Når politiet blir forbryternes støttespillere.

Katastrofen på Utøya kledde rikpolitiet fullstendig naken. Bildet av den uniformkledde gjengen i gummibåten har festet seg på netthinnen til alle som opplevde dette live på fjernsynet. Hjelpeløst og udugeligt. Så, ikke lenge etter kom ansvarsfraskivelsen og -ikke minst- arrogansen fram i all sin skrekk og gru fra politiets ledelse. Det som nettopp har kommet for dagen i Bergen bekrefter at det heslige ekteparet- arroganse og udugelighet- ingenlunde er et fenomen bare knyttet til politiet i Oslo. Det er faktisk verre det som skjedde i  Bergen.
Saken er den at åtte år gamle Monika ble funnet myrdet . Bergenspolitiet var fra første stund overbevist om at det var selvmord, og dermed basta! Det viser seg nå at hun var kvalt med et belte.Den sannsynlige morders DNA er knyttet til åstedet. Saken ble henlagt som selvmord! Den eneste i den 1000 mann store staben i Bergenspolitiet som ante ugler i mosen, ble trakassert av ledelsen det samme Bergenspolitiet til å holde kjeft og "ikke legge seg mer opp i saken, ellers kunne det få følger". Nei, dette er ikke en beskrivelse av en film hvor Satan har vært regissør, det er dagens virkelighet i det nest største distrikt i PolitiNorge.
Ærværdige og seriøse Aftenposten skriver i dag  (26.2) bl.a. følgende:
"Det fremstår som om ledelsen er mer opptatt av egen posisjon enn faglighet og kvalitet, mer opptatt av hierarkiret enn offeret og mer opptatt av å legge saken død osv."  
Videre: " Tegn som tydet på innbrudd, som at glasset var knust fra utsiden, at verdier for rundt kr. 20000 kroner var fjernet og at Monikas mobiltelefon var borte, ble forklart med at det sannsynligvis var moren som hadde forsøkt skjule selvmordet på grunn av skam." !!!!!!!!!!!!!!!!!!
Les det siste avsnitt en gang til, og jeg  forstår at hårene reiser seg på hodet ditt.
Spesialenheten som har åpenbart denne vanvidds opptreden av Bergenspolitiet, anklager ingen enkeltpersoner!! Denne himmelropende uforstand får ikke det minste konsekvens for en eneste av de "politifolk" som trakasserte den eneste helten i saken, mobberen. Og ingen av disse har den minste ryggrad og anstendighet til å trekke seg fra stillingen. Som dere ser- Satan har stø regi!
Aftenposten har gjord sin journalistiske plikt og offentlig bedt de ansvarlige om å trekke seg.
Eventuelle politfolk som skulle bli "krenket" av dette blogginnslag, bør prøve å forestille seg hvordan mor til Monika har det når hun tenker på hvordan hennes engel ble tatt av dage, og hvordan Norsk Politi gjorde sitt aller ytterste for at denne uhyrlige torturist og drapsmann skulle slippe unna. Prøv å tenke hvordan Monikas mor har det. Prøv!!
I de gamle bystater i Hellas var det to urokkelige krav til de som skulle bli politifolk. Intelligens og ryggrad!
Det er tydeligvis ikke overskudd på disse to helt avgjørende forutsetningene i det lukkede brorskap i enkelte politidistrikter i Norge.
At en turist blir ranet på åpen gate i Norge betyr ikke at alle nordmenn er ranere.
At kriminelle under fanen IS halhugger ofre for all verden å beskue, betyr ikke at alle muhammedanere er primitive torturister.
At Hordaland Politidistrikt har tilsølt hele det norske politkorps med sin , fra mitt helt subjektive ståsted,  arrogante, feige, udugelige og mobbete opptreden overfor en enslig kollega med den integritet vi måtte kunne forlange av enhver utdannet politmann, betyr ikke at alle norske poltitifolk befinner seg på dette nivå. Særdeles  langt fra alle!!
At den katolske kirke i Norge nå er politanmeldt for utspekulert og organisert svindel betyr ikke at alle kristne samfunn er organiserte svindelforetagener. Særdeles langt fra alle.

Egersunds ekte fotballreligioner

Arnt Olav Klippenberg hadde en interessant betraktning over et helt særegent fotballfenomen i Egersund. I forhold til folkemengden er det sannsynligvis ingen by utenfor England som har flere supportere til de respektive fotballklubber Liverpool, Manchester United og til dels Arsenal. Hvorfor det?
Arnt Olav så det klart. Vi vet at Dalane aldri vil komme opp i de øvre fotballdivisjoner i landet. De eventuelle talenter blir fort kapret av de større klubber. Så vi har slått oss til ro med med at Eiger og Eik skal være de lokale fotballrivaler sånn midt på treet divisjonsmessig. Og så hopper vi bukk over Norges toppklubber og går direkte til de som teller i fotballens hjemland! Som en tidligere utadvent sjøfartsby må vi tenke internasjonalt!! Mine tidligere to norske favoritter,Rosenborg og Bryne, er jo nå "ute av sagaen". Så derfor kan jeg nå personlig konsentrere meg helt om Liverpool som klaaart førstevalg, Borossia Dortmund som andrevalg og Barcelona på tredjeplassen.
I en "morsom" kommentar på facebook kom jeg i min uvitenhet til å forkorte Manchester United til Man U. Jeg var ikke klar over at det var et skjellsord av laveste klasse,  en absolutt dødssynd og en  blodig fornærmelse overfor Manchester United  sine supportere i alminnelighet, og ofrene for det tragiske flykrasjet i 1958 i særdeleshet. Det siste moment var jeg ikke det minste klar over! Men gudene skal vite at det er jeg sandelig nå!! Og det har jeg allerede gitt klart uttrykk for på facebook direkte.
Så derfor har jeg en melding til alle felles lokale supportere av Liverpool . Det er greit at man i engasjementets hete kaller motstanderne både det ene og det andre. Ekte engasjement er jo selve fotballens livsblod. Uten saftig innlevelse forsvinner jo fotballens magiske dimensjon. Men det går en grense for primitivt språkbruk, for mye øl og verbale grisetaklinger, og som ingenting har med fotball å gjøre.
Da mesteparten av det lovende unge laget fra Manchester United ble utryddet i det tragiske flykratsjet i 1958, gjorde det et voldsom inntrykk over hele Europa. Det gjorde det også for meg personlig. Jeg har fotografert avisenes førstesider fra den gang inn i mitt hode for resten av min tid. Fra da av ble for meg Manchester United selve laget fra England; jeg visste egentlig ikke om så mange flere. Men- så kom Beatles fra Liverpool og formet hele min ungdomsgenerasjon. Fra da av ble det Liverpool.
Så derfor, kjære lokale Liverpool-supportere! Av respekt for de omkomne i flykratsjet bruker vi ikke Man U som betegnelse for et av Europas legendariske lag. For da fornærmer vi ikke bare Manchester United sine supportere, indirekte fornærmer vi også Liverpool ! Det skal nemlig være en viss stil og kvalitet over våre (Liverpooltilhengernes) fornærmelser overfor "motstandernes" lag!!
Da jeg på lørdag var på vei til middag i mitt andre (første?) hjem Grand, forsto jeg ikke først hva som var på ferde. Utenfor Grand Scene var det et voldsomt liv og trøkk. Jeg lurte først på om det var Maran Ata og Jehovas Vitner som hadde satt hverandre stevne. Lydnivået tilsa det.
Men så var det bare den intenst engasjerte- og engasjerende- menigheten  Egersund Manchester United som hadde bønnemøte, oppbyggelsmøte og avansert hallelujamøte samtidig.
De halvtrøtte "kristelige" rundt på bedehusene , de lokale sekter og andre selvutvalgte " kristelige" har uendelig mye å lære av Egersund Manchester United hva angår ekte og ærlig religion.
Men aller mest har all verdens religioner å lære av Liverpool. Når titusener samtidig"  i Liverpools "kirke" synger "you will never walk alone" vet vi alle hva som er verdensfotballens ekte salme !  AMEN!!!

Hvilken fred og frihet er det vi trenger?

