilstrømmingen av "folk flest". Her treffer du sannelig snittet av befolkningen. Og så har de barnehage i samme bygget. Det igjen betyr et renn av småunger forbi bordene. Meget levende og forfriskende!
Skulle jeg personlig velge mellom komper på Arena eller fersk makrell på Hauen? Det blir elskerinnen!
De komper m/tilbehør jeg fikk hos mor nr. 3 (Grand) gjennom mange år var solid håndverksarbeid. Men da Grand sluttet med komper, måtte jeg være utro med min elskerinne (Hauen) en gang i uken. Nå er jeg den siste som klager på maten jeg får servert. Jeg syntes derfor kompene m/tilbehør på Hauen har vært helt greie for meg. Jeg har lagt merke til at det er blitt en folkesport å klage på maten. Den beste kur mot det er å bli satt på glattcelle i et halvt år på vann og havregraut.
Kompene på Rebecca har jeg tidligere gitt toppkarakter. Kokk Tonje har gjordt en solid jobb. Andre har vært av samme mening, men enkelte syntes kompene var for harde! Smaken er forskjellig. Men- skal jeg besøke Rebecca igjen for komper, må det bli ny leder. Han klarte med sin opptreden overfor meg å punktere enhver lyst på å besøke Rebecca igjen- så lenge han er i førersetet.
Kompene på Vikeså var greie og porsjonen var durabelig. Betjeningen var professjonell vennlig og effektiv. Men- noen kosefølelse er det umulig å få i et firkantet og nakent lokale med bensinpumper rett utenfor. En bekjent av meg har gitt beskjed om at kompene på Vikeså nå ikke holder samme standard som tidligere. De solide "kånene" er pensjonert, og de unge jentene har ikke den lange livserfaring når det gjelder komper. Så langt vedkommende.
Sa var det kafe Arena da! Et meeget interessant konsept når det gjelder "religiøs" dugnadsvirksomhet. For det er det dette spennende konseptet er. Ved andre gangs besøk var det ny stab på plass bak disken. Like vennlige som de forrige jeg traff sist torsdag. Og like durabelig porsjon! Og så la jeg merke til at også "støtteapparatet" på utsiden av kompedisken var skiftet ut. Det disse hadde til felles med de forrige. var at de er nøkkelpersoner i Evangliehusets virksomhet. De sørget for at trallene med brukte asjetter og bestikk ble fjernet omgående og ny tom tralle på plass. Men - forskjellen fra mitt første besøk var at nå var køen foran kompedisken myyye lenger enn forrige gang. Jeg følte meg satt tilbake i mititæret med lang kø i kantinen. Jeg skulle ikke ha skrytt så veldig på facebook! Det viser jo bare hvor effektivt de sosiale medier er!
Jeg ble sittende på et av de mange langbord med far og sønn som utelukkende hadde kommet på grunn av mitt facebookskryt. Nå skulle jeg få dommen! Sønnen kunne ikke ha komper fordi han ikke kunne få sirup til! Så det ble kjøttkaker i stedet. Og de var han bare mellomfornøyd med. Faren syntes kompene var gode, bare et lite hakk under de han hadde smakt på Rebecca. Men kålrabistappen var han ikke fornøyd med! ( Jeg på min side var fornøyd med det hele!) Så- smaken er som baken. Den er delt.
Å konkurrere med kombinasjonen pris/kvalitet i kompeservering hos kafe Arena blir meget vanskelig. De har stordriftsdeler på så mange måter. Ikke minst et gedigent lokale som rommer den oppsiktvekkende store tilstrømmingen av "folk flest". Her treffer du sannelig snittet av befolkningen. Og så har de barnehage i samme bygget. Det igjen betyr et renn av småunger forbi bordene. Meget levende og forfriskende!
Skulle jeg personlig velge mellom komper på Arena eller fersk makrell på Hauen? Det blir elskerinnen!
tirsdag 17. mars 2015
Monopolkapitalisme og priser på barberblad
Siste gang jeg var på New Zealand kom jeg over en interessant avisartikkel vedrørende de høye prisene på barberblader. Det har slått meg at sammenliknet med de barberblader jeg selv bruker, så er prisene på de mest kjente merkene "himmelhøye" også i Norge.
Og det er stort sett de samme kjente merkene som selges i alle "lavpris"-matvarekjedene, til de samme "friske prisene". Tar jeg feil når jeg mener å ha sett at høvel og rundt 4 blader ligger på rundt kr. 500,-?
Og så er det med interesse at jeg ser at "Iphone-syndromet" har slått inn for fullt også når det gjelder barberblader. Først hadde du Iphone 1, så 2, så 3, så 4 osv. Til stadig høyere priser. Ære være Apples aldeles geniale markesføring. Slik skal det gjøres! Få "folket" til å bli helt "hekta", og så kan du melke markedet for alt det det er verdt. Apple tvinger ingen! Det er helt frivillig!
Nå, etter mønsteret av Apple, økes antall blader på barberhøvlene med veldig markesføring om hvor "fantastisk glatt barbering du får". Har jeg faktisk sett ett fabrikat med 4 blader?
Da Lidl kom til Egersund fikk jeg sjokk da jeg så de meget lave prisene på barberhøvler med utskiftbare doble barberblad. Kunne disse gjøre jobben på min halvkraftige skjeggvekst (barbering annenhver dag er iallefall minimum)? Ja, sannelig gjorde de jobben! Mer glattbarbert enn dette er for meg helt unødvendig. Rett etter barbering føler jeg at jeg har skiftet ut haken med en barnerumpe!
Så da tiden var kommet for Lidl til å avvikle virksomheten i Egersund, syklet jeg Anna Lovinda opp til Lidl og fyllte opp sidetasken med barberhøvler med utskiftbare blad. Jeg betalte ikke så altfor mange hundrelapper for hele herligheten!! Jeg var nettopp og sjekket mitt lager av barberblad/høvler. Jeg har ennå nok for mange år framover.
Så mitt råd til alle mine mannlige facebookvenner som monne ergre seg over høye priser på barberblad, bunkre opp hos en Lidlbutikk når du først er i Danmark.
Det siste nye vedrørende markedsføring av barberblader er meget kreativt (jeg uttrykker meg diplomatisk). Det gjelder halvsides annonser vedrørende mange-blads-barberhøvler som angivelig skal gi en barbering uten sidestykke i historien. Det geniale med denne markedsføringen er at du får ikke kjøpe, men du må abonnere!! Kan mine facebookvenner vennligst forklare meg forskjellen i praksis?? Jeg kjøper ikke Dalane Tidende, Stavanger Aftenblad, Aftenposen og diverse magasiner. Jeg abonnerer på dem! Men like fullt må jeg betale (selvfølgelig!).
Men porto slipper jeg å betale for mine abonnementer! Dette i motsetning til disse enestående barberhøvlene hvor det opplyses at for hver sending barberblader så er porto rundt kr. 50,-. Har jeg for dårlige briller når jeg ikke har fått med meg hva hver sending av disse barberbladene koster eks. porto? Er det samme dårlige briller som gjør at jeg ikke har fått med meg hvor ofte jeg får tilsendt barberblader, og for hvor mange år? Det jeg iallefall jeg fikk med meg fra annonsen var, at med uthevet kraftig skrift, sto det oppgitt telefonnr. for bestilling og hvordan du bestiller på nettet. Dette må til de grader være økonomisk risikosport. Tar jeg feil, så vennligst korriger meg.
Mens jeg blogger dette, ble jeg oppringt av en herre med behagelig stemme som spurte om han var kommet til (mitt fulle navn), uten å presentere seg. " Hvem ringer?" " Jeg ringer fra Pure Healt." " Ha en aldeles strålende dag!" Så sveipet jeg tommelen over det røde tegnet avbryt på min Iphone nr. 5. ( Venter nr. 9)!
Og det er stort sett de samme kjente merkene som selges i alle "lavpris"-matvarekjedene, til de samme "friske prisene". Tar jeg feil når jeg mener å ha sett at høvel og rundt 4 blader ligger på rundt kr. 500,-?
Og så er det med interesse at jeg ser at "Iphone-syndromet" har slått inn for fullt også når det gjelder barberblader. Først hadde du Iphone 1, så 2, så 3, så 4 osv. Til stadig høyere priser. Ære være Apples aldeles geniale markesføring. Slik skal det gjøres! Få "folket" til å bli helt "hekta", og så kan du melke markedet for alt det det er verdt. Apple tvinger ingen! Det er helt frivillig!
Nå, etter mønsteret av Apple, økes antall blader på barberhøvlene med veldig markesføring om hvor "fantastisk glatt barbering du får". Har jeg faktisk sett ett fabrikat med 4 blader?
Da Lidl kom til Egersund fikk jeg sjokk da jeg så de meget lave prisene på barberhøvler med utskiftbare doble barberblad. Kunne disse gjøre jobben på min halvkraftige skjeggvekst (barbering annenhver dag er iallefall minimum)? Ja, sannelig gjorde de jobben! Mer glattbarbert enn dette er for meg helt unødvendig. Rett etter barbering føler jeg at jeg har skiftet ut haken med en barnerumpe!
Så da tiden var kommet for Lidl til å avvikle virksomheten i Egersund, syklet jeg Anna Lovinda opp til Lidl og fyllte opp sidetasken med barberhøvler med utskiftbare blad. Jeg betalte ikke så altfor mange hundrelapper for hele herligheten!! Jeg var nettopp og sjekket mitt lager av barberblad/høvler. Jeg har ennå nok for mange år framover.
Så mitt råd til alle mine mannlige facebookvenner som monne ergre seg over høye priser på barberblad, bunkre opp hos en Lidlbutikk når du først er i Danmark.
Det siste nye vedrørende markedsføring av barberblader er meget kreativt (jeg uttrykker meg diplomatisk). Det gjelder halvsides annonser vedrørende mange-blads-barberhøvler som angivelig skal gi en barbering uten sidestykke i historien. Det geniale med denne markedsføringen er at du får ikke kjøpe, men du må abonnere!! Kan mine facebookvenner vennligst forklare meg forskjellen i praksis?? Jeg kjøper ikke Dalane Tidende, Stavanger Aftenblad, Aftenposen og diverse magasiner. Jeg abonnerer på dem! Men like fullt må jeg betale (selvfølgelig!).
Men porto slipper jeg å betale for mine abonnementer! Dette i motsetning til disse enestående barberhøvlene hvor det opplyses at for hver sending barberblader så er porto rundt kr. 50,-. Har jeg for dårlige briller når jeg ikke har fått med meg hva hver sending av disse barberbladene koster eks. porto? Er det samme dårlige briller som gjør at jeg ikke har fått med meg hvor ofte jeg får tilsendt barberblader, og for hvor mange år? Det jeg iallefall jeg fikk med meg fra annonsen var, at med uthevet kraftig skrift, sto det oppgitt telefonnr. for bestilling og hvordan du bestiller på nettet. Dette må til de grader være økonomisk risikosport. Tar jeg feil, så vennligst korriger meg.
Mens jeg blogger dette, ble jeg oppringt av en herre med behagelig stemme som spurte om han var kommet til (mitt fulle navn), uten å presentere seg. " Hvem ringer?" " Jeg ringer fra Pure Healt." " Ha en aldeles strålende dag!" Så sveipet jeg tommelen over det røde tegnet avbryt på min Iphone nr. 5. ( Venter nr. 9)!
torsdag 12. mars 2015
Søndagshandel dødstøtet for sentrumsbutikker
I dag melder media at regjeringen i dag i realiteten har åpnet opp bommen på veien mot generell søndagshandel. Det betyr døden for mange av de butikker som ennå holder ut i de gamle bysentra.. Åpner et varehus for søndagshandel, ja så må alle de andre følge etter. Det er den materalistiske kapitalismes beinharde lov. I Egersund betyr det at hvis Amfiet åpner for søndagshandel, så må Rema 1000, Spar ,Kiwi følge etter-sammen med flere.
De sentrumsbutikker i Egersund som har direkte konkurranse med butikker på Eikunda vil da komme i en skikkelig skvis. Det blir Djevelens alternativ. Enten avvikle eller kveles langsomt med stadig lengere tid i butikken og stadig mindre overskudd. Det totale kundeantall øker ikke, men det gjør sannelig antall timer de ansatte skal ha betalt og ekstra overtidsbetaling på søndager. Mye mer utgifter på samme omsetning!Det samme vil skje over hele landet.
Jeg har hevdet det før, og jeg kan hevde det med ennå mer styrke i dag. Det er tre måter å overleve på i dagens og morgendagens detaljhandel.
1. Konkurrere på pris når de varer du selger finnes "overalt". Da må du være medlem av kjede. Ellers har du ikke sjanse
2. Konkurrere på åpningstid. Du dreper deg hvis du prøver å konkurrere med varehusene. For ikke å snakke om netthandelen! Den har åpent alltid. Og da mener jeg hvert eneste sekund året gjennom!!
3. Konkurrere med en kombinasjon av historiefortelling, interiør og vareutvalg som bare finnes hos deg. Og ikke minst viktig- de besøkende skal føle at de har fått virkelig mye for pengene når det gjelder totalpakken. Og at de for all fremtid husker akkurat din spesialforretningog forteller til alle sine bekjente. Lenge etter de har glemt alle de varehus de har vært innom. Det er jo den samme grauten overalt-worldwide.
Jeg leste en interessant artikkel forleden at framtidens spesialforretninger må ha et sterkt preg av underholdning og opplevelse i seg. De ansatte blir skuespillere som opptrer på en scene, og når forestillingen (arbeidsdagen) er slutt drar de hjem og "er seg selv". Da må de har enorme fordeler som er født med å være underholdend hele tiden (uten å være anmassende), både på jobb og privat.
En annen ekspert konkluderte med "at forbrukerne ikke etterspør produkter, men historier og opplevelser.
Og de opplevelsene må være ekte og historiene helt originale.
De besøkende skal føre at de er blitt menneskelig beriket ved å besøke akkurat den spesialbutikk som du har som arbeidssted. Disse butikker er vårt tids teatre, og de besøkende venter en ny forestilling hver eneste gang.
Fra en annen artikkel er dette mitt favorittsitat:"Den situasjonsbestemte forbrukeren gjør det viktigere enn noensinne å ha et butikklokale som iscenesetter den riktige historien og medarbeiderne blir skuespillere som inngår i historieformidlingen". Hvor mange slike butikklokaler har leseren av denne blogg besøkt i sitt liv.
Ettersom jeg driver et spesialforetagene kjemisk rent for dyre moter, vet jeg hva slags mote jeg skulle drevet med hvis jeg var blitt tvunget til det for å overleve. Nemlig SATISFASHION!
De sentrumsbutikker i Egersund som har direkte konkurranse med butikker på Eikunda vil da komme i en skikkelig skvis. Det blir Djevelens alternativ. Enten avvikle eller kveles langsomt med stadig lengere tid i butikken og stadig mindre overskudd. Det totale kundeantall øker ikke, men det gjør sannelig antall timer de ansatte skal ha betalt og ekstra overtidsbetaling på søndager. Mye mer utgifter på samme omsetning!Det samme vil skje over hele landet.
Jeg har hevdet det før, og jeg kan hevde det med ennå mer styrke i dag. Det er tre måter å overleve på i dagens og morgendagens detaljhandel.
1. Konkurrere på pris når de varer du selger finnes "overalt". Da må du være medlem av kjede. Ellers har du ikke sjanse
2. Konkurrere på åpningstid. Du dreper deg hvis du prøver å konkurrere med varehusene. For ikke å snakke om netthandelen! Den har åpent alltid. Og da mener jeg hvert eneste sekund året gjennom!!
3. Konkurrere med en kombinasjon av historiefortelling, interiør og vareutvalg som bare finnes hos deg. Og ikke minst viktig- de besøkende skal føle at de har fått virkelig mye for pengene når det gjelder totalpakken. Og at de for all fremtid husker akkurat din spesialforretningog forteller til alle sine bekjente. Lenge etter de har glemt alle de varehus de har vært innom. Det er jo den samme grauten overalt-worldwide.
Jeg leste en interessant artikkel forleden at framtidens spesialforretninger må ha et sterkt preg av underholdning og opplevelse i seg. De ansatte blir skuespillere som opptrer på en scene, og når forestillingen (arbeidsdagen) er slutt drar de hjem og "er seg selv". Da må de har enorme fordeler som er født med å være underholdend hele tiden (uten å være anmassende), både på jobb og privat.
En annen ekspert konkluderte med "at forbrukerne ikke etterspør produkter, men historier og opplevelser.
Og de opplevelsene må være ekte og historiene helt originale.
De besøkende skal føre at de er blitt menneskelig beriket ved å besøke akkurat den spesialbutikk som du har som arbeidssted. Disse butikker er vårt tids teatre, og de besøkende venter en ny forestilling hver eneste gang.
Fra en annen artikkel er dette mitt favorittsitat:"Den situasjonsbestemte forbrukeren gjør det viktigere enn noensinne å ha et butikklokale som iscenesetter den riktige historien og medarbeiderne blir skuespillere som inngår i historieformidlingen". Hvor mange slike butikklokaler har leseren av denne blogg besøkt i sitt liv.
Ettersom jeg driver et spesialforetagene kjemisk rent for dyre moter, vet jeg hva slags mote jeg skulle drevet med hvis jeg var blitt tvunget til det for å overleve. Nemlig SATISFASHION!
tirsdag 10. mars 2015
Arnt Olav avgjør Tønes-konsert
Jeg har "fyrt" opp litt på facebook ang. en mulig en-gang-i-livet-konsert med folkekjære Tønes i det tidligere sauehus (1830-1930) midt i Egersund Sentrum. Sauehuset kaller jeg nå Saloon Kakadu.
Betingelsene var at blodfansen til Tønes skulle bli oppmerksom på dette i sosiale medier, og ikke minst prisen på kr. 2000, og at det skulle være maks 24 tilhørere. Hvert eneste øre skulle tilfalle Tønes!!
På facebook chattet jeg i går med Tønes (Frank Tønnesen) , og han informerte meg om at han hadde oversendt min elektroniske korrespondanse i sakens anledning til sin booking-agent.
Den hadde jeg ikke tenkt på! Hvis Tønes har kontrakt med sin agent at alle hans offentlige opptredener skal gå gjennom han, da forandrer saken seg for meg fullstendig. Hvis denne (mulige legendarisk opplevelse) ikke kan være kun mellom Tønes, Arnt Olav, undertegnede og de 24 heldige, og ingen andre, da blir det bare med tanken. Hvis agenten er i Rogaland, kan han jo komme innom i Saloon Kakadu for ved selvsyn å studere en setting som ikke finnes andre steder.
