Dressmagasinet i Egersund har et magisk bilde av Terlandskloppen og Gyaaksla i sin vel-assorterte herrebutikk. Foran bildet står to melkespann. Da jeg betraktet disse kulturminner i dag, spilte min innvendige tape seg tilbake til tidlig 1950-tall i en bondesivilisasjon som kun lever i minnet på oss som var siste generasjon til å oppleve- og delta- i det aller siste kapitel.
Vi melket kyrne for hånd og tømte melken fra bøtte over i melkespann. Om høsten og vinteren stod spannene på varierende steder rundt tunet, avhengig av utetemperatur, for a ha den rette kjøling på melken. Om sommeren , derimot, da var det avkjøling i bekken som gjaldt. Og bekken hadde gitt navn til det lille dalføret rundt 200 meter i svingete utforbakke fra fjoset. Og dalen het Bekkjadalen.
På bekkens flate parti i overgangen av flate øvre Bekkjadalsegrå og bratte nedre Bekkjadalsegrå (Bekkedals-eng) hadde good old uncle Sigvart konstruert en dam for melkespannene. Den første tid på Hovland (Helleland) brukte Sigvart en slags tralle til transport fra fjos til dammen om sommeren. Men så ble det hos min fader (solgte barnevogner,sykler m.m.m.) byttet inn en brukt barnevogn mot en ny sykkel.
Jeg så jo at Sigvart hadde litt problemer med å balansere melkespannene på trallen. Og så fikk jeg en glup ide. Denne brukte barnevognen måtte jo være perfekt til å frakte melkespannene ned til avkjøling i bekken! Etter hestehandling med min fader havnet barnevognen på Hovland. Jeg demonstrerte først for Sigvart på det flate tunet hvordan spannene sto fjellstøtt i barnevognen. Sigvart var litt skeptisk til å begynne med. Han var jo en mann, og i de år var det aldeles utenkelig at et ekte mannfolk skulle trille barnevogn!! Uansett hva som befant seg oppi vognen!
Men- det gikk seg til etterhvert! Og Sigvart bak barnevognen, med melkespannene, på vei mot Bekkjadalen sommerstid, tilhører de virkelig magiske minner fra denne menneskelige og opplevelsesrike sivilisasjon.
Jeg ser han i skrivende stund for meg- med pipe , hatt, fjos-sko og skrukkete ullsokker. So, good old Sigvart! Hvor enn du måtte være, you will never walk alone. Jeg går side og side med deg ned langs minnenes strekning. Bak barnevognen!!
onsdag 12. februar 2014
tirsdag 11. februar 2014
Post i Eikunda Amfi er framtiden.
Da jeg i morges var og hentet posten i min postbok for første gang på Eikunda Amfi, var plutselig i en brøkdel av et sekund, Egersund Postkontor historie. Sjeldent i mitt indre har "den nye tid" i en slik ekspressfart fortrengt "det som engang i var i hundre år".
Jeg forstår godt fortvilelseen og forvirringen hos de sympatiske og hjelpsomme damer som har tjent oss så trofast over disken gjennom mange år i Egersunds sentrums postkontor. De deler skjebne med millioner av andre trofaste arbeidstakere som har blitt innhentet av en gallopperende utvikling. Bare spør bankfunksjonærene! Og de tidligere ansatte hos Grøsfjeld!
Og når først postkontoret skulle flytte var, for meg, Eikund Amfi uten konkurranse. De har det som Postkontoret i sentrum ikke hadde. Plenty parkeringsplasser, lange åpningstider og et rikholdig vareutvalg under samme tak. Dette er perfekt for tidspressede moderne mennesker. Dette er en vinn-vinn situasjon for alle andre enn Egersund Sentrum som en arena for menneskelig aktivitet. Et steindødt sentrum vil bli enda dauere i så henseende.
Det er nå å håpe på at den mangfoldige Johan Aakre får gjennomslag for sine tanker om å fylle opp lokalet med konstruktiv aktivitet , iallefall i den utleieperioden Postvesenet fortsatt råder over.
Da postkontoret i sin tid flyttet til Eie støttet jeg dette fullt ut gjennom leserinnlegg. Jeg tenkte da fremtidsrettet og parkeringsvennlig. Sjelden har jeg den gang blitt så utskjelt, spesielt av flere forretningsdrivende i sentrum. Flere av dem driver ikke lenger forretning. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: " Hvis din forretningsmodell er så skjør, at du er helt nødt til å ha Postkontor i sentrum som drahjelp, da bør du legge ned med en eneste gang."
Julebyen, visefestivalen, ølfestivalen, bluesfestivalen og liknende kulturelle minneverdige aktiviteter er det som trengs for å få markedsført Egersund offensivt overfor resten av Rogaland. Alle disse tiltak har blitt satt i gang i løpet av de siste år. Hele denne tankegangen bør gjennomsyre de som skal drive vanlig detaljvirksomhet i Egersund sentrum i framtiden.
For mitt ståsted har det å kjøpe inn noen varer og henge dem på stativer med svære tilbudslapper et preg av fortid. Nå er det Facebook som gjelder! Jeg gjengir noe viktig fra kvalitetsmagasinet Kampanje: " Å skape gode opplevelser du ønsker å dele med andre-med andre ord - det du snakker om i morgen!"
I samme slengen skal jeg (nok en gang) ta med meg:" Men en ting vil aldri endre seg; behovet for den gode historien og den store ideen. For det er historiefortellingen og kreativiteten som skaper magien." Men hvor finner du magien i dagens butikker?
Da jeg vandret rundt 16 dager i Sydneys butikker, speidet jeg forgjeves etter den spesielle opplevelse. Fagbutikker er en annen skål. Der går du ikke inn for opplevelsen. Der går du inn for å oppleve kompetent faglig assistanse!
For meg er miksen for å få liv i Egersund i framtiden følgende. Kombinasjon av enestående opplevelsesbutikker og spisskompetente fagbutikker. Det er oppskriften! Så gjør det ingenting at postkontoret har flyttet inn i framtiden- fortsatt meget nær sentrum!
Jeg forstår godt fortvilelseen og forvirringen hos de sympatiske og hjelpsomme damer som har tjent oss så trofast over disken gjennom mange år i Egersunds sentrums postkontor. De deler skjebne med millioner av andre trofaste arbeidstakere som har blitt innhentet av en gallopperende utvikling. Bare spør bankfunksjonærene! Og de tidligere ansatte hos Grøsfjeld!
Og når først postkontoret skulle flytte var, for meg, Eikund Amfi uten konkurranse. De har det som Postkontoret i sentrum ikke hadde. Plenty parkeringsplasser, lange åpningstider og et rikholdig vareutvalg under samme tak. Dette er perfekt for tidspressede moderne mennesker. Dette er en vinn-vinn situasjon for alle andre enn Egersund Sentrum som en arena for menneskelig aktivitet. Et steindødt sentrum vil bli enda dauere i så henseende.
Det er nå å håpe på at den mangfoldige Johan Aakre får gjennomslag for sine tanker om å fylle opp lokalet med konstruktiv aktivitet , iallefall i den utleieperioden Postvesenet fortsatt råder over.
Da postkontoret i sin tid flyttet til Eie støttet jeg dette fullt ut gjennom leserinnlegg. Jeg tenkte da fremtidsrettet og parkeringsvennlig. Sjelden har jeg den gang blitt så utskjelt, spesielt av flere forretningsdrivende i sentrum. Flere av dem driver ikke lenger forretning. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: " Hvis din forretningsmodell er så skjør, at du er helt nødt til å ha Postkontor i sentrum som drahjelp, da bør du legge ned med en eneste gang."
Julebyen, visefestivalen, ølfestivalen, bluesfestivalen og liknende kulturelle minneverdige aktiviteter er det som trengs for å få markedsført Egersund offensivt overfor resten av Rogaland. Alle disse tiltak har blitt satt i gang i løpet av de siste år. Hele denne tankegangen bør gjennomsyre de som skal drive vanlig detaljvirksomhet i Egersund sentrum i framtiden.
For mitt ståsted har det å kjøpe inn noen varer og henge dem på stativer med svære tilbudslapper et preg av fortid. Nå er det Facebook som gjelder! Jeg gjengir noe viktig fra kvalitetsmagasinet Kampanje: " Å skape gode opplevelser du ønsker å dele med andre-med andre ord - det du snakker om i morgen!"
I samme slengen skal jeg (nok en gang) ta med meg:" Men en ting vil aldri endre seg; behovet for den gode historien og den store ideen. For det er historiefortellingen og kreativiteten som skaper magien." Men hvor finner du magien i dagens butikker?
Da jeg vandret rundt 16 dager i Sydneys butikker, speidet jeg forgjeves etter den spesielle opplevelse. Fagbutikker er en annen skål. Der går du ikke inn for opplevelsen. Der går du inn for å oppleve kompetent faglig assistanse!
For meg er miksen for å få liv i Egersund i framtiden følgende. Kombinasjon av enestående opplevelsesbutikker og spisskompetente fagbutikker. Det er oppskriften! Så gjør det ingenting at postkontoret har flyttet inn i framtiden- fortsatt meget nær sentrum!
mandag 10. februar 2014
Farvel Egersund Postkontor- og 11229 gårdsbruk
Idag var jeg innom for aller siste gang i min postboks lokalisert hos Egersund Postkontor i Torvgården. I morges sto med store bokstaver på forside av Stavanger Aftenblad at 112000 gårdsbruk var lagt ned i Norge siden 1969 fram til i dag. Det betyr rundt 250 daglig avviklede gardsbruk i Norge gjennom de siste 44 år! Og på de 43000 gardsbruk som er igjen produseres det mer mat enn på de 155000 gardsbruk i 1969! Jeg fikk følge fra innsiden avviklingen av det sosiale hest-og-kjerresamfunnet mot ferden mot sin siste solnedgang. Det var håpløst ueffektivt sammenliknet med i dag, men det var iallefall sosialt og ikke ensomt (som i dag!)
Effektivitetsutviklingen kjører igjennom samfunnet som et ekspresstog og griper radikalt inn i alle våre liv, enten du er gårdbruker eller jobber på postkontoret - og i det hele tatt. De som har knyttet sin idenditet til et spesielt (og utsatt) yrke kan gå harde tider i møte, økonomisk og psykologisk, og med svekket livskvalitet resten av sin tid på moder Jord.
Da jeg sist fredag, etter siste sjekk på SUS før hjerteklaff-operasjon i Bergen, vandret gjennom Stavanger sentrum for første gang siden høsten 2003 oppdaget jeg at lite hadde endret seg. Dagen var grå, og butikkene var stort sett de samme med det samme unødvendige og kjedelige vareutvalg i lokaler som du glemmer sekunder etter du forlater dem.
Enkelte kjente butikker gjennom generasjoner var borte og erstattet av burgersjapper og moteforretninger. Jeg er ikke i minste tvil om at de uavhengige -og frie- butikker som skal overleve framtiden må ha en miks av 50 % sosial-kulturell opplevelse og 50 % (ikke påtrengende) salgsvirksomhet. Pluss produkter og en setting som bare finnes der- in the whole world!
Jeg glemmer ikke det enorme tidligere postkontoret i Vancouver som dekker et helt kvartal i denne metropolen med rundt 4 millioner innbyggere. Nå brukes bare en brøkdel av gigantbygningen til posttjenester. Samme mønster så jeg i Hobart på Tasmania. Den veldige postkontor-bygning i sentrum var nå stykket opp i en mengde souvenir-butikker og liknende (unødvendig) dill.
At utviklingen går raskt gjør ingenting hvis du inne i deg har et bunnsolid anker i form av en urokkelig og medmenneskelig identitet. For å motvirke aldringsprosessen er (iallefall for meg ) den beste medisin å konstant prøve å følge med den generelle og raske utvikling i det samfunn du lever i. Da nytter det ikke med sentimental nostalgi om "at alt var så mye bedre før". Samfunnet var så langt fra bedre før! Nå har alle muligheten for å få seg skikkelig utdannelse. Det var bare forbeholdt de previligerte før. Og helst bare gutter.
Imidlertid er jeg enig med Per Fugelli. Det er alt for mye søt intethet og behagelig likegyldighet i dagens Norge- et Norge som mangler modige stemmer. Modige stemmer som ved jevne mellomrom ber dette overfladisk- gummisjel-amerikaniserte samfunn dra dit pepperen gror- og få folket til å tenke over to grunnleggende spørsmål:1. Når var du sist tilstede i eget liv? 2. Og hvor går du så hen med resten av dette ditt liv på moder Jord? Å leve er nemlig å tørre ta selvstendige og modige valg.
Effektivitetsutviklingen kjører igjennom samfunnet som et ekspresstog og griper radikalt inn i alle våre liv, enten du er gårdbruker eller jobber på postkontoret - og i det hele tatt. De som har knyttet sin idenditet til et spesielt (og utsatt) yrke kan gå harde tider i møte, økonomisk og psykologisk, og med svekket livskvalitet resten av sin tid på moder Jord.
Da jeg sist fredag, etter siste sjekk på SUS før hjerteklaff-operasjon i Bergen, vandret gjennom Stavanger sentrum for første gang siden høsten 2003 oppdaget jeg at lite hadde endret seg. Dagen var grå, og butikkene var stort sett de samme med det samme unødvendige og kjedelige vareutvalg i lokaler som du glemmer sekunder etter du forlater dem.
Enkelte kjente butikker gjennom generasjoner var borte og erstattet av burgersjapper og moteforretninger. Jeg er ikke i minste tvil om at de uavhengige -og frie- butikker som skal overleve framtiden må ha en miks av 50 % sosial-kulturell opplevelse og 50 % (ikke påtrengende) salgsvirksomhet. Pluss produkter og en setting som bare finnes der- in the whole world!
Jeg glemmer ikke det enorme tidligere postkontoret i Vancouver som dekker et helt kvartal i denne metropolen med rundt 4 millioner innbyggere. Nå brukes bare en brøkdel av gigantbygningen til posttjenester. Samme mønster så jeg i Hobart på Tasmania. Den veldige postkontor-bygning i sentrum var nå stykket opp i en mengde souvenir-butikker og liknende (unødvendig) dill.
At utviklingen går raskt gjør ingenting hvis du inne i deg har et bunnsolid anker i form av en urokkelig og medmenneskelig identitet. For å motvirke aldringsprosessen er (iallefall for meg ) den beste medisin å konstant prøve å følge med den generelle og raske utvikling i det samfunn du lever i. Da nytter det ikke med sentimental nostalgi om "at alt var så mye bedre før". Samfunnet var så langt fra bedre før! Nå har alle muligheten for å få seg skikkelig utdannelse. Det var bare forbeholdt de previligerte før. Og helst bare gutter.
Imidlertid er jeg enig med Per Fugelli. Det er alt for mye søt intethet og behagelig likegyldighet i dagens Norge- et Norge som mangler modige stemmer. Modige stemmer som ved jevne mellomrom ber dette overfladisk- gummisjel-amerikaniserte samfunn dra dit pepperen gror- og få folket til å tenke over to grunnleggende spørsmål:1. Når var du sist tilstede i eget liv? 2. Og hvor går du så hen med resten av dette ditt liv på moder Jord? Å leve er nemlig å tørre ta selvstendige og modige valg.
torsdag 6. februar 2014
Liv uten prøvelser er kun eksistens
Etter mitt korte opphold på SUS ser jeg nå at opplevelsen var en gedigen velsignelse i forkledning. Jeg ville ikke vært den foruten. De årene jeg nå monne ha igjen på kloden blir livsmessig mer intense enn forut for oppholdet. Min gode helse tar jeg aldri mer som en selvfølge. På mitt firemanns-rom på SUS var det en herre på kun 46 år som hadde det virkelig vondt. Han hadde vært der i "lange tider" grunnet virkelige hjerteproblemer. Han hadde hatt hjertestans , og for å livne han opp måtte personalet gå så hardt til verks, at ribbena brakk. Det igjen medførte at han måtte sitte i en stol hele tiden. Å ligge flatt i senga medførte uutholdelige smerter. Ettersom han virkelig var "tung" måtte han bruke gåstol. Når han kom hjem ante han ikke. Med mine snart 70 år på baken føler jeg meg som en tenåring i sammenlikning.
En annen hjertepasient (72 år) hadde hatt flere hjerteoperasjoner de siste 10 årene og var nokså redusert. Han fortalte meg noe interessant. Han var fra Hå og hadde kjørt melketank-bil rundt på gardene. Det var da han oppdaget den gjennomtrengende ensomheten blandt de moderne gardbrukere. De gikk der alene, kona var på jobb og ungene hadde helt andre planer enn å bli gardbruker. Han fortalte at de var så kontaktsjuke at de nærmest sprang etter tankbilen når han kjørte fra garden. Så den nye folkesjukdommen er ensomheten. Den kan redusere livskvaliteten i en grad så stor at det resulterer i at enkelte takker av på egen hånd.
For det er jo en kjent sak at teknologien skaper avstand mellom mennesker. I det 1950 talls bondesamfunn i Bjerkreim og Helleland som jeg levde opp i visste vi ikke om at det var noe som het ensomhet. Det var sosialt-intensivt så det holdt. Nå er den kulturen borte sammen med det sosialt-intense livet i Egersund på det samme 1950 tall. Som jeg sitter og blogger, er det så folketomt i gatene at man kan lure på om det har gått en kolera-epedemi. Det eneste butikkene er fulle av er rabattplakater i et desperat håp om å selge unødvendige produkter til folk som har "alt".
Oppholdet på SUS lærte meg noe annet. Nå må jeg få meg en iphone. Da jeg i hu og hast måtte til SUS sist tirsdag, sendte jeg en kort mail til min kjære datter som bor i Oslo og har fått drømmejobben som medlem av den faste jurist-stab i Statsnett. Godt betalt, bomsikker og inspirerende jobb til de grader. Jeg skrev at det var bare en rutinesjekk, men hun var på pletten tidlig torsdag. Sjefen hadde gitt henne beskjed om at det bare å reise på flekken og bruke den tid hun trengte. Dette til tross for at hun var engasjert i særdeles viktige og krevende kontraktforhanlinger. Du snakker om omsorg for personalet!!
Men med iphonen hadde hun kontakt med Oslo og deltok i kontraktforhandlingene fullt ut- pr. Iphone! Med den samme iphone fotograferte hun meg SUS sine nye og supersexy tøfler (lysegrønne) og delte bildet med kreti og pleti. Med den samme Iphone booked hun flybillett fra Sola osv. osv. Dette må jo være det mest fantastiske hjelpemiddel i menneskehetens historie.
For å slutte av denne gangen- når jeg nå med mine medfødte kvikke kroppsbevelsen fyker opp trappene som før, tar jeg det aldri mer som en selvfølge. Minnet om den "tungpustende perioden (60 % oksygenopptak) i januar 2014 sitter klistret i ryggmargen resten av min tid. Resten av min tid!!!!
En annen hjertepasient (72 år) hadde hatt flere hjerteoperasjoner de siste 10 årene og var nokså redusert. Han fortalte meg noe interessant. Han var fra Hå og hadde kjørt melketank-bil rundt på gardene. Det var da han oppdaget den gjennomtrengende ensomheten blandt de moderne gardbrukere. De gikk der alene, kona var på jobb og ungene hadde helt andre planer enn å bli gardbruker. Han fortalte at de var så kontaktsjuke at de nærmest sprang etter tankbilen når han kjørte fra garden. Så den nye folkesjukdommen er ensomheten. Den kan redusere livskvaliteten i en grad så stor at det resulterer i at enkelte takker av på egen hånd.