På hotellet nå lørdag så jeg et ordspråk i Dagbladet. "Hva slags fred er det vi trenger? Fred til å være oss selv, fred til å være mennesker!" Jeg glemte bort forfatteren, men ordene etset seg inn i meg hele helgen. For den brutale sannhet er at vi ikke lenger får fred til å være oss selv i dagens oppgjagede Iphone-samfunn. Og da forsvinner den menneskelig dimensjon. Og da blir du- skrekk og gru- en fremmed for deg selv.
Nå skal jeg ingenlunne ønske meg tilbake til "de gode gamle dager" med utedass, mor på kjøkkenet og ikke like muligheter for utdannelse for de som hadde talent og evner osv. osv. osv.
Men- og det er et MEGET STORT men! Og det er at vi masseproduserer "den ensomme forbruker"  som ikke lenger får tid til å bygge opp de indre resurser til å tåle eget selskap, og bare det alene, om ikke annet enn for noen timer uforstyrret. Dette handler ikke om å være forelsket i seg selv, men rett og slett hele tiden å bygge opp egen idenditet. For da kan du med din uredde originalitet berike andres liv. Da får du en konstruktiv kjedereaksjon hvor "alle" beriker "alle" og "alle" tør være konstruktivt originale.
I ensrettede samfunn er det ingen som får lov om å være originale. Alle skal tenke likt, og dermed tenker ingen. Å gi uttrykk for selvstendig tenking, kan i de mest fanatiske islamske stater medføre dødsstraff. Som eksempelvis å forlate den islamske religion. Mange hundretalls millioner er født religiøse slaver livet ut.
Og for meg er det et meget viktig ord som er uløselig knyttet til fred, og det er frihet.
Nå er for første gang i verdenshistorien hele menneskerasen samlet i samme daglig utøvende religion, og det er materialismen. Intet ondt ord om den, den har løftet millioner ut av fattigdom, som i eks. China. Men- denne ekte religionen skaper også sine ufrie tapere. Og det er de økonomiske slaver. Og når banken eier alt du har, har du sannelig ikke mye frihet igjen.
Etter i alt for mange år å ha drevet en sportsforretning uten noen framtid, og med konstant stresset økonomi , føler jeg meg hver dag nå som i himmelen i så måte. (Jeg har gjennom årene hatt stor fornøyelse av de mange som har snakket om "hvor mye penger" jeg hadde.) Spør min revisor og bankforbindelse hvordan det egentlig sto til! Og nettopp med disse stressede økonomiske erfaringer gjennom årene som bakgrunn, kan jeg derfor full ut glede meg daglig over en helt annen situasjon  i så måte. Hadde jeg gjennom hele mitt liv hatt det så romslig økomomisk som jeg har det nå, etter å ha kommet i pensjonsalderen, så ville jeg ikke til de grader satt så mye pris på det å ha total økonomisk frihet!
Tenke seg til at det nå tikker pensjonspengene (ikke rikelig, men nok) inn på kontoen uten at jeg behøver å vri hjernen dag og natt om hva jeg må selge for at det skal går rundt. Hvilken luksus! Offentlig ansatte i trygge jobber ville raskt blitt nervevrak hvis de skulle vært i min tidligere  økonomisk/yrkesmessige (og millionvis andre "private") sin situasjon.
Så det nye klasseskillet i dag er de som har sikker, og de som ikke har sikker jobb. Spør de tusenvis av oppsagte i oljeindustrien!
En fjern slektning sa en gang at livet ble mer og mer ensomt når alderen satte inn. Nå hadde han ikke vært av den mest sosialt generøse gjennom årene, så det var prisen han måtte betale.
For min egen del har aldri tilværelsen vært mer interessant enn nå. Og på den scenen jeg har bygget opp inne i magiske og australske Saloon Kakadu treffer jeg daglig spennende medmennesker. Senest nå lørdag- en helg haug. Skulle jeg drevet en butikk med bare produkter på veggene, ville det for meg blitt helt tomt.TOMT!!!

Satan på motorveien til Helvete

Det verdensberømte skotsk/australske bandet AC/DC hadde i sin tid et rekord-selgende album med titel Highway to Hell. Tittelen ga meg noe å tenke på i disse vanvittige terror-tider. Det er jo en passende tittel på aktiviteten til den kriminelle organisasjon IS, som kamuflerer sin ubeskrivelige råskap bak kamuflasjen Islam State. Det skal liksom være noe religiøst over dette. Det er Satans særdeles utspekulerte oppskrift. Kamuflere jævelskapen under dekke å representere en høyere "gud".
Dette er jo ikke noe nytt. De "kristne" korsfarere var ikke et hår bedre. De slaktet ned for fote under dekke av å representere "den eneste sanne Gud". Det som er nytt nå i "de sosiale mediers tid" er at "hele verden"
blir opplyst med en eneste gang verden over om halshogginger og brenning av levende ofre.
I "gamle dager" uten aviser og media kunne de "religiøse" forbrytere i fred og ro voldta og torturere uforstyrret. Hvor mange vet at noen av de verste forbryelsene under andre verdenskrig fant sted innen det tidligere Jugoslavia hvor katolske kroatiske prester drepte serbere i tusentall? En av de jævligste sa at han var utstyrt med "Guds sverd", og at det var hans religiøse plikt å drepe så mange serbere som mulig. Og begge var avdelinger av kristendommen.
Det er akkurat det samme som  nå skjer når sunnimuslimer dreper shiamuslimer og omvendt. Hvis du leser historien vil du kanskje forstå at til og med IS har mye å lære av de svenske husarer som voldtok Polen for få hundre år tilbake.
Har vi glemt heksebålene? Osv., osv. Har vi glemt Kambodja?
Nei, den jævelskapen vi ser nå er ikke av ny dato.

Et vemodig farvel til en magisk tid

Å bli født inn i den religiøse sekt norsk sportsbransje kan ha sine fordeler. For meg ble en av fordelene at jeg fikk direkte innpass til mange berikende hobbyer. Sportsfiske, jakt, racersykling, skikjøring og skigåing,fotball og mere til. Ikke minst var det berikende med alle de spennende mennesker man traff i sitt virke.
For meg personlig var et av de aller største pluss med sportsbransjen  at jeg ble kjent med Arne. Far hans drev Rogalands (den gang) største sportsforretning. Både  senior og junior var fremmedfugler i en traust bransje hvor de kulturelt vidsynte sportshandlere ikke var i flertall for å uttrykke meg diplomatisk. Arne behersket både tysk, engelsk og fransk i tillegg til morsmålet. Begge var vi fremmedelementer i sportsbransjen. Arne skulle enten vært bokhandler eller vinhandler. Jeg skulle vært foreleser i historie på universitetet. Men skjebnen ville det annerledes.
I vårt vennskaps mest sammenkjørte tid var vi sammen på messer i England, Tyskland, Frankrike og mere til. Vi jaktet sammen , og begge hadde vi sammen utallige kvelder med fiskestengene i Harald Poldens villmarksparadis  på Hetlandsheia i Helleland. Sandelig var det en magisk tid på hele 1970-tallet og langt inn på 1980 tallet. Da Harald  Polden døde i 1983 var det lange og eventyrlige fiskekapittelet over.
På Hovland gard hvor jeg har min jakthytte falt etterhvert både tante Pippa og onkel Sigvart bort. Arne hadde et meget godt forhold til dem begge. Og ettersom gjengroingen av landskapet skjøt fart, så var også dette  kapittelt med orre-og harejakt over for vår del. Så vårt treffes-så-ofte-vi-kan-vennskapet fikk en naturlig og harmonisk avslutning. Mange forhold på min privatfront gjorde at vi som "blodsbrødre" ikke  levde videre sammen med fyskisk nærvær, men i tallrike og aldeles uutslettelige minner.
Årene gikk , og sandelig en dag sto Arne og hans elskede Gunn for min dør igjen. Det var som vi ikke hadde vært borte fra hverandre mer enn ti sekunder og ikke innpå 30 år! Gunn og Arne satt og dinglet på dinglebenken ,og vi oppfrisket alle de rike minner og mimret til den store gullmedalje. Men helsen til Arne var ikke helt god. Han hadde fått kols. Han hadde vært stor-røker all sin dag.  Det ble et storartet møte.
Så et år senere (i fjor) dukket Arne opp igjen alene. Han hadde lyst på en tur til okka by og mer mimring og de magiske år vi hadde sammen. Det ble en storartet kveld med middag på hotellet og tur til Varbergtoppen i strålende vær. Det ble mange stopp oppover grunnet Arnes kols. Jeg var virkelig bekymret.Noe sa meg at dette ble vårt endelige farvel.For det var jo nå at han og Gunn skulle få reise og virkelig leve. Begge deres barn var voksne og godt etablert. Og selv hadde han en meget god leieinntekt av det sentrale butikklokalet i Stavanger.
Nå er ikke jeg den som saumfarer Aftenbladets dødsannonser, men i går kveld falt øynene på det smilende ansikt til Arne i en sådan annonse. Han var gått bort etter kort tids sykdom.
Min virkelige venn og åndsbroder Arne! Takk for alle de magiske år og opplevelser. Jeg skal ta med meg inne i meg den siste kvelden sammen med deg som et uutslitelig minne sammen med alt det andre.
Med det ytterste vemod må jeg innse at et av mitt livs STORE kapitler har fått sitt endelige punktum
Stort er bare fornavnet.  Denne takken til deg Arne skal stå på nettet til evig tid.
Du var en god far, en eksemplarisk ektemann og en venn av et meget sjeldent berikende kaliber.
Jeg står i stram giv akt og hedrer og ærer ditt varme og lysende minne!