Da vil kanskje agenten forstå at det er i agentens egen interesse at en slik happening vil finne sted. Det vil høyne verdien av "varemerket" Tønes betydelig. Og det er vel ikke agenten uinteressert i.
Jeg vil gjenta nok en gang. Hele ideen med dette mulig magiske er todelt.
Først en miks av virkelig interessant historiefortelling og underholdning (i konsentrert form) før selveste godbiten , folkekjære Tønes tar over med to bolker a ca. 30 minutter av hans favorittmelodier. Toalettpause, røykepause og mobilpause mellom slagene. En kombinasjon som vel aldri har funnet sted før.
Den andre siden er at Tønes skal få ekstra status- med en opptreden som er på nivået av Bjørn Eidsvåg. Mitt siktemål er at for Tønes som artist skal det være 3 kapitler. Før og etter de nasjonale priser. Før og etter konserten i Saloon Kakadu.
Når det gjelder Arnt Olav, så er det han som la grunnlaget for konserten, da han troppet opp i sin tid med Beatles-Tony Sheridan. Uten det grunnlaget hadde ikke konserten hatt den solide og helt nødvendige grunnmur når det gjelder historie/underholdning.
Arnt Olav er fremragende artist og like fremragende journalist. Nå har han muligheten til å "ta tak" i dette som kan bli en journalistisk godbit. Vi kan diskutere dette videre når han er regelmessig innom Saloonen.
Nå har sannelig jeg inspirert nok i saken. Nå er det andre som må inspirere meg. Hvis ikke, viser det bare at ideen var dødfødt fra starten. Vi kreative er mer enn fornøyd hvis 2 prosent av alle våre magiske planer lar seg realisere. Personlig har jeg hatt stort utbytte av denne kreative gymnastikk.
Nå får jeg komme meg inn på verkstedet og gjøre ferdig en komplisert sykkeloperasjon. Og samtidig planlegge i detaljer påsketuren til good old Boston.
Betingelsene var at blodfansen til Tønes skulle bli oppmerksom på dette i sosiale medier, og ikke minst prisen på kr. 2000, og at det skulle være maks 24 tilhørere. Hvert eneste øre skulle tilfalle Tønes!!
På facebook chattet jeg i går med Tønes (Frank Tønnesen) , og han informerte meg om at han hadde oversendt min elektroniske korrespondanse i sakens anledning til sin booking-agent.
Den hadde jeg ikke tenkt på! Hvis Tønes har kontrakt med sin agent at alle hans offentlige opptredener skal gå gjennom han, da forandrer saken seg for meg fullstendig. Hvis denne (mulige legendarisk opplevelse) ikke kan være kun mellom Tønes, Arnt Olav, undertegnede og de 24 heldige, og ingen andre, da blir det bare med tanken. Hvis agenten er i Rogaland, kan han jo komme innom i Saloon Kakadu for ved selvsyn å studere en setting som ikke finnes andre steder.
Da vil kanskje agenten forstå at det er i agentens egen interesse at en slik happening vil finne sted. Det vil høyne verdien av "varemerket" Tønes betydelig. Og det er vel ikke agenten uinteressert i.
Jeg vil gjenta nok en gang. Hele ideen med dette mulig magiske er todelt.
Først en miks av virkelig interessant historiefortelling og underholdning (i konsentrert form) før selveste godbiten , folkekjære Tønes tar over med to bolker a ca. 30 minutter av hans favorittmelodier. Toalettpause, røykepause og mobilpause mellom slagene. En kombinasjon som vel aldri har funnet sted før.
Den andre siden er at Tønes skal få ekstra status- med en opptreden som er på nivået av Bjørn Eidsvåg. Mitt siktemål er at for Tønes som artist skal det være 3 kapitler. Før og etter de nasjonale priser. Før og etter konserten i Saloon Kakadu.
Når det gjelder Arnt Olav, så er det han som la grunnlaget for konserten, da han troppet opp i sin tid med Beatles-Tony Sheridan. Uten det grunnlaget hadde ikke konserten hatt den solide og helt nødvendige grunnmur når det gjelder historie/underholdning.
Arnt Olav er fremragende artist og like fremragende journalist. Nå har han muligheten til å "ta tak" i dette som kan bli en journalistisk godbit. Vi kan diskutere dette videre når han er regelmessig innom Saloonen.
Nå har sannelig jeg inspirert nok i saken. Nå er det andre som må inspirere meg. Hvis ikke, viser det bare at ideen var dødfødt fra starten. Vi kreative er mer enn fornøyd hvis 2 prosent av alle våre magiske planer lar seg realisere. Personlig har jeg hatt stort utbytte av denne kreative gymnastikk.
Nå får jeg komme meg inn på verkstedet og gjøre ferdig en komplisert sykkeloperasjon. Og samtidig planlegge i detaljer påsketuren til good old Boston.
fredag 6. mars 2015
Byråkratene gjør Norge til et ufrihetens fengsel
Monikasaken i Bergen er ikke det eneste eksempel på at den frie og modige tanke og ansvar har sørgelige kår i svindeldemokratiets Norge. At en ansvarlig politimann som er på sporet av en brutal barnemorder, blir truet med oppsigelse av sine overordnede hvis han ikke legger saken til side, er nesten ikke til å tro. Å kalle et slikt politkammer for et ormebol, er jo ,fra mitt 100% subjektive ståsted, en grov fornærmelse mot ormebolet.
I Aftenposten av i dag (5.3.) vises liknende tilfeller i fra lærer-Norge. Hvis du som lærer offentlig ytrer deg kritisk vedrørende kritikkverdige forhold på skolen, kan du risikere sparken. Noen lærere som uttalte seg kritisk om konsulentbruk ble kalt inn på teppet og fikk overhøvling. En rektor skrev et kritisk avisinnlegg vedrørende måten oppvekstsektoren ble organisert på. Som følge av dette innlegg fikk han ikke senere en jobb han var innstilt som nr. 1 til.
Dette er bare noen få eksempler fra et moderne Norge hvor det arrogante (og rådyre!!) byråkratiet har langsomt, stødig og utspekulert frarøvet det norske folk en helt sentral frihet. En frihet som et stort antall av våre landsmenn under den andre verdenskrig ofret sine liv for. Og den helt sentrale frihet er selveste YTRINGSFRIHETEN. Som eksemplene viser er den snart borte i Norge. De byråkrater som i beskyttede og privilegerte posisjoner skulle være menigmanns godt betalte tjenere, er nå blitt våre nye byråkratiske terrorister. Og når en viss utgave av menneskerasen får uniformer på, så er det fritt fram til å ødelegge mennesker som i sin troskyldighet tror at det finnes en viss grad av ryggmarg, ansvar og sivilisert anstendighet i eksempelvis alle medlemmer av Det Norske Politi.
Grunnen til at jeg bruker ordet svindeldemokrati er fordi ,fra mitt ståsted, vi ikke lenger har et fungerende demokrati i Norge. Et fungerende demokrati skal nemlig styres av folket gjennom deres representanter. Det er ikke slik det fungerer i virkeligheten. Den nye byråkratiske og arrogante overklasse har redusert våre (spesielt lokalt) folkevalgte til nyttige idioter i byråkratenes spill.
Jeg ser nå det samme mønster innen byråkratiet som innen banksektoren. Når banksjefer og toppbyråkrater sløser bort milliarder, er det menigmann som må betale. Denne arrogante og parasittiske overklasse forlanger total bestemmelsesrett , men skal ha seg frabedt å bli stilt personlig ansvarlig for sine iverksatte økonomiske katastrofer overfor titusenvis av sakesløse personer.
Den kommunereform som nå er på trappene vil sikre parasittene på toppen i byråkratiet ytterligere. Det er bare å se hva som skjedde i Danmark. Mindre antall kommuner og større antall byråkrater. Null besparelse i penger, men nesten total konkurs når det gjelder de folkevalgte representanters muligheter til virkelig ha innflytelse på samfunnets utvikling.
Men de som må glede seg ekstra over utviklingen, er det nyeste skudd på stammen av et unødvendig yrker, konsulentene. For å dekke over sin egen udugelighet, engasjerer byråkratene i hytt og pine konsulenter som er virkelige eksperter på et område, og det er å beregne seg tusener i honorar pr. time.
Konsulentbruken har tatt nå så overhånd blandt byråkrater og offentlige institusjoner og selskaper, at det er en virkelig trussel mot økonomisk ansvarlige løsninger på samfunnsmessige utfordringer.
Et ordspråk jeg har på veggen er i så måte interessant. "En konsulent er en person som låner uret ditt og forteller deg hva klokken er - og så sender deg regning". Noen bedre?
I Aftenposten av i dag (5.3.) vises liknende tilfeller i fra lærer-Norge. Hvis du som lærer offentlig ytrer deg kritisk vedrørende kritikkverdige forhold på skolen, kan du risikere sparken. Noen lærere som uttalte seg kritisk om konsulentbruk ble kalt inn på teppet og fikk overhøvling. En rektor skrev et kritisk avisinnlegg vedrørende måten oppvekstsektoren ble organisert på. Som følge av dette innlegg fikk han ikke senere en jobb han var innstilt som nr. 1 til.
Dette er bare noen få eksempler fra et moderne Norge hvor det arrogante (og rådyre!!) byråkratiet har langsomt, stødig og utspekulert frarøvet det norske folk en helt sentral frihet. En frihet som et stort antall av våre landsmenn under den andre verdenskrig ofret sine liv for. Og den helt sentrale frihet er selveste YTRINGSFRIHETEN. Som eksemplene viser er den snart borte i Norge. De byråkrater som i beskyttede og privilegerte posisjoner skulle være menigmanns godt betalte tjenere, er nå blitt våre nye byråkratiske terrorister. Og når en viss utgave av menneskerasen får uniformer på, så er det fritt fram til å ødelegge mennesker som i sin troskyldighet tror at det finnes en viss grad av ryggmarg, ansvar og sivilisert anstendighet i eksempelvis alle medlemmer av Det Norske Politi.
Grunnen til at jeg bruker ordet svindeldemokrati er fordi ,fra mitt ståsted, vi ikke lenger har et fungerende demokrati i Norge. Et fungerende demokrati skal nemlig styres av folket gjennom deres representanter. Det er ikke slik det fungerer i virkeligheten. Den nye byråkratiske og arrogante overklasse har redusert våre (spesielt lokalt) folkevalgte til nyttige idioter i byråkratenes spill.
Jeg ser nå det samme mønster innen byråkratiet som innen banksektoren. Når banksjefer og toppbyråkrater sløser bort milliarder, er det menigmann som må betale. Denne arrogante og parasittiske overklasse forlanger total bestemmelsesrett , men skal ha seg frabedt å bli stilt personlig ansvarlig for sine iverksatte økonomiske katastrofer overfor titusenvis av sakesløse personer.
Den kommunereform som nå er på trappene vil sikre parasittene på toppen i byråkratiet ytterligere. Det er bare å se hva som skjedde i Danmark. Mindre antall kommuner og større antall byråkrater. Null besparelse i penger, men nesten total konkurs når det gjelder de folkevalgte representanters muligheter til virkelig ha innflytelse på samfunnets utvikling.
Men de som må glede seg ekstra over utviklingen, er det nyeste skudd på stammen av et unødvendig yrker, konsulentene. For å dekke over sin egen udugelighet, engasjerer byråkratene i hytt og pine konsulenter som er virkelige eksperter på et område, og det er å beregne seg tusener i honorar pr. time.
Konsulentbruken har tatt nå så overhånd blandt byråkrater og offentlige institusjoner og selskaper, at det er en virkelig trussel mot økonomisk ansvarlige løsninger på samfunnsmessige utfordringer.
Et ordspråk jeg har på veggen er i så måte interessant. "En konsulent er en person som låner uret ditt og forteller deg hva klokken er - og så sender deg regning". Noen bedre?
torsdag 26. februar 2015
Når politiet blir forbryternes støttespillere.
Katastrofen på Utøya kledde rikpolitiet fullstendig naken. Bildet av den uniformkledde gjengen i gummibåten har festet seg på netthinnen til alle som opplevde dette live på fjernsynet. Hjelpeløst og udugeligt. Så, ikke lenge etter kom ansvarsfraskivelsen og -ikke minst- arrogansen fram i all sin skrekk og gru fra politiets ledelse. Det som nettopp har kommet for dagen i Bergen bekrefter at det heslige ekteparet- arroganse og udugelighet- ingenlunde er et fenomen bare knyttet til politiet i Oslo. Det er faktisk verre det som skjedde i Bergen.
Saken er den at åtte år gamle Monika ble funnet myrdet . Bergenspolitiet var fra første stund overbevist om at det var selvmord, og dermed basta! Det viser seg nå at hun var kvalt med et belte.Den sannsynlige morders DNA er knyttet til åstedet. Saken ble henlagt som selvmord! Den eneste i den 1000 mann store staben i Bergenspolitiet som ante ugler i mosen, ble trakassert av ledelsen det samme Bergenspolitiet til å holde kjeft og "ikke legge seg mer opp i saken, ellers kunne det få følger". Nei, dette er ikke en beskrivelse av en film hvor Satan har vært regissør, det er dagens virkelighet i det nest største distrikt i PolitiNorge.
Ærværdige og seriøse Aftenposten skriver i dag (26.2) bl.a. følgende:
"Det fremstår som om ledelsen er mer opptatt av egen posisjon enn faglighet og kvalitet, mer opptatt av hierarkiret enn offeret og mer opptatt av å legge saken død osv."
Videre: " Tegn som tydet på innbrudd, som at glasset var knust fra utsiden, at verdier for rundt kr. 20000 kroner var fjernet og at Monikas mobiltelefon var borte, ble forklart med at det sannsynligvis var moren som hadde forsøkt skjule selvmordet på grunn av skam." !!!!!!!!!!!!!!!!!!
Les det siste avsnitt en gang til, og jeg forstår at hårene reiser seg på hodet ditt.
Spesialenheten som har åpenbart denne vanvidds opptreden av Bergenspolitiet, anklager ingen enkeltpersoner!! Denne himmelropende uforstand får ikke det minste konsekvens for en eneste av de "politifolk" som trakasserte den eneste helten i saken, mobberen. Og ingen av disse har den minste ryggrad og anstendighet til å trekke seg fra stillingen. Som dere ser- Satan har stø regi!
Aftenposten har gjord sin journalistiske plikt og offentlig bedt de ansvarlige om å trekke seg.
Eventuelle politfolk som skulle bli "krenket" av dette blogginnslag, bør prøve å forestille seg hvordan mor til Monika har det når hun tenker på hvordan hennes engel ble tatt av dage, og hvordan Norsk Politi gjorde sitt aller ytterste for at denne uhyrlige torturist og drapsmann skulle slippe unna. Prøv å tenke hvordan Monikas mor har det. Prøv!!
I de gamle bystater i Hellas var det to urokkelige krav til de som skulle bli politifolk. Intelligens og ryggrad!
Det er tydeligvis ikke overskudd på disse to helt avgjørende forutsetningene i det lukkede brorskap i enkelte politidistrikter i Norge.
At en turist blir ranet på åpen gate i Norge betyr ikke at alle nordmenn er ranere.
At kriminelle under fanen IS halhugger ofre for all verden å beskue, betyr ikke at alle muhammedanere er primitive torturister.
At Hordaland Politidistrikt har tilsølt hele det norske politkorps med sin , fra mitt helt subjektive ståsted, arrogante, feige, udugelige og mobbete opptreden overfor en enslig kollega med den integritet vi måtte kunne forlange av enhver utdannet politmann, betyr ikke at alle norske poltitifolk befinner seg på dette nivå. Særdeles langt fra alle!!
At den katolske kirke i Norge nå er politanmeldt for utspekulert og organisert svindel betyr ikke at alle kristne samfunn er organiserte svindelforetagener. Særdeles langt fra alle.
Saken er den at åtte år gamle Monika ble funnet myrdet . Bergenspolitiet var fra første stund overbevist om at det var selvmord, og dermed basta! Det viser seg nå at hun var kvalt med et belte.Den sannsynlige morders DNA er knyttet til åstedet. Saken ble henlagt som selvmord! Den eneste i den 1000 mann store staben i Bergenspolitiet som ante ugler i mosen, ble trakassert av ledelsen det samme Bergenspolitiet til å holde kjeft og "ikke legge seg mer opp i saken, ellers kunne det få følger". Nei, dette er ikke en beskrivelse av en film hvor Satan har vært regissør, det er dagens virkelighet i det nest største distrikt i PolitiNorge.
Ærværdige og seriøse Aftenposten skriver i dag (26.2) bl.a. følgende:
"Det fremstår som om ledelsen er mer opptatt av egen posisjon enn faglighet og kvalitet, mer opptatt av hierarkiret enn offeret og mer opptatt av å legge saken død osv."
Videre: " Tegn som tydet på innbrudd, som at glasset var knust fra utsiden, at verdier for rundt kr. 20000 kroner var fjernet og at Monikas mobiltelefon var borte, ble forklart med at det sannsynligvis var moren som hadde forsøkt skjule selvmordet på grunn av skam." !!!!!!!!!!!!!!!!!!
Les det siste avsnitt en gang til, og jeg forstår at hårene reiser seg på hodet ditt.
Spesialenheten som har åpenbart denne vanvidds opptreden av Bergenspolitiet, anklager ingen enkeltpersoner!! Denne himmelropende uforstand får ikke det minste konsekvens for en eneste av de "politifolk" som trakasserte den eneste helten i saken, mobberen. Og ingen av disse har den minste ryggrad og anstendighet til å trekke seg fra stillingen. Som dere ser- Satan har stø regi!
Aftenposten har gjord sin journalistiske plikt og offentlig bedt de ansvarlige om å trekke seg.
Eventuelle politfolk som skulle bli "krenket" av dette blogginnslag, bør prøve å forestille seg hvordan mor til Monika har det når hun tenker på hvordan hennes engel ble tatt av dage, og hvordan Norsk Politi gjorde sitt aller ytterste for at denne uhyrlige torturist og drapsmann skulle slippe unna. Prøv å tenke hvordan Monikas mor har det. Prøv!!
I de gamle bystater i Hellas var det to urokkelige krav til de som skulle bli politifolk. Intelligens og ryggrad!
Det er tydeligvis ikke overskudd på disse to helt avgjørende forutsetningene i det lukkede brorskap i enkelte politidistrikter i Norge.
At en turist blir ranet på åpen gate i Norge betyr ikke at alle nordmenn er ranere.
At kriminelle under fanen IS halhugger ofre for all verden å beskue, betyr ikke at alle muhammedanere er primitive torturister.
At Hordaland Politidistrikt har tilsølt hele det norske politkorps med sin , fra mitt helt subjektive ståsted, arrogante, feige, udugelige og mobbete opptreden overfor en enslig kollega med den integritet vi måtte kunne forlange av enhver utdannet politmann, betyr ikke at alle norske poltitifolk befinner seg på dette nivå. Særdeles langt fra alle!!