For det er jo en kjent sak at teknologien skaper avstand mellom mennesker. I det 1950 talls bondesamfunn i Bjerkreim og Helleland som jeg levde opp i visste vi ikke om at det var noe som het ensomhet. Det var sosialt-intensivt så det holdt. Nå er den kulturen borte sammen med det sosialt-intense livet i Egersund på det samme 1950 tall. Som jeg sitter og blogger, er det så folketomt i gatene at man kan lure på om det har gått en kolera-epedemi. Det eneste butikkene er fulle av er rabattplakater i et desperat håp om å selge unødvendige produkter til folk som har "alt".
Oppholdet på SUS lærte meg noe annet. Nå må jeg få meg en iphone. Da jeg i hu og hast måtte til SUS sist tirsdag, sendte jeg en kort mail til min kjære datter som bor i Oslo og har fått drømmejobben som medlem av den faste jurist-stab i Statsnett. Godt betalt, bomsikker og inspirerende jobb til de grader. Jeg skrev at det var bare en rutinesjekk, men hun var på pletten tidlig torsdag. Sjefen hadde gitt henne beskjed om at det bare å reise på flekken og bruke den tid hun trengte. Dette til tross for at hun var engasjert i særdeles viktige og krevende kontraktforhanlinger. Du snakker om omsorg for personalet!!
Men med iphonen hadde hun kontakt med Oslo og deltok i kontraktforhandlingene fullt ut- pr. Iphone! Med den samme iphone fotograferte hun meg SUS sine nye og supersexy tøfler (lysegrønne) og delte bildet med kreti og pleti. Med den samme Iphone booked hun flybillett fra Sola osv. osv. Dette må jo være det mest fantastiske hjelpemiddel i menneskehetens historie.
For å slutte av denne gangen- når jeg nå med mine medfødte kvikke kroppsbevelsen fyker opp trappene som før, tar jeg det aldri mer som en selvfølge. Minnet om den "tungpustende perioden (60 % oksygenopptak) i januar 2014 sitter klistret i ryggmargen resten av min tid. Resten av min tid!!!!
onsdag 5. februar 2014
Møte med helsevesenet- del 2
Ole Gunnar rekvirerte drosje omgående , og 10 minutter senere stå drosjen utenfor butikken, betjent av en meget utadvent dame fra Klepp. Hun hadde nettopp levert en pasient i Årstaddalen.
Turen inn til SUS var en fornøyelse takket være den meget underholdende drosjesjåfør.
Jeg ble kjørt til akutten og betalte en egenandel på kun 135 kr. Etter et kvarters ventetid kom første eksemplar av engleflokken(sykepleierne). Hun geleidet meg inn til første "operasjonsrom" hvor allverdens elektriske kontakter ble plantet på mitt legeme. Jeg følte en 100% trygghet og behagelighet fra første stund. De ble foretatt fotografier av hjertet utenfra som konkluderte med at en løs hjerteklapp forårsaket lekkasje og vann-opphoping i lungen.
Etter noe venting ble jeg + seng "kjørt" opp til mitt "hjem" de neste fem døgn. Det var et firemannsrom, og ettersom jeg ikke er den sureste Vår Herre har skapt, ble det humørfyllt stemning i rommet fra første øyeblikk. Torsdag kom englene inn og fikk meg til å svelge en slags slange som skulle fotografere hjertet fra "innsiden". Det gikk greit- etter tredje forsøk!
Så var planen at jeg på fredag skulle gjennom "angus-operasjonen". Det innebærer at et meeeget avansert apparat skal sjekke om det finnes noen som helst innsnevring av blodårene. Fantastiske greier! Det kjøres inn en" metallslange" ved håndleddet og direkte til hjertet og kontrastveske sprøytes inn.
Alt var klarert med "slange" gjennom junior til blæren for å hindre urinering under operasjonen. Så kom den ene av englene ( hun snakket meeeget pen Eganes-stavangersk) inn og fortalte at "de håpet at jeg kunne bli undersøkt i dag, men grunnet uventede omstendigheter, kunne de ikke garantere noe som helst." Det endte med at den pent-snakkende damen kom inn litt senere , vridde hendene og "beklaget" på det sterkeste. Jeg måtte vente til mandag.
Jeg fikk fjernet slangen til blæren og fant ut at jeg måtte gi engleflokken litt støtte. Jeg gikk ut i resepsjonen og fortalte de 5-6 damer at denne utsettelsen var for meg egentlig en luksussituasjon. Hvis jeg hadde vært værfast på en flyplass i New York noen dager- da hadde jeg hatt en utfordring! Men her!
Egen seng, god mat og en gjeng med engler rundt meg som passet på meg helet tiden. Kunne ikke bedre ha det. Utsettelsen passet meg egentlig bra. Det ble en langweekend med masse betryggende tester utført av engleflokken. Angus-operasjonen viste at det fantes ikke en eneste blokkert blodåre i hele skrotten. Alle andre tester var også betryggende. Skulle jeg først ha EU-kontroll var det like greit å gjøre det ettertrykkelig.
Så min konklusjon etter oppholdet på SUS er at vi har et helsevesen befolket av mennesker som vil deg alt vel og springer livet av seg for at så skal skje. Så har noen "surpomper" noe å klage på i så måte, må de rette kritikken mot systemet og aldeles ikke mot de ansatte som virkelig står på med en arbeidsmoral og innsatsvilje som ikke er altfor utbredt i dagens bortskjemte ego-samfunn.
Takk til dere alle på SUS for strålende omsorg. Jeg skal huske dere resten av min tid på moder jord.
Turen inn til SUS var en fornøyelse takket være den meget underholdende drosjesjåfør.
Jeg ble kjørt til akutten og betalte en egenandel på kun 135 kr. Etter et kvarters ventetid kom første eksemplar av engleflokken(sykepleierne). Hun geleidet meg inn til første "operasjonsrom" hvor allverdens elektriske kontakter ble plantet på mitt legeme. Jeg følte en 100% trygghet og behagelighet fra første stund. De ble foretatt fotografier av hjertet utenfra som konkluderte med at en løs hjerteklapp forårsaket lekkasje og vann-opphoping i lungen.
Etter noe venting ble jeg + seng "kjørt" opp til mitt "hjem" de neste fem døgn. Det var et firemannsrom, og ettersom jeg ikke er den sureste Vår Herre har skapt, ble det humørfyllt stemning i rommet fra første øyeblikk. Torsdag kom englene inn og fikk meg til å svelge en slags slange som skulle fotografere hjertet fra "innsiden". Det gikk greit- etter tredje forsøk!
Så var planen at jeg på fredag skulle gjennom "angus-operasjonen". Det innebærer at et meeeget avansert apparat skal sjekke om det finnes noen som helst innsnevring av blodårene. Fantastiske greier! Det kjøres inn en" metallslange" ved håndleddet og direkte til hjertet og kontrastveske sprøytes inn.
Alt var klarert med "slange" gjennom junior til blæren for å hindre urinering under operasjonen. Så kom den ene av englene ( hun snakket meeeget pen Eganes-stavangersk) inn og fortalte at "de håpet at jeg kunne bli undersøkt i dag, men grunnet uventede omstendigheter, kunne de ikke garantere noe som helst." Det endte med at den pent-snakkende damen kom inn litt senere , vridde hendene og "beklaget" på det sterkeste. Jeg måtte vente til mandag.
Jeg fikk fjernet slangen til blæren og fant ut at jeg måtte gi engleflokken litt støtte. Jeg gikk ut i resepsjonen og fortalte de 5-6 damer at denne utsettelsen var for meg egentlig en luksussituasjon. Hvis jeg hadde vært værfast på en flyplass i New York noen dager- da hadde jeg hatt en utfordring! Men her!
Egen seng, god mat og en gjeng med engler rundt meg som passet på meg helet tiden. Kunne ikke bedre ha det. Utsettelsen passet meg egentlig bra. Det ble en langweekend med masse betryggende tester utført av engleflokken. Angus-operasjonen viste at det fantes ikke en eneste blokkert blodåre i hele skrotten. Alle andre tester var også betryggende. Skulle jeg først ha EU-kontroll var det like greit å gjøre det ettertrykkelig.
Så min konklusjon etter oppholdet på SUS er at vi har et helsevesen befolket av mennesker som vil deg alt vel og springer livet av seg for at så skal skje. Så har noen "surpomper" noe å klage på i så måte, må de rette kritikken mot systemet og aldeles ikke mot de ansatte som virkelig står på med en arbeidsmoral og innsatsvilje som ikke er altfor utbredt i dagens bortskjemte ego-samfunn.
Takk til dere alle på SUS for strålende omsorg. Jeg skal huske dere resten av min tid på moder jord.
Mitt møte med det norske helsevesen
Jeg blogger ikke dette for å onanere mitt ego og sutre (nasjonalsporten) om mine "helseproblemer". Dette innslag er en takk til de omsorgsfulle engler som myldrer i det norske helsevesen.
I min næreste familie hadde jeg en mor fra Bjerkreim. Hun hadde en robust helse og hadde knapt gjennom sitt liv (82 år) hatt noen som helst kontakt med en lege. For henne var leger "fæle greier" som man helst skulle unngå som best man kunne. Denne innstilling smittet over på meg.
Min fader , derimot, var funksjonell invalid. Han hadde fått ødelagt sine lunger grunnet tuberkulose da han var tenåring. Det betydde lange sanatorium-opphold og regelsmessige, lange opphold i sengen hjemme. For utenforstående var han som alle andre og skjøttet sin profesjon som sjåførlærer fullt ut, det eneste yrke han kunne fungere i. For oss barna som opplevde han på nært hold, var han imidlertid en vandrende skrøpelighet som trengte "evigheter" opp trappene og laaange pauser pr. trappetrinn.
Derfor var jeg heldig som hadde arvet Bjerkreims-slektas robuste helsegrunnlag. Den eneste kontakt jeg , gjennom mitt liv, hadde hatt med norsk helsevesen var i to omganger å fjerne åreknuter for rundt 15 år siden. Det skjedde på sykehuset på Lagård og forløp effektivt og smertefritt.
Men så! 4.januar dette år opplevde jeg for første gang i mitt liv pusteproblemer. Jeg hadde problemer med å komme opp trappene i huset! Og på det paddeflate strekket mellom huset og mitt "andre hjem" Grand måtte jeg ha flere stopp underveis! Jeg forsto ingen ting. Og jeg som gjennom min barndom,ungdom og tidlige manndom hadde fløyet over Dalanes heier som en vind!
Jeg mistenkte at det kunne være lungebetennelse, og derfor kontaktet jeg min eventyrlig kompetente og ansvarlige fastlege, Ole Gunnar Jensenius. Da jeg ble innkalt til han første gangen,trengte jeg maaange stopp opp trappene i Lerviksgården til hans kontor i fjerde etasje.
Han undersøkte meg på kryss og tvers og konstanterte at surstoffopptaket var kun rundt 65 %. Det forklarte langt på vei pusteproblemene, for første gang i mitt fysisk aktive liv! Han fant noen ulyder i den ene lunge, noen surklelyder som tydet på oppsamling av vann. Men hvorfor?
Nå må jeg tilføye at jeg skulle hatt en "EU-sjekk" på det fysiske systemet for lenge siden. Men , i min kjære moders ånd, hadde jeg utsatt og utsatt det så lenge som mulig. Det feilte meg jo ingen ting!
Ole Gunnar sendte over en resept til apoteket vedrørende et minisurstoffapparat som jeg skulle bruke morgen og kveld for å innhalere og som skulle fjerne vannet i lungen.
Men, for sikkerhets skyld beordret Ole Gunnar meg sist onsdag opp til sjukehuset på Lagård for røntgen-undersøkelse. Han skulle stenge sitt kontor for resten av uken grunnet innstallering av helt nytt data-anlegg. Men, som den ekstremt ansvarlige fastlege han er, lovet han meg å komme inn på onsdag ettermiddag for å kommentere røntgenbildene.
1400 sto han i butikken med en meeeget bekymret mine. " Hvordan føler du deg?", spurte han. "Jeg føler meg som om jeg kjører en bil med håndbrekket på!", svarte jeg. " Du ser", sa han, "bildene viser en løs venstre hjerteklaff og mye vann i den ene lungen. Så hva gjør vi nå?" "Få meg inn på SUS, pronto! Her er det bare å takle situasjonen direkte og offensivt. Ingen didling og dadling!"
I min næreste familie hadde jeg en mor fra Bjerkreim. Hun hadde en robust helse og hadde knapt gjennom sitt liv (82 år) hatt noen som helst kontakt med en lege. For henne var leger "fæle greier" som man helst skulle unngå som best man kunne. Denne innstilling smittet over på meg.
Min fader , derimot, var funksjonell invalid. Han hadde fått ødelagt sine lunger grunnet tuberkulose da han var tenåring. Det betydde lange sanatorium-opphold og regelsmessige, lange opphold i sengen hjemme. For utenforstående var han som alle andre og skjøttet sin profesjon som sjåførlærer fullt ut, det eneste yrke han kunne fungere i. For oss barna som opplevde han på nært hold, var han imidlertid en vandrende skrøpelighet som trengte "evigheter" opp trappene og laaange pauser pr. trappetrinn.
Derfor var jeg heldig som hadde arvet Bjerkreims-slektas robuste helsegrunnlag. Den eneste kontakt jeg , gjennom mitt liv, hadde hatt med norsk helsevesen var i to omganger å fjerne åreknuter for rundt 15 år siden. Det skjedde på sykehuset på Lagård og forløp effektivt og smertefritt.
Men så! 4.januar dette år opplevde jeg for første gang i mitt liv pusteproblemer. Jeg hadde problemer med å komme opp trappene i huset! Og på det paddeflate strekket mellom huset og mitt "andre hjem" Grand måtte jeg ha flere stopp underveis! Jeg forsto ingen ting. Og jeg som gjennom min barndom,ungdom og tidlige manndom hadde fløyet over Dalanes heier som en vind!
Jeg mistenkte at det kunne være lungebetennelse, og derfor kontaktet jeg min eventyrlig kompetente og ansvarlige fastlege, Ole Gunnar Jensenius. Da jeg ble innkalt til han første gangen,trengte jeg maaange stopp opp trappene i Lerviksgården til hans kontor i fjerde etasje.
Han undersøkte meg på kryss og tvers og konstanterte at surstoffopptaket var kun rundt 65 %. Det forklarte langt på vei pusteproblemene, for første gang i mitt fysisk aktive liv! Han fant noen ulyder i den ene lunge, noen surklelyder som tydet på oppsamling av vann. Men hvorfor?
Nå må jeg tilføye at jeg skulle hatt en "EU-sjekk" på det fysiske systemet for lenge siden. Men , i min kjære moders ånd, hadde jeg utsatt og utsatt det så lenge som mulig. Det feilte meg jo ingen ting!
Ole Gunnar sendte over en resept til apoteket vedrørende et minisurstoffapparat som jeg skulle bruke morgen og kveld for å innhalere og som skulle fjerne vannet i lungen.
Men, for sikkerhets skyld beordret Ole Gunnar meg sist onsdag opp til sjukehuset på Lagård for røntgen-undersøkelse. Han skulle stenge sitt kontor for resten av uken grunnet innstallering av helt nytt data-anlegg. Men, som den ekstremt ansvarlige fastlege han er, lovet han meg å komme inn på onsdag ettermiddag for å kommentere røntgenbildene.
1400 sto han i butikken med en meeeget bekymret mine. " Hvordan føler du deg?", spurte han. "Jeg føler meg som om jeg kjører en bil med håndbrekket på!", svarte jeg. " Du ser", sa han, "bildene viser en løs venstre hjerteklaff og mye vann i den ene lungen. Så hva gjør vi nå?" "Få meg inn på SUS, pronto! Her er det bare å takle situasjonen direkte og offensivt. Ingen didling og dadling!"
tirsdag 28. januar 2014
Den katastrofale politisk-økonomiske hjelpesløshet
For min egen del har jeg aldri vært det minste i tvil. Økonomisk hjelpesløse politikere er like farlig for samfunnsøkonomien som korrupte politikere. For hva er egentlig forskjellen når sluttresultatet blir det samme.
Det innslaget på NRK Rogaland i går med en av Haugesunds fremste politikere i hovedrollen må jo skremme vatnet av hver eneste skatteborger i dette land. Der står denne forsiktige og sympatiske person med et uttrykk som en begravelsesagent og vrir hendene mens han snakker om "det helt forferdelige som har skjedd". Og det forferdelige er at Haugesund kommune har tapt rundt 150 millioner på det vanvittige Terra- prosjektet. Og nå skal de sandelig sammen med andre taperkommuner engasjere rådyre advokater for å prøve å få igjen noen av millionene de folkevalgte ha satt over styr. Å møte proffe og drevne advokater fra de globale forsikringsselskapene i en slik komplisert sak blir, for meg, som om du plasserer Hofsherads old boys lag på den ene siden av banen for å møte Barcelonas toppede lag på den andre banehalvdel. Rått parti er bare fornavnet.
Så når millionene nå renner ut til "rådgivere" og advokater i klassen 10000 kr./t, reise-og diettkostnader for Haugesunds byråkrati osv. så lurer jeg på hvor nær 200 millioners merket den endelige Terra-kostnaden vil bli for Haugesund kommune.
Hvis det hadde vært noen som helst ansvarlig økonomisk moral i denne sak, hadde samtlige politikere involvert i Terra-kommunene trukket seg fra alle politiske verv- nå og for resten av levetiden. Men- dette har jo ikke fått noen konsekvenser for noensomhelst av de involverte. Og hva da med rådmennene som har nær millionlønn for å gi politikerne sunne økonomiske råd?
Et profesjonelt PR-selskap gjorde en seriøs undersøkelse blandt et utvalg av norske kommuner. Det som gikk igjen blandt politikerne over hele fjøla var:
1. Politisk ansvarsfraskrivelse. 2. Manglende økonomisk kompetanse. 3. Lite samarbeid på tvers av partiene. 4. Fokus på velgeroppslutning framfor fornuftig økonomistyring.
Når disse fire negative faktorer forener seg i en høyere enhet, blir resultatet Terra-vanviddet.
Det kreves i dag en viss utdannelse for å praktisere som lege, tannlege og kiropraktor. Det kreves ingen utdannelse for å praktisere som politiker og ha råderett over millioner og atter millioner av skattekroner. Men det enkelte politikere mangler av utdannelse og ansvarlig selvkritikk, tar de sandelig igjen i form av uvitenhetens pompøse arroganse. Ta en person, uten minste forutsetning, og plasser personen vekselvis i både en legestol, og i et kommunestyre. La vedkommende ha ansvar for både dine skattepenger og din kroppslige helsetilstand. Det kan for deg ende med tidlig død og økonomisk ruin.
Dette er ikke ment som noen uthenginging av personer. Det er bare en beskrivelse av et politisk system som ( fra mitt ståsted) råtner innenfra. Og så er det rene tilfeldigheter hvem skjebnen plasserer i rollene som hjelpeløse og nyttige idioter for mørkets økonomiske krefter som ler hele veien til banken. Spør den halvparten av unge spanjoler som er uten arbeid og uten framtid grunnet vanstyret.
Det innslaget på NRK Rogaland i går med en av Haugesunds fremste politikere i hovedrollen må jo skremme vatnet av hver eneste skatteborger i dette land. Der står denne forsiktige og sympatiske person med et uttrykk som en begravelsesagent og vrir hendene mens han snakker om "det helt forferdelige som har skjedd". Og det forferdelige er at Haugesund kommune har tapt rundt 150 millioner på det vanvittige Terra- prosjektet. Og nå skal de sandelig sammen med andre taperkommuner engasjere rådyre advokater for å prøve å få igjen noen av millionene de folkevalgte ha satt over styr. Å møte proffe og drevne advokater fra de globale forsikringsselskapene i en slik komplisert sak blir, for meg, som om du plasserer Hofsherads old boys lag på den ene siden av banen for å møte Barcelonas toppede lag på den andre banehalvdel. Rått parti er bare fornavnet.