45 og for gammel for arbeidslivet

To utviklingstrekk i det moderne samfunn peker seg klart ut. Vi lever lenger og er mye sprekere enn for to generasjoner siden (rundt 50 år). Samtidig "går vi ut på dato" mye hurtigere enn før. Er du rundt 45 år i dag og søker deg jobb, så skal du sandelig "få jobbe" hvis du ikke har særskilt kompetanse og utdannelse. Disse to utviklingstrekkene drar hver for seg i stikk motsatt retning og  vil produsere mange,mange sosiale tapere etterhvert.
Vi snakker om at vi har så lav ledighetsprosent i Norge. Javel. Men hvor stor prosent av arbeidsstyrken har jobber med innhold og mening? Å "stå i butikk" er vel landets største yrke målt i antall ansatte. Hvor stor prosent av disse diskenspringere er egentlig bare til "oppbevaring" og samtidig grovt underbeskjeftiget? Ta deg en tur innom både de "gammeldagse" butikker i et bysentrum og de moderne butikkene i et shoppingsenter. Du vil se akkurat det samme bilde overalt. Alt for mange ansatte og alt for få kunder. Og alt for mange rabatt- og"tilbudsplakater".
Hvis den blå/blå regjeringen nå får igjennom "oppmykningen" av nåværende lover i arbeidslivet, vil vi få tyske tilstander. I Tyskland har du nå fått en ny underklassei arbeidslivet som kalles prekariatet. Ordet er utledet fra det engelske ordet precarious og betyr prekær, usikker, uholdbar. Disse millioner får ikke fast ansettelse, men må gå fra jobb til jobb ettersom arbeidsgiverne kan sparke dem når det ikke lenger er bruk for dem. Mange av disse jordens fordømte har bra utdannelse, men hva hjelper det med topp utdannelse hvis ingen har bruk for deg? Og har du ingen utdannelse så er du sjanseløs mot innvandrerne som arbeider for timelønner ingen nordmann vil klare seg på , og med jobber ingen nordmann vil ha ettersom disse jobbene ikke er "fine" nok. Så kan de med "fine fornemmelser" ha det så godt og møte et stadig mer amerikansk og brutalisert arbeidsliv. Da havner de på NAV. Og har du vært i det systemet lenge nok er du parkert på sidelinjen av arbeidslivet resten av din tid.
En betenkelig side ved samfunnet av i dag er at skolen masseproduserer fremtidige tapere. Det er ikke alle som har anlegg og evner til å utdanne seg til yrker som krever mye teori. For to generasjoner fikk disse som ingenlunde var skolelys, arbeid til sjøs, i fiskeriet, jordbruket og fabrikker hvor det gjaldt om "å kunne ta et tak og brette opp armene". Disse jobbene er nå borte. Alt er automatisert.
Hadde jeg vært ung i dag ville jeg tatt meg en skikkelig utdannelse som storsamfunnet har bruk for. Lærere og sykepleiere vil det bli mer og mer bruk for i framtiden. Selv kunne jeg godt tenkt meg å vært lærer eller forelesende professor i eksempelvis historie. Å ha et yrke hvor du kan  tilføre dine medmennesker noe fundamentalt, som vil berike deres fremtidige liv, måtte være selve drømmejobben. Da snakker du om å oppleve meningen med livet!
Å stå i en kjedelig kjedebutikk uten å ha minste forhold til hverken de besøkende kunder eller de gudsjammerlig kjedelige produkter, ville for meg personlig vært en skjebne verre enn døden.
Fremtidens arbeidsliv vil endre seg hele tiden. Og da blir det ytterst viktig å ha en basis-utdannelse som grunnmur for mange forskjellige jobber. Livsvarig ansettelse med tilsvarende gullklokke blir i framtiden like sjelden som sveivetelefonen.
Men fremfor alt, den viktigst basisutdannelsen er å lære deg norsk og terpe grammatikk. Og deretter lære deg skikkelig engelsk. Og i tillegg lære deg basis matematikk som gjør at du kan forstå et regnskap, og ikke minst personlig økonomi. Så hjelper det også veldig å ha humør og humoristisk sans. VELDIG!!!

Facebook er livets magiske dansepartner

Det beste middel mot ensomheten må være å være en aktiv dansepartner med facebook. Nå har jeg vært i den heldige livets situasjon at jeg aldri har kjent ensomhet. Til det er bekjentskapskretsen for stor og interessene for mange. Men , skulle jeg nå for resten av min tid måtte unnvære facebook, ville det blitt et stort savn. Det ville blitt et sosialt tomrom uten den daglige facebook-dansen.
Det er greit nok at jeg på scenen Saloon Kakadu får oppfyllt mine daglige sosiale behov ved direkte kontakt, men det er så enkelt å komme i kontakt med de facebook-vennene du vil etter arbeidstid, og selv om de er spredt vidt i geografien.
Og frem for alt gir det livet mening å ikke bare leve for seg selv, men faktisk å ha så mange som mulig å dele sine tanker, historier, bilder osv. med. Det er nemlig en dyp sannhet i det kinesiske ordpråk : Hva er lyden av EN hånd som klapper?
Men selv om jeg stortrives med facebook vil jeg på ingen måte gjøre meg helt avhengig. På mine lange utenlandsreiser tar jeg helt ferie fra facebook- uten i den perioden å savne det det aller minste. Det er så mye nye inntrykk som strøymer på, og som jeg gleder meg til å dele med mine trofaste facebook-venner når jeg kommer hjem.
Nå reiser jeg til Boston i påsken, og denne gang blir det i tillegg til historier å dele, også bilder ettersom Iphonen er blitt min gode og mangesidige venn.
Vi er alle heldigvis forskjellige, og takk og pris for det. Hvis vi alle skulle vært helt like, så kan du jo bare å betrakte en maurtue. Alle ser like ut , og alle har samme aktivitet.

Så- lenge leve mangfoldet! Og livets berikende dans på face-book!

Franchise KAN bety fangenskap og ruin

Kiwi, Rema, Byggmakker, Fargerike er eksempler på seriøse utgaver av franchise-forretningsvirksomhet. Rema i Trondheim bestemmer vareutvalg, butikkinnredning,priser og markedsføring. Innen disse fast-tømrede vegger må den lokale Rema-forhandler stå på så godt han kan. Han har bunnsolide Rema i ryggen og kan konsentrere seg om å selge mye og tjene solid. Mange forhandlere i Rema og Kiwi gjør nettopp det.
Men så finnes det også haier i dette havet som heter franchise. Her er det ikke snakk om likeverdighet mellom partene (som i Kiwi, Rema m.fl), men kun snakk om å lure intetanende og troskyldige amatører inn i opptil 10 års økonomisk fangenskap. Jeg har sett nærmere på betingelsene til en av franchise "leverandørene".
1.Butikkdriveren har tiårige uoppsigelige kontrakter. (Du sitter i rottefella).
2. Butikkdriveren må stille personlige garantier for å få kjøpt varer. (Pant i huset.)
3.Butikkdriveren må betale fire prosent av reell omsetning i avgift og markedsføringsstøtte. (Mesteparten ren netto i lommen til leverandøren) fordi
4.Butikkdriveren må i tillegg bruke minst 3,5 prosent av budsjettert omsetning på annonsering i lokalmarkedet.
5.Butikkeier forplikter seg å kjøpe varer i henhold til et budsjett SATT OPP AV LEVERANDØR, og må kjøpe minst 90 % av varene av leverandørens egne merker. Butikkeier har null inflytelse!
6. Opptil 40 % av varene er såkaldte fordelingsvarer som leverandør sender ut når det passer ham! (Om den stakkars mottaker ikke har verken plass eller kunder til flere varer spiller ingen rolle!)
7.Butikkerieren har svært små sjanser til å returnere varer han ikke får solgt.