At den katolske kirke i Norge nå er politanmeldt for utspekulert og organisert svindel betyr ikke at alle kristne samfunn er organiserte svindelforetagener. Særdeles langt fra alle.
tirsdag 24. februar 2015
Egersunds ekte fotballreligioner
Arnt Olav Klippenberg hadde en interessant betraktning over et helt særegent fotballfenomen i Egersund. I forhold til folkemengden er det sannsynligvis ingen by utenfor England som har flere supportere til de respektive fotballklubber Liverpool, Manchester United og til dels Arsenal. Hvorfor det?
Arnt Olav så det klart. Vi vet at Dalane aldri vil komme opp i de øvre fotballdivisjoner i landet. De eventuelle talenter blir fort kapret av de større klubber. Så vi har slått oss til ro med med at Eiger og Eik skal være de lokale fotballrivaler sånn midt på treet divisjonsmessig. Og så hopper vi bukk over Norges toppklubber og går direkte til de som teller i fotballens hjemland! Som en tidligere utadvent sjøfartsby må vi tenke internasjonalt!! Mine tidligere to norske favoritter,Rosenborg og Bryne, er jo nå "ute av sagaen". Så derfor kan jeg nå personlig konsentrere meg helt om Liverpool som klaaart førstevalg, Borossia Dortmund som andrevalg og Barcelona på tredjeplassen.
I en "morsom" kommentar på facebook kom jeg i min uvitenhet til å forkorte Manchester United til Man U. Jeg var ikke klar over at det var et skjellsord av laveste klasse, en absolutt dødssynd og en blodig fornærmelse overfor Manchester United sine supportere i alminnelighet, og ofrene for det tragiske flykrasjet i 1958 i særdeleshet. Det siste moment var jeg ikke det minste klar over! Men gudene skal vite at det er jeg sandelig nå!! Og det har jeg allerede gitt klart uttrykk for på facebook direkte.
Så derfor har jeg en melding til alle felles lokale supportere av Liverpool . Det er greit at man i engasjementets hete kaller motstanderne både det ene og det andre. Ekte engasjement er jo selve fotballens livsblod. Uten saftig innlevelse forsvinner jo fotballens magiske dimensjon. Men det går en grense for primitivt språkbruk, for mye øl og verbale grisetaklinger, og som ingenting har med fotball å gjøre.
Da mesteparten av det lovende unge laget fra Manchester United ble utryddet i det tragiske flykratsjet i 1958, gjorde det et voldsom inntrykk over hele Europa. Det gjorde det også for meg personlig. Jeg har fotografert avisenes førstesider fra den gang inn i mitt hode for resten av min tid. Fra da av ble for meg Manchester United selve laget fra England; jeg visste egentlig ikke om så mange flere. Men- så kom Beatles fra Liverpool og formet hele min ungdomsgenerasjon. Fra da av ble det Liverpool.
Så derfor, kjære lokale Liverpool-supportere! Av respekt for de omkomne i flykratsjet bruker vi ikke Man U som betegnelse for et av Europas legendariske lag. For da fornærmer vi ikke bare Manchester United sine supportere, indirekte fornærmer vi også Liverpool ! Det skal nemlig være en viss stil og kvalitet over våre (Liverpooltilhengernes) fornærmelser overfor "motstandernes" lag!!
Da jeg på lørdag var på vei til middag i mitt andre (første?) hjem Grand, forsto jeg ikke først hva som var på ferde. Utenfor Grand Scene var det et voldsomt liv og trøkk. Jeg lurte først på om det var Maran Ata og Jehovas Vitner som hadde satt hverandre stevne. Lydnivået tilsa det.
Men så var det bare den intenst engasjerte- og engasjerende- menigheten Egersund Manchester United som hadde bønnemøte, oppbyggelsmøte og avansert hallelujamøte samtidig.
De halvtrøtte "kristelige" rundt på bedehusene , de lokale sekter og andre selvutvalgte " kristelige" har uendelig mye å lære av Egersund Manchester United hva angår ekte og ærlig religion.
Men aller mest har all verdens religioner å lære av Liverpool. Når titusener samtidig" i Liverpools "kirke" synger "you will never walk alone" vet vi alle hva som er verdensfotballens ekte salme ! AMEN!!!
Arnt Olav så det klart. Vi vet at Dalane aldri vil komme opp i de øvre fotballdivisjoner i landet. De eventuelle talenter blir fort kapret av de større klubber. Så vi har slått oss til ro med med at Eiger og Eik skal være de lokale fotballrivaler sånn midt på treet divisjonsmessig. Og så hopper vi bukk over Norges toppklubber og går direkte til de som teller i fotballens hjemland! Som en tidligere utadvent sjøfartsby må vi tenke internasjonalt!! Mine tidligere to norske favoritter,Rosenborg og Bryne, er jo nå "ute av sagaen". Så derfor kan jeg nå personlig konsentrere meg helt om Liverpool som klaaart førstevalg, Borossia Dortmund som andrevalg og Barcelona på tredjeplassen.
I en "morsom" kommentar på facebook kom jeg i min uvitenhet til å forkorte Manchester United til Man U. Jeg var ikke klar over at det var et skjellsord av laveste klasse, en absolutt dødssynd og en blodig fornærmelse overfor Manchester United sine supportere i alminnelighet, og ofrene for det tragiske flykrasjet i 1958 i særdeleshet. Det siste moment var jeg ikke det minste klar over! Men gudene skal vite at det er jeg sandelig nå!! Og det har jeg allerede gitt klart uttrykk for på facebook direkte.
Så derfor har jeg en melding til alle felles lokale supportere av Liverpool . Det er greit at man i engasjementets hete kaller motstanderne både det ene og det andre. Ekte engasjement er jo selve fotballens livsblod. Uten saftig innlevelse forsvinner jo fotballens magiske dimensjon. Men det går en grense for primitivt språkbruk, for mye øl og verbale grisetaklinger, og som ingenting har med fotball å gjøre.
Da mesteparten av det lovende unge laget fra Manchester United ble utryddet i det tragiske flykratsjet i 1958, gjorde det et voldsom inntrykk over hele Europa. Det gjorde det også for meg personlig. Jeg har fotografert avisenes førstesider fra den gang inn i mitt hode for resten av min tid. Fra da av ble for meg Manchester United selve laget fra England; jeg visste egentlig ikke om så mange flere. Men- så kom Beatles fra Liverpool og formet hele min ungdomsgenerasjon. Fra da av ble det Liverpool.
Så derfor, kjære lokale Liverpool-supportere! Av respekt for de omkomne i flykratsjet bruker vi ikke Man U som betegnelse for et av Europas legendariske lag. For da fornærmer vi ikke bare Manchester United sine supportere, indirekte fornærmer vi også Liverpool ! Det skal nemlig være en viss stil og kvalitet over våre (Liverpooltilhengernes) fornærmelser overfor "motstandernes" lag!!
Da jeg på lørdag var på vei til middag i mitt andre (første?) hjem Grand, forsto jeg ikke først hva som var på ferde. Utenfor Grand Scene var det et voldsomt liv og trøkk. Jeg lurte først på om det var Maran Ata og Jehovas Vitner som hadde satt hverandre stevne. Lydnivået tilsa det.
Men så var det bare den intenst engasjerte- og engasjerende- menigheten Egersund Manchester United som hadde bønnemøte, oppbyggelsmøte og avansert hallelujamøte samtidig.
De halvtrøtte "kristelige" rundt på bedehusene , de lokale sekter og andre selvutvalgte " kristelige" har uendelig mye å lære av Egersund Manchester United hva angår ekte og ærlig religion.
Men aller mest har all verdens religioner å lære av Liverpool. Når titusener samtidig" i Liverpools "kirke" synger "you will never walk alone" vet vi alle hva som er verdensfotballens ekte salme ! AMEN!!!
mandag 23. februar 2015
Hvilken fred og frihet er det vi trenger?
På hotellet nå lørdag så jeg et ordspråk i Dagbladet. "Hva slags fred er det vi trenger? Fred til å være oss selv, fred til å være mennesker!" Jeg glemte bort forfatteren, men ordene etset seg inn i meg hele helgen. For den brutale sannhet er at vi ikke lenger får fred til å være oss selv i dagens oppgjagede Iphone-samfunn. Og da forsvinner den menneskelig dimensjon. Og da blir du- skrekk og gru- en fremmed for deg selv.
Nå skal jeg ingenlunne ønske meg tilbake til "de gode gamle dager" med utedass, mor på kjøkkenet og ikke like muligheter for utdannelse for de som hadde talent og evner osv. osv. osv.
Men- og det er et MEGET STORT men! Og det er at vi masseproduserer "den ensomme forbruker" som ikke lenger får tid til å bygge opp de indre resurser til å tåle eget selskap, og bare det alene, om ikke annet enn for noen timer uforstyrret. Dette handler ikke om å være forelsket i seg selv, men rett og slett hele tiden å bygge opp egen idenditet. For da kan du med din uredde originalitet berike andres liv. Da får du en konstruktiv kjedereaksjon hvor "alle" beriker "alle" og "alle" tør være konstruktivt originale.
I ensrettede samfunn er det ingen som får lov om å være originale. Alle skal tenke likt, og dermed tenker ingen. Å gi uttrykk for selvstendig tenking, kan i de mest fanatiske islamske stater medføre dødsstraff. Som eksempelvis å forlate den islamske religion. Mange hundretalls millioner er født religiøse slaver livet ut.
Og for meg er det et meget viktig ord som er uløselig knyttet til fred, og det er frihet.
Nå er for første gang i verdenshistorien hele menneskerasen samlet i samme daglig utøvende religion, og det er materialismen. Intet ondt ord om den, den har løftet millioner ut av fattigdom, som i eks. China. Men- denne ekte religionen skaper også sine ufrie tapere. Og det er de økonomiske slaver. Og når banken eier alt du har, har du sannelig ikke mye frihet igjen.
Etter i alt for mange år å ha drevet en sportsforretning uten noen framtid, og med konstant stresset økonomi , føler jeg meg hver dag nå som i himmelen i så måte. (Jeg har gjennom årene hatt stor fornøyelse av de mange som har snakket om "hvor mye penger" jeg hadde.) Spør min revisor og bankforbindelse hvordan det egentlig sto til! Og nettopp med disse stressede økonomiske erfaringer gjennom årene som bakgrunn, kan jeg derfor full ut glede meg daglig over en helt annen situasjon i så måte. Hadde jeg gjennom hele mitt liv hatt det så romslig økomomisk som jeg har det nå, etter å ha kommet i pensjonsalderen, så ville jeg ikke til de grader satt så mye pris på det å ha total økonomisk frihet!
Tenke seg til at det nå tikker pensjonspengene (ikke rikelig, men nok) inn på kontoen uten at jeg behøver å vri hjernen dag og natt om hva jeg må selge for at det skal går rundt. Hvilken luksus! Offentlig ansatte i trygge jobber ville raskt blitt nervevrak hvis de skulle vært i min tidligere økonomisk/yrkesmessige (og millionvis andre "private") sin situasjon.
Så det nye klasseskillet i dag er de som har sikker, og de som ikke har sikker jobb. Spør de tusenvis av oppsagte i oljeindustrien!
En fjern slektning sa en gang at livet ble mer og mer ensomt når alderen satte inn. Nå hadde han ikke vært av den mest sosialt generøse gjennom årene, så det var prisen han måtte betale.
For min egen del har aldri tilværelsen vært mer interessant enn nå. Og på den scenen jeg har bygget opp inne i magiske og australske Saloon Kakadu treffer jeg daglig spennende medmennesker. Senest nå lørdag- en helg haug. Skulle jeg drevet en butikk med bare produkter på veggene, ville det for meg blitt helt tomt.TOMT!!!
Nå skal jeg ingenlunne ønske meg tilbake til "de gode gamle dager" med utedass, mor på kjøkkenet og ikke like muligheter for utdannelse for de som hadde talent og evner osv. osv. osv.
Men- og det er et MEGET STORT men! Og det er at vi masseproduserer "den ensomme forbruker" som ikke lenger får tid til å bygge opp de indre resurser til å tåle eget selskap, og bare det alene, om ikke annet enn for noen timer uforstyrret. Dette handler ikke om å være forelsket i seg selv, men rett og slett hele tiden å bygge opp egen idenditet. For da kan du med din uredde originalitet berike andres liv. Da får du en konstruktiv kjedereaksjon hvor "alle" beriker "alle" og "alle" tør være konstruktivt originale.
I ensrettede samfunn er det ingen som får lov om å være originale. Alle skal tenke likt, og dermed tenker ingen. Å gi uttrykk for selvstendig tenking, kan i de mest fanatiske islamske stater medføre dødsstraff. Som eksempelvis å forlate den islamske religion. Mange hundretalls millioner er født religiøse slaver livet ut.
Og for meg er det et meget viktig ord som er uløselig knyttet til fred, og det er frihet.
Nå er for første gang i verdenshistorien hele menneskerasen samlet i samme daglig utøvende religion, og det er materialismen. Intet ondt ord om den, den har løftet millioner ut av fattigdom, som i eks. China. Men- denne ekte religionen skaper også sine ufrie tapere. Og det er de økonomiske slaver. Og når banken eier alt du har, har du sannelig ikke mye frihet igjen.
Etter i alt for mange år å ha drevet en sportsforretning uten noen framtid, og med konstant stresset økonomi , føler jeg meg hver dag nå som i himmelen i så måte. (Jeg har gjennom årene hatt stor fornøyelse av de mange som har snakket om "hvor mye penger" jeg hadde.) Spør min revisor og bankforbindelse hvordan det egentlig sto til! Og nettopp med disse stressede økonomiske erfaringer gjennom årene som bakgrunn, kan jeg derfor full ut glede meg daglig over en helt annen situasjon i så måte. Hadde jeg gjennom hele mitt liv hatt det så romslig økomomisk som jeg har det nå, etter å ha kommet i pensjonsalderen, så ville jeg ikke til de grader satt så mye pris på det å ha total økonomisk frihet!
Tenke seg til at det nå tikker pensjonspengene (ikke rikelig, men nok) inn på kontoen uten at jeg behøver å vri hjernen dag og natt om hva jeg må selge for at det skal går rundt. Hvilken luksus! Offentlig ansatte i trygge jobber ville raskt blitt nervevrak hvis de skulle vært i min tidligere økonomisk/yrkesmessige (og millionvis andre "private") sin situasjon.
Så det nye klasseskillet i dag er de som har sikker, og de som ikke har sikker jobb. Spør de tusenvis av oppsagte i oljeindustrien!
En fjern slektning sa en gang at livet ble mer og mer ensomt når alderen satte inn. Nå hadde han ikke vært av den mest sosialt generøse gjennom årene, så det var prisen han måtte betale.
For min egen del har aldri tilværelsen vært mer interessant enn nå. Og på den scenen jeg har bygget opp inne i magiske og australske Saloon Kakadu treffer jeg daglig spennende medmennesker. Senest nå lørdag- en helg haug. Skulle jeg drevet en butikk med bare produkter på veggene, ville det for meg blitt helt tomt.TOMT!!!
lørdag 21. februar 2015
Satan på motorveien til Helvete
Det verdensberømte skotsk/australske bandet AC/DC hadde i sin tid et rekord-selgende album med titel Highway to Hell. Tittelen ga meg noe å tenke på i disse vanvittige terror-tider. Det er jo en passende tittel på aktiviteten til den kriminelle organisasjon IS, som kamuflerer sin ubeskrivelige råskap bak kamuflasjen Islam State. Det skal liksom være noe religiøst over dette. Det er Satans særdeles utspekulerte oppskrift. Kamuflere jævelskapen under dekke å representere en høyere "gud".
Dette er jo ikke noe nytt. De "kristne" korsfarere var ikke et hår bedre. De slaktet ned for fote under dekke av å representere "den eneste sanne Gud". Det som er nytt nå i "de sosiale mediers tid" er at "hele verden"
blir opplyst med en eneste gang verden over om halshogginger og brenning av levende ofre.
I "gamle dager" uten aviser og media kunne de "religiøse" forbrytere i fred og ro voldta og torturere uforstyrret. Hvor mange vet at noen av de verste forbryelsene under andre verdenskrig fant sted innen det tidligere Jugoslavia hvor katolske kroatiske prester drepte serbere i tusentall? En av de jævligste sa at han var utstyrt med "Guds sverd", og at det var hans religiøse plikt å drepe så mange serbere som mulig. Og begge var avdelinger av kristendommen.
Det er akkurat det samme som nå skjer når sunnimuslimer dreper shiamuslimer og omvendt. Hvis du leser historien vil du kanskje forstå at til og med IS har mye å lære av de svenske husarer som voldtok Polen for få hundre år tilbake.
Har vi glemt heksebålene? Osv., osv. Har vi glemt Kambodja?
Nei, den jævelskapen vi ser nå er ikke av ny dato.
Dette er jo ikke noe nytt. De "kristne" korsfarere var ikke et hår bedre. De slaktet ned for fote under dekke av å representere "den eneste sanne Gud". Det som er nytt nå i "de sosiale mediers tid" er at "hele verden"
blir opplyst med en eneste gang verden over om halshogginger og brenning av levende ofre.
I "gamle dager" uten aviser og media kunne de "religiøse" forbrytere i fred og ro voldta og torturere uforstyrret. Hvor mange vet at noen av de verste forbryelsene under andre verdenskrig fant sted innen det tidligere Jugoslavia hvor katolske kroatiske prester drepte serbere i tusentall? En av de jævligste sa at han var utstyrt med "Guds sverd", og at det var hans religiøse plikt å drepe så mange serbere som mulig. Og begge var avdelinger av kristendommen.
Det er akkurat det samme som nå skjer når sunnimuslimer dreper shiamuslimer og omvendt. Hvis du leser historien vil du kanskje forstå at til og med IS har mye å lære av de svenske husarer som voldtok Polen for få hundre år tilbake.
Har vi glemt heksebålene? Osv., osv. Har vi glemt Kambodja?
Nei, den jævelskapen vi ser nå er ikke av ny dato.
fredag 6. februar 2015
Et vemodig farvel til en magisk tid
Å bli født inn i den religiøse sekt norsk sportsbransje kan ha sine fordeler. For meg ble en av fordelene at jeg fikk direkte innpass til mange berikende hobbyer. Sportsfiske, jakt, racersykling, skikjøring og skigåing,fotball og mere til. Ikke minst var det berikende med alle de spennende mennesker man traff i sitt virke.