Så når millionene nå renner ut til "rådgivere" og advokater i klassen 10000 kr./t, reise-og diettkostnader for Haugesunds byråkrati osv. så lurer jeg på hvor nær 200 millioners merket den endelige Terra-kostnaden vil bli for Haugesund kommune.
Hvis det hadde vært noen som helst ansvarlig økonomisk moral i denne sak, hadde samtlige politikere involvert i Terra-kommunene trukket seg fra alle politiske verv- nå og for resten av levetiden. Men- dette har jo ikke fått noen konsekvenser for noensomhelst av de involverte. Og hva da med rådmennene som har nær millionlønn for å gi politikerne sunne økonomiske råd?
Et profesjonelt PR-selskap gjorde en seriøs undersøkelse blandt et utvalg av norske kommuner. Det som gikk igjen blandt politikerne over hele fjøla var:
1. Politisk ansvarsfraskrivelse. 2. Manglende økonomisk kompetanse. 3. Lite samarbeid på tvers av partiene. 4. Fokus på velgeroppslutning framfor fornuftig økonomistyring.
Når disse fire negative faktorer forener seg i en høyere enhet, blir resultatet Terra-vanviddet.
Det kreves i dag en viss utdannelse for å praktisere som lege, tannlege og kiropraktor. Det kreves ingen utdannelse for å praktisere som politiker og ha råderett over millioner og atter millioner av skattekroner. Men det enkelte politikere mangler av utdannelse og ansvarlig selvkritikk, tar de sandelig igjen i form av uvitenhetens pompøse arroganse. Ta en person, uten minste forutsetning, og plasser personen vekselvis i både en legestol, og i et kommunestyre. La vedkommende ha ansvar for både dine skattepenger og din kroppslige helsetilstand. Det kan for deg ende med tidlig død og økonomisk ruin.
Dette er ikke ment som noen uthenginging av personer. Det er bare en beskrivelse av et politisk system som ( fra mitt ståsted) råtner innenfra. Og så er det rene tilfeldigheter hvem skjebnen plasserer i rollene som hjelpeløse og nyttige idioter for mørkets økonomiske krefter som ler hele veien til banken. Spør den halvparten av unge spanjoler som er uten arbeid og uten framtid grunnet vanstyret.
mandag 27. januar 2014
Møbelhandleren i Big Valley, Pennsylvania
Et menneskeliv er en fortelling som består av alle de historier (kapitler) som oppstår i møtet mellom andre mennesker. Desto sterkere personligheter man møter, desto sterkere historier.
En person jeg aldri vil glemme er møbelhandleren i Big Valley, Pennsylvania som jeg traff påsken 1999. Jeg var på jakt etter de aller helligste av de hellige Amish-stammer. Det viste seg at disse holdt til i nettopp Big Valley. Jeg dumpet inn i en møbelhandel for å forhøre meg litt om geografien.
Sjefen var et av de mest utadvendte mennesker jeg noensinne har truffet - og jeg har truffet maange.
Vi fant tonen øyeblikkelig, og hans bakgrunn var svært lik min. Han kom fra en sekt som hadde hadde gått ut fra en annen sekt. Presist likt sektene i Dalane. Historien hans var igrunnen en blåkopi av tilstandene her hjemme med personer som var blitt utstøtt av familien, familier som var blitt delt grunnet sektedeling. Sterke psykopater styrte det hele. Det ble overhodet ikke tolerert at det overhodet ble stilt spørsmål ved "den eneste sanne og rette lære".
Jeg satt i butikken og opplevde dette vulkanutbrudd av et menneske i nærmere to timer. De flotte damene han hadde ansatt kom med kaffe og kaker. For en stakket stund glemte vi alle alt som hadde med kjøp og salg å gjøre. Møbelhandleren var en fantastisk historieforteller. Han kunne gladelig tatt 100 dollar i inngangspenger. Å oppleve han og hans historier var vel verdt en slik pris.Jeg glemmer han aldri.
Glemmer gjør jeg heller ikke damen i resepsjonen på motellet. 150 cm høy, vekt 150 kilo og tusen tonn utstråling. Hun hadde aldri hørt om Norge. Hun hadde heller ikke hørt om Europa. Da jeg presset henne litt godmodig på det siste utbrøt hun : " Say, is Europe the capital in Australia?" Faktisk er dette typisk for amerikanernes geografi-forståelse. De eier ikke peiling i det hele tatt når det gjelder verdens land og folk. Jeg lar meg ikke lenger sjokkere av akkurat det faktum. Det finnes faktisk amerikanere som aldri har hørt om Texas!
Til alle mine blogglesere og facebookvenner! Reis mens du kan og treff så mange nye mennesker som mulig.
En person jeg aldri vil glemme er møbelhandleren i Big Valley, Pennsylvania som jeg traff påsken 1999. Jeg var på jakt etter de aller helligste av de hellige Amish-stammer. Det viste seg at disse holdt til i nettopp Big Valley. Jeg dumpet inn i en møbelhandel for å forhøre meg litt om geografien.
Sjefen var et av de mest utadvendte mennesker jeg noensinne har truffet - og jeg har truffet maange.
Vi fant tonen øyeblikkelig, og hans bakgrunn var svært lik min. Han kom fra en sekt som hadde hadde gått ut fra en annen sekt. Presist likt sektene i Dalane. Historien hans var igrunnen en blåkopi av tilstandene her hjemme med personer som var blitt utstøtt av familien, familier som var blitt delt grunnet sektedeling. Sterke psykopater styrte det hele. Det ble overhodet ikke tolerert at det overhodet ble stilt spørsmål ved "den eneste sanne og rette lære".
Jeg satt i butikken og opplevde dette vulkanutbrudd av et menneske i nærmere to timer. De flotte damene han hadde ansatt kom med kaffe og kaker. For en stakket stund glemte vi alle alt som hadde med kjøp og salg å gjøre. Møbelhandleren var en fantastisk historieforteller. Han kunne gladelig tatt 100 dollar i inngangspenger. Å oppleve han og hans historier var vel verdt en slik pris.Jeg glemmer han aldri.
Glemmer gjør jeg heller ikke damen i resepsjonen på motellet. 150 cm høy, vekt 150 kilo og tusen tonn utstråling. Hun hadde aldri hørt om Norge. Hun hadde heller ikke hørt om Europa. Da jeg presset henne litt godmodig på det siste utbrøt hun : " Say, is Europe the capital in Australia?" Faktisk er dette typisk for amerikanernes geografi-forståelse. De eier ikke peiling i det hele tatt når det gjelder verdens land og folk. Jeg lar meg ikke lenger sjokkere av akkurat det faktum. Det finnes faktisk amerikanere som aldri har hørt om Texas!
Til alle mine blogglesere og facebookvenner! Reis mens du kan og treff så mange nye mennesker som mulig.
lørdag 25. januar 2014
Merkverdigheten Dalane Kristne Skole
Når jeg "hamrer" løs på lokalsektene en gang i mellom, er det ingenlunde noe personangrep. Jeg angriper systemet. De sterktroende lokalt er stort sett en humørfyllt gjeng , og skolenes bygningsmessige standard pluss tekniske hjelpemidler må være den offentlige skoles våte drøm.
Som det ofte skjer i religiøse og politiske sekter, så er det regelmessig "borgerkrig" og oppsplitting.
Den siste skjedde i min barndoms sekt rundt 1990. Resultatet var bl. a. utbryterne dannet merkverdigheten Dalane Kristne Skole. Tygg på navnet. Underforstått betyr det at endelig kom det en virkelig kristen skole blandt alle de andre ukristelige skoler i Dalane som hadde prediket feil inntil 1990. Den kristelig sett, stakkarlige kulturelle lutfattigdom, lenge leve!
For min egen del kan jeg ikke forstå hvorfor utbryterne ikke gikk direkte inn i Statskirken. Jeg har mye mer sympati med de sterktroende i sin villfarelse. Der er det tross alt mye humør.
En som kjenner Dalane Kristne Skole fra innsiden oppsummerte den "kristne idologien" hos utbryterne som følger: " Alt det som bringer glede og latter hos vanlige kristne, blir fordømt som syndig og ugudelig her". Jeg har selv erfart på nært hold at det grunnleggende mørkemannsynet i denne "bevegelse" passer perfekt i de dystreste bedehus rundt 1930.
Nå er Dalane Kristne Skole heldigvis historie slik at ingen flere sakesløse unger blir ødelagt av "syndighetsviruset". Jeg regner med som en selvfølge at i denne ulykksalige skolens korte historie at de åpnet alle skoletimene med følgende: " Akk synd og nød, akk synd og kval, akk denne jorden er en jammerdal!"
Jeg har gjordt meg noen interessante betraktninger vedrørende den selvutvalgte kristendommen de forskjellige bevegelser i Dalane, og verden i øvrig, praktiserer. Hos misjonshuset er det Jesus som regjerer. I Evangelihuset troner Helligånd. Hos ytbryterne bak Dalane Kristne Skole er det Israel som har forrangen. Hos katolikkene er det Jomfru Maria.
Men hva da med Gud Fader? Det ser ut som alle har glemt han. Han står jo på førsteplass i Den Hellige Treenighet. Jeg bare spør.
Det samme gjorde en av de religiøse tungvekterne i Norge, hvor han i en knallgod kronikk i en av landets ledende aviser, hadde overskriften: Den bortkomne Faderen.
Personlig diskuterer jeg med Faderen hver eneste dag.En fantastisk god venn og samtalepartner. Og vi er begge enige om at det drikkes alt for lite rødvin. For som Faderen sier: I rødvinen befinner seg de tre elementer mennesket ikke kan leve uten: Jord, sol og vann. Slik taler en vismann.
Som det ofte skjer i religiøse og politiske sekter, så er det regelmessig "borgerkrig" og oppsplitting.
Den siste skjedde i min barndoms sekt rundt 1990. Resultatet var bl. a. utbryterne dannet merkverdigheten Dalane Kristne Skole. Tygg på navnet. Underforstått betyr det at endelig kom det en virkelig kristen skole blandt alle de andre ukristelige skoler i Dalane som hadde prediket feil inntil 1990. Den kristelig sett, stakkarlige kulturelle lutfattigdom, lenge leve!
For min egen del kan jeg ikke forstå hvorfor utbryterne ikke gikk direkte inn i Statskirken. Jeg har mye mer sympati med de sterktroende i sin villfarelse. Der er det tross alt mye humør.
En som kjenner Dalane Kristne Skole fra innsiden oppsummerte den "kristne idologien" hos utbryterne som følger: " Alt det som bringer glede og latter hos vanlige kristne, blir fordømt som syndig og ugudelig her". Jeg har selv erfart på nært hold at det grunnleggende mørkemannsynet i denne "bevegelse" passer perfekt i de dystreste bedehus rundt 1930.
Nå er Dalane Kristne Skole heldigvis historie slik at ingen flere sakesløse unger blir ødelagt av "syndighetsviruset". Jeg regner med som en selvfølge at i denne ulykksalige skolens korte historie at de åpnet alle skoletimene med følgende: " Akk synd og nød, akk synd og kval, akk denne jorden er en jammerdal!"
Jeg har gjordt meg noen interessante betraktninger vedrørende den selvutvalgte kristendommen de forskjellige bevegelser i Dalane, og verden i øvrig, praktiserer. Hos misjonshuset er det Jesus som regjerer. I Evangelihuset troner Helligånd. Hos ytbryterne bak Dalane Kristne Skole er det Israel som har forrangen. Hos katolikkene er det Jomfru Maria.
Men hva da med Gud Fader? Det ser ut som alle har glemt han. Han står jo på førsteplass i Den Hellige Treenighet. Jeg bare spør.
Det samme gjorde en av de religiøse tungvekterne i Norge, hvor han i en knallgod kronikk i en av landets ledende aviser, hadde overskriften: Den bortkomne Faderen.
Personlig diskuterer jeg med Faderen hver eneste dag.En fantastisk god venn og samtalepartner. Og vi er begge enige om at det drikkes alt for lite rødvin. For som Faderen sier: I rødvinen befinner seg de tre elementer mennesket ikke kan leve uten: Jord, sol og vann. Slik taler en vismann.
fredag 24. januar 2014
Repetisjon av de sju dødssynder
Jeg kom nettopp over en interessant utlegning av de sju dødssynder, og med et glimt i øyet, vil jeg dele denne interessante konklusjon, uten aller, aller minste moralsk belæring.
HOVMOT: Den aller største synd. De som oppfører seg som overmennesker, blir rammet av Guds straff.
GRÅDIGHET: En ustyrlig lyst etter mat og drikke. Kan føre mennesker ut tøylesløs glede tåpelighet, tomt snakk, legemlig urenhet, ustabilt sinnelag, drikk og usedelighet.
UTUKT: Fører til sinnets blindhet, tøylesløs kjærlighet, ofte livsfare, skamløshet, kåthet, frekk spøk, begjær, uvilje mot Guds bud, avmektig vilje og begjær etter alt som er oss forbudt. (Puh!)
GRISKHET: Roten til misunnelse, tyveri, røveri, mord, løgn, mened, ran, vold, ufred, urettferdige dommer, ringeakt for det som er sant, likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet og hjertets hardhet. (Nok en gang puh!)
VREDE: Kan føre til munnhuggeri, tretter, fiendskap, gudsbespottelse, drap, hevntrang, nag og krenkelser.
DOVENSKAP: Grunnen til at man blir sen til å gjøre gode gjerninger, rotløs, arbeidssky, likeglad, misfornøyd og full av tomt snakk.
LIKEGYLDIHET: Den vanskeligste dødssynden. Også definert som en form for melankoli og lede.
Dette var jo å gjøre noen alvorsord samtidig til kalasunderholdning. Hvis dette hadde blitt framført på en scene av den rette karismatiske formidler, ville antagelig latterbrølene løftet taket. Og når forsamlingen var på vei hjem etter forestillingen, ville ettertanken sneket seg inn.
Jeg er helt enig med at likegyldighet er den vanskeligste og mest problematiske av dødssyndene. Den bærer bud om at den jordens fordømte som bærer på dette virus egentlig er en stor taper som vandrer rundt i sin egen golde og ensomme ørken innvendig. Aldri vært interessert i andre mennesker og aldri gledet en eneste sjel! Hvilken skjebne!!
Når det gjelder dette med griskheten som frembringer likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet så ble jeg litt forvirret. Så selv om jeg ikke tror det aller minste på noen fremtidig salighet, himmel eller helvete, så skal iallefall ingen beskylde meg for å være grisk.
Konklusjon ? Dette var et blogginnslag for å styrke den almene folkeopplysning i almindelighet, og for mine facebookvenner i særdeleshet.
Og husk Kumbels ord: " Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, har fattet begge dele like dårlig".
HOVMOT: Den aller største synd. De som oppfører seg som overmennesker, blir rammet av Guds straff.
GRÅDIGHET: En ustyrlig lyst etter mat og drikke. Kan føre mennesker ut tøylesløs glede tåpelighet, tomt snakk, legemlig urenhet, ustabilt sinnelag, drikk og usedelighet.
UTUKT: Fører til sinnets blindhet, tøylesløs kjærlighet, ofte livsfare, skamløshet, kåthet, frekk spøk, begjær, uvilje mot Guds bud, avmektig vilje og begjær etter alt som er oss forbudt. (Puh!)
GRISKHET: Roten til misunnelse, tyveri, røveri, mord, løgn, mened, ran, vold, ufred, urettferdige dommer, ringeakt for det som er sant, likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet og hjertets hardhet. (Nok en gang puh!)
VREDE: Kan føre til munnhuggeri, tretter, fiendskap, gudsbespottelse, drap, hevntrang, nag og krenkelser.
DOVENSKAP: Grunnen til at man blir sen til å gjøre gode gjerninger, rotløs, arbeidssky, likeglad, misfornøyd og full av tomt snakk.
LIKEGYLDIHET: Den vanskeligste dødssynden. Også definert som en form for melankoli og lede.
Dette var jo å gjøre noen alvorsord samtidig til kalasunderholdning. Hvis dette hadde blitt framført på en scene av den rette karismatiske formidler, ville antagelig latterbrølene løftet taket. Og når forsamlingen var på vei hjem etter forestillingen, ville ettertanken sneket seg inn.
Jeg er helt enig med at likegyldighet er den vanskeligste og mest problematiske av dødssyndene. Den bærer bud om at den jordens fordømte som bærer på dette virus egentlig er en stor taper som vandrer rundt i sin egen golde og ensomme ørken innvendig. Aldri vært interessert i andre mennesker og aldri gledet en eneste sjel! Hvilken skjebne!!
Når det gjelder dette med griskheten som frembringer likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet så ble jeg litt forvirret. Så selv om jeg ikke tror det aller minste på noen fremtidig salighet, himmel eller helvete, så skal iallefall ingen beskylde meg for å være grisk.
Konklusjon ? Dette var et blogginnslag for å styrke den almene folkeopplysning i almindelighet, og for mine facebookvenner i særdeleshet.
Og husk Kumbels ord: " Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, har fattet begge dele like dårlig".
torsdag 23. januar 2014
Hindrer Facebook din sosiale utvikling?
" Nå er det så mye stakkarslig pjatt på Facebook at jeg har gitt opp hele greia. Nei, takke seg til en samtale ansikt til ansikt!" Min venn var oppgitt. Han hadde ventet så mye mer "dypt og berikende" på dette medium som nå er like nødvendig for "alle" som oksygen er det.
Jeg ba ham slappe av og tenke over "at man skal meget nøye vurdere hva man skal bekymre seg over." For meg personlig er facebook en artig opplevelse som speiler hva "folk flest" er opptatt av. Men det som bekymrer meg, er at hvis du kun skal ha kontakt over nettet med alle dine "venner", så kan du faktisk etterhvert ødelegges som menneske, fordi du mister den sosiale og berikende kompetansen det er å føre en ikke helt kort og berikende samtale ansikt til ansikt.
Og hvis du da i tillegg må ha iphonen "på" og sjekke den fortløpende samtidig som du "samtaler" på "gamlemåten", er du iallefall, for meg, på vei til å bli sosialt utviklingshemmet.
For meg er et kilo direkte kontakt med et medmenneske verdt mer enn et tonn facebook-kontakt. Kan man ha rette balansen mellom dem, så er du der du skal være.
Jeg fortalte min venn at det kanskje er mange, mange der ute som ikke er så heldige som han og jeg. Vi begge snakker daglig med masse interessante mennesker, og får vårt sosiale behov sånn sett mettet. Hva da med de som sitter der alene, er på ingen måte utadvendte og kanskje sliter med så dårlig helse at de har problemer med å komme seg ut av huset? Da må det være bedre med Face-book enn ingen Face-book. "Jooooo", min venn dro på det, "du har faktisk et poeng".
"Og hvis "stakkarslig pjatt" kan glede en enkel og ensom sjel, så skal vel ingen "høyverdig intellektuelle" moralisere over det ?", spurte jeg min venn.
"Oppfattet, oppfattet!", sa min venn og rakte begge armene i været.
Nå er det jo så med alkohol, religion, god mat , internett m.m. at det kan brukes og misbrukes. Og jeg er den aller siste på denne klode som skal oppkaste seg til høyverdig og allvitende moraldommer over hva som er "riktig" på de forskjellige livets områder.