Så kan man jo tenke seg til hva slags økonomisk mareritt franchise-kjøperen befinner seg i hvis han i tillegg leier lokaler i et shoppingsenter med ti års rådyr (og uoppsigelig) leiekontrakt. I leiekontrakten er også innbakt at hvis ikke de meget lange åpningstidene ikke  følges på minuttet, så vanker det store bøter! Og  lange åpningstider betyr mer betjening. Som skal ha skikkelig lønn selv om kundene uteblir.  Du snakker om å sitte mellom barken og veden!

Det moderne økonomiske slaveriet kommer sannelig i stadig nye innpakninger.

Fagforeningspampene med millonlønn, garanterte livsvarige stillinger med maks pensjon kunne jo prøvd seg et par år i den situasjonen jeg har beskrevet overfor. Så ville det fort funnet ut at for mange er den norske "trygge" velferdsstaten  en syk vits og tragisk bløff! Det skal gudene vite!


 

Sex- Tro - Åpningstider - Politikk

Når de levende og stadig fornyende elementer forsvinner på viktige områder i et menneskes liv, da er det den drepende rutinen setter inn. Og akkurat rutinen er selve drepen for det levende liv.
Fra mitt ståsted har jeg erfart akkurat samme mønster, hva enten det gjelder sex, tro,butikkenes åpningstider, politikk og i det hele tatt.
Når det gjelder  det religiøse område så er det vanen og rutinen som er blitt avguden. Og især de lokale sterktroende sekter er stjerneeksempler på avgudsdyrkelse og horeri av og med den utvendige gudstjeneste. De som leder slike sekter har redusert kirkebygningen til en kombinasjon av åndelig  bordell og mental narkotikabule. Det er vanen som driver dem, og aldeles ikke noen som helst form for levende tro. Erik Pontoppidan var krystallklar på dette, uten at det har hjulpet det minste. Dette mønster går igjen i hele kristenheten, i større eller mindre grad. Når den sanne levende kristendom forsvinner, så må de ytre seremonier tilsvarende forsterkes !!!!  Den overdådige påskeseremonien jeg overvar i Peterskirken i Roma er et stjerneeksempel i så måte. Hvis stakkars Jesus hadde kommet ridende inn på sitt esel, der og da, ville han følt seg helt fortapt blandt denne banden av overfladiske hyklere.
Samme mønster ses i politikken, og da i særdeleshet på vestresiden. Når velfødde byråkrater og toppolitikere får seg til å synge sin "kampsang:" Opp alle jordens bundne treller, som sulten knuget har osv.", så må det jo vrenge seg inne i noen og hver som opplever dette politiske hykleriet. Det er ingenlunde den solidariske arven overfor "de på gølvet" det dreier seg om, men tvert imot hvem som kan karre til seg mest toppbetalte byråkratiske posisjoner. Og da må denne egoismen skjules med "sosialistiske, solidariske" kampsanger på maks styrke! Og så er det viktig å vise seg ofte nok på rutinemessige politiske  møter, uten det minste anstrøk av selvstendig tenking og senere  praktisering  av de store ord i det levende liv. Akkurat som på "religiøse" møter. Samme svada, samme overfladiske rutiner, samme hykleri, samme glatthet, samme tomhet, samme meningsløshet. Jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Så var det dette med sexen da! Når folket i gallupper blir forespurt om sitt sexliv, så har selvsagt alle de forespurte fantastisk sex og mye sex, hele tiden!  Men nøyere undersøkelser viser et helt annet bilde. Folket er så stresset fra alle kanter, oppkavet og  tidspresset at den sex det eventuelt blir tid til er hastverks-rutinesex. Hvis den lille tid paret har til overs da ikke brukes på å pleie sitt kjæreste eie, IPhonen! Britiske undersøkelser viser at tilnærmet 100 % av damene  på flekken avbryter et eventuelt samleie hvis Iphonen ringer. For denne kombinasjon av avgud og narkotika er selvsagt innen en halv meters rekkevidde hele tiden!

Når det gjelder sentrumbutikkenes åpningstider sitter de samme butikker  fastlåst i samme rutinemønster som for 50 år siden. Disse fantasiløse butikkeiere har visst ikke forstått at samfunnet har endret seg så til de grader. Har de hørt om netthandel (åpent døgnet rundt)? Har de hørt om shoppingsentere med laange åpningstider hver eneste dag?  Har de ikke forstått at spesialiserte opplevelses-butikker er eneste redningen hvis de skal overleve? Og da kan de ha spesialiserte salgstider som ingen andre. Er butikkene interessante og spesialiserte nok , så tilpasser kundene seg dette. I kundenes egen interesse! For ellers forsvinner denne spesialbutikk og kommer aldri igjen. Og kundene står igjen som de store tapere! Tenk nytt!
Denne humoristiske utblåsingen er en, i praksis, solidarisk støtte til de modige i magsinet Charlie i Paris som ga sitt liv for retten til å krenke i alle retninger. Jeg gir fullstendig f i om noen føler seg krenket!

Språk og penger er ørnens vinger

Etter at jeg installerte siste utgave av NRK sin riksboks, med muligheter for å ta opp programmer, har jeg for  øyeblikket fått helt dilla på den tyske krimserien Derrich (NRK 2). For en drøy menneskealder + siden dominerte den i Norge. Da hadde vi bare NRK og fasttelefon. Internett og smartphones var det ingen som hadde hørt om.
I mitt siste Derrich-opptak gikk historien ut på at 4 damer og en herre på et alderspensjonat sørget for å robbe postkontorer. Da det ble tatt, unnskyldte lederen av denne gråhårede bande seg med at de var ikke interessert å eksistere uten vinger sine siste år på de triste firemannsrommene på pensjonatet. Med sine bittesmå vinger (minstepensjonen) kom de knapt opp fra bakken. Men med  nok penger ville de få ørnens vinger til å fly høyt og virkelig leve i opplevelsens magiske verden.
Dette ga meg sandelig noe å tenke på. Al Pacino (Gudfaren) uttalte en gang at for han hadde penger i seg selv ingen egenverdi. Det var hva du kunne bruke pengene til som var det avgjørende. Med andre ord som en billett (vinger) inn en annen og helt annen berikende verden. Så hr. Pacino og de fem pensjonister hadde virkelig forstått at penger NOK er noen av billetten og vingene ut av kjedelig og trist eksistens.
Men- så er det snakk om ambisjonene for din vingeflukt. Og det er her språket kommer inn. Filosofen Wittgenstein uttalte en gang:" Grensene for mitt språk er grensene for min verden". Behersker du kun norsk er det begrenset hva du kan oppleve i ditt liv i forhold til eksempelvis å beherske verdensspråket engelsk.
Med kun norsk kan du reise rundt i den store verden som deltaker i en reisegruppe med norsk guide. Men da opplever du kun det guiden viser deg. Reiser du med solide engelskkunskaper , og fysisk alene, blir det en helt annen og intens totalopplevelse.
Reiser du gjennom livet kun basert på andres tanker og ideer så blir det som Oscar Wilde sier: " Livet- det finnes ikke noe mer sjeldent i verden. De fleste mennesker eksisterer bare."

Så det må bety at har du akkurat nok reisepenger (ikke mer), gode engelskkunskaper og evnen til personlig observasjon og egen tankevirksomhet, ja så har du faktisk sjansen til å komme  deg ut av den grå eksistens og begynne et spennende og fargerikt LIV.

Ha et strålende liv! Og husk at den aller, aller viktigste reise du foretar deg er den som skjer inne i deg. Og den reise behøver ikke penger som vinger, men tanker og drømmer som er helt gratis.

Og som lyriker Olav H. Hauge uttrykte det: "Tanke og draum er himmelske kjøretyg". Amen. Og måtte alle mine facebookvenner ha en strålende ferd gjennom livet uansett størrelsen på vingene og type kjøretøy!!!

Så- nå fikk jeg i alle fall foretatt meg noe meningsfullt denne dag hvor Egersund Sentrum er helt utdødd.