For meg personlig var et av de aller største pluss med sportsbransjen at jeg ble kjent med Arne. Far hans drev Rogalands (den gang) største sportsforretning. Både senior og junior var fremmedfugler i en traust bransje hvor de kulturelt vidsynte sportshandlere ikke var i flertall for å uttrykke meg diplomatisk. Arne behersket både tysk, engelsk og fransk i tillegg til morsmålet. Begge var vi fremmedelementer i sportsbransjen. Arne skulle enten vært bokhandler eller vinhandler. Jeg skulle vært foreleser i historie på universitetet. Men skjebnen ville det annerledes.
I vårt vennskaps mest sammenkjørte tid var vi sammen på messer i England, Tyskland, Frankrike og mere til. Vi jaktet sammen , og begge hadde vi sammen utallige kvelder med fiskestengene i Harald Poldens villmarksparadis på Hetlandsheia i Helleland. Sandelig var det en magisk tid på hele 1970-tallet og langt inn på 1980 tallet. Da Harald Polden døde i 1983 var det lange og eventyrlige fiskekapittelet over.
På Hovland gard hvor jeg har min jakthytte falt etterhvert både tante Pippa og onkel Sigvart bort. Arne hadde et meget godt forhold til dem begge. Og ettersom gjengroingen av landskapet skjøt fart, så var også dette kapittelt med orre-og harejakt over for vår del. Så vårt treffes-så-ofte-vi-kan-vennskapet fikk en naturlig og harmonisk avslutning. Mange forhold på min privatfront gjorde at vi som "blodsbrødre" ikke levde videre sammen med fyskisk nærvær, men i tallrike og aldeles uutslettelige minner.
Årene gikk , og sandelig en dag sto Arne og hans elskede Gunn for min dør igjen. Det var som vi ikke hadde vært borte fra hverandre mer enn ti sekunder og ikke innpå 30 år! Gunn og Arne satt og dinglet på dinglebenken ,og vi oppfrisket alle de rike minner og mimret til den store gullmedalje. Men helsen til Arne var ikke helt god. Han hadde fått kols. Han hadde vært stor-røker all sin dag. Det ble et storartet møte.
Så et år senere (i fjor) dukket Arne opp igjen alene. Han hadde lyst på en tur til okka by og mer mimring og de magiske år vi hadde sammen. Det ble en storartet kveld med middag på hotellet og tur til Varbergtoppen i strålende vær. Det ble mange stopp oppover grunnet Arnes kols. Jeg var virkelig bekymret.Noe sa meg at dette ble vårt endelige farvel.For det var jo nå at han og Gunn skulle få reise og virkelig leve. Begge deres barn var voksne og godt etablert. Og selv hadde han en meget god leieinntekt av det sentrale butikklokalet i Stavanger.
Nå er ikke jeg den som saumfarer Aftenbladets dødsannonser, men i går kveld falt øynene på det smilende ansikt til Arne i en sådan annonse. Han var gått bort etter kort tids sykdom.
Min virkelige venn og åndsbroder Arne! Takk for alle de magiske år og opplevelser. Jeg skal ta med meg inne i meg den siste kvelden sammen med deg som et uutslitelig minne sammen med alt det andre.
Med det ytterste vemod må jeg innse at et av mitt livs STORE kapitler har fått sitt endelige punktum
Stort er bare fornavnet. Denne takken til deg Arne skal stå på nettet til evig tid.
Du var en god far, en eksemplarisk ektemann og en venn av et meget sjeldent berikende kaliber.
Jeg står i stram giv akt og hedrer og ærer ditt varme og lysende minne!
For meg personlig var et av de aller største pluss med sportsbransjen at jeg ble kjent med Arne. Far hans drev Rogalands (den gang) største sportsforretning. Både senior og junior var fremmedfugler i en traust bransje hvor de kulturelt vidsynte sportshandlere ikke var i flertall for å uttrykke meg diplomatisk. Arne behersket både tysk, engelsk og fransk i tillegg til morsmålet. Begge var vi fremmedelementer i sportsbransjen. Arne skulle enten vært bokhandler eller vinhandler. Jeg skulle vært foreleser i historie på universitetet. Men skjebnen ville det annerledes.
I vårt vennskaps mest sammenkjørte tid var vi sammen på messer i England, Tyskland, Frankrike og mere til. Vi jaktet sammen , og begge hadde vi sammen utallige kvelder med fiskestengene i Harald Poldens villmarksparadis på Hetlandsheia i Helleland. Sandelig var det en magisk tid på hele 1970-tallet og langt inn på 1980 tallet. Da Harald Polden døde i 1983 var det lange og eventyrlige fiskekapittelet over.
På Hovland gard hvor jeg har min jakthytte falt etterhvert både tante Pippa og onkel Sigvart bort. Arne hadde et meget godt forhold til dem begge. Og ettersom gjengroingen av landskapet skjøt fart, så var også dette kapittelt med orre-og harejakt over for vår del. Så vårt treffes-så-ofte-vi-kan-vennskapet fikk en naturlig og harmonisk avslutning. Mange forhold på min privatfront gjorde at vi som "blodsbrødre" ikke levde videre sammen med fyskisk nærvær, men i tallrike og aldeles uutslettelige minner.
Årene gikk , og sandelig en dag sto Arne og hans elskede Gunn for min dør igjen. Det var som vi ikke hadde vært borte fra hverandre mer enn ti sekunder og ikke innpå 30 år! Gunn og Arne satt og dinglet på dinglebenken ,og vi oppfrisket alle de rike minner og mimret til den store gullmedalje. Men helsen til Arne var ikke helt god. Han hadde fått kols. Han hadde vært stor-røker all sin dag. Det ble et storartet møte.
Så et år senere (i fjor) dukket Arne opp igjen alene. Han hadde lyst på en tur til okka by og mer mimring og de magiske år vi hadde sammen. Det ble en storartet kveld med middag på hotellet og tur til Varbergtoppen i strålende vær. Det ble mange stopp oppover grunnet Arnes kols. Jeg var virkelig bekymret.Noe sa meg at dette ble vårt endelige farvel.For det var jo nå at han og Gunn skulle få reise og virkelig leve. Begge deres barn var voksne og godt etablert. Og selv hadde han en meget god leieinntekt av det sentrale butikklokalet i Stavanger.
Nå er ikke jeg den som saumfarer Aftenbladets dødsannonser, men i går kveld falt øynene på det smilende ansikt til Arne i en sådan annonse. Han var gått bort etter kort tids sykdom.
Min virkelige venn og åndsbroder Arne! Takk for alle de magiske år og opplevelser. Jeg skal ta med meg inne i meg den siste kvelden sammen med deg som et uutslitelig minne sammen med alt det andre.
Med det ytterste vemod må jeg innse at et av mitt livs STORE kapitler har fått sitt endelige punktum
Stort er bare fornavnet. Denne takken til deg Arne skal stå på nettet til evig tid.
Du var en god far, en eksemplarisk ektemann og en venn av et meget sjeldent berikende kaliber.
Jeg står i stram giv akt og hedrer og ærer ditt varme og lysende minne!
torsdag 5. februar 2015
45 og for gammel for arbeidslivet
To utviklingstrekk i det moderne samfunn peker seg klart ut. Vi lever lenger og er mye sprekere enn for to generasjoner siden (rundt 50 år). Samtidig "går vi ut på dato" mye hurtigere enn før. Er du rundt 45 år i dag og søker deg jobb, så skal du sandelig "få jobbe" hvis du ikke har særskilt kompetanse og utdannelse. Disse to utviklingstrekkene drar hver for seg i stikk motsatt retning og vil produsere mange,mange sosiale tapere etterhvert.
Vi snakker om at vi har så lav ledighetsprosent i Norge. Javel. Men hvor stor prosent av arbeidsstyrken har jobber med innhold og mening? Å "stå i butikk" er vel landets største yrke målt i antall ansatte. Hvor stor prosent av disse diskenspringere er egentlig bare til "oppbevaring" og samtidig grovt underbeskjeftiget? Ta deg en tur innom både de "gammeldagse" butikker i et bysentrum og de moderne butikkene i et shoppingsenter. Du vil se akkurat det samme bilde overalt. Alt for mange ansatte og alt for få kunder. Og alt for mange rabatt- og"tilbudsplakater".
Hvis den blå/blå regjeringen nå får igjennom "oppmykningen" av nåværende lover i arbeidslivet, vil vi få tyske tilstander. I Tyskland har du nå fått en ny underklassei arbeidslivet som kalles prekariatet. Ordet er utledet fra det engelske ordet precarious og betyr prekær, usikker, uholdbar. Disse millioner får ikke fast ansettelse, men må gå fra jobb til jobb ettersom arbeidsgiverne kan sparke dem når det ikke lenger er bruk for dem. Mange av disse jordens fordømte har bra utdannelse, men hva hjelper det med topp utdannelse hvis ingen har bruk for deg? Og har du ingen utdannelse så er du sjanseløs mot innvandrerne som arbeider for timelønner ingen nordmann vil klare seg på , og med jobber ingen nordmann vil ha ettersom disse jobbene ikke er "fine" nok. Så kan de med "fine fornemmelser" ha det så godt og møte et stadig mer amerikansk og brutalisert arbeidsliv. Da havner de på NAV. Og har du vært i det systemet lenge nok er du parkert på sidelinjen av arbeidslivet resten av din tid.
En betenkelig side ved samfunnet av i dag er at skolen masseproduserer fremtidige tapere. Det er ikke alle som har anlegg og evner til å utdanne seg til yrker som krever mye teori. For to generasjoner fikk disse som ingenlunde var skolelys, arbeid til sjøs, i fiskeriet, jordbruket og fabrikker hvor det gjaldt om "å kunne ta et tak og brette opp armene". Disse jobbene er nå borte. Alt er automatisert.
Hadde jeg vært ung i dag ville jeg tatt meg en skikkelig utdannelse som storsamfunnet har bruk for. Lærere og sykepleiere vil det bli mer og mer bruk for i framtiden. Selv kunne jeg godt tenkt meg å vært lærer eller forelesende professor i eksempelvis historie. Å ha et yrke hvor du kan tilføre dine medmennesker noe fundamentalt, som vil berike deres fremtidige liv, måtte være selve drømmejobben. Da snakker du om å oppleve meningen med livet!
Å stå i en kjedelig kjedebutikk uten å ha minste forhold til hverken de besøkende kunder eller de gudsjammerlig kjedelige produkter, ville for meg personlig vært en skjebne verre enn døden.
Fremtidens arbeidsliv vil endre seg hele tiden. Og da blir det ytterst viktig å ha en basis-utdannelse som grunnmur for mange forskjellige jobber. Livsvarig ansettelse med tilsvarende gullklokke blir i framtiden like sjelden som sveivetelefonen.
Men fremfor alt, den viktigst basisutdannelsen er å lære deg norsk og terpe grammatikk. Og deretter lære deg skikkelig engelsk. Og i tillegg lære deg basis matematikk som gjør at du kan forstå et regnskap, og ikke minst personlig økonomi. Så hjelper det også veldig å ha humør og humoristisk sans. VELDIG!!!
Vi snakker om at vi har så lav ledighetsprosent i Norge. Javel. Men hvor stor prosent av arbeidsstyrken har jobber med innhold og mening? Å "stå i butikk" er vel landets største yrke målt i antall ansatte. Hvor stor prosent av disse diskenspringere er egentlig bare til "oppbevaring" og samtidig grovt underbeskjeftiget? Ta deg en tur innom både de "gammeldagse" butikker i et bysentrum og de moderne butikkene i et shoppingsenter. Du vil se akkurat det samme bilde overalt. Alt for mange ansatte og alt for få kunder. Og alt for mange rabatt- og"tilbudsplakater".
Hvis den blå/blå regjeringen nå får igjennom "oppmykningen" av nåværende lover i arbeidslivet, vil vi få tyske tilstander. I Tyskland har du nå fått en ny underklassei arbeidslivet som kalles prekariatet. Ordet er utledet fra det engelske ordet precarious og betyr prekær, usikker, uholdbar. Disse millioner får ikke fast ansettelse, men må gå fra jobb til jobb ettersom arbeidsgiverne kan sparke dem når det ikke lenger er bruk for dem. Mange av disse jordens fordømte har bra utdannelse, men hva hjelper det med topp utdannelse hvis ingen har bruk for deg? Og har du ingen utdannelse så er du sjanseløs mot innvandrerne som arbeider for timelønner ingen nordmann vil klare seg på , og med jobber ingen nordmann vil ha ettersom disse jobbene ikke er "fine" nok. Så kan de med "fine fornemmelser" ha det så godt og møte et stadig mer amerikansk og brutalisert arbeidsliv. Da havner de på NAV. Og har du vært i det systemet lenge nok er du parkert på sidelinjen av arbeidslivet resten av din tid.
En betenkelig side ved samfunnet av i dag er at skolen masseproduserer fremtidige tapere. Det er ikke alle som har anlegg og evner til å utdanne seg til yrker som krever mye teori. For to generasjoner fikk disse som ingenlunde var skolelys, arbeid til sjøs, i fiskeriet, jordbruket og fabrikker hvor det gjaldt om "å kunne ta et tak og brette opp armene". Disse jobbene er nå borte. Alt er automatisert.
Hadde jeg vært ung i dag ville jeg tatt meg en skikkelig utdannelse som storsamfunnet har bruk for. Lærere og sykepleiere vil det bli mer og mer bruk for i framtiden. Selv kunne jeg godt tenkt meg å vært lærer eller forelesende professor i eksempelvis historie. Å ha et yrke hvor du kan tilføre dine medmennesker noe fundamentalt, som vil berike deres fremtidige liv, måtte være selve drømmejobben. Da snakker du om å oppleve meningen med livet!
Å stå i en kjedelig kjedebutikk uten å ha minste forhold til hverken de besøkende kunder eller de gudsjammerlig kjedelige produkter, ville for meg personlig vært en skjebne verre enn døden.
Fremtidens arbeidsliv vil endre seg hele tiden. Og da blir det ytterst viktig å ha en basis-utdannelse som grunnmur for mange forskjellige jobber. Livsvarig ansettelse med tilsvarende gullklokke blir i framtiden like sjelden som sveivetelefonen.
Men fremfor alt, den viktigst basisutdannelsen er å lære deg norsk og terpe grammatikk. Og deretter lære deg skikkelig engelsk. Og i tillegg lære deg basis matematikk som gjør at du kan forstå et regnskap, og ikke minst personlig økonomi. Så hjelper det også veldig å ha humør og humoristisk sans. VELDIG!!!
tirsdag 3. februar 2015
Facebook er livets magiske dansepartner
Det beste middel mot ensomheten må være å være en aktiv dansepartner med facebook. Nå har jeg vært i den heldige livets situasjon at jeg aldri har kjent ensomhet. Til det er bekjentskapskretsen for stor og interessene for mange. Men , skulle jeg nå for resten av min tid måtte unnvære facebook, ville det blitt et stort savn. Det ville blitt et sosialt tomrom uten den daglige facebook-dansen.
Det er greit nok at jeg på scenen Saloon Kakadu får oppfyllt mine daglige sosiale behov ved direkte kontakt, men det er så enkelt å komme i kontakt med de facebook-vennene du vil etter arbeidstid, og selv om de er spredt vidt i geografien.
Og frem for alt gir det livet mening å ikke bare leve for seg selv, men faktisk å ha så mange som mulig å dele sine tanker, historier, bilder osv. med. Det er nemlig en dyp sannhet i det kinesiske ordpråk : Hva er lyden av EN hånd som klapper?
Men selv om jeg stortrives med facebook vil jeg på ingen måte gjøre meg helt avhengig. På mine lange utenlandsreiser tar jeg helt ferie fra facebook- uten i den perioden å savne det det aller minste. Det er så mye nye inntrykk som strøymer på, og som jeg gleder meg til å dele med mine trofaste facebook-venner når jeg kommer hjem.
Nå reiser jeg til Boston i påsken, og denne gang blir det i tillegg til historier å dele, også bilder ettersom Iphonen er blitt min gode og mangesidige venn.
Vi er alle heldigvis forskjellige, og takk og pris for det. Hvis vi alle skulle vært helt like, så kan du jo bare å betrakte en maurtue. Alle ser like ut , og alle har samme aktivitet.
Så- lenge leve mangfoldet! Og livets berikende dans på face-book!
Det er greit nok at jeg på scenen Saloon Kakadu får oppfyllt mine daglige sosiale behov ved direkte kontakt, men det er så enkelt å komme i kontakt med de facebook-vennene du vil etter arbeidstid, og selv om de er spredt vidt i geografien.
Og frem for alt gir det livet mening å ikke bare leve for seg selv, men faktisk å ha så mange som mulig å dele sine tanker, historier, bilder osv. med. Det er nemlig en dyp sannhet i det kinesiske ordpråk : Hva er lyden av EN hånd som klapper?
Men selv om jeg stortrives med facebook vil jeg på ingen måte gjøre meg helt avhengig. På mine lange utenlandsreiser tar jeg helt ferie fra facebook- uten i den perioden å savne det det aller minste. Det er så mye nye inntrykk som strøymer på, og som jeg gleder meg til å dele med mine trofaste facebook-venner når jeg kommer hjem.
Nå reiser jeg til Boston i påsken, og denne gang blir det i tillegg til historier å dele, også bilder ettersom Iphonen er blitt min gode og mangesidige venn.
Vi er alle heldigvis forskjellige, og takk og pris for det. Hvis vi alle skulle vært helt like, så kan du jo bare å betrakte en maurtue. Alle ser like ut , og alle har samme aktivitet.
Så- lenge leve mangfoldet! Og livets berikende dans på face-book!
fredag 30. januar 2015
Franchise KAN bety fangenskap og ruin
Kiwi, Rema, Byggmakker, Fargerike er eksempler på seriøse utgaver av franchise-forretningsvirksomhet. Rema i Trondheim bestemmer vareutvalg, butikkinnredning,priser og markedsføring. Innen disse fast-tømrede vegger må den lokale Rema-forhandler stå på så godt han kan. Han har bunnsolide Rema i ryggen og kan konsentrere seg om å selge mye og tjene solid. Mange forhandlere i Rema og Kiwi gjør nettopp det.
Men så finnes det også haier i dette havet som heter franchise. Her er det ikke snakk om likeverdighet mellom partene (som i Kiwi, Rema m.fl), men kun snakk om å lure intetanende og troskyldige amatører inn i opptil 10 års økonomisk fangenskap. Jeg har sett nærmere på betingelsene til en av franchise "leverandørene".
1.Butikkdriveren har tiårige uoppsigelige kontrakter. (Du sitter i rottefella).
2. Butikkdriveren må stille personlige garantier for å få kjøpt varer. (Pant i huset.)
3.Butikkdriveren må betale fire prosent av reell omsetning i avgift og markedsføringsstøtte. (Mesteparten ren netto i lommen til leverandøren) fordi
4.Butikkdriveren må i tillegg bruke minst 3,5 prosent av budsjettert omsetning på annonsering i lokalmarkedet.