Men- i beste mening- jeg er virkelig bekymret over at den oppvoksende ( og oppvokste) slekt prioriterer ekstremt mye tid på Iphonen fremfor å kommunisere på "gamlemåten", selv overfor sine egne barn! For da har, for meg, selvdyrkingen og egoismen tatt fullstendig overhånd. Og jeg moraliserer ikke, jeg bare konstanterer et sørgelig faktum.
Jeg ba ham slappe av og tenke over "at man skal meget nøye vurdere hva man skal bekymre seg over." For meg personlig er facebook en artig opplevelse som speiler hva "folk flest" er opptatt av. Men det som bekymrer meg, er at hvis du kun skal ha kontakt over nettet med alle dine "venner", så kan du faktisk etterhvert ødelegges som menneske, fordi du mister den sosiale og berikende kompetansen det er å føre en ikke helt kort og berikende samtale ansikt til ansikt.
Og hvis du da i tillegg må ha iphonen "på" og sjekke den fortløpende samtidig som du "samtaler" på "gamlemåten", er du iallefall, for meg, på vei til å bli sosialt utviklingshemmet.
For meg er et kilo direkte kontakt med et medmenneske verdt mer enn et tonn facebook-kontakt. Kan man ha rette balansen mellom dem, så er du der du skal være.
Jeg fortalte min venn at det kanskje er mange, mange der ute som ikke er så heldige som han og jeg. Vi begge snakker daglig med masse interessante mennesker, og får vårt sosiale behov sånn sett mettet. Hva da med de som sitter der alene, er på ingen måte utadvendte og kanskje sliter med så dårlig helse at de har problemer med å komme seg ut av huset? Da må det være bedre med Face-book enn ingen Face-book. "Jooooo", min venn dro på det, "du har faktisk et poeng".
"Og hvis "stakkarslig pjatt" kan glede en enkel og ensom sjel, så skal vel ingen "høyverdig intellektuelle" moralisere over det ?", spurte jeg min venn.
"Oppfattet, oppfattet!", sa min venn og rakte begge armene i været.
Nå er det jo så med alkohol, religion, god mat , internett m.m. at det kan brukes og misbrukes. Og jeg er den aller siste på denne klode som skal oppkaste seg til høyverdig og allvitende moraldommer over hva som er "riktig" på de forskjellige livets områder.
Men- i beste mening- jeg er virkelig bekymret over at den oppvoksende ( og oppvokste) slekt prioriterer ekstremt mye tid på Iphonen fremfor å kommunisere på "gamlemåten", selv overfor sine egne barn! For da har, for meg, selvdyrkingen og egoismen tatt fullstendig overhånd. Og jeg moraliserer ikke, jeg bare konstanterer et sørgelig faktum.
tirsdag 21. januar 2014
John F. Kennedy og Alfred Hauge
Rogalandsforfatteren Alfred Hauge avsluttet sin kjente 17.maitale i Stavanger flere tiår tilbake med følgende sats: " Det mål på regnskapets dag som skal måle oss alle, er om vi har et stort hjerte." Vise ord, men er det nok? Jeg har fundert over dette gjennom årene ettersom, for meg, det har vært noe som manglet.
I dag fant jeg svaret da jeg ryddet opp i reiseregningene fra Australia. I plastposen lå også et avisutklipp med noen sitater fra den legendariske president John F. Kennedy. " Når historien skal dømme hver enkelt av oss, blir spørsmålet, var vi personer med virkelig mot? Jeg tenker ikke da på det fysiske mot, men det moralske mot. Det mot som kreves for å foreta (for deg) de riktige avgjørelser og handlinger, selv om nesten alle rundt deg er imot deg."
John F.Kennedy traff spikeren på hodet, i alle fall for meg. Det var den faktor som manglet i Hauges tale.
Når du utfordrer det mangehodete troll ved navn bygdedyret, så må du sandelig ha viljestyrke, mot og fandenivoldskhet- og et stort hjerte! Bare et stort hjerte er ikke nok, spesielt hvis dette "store hjerte" er kamuflert feighet. Det kan medføre unnlatelsessynder. Og ifølge min opplæring skal unnlatelsessynder straffes hardere på regnskapets dag enn vanlige synder.
Det jeg fra mitt utsiktspunkt nå oppdager til min himmelropende forskrekkelse er at det moderne menneske nå er i ferd å bli en robot og en "pakke" i glanset papir. For å få jobb i framtidens hysterisk oppjagede samfunn, må vi være glatte, strøkne og veltilpassede, og aldeles ikke ha selvstendig tankegang! Og man må hele tiden være endringsvillig i en grad så ettertrykkelig at man utsletter seg selv som menneske. Og hva er da vitsen med det hele?
Et robot kan aldri bli et menneske, men et menneske kan bli en robot! Og for første gang i menneskehetens historie tilber hele menneskerasen den samme gud, terroriseres av den samme diktator og nyter daglig forskrekkelige mengder med det samme dop.Og guden, diktatoren og dopet har samme navn- Iphone!
Og når dopet og guden blir borte (selv for en kort stund) er det bare forvirring og tomhet tilbake. Spør folket i Lærdal hvor hjelpeløst de følte seg når den katastrofale brannen fikk nettet til å opphøre å fungere.
Den store svenske forfatter August Strindberg uttalte en gang følgende: " Det er ikke det at vi er perfekte som gjør oss til mennesker, MEN FEILENE!
Lenge leve de uperfekte! Lev og la leve! Det skaper et varmere og rikere live i en verden som er i ferd med fullstendig å gå av hengslene. Jeg foretrekker en verden hvor det er unormalt å være normal, eller omvendt!
I dag fant jeg svaret da jeg ryddet opp i reiseregningene fra Australia. I plastposen lå også et avisutklipp med noen sitater fra den legendariske president John F. Kennedy. " Når historien skal dømme hver enkelt av oss, blir spørsmålet, var vi personer med virkelig mot? Jeg tenker ikke da på det fysiske mot, men det moralske mot. Det mot som kreves for å foreta (for deg) de riktige avgjørelser og handlinger, selv om nesten alle rundt deg er imot deg."
John F.Kennedy traff spikeren på hodet, i alle fall for meg. Det var den faktor som manglet i Hauges tale.
Når du utfordrer det mangehodete troll ved navn bygdedyret, så må du sandelig ha viljestyrke, mot og fandenivoldskhet- og et stort hjerte! Bare et stort hjerte er ikke nok, spesielt hvis dette "store hjerte" er kamuflert feighet. Det kan medføre unnlatelsessynder. Og ifølge min opplæring skal unnlatelsessynder straffes hardere på regnskapets dag enn vanlige synder.
Det jeg fra mitt utsiktspunkt nå oppdager til min himmelropende forskrekkelse er at det moderne menneske nå er i ferd å bli en robot og en "pakke" i glanset papir. For å få jobb i framtidens hysterisk oppjagede samfunn, må vi være glatte, strøkne og veltilpassede, og aldeles ikke ha selvstendig tankegang! Og man må hele tiden være endringsvillig i en grad så ettertrykkelig at man utsletter seg selv som menneske. Og hva er da vitsen med det hele?
Et robot kan aldri bli et menneske, men et menneske kan bli en robot! Og for første gang i menneskehetens historie tilber hele menneskerasen den samme gud, terroriseres av den samme diktator og nyter daglig forskrekkelige mengder med det samme dop.Og guden, diktatoren og dopet har samme navn- Iphone!
Og når dopet og guden blir borte (selv for en kort stund) er det bare forvirring og tomhet tilbake. Spør folket i Lærdal hvor hjelpeløst de følte seg når den katastrofale brannen fikk nettet til å opphøre å fungere.
Den store svenske forfatter August Strindberg uttalte en gang følgende: " Det er ikke det at vi er perfekte som gjør oss til mennesker, MEN FEILENE!
Lenge leve de uperfekte! Lev og la leve! Det skaper et varmere og rikere live i en verden som er i ferd med fullstendig å gå av hengslene. Jeg foretrekker en verden hvor det er unormalt å være normal, eller omvendt!
mandag 20. januar 2014
Derfor er detaljhandelen grå og nitrist
I tenårene var det to faktorer jeg ønsket dit pepperen gror. Og det var min barndoms religiøse sekt, og det var den sportsforretning omstendighetene hadde tredd ned over hodet mitt. Ikke hadde jeg startet sekt, og ikke hadde jeg startet forretning. Men jeg ble minnet på begge hele tiden som om jeg hadde ansvaret for begge. Derfor var jeg i konstant forsvarsposisjon.
Å komme meg ut av sekten var enkelt, men å komme meg ut av sportsbransjens økonomiske vannvidd og stress tok meg mange tiår. Nå er jeg forlengst ute av begge, og kan betrakte både sekt og bransje utenfra. Det er en avslappende og interessant øvelse som gir meg god innsikt i den organiserte innholdsløshet og gråhet som, for meg, dedaljhandelen har utviklet seg til.
Min bardoms sekt og bedehus generelt rundt omkring ca 1950 må være noe av det mest kulturelt lutfattige i kristendommens historie. Bare sammenlikn med "showet" i den gresk-ortodokse og katolske kirke. Og når det gjelder vareomsetningen i butikker og shoppingsentere generelt, er den (for meg)akkurat like kulturell lutfattig i dag som bedehusene rundt 1950. Og det gjelder verden over.
Jeg har etterhvert reist såpass på alle kontinenter at jeg har erfart at fantasiløsheten rår overalt når det gjelder detaljhandel. Ingen historie, ingen minneverdig innredning, ingen opplevelse. Det går igjen over hele fjøla enten det er Sydney, New York, Buenos Aires, Bejing, London og alle andre byer på kloden. (Det finnes selvsagt hederlige unntak).
Det gjelder å stappe inn mest mulig varer i lokalene, pluss gedigne "rabatt"-plakater, pluss enerverende musikk. Jeg vandret for en tid tilbake rundt i Sørlandssenteret, denne enorme salgsmaskin øst for Kristiansand.Jeg var innom max antall butikker, og det eneste jeg husker var en enorm ansamling produkter og ikke en eneste minneverdig opplevelse å ta med meg videre på min vei i livet. Selv "flaggskip-butikker" var like nitriste. "Flaggskipbutikkene" i Seattles sportsbransje var ikke et hakk bedre.
De som har muligheten til det, bør i framtiden ha en balanse mellom forretning og opplevelseskultur. Men det krever at de er milevis fra medlemsskap i noen kjede. Akkurat som en sekt dreper selvstendig religiøs tenking, så dreper et kjedemedlemsskap muligheten til å tenke forretningsmessig oppfinnsomt. For min egen del er jeg i den spesielle posisjon at jeg i årene som kommer kan tenke 60 % kulturelle opplevelser og max 40 % forretning overfor de besøkende. Siktemålet er først og fremst at de som har vært innom Saloon Kakadu skal huske det resten av sin tid- og fortelle det videre. Så jeg har en klar plan plan med dette. Og den fungerer aldeles utmerket.
Jeg skal ikke drive noe høyverdig moder Theresa- virksomhet, men kort og godt gjøre det mer interessant for alle parter. Der må jo være en viss mening med det en holder på med, ellers blir hele greia en eneste lang grå meningløshet. Men det kommer ikke av seg selv. Der må være en viss vilje til å komme seg ut av komfortsonen av og til for ruske opp i et tilgrodd "system".
Og for å sitere Arne Ness jr. :" Hvis man skal få noe ut av livet, kan man ikke alltid bevege seg på trygg grunn." Og for meg ble den utrygge grunn et land ved navn Australia. Jeg tør i dag ikke tenke på hvor jeg hadde befunnet meg på alle måter hvis jeg ikke hadde våget spranget inn i det ukjente.
Å komme meg ut av sekten var enkelt, men å komme meg ut av sportsbransjens økonomiske vannvidd og stress tok meg mange tiår. Nå er jeg forlengst ute av begge, og kan betrakte både sekt og bransje utenfra. Det er en avslappende og interessant øvelse som gir meg god innsikt i den organiserte innholdsløshet og gråhet som, for meg, dedaljhandelen har utviklet seg til.
Min bardoms sekt og bedehus generelt rundt omkring ca 1950 må være noe av det mest kulturelt lutfattige i kristendommens historie. Bare sammenlikn med "showet" i den gresk-ortodokse og katolske kirke. Og når det gjelder vareomsetningen i butikker og shoppingsentere generelt, er den (for meg)akkurat like kulturell lutfattig i dag som bedehusene rundt 1950. Og det gjelder verden over.
Jeg har etterhvert reist såpass på alle kontinenter at jeg har erfart at fantasiløsheten rår overalt når det gjelder detaljhandel. Ingen historie, ingen minneverdig innredning, ingen opplevelse. Det går igjen over hele fjøla enten det er Sydney, New York, Buenos Aires, Bejing, London og alle andre byer på kloden. (Det finnes selvsagt hederlige unntak).
Det gjelder å stappe inn mest mulig varer i lokalene, pluss gedigne "rabatt"-plakater, pluss enerverende musikk. Jeg vandret for en tid tilbake rundt i Sørlandssenteret, denne enorme salgsmaskin øst for Kristiansand.Jeg var innom max antall butikker, og det eneste jeg husker var en enorm ansamling produkter og ikke en eneste minneverdig opplevelse å ta med meg videre på min vei i livet. Selv "flaggskip-butikker" var like nitriste. "Flaggskipbutikkene" i Seattles sportsbransje var ikke et hakk bedre.
De som har muligheten til det, bør i framtiden ha en balanse mellom forretning og opplevelseskultur. Men det krever at de er milevis fra medlemsskap i noen kjede. Akkurat som en sekt dreper selvstendig religiøs tenking, så dreper et kjedemedlemsskap muligheten til å tenke forretningsmessig oppfinnsomt. For min egen del er jeg i den spesielle posisjon at jeg i årene som kommer kan tenke 60 % kulturelle opplevelser og max 40 % forretning overfor de besøkende. Siktemålet er først og fremst at de som har vært innom Saloon Kakadu skal huske det resten av sin tid- og fortelle det videre. Så jeg har en klar plan plan med dette. Og den fungerer aldeles utmerket.
Jeg skal ikke drive noe høyverdig moder Theresa- virksomhet, men kort og godt gjøre det mer interessant for alle parter. Der må jo være en viss mening med det en holder på med, ellers blir hele greia en eneste lang grå meningløshet. Men det kommer ikke av seg selv. Der må være en viss vilje til å komme seg ut av komfortsonen av og til for ruske opp i et tilgrodd "system".
Og for å sitere Arne Ness jr. :" Hvis man skal få noe ut av livet, kan man ikke alltid bevege seg på trygg grunn." Og for meg ble den utrygge grunn et land ved navn Australia. Jeg tør i dag ikke tenke på hvor jeg hadde befunnet meg på alle måter hvis jeg ikke hadde våget spranget inn i det ukjente.
fredag 17. januar 2014
Dårlig samvittighet overfor Bluesfestivalen
Da enkelte ildsjeler dro i land Bluesfestivalen i Egersund oppførte jeg meg som en egersunder når han er på sitt absolutt verste og mest bakstreverske.Sur og negativ er bare fornavnet. Hånlige uttrykk som "kattejammer" osv. osv. Slik oppfører ukulturelle idioter seg. Jeg gremmes i dag og skal nå balansere min konto overfor ildsjelene som startet det hele. Til de grader!!!!
Jeg har jo registrert at Bluesfestivalen i 2013 faktisk hadde mer "trøkk" enn visefestivalen hvis jeg ikke tar helt feil. Samtidig registrerer jeg at Bluesfestivalen nå spiller på et mye større repetoar enn "kattejammer". En hendelse i 2013 under visefestivalen ga meg en ide. Lørdag under visefestivalen var den magiske åtteseters dinglebenk i Saloon Kakadu pakket med artister. De fikk et show de nok husker noen år. Bare spør dem.
I går hadde jeg besøk av sympatiske Daniel Tengs, styremedlem i Bluesfestivalen. Jeg luftet en tanke for ham som han skulle bringe videre til styret.
Ideen går ut på følgende:
De kvinnelige artister som deltar under Bluesfestivalen benker seg på dinglebenken med dinglende bein og det hele. Og så etter tur opptrer de mannlige artister på verdens mest originale Cat Walk i et tidligere sauehus. ( Denne catwalk har egen soundtrack- et kor av sauebjøller).
Opptredenen består av at manne-artistene skal blåse med fullt trøkk gjennom de tre magiske didgeridoor ved samlenavnet De Tre Musketerer. Så skal damene gi karakterer utfra det samlede lydvolum artisten klarer å få ut av disse tre world-class-didgeridooer. Den som står igjen som vinner skal få den store ære å blåse gjennom selveste The Heavenly Trumphet, en didgeridoo som er i en klasse helt for seg selv på kloden.
Alle artistene skal selvfølgelig få lov å berøre Marcus Aurelius, den over 3 meter høye gigant som må være et resultat av englers verk in outer space.
I Saloon Kakadu befinner seg en av klodens mest unike hyrdestaver. Den er laget av en vridd einerstamme. Da den ble installert fikk jeg en telefon fra Sankt Peter. Moses hadde sett bildet av min fantastiske hyrdestav og hadde nå fått totalt nervøst sammenbrudd. Det var først nå han forsto hvorfor han hadde virret rundt i ørkenen i førti år uten å klare å lose Israels stamme til Kanaens lovede land. Han hadde ikke hatt den rette staven! Jeg lovet at han skulle få berøre staven. Det hjalp!
Så etter happeningen med kåringen av den mest kraftfulle blåser av De Tre Musketerer avsluttes seansen med følgende. Alle stiller opp på linje på Cat Walken. Undertegnede først med hyrdestaven. Som nr. 2 vinneren av blåsekonkurransen sammen med The Heavenly Thrumpet. Deretter alle de andre artistene på rekke og rad. Så leder jeg Bluesfestivalens Stamme mot det lovede land (sommernatten i Egersund), mens vinneren blåser av all kraft mens vi vandrer fra Saloon Kakadu ut butikkdøren til Rogalands Severdighet nr. 16.
Da må jeg ha forståelse for at jeg til de grader har rettet opp mitt opprinnelige idioti og gitt Bluesfestivalen et solid dytt i retning legendestatus og "snakkis" i hele Norges artistmiljø.
Jeg har jo registrert at Bluesfestivalen i 2013 faktisk hadde mer "trøkk" enn visefestivalen hvis jeg ikke tar helt feil. Samtidig registrerer jeg at Bluesfestivalen nå spiller på et mye større repetoar enn "kattejammer". En hendelse i 2013 under visefestivalen ga meg en ide. Lørdag under visefestivalen var den magiske åtteseters dinglebenk i Saloon Kakadu pakket med artister. De fikk et show de nok husker noen år. Bare spør dem.
I går hadde jeg besøk av sympatiske Daniel Tengs, styremedlem i Bluesfestivalen. Jeg luftet en tanke for ham som han skulle bringe videre til styret.
Ideen går ut på følgende:
De kvinnelige artister som deltar under Bluesfestivalen benker seg på dinglebenken med dinglende bein og det hele. Og så etter tur opptrer de mannlige artister på verdens mest originale Cat Walk i et tidligere sauehus. ( Denne catwalk har egen soundtrack- et kor av sauebjøller).
Opptredenen består av at manne-artistene skal blåse med fullt trøkk gjennom de tre magiske didgeridoor ved samlenavnet De Tre Musketerer. Så skal damene gi karakterer utfra det samlede lydvolum artisten klarer å få ut av disse tre world-class-didgeridooer. Den som står igjen som vinner skal få den store ære å blåse gjennom selveste The Heavenly Trumphet, en didgeridoo som er i en klasse helt for seg selv på kloden.