Facebook og blogg fenomenale dansepartnere

De første omtaler jeg hørte om facebook var at det var et sted "idiotene med tomme hoder" opptrådte. De skulle angivelig plage sin facebookvenner med hva de hadde hatt til middag og hvor mange ganger de hadde vær på do den dagen. På det nivået!
Så jeg var ytterst skeptisk da min åndsfrende Arnt Olav Klippenberg sa at jeg måtte få meg blogg og komme meg på facebook. "For det er der "alle" er, og facebook går ut på å DELE!", sa Arnt Olav. Lite ante jeg at denne kombinasjonen blogg og facebook skulle bli et til de grader viktig kapittel i mitt livs begynnende høst.
Men jeg hadde fra dag en bestemt at jeg på ingen måte skulle bli facebook-narkoman. Like lite som jeg skulle bli Iphone-narkoman. Det har jeg ikke blitt, på tross av at daglig besøk på facebook og kontakt med mine venner der har blitt en helt naturlig rytme i hverdagen,akkurat som mat og drikke. Men "idiotene med tomme hoder" har jeg ennå ikke funnet. Tvert i mot et fargerikt- og ikke minst berikende- felleskap på tvers av alder og kjønn.
Et levende og berikende vennskap er nemlig det som hele tiden gjensidig inspirerer og utvikler deg som menneske. Men du må på ingen måte gjøre deg helt avhengig av dine venner. Du må tåle ditt eget selskap og sørge for egenutvikling. Det er da du har overskuddet til - i beste facebook-ånd- å ha noe interessant å dele med de samme facebook-venner. Skal du få noe ut av livet- og facebook- så må du sannelig også yte noe- ut fra dine egne forutsetninger. Vi er alle forskjellige- og takk for det. De som har problemer med å skrive (lange) innlegg, kan eksempelvis være fremragende fotografer.
Og nettopp bildene som deles på facebook var en dimensjon jeg i starten ikke var oppmerksom på. Det er jeg nå- til de grader.Det var en grunnene til at jeg kjøpte I-phone. For å fotografere og sende bildene videre. Og det har jo gått rimelig greit.
Tenke seg til at jeg som i ungdommen danset mye, nå har tatt dansen opp igjen. Og denne gangen med de mest spennende dansepartnere i mitt liv- blogg og facebook!
De som ikke har lært seg den magiske dansetakt med facebook har virkelig gått glipp av en eventyrlig dimensjon i livet!

Arnt Olav! Jeg vekselvis står i givakt, takker og bukker!!!

Far til Egersund Vinmonopol var en racersykkel!

Nå er den opprinnelige førsterekka tilbake på Egersund Vinmonopol. Anne Marie, Gunhild og Vigdis har vært i førsterekka i alle disse 27 (!) år. I førsterekka var også solstrålen Marte fra Helleland med fra starten. Men etter rundt 10 år flyttet hun seg til Vinmonopolene i Stavangerområdet. Men nå er hun tilbake! Og hjertelig takk for det! Førsterekka er igjen komplett- forhåpentligvis for årevis framover!
I den anledning vil jeg mimre litt om at uten en blå fransk racersykkel (Gitane) hadde det ikke blitt Vinmonopol i Egersund desember1987. Denne fantastiske historien bør på bloggen og facebook for ettertiden.
I 1986 satt jeg av forskjellige årsaker bom fast yrkesmessig og hadde overhodet ingen bærekraftig økonomisk framtid. (Det har jeg nå-i godt voksen alder- til de grader!) Jeg hadde igrunnen gitt opp det hele. Så jeg måtte finne på noe kontroversiellt og spektakulært for å fortrenge tankene om min miserable økonomiske situasjon.
Å gå inn i lokalavisen og foreslå landets første bordell i Egersund ble vel drøyt. Det måtte bli Vinmonopol. Som sannelig skulle vise seg å være kontroversielt nok! Til de grader! Jeg startet opp med et leserinnlegg i DT med overskriften Egersund Vinmonopol og Egersund Sentrums fremtid. Jeg fikk øyeblikkelig tilsvar- takk og pris. Der er nemlig et kinesisk ordspråk som sier Hva er lyden av en hånd som klapper?
Debatten bølget fram og tilbake. Så skjer det utrolige. Egersund Sentrumsforening er plutselig for pol!
Og under over alle under- OGSÅ KOMMUNESTYRET!!!!!
Men så er det  noen som har snakket sammen. Ved annen gangs votering vender kommunestyret tommelen ned. Det var plutselig mange forfall til akkurat det kommunestyremøte. Ja-folk var blitt erstattet av "ansvarlige gode avholdsfolk". Så fikk også den feige Sentrumsforeningen kalde føtter og snudde de og. De fremste motstanderne gikk rundt med nesen i sky. Jeg visste da at den eneste muligheten for å pol til Egersund var å få til en folkeavstemming. Og til det trengte vi mange,mange hundrer av underskrifter med krav om folkeavstemning. Og fristen for det var ikke så veldig langt frem i tiden. Det hastet!
Jeg regnet da som en selvfølge at både Høyre, Fremskrittspartiet, Rotary og lignende liberale foreninger var aktivt på banen i så måte. Men tiden gikk-og intet skjedde. Og det er nå den blå racersykkelen kommer inn. Et fremtredende formannskapsmedlem fra Høyre hadde en sønn som studerte i Oslo. Faren kom inn for å kjøpe noen reservedeler til racersykkelen (solgt av meg). Delene fantes ikke i Oslo. Jeg tok da faren med meg ned i kjelleren under sykkelverkstedet til noe som skulle vise seg å være helt avgjørende for den videre ferden mot pol. Jeg spurte ham om han med sitt særdeles store nettverk visste om noen som var igang med å samle inn stemmer med krav om folkeavstemming. Jeg glemmer aldri svaret. "Ingen som helst, og denne feige byen fortjener ikke noe vinmonopol!"
Da bråvåknet jeg! Sammen med flere organiserte jeg i hu og hast spredning av underskriftslister på strategiske steder. Og i ellevte time hadde vi nok underskrifter! Nå var det avholdsfolket som plutselig var på defensiven. Jeg klarte i avisen å tirre avholdsfolket opp så mye at de gjorde den brøleren å gå inn i avisen med lange lister over "prektige" mennesker mot pol. Det tirret opp mange av de nøytrale. Denne viktige og helt avgjørende gruppen sørget for rekord-fremmøte på avstemningsdagen. Resten er lokalhistorie.

 

El-sykler og gammeldagse reparatører

I godt voksen pensjonsalder har jeg nå mitt tidligere aktive sykkelverksted først og fremst som et miljørom hvor jeg sliper nøkler , snekrer litt når Saloon Kakadu skal få nye attraksjoner og- reparerer "gammeldagse" sykler en gang innimellom. Det er derfor som sykkelreparatør i solnedgang  med avslappet distanse jeg kan betrakte den totale sykkel-revolusjon som el-sykkelen innebærer.
Gammeldagse sykkelreparatører har like små muligheter til å reparere disse kompliserte syklene som gammeldagse bilmekanikere (ca 25 år siden) har til å reparere nymoderne biler. Moderne biler er nemlig " en rullende datamaskin på hjul". Det samme gjelder , i adskillig mindre grad, men dog- også elsykler. De fire viktigste komponentene på en el-sykkel er: motoren, batteriet, data/kontrollboksen, displayet pluss ledninger.

Dette krever jo en helt annen kompetanse enn den "selvlærte", som tusenvis sykkelreparatører av mitt slag har praktisert gjennom årene. Men- det er fortsatt bruk for denne type sykkelreparatører. Hvorfor? Det er fordi El-sykler ikke konkurrerer med "vanlige" sykler, men derimot med buss,bane, bil og moped. Derfor er det interessant å observere at de største forhandlere av el-sykler i Norge nå kutter ut vanlige sykler. Salgspotentialet i Norge er meget stort.Det selges kun for øyeblikket 5 % el-sykler, mens det i det i Mellom-Europa selges ca. 30 %! Og prisen varierer fra kr. 10000 til 50000.
Og da er kompetansen på sykkelverkstedet helt avgjørende for hvor du bør kjøpe sykkel. Men min egen bunnsolide sykkelbakgrunn hadde jeg ikke engang vurdert  å kjøpe en el-sykkel fra 15000 kr. og oppover uten at selgere hadde kompetente reparatører som teknisk sikkerhet. Å kjøpe el-sykler på nettet må jo være det reneste galimatias, spør du meg.
Som jeg ser det vil vi få tre typer sykkelverksteder i framtiden.1. De som utelukkende tar seg av El-markedet. 2. De som er store nok til mekanikere til "pedalkraftsykler" -og- Elsykler. 3. De som utelukkende konsentrerer seg om "pedalkraftsykler".
De årene jeg reparerte sykler vurderte jeg alltid grunnstrukturen i sykkelen. Er den solid kan du trygt gradere den opp for adskillige hundrelapper forutsatt at reperatøren er seriøs og ansvarlig. Den viktigste kunnskapen en gammeldags sykkelreparatør må besitte er å kunne levere fra seg snorrette hjul. Snor-rette hjul uten sleng er nemlig helt avgjørende for sykkelens kjøreegenskaper. Desverre er dette en kompetanse som er i ferd med å forsvinne. Syklene er nå så billige i forhold til inntekten at kjøperne kjøper heller nytt og fancy. Akkurat som med moteklær! Og da er det ikke bruk for hjulmakere som før.
Så hvis jeg var noenlunne ung i dag og skulle ha tre sykler til rådighet ville det vært følgende:
En el-sykkel til og fra jobb ( opptil 10 km). Og den skulle låses inn i arbeidstiden! En fullblods racer til verkelig å oppleve landeveien.
En rusten gammel sykkel i topp teknisk stand hvis jeg skulle pendle med tog (avstand opptil 6-7km.til Eie). En gammel rusten sykkel er det ingen som stjeler. Skulle jeg hatt en fjerde måtte det blitt en virkelig mountain bike.. Lykke til, og glem aldri disse magiske ord:
PEDALKRAFT  ER  LIVSKRAFT !!! Og så trenger du ikke bruke tusenvis på et treningssenter!