5.Butikkeier forplikter seg å kjøpe varer i henhold til et budsjett SATT OPP AV LEVERANDØR, og må kjøpe minst 90 % av varene av leverandørens egne merker. Butikkeier har null inflytelse!
6. Opptil 40 % av varene er såkaldte fordelingsvarer som leverandør sender ut når det passer ham! (Om den stakkars mottaker ikke har verken plass eller kunder til flere varer spiller ingen rolle!)
7.Butikkerieren har svært små sjanser til å returnere varer han ikke får solgt.
Så kan man jo tenke seg til hva slags økonomisk mareritt franchise-kjøperen befinner seg i hvis han i tillegg leier lokaler i et shoppingsenter med ti års rådyr (og uoppsigelig) leiekontrakt. I leiekontrakten er også innbakt at hvis ikke de meget lange åpningstidene ikke følges på minuttet, så vanker det store bøter! Og lange åpningstider betyr mer betjening. Som skal ha skikkelig lønn selv om kundene uteblir. Du snakker om å sitte mellom barken og veden!
Det moderne økonomiske slaveriet kommer sannelig i stadig nye innpakninger.
Fagforeningspampene med millonlønn, garanterte livsvarige stillinger med maks pensjon kunne jo prøvd seg et par år i den situasjonen jeg har beskrevet overfor. Så ville det fort funnet ut at for mange er den norske "trygge" velferdsstaten en syk vits og tragisk bløff! Det skal gudene vite!
Men så finnes det også haier i dette havet som heter franchise. Her er det ikke snakk om likeverdighet mellom partene (som i Kiwi, Rema m.fl), men kun snakk om å lure intetanende og troskyldige amatører inn i opptil 10 års økonomisk fangenskap. Jeg har sett nærmere på betingelsene til en av franchise "leverandørene".
1.Butikkdriveren har tiårige uoppsigelige kontrakter. (Du sitter i rottefella).
2. Butikkdriveren må stille personlige garantier for å få kjøpt varer. (Pant i huset.)
3.Butikkdriveren må betale fire prosent av reell omsetning i avgift og markedsføringsstøtte. (Mesteparten ren netto i lommen til leverandøren) fordi
4.Butikkdriveren må i tillegg bruke minst 3,5 prosent av budsjettert omsetning på annonsering i lokalmarkedet.
5.Butikkeier forplikter seg å kjøpe varer i henhold til et budsjett SATT OPP AV LEVERANDØR, og må kjøpe minst 90 % av varene av leverandørens egne merker. Butikkeier har null inflytelse!
6. Opptil 40 % av varene er såkaldte fordelingsvarer som leverandør sender ut når det passer ham! (Om den stakkars mottaker ikke har verken plass eller kunder til flere varer spiller ingen rolle!)
7.Butikkerieren har svært små sjanser til å returnere varer han ikke får solgt.
Så kan man jo tenke seg til hva slags økonomisk mareritt franchise-kjøperen befinner seg i hvis han i tillegg leier lokaler i et shoppingsenter med ti års rådyr (og uoppsigelig) leiekontrakt. I leiekontrakten er også innbakt at hvis ikke de meget lange åpningstidene ikke følges på minuttet, så vanker det store bøter! Og lange åpningstider betyr mer betjening. Som skal ha skikkelig lønn selv om kundene uteblir. Du snakker om å sitte mellom barken og veden!
Det moderne økonomiske slaveriet kommer sannelig i stadig nye innpakninger.
Fagforeningspampene med millonlønn, garanterte livsvarige stillinger med maks pensjon kunne jo prøvd seg et par år i den situasjonen jeg har beskrevet overfor. Så ville det fort funnet ut at for mange er den norske "trygge" velferdsstaten en syk vits og tragisk bløff! Det skal gudene vite!
lørdag 24. januar 2015
Sex- Tro - Åpningstider - Politikk
Når de levende og stadig fornyende elementer forsvinner på viktige områder i et menneskes liv, da er det den drepende rutinen setter inn. Og akkurat rutinen er selve drepen for det levende liv.
Fra mitt ståsted har jeg erfart akkurat samme mønster, hva enten det gjelder sex, tro,butikkenes åpningstider, politikk og i det hele tatt.
Når det gjelder det religiøse område så er det vanen og rutinen som er blitt avguden. Og især de lokale sterktroende sekter er stjerneeksempler på avgudsdyrkelse og horeri av og med den utvendige gudstjeneste. De som leder slike sekter har redusert kirkebygningen til en kombinasjon av åndelig bordell og mental narkotikabule. Det er vanen som driver dem, og aldeles ikke noen som helst form for levende tro. Erik Pontoppidan var krystallklar på dette, uten at det har hjulpet det minste. Dette mønster går igjen i hele kristenheten, i større eller mindre grad. Når den sanne levende kristendom forsvinner, så må de ytre seremonier tilsvarende forsterkes !!!! Den overdådige påskeseremonien jeg overvar i Peterskirken i Roma er et stjerneeksempel i så måte. Hvis stakkars Jesus hadde kommet ridende inn på sitt esel, der og da, ville han følt seg helt fortapt blandt denne banden av overfladiske hyklere.
Samme mønster ses i politikken, og da i særdeleshet på vestresiden. Når velfødde byråkrater og toppolitikere får seg til å synge sin "kampsang:" Opp alle jordens bundne treller, som sulten knuget har osv.", så må det jo vrenge seg inne i noen og hver som opplever dette politiske hykleriet. Det er ingenlunde den solidariske arven overfor "de på gølvet" det dreier seg om, men tvert imot hvem som kan karre til seg mest toppbetalte byråkratiske posisjoner. Og da må denne egoismen skjules med "sosialistiske, solidariske" kampsanger på maks styrke! Og så er det viktig å vise seg ofte nok på rutinemessige politiske møter, uten det minste anstrøk av selvstendig tenking og senere praktisering av de store ord i det levende liv. Akkurat som på "religiøse" møter. Samme svada, samme overfladiske rutiner, samme hykleri, samme glatthet, samme tomhet, samme meningsløshet. Jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Så var det dette med sexen da! Når folket i gallupper blir forespurt om sitt sexliv, så har selvsagt alle de forespurte fantastisk sex og mye sex, hele tiden! Men nøyere undersøkelser viser et helt annet bilde. Folket er så stresset fra alle kanter, oppkavet og tidspresset at den sex det eventuelt blir tid til er hastverks-rutinesex. Hvis den lille tid paret har til overs da ikke brukes på å pleie sitt kjæreste eie, IPhonen! Britiske undersøkelser viser at tilnærmet 100 % av damene på flekken avbryter et eventuelt samleie hvis Iphonen ringer. For denne kombinasjon av avgud og narkotika er selvsagt innen en halv meters rekkevidde hele tiden!
Når det gjelder sentrumbutikkenes åpningstider sitter de samme butikker fastlåst i samme rutinemønster som for 50 år siden. Disse fantasiløse butikkeiere har visst ikke forstått at samfunnet har endret seg så til de grader. Har de hørt om netthandel (åpent døgnet rundt)? Har de hørt om shoppingsentere med laange åpningstider hver eneste dag? Har de ikke forstått at spesialiserte opplevelses-butikker er eneste redningen hvis de skal overleve? Og da kan de ha spesialiserte salgstider som ingen andre. Er butikkene interessante og spesialiserte nok , så tilpasser kundene seg dette. I kundenes egen interesse! For ellers forsvinner denne spesialbutikk og kommer aldri igjen. Og kundene står igjen som de store tapere! Tenk nytt!
Denne humoristiske utblåsingen er en, i praksis, solidarisk støtte til de modige i magsinet Charlie i Paris som ga sitt liv for retten til å krenke i alle retninger. Jeg gir fullstendig f i om noen føler seg krenket!
Fra mitt ståsted har jeg erfart akkurat samme mønster, hva enten det gjelder sex, tro,butikkenes åpningstider, politikk og i det hele tatt.
Når det gjelder det religiøse område så er det vanen og rutinen som er blitt avguden. Og især de lokale sterktroende sekter er stjerneeksempler på avgudsdyrkelse og horeri av og med den utvendige gudstjeneste. De som leder slike sekter har redusert kirkebygningen til en kombinasjon av åndelig bordell og mental narkotikabule. Det er vanen som driver dem, og aldeles ikke noen som helst form for levende tro. Erik Pontoppidan var krystallklar på dette, uten at det har hjulpet det minste. Dette mønster går igjen i hele kristenheten, i større eller mindre grad. Når den sanne levende kristendom forsvinner, så må de ytre seremonier tilsvarende forsterkes !!!! Den overdådige påskeseremonien jeg overvar i Peterskirken i Roma er et stjerneeksempel i så måte. Hvis stakkars Jesus hadde kommet ridende inn på sitt esel, der og da, ville han følt seg helt fortapt blandt denne banden av overfladiske hyklere.
Samme mønster ses i politikken, og da i særdeleshet på vestresiden. Når velfødde byråkrater og toppolitikere får seg til å synge sin "kampsang:" Opp alle jordens bundne treller, som sulten knuget har osv.", så må det jo vrenge seg inne i noen og hver som opplever dette politiske hykleriet. Det er ingenlunde den solidariske arven overfor "de på gølvet" det dreier seg om, men tvert imot hvem som kan karre til seg mest toppbetalte byråkratiske posisjoner. Og da må denne egoismen skjules med "sosialistiske, solidariske" kampsanger på maks styrke! Og så er det viktig å vise seg ofte nok på rutinemessige politiske møter, uten det minste anstrøk av selvstendig tenking og senere praktisering av de store ord i det levende liv. Akkurat som på "religiøse" møter. Samme svada, samme overfladiske rutiner, samme hykleri, samme glatthet, samme tomhet, samme meningsløshet. Jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Så var det dette med sexen da! Når folket i gallupper blir forespurt om sitt sexliv, så har selvsagt alle de forespurte fantastisk sex og mye sex, hele tiden! Men nøyere undersøkelser viser et helt annet bilde. Folket er så stresset fra alle kanter, oppkavet og tidspresset at den sex det eventuelt blir tid til er hastverks-rutinesex. Hvis den lille tid paret har til overs da ikke brukes på å pleie sitt kjæreste eie, IPhonen! Britiske undersøkelser viser at tilnærmet 100 % av damene på flekken avbryter et eventuelt samleie hvis Iphonen ringer. For denne kombinasjon av avgud og narkotika er selvsagt innen en halv meters rekkevidde hele tiden!
Når det gjelder sentrumbutikkenes åpningstider sitter de samme butikker fastlåst i samme rutinemønster som for 50 år siden. Disse fantasiløse butikkeiere har visst ikke forstått at samfunnet har endret seg så til de grader. Har de hørt om netthandel (åpent døgnet rundt)? Har de hørt om shoppingsentere med laange åpningstider hver eneste dag? Har de ikke forstått at spesialiserte opplevelses-butikker er eneste redningen hvis de skal overleve? Og da kan de ha spesialiserte salgstider som ingen andre. Er butikkene interessante og spesialiserte nok , så tilpasser kundene seg dette. I kundenes egen interesse! For ellers forsvinner denne spesialbutikk og kommer aldri igjen. Og kundene står igjen som de store tapere! Tenk nytt!
Denne humoristiske utblåsingen er en, i praksis, solidarisk støtte til de modige i magsinet Charlie i Paris som ga sitt liv for retten til å krenke i alle retninger. Jeg gir fullstendig f i om noen føler seg krenket!
fredag 23. januar 2015
Språk og penger er ørnens vinger
Etter at jeg installerte siste utgave av NRK sin riksboks, med muligheter for å ta opp programmer, har jeg for øyeblikket fått helt dilla på den tyske krimserien Derrich (NRK 2). For en drøy menneskealder + siden dominerte den i Norge. Da hadde vi bare NRK og fasttelefon. Internett og smartphones var det ingen som hadde hørt om.
I mitt siste Derrich-opptak gikk historien ut på at 4 damer og en herre på et alderspensjonat sørget for å robbe postkontorer. Da det ble tatt, unnskyldte lederen av denne gråhårede bande seg med at de var ikke interessert å eksistere uten vinger sine siste år på de triste firemannsrommene på pensjonatet. Med sine bittesmå vinger (minstepensjonen) kom de knapt opp fra bakken. Men med nok penger ville de få ørnens vinger til å fly høyt og virkelig leve i opplevelsens magiske verden.
Dette ga meg sandelig noe å tenke på. Al Pacino (Gudfaren) uttalte en gang at for han hadde penger i seg selv ingen egenverdi. Det var hva du kunne bruke pengene til som var det avgjørende. Med andre ord som en billett (vinger) inn en annen og helt annen berikende verden. Så hr. Pacino og de fem pensjonister hadde virkelig forstått at penger NOK er noen av billetten og vingene ut av kjedelig og trist eksistens.
Men- så er det snakk om ambisjonene for din vingeflukt. Og det er her språket kommer inn. Filosofen Wittgenstein uttalte en gang:" Grensene for mitt språk er grensene for min verden". Behersker du kun norsk er det begrenset hva du kan oppleve i ditt liv i forhold til eksempelvis å beherske verdensspråket engelsk.
Med kun norsk kan du reise rundt i den store verden som deltaker i en reisegruppe med norsk guide. Men da opplever du kun det guiden viser deg. Reiser du med solide engelskkunskaper , og fysisk alene, blir det en helt annen og intens totalopplevelse.
Reiser du gjennom livet kun basert på andres tanker og ideer så blir det som Oscar Wilde sier: " Livet- det finnes ikke noe mer sjeldent i verden. De fleste mennesker eksisterer bare."
Så det må bety at har du akkurat nok reisepenger (ikke mer), gode engelskkunskaper og evnen til personlig observasjon og egen tankevirksomhet, ja så har du faktisk sjansen til å komme deg ut av den grå eksistens og begynne et spennende og fargerikt LIV.
Ha et strålende liv! Og husk at den aller, aller viktigste reise du foretar deg er den som skjer inne i deg. Og den reise behøver ikke penger som vinger, men tanker og drømmer som er helt gratis.
Og som lyriker Olav H. Hauge uttrykte det: "Tanke og draum er himmelske kjøretyg". Amen. Og måtte alle mine facebookvenner ha en strålende ferd gjennom livet uansett størrelsen på vingene og type kjøretøy!!!
Så- nå fikk jeg i alle fall foretatt meg noe meningsfullt denne dag hvor Egersund Sentrum er helt utdødd.
I mitt siste Derrich-opptak gikk historien ut på at 4 damer og en herre på et alderspensjonat sørget for å robbe postkontorer. Da det ble tatt, unnskyldte lederen av denne gråhårede bande seg med at de var ikke interessert å eksistere uten vinger sine siste år på de triste firemannsrommene på pensjonatet. Med sine bittesmå vinger (minstepensjonen) kom de knapt opp fra bakken. Men med nok penger ville de få ørnens vinger til å fly høyt og virkelig leve i opplevelsens magiske verden.
Dette ga meg sandelig noe å tenke på. Al Pacino (Gudfaren) uttalte en gang at for han hadde penger i seg selv ingen egenverdi. Det var hva du kunne bruke pengene til som var det avgjørende. Med andre ord som en billett (vinger) inn en annen og helt annen berikende verden. Så hr. Pacino og de fem pensjonister hadde virkelig forstått at penger NOK er noen av billetten og vingene ut av kjedelig og trist eksistens.
Men- så er det snakk om ambisjonene for din vingeflukt. Og det er her språket kommer inn. Filosofen Wittgenstein uttalte en gang:" Grensene for mitt språk er grensene for min verden". Behersker du kun norsk er det begrenset hva du kan oppleve i ditt liv i forhold til eksempelvis å beherske verdensspråket engelsk.
Med kun norsk kan du reise rundt i den store verden som deltaker i en reisegruppe med norsk guide. Men da opplever du kun det guiden viser deg. Reiser du med solide engelskkunskaper , og fysisk alene, blir det en helt annen og intens totalopplevelse.
Reiser du gjennom livet kun basert på andres tanker og ideer så blir det som Oscar Wilde sier: " Livet- det finnes ikke noe mer sjeldent i verden. De fleste mennesker eksisterer bare."
Så det må bety at har du akkurat nok reisepenger (ikke mer), gode engelskkunskaper og evnen til personlig observasjon og egen tankevirksomhet, ja så har du faktisk sjansen til å komme deg ut av den grå eksistens og begynne et spennende og fargerikt LIV.
Ha et strålende liv! Og husk at den aller, aller viktigste reise du foretar deg er den som skjer inne i deg. Og den reise behøver ikke penger som vinger, men tanker og drømmer som er helt gratis.
Og som lyriker Olav H. Hauge uttrykte det: "Tanke og draum er himmelske kjøretyg". Amen. Og måtte alle mine facebookvenner ha en strålende ferd gjennom livet uansett størrelsen på vingene og type kjøretøy!!!
Så- nå fikk jeg i alle fall foretatt meg noe meningsfullt denne dag hvor Egersund Sentrum er helt utdødd.
onsdag 21. januar 2015
Facebook og blogg fenomenale dansepartnere
De første omtaler jeg hørte om facebook var at det var et sted "idiotene med tomme hoder" opptrådte. De skulle angivelig plage sin facebookvenner med hva de hadde hatt til middag og hvor mange ganger de hadde vær på do den dagen. På det nivået!
Så jeg var ytterst skeptisk da min åndsfrende Arnt Olav Klippenberg sa at jeg måtte få meg blogg og komme meg på facebook. "For det er der "alle" er, og facebook går ut på å DELE!", sa Arnt Olav. Lite ante jeg at denne kombinasjonen blogg og facebook skulle bli et til de grader viktig kapittel i mitt livs begynnende høst.
Men jeg hadde fra dag en bestemt at jeg på ingen måte skulle bli facebook-narkoman. Like lite som jeg skulle bli Iphone-narkoman. Det har jeg ikke blitt, på tross av at daglig besøk på facebook og kontakt med mine venner der har blitt en helt naturlig rytme i hverdagen,akkurat som mat og drikke. Men "idiotene med tomme hoder" har jeg ennå ikke funnet. Tvert i mot et fargerikt- og ikke minst berikende- felleskap på tvers av alder og kjønn.
Et levende og berikende vennskap er nemlig det som hele tiden gjensidig inspirerer og utvikler deg som menneske. Men du må på ingen måte gjøre deg helt avhengig av dine venner. Du må tåle ditt eget selskap og sørge for egenutvikling. Det er da du har overskuddet til - i beste facebook-ånd- å ha noe interessant å dele med de samme facebook-venner. Skal du få noe ut av livet- og facebook- så må du sannelig også yte noe- ut fra dine egne forutsetninger. Vi er alle forskjellige- og takk for det. De som har problemer med å skrive (lange) innlegg, kan eksempelvis være fremragende fotografer.