Alle artistene skal selvfølgelig få lov å berøre Marcus Aurelius, den over 3 meter høye gigant som må være et resultat av englers verk in outer space.
I Saloon Kakadu befinner seg en av klodens mest unike hyrdestaver. Den er laget av en vridd einerstamme. Da den ble installert fikk jeg en telefon fra Sankt Peter. Moses hadde sett bildet av min fantastiske hyrdestav og hadde nå fått totalt nervøst sammenbrudd. Det var først nå han forsto hvorfor han hadde virret rundt i ørkenen i førti år uten å klare å lose Israels stamme til Kanaens lovede land. Han hadde ikke hatt den rette staven! Jeg lovet at han skulle få berøre staven. Det hjalp!
Så etter happeningen med kåringen av den mest kraftfulle blåser av De Tre Musketerer avsluttes seansen med følgende. Alle stiller opp på linje på Cat Walken. Undertegnede først med hyrdestaven. Som nr. 2 vinneren av blåsekonkurransen sammen med The Heavenly Thrumpet. Deretter alle de andre artistene på rekke og rad. Så leder jeg Bluesfestivalens Stamme mot det lovede land (sommernatten i Egersund), mens vinneren blåser av all kraft mens vi vandrer fra Saloon Kakadu ut butikkdøren til Rogalands Severdighet nr. 16.
Da må jeg ha forståelse for at jeg til de grader har rettet opp mitt opprinnelige idioti og gitt Bluesfestivalen et solid dytt i retning legendestatus og "snakkis" i hele Norges artistmiljø.
onsdag 8. januar 2014
Et minne fra Egersund Realskole 1959
Min fader hadde bestemt at jeg skulle inn på realskolen i Egersund. Det var stikk i strid med offisiell politikk i min barndoms religiøse sekt som praktiserte noe hutle-tutle-greier som gikk under betegnelsen "den eneste rette lære", og som best kunne karaktiseres som organisert sinnsykdom.
En sentral del i denne organiserte sinnsykdom var at man ikke skulle blande seg med" verdens ugudelige børn". Og "verdens ugudelige børn" var alle andre mennesker på jordkloden untatt denne hjernevaskede forhutlede flokk på drøyt 200 sjeler.
Men min fader var et ekstraordinært tilfelle. Han drev både sportsforretning og sjåførskole, og fikk derfor en kontakflate som få andre i hele Dalane. Det hadde gitt ham et vidsyn som ingen andre i den forhutlede sekt var i nærheten av. Så derfor skulle jeg ha utdannelse! Punktum!
Jeg glemmer aldri første dagen på realskolen. Det var i oktober, ettersom presten ikke hadde gitt meg tillatelse til å begynne blandt "de ugudelige" før jeg var konfirmert i "den eneste rette kirke i hele verden". Far måtte også forplikte seg overfor presten at jeg ikke skulle ha religionsundervisning på realskolen og bli utsatt for "falsk lære". Det ble innvilget av rektor på realskolen.
På sekteskolen på Gamleveien var det disiplin! Vi skulle sitte stille på pultene og lære! Hvis vi skulle stille spørsmål til lærerinne Klara , måtte vi rekke fingeren i været. En virkelig grei ordning som hindret støy og forstyrrelser.
Så var det den første dagen på realskolen. Jeg følte jeg var kommet inn i et nytt stjernesystem med spennende nye mennesker. Første timen etterlot meg fullstendig sjokkskadet. Vi hadde time i norsk. Midt i timen reiste klassens moromann (skulle det vise seg) seg rett av pulten og brølte ut i rommet: " Mann overbord!". Jeg turde så vidt kikke opp av pulten og regnet med at vedkommende ville komme i skammekroken for resten av timen, minst!"
Moromannen fulgte opp med : " Kakemann!" Da var jeg helt sikker på at vedkommende ville bli utvist! Men hva skjedde? Læreren lo så tårene trillet!
Akkurat der og da visste jeg at jeg hadde kommet til "de ugudeliges land" for å bli. Jeg stortrivdes fra første øyeblikk. Siden har jeg aldri sett meg tilbake.
En sentral del i denne organiserte sinnsykdom var at man ikke skulle blande seg med" verdens ugudelige børn". Og "verdens ugudelige børn" var alle andre mennesker på jordkloden untatt denne hjernevaskede forhutlede flokk på drøyt 200 sjeler.
Men min fader var et ekstraordinært tilfelle. Han drev både sportsforretning og sjåførskole, og fikk derfor en kontakflate som få andre i hele Dalane. Det hadde gitt ham et vidsyn som ingen andre i den forhutlede sekt var i nærheten av. Så derfor skulle jeg ha utdannelse! Punktum!
Jeg glemmer aldri første dagen på realskolen. Det var i oktober, ettersom presten ikke hadde gitt meg tillatelse til å begynne blandt "de ugudelige" før jeg var konfirmert i "den eneste rette kirke i hele verden". Far måtte også forplikte seg overfor presten at jeg ikke skulle ha religionsundervisning på realskolen og bli utsatt for "falsk lære". Det ble innvilget av rektor på realskolen.
På sekteskolen på Gamleveien var det disiplin! Vi skulle sitte stille på pultene og lære! Hvis vi skulle stille spørsmål til lærerinne Klara , måtte vi rekke fingeren i været. En virkelig grei ordning som hindret støy og forstyrrelser.
Så var det den første dagen på realskolen. Jeg følte jeg var kommet inn i et nytt stjernesystem med spennende nye mennesker. Første timen etterlot meg fullstendig sjokkskadet. Vi hadde time i norsk. Midt i timen reiste klassens moromann (skulle det vise seg) seg rett av pulten og brølte ut i rommet: " Mann overbord!". Jeg turde så vidt kikke opp av pulten og regnet med at vedkommende ville komme i skammekroken for resten av timen, minst!"
Moromannen fulgte opp med : " Kakemann!" Da var jeg helt sikker på at vedkommende ville bli utvist! Men hva skjedde? Læreren lo så tårene trillet!
Akkurat der og da visste jeg at jeg hadde kommet til "de ugudeliges land" for å bli. Jeg stortrivdes fra første øyeblikk. Siden har jeg aldri sett meg tilbake.
tirsdag 7. januar 2014
Et minne fra Gamleveien skole
Mine sju år på Det Almindelige Samfunds skole på Gamleveien etterlater mange minner. Et trer spesielt fram.
Vår strenge lærerinne Klara satt bak kateteret med gudelig dult og et svært kart over Israel på veggen. Vi hadde karakterbok med tre kolonner: Flid - Orden- Oppførsel. Var alt på stell ble av Klara innført en rød s i hver av kolonnene. Hvis ikke ble de en blå s.
Første blå s i oppførsel fikk jeg for å vært stor i kjeften og måtte både lenge og vel i skammekroken. Jada, vi hadde skammekrok! Det ble ikke siste gang. Neste gang hadde jeg selskap av en klassevenninde som hadde begått den store synd å ha påført seg neglelakk! Hvilken synd! Den gang syntes jeg at tiden i skammekroken gikk så alt for fort!
I hagen ved siden av skolen var det mange plommetrær, og ikke minst en diger tønne som tjente som oppsamlingskum for eierfamileiens etterlatenskapenheter i deres pissepotter. Den skulle tjene som gjødsel om våren i hagen. Klara hadde ettertrykkelig forbudt oss å klatre over gjerdet inn i de "ugudeliges" hage. Tønnen sto forøvrig helt inntil gjerdet.
Så var det en dag vi hadde ballspill, og ballen havnet over gjerdet. To av de eldste og mest utspekulerte guttene lokket meg til å klatre over gjerdet for å hente ballen. På den andre siden av gjerdet mistet jeg fotfestet med katastrofalt resultat. Jeg sto til halsen i tønna! Ytterlige kommentarer unødvendig. Sofie forbarmet seg over meg og loset meg ned Nyeveien hjem til mor. Sofie fortalte hva som hadde hendt, og snille mor snakket bare mildt til meg mens hun fikk av meg de stinkende klær, vasket meg og skiftet.
Karakterboka hadde blitt igjen på skolen.
Neste dag fikk jeg den overlevert av Klara. Under kolonnen oppførsel hadde Klara ikke bare skrevet en stor blå s, men tilføyd med hennes nydelige håndskrift: "Det var ulydigheten som gjorde at han havnet i tønna! Ingen nåde.
En gang spurte jeg Klara om det var syndigt å le. "Nei, hvis du bare ler passelig!"
I skriftlig norsk fikk vi en gang en oppgave hvor vi skulle tegne speilvendt en stangende vær. Vi tok utgangspunkt i den angripende vær på den ene siden av heftet, og så skulle vi prøve på å få den helt lik, speilvendt, på motsatt side, slik at disse to værene dundret mot hverandre.
Mor fortalte noen år senere at Klara hadde vært innom og fortalt at mitt "kunstneriske" resultat hadde vært av en slik art at Klara hadde sittet i lange tider ved kateteret og hadde hatt krampelatter.
Så nå, min kjære Klara (hvor du enn måtte være). Nevnte du ikke engang at det var ikke syndigt å le, hvis man bare lo passelig? Hva kaller du så din krampelatter? Passelig? Jeg bare spør??
Vår strenge lærerinne Klara satt bak kateteret med gudelig dult og et svært kart over Israel på veggen. Vi hadde karakterbok med tre kolonner: Flid - Orden- Oppførsel. Var alt på stell ble av Klara innført en rød s i hver av kolonnene. Hvis ikke ble de en blå s.
Første blå s i oppførsel fikk jeg for å vært stor i kjeften og måtte både lenge og vel i skammekroken. Jada, vi hadde skammekrok! Det ble ikke siste gang. Neste gang hadde jeg selskap av en klassevenninde som hadde begått den store synd å ha påført seg neglelakk! Hvilken synd! Den gang syntes jeg at tiden i skammekroken gikk så alt for fort!
I hagen ved siden av skolen var det mange plommetrær, og ikke minst en diger tønne som tjente som oppsamlingskum for eierfamileiens etterlatenskapenheter i deres pissepotter. Den skulle tjene som gjødsel om våren i hagen. Klara hadde ettertrykkelig forbudt oss å klatre over gjerdet inn i de "ugudeliges" hage. Tønnen sto forøvrig helt inntil gjerdet.
Så var det en dag vi hadde ballspill, og ballen havnet over gjerdet. To av de eldste og mest utspekulerte guttene lokket meg til å klatre over gjerdet for å hente ballen. På den andre siden av gjerdet mistet jeg fotfestet med katastrofalt resultat. Jeg sto til halsen i tønna! Ytterlige kommentarer unødvendig. Sofie forbarmet seg over meg og loset meg ned Nyeveien hjem til mor. Sofie fortalte hva som hadde hendt, og snille mor snakket bare mildt til meg mens hun fikk av meg de stinkende klær, vasket meg og skiftet.
Karakterboka hadde blitt igjen på skolen.
Neste dag fikk jeg den overlevert av Klara. Under kolonnen oppførsel hadde Klara ikke bare skrevet en stor blå s, men tilføyd med hennes nydelige håndskrift: "Det var ulydigheten som gjorde at han havnet i tønna! Ingen nåde.
En gang spurte jeg Klara om det var syndigt å le. "Nei, hvis du bare ler passelig!"
I skriftlig norsk fikk vi en gang en oppgave hvor vi skulle tegne speilvendt en stangende vær. Vi tok utgangspunkt i den angripende vær på den ene siden av heftet, og så skulle vi prøve på å få den helt lik, speilvendt, på motsatt side, slik at disse to værene dundret mot hverandre.
Mor fortalte noen år senere at Klara hadde vært innom og fortalt at mitt "kunstneriske" resultat hadde vært av en slik art at Klara hadde sittet i lange tider ved kateteret og hadde hatt krampelatter.
Så nå, min kjære Klara (hvor du enn måtte være). Nevnte du ikke engang at det var ikke syndigt å le, hvis man bare lo passelig? Hva kaller du så din krampelatter? Passelig? Jeg bare spør??
mandag 6. januar 2014
Skjønnheten og borgermesteren
Jeg kom forleden over en fornøyelig historie fra Stavanger rundt 1930 som involverer aldeles storartet selvironi.
Hovedpersonene er "skjønnheten" og borgermesteren. Og, som assistenter, drikke-kompisene til skjønnheten.
Skjønnheten fikk dette oppnavnet ettersom hans åsyn ( i utgangspunktet særdeles lite vakkert) ble mer og mer furet og værbitt gjennom årene med hektoliter øl konsumert. Fortrinnsvis under åpen himmel i all slags vind og vær sammen med kompisene.
En gang ble "skjønnheten" anmeldt for å ha stjålet en flaske brennevin. Da troppet hele kompisgjengen opp på politikammeret med klar beskjed. " Vi har drukket sammen med skjønnheten i mer enn 30 år og kan bevitne at han drikker ikke brennevin, men bare øl!" Solidaritet i praksis.
En dag dukket skjønnheten opp på borgermesterens kontor og ba om audiens! Han sa det var meget viktig. Borgermesteren var skjønnhetens rake motsetning. Utdannet, alltid velkledd ned til minste detalt, korrekt og høytidelig. Selvironi var for borgermesteren et fremmedord.
Under allerstørste tvil, og etter at staben hadde konferert med borgermesteren, ble "skjønnheten" allernådigst innvilget audiens.
"Nå, hva er ærendet, og hva er det som er så meget viktig?" Borgermesteren var overmåte lite komfortabel med situasjonen.
"Jo", sa "skjønnheten" (med lua i hånden), " jeg ønsker kr. 50,- i bidrag til Stavangers forskjønnelse!"
Borgermesteren svarte:" Jeg kan ikke forstå at herren på noensomhelst måte kan forskjønne Stavanger".
"Jo", svarte skjønnheten, " du ser at jeg har tenkt å reise til Egersund og bli der en uke. Og da trenger jeg penger til togbillett og opphold!"
Borgermestersens ansikt ble hvitere enn snø.
"Syntes ikke borgermesteren at det var et godt forslag?"
"NEI! UT! Og det på flyvende flekken!"
"Skjønnheten" kom nok aldri til Egersund. Men hans selvironi står til en sekser! Minst!!
Hovedpersonene er "skjønnheten" og borgermesteren. Og, som assistenter, drikke-kompisene til skjønnheten.
Skjønnheten fikk dette oppnavnet ettersom hans åsyn ( i utgangspunktet særdeles lite vakkert) ble mer og mer furet og værbitt gjennom årene med hektoliter øl konsumert. Fortrinnsvis under åpen himmel i all slags vind og vær sammen med kompisene.
En gang ble "skjønnheten" anmeldt for å ha stjålet en flaske brennevin. Da troppet hele kompisgjengen opp på politikammeret med klar beskjed. " Vi har drukket sammen med skjønnheten i mer enn 30 år og kan bevitne at han drikker ikke brennevin, men bare øl!" Solidaritet i praksis.
En dag dukket skjønnheten opp på borgermesterens kontor og ba om audiens! Han sa det var meget viktig. Borgermesteren var skjønnhetens rake motsetning. Utdannet, alltid velkledd ned til minste detalt, korrekt og høytidelig. Selvironi var for borgermesteren et fremmedord.
Under allerstørste tvil, og etter at staben hadde konferert med borgermesteren, ble "skjønnheten" allernådigst innvilget audiens.
"Nå, hva er ærendet, og hva er det som er så meget viktig?" Borgermesteren var overmåte lite komfortabel med situasjonen.
"Jo", sa "skjønnheten" (med lua i hånden), " jeg ønsker kr. 50,- i bidrag til Stavangers forskjønnelse!"
Borgermesteren svarte:" Jeg kan ikke forstå at herren på noensomhelst måte kan forskjønne Stavanger".
"Jo", svarte skjønnheten, " du ser at jeg har tenkt å reise til Egersund og bli der en uke. Og da trenger jeg penger til togbillett og opphold!"
Borgermestersens ansikt ble hvitere enn snø.
"Syntes ikke borgermesteren at det var et godt forslag?"
"NEI! UT! Og det på flyvende flekken!"
"Skjønnheten" kom nok aldri til Egersund. Men hans selvironi står til en sekser! Minst!!
torsdag 2. januar 2014
Sats på et fargerikt og levende 2014
Jeg vil med dette innslag på bloggen ønske alle mine blogglesere og facebookvenner en offensiv inngang i det nye året. Jeg skal prøve enkelt å forklare forskjellen mellom en rutinetilværelse og et vågalt farverikt liv.
Hvis jeg kan klare å plante et forståelig bilde inne i hodet på mine lesere er jeg fornøyd med mine pedagogiske evner.
Når folket kommer inn og skal kopiere nøkler regner jeg med i utgangspunktet at de skal ha en standard i blank utgave. Enkelte spør imidlertid etter noe mer fargerikt, og det er da at jeg drar fram en platikkplate påmontert 1 standar grå utgave og rundt 30 meget farverike i forskjellige mønstre.
Det viser seg at denne samling må være et av verdens mest effektive læremidler når det gjelder enkelt og øyeblikkelig å forstå forskjellen en trygg og "grå" tilværelse og et vågalt spennende liv. Jeg har testet læremiddelet når folks sitter på dinglebenken og jeg opptrår som foreleser. Jeg peker da på den grå nøkkelen som illustrasjon på en trygg tilværelse innenfor gitte rammer. Hvis du ikke våger spranget blir du der, og mange trives med det.
Våger du derimot å ta spranget ut i det ukjente (første farverike nøkkel) så setter dette i gang en kjedereaksjon. Du opplever en stadig mer spennende (og noe farlig) verden med spennende mennesker utenfor din vante krets (farvenøkler).
Ser dere nå montasjen med nøkler for dere inne i hodet? Den grå nøkkel forestiller den trygge og noe kjedelige tillværelse. De rundt 30 nøkler med oppkvikkende mønstre og farver representerer det vågale livets muligheter.
Var dette enkelt å forstå, eller ble det for teoretisk.
Uansett- jeg ønsker dere alle et magisk 2014.
Hvis jeg kan klare å plante et forståelig bilde inne i hodet på mine lesere er jeg fornøyd med mine pedagogiske evner.
Når folket kommer inn og skal kopiere nøkler regner jeg med i utgangspunktet at de skal ha en standard i blank utgave. Enkelte spør imidlertid etter noe mer fargerikt, og det er da at jeg drar fram en platikkplate påmontert 1 standar grå utgave og rundt 30 meget farverike i forskjellige mønstre.
Det viser seg at denne samling må være et av verdens mest effektive læremidler når det gjelder enkelt og øyeblikkelig å forstå forskjellen en trygg og "grå" tilværelse og et vågalt spennende liv. Jeg har testet læremiddelet når folks sitter på dinglebenken og jeg opptrår som foreleser. Jeg peker da på den grå nøkkelen som illustrasjon på en trygg tilværelse innenfor gitte rammer. Hvis du ikke våger spranget blir du der, og mange trives med det.
Våger du derimot å ta spranget ut i det ukjente (første farverike nøkkel) så setter dette i gang en kjedereaksjon. Du opplever en stadig mer spennende (og noe farlig) verden med spennende mennesker utenfor din vante krets (farvenøkler).
Ser dere nå montasjen med nøkler for dere inne i hodet? Den grå nøkkel forestiller den trygge og noe kjedelige tillværelse. De rundt 30 nøkler med oppkvikkende mønstre og farver representerer det vågale livets muligheter.
Var dette enkelt å forstå, eller ble det for teoretisk.
Uansett- jeg ønsker dere alle et magisk 2014.
mandag 30. desember 2013
Offensiv livskunst som drivkraft mot 2014
Min kjære moder podet også inn i meg :" Lykken er ikke den skjebne du får, men med det sinn hvormed du bærer den."