Livets fire rom

I Dagbladets Magasinet nå lørdag var det en meget lærerik artikkel om livets fire rom. Overfor mine facebook-venner vil jeg skriftlig gjøre mine betraktninger rundt dette særdeles interessante tema.
Og det er at de mennesker som har de mest tilfredsstillende og meningsfullte liv er de som klarer å finne en likevekt og balanse mellom disse fire og viktige rom som hjørnesteiner i den menneskelige grunnmur.
Først har vi det offentlige rom, avdeling A og B. Avdeling A er når du er ute fysisk i det offentlige rom. Og der skal du kunne ferdes uten den minste antydning til sosial frykt, verden over. Avdeling B er når du opptrer på de sosiale medier. Der skal du også kunne opptre med trygghet og fryktløshet. Det er ytringsfriheten som regjerer i dette viktige rom, det offentlige rom. Både A og B!!
Neste er det sosiale rom, avdeling A og B. Avdeling A er når du sosialiserer med din  bekjentskapskrets fysisk i det offentlige rom, som eksempelvis kafeer. Avdeling B er når du sosialiserer med den samme krets i sosiale medier, som eksempelvis facebook.
Så kommer det private rom. Dette rom er forbeholdt dine aller nærmeste, som eksempelvis din nære familie og nære omgangskrets. Eller bare deg selv om du lever alene (som millioner gjør det). Her har ingen adgang uten nære familie og uten å være invitert!
Og så har vi det fjerde, og meget viktige rom, NEMLIG   DET  PROFESJONELLE  ROM!
Å ha en jobb å gå til som betyr mye, ikke bare for deg selv, men for mange av dine medmennesker at nettopp du bekler jobben,  er særdeles avgjørende for din livskvalitet. Svikter det her, så blir livskvaliteten i de tre andre rom kraftig redusert! En gundig amerikansk studie viste at tilfredshet med jobben er helt avgjørende for et menneskes totale livskvalitet.
Å ha en helt utilfredsstillende jobb betyr at du virkelig sliter. Det er det samme som et dårlig ekteskap. Kom deg ut , jo fortere, jo heller! Hvis ikke, kan det ende med sykemelding og i neste omgang permanent uførhet. Å ha ingen jobb å gå til i arbeidsfør alder er jo heller ingen ønskesituasjon. Bare spør de millioner av arbeidsledige ungdommer i Europa som aldri vil få sjanse til å komme inn i arbeidslivet.
Hvis et menneske har bygget hele sin idenditet gjennom sitt yrke, kan det bli en brutal overgang når vedkommende ved oppnådd pensjonsalder blir tvunget ut av jobben. Spesielt hvis vedkommende er til de grader oppegående både fyskisk og mentalt. Har du ingen hobbyer da, og liten omgangskrets, kan du eldes veldig hurtig.
Hvis du stortrives i det sosiale, offentlige og private rom er det store sjanser for at du ved oppnådd pensjonsalder vil klare å erstattet det forsvundne profesjonelle rom (fjerde hjørnestein) med aktiv innsats for andre og hele tiden fortsatt være nysgjerrig på livet og utviklingen av det interessante samfunn vi nå lever i.
Jeg er så previligert at jeg som syttiåring omsider har oppnåd den optimale balanse mellom livets fire rom. En ekstra kvalitet er at en  mine aller beste venner på 84 år (tyve år i hjernen) er et lysende eksempel på at hvis du er aktiv nok, og hele tiden på hogget hva angår levende interesse for alt som foregår i dagens samfunn, så holder du deg sandelig ung! En fantastisk sparringpartner som ikke smisker det aller minste, men gir kontinuerlig kontante tilbakemeldinger. Det perfekte vennskap er nemlig som det perfekte demokrati. Uten saftige uenigheter og engasjerte diskusjoner, vil demokratiet og vennskapet langsomt visne hen.

Terroren i Paris har sin forklaring

Jeg har ofte hevdet at ingen skulle få ha fremtredende stillinger i det offentlige hvis de ikke har hatt bakgrunn fra en hjernevaskende sekt. Sekter og fanatisme kan teoretisk forstås utenfra. Men hvis du ikke selv har opplevd hjernevasking innenfra, bør du være ytterst varsom med å kommentere det som skjer i Paris nå. Da slår nemlig ordspråket mening uten kunnskap er helt meningsløst inn for fullt.
I min barndoms sekt ble vi hjernevasket på skolen til å tro at alle andre i hele verden, unntatt de 2-300  "utvalgte" (vi), var verdens barn, og derfor våre "fiender". Heldigvis hadde jeg oppegående foreldre i denne galskapen, pluss hjernekapasitet. Så for meg var det enkelt til komme meg ut av dette regelrette kriminelle åndsfengsel. Ikke alle var så heldige å ha denne lykkelige kombinasjonen. Mange av mine slektninger har gått i graven med fanatismens gift innsprøytet i blodet.
Så det som skjer i Paris rett nå er bare det samme mønster. Denne gang forsterket i sin ytterste konsekvens.
Her lever disse villfarne sjeler (uten en eneste motforestilling) i sin bisarre "virkelighet". De kommer fra ghettoen i det særdeles lagdelte franske samfunn. Og de ser det som sin livsoppgave å føre krig mot "de som spotter profeten". Og å lide martyrdøden er for dem den høyeste lykksalighet. Det er det som gir mening i deres ellers stakkarslige liv.
Det vi alle kan lære av disse ødelagte zombier, er at vi bør alle "walk the talk". Det betyr at det praktiserende liv bør stå i forhold til det vi prediker! Mens disse religiøse roboter praktiserer disse visdomsord på den mest negative måte i sin ytterste konsekvens, bør vi andre ha så pass ryggrad at vi praktiserer de samme ord på den mest medmenneskelig konstruktive måte.
Men det være så langt fra tilfelle. I feighetens og hykleriets navn har vi latt "snik-islamiseringen"  gå sin gang. Vi er fanatisk opptatte av å være "politisk korrekte".
Det var interessant å følge med på diskusjonen på NRK i går kveld (9.1.) Den som imponerte meg var kultursjefen i Bergens Tidende. Denne oppegående dame  hadde sandelig sett lyset! Og det er at den situasjon som er i Paris rett nå skyldes at storsamfunnet ikke forlengs har hatt ryggrad til å forsvare ytringsfriheten og gitt klar beskjed. Og det er at alle disse kvasireligiøse kriminelle som rotter seg sammen, for med fryktskapende aktivitet å skape selvsensur, disse voldelige og fanatiske bakstrevere skal bli taklet på alle mulige måter kontant av storsamfunnet fra første øyeblikk. Det er disse kriminelle storsamfunnet skal kjøre frykt inn i. DERES EGET VÅPEN SKAL BLI RETTET MOT DEM SELV!!
For meg vil den store helten i dette Parisdramaet være den henrettede redaktøren i det nå verdensberømte magasin Charlie. Hans motto bør være et livslangt motto for alle som har til hensikt i sitt liv og virke til å se selv i speilet uten minste selvforakt. Og mottoet er.
JEG SKAL HELLER DØ PÅ MIN POST OPPREIST , ELLER Å EKSTISTERE KRYPENDE PÅ MINE KNÆR!
At det i dette hav av feighet, hykleri, udugelighet osv. ennå finnes slike utgaver av mennesket, gjør at jeg personlig har et ørlite håp om at hans eksempel bør være selve det solide yrkesmessige betonggolv for alle redaktører verden over.