Og nettopp bildene som deles på facebook var en dimensjon jeg i starten ikke var oppmerksom på. Det er jeg nå- til de grader.Det var en grunnene til at jeg kjøpte I-phone. For å fotografere og sende bildene videre. Og det har jo gått rimelig greit.
Tenke seg til at jeg som i ungdommen danset mye, nå har tatt dansen opp igjen. Og denne gangen med de mest spennende dansepartnere i mitt liv- blogg og facebook!
De som ikke har lært seg den magiske dansetakt med facebook har virkelig gått glipp av en eventyrlig dimensjon i livet!
Arnt Olav! Jeg vekselvis står i givakt, takker og bukker!!!
Så jeg var ytterst skeptisk da min åndsfrende Arnt Olav Klippenberg sa at jeg måtte få meg blogg og komme meg på facebook. "For det er der "alle" er, og facebook går ut på å DELE!", sa Arnt Olav. Lite ante jeg at denne kombinasjonen blogg og facebook skulle bli et til de grader viktig kapittel i mitt livs begynnende høst.
Men jeg hadde fra dag en bestemt at jeg på ingen måte skulle bli facebook-narkoman. Like lite som jeg skulle bli Iphone-narkoman. Det har jeg ikke blitt, på tross av at daglig besøk på facebook og kontakt med mine venner der har blitt en helt naturlig rytme i hverdagen,akkurat som mat og drikke. Men "idiotene med tomme hoder" har jeg ennå ikke funnet. Tvert i mot et fargerikt- og ikke minst berikende- felleskap på tvers av alder og kjønn.
Et levende og berikende vennskap er nemlig det som hele tiden gjensidig inspirerer og utvikler deg som menneske. Men du må på ingen måte gjøre deg helt avhengig av dine venner. Du må tåle ditt eget selskap og sørge for egenutvikling. Det er da du har overskuddet til - i beste facebook-ånd- å ha noe interessant å dele med de samme facebook-venner. Skal du få noe ut av livet- og facebook- så må du sannelig også yte noe- ut fra dine egne forutsetninger. Vi er alle forskjellige- og takk for det. De som har problemer med å skrive (lange) innlegg, kan eksempelvis være fremragende fotografer.
Og nettopp bildene som deles på facebook var en dimensjon jeg i starten ikke var oppmerksom på. Det er jeg nå- til de grader.Det var en grunnene til at jeg kjøpte I-phone. For å fotografere og sende bildene videre. Og det har jo gått rimelig greit.
Tenke seg til at jeg som i ungdommen danset mye, nå har tatt dansen opp igjen. Og denne gangen med de mest spennende dansepartnere i mitt liv- blogg og facebook!
De som ikke har lært seg den magiske dansetakt med facebook har virkelig gått glipp av en eventyrlig dimensjon i livet!
Arnt Olav! Jeg vekselvis står i givakt, takker og bukker!!!
fredag 16. januar 2015
Far til Egersund Vinmonopol var en racersykkel!
Nå er den opprinnelige førsterekka tilbake på Egersund Vinmonopol. Anne Marie, Gunhild og Vigdis har vært i førsterekka i alle disse 27 (!) år. I førsterekka var også solstrålen Marte fra Helleland med fra starten. Men etter rundt 10 år flyttet hun seg til Vinmonopolene i Stavangerområdet. Men nå er hun tilbake! Og hjertelig takk for det! Førsterekka er igjen komplett- forhåpentligvis for årevis framover!
I den anledning vil jeg mimre litt om at uten en blå fransk racersykkel (Gitane) hadde det ikke blitt Vinmonopol i Egersund desember1987. Denne fantastiske historien bør på bloggen og facebook for ettertiden.
I 1986 satt jeg av forskjellige årsaker bom fast yrkesmessig og hadde overhodet ingen bærekraftig økonomisk framtid. (Det har jeg nå-i godt voksen alder- til de grader!) Jeg hadde igrunnen gitt opp det hele. Så jeg måtte finne på noe kontroversiellt og spektakulært for å fortrenge tankene om min miserable økonomiske situasjon.
Å gå inn i lokalavisen og foreslå landets første bordell i Egersund ble vel drøyt. Det måtte bli Vinmonopol. Som sannelig skulle vise seg å være kontroversielt nok! Til de grader! Jeg startet opp med et leserinnlegg i DT med overskriften Egersund Vinmonopol og Egersund Sentrums fremtid. Jeg fikk øyeblikkelig tilsvar- takk og pris. Der er nemlig et kinesisk ordspråk som sier Hva er lyden av en hånd som klapper?
Debatten bølget fram og tilbake. Så skjer det utrolige. Egersund Sentrumsforening er plutselig for pol!
Og under over alle under- OGSÅ KOMMUNESTYRET!!!!!
Men så er det noen som har snakket sammen. Ved annen gangs votering vender kommunestyret tommelen ned. Det var plutselig mange forfall til akkurat det kommunestyremøte. Ja-folk var blitt erstattet av "ansvarlige gode avholdsfolk". Så fikk også den feige Sentrumsforeningen kalde føtter og snudde de og. De fremste motstanderne gikk rundt med nesen i sky. Jeg visste da at den eneste muligheten for å pol til Egersund var å få til en folkeavstemming. Og til det trengte vi mange,mange hundrer av underskrifter med krav om folkeavstemning. Og fristen for det var ikke så veldig langt frem i tiden. Det hastet!
Jeg regnet da som en selvfølge at både Høyre, Fremskrittspartiet, Rotary og lignende liberale foreninger var aktivt på banen i så måte. Men tiden gikk-og intet skjedde. Og det er nå den blå racersykkelen kommer inn. Et fremtredende formannskapsmedlem fra Høyre hadde en sønn som studerte i Oslo. Faren kom inn for å kjøpe noen reservedeler til racersykkelen (solgt av meg). Delene fantes ikke i Oslo. Jeg tok da faren med meg ned i kjelleren under sykkelverkstedet til noe som skulle vise seg å være helt avgjørende for den videre ferden mot pol. Jeg spurte ham om han med sitt særdeles store nettverk visste om noen som var igang med å samle inn stemmer med krav om folkeavstemming. Jeg glemmer aldri svaret. "Ingen som helst, og denne feige byen fortjener ikke noe vinmonopol!"
Da bråvåknet jeg! Sammen med flere organiserte jeg i hu og hast spredning av underskriftslister på strategiske steder. Og i ellevte time hadde vi nok underskrifter! Nå var det avholdsfolket som plutselig var på defensiven. Jeg klarte i avisen å tirre avholdsfolket opp så mye at de gjorde den brøleren å gå inn i avisen med lange lister over "prektige" mennesker mot pol. Det tirret opp mange av de nøytrale. Denne viktige og helt avgjørende gruppen sørget for rekord-fremmøte på avstemningsdagen. Resten er lokalhistorie.
I den anledning vil jeg mimre litt om at uten en blå fransk racersykkel (Gitane) hadde det ikke blitt Vinmonopol i Egersund desember1987. Denne fantastiske historien bør på bloggen og facebook for ettertiden.
I 1986 satt jeg av forskjellige årsaker bom fast yrkesmessig og hadde overhodet ingen bærekraftig økonomisk framtid. (Det har jeg nå-i godt voksen alder- til de grader!) Jeg hadde igrunnen gitt opp det hele. Så jeg måtte finne på noe kontroversiellt og spektakulært for å fortrenge tankene om min miserable økonomiske situasjon.
Å gå inn i lokalavisen og foreslå landets første bordell i Egersund ble vel drøyt. Det måtte bli Vinmonopol. Som sannelig skulle vise seg å være kontroversielt nok! Til de grader! Jeg startet opp med et leserinnlegg i DT med overskriften Egersund Vinmonopol og Egersund Sentrums fremtid. Jeg fikk øyeblikkelig tilsvar- takk og pris. Der er nemlig et kinesisk ordspråk som sier Hva er lyden av en hånd som klapper?
Debatten bølget fram og tilbake. Så skjer det utrolige. Egersund Sentrumsforening er plutselig for pol!
Og under over alle under- OGSÅ KOMMUNESTYRET!!!!!
Men så er det noen som har snakket sammen. Ved annen gangs votering vender kommunestyret tommelen ned. Det var plutselig mange forfall til akkurat det kommunestyremøte. Ja-folk var blitt erstattet av "ansvarlige gode avholdsfolk". Så fikk også den feige Sentrumsforeningen kalde føtter og snudde de og. De fremste motstanderne gikk rundt med nesen i sky. Jeg visste da at den eneste muligheten for å pol til Egersund var å få til en folkeavstemming. Og til det trengte vi mange,mange hundrer av underskrifter med krav om folkeavstemning. Og fristen for det var ikke så veldig langt frem i tiden. Det hastet!
Jeg regnet da som en selvfølge at både Høyre, Fremskrittspartiet, Rotary og lignende liberale foreninger var aktivt på banen i så måte. Men tiden gikk-og intet skjedde. Og det er nå den blå racersykkelen kommer inn. Et fremtredende formannskapsmedlem fra Høyre hadde en sønn som studerte i Oslo. Faren kom inn for å kjøpe noen reservedeler til racersykkelen (solgt av meg). Delene fantes ikke i Oslo. Jeg tok da faren med meg ned i kjelleren under sykkelverkstedet til noe som skulle vise seg å være helt avgjørende for den videre ferden mot pol. Jeg spurte ham om han med sitt særdeles store nettverk visste om noen som var igang med å samle inn stemmer med krav om folkeavstemming. Jeg glemmer aldri svaret. "Ingen som helst, og denne feige byen fortjener ikke noe vinmonopol!"
Da bråvåknet jeg! Sammen med flere organiserte jeg i hu og hast spredning av underskriftslister på strategiske steder. Og i ellevte time hadde vi nok underskrifter! Nå var det avholdsfolket som plutselig var på defensiven. Jeg klarte i avisen å tirre avholdsfolket opp så mye at de gjorde den brøleren å gå inn i avisen med lange lister over "prektige" mennesker mot pol. Det tirret opp mange av de nøytrale. Denne viktige og helt avgjørende gruppen sørget for rekord-fremmøte på avstemningsdagen. Resten er lokalhistorie.
torsdag 15. januar 2015
El-sykler og gammeldagse reparatører
I godt voksen pensjonsalder har jeg nå mitt tidligere aktive sykkelverksted først og fremst som et miljørom hvor jeg sliper nøkler , snekrer litt når Saloon Kakadu skal få nye attraksjoner og- reparerer "gammeldagse" sykler en gang innimellom. Det er derfor som sykkelreparatør i solnedgang med avslappet distanse jeg kan betrakte den totale sykkel-revolusjon som el-sykkelen innebærer.
Gammeldagse sykkelreparatører har like små muligheter til å reparere disse kompliserte syklene som gammeldagse bilmekanikere (ca 25 år siden) har til å reparere nymoderne biler. Moderne biler er nemlig " en rullende datamaskin på hjul". Det samme gjelder , i adskillig mindre grad, men dog- også elsykler. De fire viktigste komponentene på en el-sykkel er: motoren, batteriet, data/kontrollboksen, displayet pluss ledninger.
Dette krever jo en helt annen kompetanse enn den "selvlærte", som tusenvis sykkelreparatører av mitt slag har praktisert gjennom årene. Men- det er fortsatt bruk for denne type sykkelreparatører. Hvorfor? Det er fordi El-sykler ikke konkurrerer med "vanlige" sykler, men derimot med buss,bane, bil og moped. Derfor er det interessant å observere at de største forhandlere av el-sykler i Norge nå kutter ut vanlige sykler. Salgspotentialet i Norge er meget stort.Det selges kun for øyeblikket 5 % el-sykler, mens det i det i Mellom-Europa selges ca. 30 %! Og prisen varierer fra kr. 10000 til 50000.
Og da er kompetansen på sykkelverkstedet helt avgjørende for hvor du bør kjøpe sykkel. Men min egen bunnsolide sykkelbakgrunn hadde jeg ikke engang vurdert å kjøpe en el-sykkel fra 15000 kr. og oppover uten at selgere hadde kompetente reparatører som teknisk sikkerhet. Å kjøpe el-sykler på nettet må jo være det reneste galimatias, spør du meg.
Som jeg ser det vil vi få tre typer sykkelverksteder i framtiden.1. De som utelukkende tar seg av El-markedet. 2. De som er store nok til mekanikere til "pedalkraftsykler" -og- Elsykler. 3. De som utelukkende konsentrerer seg om "pedalkraftsykler".
De årene jeg reparerte sykler vurderte jeg alltid grunnstrukturen i sykkelen. Er den solid kan du trygt gradere den opp for adskillige hundrelapper forutsatt at reperatøren er seriøs og ansvarlig. Den viktigste kunnskapen en gammeldags sykkelreparatør må besitte er å kunne levere fra seg snorrette hjul. Snor-rette hjul uten sleng er nemlig helt avgjørende for sykkelens kjøreegenskaper. Desverre er dette en kompetanse som er i ferd med å forsvinne. Syklene er nå så billige i forhold til inntekten at kjøperne kjøper heller nytt og fancy. Akkurat som med moteklær! Og da er det ikke bruk for hjulmakere som før.
Så hvis jeg var noenlunne ung i dag og skulle ha tre sykler til rådighet ville det vært følgende:
En el-sykkel til og fra jobb ( opptil 10 km). Og den skulle låses inn i arbeidstiden! En fullblods racer til verkelig å oppleve landeveien.
En rusten gammel sykkel i topp teknisk stand hvis jeg skulle pendle med tog (avstand opptil 6-7km.til Eie). En gammel rusten sykkel er det ingen som stjeler. Skulle jeg hatt en fjerde måtte det blitt en virkelig mountain bike.. Lykke til, og glem aldri disse magiske ord:
PEDALKRAFT ER LIVSKRAFT !!! Og så trenger du ikke bruke tusenvis på et treningssenter!
Gammeldagse sykkelreparatører har like små muligheter til å reparere disse kompliserte syklene som gammeldagse bilmekanikere (ca 25 år siden) har til å reparere nymoderne biler. Moderne biler er nemlig " en rullende datamaskin på hjul". Det samme gjelder , i adskillig mindre grad, men dog- også elsykler. De fire viktigste komponentene på en el-sykkel er: motoren, batteriet, data/kontrollboksen, displayet pluss ledninger.
Dette krever jo en helt annen kompetanse enn den "selvlærte", som tusenvis sykkelreparatører av mitt slag har praktisert gjennom årene. Men- det er fortsatt bruk for denne type sykkelreparatører. Hvorfor? Det er fordi El-sykler ikke konkurrerer med "vanlige" sykler, men derimot med buss,bane, bil og moped. Derfor er det interessant å observere at de største forhandlere av el-sykler i Norge nå kutter ut vanlige sykler. Salgspotentialet i Norge er meget stort.Det selges kun for øyeblikket 5 % el-sykler, mens det i det i Mellom-Europa selges ca. 30 %! Og prisen varierer fra kr. 10000 til 50000.
Og da er kompetansen på sykkelverkstedet helt avgjørende for hvor du bør kjøpe sykkel. Men min egen bunnsolide sykkelbakgrunn hadde jeg ikke engang vurdert å kjøpe en el-sykkel fra 15000 kr. og oppover uten at selgere hadde kompetente reparatører som teknisk sikkerhet. Å kjøpe el-sykler på nettet må jo være det reneste galimatias, spør du meg.
Som jeg ser det vil vi få tre typer sykkelverksteder i framtiden.1. De som utelukkende tar seg av El-markedet. 2. De som er store nok til mekanikere til "pedalkraftsykler" -og- Elsykler. 3. De som utelukkende konsentrerer seg om "pedalkraftsykler".
De årene jeg reparerte sykler vurderte jeg alltid grunnstrukturen i sykkelen. Er den solid kan du trygt gradere den opp for adskillige hundrelapper forutsatt at reperatøren er seriøs og ansvarlig. Den viktigste kunnskapen en gammeldags sykkelreparatør må besitte er å kunne levere fra seg snorrette hjul. Snor-rette hjul uten sleng er nemlig helt avgjørende for sykkelens kjøreegenskaper. Desverre er dette en kompetanse som er i ferd med å forsvinne. Syklene er nå så billige i forhold til inntekten at kjøperne kjøper heller nytt og fancy. Akkurat som med moteklær! Og da er det ikke bruk for hjulmakere som før.
Så hvis jeg var noenlunne ung i dag og skulle ha tre sykler til rådighet ville det vært følgende:
En el-sykkel til og fra jobb ( opptil 10 km). Og den skulle låses inn i arbeidstiden! En fullblods racer til verkelig å oppleve landeveien.
En rusten gammel sykkel i topp teknisk stand hvis jeg skulle pendle med tog (avstand opptil 6-7km.til Eie). En gammel rusten sykkel er det ingen som stjeler. Skulle jeg hatt en fjerde måtte det blitt en virkelig mountain bike.. Lykke til, og glem aldri disse magiske ord:
PEDALKRAFT ER LIVSKRAFT !!! Og så trenger du ikke bruke tusenvis på et treningssenter!
mandag 12. januar 2015
Livets fire rom
I Dagbladets Magasinet nå lørdag var det en meget lærerik artikkel om livets fire rom. Overfor mine facebook-venner vil jeg skriftlig gjøre mine betraktninger rundt dette særdeles interessante tema.
Og det er at de mennesker som har de mest tilfredsstillende og meningsfullte liv er de som klarer å finne en likevekt og balanse mellom disse fire og viktige rom som hjørnesteiner i den menneskelige grunnmur.
Først har vi det offentlige rom, avdeling A og B. Avdeling A er når du er ute fysisk i det offentlige rom. Og der skal du kunne ferdes uten den minste antydning til sosial frykt, verden over. Avdeling B er når du opptrer på de sosiale medier. Der skal du også kunne opptre med trygghet og fryktløshet. Det er ytringsfriheten som regjerer i dette viktige rom, det offentlige rom. Både A og B!!
Neste er det sosiale rom, avdeling A og B. Avdeling A er når du sosialiserer med din bekjentskapskrets fysisk i det offentlige rom, som eksempelvis kafeer. Avdeling B er når du sosialiserer med den samme krets i sosiale medier, som eksempelvis facebook.
Så kommer det private rom. Dette rom er forbeholdt dine aller nærmeste, som eksempelvis din nære familie og nære omgangskrets. Eller bare deg selv om du lever alene (som millioner gjør det). Her har ingen adgang uten nære familie og uten å være invitert!
Og så har vi det fjerde, og meget viktige rom, NEMLIG DET PROFESJONELLE ROM!