Det mest lysende eksempel jeg har opplevd i så måte er en godt voksen bekjent av meg som fikk et tre over ryggen under skoghogst og ble lam fra livet og ned. Han er fullt operativ i dag med spesialtilpasset bil. Han fortalte meg at da han lå på Sunnås og fikk oppleve ungdommer som grunnet ulykker var lammet fra halsen og ned, hadde han selv i sammenlikning vært heldig. Det kunne for ham gått så mye verre.
Det denne ikke-sutrende person demonstrerer er offensiv livskunst på sitt mest lysende. Den sanne livskunstner sammenlikner seg kun med de som er verre stilt enn han (hun) selv! De lever etter visdommen " count your blessings (tell dine velsignelser). Det er bare å observere visdommen fra K. Steincke: "De fleste ville hatt mye å glede seg over hvis de bare hadde hatt tid...".
Jeg liker også ytringen fra en lokal filosof: " Man skal nøye vurdere hva man skal bekymre seg over".
En uerstattelig rikdom i livet er ekte venner. Denne type venner gir klar beskjed hvis de oppdager at du begynner å tenke negative tanker. Personlig har flere av dette kaliber. Den eldste av dem går mot 83 år og er offensiv som en tjueåring. Da jeg forleden mailet ham om at jeg nå ville slakke av på farten, fikk jeg klar melding tilbake. HAN skulle iallefall ikke slakke det allerminste på sitt tempo og planer. Han hadde flere artikler pluss bok på beddingen. Så da forventet han at jeg som bare er guttungen (blir 70) ikke kunne være mindre aktiv. Det var jo direkte vitamininnsprøyting.
Så vil jeg takke alle mine facebookvenner for året som gikk og ønsker dem et offensivt nyttår med mye og variert medmenneskelig livskunst.
Den svenske skøyteløperen Johnny Nilsson hadde som valgspråk:
Sikt på stjernene, så når du kanskje tretoppene.
Her må tenkes stort og offensivt nok!
Jeg vil også komme med observasjonen av fjellklatrer Arne Ness jr.:
Skal man få noe ut av livet, kan man ikke alltid bevege seg på trygg grunn.
Ikke glem drømmen. Og glem aldeles ikke motet til å forfølge drømmen.
Ha et aldeles strålende 2014!!
Det mest lysende eksempel jeg har opplevd i så måte er en godt voksen bekjent av meg som fikk et tre over ryggen under skoghogst og ble lam fra livet og ned. Han er fullt operativ i dag med spesialtilpasset bil. Han fortalte meg at da han lå på Sunnås og fikk oppleve ungdommer som grunnet ulykker var lammet fra halsen og ned, hadde han selv i sammenlikning vært heldig. Det kunne for ham gått så mye verre.
Det denne ikke-sutrende person demonstrerer er offensiv livskunst på sitt mest lysende. Den sanne livskunstner sammenlikner seg kun med de som er verre stilt enn han (hun) selv! De lever etter visdommen " count your blessings (tell dine velsignelser). Det er bare å observere visdommen fra K. Steincke: "De fleste ville hatt mye å glede seg over hvis de bare hadde hatt tid...".
Jeg liker også ytringen fra en lokal filosof: " Man skal nøye vurdere hva man skal bekymre seg over".
En uerstattelig rikdom i livet er ekte venner. Denne type venner gir klar beskjed hvis de oppdager at du begynner å tenke negative tanker. Personlig har flere av dette kaliber. Den eldste av dem går mot 83 år og er offensiv som en tjueåring. Da jeg forleden mailet ham om at jeg nå ville slakke av på farten, fikk jeg klar melding tilbake. HAN skulle iallefall ikke slakke det allerminste på sitt tempo og planer. Han hadde flere artikler pluss bok på beddingen. Så da forventet han at jeg som bare er guttungen (blir 70) ikke kunne være mindre aktiv. Det var jo direkte vitamininnsprøyting.
Så vil jeg takke alle mine facebookvenner for året som gikk og ønsker dem et offensivt nyttår med mye og variert medmenneskelig livskunst.
Den svenske skøyteløperen Johnny Nilsson hadde som valgspråk:
Sikt på stjernene, så når du kanskje tretoppene.
Her må tenkes stort og offensivt nok!
Jeg vil også komme med observasjonen av fjellklatrer Arne Ness jr.:
Skal man få noe ut av livet, kan man ikke alltid bevege seg på trygg grunn.
Ikke glem drømmen. Og glem aldeles ikke motet til å forfølge drømmen.
Ha et aldeles strålende 2014!!
torsdag 19. desember 2013
Mennesket, delfinen, sjimpansen og gorillaen
I den rommelige zoologiske hage i Sydney er det en illustrasjon av menneskets nære slektskap med menneskeapene og gorillaene. Mennesket har omtrendt 98 % av de samme gener som sjimpansene.
Illustrasjonen besto av et slekts-tre utenfor gorillagården som viser når menneskeapene skilte lag med halvapene (med haler), og senere når menneskene senere skilte lag med våre fysiske søskenbarn, gorillaene og sjimpansene.
En enkel og lærerik illustrasjon var sammenlikningen av fotavtrykkene, håndens form og ikke minst hodeskallen. Utført tredimensjonalt i bronse. Jeg tror ikke det er noen steder i verden hvor en observatør kan forstå sammenhengen så ettertrykkelig og øyeblikkelig.
Men det som var ekstra interessant, var det jeg oppdaget i det naturhistoriske museum i metropolen. Der så jeg et snitt av av en delfin, som viste likheten med de indre organer i et menneske. Ikke minst hjernen! Den var som hos mennesket grålig av farve, og den hadde dimensjoner som den menneskelige hjerne. Det skulle vært interessant å denne sammenheng å sammenlikne delfinens hjerne mot de mest intelligente hunderaser.
Å reise er å leve - og lære!!
Illustrasjonen besto av et slekts-tre utenfor gorillagården som viser når menneskeapene skilte lag med halvapene (med haler), og senere når menneskene senere skilte lag med våre fysiske søskenbarn, gorillaene og sjimpansene.
En enkel og lærerik illustrasjon var sammenlikningen av fotavtrykkene, håndens form og ikke minst hodeskallen. Utført tredimensjonalt i bronse. Jeg tror ikke det er noen steder i verden hvor en observatør kan forstå sammenhengen så ettertrykkelig og øyeblikkelig.
Men det som var ekstra interessant, var det jeg oppdaget i det naturhistoriske museum i metropolen. Der så jeg et snitt av av en delfin, som viste likheten med de indre organer i et menneske. Ikke minst hjernen! Den var som hos mennesket grålig av farve, og den hadde dimensjoner som den menneskelige hjerne. Det skulle vært interessant å denne sammenheng å sammenlikne delfinens hjerne mot de mest intelligente hunderaser.
Å reise er å leve - og lære!!
onsdag 18. desember 2013
Er egentlig nettbutikken noen trussel mot fysiske butikker?
I siste utgave av bransjebladet Sport var det en overskrift som fikk meg til å hoppe i stolen. Nettbutikken, en fiasko!
Forfatteren hadde en genial sammenlikning som forklarer hvorfor kun mellom 3 og 5 % av varehandelen foregår på nett. Nettbutikken er ikke noe annet enn en postordrekatalog på nett.
Forfatteren skriver videre at nettbutikken ikke er i nærheten av å utgjøre noen trussel for seriøse og veldrevne "gammeldagse" fysiske butikker. Han gir sistnevnte følgende råd: Fortsett å utvikle butikken slik at den gir kundene impulser og sanseinntrykk i en atmosfære der de besøkende trives. Bare den fysiske butikken har muligheten til å påvirke alle sansene.
Jeg har selv hatt klokkertro på at nettet overtar mer og mer. Så feil går det an å ta! Jeg hadde fullstendig oversett at mennesket er et sosialt vesen. Mennesket liker også å ha gjordt kjøpet i minnerike og positive omgivelser.
Nå har jeg faktisk en konsentrert samling av didgeridooer (blåseinstrumenter fra Australia) som ikke finnes noe annet sted på kloden. Hvis jeg hadde gått inn på nettsiden til Spirit Gallery i Sydney kunne jeg faktisk kjøpt disse over nettet. Illustrasjonene vedrørende didgeridooene er krystallklare. Men da ville jeg ikke hatt noe spesielt forhold til disse kunstverkene.
Som det nå er opplever jeg varmen og servicen fra Mama, Reno og Tara hver gang jeg ser bort på de 6 ekstraordinære didgeridooene. Minnene om disse flotte og inspirerende medmenneskene vil følge meg resten av min tid og gir disse kunstverk "sjel".
Til sammenlikning har jeg 5 andre didgeridooer som jeg kjøpte i Brisbane. De er fine nok, men selv om jeg sånn noenlunne husker butikken jeg kjøpte dem i , husker jeg ikke annet av ekspeditøren enn at han var en kineser som snakket meget dårlig engelsk. Så for meg er dette bare 5 fint malte rør uten noensomhelst historie knyttet til dem.
Og nettopp det er selvelste oppskriften for å konkurrere med nettet.
Skap minneverdige opplevelser for dine kjøpere. Minner som de skal med seg resten av sin tid.
Og så må disse nisjeforretningene være like spesielle som hver enkelt didgeridoo. Det finnes nemlig bare et eksemplar av hver seriøs didgeridoo. De kan ikke kopieres.
Når det gjelder netthandel så har den kommet for å bli. Bare spør Amazon. Men så var det da hvor stor prosentandel av handelen den skal ta...... Fremtiden vil vise.
Forfatteren hadde en genial sammenlikning som forklarer hvorfor kun mellom 3 og 5 % av varehandelen foregår på nett. Nettbutikken er ikke noe annet enn en postordrekatalog på nett.
Forfatteren skriver videre at nettbutikken ikke er i nærheten av å utgjøre noen trussel for seriøse og veldrevne "gammeldagse" fysiske butikker. Han gir sistnevnte følgende råd: Fortsett å utvikle butikken slik at den gir kundene impulser og sanseinntrykk i en atmosfære der de besøkende trives. Bare den fysiske butikken har muligheten til å påvirke alle sansene.
Jeg har selv hatt klokkertro på at nettet overtar mer og mer. Så feil går det an å ta! Jeg hadde fullstendig oversett at mennesket er et sosialt vesen. Mennesket liker også å ha gjordt kjøpet i minnerike og positive omgivelser.
Nå har jeg faktisk en konsentrert samling av didgeridooer (blåseinstrumenter fra Australia) som ikke finnes noe annet sted på kloden. Hvis jeg hadde gått inn på nettsiden til Spirit Gallery i Sydney kunne jeg faktisk kjøpt disse over nettet. Illustrasjonene vedrørende didgeridooene er krystallklare. Men da ville jeg ikke hatt noe spesielt forhold til disse kunstverkene.
Som det nå er opplever jeg varmen og servicen fra Mama, Reno og Tara hver gang jeg ser bort på de 6 ekstraordinære didgeridooene. Minnene om disse flotte og inspirerende medmenneskene vil følge meg resten av min tid og gir disse kunstverk "sjel".
Til sammenlikning har jeg 5 andre didgeridooer som jeg kjøpte i Brisbane. De er fine nok, men selv om jeg sånn noenlunne husker butikken jeg kjøpte dem i , husker jeg ikke annet av ekspeditøren enn at han var en kineser som snakket meget dårlig engelsk. Så for meg er dette bare 5 fint malte rør uten noensomhelst historie knyttet til dem.
Og nettopp det er selvelste oppskriften for å konkurrere med nettet.
Skap minneverdige opplevelser for dine kjøpere. Minner som de skal med seg resten av sin tid.
Og så må disse nisjeforretningene være like spesielle som hver enkelt didgeridoo. Det finnes nemlig bare et eksemplar av hver seriøs didgeridoo. De kan ikke kopieres.
Når det gjelder netthandel så har den kommet for å bli. Bare spør Amazon. Men så var det da hvor stor prosentandel av handelen den skal ta...... Fremtiden vil vise.
tirsdag 17. desember 2013
Bondesamfunnet 1950 nærmere 1650 enn 2014
Rasman Polden har gitt ut en kulturhistorisk viktig bok med titel DER INGEN LENGER BUR. Boka tar for seg fraflyttede gardsbruk i Helleland. Og for meg var den særdeles interessant.
I 1947 som treåring kom jeg til garden Gådå rett under Grønning. Mellom Høyland og Gåda lå Holand. Og innenfor Gådå lå Roghaug og ikke minst Dalen.
Og i 1947 var det gardsdrift på Grønning, Dalen, Roghaug, Gådå og Holand- alle 5. I dag er det bare drift på Gådå. Det som slo meg da jeg studerte bildene av Dalen og Holan var at disse bygningene og driftsformen hadde mye mer til felles med jordbruket i 1650 enn de har med dagens høymekaniserte jordbruk.
Så på seksti korte år har min generasjon gjennomlevet en revolusjon i samfunnsutvikling som trosser enhver fantasi til de som levde den gang. Virkeligheten overgår til de grader fantasien.
Oskar i Dalen ble en ruvende skikkelse i min fireårige barneverden. Jeg husker jeg var innom et par ganger og besøkte Oskar og Maria. I dag ville de blitt kaldt samboere, men den tids titel på damene var tjenestejenter. Det jeg husker var den uforstyrrelige ro som hersket der inne i den enkle stue.
Sandelig satte de ikke store krav til tilværelsen der de levde særdeles nøkternt med ikke altfor mange husdyr.
Og de var ikke alene. Langt inn på 1950-tallet levde det mange rundt i dette land så enkelt og tildels fattigsligt. Jeg har selv vært et par steder tidlig på 1960 tallet hvor det var usigelig fattigsligt og primitivt. Innlagt vann og strøm? Nei! Primitiv utedass? Ja! Julegavepress? Nei!
Som jeg betrakter bildet av "primitive" Dalen nok en gang, strøymer minnene på så eg knapt kan anda. Å ha fått delta som aktør i en enkel og særdeles lite kravstor sivilisasjon er jeg evig takknemlig for. Det minner meg stadig om visdommen i ordtaket "count your blessings". ( Tell dine velsignelser).
Hvis jeg innimellom glemmer dette, skal jeg bla meg fram til bildet av Dalen. Tenke seg til at for meg er det mentalt kortere å reise til Sydney enn det var for Oskar og Maria å reise til Egersund!
Og mens Oscar og Maria var "gamle" og utslitte når de rundet 50, er dagens syttiåringer ungdommelige og bereist over den ganske verden.
Så alt var sandelig ikke bedre før!!
I 1947 som treåring kom jeg til garden Gådå rett under Grønning. Mellom Høyland og Gåda lå Holand. Og innenfor Gådå lå Roghaug og ikke minst Dalen.
Og i 1947 var det gardsdrift på Grønning, Dalen, Roghaug, Gådå og Holand- alle 5. I dag er det bare drift på Gådå. Det som slo meg da jeg studerte bildene av Dalen og Holan var at disse bygningene og driftsformen hadde mye mer til felles med jordbruket i 1650 enn de har med dagens høymekaniserte jordbruk.
Så på seksti korte år har min generasjon gjennomlevet en revolusjon i samfunnsutvikling som trosser enhver fantasi til de som levde den gang. Virkeligheten overgår til de grader fantasien.
Oskar i Dalen ble en ruvende skikkelse i min fireårige barneverden. Jeg husker jeg var innom et par ganger og besøkte Oskar og Maria. I dag ville de blitt kaldt samboere, men den tids titel på damene var tjenestejenter. Det jeg husker var den uforstyrrelige ro som hersket der inne i den enkle stue.
Sandelig satte de ikke store krav til tilværelsen der de levde særdeles nøkternt med ikke altfor mange husdyr.
Og de var ikke alene. Langt inn på 1950-tallet levde det mange rundt i dette land så enkelt og tildels fattigsligt. Jeg har selv vært et par steder tidlig på 1960 tallet hvor det var usigelig fattigsligt og primitivt. Innlagt vann og strøm? Nei! Primitiv utedass? Ja! Julegavepress? Nei!
Som jeg betrakter bildet av "primitive" Dalen nok en gang, strøymer minnene på så eg knapt kan anda. Å ha fått delta som aktør i en enkel og særdeles lite kravstor sivilisasjon er jeg evig takknemlig for. Det minner meg stadig om visdommen i ordtaket "count your blessings". ( Tell dine velsignelser).
Hvis jeg innimellom glemmer dette, skal jeg bla meg fram til bildet av Dalen. Tenke seg til at for meg er det mentalt kortere å reise til Sydney enn det var for Oskar og Maria å reise til Egersund!
Og mens Oscar og Maria var "gamle" og utslitte når de rundet 50, er dagens syttiåringer ungdommelige og bereist over den ganske verden.
Så alt var sandelig ikke bedre før!!
Fremtidens aviser og fremtidens butikker
I Dagens Næringsliv av i går leser jeg bl.a.: Alt for mye av journalistikken lages på samme vis som for 20, 30 og 50 år siden." Og så videre: VG er blandt de mediehusene som har skjønt at samspill mellom leserne og seerne er helt nødvendig for å overleve."
Det samme gjelder butikkene i gamle bysentra. Dette har jeg terpet på før. Kundene må aktivt involveres. Det fikk jeg et slående bevis på sist fredag kveld. Jeg har mine konsentrerte åpningstider (1100 til 1600 vinterstid) og er ikke medlem av Sentrumsforeningen Der har jeg ingenting å gjøre ettersom det på butikkdøren står med STORE bokstaver: Rogalands Severdighet nr. 16. Og så med mindre skrift: 16 meter fra Egersund Kino. Passe humoristisk.
Spesielle omstendigheter gjorde at jeg fikk besøk av 4 ektepar fra Nord-Jæren kl. 18.30 denne fredag Den ene herremannen skulle ha en hatt. Gjengen var i festhumør (skulle på revy senere). Showet varte helt fram til kl. 2000 bak lukkede butikkdører. Mine roller var å opptre vekselvis som tilrettelegger, myndig dirigent, hovmester og seriøs fagmann. Gjestene selv sto for kalasunderholdning der de etter tur og meget aktivt vekslet mellom rollene som hattejury og mannequiner. Og den magiske åtteseters-dinglebenk var helt avgjørende for den sosiale setting! Det endte opp med at fem av den humørsmittende gjengen vandret ut av Saloon Kakadu med hatter på hodet (alle forskjellige modeller), overmåte godt fornøyd med tingenes tilstand. De sa de hadde fått et minne for livet og ville aldri glemme da de opptrådte som mannequiner. Jeg for min del hadde fått et glimt av framtiden. Og den er at de som driver med ekstrem nisje kan ha slike happeninger utenom åpningstiden en gang imellom. Salg og kjøp er ikke det vesenlige, men selve opplevelsen. Og langtidseffekten er ubetalelig reklame ved hjelp av munn til munn metoden. Og den er effektiv!
Den påfølgende lørdag ble det solgt 3 hatter (tre forskjellige herrer) uten minste behov for show. Hver især av herrene visste hva de skulle ha, så det gikk fort og effektivt. Den fjerde hatt som ble solgt hadde litt show rundt seg. Mor/far/sønn/svigerdatter kom inn. Mor hadde tidligere virket i butikk som bl.a. hadde solgt damehatter! Sønn skulle få hatt av mor. Jeg plasserte juryen på dinglebenken, sønnen på catwalken og fant fram de modeller jeg mente valget burde stå om- og trakk meg diskret tilbake. Resten ordnet seg selv. Alle fire var strålende fornøyd med valget. Jeg er nå blitt så dreven etter 7 års erfaring med hatter at jeg øyeblikkelig så hva som var riktig hatt. Men- tro det eller ei- jeg klarer faktisk å stoppe min nesten konstante talestrøm når det er psykologisk riktig. Spesielt når jeg har kontakt med hatteeksperter! Og denne mor var virkelig ekspert på hatter!