 
 

Sørstatsgeneral Lee og hesten Traveller

På min første tur til USA i 1999 sto på mitt reiseprogram et besøk på museum og minnesmerkene over et av Den Amerikanske Borgerkrigens viktigste slag. Det var i Gettysburg. De fleste militære eksperter regner det som selve vendepunktet i borgerkrigen. Det var et meget bevegende og minnerikt besøk. Jeg anbefaler alle mine blogglesere og facebookvenner, hvis de en gang er på de kanter,å besøke Gettysburgs slagmarker. Det blir garantert et minne for livet.
For meg var det sterkeste minne statuen av sørstatsgeneralen Robert Edward Lee sittende på sin kjære ridehest, Traveller. Denne statuen dominerte til de grader. Og det viser også storheten og generøsiteten i den amerikanske folkesjel. Nordstatene vinner krigen, og sørstatene taper den samme krigen. Og så setter vinneren opp en gedigen statue av lederen for taperne, General Lee!!!!
General Lee nøt nemlig den største respekt fra Nordstatenes generalstab. Hvis du har kjøpt DVDen Lincoln (anbefales) så kan du se scenen der general Lee underskriver kapitulasjonsdokumentet i nærvær av hele generalstaben fra Nordstatene. Den samlede generalstab sto i giv akt der general Lee på sin kjære Traveller red inn i historien.
Gettysburg forbindes også med et annet fenomen. Og det er president Lincolns legendariske tale. Den varte i kun to minutter, men den er mulig blitt.  den mest berømte tale  i menneskehetens historie. Gå inn på internett og les talen selv. Så forstår du at det går an å kommunisere med relativt få ord noe særdeles viktig hva angår mennesket i seg selv og menneskets begrensede opphold på Moder Jord.
I Lincoln ånd skal jeg gjøre dette blogginnslag kortere enn vanlig. Less is more!

Shoppingsenterne bør lære av Bundesliga

Hvis jeg hadde hatt milliarder nok til å bygge framtidens shoppingsenter, ville jeg satt klare krav til underholdning fra hver enkelt butikk. For det første skulle det ikke være en eneste kjedebutikk i framtidens shoppingsenter. Alle butikkene skulle være så særeget  innredet at det fantes bare en eneste i hele verden- nemlig i shoppingsenteret Dream and Fantasy. Hver enkelt butikk måtte romme minst en originalt underholdningselement som ikke fantes andre steder på kloden. Vareutvalget hos hver enkelt butikk skulle være av samme kaliber. Dette vareutvalg finnes kun her, og det skal være ordentlige saker. Ikke noe masseprodusert dill og dall. Og hver enkelt butikk skulle med berettigelse kunne kalle  seg destinasjonsbutikker som var en reise verdt i seg selv. "Salg" og 99 priser helt forbudt. Den slags "lureri" kommer overhodet ikke på tale i Dream and Fantasy. Men det skulle markedsføres effektivt på jungeltelegrafen at det er hos Dream and Fantasy du til enhver tid får mest igjen for pengene!
Samtlige butikksjefer måtte iflg. kontrakten forplikte seg til en gang i året i samlet flokk å oppleve en fotballkamp i Bundesliga. Bundesliga har nemlig lykkes med å kombinere gårsdagens tradisjon med den moderne underholdningsindustrien. Her er det kanskje ikke så store stjerner som i England og Spania, men likevel ekstremt moro å gå på en fotballkamp.
Og akkurat det skulle vært siktemålet med Dream and Fantasy. Det skulle være ekstremt underholdende både for mor, unger og ikke minst far å besøke dette magiske  land. Det skulle være en opplevelse for livet, enten du besøkte det alene, med familien eller med venner og vennepar.
Som det nå er det (iallefall for far) en sann lidelse å vandre rundt i de store shoppingsenterne over hele verden. Ikke et eneste originalt og underholdende innslag. Bare en haug med produkter overalt. Jeg vet hva jeg blogger om. Så pass mye har jeg reist rundt omkring ute i den store verden.
Jeg skal sitere fra en avisartikkel:"Av hver hundrelapp vi nordmenn bruker på å handle, ender 80 kronerr i kassen til en butikk som deltar i en kjede. Hvor kjedelig blir det da å være forbruker?" (Uthevet av meg).
Nok et sitat fra en avis:" Mulighetenee for å yte god service og ha den gode kundefølelsen er færre i kjeder enn i spesialbutikkene, der kvalitet,service og fagkunnskap er verdsatt høyere enn lave priser og pakkeløsninger. Den kompetente staben ser på jobben som en teaterscene der de inntar ulike roller i arbeidstiden." (Uthevet av meg.)
Nå er jeg i den luksusposisjon at jeg i min ekstremt spesialiserte geskjeft kan leve ut mange roller daglig. Det være seg historieforteller, underholningsartist, hovmester, organisator, ansvarlig fagmann osv. Nå slipper jeg helt den forbannelsen som hviler over alle detaljister, og det er det evige salgspresset. Som pensjonist slipper jeg dette helt. Hvis noen er interessert i den australske menyen min, så kan jeg som hovmester forklare hvordan den er sammensatt og hvor råvarene kommer fra. Men selve selgingen, se det må produktene klare selv. Det blir som med barna dine. Som de vokser til er det helt unødvendig å "selge" dem på ekteskapsmarkedet. Er de attraktive nok, så går dette av seg selv.
Hovedmålet med virksomheten min er først og fremst det sosiale. Det å daglig treffe nye og spennende mennesker skal holde meg konstant sosialt oppdatert og "ung i hodet" i så mange år som mulig.

Fortrengt frykt gir farlig høyt blodtrykk

Først og fremst ønsker jeg alle mine blogglesere et kanonår i 2015. På alle mulige positive måter.
For min egen del starter jeg året i et vanlig topphumør, men året kunne startet med den dypeste depresjon for mitt vedkommende. Jeg blogger dette kun for at alle mine lesere skal mulig lære noe nytt om et lite påaktet område. Og det er at fortrengt frykt kan resultere i et MEGET farlig høyt blodtrykk!
Personlige  helseforstyrrelser er helt uinteressant for andre, og  er det siste jeg like å blogge om, men jeg føler at det er faktisk min simple plikt , denne gang, å videresende (blogge) om en meget viktig erfaring..

Plagene og smertene i den øvre ryggregion har vært stressende og frustrerende hele desember. De ville ikke gi seg. Det gikk ut over nattesøvnen og trivselen. Imidlertid klarte jeg på det profesjonelle området å fortrenge dette så grundig at ingen av alle de besøkende i butikken merket den aller minste i reduksjon av humøret.
Men så leste jeg i DT at en profilert, relativt ung dalbu hadde fått vedvarende ryggsmerter som ikke ville gi seg. Det viste seg desverre å være alvorlig kreft. Det slo ned som en atombombe inne i meg. Skyldtes mine ryggsmerter - gru og skrekk- alvorlig kreft. Jeg måtte bare fortrenge redselen så godt jeg kunne, men etter svære smerter (igjen) lille nyttårsaften, måtte jeg bare av hensyn til psyken få en avklaring der og da!
Min fantastiske fastlege, Ole Gunnar Jensenius, ryddet plass til meg samme ettermiddag. Han gjorde diverse undersøkelser og ble mer og mer alvorlig. Her var det noe som "ikke var helt bra", for å uttrykke seg forsiktig. Det voldsomme blodtrykket uroet ham. Han ville ha meg innlagt på akutten på SUS på flekken.
Jeg reagerte lynraskt, pakket snippsekken i ekspresstempo, og halvannen time senere satt jeg på ventesalen i akutten. Det ble venting, før jeg ble geleidet inn av en smilende dame for bl.a, å ta blodprøve, sjekke blodtrykk og mere til. Blodtrykket viste seg å være rett over 200! (Burde vært for meg i min alder rundt 150). Damen så bekymret ut.
Det ble noe mer venting før blodprøven var klare. En sykepleier trillet meg inn på undersøkelsesrommet, og ny test av blodtrykket ble tatt. Rundt 200 fortsatt! Og så skjer det himmelsk forløsende! En blid sykepleierske kommer inn rett etter  og forteller " at din blodprøve var helt fin"!! Altså ingen kreft! Det er kun mennesker som har vært i en slik sitasjon som fullt ut kan forstå den aldeles ubeskrivelige lettelse!!!
En time etter ble det ny test av trykket som nå var nede i 170! Den påfølgende morgen var det nede i 150!
Jeg er ikke i minste tvil at redselen for kreft hadde presset trykket opp i mot 200.
Etter frokosten bar det ned til røntgenundersøkelse. Bildene må ha vært tilfredsstillende. Tilslutt var det å prøve hjertet ved hjelp av den berømte damesykkelen som skulle teste hjertet, trykket og det hele. Damen i rommet var en mørk skjønnhet fra Persia (Iran) og doktoren er den mest fantastisk underholdende lege jeg noen sinne har vært borti. Det gikk ikke det minste utover hans faglige kompetanse. Jeg har noensinne trodd at det legebesøk kunne være mer underholdende enn en gjennomsnittsrevy. Testresultatet var meget tilfredsstillende. Hjertet tikket som et urverk,selv under stress, og kondisen var så pass at lege og sykepleireske kikket megetsigende på hverandre. Det ble utskriving på flekken, og jeg var hjemme i Egersund tidlig på ettermiddagen nyttårsaften. Og Anna Lovinda uttrykte denne fantastiske setning: " Slike damesykler kan du gå i seng med så ofte du vil". Virkeligheten overgår fantasien!!