Å ha en jobb å gå til som betyr mye, ikke bare for deg selv, men for mange av dine medmennesker at nettopp du bekler jobben, er særdeles avgjørende for din livskvalitet. Svikter det her, så blir livskvaliteten i de tre andre rom kraftig redusert! En gundig amerikansk studie viste at tilfredshet med jobben er helt avgjørende for et menneskes totale livskvalitet.
Å ha en helt utilfredsstillende jobb betyr at du virkelig sliter. Det er det samme som et dårlig ekteskap. Kom deg ut , jo fortere, jo heller! Hvis ikke, kan det ende med sykemelding og i neste omgang permanent uførhet. Å ha ingen jobb å gå til i arbeidsfør alder er jo heller ingen ønskesituasjon. Bare spør de millioner av arbeidsledige ungdommer i Europa som aldri vil få sjanse til å komme inn i arbeidslivet.
Hvis et menneske har bygget hele sin idenditet gjennom sitt yrke, kan det bli en brutal overgang når vedkommende ved oppnådd pensjonsalder blir tvunget ut av jobben. Spesielt hvis vedkommende er til de grader oppegående både fyskisk og mentalt. Har du ingen hobbyer da, og liten omgangskrets, kan du eldes veldig hurtig.
Hvis du stortrives i det sosiale, offentlige og private rom er det store sjanser for at du ved oppnådd pensjonsalder vil klare å erstattet det forsvundne profesjonelle rom (fjerde hjørnestein) med aktiv innsats for andre og hele tiden fortsatt være nysgjerrig på livet og utviklingen av det interessante samfunn vi nå lever i.
Jeg er så previligert at jeg som syttiåring omsider har oppnåd den optimale balanse mellom livets fire rom. En ekstra kvalitet er at en mine aller beste venner på 84 år (tyve år i hjernen) er et lysende eksempel på at hvis du er aktiv nok, og hele tiden på hogget hva angår levende interesse for alt som foregår i dagens samfunn, så holder du deg sandelig ung! En fantastisk sparringpartner som ikke smisker det aller minste, men gir kontinuerlig kontante tilbakemeldinger. Det perfekte vennskap er nemlig som det perfekte demokrati. Uten saftige uenigheter og engasjerte diskusjoner, vil demokratiet og vennskapet langsomt visne hen.
Og det er at de mennesker som har de mest tilfredsstillende og meningsfullte liv er de som klarer å finne en likevekt og balanse mellom disse fire og viktige rom som hjørnesteiner i den menneskelige grunnmur.
Først har vi det offentlige rom, avdeling A og B. Avdeling A er når du er ute fysisk i det offentlige rom. Og der skal du kunne ferdes uten den minste antydning til sosial frykt, verden over. Avdeling B er når du opptrer på de sosiale medier. Der skal du også kunne opptre med trygghet og fryktløshet. Det er ytringsfriheten som regjerer i dette viktige rom, det offentlige rom. Både A og B!!
Neste er det sosiale rom, avdeling A og B. Avdeling A er når du sosialiserer med din bekjentskapskrets fysisk i det offentlige rom, som eksempelvis kafeer. Avdeling B er når du sosialiserer med den samme krets i sosiale medier, som eksempelvis facebook.
Så kommer det private rom. Dette rom er forbeholdt dine aller nærmeste, som eksempelvis din nære familie og nære omgangskrets. Eller bare deg selv om du lever alene (som millioner gjør det). Her har ingen adgang uten nære familie og uten å være invitert!
Og så har vi det fjerde, og meget viktige rom, NEMLIG DET PROFESJONELLE ROM!
Å ha en jobb å gå til som betyr mye, ikke bare for deg selv, men for mange av dine medmennesker at nettopp du bekler jobben, er særdeles avgjørende for din livskvalitet. Svikter det her, så blir livskvaliteten i de tre andre rom kraftig redusert! En gundig amerikansk studie viste at tilfredshet med jobben er helt avgjørende for et menneskes totale livskvalitet.
Å ha en helt utilfredsstillende jobb betyr at du virkelig sliter. Det er det samme som et dårlig ekteskap. Kom deg ut , jo fortere, jo heller! Hvis ikke, kan det ende med sykemelding og i neste omgang permanent uførhet. Å ha ingen jobb å gå til i arbeidsfør alder er jo heller ingen ønskesituasjon. Bare spør de millioner av arbeidsledige ungdommer i Europa som aldri vil få sjanse til å komme inn i arbeidslivet.
Hvis et menneske har bygget hele sin idenditet gjennom sitt yrke, kan det bli en brutal overgang når vedkommende ved oppnådd pensjonsalder blir tvunget ut av jobben. Spesielt hvis vedkommende er til de grader oppegående både fyskisk og mentalt. Har du ingen hobbyer da, og liten omgangskrets, kan du eldes veldig hurtig.
Hvis du stortrives i det sosiale, offentlige og private rom er det store sjanser for at du ved oppnådd pensjonsalder vil klare å erstattet det forsvundne profesjonelle rom (fjerde hjørnestein) med aktiv innsats for andre og hele tiden fortsatt være nysgjerrig på livet og utviklingen av det interessante samfunn vi nå lever i.
Jeg er så previligert at jeg som syttiåring omsider har oppnåd den optimale balanse mellom livets fire rom. En ekstra kvalitet er at en mine aller beste venner på 84 år (tyve år i hjernen) er et lysende eksempel på at hvis du er aktiv nok, og hele tiden på hogget hva angår levende interesse for alt som foregår i dagens samfunn, så holder du deg sandelig ung! En fantastisk sparringpartner som ikke smisker det aller minste, men gir kontinuerlig kontante tilbakemeldinger. Det perfekte vennskap er nemlig som det perfekte demokrati. Uten saftige uenigheter og engasjerte diskusjoner, vil demokratiet og vennskapet langsomt visne hen.
fredag 9. januar 2015
Terroren i Paris har sin forklaring
Jeg har ofte hevdet at ingen skulle få ha fremtredende stillinger i det offentlige hvis de ikke har hatt bakgrunn fra en hjernevaskende sekt. Sekter og fanatisme kan teoretisk forstås utenfra. Men hvis du ikke selv har opplevd hjernevasking innenfra, bør du være ytterst varsom med å kommentere det som skjer i Paris nå. Da slår nemlig ordspråket mening uten kunnskap er helt meningsløst inn for fullt.
I min barndoms sekt ble vi hjernevasket på skolen til å tro at alle andre i hele verden, unntatt de 2-300 "utvalgte" (vi), var verdens barn, og derfor våre "fiender". Heldigvis hadde jeg oppegående foreldre i denne galskapen, pluss hjernekapasitet. Så for meg var det enkelt til komme meg ut av dette regelrette kriminelle åndsfengsel. Ikke alle var så heldige å ha denne lykkelige kombinasjonen. Mange av mine slektninger har gått i graven med fanatismens gift innsprøytet i blodet.
Så det som skjer i Paris rett nå er bare det samme mønster. Denne gang forsterket i sin ytterste konsekvens.
Her lever disse villfarne sjeler (uten en eneste motforestilling) i sin bisarre "virkelighet". De kommer fra ghettoen i det særdeles lagdelte franske samfunn. Og de ser det som sin livsoppgave å føre krig mot "de som spotter profeten". Og å lide martyrdøden er for dem den høyeste lykksalighet. Det er det som gir mening i deres ellers stakkarslige liv.
Det vi alle kan lære av disse ødelagte zombier, er at vi bør alle "walk the talk". Det betyr at det praktiserende liv bør stå i forhold til det vi prediker! Mens disse religiøse roboter praktiserer disse visdomsord på den mest negative måte i sin ytterste konsekvens, bør vi andre ha så pass ryggrad at vi praktiserer de samme ord på den mest medmenneskelig konstruktive måte.
Men det være så langt fra tilfelle. I feighetens og hykleriets navn har vi latt "snik-islamiseringen" gå sin gang. Vi er fanatisk opptatte av å være "politisk korrekte".
Det var interessant å følge med på diskusjonen på NRK i går kveld (9.1.) Den som imponerte meg var kultursjefen i Bergens Tidende. Denne oppegående dame hadde sandelig sett lyset! Og det er at den situasjon som er i Paris rett nå skyldes at storsamfunnet ikke forlengs har hatt ryggrad til å forsvare ytringsfriheten og gitt klar beskjed. Og det er at alle disse kvasireligiøse kriminelle som rotter seg sammen, for med fryktskapende aktivitet å skape selvsensur, disse voldelige og fanatiske bakstrevere skal bli taklet på alle mulige måter kontant av storsamfunnet fra første øyeblikk. Det er disse kriminelle storsamfunnet skal kjøre frykt inn i. DERES EGET VÅPEN SKAL BLI RETTET MOT DEM SELV!!
For meg vil den store helten i dette Parisdramaet være den henrettede redaktøren i det nå verdensberømte magasin Charlie. Hans motto bør være et livslangt motto for alle som har til hensikt i sitt liv og virke til å se selv i speilet uten minste selvforakt. Og mottoet er.
JEG SKAL HELLER DØ PÅ MIN POST OPPREIST , ELLER Å EKSTISTERE KRYPENDE PÅ MINE KNÆR!
At det i dette hav av feighet, hykleri, udugelighet osv. ennå finnes slike utgaver av mennesket, gjør at jeg personlig har et ørlite håp om at hans eksempel bør være selve det solide yrkesmessige betonggolv for alle redaktører verden over.
I min barndoms sekt ble vi hjernevasket på skolen til å tro at alle andre i hele verden, unntatt de 2-300 "utvalgte" (vi), var verdens barn, og derfor våre "fiender". Heldigvis hadde jeg oppegående foreldre i denne galskapen, pluss hjernekapasitet. Så for meg var det enkelt til komme meg ut av dette regelrette kriminelle åndsfengsel. Ikke alle var så heldige å ha denne lykkelige kombinasjonen. Mange av mine slektninger har gått i graven med fanatismens gift innsprøytet i blodet.
Så det som skjer i Paris rett nå er bare det samme mønster. Denne gang forsterket i sin ytterste konsekvens.
Her lever disse villfarne sjeler (uten en eneste motforestilling) i sin bisarre "virkelighet". De kommer fra ghettoen i det særdeles lagdelte franske samfunn. Og de ser det som sin livsoppgave å føre krig mot "de som spotter profeten". Og å lide martyrdøden er for dem den høyeste lykksalighet. Det er det som gir mening i deres ellers stakkarslige liv.
Det vi alle kan lære av disse ødelagte zombier, er at vi bør alle "walk the talk". Det betyr at det praktiserende liv bør stå i forhold til det vi prediker! Mens disse religiøse roboter praktiserer disse visdomsord på den mest negative måte i sin ytterste konsekvens, bør vi andre ha så pass ryggrad at vi praktiserer de samme ord på den mest medmenneskelig konstruktive måte.
Men det være så langt fra tilfelle. I feighetens og hykleriets navn har vi latt "snik-islamiseringen" gå sin gang. Vi er fanatisk opptatte av å være "politisk korrekte".
Det var interessant å følge med på diskusjonen på NRK i går kveld (9.1.) Den som imponerte meg var kultursjefen i Bergens Tidende. Denne oppegående dame hadde sandelig sett lyset! Og det er at den situasjon som er i Paris rett nå skyldes at storsamfunnet ikke forlengs har hatt ryggrad til å forsvare ytringsfriheten og gitt klar beskjed. Og det er at alle disse kvasireligiøse kriminelle som rotter seg sammen, for med fryktskapende aktivitet å skape selvsensur, disse voldelige og fanatiske bakstrevere skal bli taklet på alle mulige måter kontant av storsamfunnet fra første øyeblikk. Det er disse kriminelle storsamfunnet skal kjøre frykt inn i. DERES EGET VÅPEN SKAL BLI RETTET MOT DEM SELV!!
For meg vil den store helten i dette Parisdramaet være den henrettede redaktøren i det nå verdensberømte magasin Charlie. Hans motto bør være et livslangt motto for alle som har til hensikt i sitt liv og virke til å se selv i speilet uten minste selvforakt. Og mottoet er.
JEG SKAL HELLER DØ PÅ MIN POST OPPREIST , ELLER Å EKSTISTERE KRYPENDE PÅ MINE KNÆR!
At det i dette hav av feighet, hykleri, udugelighet osv. ennå finnes slike utgaver av mennesket, gjør at jeg personlig har et ørlite håp om at hans eksempel bør være selve det solide yrkesmessige betonggolv for alle redaktører verden over.
Sørstatsgeneral Lee og hesten Traveller
På min første tur til USA i 1999 sto på mitt reiseprogram et besøk på museum og minnesmerkene over et av Den Amerikanske Borgerkrigens viktigste slag. Det var i Gettysburg. De fleste militære eksperter regner det som selve vendepunktet i borgerkrigen. Det var et meget bevegende og minnerikt besøk. Jeg anbefaler alle mine blogglesere og facebookvenner, hvis de en gang er på de kanter,å besøke Gettysburgs slagmarker. Det blir garantert et minne for livet.
For meg var det sterkeste minne statuen av sørstatsgeneralen Robert Edward Lee sittende på sin kjære ridehest, Traveller. Denne statuen dominerte til de grader. Og det viser også storheten og generøsiteten i den amerikanske folkesjel. Nordstatene vinner krigen, og sørstatene taper den samme krigen. Og så setter vinneren opp en gedigen statue av lederen for taperne, General Lee!!!!
General Lee nøt nemlig den største respekt fra Nordstatenes generalstab. Hvis du har kjøpt DVDen Lincoln (anbefales) så kan du se scenen der general Lee underskriver kapitulasjonsdokumentet i nærvær av hele generalstaben fra Nordstatene. Den samlede generalstab sto i giv akt der general Lee på sin kjære Traveller red inn i historien.
Gettysburg forbindes også med et annet fenomen. Og det er president Lincolns legendariske tale. Den varte i kun to minutter, men den er mulig blitt. den mest berømte tale i menneskehetens historie. Gå inn på internett og les talen selv. Så forstår du at det går an å kommunisere med relativt få ord noe særdeles viktig hva angår mennesket i seg selv og menneskets begrensede opphold på Moder Jord.
I Lincoln ånd skal jeg gjøre dette blogginnslag kortere enn vanlig. Less is more!
For meg var det sterkeste minne statuen av sørstatsgeneralen Robert Edward Lee sittende på sin kjære ridehest, Traveller. Denne statuen dominerte til de grader. Og det viser også storheten og generøsiteten i den amerikanske folkesjel. Nordstatene vinner krigen, og sørstatene taper den samme krigen. Og så setter vinneren opp en gedigen statue av lederen for taperne, General Lee!!!!
General Lee nøt nemlig den største respekt fra Nordstatenes generalstab. Hvis du har kjøpt DVDen Lincoln (anbefales) så kan du se scenen der general Lee underskriver kapitulasjonsdokumentet i nærvær av hele generalstaben fra Nordstatene. Den samlede generalstab sto i giv akt der general Lee på sin kjære Traveller red inn i historien.
Gettysburg forbindes også med et annet fenomen. Og det er president Lincolns legendariske tale. Den varte i kun to minutter, men den er mulig blitt. den mest berømte tale i menneskehetens historie. Gå inn på internett og les talen selv. Så forstår du at det går an å kommunisere med relativt få ord noe særdeles viktig hva angår mennesket i seg selv og menneskets begrensede opphold på Moder Jord.
I Lincoln ånd skal jeg gjøre dette blogginnslag kortere enn vanlig. Less is more!
mandag 5. januar 2015
Shoppingsenterne bør lære av Bundesliga
Hvis jeg hadde hatt milliarder nok til å bygge framtidens shoppingsenter, ville jeg satt klare krav til underholdning fra hver enkelt butikk. For det første skulle det ikke være en eneste kjedebutikk i framtidens shoppingsenter. Alle butikkene skulle være så særeget innredet at det fantes bare en eneste i hele verden- nemlig i shoppingsenteret Dream and Fantasy. Hver enkelt butikk måtte romme minst en originalt underholdningselement som ikke fantes andre steder på kloden. Vareutvalget hos hver enkelt butikk skulle være av samme kaliber. Dette vareutvalg finnes kun her, og det skal være ordentlige saker. Ikke noe masseprodusert dill og dall. Og hver enkelt butikk skulle med berettigelse kunne kalle seg destinasjonsbutikker som var en reise verdt i seg selv. "Salg" og 99 priser helt forbudt. Den slags "lureri" kommer overhodet ikke på tale i Dream and Fantasy. Men det skulle markedsføres effektivt på jungeltelegrafen at det er hos Dream and Fantasy du til enhver tid får mest igjen for pengene!
Samtlige butikksjefer måtte iflg. kontrakten forplikte seg til en gang i året i samlet flokk å oppleve en fotballkamp i Bundesliga. Bundesliga har nemlig lykkes med å kombinere gårsdagens tradisjon med den moderne underholdningsindustrien. Her er det kanskje ikke så store stjerner som i England og Spania, men likevel ekstremt moro å gå på en fotballkamp.
Og akkurat det skulle vært siktemålet med Dream and Fantasy. Det skulle være ekstremt underholdende både for mor, unger og ikke minst far å besøke dette magiske land. Det skulle være en opplevelse for livet, enten du besøkte det alene, med familien eller med venner og vennepar.
Som det nå er det (iallefall for far) en sann lidelse å vandre rundt i de store shoppingsenterne over hele verden. Ikke et eneste originalt og underholdende innslag. Bare en haug med produkter overalt. Jeg vet hva jeg blogger om. Så pass mye har jeg reist rundt omkring ute i den store verden.
Jeg skal sitere fra en avisartikkel:"Av hver hundrelapp vi nordmenn bruker på å handle, ender 80 kronerr i kassen til en butikk som deltar i en kjede. Hvor kjedelig blir det da å være forbruker?" (Uthevet av meg).
Nok et sitat fra en avis:" Mulighetenee for å yte god service og ha den gode kundefølelsen er færre i kjeder enn i spesialbutikkene, der kvalitet,service og fagkunnskap er verdsatt høyere enn lave priser og pakkeløsninger. Den kompetente staben ser på jobben som en teaterscene der de inntar ulike roller i arbeidstiden." (Uthevet av meg.)
Nå er jeg i den luksusposisjon at jeg i min ekstremt spesialiserte geskjeft kan leve ut mange roller daglig. Det være seg historieforteller, underholningsartist, hovmester, organisator, ansvarlig fagmann osv. Nå slipper jeg helt den forbannelsen som hviler over alle detaljister, og det er det evige salgspresset. Som pensjonist slipper jeg dette helt. Hvis noen er interessert i den australske menyen min, så kan jeg som hovmester forklare hvordan den er sammensatt og hvor råvarene kommer fra. Men selve selgingen, se det må produktene klare selv. Det blir som med barna dine. Som de vokser til er det helt unødvendig å "selge" dem på ekteskapsmarkedet. Er de attraktive nok, så går dette av seg selv.