Verdens største utvalg av australske hatter finner du i Sydney. Men 99 % (minst!) kunne jeg ikke solgt hos meg. De er (for meg) rett og slett for "harry". Det er da jeg får bekreftet at Bill (min produsent) er et geni når det gjelder forståelse for virkelig "style".
Til opplysning- de16 dagene jeg var i Sydney (4 millioner innbyggere) kunne jeg telle på én hånd hvor mange personer jeg møtte som gikk med hatt. Tenke seg til at i min barndom gikk alle menn i den vestlige sivilisasjon med hatt. Og nå er alle gammeldagse hattebutikker blitt historie......
Det samme gjelder butikkene i gamle bysentra. Dette har jeg terpet på før. Kundene må aktivt involveres. Det fikk jeg et slående bevis på sist fredag kveld. Jeg har mine konsentrerte åpningstider (1100 til 1600 vinterstid) og er ikke medlem av Sentrumsforeningen Der har jeg ingenting å gjøre ettersom det på butikkdøren står med STORE bokstaver: Rogalands Severdighet nr. 16. Og så med mindre skrift: 16 meter fra Egersund Kino. Passe humoristisk.
Spesielle omstendigheter gjorde at jeg fikk besøk av 4 ektepar fra Nord-Jæren kl. 18.30 denne fredag Den ene herremannen skulle ha en hatt. Gjengen var i festhumør (skulle på revy senere). Showet varte helt fram til kl. 2000 bak lukkede butikkdører. Mine roller var å opptre vekselvis som tilrettelegger, myndig dirigent, hovmester og seriøs fagmann. Gjestene selv sto for kalasunderholdning der de etter tur og meget aktivt vekslet mellom rollene som hattejury og mannequiner. Og den magiske åtteseters-dinglebenk var helt avgjørende for den sosiale setting! Det endte opp med at fem av den humørsmittende gjengen vandret ut av Saloon Kakadu med hatter på hodet (alle forskjellige modeller), overmåte godt fornøyd med tingenes tilstand. De sa de hadde fått et minne for livet og ville aldri glemme da de opptrådte som mannequiner. Jeg for min del hadde fått et glimt av framtiden. Og den er at de som driver med ekstrem nisje kan ha slike happeninger utenom åpningstiden en gang imellom. Salg og kjøp er ikke det vesenlige, men selve opplevelsen. Og langtidseffekten er ubetalelig reklame ved hjelp av munn til munn metoden. Og den er effektiv!
Den påfølgende lørdag ble det solgt 3 hatter (tre forskjellige herrer) uten minste behov for show. Hver især av herrene visste hva de skulle ha, så det gikk fort og effektivt. Den fjerde hatt som ble solgt hadde litt show rundt seg. Mor/far/sønn/svigerdatter kom inn. Mor hadde tidligere virket i butikk som bl.a. hadde solgt damehatter! Sønn skulle få hatt av mor. Jeg plasserte juryen på dinglebenken, sønnen på catwalken og fant fram de modeller jeg mente valget burde stå om- og trakk meg diskret tilbake. Resten ordnet seg selv. Alle fire var strålende fornøyd med valget. Jeg er nå blitt så dreven etter 7 års erfaring med hatter at jeg øyeblikkelig så hva som var riktig hatt. Men- tro det eller ei- jeg klarer faktisk å stoppe min nesten konstante talestrøm når det er psykologisk riktig. Spesielt når jeg har kontakt med hatteeksperter! Og denne mor var virkelig ekspert på hatter!
Verdens største utvalg av australske hatter finner du i Sydney. Men 99 % (minst!) kunne jeg ikke solgt hos meg. De er (for meg) rett og slett for "harry". Det er da jeg får bekreftet at Bill (min produsent) er et geni når det gjelder forståelse for virkelig "style".
Til opplysning- de16 dagene jeg var i Sydney (4 millioner innbyggere) kunne jeg telle på én hånd hvor mange personer jeg møtte som gikk med hatt. Tenke seg til at i min barndom gikk alle menn i den vestlige sivilisasjon med hatt. Og nå er alle gammeldagse hattebutikker blitt historie......
mandag 16. desember 2013
Traktoren, utedassen og shoppingsenterne.
Da traktoren kom på 1950 tallet forsvant hesten langsomt ut som arbeidsdyr. Jeg fikk oppleve det på nærmeste hold.
Da vannklosettet kom for fullt, forsvant utedassen langsomt og sikkert.
Og da shoppingsenterne oppsto døde bykjernene langsomt ut som stedet hvor man gjør sine innkjøp. Og det er med samfunnsforandringen som det er med alderdommen. Den kommer snikende ganske umerkelig.
Nå skiver vi 16. desember og det skulle ifølge det som var "normalt" før bety at det kokte av folk i gatene. Så er aldeles ikke tilfelle. Det døde sentrum i Egersund føles i dag ekstra dødt når man sammenlikner med julebydagene. ( De døde bysentrum finnes for øvrig over alt nå for tiden."
Det som har skjedd i Egersund etter at julebyen ble startet, er at det blir mange "døde" handledager i desember. Handelen blir nå konsentrert om dagene i de to uker juleby pluss de aller siste panikkdager.
Og det betyr mange dager på tomgang bak diskene.
For kundene som vil ha god service og seriøs oppmerksomhet fra butikkstaben er det nok lurt å handle på de tider da det er stille i butikkene.
Men det er jo slik at for mange mennesker er livet et utsettelsesprosjekt. Det er så sandelig også julegavekjøp!
Og så lover man seg selv dyrt og hellig at neste år skal man være ute i tide med gavekjøp.
Hadde det kanskje vært en ide å gi som "gave" til de voksne et innpakket kort hvor det sto skrevet: "Dette kort er et bevis på at jeg denne jul "gir" deg en dyp, personlig og uforstyrret samtale nå du monne ønske det. Da har man byttet ut materie med ånd og opplevelse. Noe å tenke på.
Da vannklosettet kom for fullt, forsvant utedassen langsomt og sikkert.
Og da shoppingsenterne oppsto døde bykjernene langsomt ut som stedet hvor man gjør sine innkjøp. Og det er med samfunnsforandringen som det er med alderdommen. Den kommer snikende ganske umerkelig.
Nå skiver vi 16. desember og det skulle ifølge det som var "normalt" før bety at det kokte av folk i gatene. Så er aldeles ikke tilfelle. Det døde sentrum i Egersund føles i dag ekstra dødt når man sammenlikner med julebydagene. ( De døde bysentrum finnes for øvrig over alt nå for tiden."
Det som har skjedd i Egersund etter at julebyen ble startet, er at det blir mange "døde" handledager i desember. Handelen blir nå konsentrert om dagene i de to uker juleby pluss de aller siste panikkdager.
Og det betyr mange dager på tomgang bak diskene.
For kundene som vil ha god service og seriøs oppmerksomhet fra butikkstaben er det nok lurt å handle på de tider da det er stille i butikkene.
Men det er jo slik at for mange mennesker er livet et utsettelsesprosjekt. Det er så sandelig også julegavekjøp!
Og så lover man seg selv dyrt og hellig at neste år skal man være ute i tide med gavekjøp.
Hadde det kanskje vært en ide å gi som "gave" til de voksne et innpakket kort hvor det sto skrevet: "Dette kort er et bevis på at jeg denne jul "gir" deg en dyp, personlig og uforstyrret samtale nå du monne ønske det. Da har man byttet ut materie med ånd og opplevelse. Noe å tenke på.
Magiske Blue Mountains rundt Sydney.
Hvis du legger ut på den totalt laaange flyturen til Sydney (rundt 22 timer), for all del få med deg Blue Mountains rundt Sydney. Jeg kan takke en ekspeditør i en Outdoor-butikk i Hobart for at jeg under mitt tredje besøk i Sydney endelig fikk med meg denne magiske naturopplevelsen.
Bare togturen opp til Katomba er en opplevelse i seg selv. Jeg hadde følelsen av å reise på første klasse. Det var selvsagt dobbeltspor helt opp, og jernbanevognene var i to etasjer! Og prisen på luksusopplevelsen i andre etasje var 65 kr. for tur/retur! To timer opp og to timer ned. Jernbanelinjen stiger omtrent hele veien opp til turistknutepunktet Katomba.
Da jeg i 2007 kjørte hele strekningen Brisbane-Cairns (1680km.), syntes jeg landskapet var dørgende flatt og kjedelig. Derfor ble jeg tatt fullstendig på sengen etterhvert som Blue Mountains åpenbarte seg i all sin velde. Hvilke dimensjoner på de milevise skoger! Og nettopp skog er det siste jeg forbinder med Australia (minus Tasmania). Blue Mountains er først og fremst endeløse skoger og et helt spesielt blått himmellys som trollbinder alle som besøker denne magiske region.
Går du ned hovedgaten i Katomba står du plutselig ved et flere hundre meter høyt stup som gjør at hele den voldsomme naturscene minner om Grand Canyon. Her var det flere vandringsstier med tilhørende hjertet-i-halsen stup. Folk med høydeskrekk er hermed advart. Det er trygt å vandre på stiene, men det er ikke stengsler på utsiktsstedene, så trår du feil......
Var togturen billig , var billetten med turistbussen dyr. Du kunne gå av og på ved de faste stoppestedene i en rundløype på noen få kilometer. Dette skulle betales med kr. 230,-. For meg var dette i grenseland til turistflåing. Derfor anbefaler jeg deg hvis du er i Sydney å kjøpe en komplett pakke på turistkontoret. Da får du bussbillett og billetter til de to svevebanene over Canyonen inkludert. Da er prisen totalt ikke så MYE dyrere. Og da får du virkelig valuta for pengene.
En vis mann fortalte meg en gang "at man skal være meget nøye med hva man skal bruke energi på å bekymre seg over". Derfor la jeg bare i sammen prisen på den alt for billige togbilletten med den alt for dyre bussbilletten , og så var det samlet helt o.k. Det kommer under begrepet Psykologisk Livskunst.
Så for all del- er du i Sydney og har tid- få med deg Blue Mountains. Det bør være like selvfølgelig som å oppleve Operahuset innenfra. Den guidede turen i Operahuset er nemlig et absolutt must. Der fikk jeg vite bl.a. at glassplatene ("taksteinene") som dekker hele Operahuset kommer fra Sveits! Av alle steder! Og de gigantiske vinduene fra Frankrike. For å hindre at vinduene sprekker når de utvider seg på de virkelig varme dagene, er de utstyrt med spesiell fugemasse i karmene og midt på vindusflaten der de er delt.
Livskunsten består av å lære seg noe nytt hver dag og ikke gjøre seg fortjent til følgende tekst på gravsteinen: "Død og tilstivnet som tjueåring, men begravet som åttiåring".
Bare togturen opp til Katomba er en opplevelse i seg selv. Jeg hadde følelsen av å reise på første klasse. Det var selvsagt dobbeltspor helt opp, og jernbanevognene var i to etasjer! Og prisen på luksusopplevelsen i andre etasje var 65 kr. for tur/retur! To timer opp og to timer ned. Jernbanelinjen stiger omtrent hele veien opp til turistknutepunktet Katomba.
Da jeg i 2007 kjørte hele strekningen Brisbane-Cairns (1680km.), syntes jeg landskapet var dørgende flatt og kjedelig. Derfor ble jeg tatt fullstendig på sengen etterhvert som Blue Mountains åpenbarte seg i all sin velde. Hvilke dimensjoner på de milevise skoger! Og nettopp skog er det siste jeg forbinder med Australia (minus Tasmania). Blue Mountains er først og fremst endeløse skoger og et helt spesielt blått himmellys som trollbinder alle som besøker denne magiske region.
Går du ned hovedgaten i Katomba står du plutselig ved et flere hundre meter høyt stup som gjør at hele den voldsomme naturscene minner om Grand Canyon. Her var det flere vandringsstier med tilhørende hjertet-i-halsen stup. Folk med høydeskrekk er hermed advart. Det er trygt å vandre på stiene, men det er ikke stengsler på utsiktsstedene, så trår du feil......
Var togturen billig , var billetten med turistbussen dyr. Du kunne gå av og på ved de faste stoppestedene i en rundløype på noen få kilometer. Dette skulle betales med kr. 230,-. For meg var dette i grenseland til turistflåing. Derfor anbefaler jeg deg hvis du er i Sydney å kjøpe en komplett pakke på turistkontoret. Da får du bussbillett og billetter til de to svevebanene over Canyonen inkludert. Da er prisen totalt ikke så MYE dyrere. Og da får du virkelig valuta for pengene.
En vis mann fortalte meg en gang "at man skal være meget nøye med hva man skal bruke energi på å bekymre seg over". Derfor la jeg bare i sammen prisen på den alt for billige togbilletten med den alt for dyre bussbilletten , og så var det samlet helt o.k. Det kommer under begrepet Psykologisk Livskunst.
Så for all del- er du i Sydney og har tid- få med deg Blue Mountains. Det bør være like selvfølgelig som å oppleve Operahuset innenfra. Den guidede turen i Operahuset er nemlig et absolutt must. Der fikk jeg vite bl.a. at glassplatene ("taksteinene") som dekker hele Operahuset kommer fra Sveits! Av alle steder! Og de gigantiske vinduene fra Frankrike. For å hindre at vinduene sprekker når de utvider seg på de virkelig varme dagene, er de utstyrt med spesiell fugemasse i karmene og midt på vindusflaten der de er delt.
Livskunsten består av å lære seg noe nytt hver dag og ikke gjøre seg fortjent til følgende tekst på gravsteinen: "Død og tilstivnet som tjueåring, men begravet som åttiåring".
lørdag 14. desember 2013
Den livsfarlig "sexy" kinesiske drosjesfåfør
Hoveformålet med dette års australiareise var å besøke sjefen for Kakadu- Craig Whillas i Bankstown. Bankstown er en forstad til Sydney.
Mitt hotell bestilte en taxi som ankom presis med en kinesisk sjåfør. Han skulle vise seg å være litt av en type. Ikke lenge etter oppstarten av turen var han svært ivrig med å vise meg et innslag han hadde hatt på Utube. Titelen het The Sexy Taxidriver (himself).
Han tuklet med telefonen for å finne innslaget mens bilen måtte stort sett seile sin egen sjø med meg som oppasser. Jeg hadde hjertet i halsen under hele turen mens han viste meg innlaget og kommenterte det ettertrykkelig. Han var tydeligvis overmåte tilfreds med at han hadde publisert dette på Utube.
Vi kom levende fram til Kakadus hovedkvarter og jeg kunne slappe av. Kineseren spurte om han også kunne få returen til mitt hotell. Jeg avtalte at han skulle hente meg om et par timer på betingelse av at konsentrerte seg om kjøringen full og helt. Han lovet dyrt og hellig.
Craig og jeg fant tonen med en eneste gang. Han var særdeles jordnær og vettug. Vi delte den samme forretningsfilosofien. Han var dessuten svært interessert i racersykler, ettersom han hadde syklet noen ritt som amatør. Og da var det gjordt. Vi snakket like mye sykler som vi diskuterte Kakadu. Vi skiltes for denne gang helt synkronisert når det gjaldt Kakadus framtid.
På tilbaketuren hadde kineseren nå en annen Utub-video på gang. Denne gang var det The Comic Taxidriver (himself). Jeg påpekte at vi var blitt enige om ingen Utube-innslag på hjemturen. Men dette var jo en annen video, sa han, og ikke Sexy Driver. Da ga jeg opp. Vi kom levende fram denne gang også, selv om hjertet mitt var i halsen hele tiden også på returen.
Så der er drosjesjåfører, og der er drosjesjåfører. Men denne drosjesjåføren husker jeg iallefall i lange tider.
Mitt hotell bestilte en taxi som ankom presis med en kinesisk sjåfør. Han skulle vise seg å være litt av en type. Ikke lenge etter oppstarten av turen var han svært ivrig med å vise meg et innslag han hadde hatt på Utube. Titelen het The Sexy Taxidriver (himself).
Han tuklet med telefonen for å finne innslaget mens bilen måtte stort sett seile sin egen sjø med meg som oppasser. Jeg hadde hjertet i halsen under hele turen mens han viste meg innlaget og kommenterte det ettertrykkelig. Han var tydeligvis overmåte tilfreds med at han hadde publisert dette på Utube.
Vi kom levende fram til Kakadus hovedkvarter og jeg kunne slappe av. Kineseren spurte om han også kunne få returen til mitt hotell. Jeg avtalte at han skulle hente meg om et par timer på betingelse av at konsentrerte seg om kjøringen full og helt. Han lovet dyrt og hellig.
Craig og jeg fant tonen med en eneste gang. Han var særdeles jordnær og vettug. Vi delte den samme forretningsfilosofien. Han var dessuten svært interessert i racersykler, ettersom han hadde syklet noen ritt som amatør. Og da var det gjordt. Vi snakket like mye sykler som vi diskuterte Kakadu. Vi skiltes for denne gang helt synkronisert når det gjaldt Kakadus framtid.
På tilbaketuren hadde kineseren nå en annen Utub-video på gang. Denne gang var det The Comic Taxidriver (himself). Jeg påpekte at vi var blitt enige om ingen Utube-innslag på hjemturen. Men dette var jo en annen video, sa han, og ikke Sexy Driver. Da ga jeg opp. Vi kom levende fram denne gang også, selv om hjertet mitt var i halsen hele tiden også på returen.
Så der er drosjesjåfører, og der er drosjesjåfører. Men denne drosjesjåføren husker jeg iallefall i lange tider.
torsdag 12. desember 2013
Sentrumbutikkenes store og vanskelige utfordring
I Stavanger Aftenblad kunne vi forleden lese at Stavanger Sentrum på dagtid er dødt og tomt for folk. Det samme gjelder Egersund og alle andre bysentra i Norge. Og nå er vi i julemåneden desember, og det er like dødt. Jeg synes litt synd på de butikker som har virkelig lagt seg i selen med flotte juleutstillinger. Det skaffer ikke et eneste ekstrasalg hvis butikkene mangler innhold og opplevelser. Det blir som å sminke den utseendemessig flotte dame med pudder, leppestift og hele pakken. Hvis hun forsatt er like tom innvendig, er hun fortsatt like uinteressant. Så og med butikker.
Jeg så det samme i 4-milloners Sydney. Butikkene var så stappet med varer at du kunne knapt røre deg. De eneste to "butikker" jeg fant interessante (blandt de hundrevis jeg var innom) var Spirit Gallery (hvor jeg kjøpte mine didgeridooer) og Victoriabygningen i George Street. Victoriabygningen er en ærverdig gammel bygning i flere etasjer og dekker et helt kvartal. Det inne finner du det mest fantastisk kunstige juletre i hele Australia. Det er 30 meter (!) høyt og har en blinkende lysdekorasjon som er nærmest magisk. Det strekker seg over flere etasjer gjennom den store åpning midt i bygningen. Og i alle etasjer er det små kafebord rundt midtåpningen. Å sitte der med utsøkt kaffe og kake og betrakte det pulserende folketeater pluss fantastisk juletre- det husker jeg i årene som kommer.
De store varehusene i London kaller framtidens oppskrift for "varenes teater". Og jeg siterer fra en avisartikkel i ærværdige Aftenposten:" Her skal det ikke selges varer i den travle førjulstid, men en OPPLEVELSE. Disse varehusene er veldig bevisste på at shopping skal være en sosial aktivitet i seg selv. Det handler om å bli underholdt, overrasket og oppleve noe spektakulært.