Hovedmålet med virksomheten min er først og fremst det sosiale. Det å daglig treffe nye og spennende mennesker skal holde meg konstant sosialt oppdatert og "ung i hodet" i så mange år som mulig.
Samtlige butikksjefer måtte iflg. kontrakten forplikte seg til en gang i året i samlet flokk å oppleve en fotballkamp i Bundesliga. Bundesliga har nemlig lykkes med å kombinere gårsdagens tradisjon med den moderne underholdningsindustrien. Her er det kanskje ikke så store stjerner som i England og Spania, men likevel ekstremt moro å gå på en fotballkamp.
Og akkurat det skulle vært siktemålet med Dream and Fantasy. Det skulle være ekstremt underholdende både for mor, unger og ikke minst far å besøke dette magiske land. Det skulle være en opplevelse for livet, enten du besøkte det alene, med familien eller med venner og vennepar.
Som det nå er det (iallefall for far) en sann lidelse å vandre rundt i de store shoppingsenterne over hele verden. Ikke et eneste originalt og underholdende innslag. Bare en haug med produkter overalt. Jeg vet hva jeg blogger om. Så pass mye har jeg reist rundt omkring ute i den store verden.
Jeg skal sitere fra en avisartikkel:"Av hver hundrelapp vi nordmenn bruker på å handle, ender 80 kronerr i kassen til en butikk som deltar i en kjede. Hvor kjedelig blir det da å være forbruker?" (Uthevet av meg).
Nok et sitat fra en avis:" Mulighetenee for å yte god service og ha den gode kundefølelsen er færre i kjeder enn i spesialbutikkene, der kvalitet,service og fagkunnskap er verdsatt høyere enn lave priser og pakkeløsninger. Den kompetente staben ser på jobben som en teaterscene der de inntar ulike roller i arbeidstiden." (Uthevet av meg.)
Nå er jeg i den luksusposisjon at jeg i min ekstremt spesialiserte geskjeft kan leve ut mange roller daglig. Det være seg historieforteller, underholningsartist, hovmester, organisator, ansvarlig fagmann osv. Nå slipper jeg helt den forbannelsen som hviler over alle detaljister, og det er det evige salgspresset. Som pensjonist slipper jeg dette helt. Hvis noen er interessert i den australske menyen min, så kan jeg som hovmester forklare hvordan den er sammensatt og hvor råvarene kommer fra. Men selve selgingen, se det må produktene klare selv. Det blir som med barna dine. Som de vokser til er det helt unødvendig å "selge" dem på ekteskapsmarkedet. Er de attraktive nok, så går dette av seg selv.
Hovedmålet med virksomheten min er først og fremst det sosiale. Det å daglig treffe nye og spennende mennesker skal holde meg konstant sosialt oppdatert og "ung i hodet" i så mange år som mulig.
fredag 2. januar 2015
Fortrengt frykt gir farlig høyt blodtrykk
Først og fremst ønsker jeg alle mine blogglesere et kanonår i 2015. På alle mulige positive måter.
For min egen del starter jeg året i et vanlig topphumør, men året kunne startet med den dypeste depresjon for mitt vedkommende. Jeg blogger dette kun for at alle mine lesere skal mulig lære noe nytt om et lite påaktet område. Og det er at fortrengt frykt kan resultere i et MEGET farlig høyt blodtrykk!
Personlige helseforstyrrelser er helt uinteressant for andre, og er det siste jeg like å blogge om, men jeg føler at det er faktisk min simple plikt , denne gang, å videresende (blogge) om en meget viktig erfaring..
Plagene og smertene i den øvre ryggregion har vært stressende og frustrerende hele desember. De ville ikke gi seg. Det gikk ut over nattesøvnen og trivselen. Imidlertid klarte jeg på det profesjonelle området å fortrenge dette så grundig at ingen av alle de besøkende i butikken merket den aller minste i reduksjon av humøret.
Men så leste jeg i DT at en profilert, relativt ung dalbu hadde fått vedvarende ryggsmerter som ikke ville gi seg. Det viste seg desverre å være alvorlig kreft. Det slo ned som en atombombe inne i meg. Skyldtes mine ryggsmerter - gru og skrekk- alvorlig kreft. Jeg måtte bare fortrenge redselen så godt jeg kunne, men etter svære smerter (igjen) lille nyttårsaften, måtte jeg bare av hensyn til psyken få en avklaring der og da!
Min fantastiske fastlege, Ole Gunnar Jensenius, ryddet plass til meg samme ettermiddag. Han gjorde diverse undersøkelser og ble mer og mer alvorlig. Her var det noe som "ikke var helt bra", for å uttrykke seg forsiktig. Det voldsomme blodtrykket uroet ham. Han ville ha meg innlagt på akutten på SUS på flekken.
Jeg reagerte lynraskt, pakket snippsekken i ekspresstempo, og halvannen time senere satt jeg på ventesalen i akutten. Det ble venting, før jeg ble geleidet inn av en smilende dame for bl.a, å ta blodprøve, sjekke blodtrykk og mere til. Blodtrykket viste seg å være rett over 200! (Burde vært for meg i min alder rundt 150). Damen så bekymret ut.
Det ble noe mer venting før blodprøven var klare. En sykepleier trillet meg inn på undersøkelsesrommet, og ny test av blodtrykket ble tatt. Rundt 200 fortsatt! Og så skjer det himmelsk forløsende! En blid sykepleierske kommer inn rett etter og forteller " at din blodprøve var helt fin"!! Altså ingen kreft! Det er kun mennesker som har vært i en slik sitasjon som fullt ut kan forstå den aldeles ubeskrivelige lettelse!!!
En time etter ble det ny test av trykket som nå var nede i 170! Den påfølgende morgen var det nede i 150!
Jeg er ikke i minste tvil at redselen for kreft hadde presset trykket opp i mot 200.
Etter frokosten bar det ned til røntgenundersøkelse. Bildene må ha vært tilfredsstillende. Tilslutt var det å prøve hjertet ved hjelp av den berømte damesykkelen som skulle teste hjertet, trykket og det hele. Damen i rommet var en mørk skjønnhet fra Persia (Iran) og doktoren er den mest fantastisk underholdende lege jeg noen sinne har vært borti. Det gikk ikke det minste utover hans faglige kompetanse. Jeg har noensinne trodd at det legebesøk kunne være mer underholdende enn en gjennomsnittsrevy. Testresultatet var meget tilfredsstillende. Hjertet tikket som et urverk,selv under stress, og kondisen var så pass at lege og sykepleireske kikket megetsigende på hverandre. Det ble utskriving på flekken, og jeg var hjemme i Egersund tidlig på ettermiddagen nyttårsaften. Og Anna Lovinda uttrykte denne fantastiske setning: " Slike damesykler kan du gå i seng med så ofte du vil". Virkeligheten overgår fantasien!!
For min egen del starter jeg året i et vanlig topphumør, men året kunne startet med den dypeste depresjon for mitt vedkommende. Jeg blogger dette kun for at alle mine lesere skal mulig lære noe nytt om et lite påaktet område. Og det er at fortrengt frykt kan resultere i et MEGET farlig høyt blodtrykk!
Personlige helseforstyrrelser er helt uinteressant for andre, og er det siste jeg like å blogge om, men jeg føler at det er faktisk min simple plikt , denne gang, å videresende (blogge) om en meget viktig erfaring..
Plagene og smertene i den øvre ryggregion har vært stressende og frustrerende hele desember. De ville ikke gi seg. Det gikk ut over nattesøvnen og trivselen. Imidlertid klarte jeg på det profesjonelle området å fortrenge dette så grundig at ingen av alle de besøkende i butikken merket den aller minste i reduksjon av humøret.
Men så leste jeg i DT at en profilert, relativt ung dalbu hadde fått vedvarende ryggsmerter som ikke ville gi seg. Det viste seg desverre å være alvorlig kreft. Det slo ned som en atombombe inne i meg. Skyldtes mine ryggsmerter - gru og skrekk- alvorlig kreft. Jeg måtte bare fortrenge redselen så godt jeg kunne, men etter svære smerter (igjen) lille nyttårsaften, måtte jeg bare av hensyn til psyken få en avklaring der og da!
Min fantastiske fastlege, Ole Gunnar Jensenius, ryddet plass til meg samme ettermiddag. Han gjorde diverse undersøkelser og ble mer og mer alvorlig. Her var det noe som "ikke var helt bra", for å uttrykke seg forsiktig. Det voldsomme blodtrykket uroet ham. Han ville ha meg innlagt på akutten på SUS på flekken.
Jeg reagerte lynraskt, pakket snippsekken i ekspresstempo, og halvannen time senere satt jeg på ventesalen i akutten. Det ble venting, før jeg ble geleidet inn av en smilende dame for bl.a, å ta blodprøve, sjekke blodtrykk og mere til. Blodtrykket viste seg å være rett over 200! (Burde vært for meg i min alder rundt 150). Damen så bekymret ut.
Det ble noe mer venting før blodprøven var klare. En sykepleier trillet meg inn på undersøkelsesrommet, og ny test av blodtrykket ble tatt. Rundt 200 fortsatt! Og så skjer det himmelsk forløsende! En blid sykepleierske kommer inn rett etter og forteller " at din blodprøve var helt fin"!! Altså ingen kreft! Det er kun mennesker som har vært i en slik sitasjon som fullt ut kan forstå den aldeles ubeskrivelige lettelse!!!
En time etter ble det ny test av trykket som nå var nede i 170! Den påfølgende morgen var det nede i 150!
Jeg er ikke i minste tvil at redselen for kreft hadde presset trykket opp i mot 200.
Etter frokosten bar det ned til røntgenundersøkelse. Bildene må ha vært tilfredsstillende. Tilslutt var det å prøve hjertet ved hjelp av den berømte damesykkelen som skulle teste hjertet, trykket og det hele. Damen i rommet var en mørk skjønnhet fra Persia (Iran) og doktoren er den mest fantastisk underholdende lege jeg noen sinne har vært borti. Det gikk ikke det minste utover hans faglige kompetanse. Jeg har noensinne trodd at det legebesøk kunne være mer underholdende enn en gjennomsnittsrevy. Testresultatet var meget tilfredsstillende. Hjertet tikket som et urverk,selv under stress, og kondisen var så pass at lege og sykepleireske kikket megetsigende på hverandre. Det ble utskriving på flekken, og jeg var hjemme i Egersund tidlig på ettermiddagen nyttårsaften. Og Anna Lovinda uttrykte denne fantastiske setning: " Slike damesykler kan du gå i seng med så ofte du vil". Virkeligheten overgår fantasien!!
tirsdag 30. desember 2014
Sosialisme Kommunisme Fascisme Nazisme Byråkrati Kapitalisme
Har dere det helt klart for hva disse betegnelsen står for? Hvis ikke, lær dere nedenstående definisjoner.
SOSIALISME: Du har to kuer, du gir den ene til din nabo.
KOMMUNISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og gir deg melk.
FASCISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og selger din melk.
NAZISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og skyter deg.
BYRÅKRATI: Du har to kuer, regjeringen tar dem begge, skyter den ene, melker den andre og heller ut melken.
KAPITALISME: Du har to kuer, selger den ene og kjøper en okse.
Min form for kapitalisme ville vært at jeg solgte begge kuene og kjøpte meg en skikkelig avlsokse. Jeg ville fått mye mer betalt for å selge sæden av oksen enn melken av ei ku.
SOSIALISME: Du har to kuer, du gir den ene til din nabo.
KOMMUNISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og gir deg melk.
FASCISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og selger din melk.
NAZISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og skyter deg.
BYRÅKRATI: Du har to kuer, regjeringen tar dem begge, skyter den ene, melker den andre og heller ut melken.
KAPITALISME: Du har to kuer, selger den ene og kjøper en okse.
Min form for kapitalisme ville vært at jeg solgte begge kuene og kjøpte meg en skikkelig avlsokse. Jeg ville fått mye mer betalt for å selge sæden av oksen enn melken av ei ku.
mandag 29. desember 2014
Vassendgutane, Ole Ivars og Kringkastningsorkesteret
Innledningsvis vil jeg på det innstendigste anbefale alle mine facebookvenner å investere i den nye RiksTV-boksen med opptaksmuligheter. Det er en av de beste investeringer jeg gjordt de senere år. Den har beriket mitt liv og gjordt det mye enklere å få tilgang til kultur- og underholdningsinnslag på NRK sine tre kanaler. Det holder for meg. På parabolen får jeg inn Viasat med alle de kanaler som er der. Videospilleren blir nå like sjeldent brukt som min fax og gammeldagse skrivemaskin.
Årsaken til overskriften er noen interessante musikalske sammenlikninger jeg har gjordt utfra avspilling av opptak av KORK (kringkastningsorkesteret) i byteltet i Egersund og henholdsvis Vassendgutane og Ole Ivars i Vikingskipet på Hamar.
Kvaliteten på KORK er jo musikalsk i elitedivisjonen. Og i tillegg er det en fryd for øynene å studere elitemusikere traktere førsteklasses musikkinstrumenter som om det var en forlengelse av kroppen.
På den andre ytterkant er Vassendgutane. De er Harry så det holder. Hatter med krokodilletenner, revehaler og diverse andre originale hodeplagg. Også typene da ! Bare det å oppleve dem fra dansegolvet må jo få noen hver i godt humør. Her er fengende dansbar musikk (trekkspill og gitar) som treffer deg i mellomgolvet så det dirrer.Det gjør ikke KORK. KORK treffer først og fremst ørene og tildels hjertet. Vel og merke hvis de opptret uten folkelige solister. Men i Egersunds Bytelt var det andre boller med KORK. De dyktige, sympatiske og folkelige lokale solister tilførte KORK en ekstra dimensjon musikalsk. Humøret og hjertet var med til de grader. De som var tilstede husker konserten resten av sin tid. Fordi man her hadde den optimale kombinasjonen av musikalske topprestasjoner og harryinnslag som overgikk til og med Vassendgutane!! Du snakker om full pakke!
Også var det Ole Ivars da. Jeg spiller mye av deres musikk, men da jeg så dem på opptaket fra Vikinghuset så jeg (helt subjektivt) hva de manglet i forholdt til Vassendgutane. Originaliteten og utstrålingen. De sto der i sine dresser uten slips og spilte på autopilot. De mangler typene, og ikke minst, den nyydelige sunnmørsdialekten! Jeg har nå avspilt opptakene av begge band flere ganger. Forskjellen (for meg) er slående når det gjelder utstråling, humør, humor, selvironi og danseappell. Virkelig slående!! Min musikksmak er allsidig fra klassisk, opera, folkemusikk, country osv., men Vassendgutane er de som får meg i ekstra godt musikkhumør!
De fisefine vil selvfølgelig rynke på sine finkulturelle neser bare ved å høre navnet Vassendgutane. Jeg tror at de går glipp av en dimensjon i livet. Og det er en musikkdimensjon som går direkte hjem til de konstruktive urinstinkter i oss alle. Og som bekrefter til fulle visdommen i ordene fra den store spanske forfatteren Federico Garcia Lorca : Den dagen du slutter å undertrykke dine instinkter, den dagen har du lært å leve.
Men at Vassendgutane i musikktype "Harry" skulle bli ettertrykkelig slått av rockekar fra Sokndal, akkompagnert av selveste KORK i Egersund bytelt, beviser jo bare at virkeligheten overgår fantasien!!!!
Heia KORK, heia Vassendgutane! Dere burde kanskje slå dere sammen. Hvilken kombinasjon!! Og tenk på det virkelig blandede publikum som da hadde møtt frem. Forslaget er hermed overlevert pr. blogg.
Årsaken til overskriften er noen interessante musikalske sammenlikninger jeg har gjordt utfra avspilling av opptak av KORK (kringkastningsorkesteret) i byteltet i Egersund og henholdsvis Vassendgutane og Ole Ivars i Vikingskipet på Hamar.
Kvaliteten på KORK er jo musikalsk i elitedivisjonen. Og i tillegg er det en fryd for øynene å studere elitemusikere traktere førsteklasses musikkinstrumenter som om det var en forlengelse av kroppen.
På den andre ytterkant er Vassendgutane. De er Harry så det holder. Hatter med krokodilletenner, revehaler og diverse andre originale hodeplagg. Også typene da ! Bare det å oppleve dem fra dansegolvet må jo få noen hver i godt humør. Her er fengende dansbar musikk (trekkspill og gitar) som treffer deg i mellomgolvet så det dirrer.Det gjør ikke KORK. KORK treffer først og fremst ørene og tildels hjertet. Vel og merke hvis de opptret uten folkelige solister. Men i Egersunds Bytelt var det andre boller med KORK. De dyktige, sympatiske og folkelige lokale solister tilførte KORK en ekstra dimensjon musikalsk. Humøret og hjertet var med til de grader. De som var tilstede husker konserten resten av sin tid. Fordi man her hadde den optimale kombinasjonen av musikalske topprestasjoner og harryinnslag som overgikk til og med Vassendgutane!! Du snakker om full pakke!
Også var det Ole Ivars da. Jeg spiller mye av deres musikk, men da jeg så dem på opptaket fra Vikinghuset så jeg (helt subjektivt) hva de manglet i forholdt til Vassendgutane. Originaliteten og utstrålingen. De sto der i sine dresser uten slips og spilte på autopilot. De mangler typene, og ikke minst, den nyydelige sunnmørsdialekten! Jeg har nå avspilt opptakene av begge band flere ganger. Forskjellen (for meg) er slående når det gjelder utstråling, humør, humor, selvironi og danseappell. Virkelig slående!! Min musikksmak er allsidig fra klassisk, opera, folkemusikk, country osv., men Vassendgutane er de som får meg i ekstra godt musikkhumør!
De fisefine vil selvfølgelig rynke på sine finkulturelle neser bare ved å høre navnet Vassendgutane. Jeg tror at de går glipp av en dimensjon i livet. Og det er en musikkdimensjon som går direkte hjem til de konstruktive urinstinkter i oss alle. Og som bekrefter til fulle visdommen i ordene fra den store spanske forfatteren Federico Garcia Lorca : Den dagen du slutter å undertrykke dine instinkter, den dagen har du lært å leve.
Men at Vassendgutane i musikktype "Harry" skulle bli ettertrykkelig slått av rockekar fra Sokndal, akkompagnert av selveste KORK i Egersund bytelt, beviser jo bare at virkeligheten overgår fantasien!!!!
Heia KORK, heia Vassendgutane! Dere burde kanskje slå dere sammen. Hvilken kombinasjon!! Og tenk på det virkelig blandede publikum som da hadde møtt frem. Forslaget er hermed overlevert pr. blogg.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)