Rett og slett for å overleve måtte jeg mer enn noen være fullt oppmerksom på dette. Derfor betrakter jeg "gammeldags" tenkende butikker som levende museumer fra steinalderen. Og med gammeldagse tenker jeg butikker som kjøper inn varer, stabler dem i hyller innvendig og stativer utvendig med svære glorete prislapper. Og dett er dett! Ikke en eneste minneverdig opplevelse, bare trøtte varer som det er så alt for mye av. De overlever ikke framtiden..
De som overlever framtiden er shoppingsenterne type London ( aldeles ikke nitriste Kvadrat), netthandelen og rendyrkede nisjebutikker som gir de besøkende seriøs oppmersomhet. Kan sistnevnte i tillegg by på show (når det monne passe) ligger de godt an for å møteframtiden.
Jeff Bezos som med sin Amazon-netthandel (95000 ansatte) er i ferd med fullstendig å revolusjonere varehandelen har helt fra starten vært urokkelig når det det gjelder Amazons grunnmur. Den er bygget på tre store ideer : 1. Sett kunden først. 2. Tenk nytt. 3. Vær tålmodig.
Jeg hadde forleden en artig opplevelse i Saloon Kakadu. Jeg fikk besøk av meget seriøs dame i 30 års alderen. Underholdningsartisten i meg fikk hvile mens den seriøse fagmannen tok helt over. Damen var i over en time. Hun hadde en utrolig kjennskap til sportsbransjen. Hun ble så begeistret for de superkule villmarksbukser som Kakadu kun produserer for meg ( i hele verden!) at hun kjøpte et eksemplar. Denne bukse skulle hun ha på seg på arbeide hver dag og gjøre sine kollegaer misunte. Jeg tillot meg å spørre hvor hun jobbet. Svaret var : " Hos XXL i Kristiansand!"
Jeg så det samme i 4-milloners Sydney. Butikkene var så stappet med varer at du kunne knapt røre deg. De eneste to "butikker" jeg fant interessante (blandt de hundrevis jeg var innom) var Spirit Gallery (hvor jeg kjøpte mine didgeridooer) og Victoriabygningen i George Street. Victoriabygningen er en ærverdig gammel bygning i flere etasjer og dekker et helt kvartal. Det inne finner du det mest fantastisk kunstige juletre i hele Australia. Det er 30 meter (!) høyt og har en blinkende lysdekorasjon som er nærmest magisk. Det strekker seg over flere etasjer gjennom den store åpning midt i bygningen. Og i alle etasjer er det små kafebord rundt midtåpningen. Å sitte der med utsøkt kaffe og kake og betrakte det pulserende folketeater pluss fantastisk juletre- det husker jeg i årene som kommer.
De store varehusene i London kaller framtidens oppskrift for "varenes teater". Og jeg siterer fra en avisartikkel i ærværdige Aftenposten:" Her skal det ikke selges varer i den travle førjulstid, men en OPPLEVELSE. Disse varehusene er veldig bevisste på at shopping skal være en sosial aktivitet i seg selv. Det handler om å bli underholdt, overrasket og oppleve noe spektakulært.
Rett og slett for å overleve måtte jeg mer enn noen være fullt oppmerksom på dette. Derfor betrakter jeg "gammeldags" tenkende butikker som levende museumer fra steinalderen. Og med gammeldagse tenker jeg butikker som kjøper inn varer, stabler dem i hyller innvendig og stativer utvendig med svære glorete prislapper. Og dett er dett! Ikke en eneste minneverdig opplevelse, bare trøtte varer som det er så alt for mye av. De overlever ikke framtiden..
De som overlever framtiden er shoppingsenterne type London ( aldeles ikke nitriste Kvadrat), netthandelen og rendyrkede nisjebutikker som gir de besøkende seriøs oppmersomhet. Kan sistnevnte i tillegg by på show (når det monne passe) ligger de godt an for å møteframtiden.
Jeff Bezos som med sin Amazon-netthandel (95000 ansatte) er i ferd med fullstendig å revolusjonere varehandelen har helt fra starten vært urokkelig når det det gjelder Amazons grunnmur. Den er bygget på tre store ideer : 1. Sett kunden først. 2. Tenk nytt. 3. Vær tålmodig.
Jeg hadde forleden en artig opplevelse i Saloon Kakadu. Jeg fikk besøk av meget seriøs dame i 30 års alderen. Underholdningsartisten i meg fikk hvile mens den seriøse fagmannen tok helt over. Damen var i over en time. Hun hadde en utrolig kjennskap til sportsbransjen. Hun ble så begeistret for de superkule villmarksbukser som Kakadu kun produserer for meg ( i hele verden!) at hun kjøpte et eksemplar. Denne bukse skulle hun ha på seg på arbeide hver dag og gjøre sine kollegaer misunte. Jeg tillot meg å spørre hvor hun jobbet. Svaret var : " Hos XXL i Kristiansand!"
onsdag 11. desember 2013
Hva er det vi har mistet i 2013?
I Natural Museum i Sydney kom jeg i prat med en innfødt (aborigine). Han fortalte meg at en helt sentral del i livet til aboriginerne gjennom mange tusener av år var drømmene.
Han beklaget at denne magiske dimensjon nå er så godt som helt borte i det moderne samfunn. Jeg kan ikke si meg mer enig. Jeg kan tilføye at en annen like sentral del i livet, når det gjelder livskvalitet, også er borte. Og det er tid. Uten tid intet liv.
Så faktisk er god tid den nye og nesten uoppnåelige luksus.
Og samtidig er hele verden nå underlagt et vesen som kan være både narkotika og tyrann . Smartphoner og iphoner regjerer ubønnhørlig.
Nå skal vi ikke lenger ha indre liv, sjel og privatliv. Alle skal vite absolutt alt om oss.
Og skal du ha sjanse på arbeidsmarkedet i framtiden må du presentere deg selv som en attraktiv vare.
Betyr det at jeg mener at alt var så mye bedre før. På ingen måte.
At begge kjønn fra alle sosiale lag nå får muligheten til utdannelse er intet mindre enn en totalrevolusjon.
At alle har mulighet til å legge ut på reiser og oppdage verden er også revolusjon så det holder. Osv,osv.osv.....
At alle originalene nå er borte er imidlertid et stort tap. De ga samfunnet nødvendig kulør. Nå skal vi være like strømlinjeformet alle som en . Personlig prøver jeg å leve opp til ordspråket: Vi er alle født gale, noen av oss forblir det. Jeg skal til min døende dag kjempe for min rett til å ha nok galskap inne i meg. Den har nemlig reddet min forstand.
Tilslutt et lite hjertesukk fra en bekjent av meg som besværet seg over det fysiske kjærlighetsliv mellom han og kona. " Sexlivet er blitt helt ødelagt etter at vi skal være fire i ektesenga hele tiden.!" ???????????? " Hva mener du?".
"Jo, kona, jeg og to iphoner!!!"
Noen som kjenner seg igjen????
Ha en strålende kveld!
Han beklaget at denne magiske dimensjon nå er så godt som helt borte i det moderne samfunn. Jeg kan ikke si meg mer enig. Jeg kan tilføye at en annen like sentral del i livet, når det gjelder livskvalitet, også er borte. Og det er tid. Uten tid intet liv.
Så faktisk er god tid den nye og nesten uoppnåelige luksus.
Og samtidig er hele verden nå underlagt et vesen som kan være både narkotika og tyrann . Smartphoner og iphoner regjerer ubønnhørlig.
Nå skal vi ikke lenger ha indre liv, sjel og privatliv. Alle skal vite absolutt alt om oss.
Og skal du ha sjanse på arbeidsmarkedet i framtiden må du presentere deg selv som en attraktiv vare.
Betyr det at jeg mener at alt var så mye bedre før. På ingen måte.
At begge kjønn fra alle sosiale lag nå får muligheten til utdannelse er intet mindre enn en totalrevolusjon.
At alle har mulighet til å legge ut på reiser og oppdage verden er også revolusjon så det holder. Osv,osv.osv.....
At alle originalene nå er borte er imidlertid et stort tap. De ga samfunnet nødvendig kulør. Nå skal vi være like strømlinjeformet alle som en . Personlig prøver jeg å leve opp til ordspråket: Vi er alle født gale, noen av oss forblir det. Jeg skal til min døende dag kjempe for min rett til å ha nok galskap inne i meg. Den har nemlig reddet min forstand.
Tilslutt et lite hjertesukk fra en bekjent av meg som besværet seg over det fysiske kjærlighetsliv mellom han og kona. " Sexlivet er blitt helt ødelagt etter at vi skal være fire i ektesenga hele tiden.!" ???????????? " Hva mener du?".
"Jo, kona, jeg og to iphoner!!!"
Noen som kjenner seg igjen????
Ha en strålende kveld!
tirsdag 10. desember 2013
Årsaken til at jeg kjøpte verdens største didgeridoo
Mine facebook-venner har nettopp fått oversendt et bilde av en didgeridoo i en dimensjon som er helt unik i Austalias historie. En didgeridoo er som kjent et blåseinstrument som de innfødte i Austalia spiller på. De ekte didgeridooer er hulet ut innenfra av termitter som har spist seg gjennom den bløte margen.
Det største utvalget av didgeridooer til salgs i hele verden finner du i Sydney. I 2007 kjøpte jeg 5 stk. i Brisbane. Ekte saker, uthulet av termitter. Disse var de fem flotteste (100 cm) som Brisbanes største forhandler hadde i hus. Jeg var svært imponert av dem- inntil jeg entret Spirit Gallery i Sydney i 2009. Jeg fikk nærmest hakeslepp. Det var en overflod av didgeridooer flottere enn mine 5. Da bestemte jeg meg. Jeg kjøpte de to mest spesielle som var i Spirit Gallery. De var 150 cm. lange, og innehaveren sa at han gjennom mange år i bransjen aldri hadde vært borti noe lignende. Jeg tror ham, ettersom jeg sjekket dette grundig i et utall butikker i Sydney denne november. Av alle de hundrevis, og atter hundrevis av didgeridooer du kan få kjøpt i Sydney er det ingen som er i nærheten av de to jeg kjøpte av Spirit Gallery i 2009. Bortsett fra to!
Lillemonstrumet (210 cm) og storemonstrumet (300 cm) i Spirit Gallery kunne ta pusten fra noen hver. Jeg visste der og da at disse bare skulle til Egersund hvis jeg fant en særdeles god grunn. Storemonstrumet hadde en kunstner hatt som prosjekt i nesten ti år. Det hadde hengt på veggen i bare en måned i Gallery og hadde hatt mange interessenter, men prisen, prisen! For ikke å snakke om at du skal også ha plass til den. (Under kuppelen hos meg i Saloon Kakadu er det 350 cm).
Det var ikke høyt nok under taket i Gallery til at majesteten kunne stå oppreist, så derfor hang den på veggen i sin fulle 300 cm lengde.
Jeg spurte førsteasstistenten om jeg kunne få høre lyden i storemonstrumet. Han er ekspert som blåser på didgeridoo, og jeg hadde hørt ham i aksjon før. Vi hektet 3- meteren ned, og han begynte å blåse. For en resonnans! Jeg ba om opsjon for en time på dette en-gang-i-livet-vidunder.
Jeg vandret ned til Operahuset (snau kilometer) og kikket utover havnen mot berømte Harbour Bridge. Det var noe med duren fra den 3 meter lange majesteten. Den minnet om noe.
Og så slo det meg! Lyden av flypropeller! Og da hadde jeg koblingen! Operasjon Freshmann da trekkfly og glider startet ut fra England for å bombe anlegget på Rjukan som skulle produsere tungtvann for Hitlers atombombeplaner.
Det gikk fryktelig galt. Trekkflyet (m/propellyd) styrtet på Hæstad i Helleland, og glideren med de to australske piloter styrtet i heia på min barndoms gard Hovland på andre siden av dalen og E39.
Så nå har jeg på plass i Saloon Kakadu bilde av plaketten som minnesmerke over de to australske piloter pluss 10 britiske soldater, og i tillegg majesteten på 300 cm som minne over canaderne og britene i trekkflyet med propellyd.
Spirit Gallery opplyste at maken til didgeridoo er aldri blitt produsert i Australias historie. Og det blir med den ene. Ingen har kompetanse og tid mer til å ta på seg et slikt prosjekt som for framtiden kun kan beskues in the world town named Egersund!
Det største utvalget av didgeridooer til salgs i hele verden finner du i Sydney. I 2007 kjøpte jeg 5 stk. i Brisbane. Ekte saker, uthulet av termitter. Disse var de fem flotteste (100 cm) som Brisbanes største forhandler hadde i hus. Jeg var svært imponert av dem- inntil jeg entret Spirit Gallery i Sydney i 2009. Jeg fikk nærmest hakeslepp. Det var en overflod av didgeridooer flottere enn mine 5. Da bestemte jeg meg. Jeg kjøpte de to mest spesielle som var i Spirit Gallery. De var 150 cm. lange, og innehaveren sa at han gjennom mange år i bransjen aldri hadde vært borti noe lignende. Jeg tror ham, ettersom jeg sjekket dette grundig i et utall butikker i Sydney denne november. Av alle de hundrevis, og atter hundrevis av didgeridooer du kan få kjøpt i Sydney er det ingen som er i nærheten av de to jeg kjøpte av Spirit Gallery i 2009. Bortsett fra to!
Lillemonstrumet (210 cm) og storemonstrumet (300 cm) i Spirit Gallery kunne ta pusten fra noen hver. Jeg visste der og da at disse bare skulle til Egersund hvis jeg fant en særdeles god grunn. Storemonstrumet hadde en kunstner hatt som prosjekt i nesten ti år. Det hadde hengt på veggen i bare en måned i Gallery og hadde hatt mange interessenter, men prisen, prisen! For ikke å snakke om at du skal også ha plass til den. (Under kuppelen hos meg i Saloon Kakadu er det 350 cm).
Det var ikke høyt nok under taket i Gallery til at majesteten kunne stå oppreist, så derfor hang den på veggen i sin fulle 300 cm lengde.
Jeg spurte førsteasstistenten om jeg kunne få høre lyden i storemonstrumet. Han er ekspert som blåser på didgeridoo, og jeg hadde hørt ham i aksjon før. Vi hektet 3- meteren ned, og han begynte å blåse. For en resonnans! Jeg ba om opsjon for en time på dette en-gang-i-livet-vidunder.
Jeg vandret ned til Operahuset (snau kilometer) og kikket utover havnen mot berømte Harbour Bridge. Det var noe med duren fra den 3 meter lange majesteten. Den minnet om noe.
Og så slo det meg! Lyden av flypropeller! Og da hadde jeg koblingen! Operasjon Freshmann da trekkfly og glider startet ut fra England for å bombe anlegget på Rjukan som skulle produsere tungtvann for Hitlers atombombeplaner.
Det gikk fryktelig galt. Trekkflyet (m/propellyd) styrtet på Hæstad i Helleland, og glideren med de to australske piloter styrtet i heia på min barndoms gard Hovland på andre siden av dalen og E39.
Så nå har jeg på plass i Saloon Kakadu bilde av plaketten som minnesmerke over de to australske piloter pluss 10 britiske soldater, og i tillegg majesteten på 300 cm som minne over canaderne og britene i trekkflyet med propellyd.
Spirit Gallery opplyste at maken til didgeridoo er aldri blitt produsert i Australias historie. Og det blir med den ene. Ingen har kompetanse og tid mer til å ta på seg et slikt prosjekt som for framtiden kun kan beskues in the world town named Egersund!
mandag 9. desember 2013
Havna i Hobart var enorm
Etter min 5 ukers ekspedisjon på Tasmania/Sydney har jeg trengt en uke til å "komme i gjenge" og få bort det plagsomme jetlaget.
Første mål var Hobart, Tasmania, og det var sandelig en overraskelse når det gjaldt størrelsen på havna. I volum er den 3,5 ganger større enn den gedigne havna i Sydney! Hvis du noen gang i livet besøker virkelig fjerne Hobart, så for all del ta deg opp til Mount Wellington. Dette 1270 høye fjellet ligger der som Hobarts store vokter. På toppen får du virkelig sett dimensjonene av havna i Hobart. Vår egen lune havn i Egersund blir nokså nusselig i forhold.
Når det gjelder skiftende værforhold må Hobart ha en uslåelig verdensrekord. Det hevdes at på Sørøya på New Zealand kan du oppleve 4 årstider på samme dag. Jeg har selv erfart sannheten i dette. På Tasmania, og i særdeleshet Talbot, kan du faktisk oppleve 4 årstider på en time. Selv om den påstanden er noe overdrevet, opplevde jeg selv følgende væromslag. En dag var det 32 varmegrader, og kort tid etterpå var det snø på toppen av Mount Wellington. Mitt første besøk på toppen ble gjordt i strålende sommervær uten en sky på himmelen. Hvilken utsikt. Man kan faktisk se fjerdeparten av hele øya derfra.
Da jeg fra sentrum så snøen på toppen, hev jeg meg på en mini-turistbuss opp til topps. Den særegne opplevelsen av å kaste snøballer i Australia ville jeg ha med meg. Et minne for livet. Veien til toppen ble bygget som et nødsarbeide på 1930-tallet. Når du står i sentrum av Hobart aner du ikke at det er vei i åssiden, så tett er skogen.
Å reise fra Sydney direkte til Hobart var ifølge en turbussjåfør som å reise tilbake 30 år i tid. Han har et poeng. Jeg hadde noen andre utflukter som jeg skal komme tilbaket til etterhvert. Dette er bare en "åpningsblogg" ettersom det har vært 6 ukers fravær fram til nå.
Første mål var Hobart, Tasmania, og det var sandelig en overraskelse når det gjaldt størrelsen på havna. I volum er den 3,5 ganger større enn den gedigne havna i Sydney! Hvis du noen gang i livet besøker virkelig fjerne Hobart, så for all del ta deg opp til Mount Wellington. Dette 1270 høye fjellet ligger der som Hobarts store vokter. På toppen får du virkelig sett dimensjonene av havna i Hobart. Vår egen lune havn i Egersund blir nokså nusselig i forhold.
Når det gjelder skiftende værforhold må Hobart ha en uslåelig verdensrekord. Det hevdes at på Sørøya på New Zealand kan du oppleve 4 årstider på samme dag. Jeg har selv erfart sannheten i dette. På Tasmania, og i særdeleshet Talbot, kan du faktisk oppleve 4 årstider på en time. Selv om den påstanden er noe overdrevet, opplevde jeg selv følgende væromslag. En dag var det 32 varmegrader, og kort tid etterpå var det snø på toppen av Mount Wellington. Mitt første besøk på toppen ble gjordt i strålende sommervær uten en sky på himmelen. Hvilken utsikt. Man kan faktisk se fjerdeparten av hele øya derfra.
Da jeg fra sentrum så snøen på toppen, hev jeg meg på en mini-turistbuss opp til topps. Den særegne opplevelsen av å kaste snøballer i Australia ville jeg ha med meg. Et minne for livet. Veien til toppen ble bygget som et nødsarbeide på 1930-tallet. Når du står i sentrum av Hobart aner du ikke at det er vei i åssiden, så tett er skogen.
Å reise fra Sydney direkte til Hobart var ifølge en turbussjåfør som å reise tilbake 30 år i tid. Han har et poeng. Jeg hadde noen andre utflukter som jeg skal komme tilbaket til etterhvert. Dette er bare en "åpningsblogg" ettersom det har vært 6 ukers fravær fram til nå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)