Sosialisme Kommunisme Fascisme Nazisme Byråkrati Kapitalisme

Har dere det helt klart for hva disse betegnelsen står for? Hvis ikke, lær dere nedenstående definisjoner.

SOSIALISME: Du har to kuer, du gir den ene til din nabo.

KOMMUNISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og gir deg melk.

FASCISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og selger din melk.

NAZISME: Du har to kuer, regjeringen tar begge og skyter deg.

BYRÅKRATI: Du har to kuer, regjeringen tar dem begge, skyter den ene, melker den andre og heller ut melken.

KAPITALISME: Du har to kuer, selger den ene og kjøper en okse.


Min form for kapitalisme ville vært at jeg solgte begge kuene og kjøpte meg en skikkelig avlsokse. Jeg ville fått  mye mer betalt for å selge sæden av oksen enn melken av ei ku.

Vassendgutane, Ole Ivars og Kringkastningsorkesteret

Innledningsvis vil jeg på det innstendigste anbefale alle mine facebookvenner å investere i den nye RiksTV-boksen med opptaksmuligheter. Det er en av de beste investeringer jeg gjordt de senere år. Den har beriket mitt liv og gjordt det mye enklere å få tilgang til kultur- og underholdningsinnslag på NRK sine tre kanaler. Det holder for meg. På parabolen får jeg inn Viasat med alle de kanaler som er der. Videospilleren blir nå like sjeldent brukt som min fax og gammeldagse skrivemaskin.
Årsaken til overskriften er noen interessante musikalske sammenlikninger jeg har gjordt utfra avspilling av opptak av KORK (kringkastningsorkesteret) i byteltet i Egersund og henholdsvis Vassendgutane og Ole Ivars i Vikingskipet på Hamar.
Kvaliteten på KORK er jo musikalsk i elitedivisjonen. Og i tillegg er det en fryd for øynene å studere elitemusikere traktere førsteklasses musikkinstrumenter som om det var en forlengelse av kroppen.
På den andre ytterkant er Vassendgutane. De er Harry så det holder. Hatter med krokodilletenner, revehaler og diverse andre originale hodeplagg. Også typene da ! Bare det å oppleve dem fra dansegolvet må jo få noen hver i godt humør. Her er fengende dansbar musikk (trekkspill og gitar) som treffer deg i mellomgolvet så det dirrer.Det gjør ikke KORK. KORK treffer først og fremst ørene og tildels hjertet. Vel og merke hvis de opptret uten folkelige solister. Men i Egersunds Bytelt var det andre boller med KORK. De dyktige, sympatiske og folkelige lokale solister tilførte KORK en ekstra dimensjon musikalsk. Humøret og hjertet var med til de grader. De som var tilstede husker konserten resten av sin tid. Fordi man her hadde den optimale kombinasjonen av musikalske topprestasjoner og harryinnslag som overgikk til og med Vassendgutane!! Du snakker om full pakke!
Også var det Ole Ivars da. Jeg spiller mye av deres musikk, men da jeg så dem på opptaket fra Vikinghuset så jeg (helt subjektivt) hva de manglet i forholdt til Vassendgutane. Originaliteten og utstrålingen. De sto der i sine dresser uten slips og spilte på autopilot. De mangler typene, og ikke minst, den nyydelige sunnmørsdialekten! Jeg har nå avspilt opptakene av begge band flere ganger. Forskjellen (for meg) er slående når det gjelder utstråling, humør, humor, selvironi og danseappell. Virkelig slående!!  Min musikksmak er allsidig fra klassisk, opera, folkemusikk, country osv., men Vassendgutane er de som får meg i ekstra godt musikkhumør!

De fisefine  vil selvfølgelig rynke på sine finkulturelle neser bare ved å høre navnet Vassendgutane. Jeg tror at de går glipp av en dimensjon i livet. Og det er en musikkdimensjon som går  direkte hjem til de konstruktive urinstinkter i oss alle. Og som bekrefter til fulle visdommen i ordene fra den store spanske forfatteren Federico Garcia Lorca : Den dagen du slutter å undertrykke dine instinkter, den dagen har du lært å leve.
Men at Vassendgutane i musikktype "Harry" skulle bli ettertrykkelig slått av rockekar fra Sokndal, akkompagnert av selveste KORK i Egersund bytelt, beviser jo bare at virkeligheten overgår fantasien!!!!
Heia KORK, heia Vassendgutane! Dere burde kanskje slå dere sammen. Hvilken kombinasjon!! Og tenk på det virkelig blandede publikum som da hadde møtt frem. Forslaget er hermed overlevert pr. blogg.

 

Alene i julen betyr ikke alltid ensom jul.

Av ulike årsaker har jeg de siste 25 år feiret julaften fysisk alene, men aldeles ikke åndelig ensom! Jeg har faktisk ikke opplevd et eneste ensomt øyeblikk. Det har jeg ikke hatt tid til! For det eneste problemet jeg har opplevd i forbindelse med min egen julefeiring er at tiden gikk så alt for fort. Jeg kom ikke igjennom brøkdelen av alt det jeg hadde planlagt å lese. I tillegg er det mye interessant kultur på fjernsynet, ikke minst de tyske kvalitetskanalene ZDF og Ersten. Slik blir det i år og.
Det har bredt seg en oppfatning rundt om i det ganske land om at er du alene på julaften, så er du en stakkars sosial taper. Til alle de som stortrives sammen med familie og venner i julen, så må jeg faktisk få opplyse at det finnes de som oppfatter det som topp luksus å være helt alene i julen. Jeg er blandt dem.
I dag kommer min kjære datter fra Oslo. Vi har et utmerket forhold, og i kveld skal vi forhåndsutveksle presanger. Hun tilbringer jul med sin mors familie, så har vi to en middag sammen 3.juledag, før  jeg sannsynligvis kjører henne til Sola søndag.
I dag hadde jeg besøk av min kjære Kardis Hetland med sine to barnebarn, Tine Rubina og Jørgen Mikal. Kardis har holdt liv i meg i 25 år i mitt andre hjem, Grand Hotel. Hun kommer til meg lille julaften med en overdådig julekurv, og barnebarna får med seg hver sin reveungehale. Den de fikk i fjor var konen, og i år fikk de mannen. Så nå har de et reveektepar hver. Bare den happeningen alene ga meg nok sosial bensin til å vare helt fram til nyttår. I tillegg har jeg et sånt spennende sosialt liv i Saloon Kakadu hele året gjennom at jeg foretrekker fred og ro i julen. Jeg slipper familiekrangler og alt det som følger med av for mye alkoholbruk.

Jeg blogger ikke dette for å digge meg sjøl, men rett og slett for å nyansere bildet om såkaldte "sosiale tapere som sitter forlatt og ensomme på juleaften". Jeg kjenner også andre som foretrekker å være alene den dagen uten alt dette gavestyret og stresset. Og de er sandelig min hatt ingen sosiale tapere.
Selvfølgelig finnes det mye ensomhet på julaften. Og ikke bare på juleaften, men hele året. Vi lever nemlig i en så tvers gjennom-materialisert og overfladisk sivilisisasjon at det i seg selv masseproduserer ensomme sjeler. Og det er uhyggelig å konstantere at Ole Paus har helt rett. "Vi har alt , og det er alt vi har". I en sivilisasjon hvor vi vet prisen på alt, og verdien av ingenting. Og slett ikke det som virkelig betyr noe.

For nå har dette billig-hysteriet tatt fullstendig overhånd. Det er blitt den nye religionen. Rabatter, ta 5 og betal for 3, priser som alle ender på 99 osv. osv. Handelsstanden behandler oss alle som idioter. Det alle burde være opptatt av er å få mest mulig for pengene! Og det betyr ingenlunde alltid den laveste prisen. Men hvilken opplevelse, mottagelse, veiledning, kompetanse, trygghet, garanti osv. som er innbakt i prisen.

Så, nå får det være nok i denne omgang å opptre som helvetespredikant. Til mine bloggleseres informasjon så smilte jeg ekstra bredt når jeg skrev de siste setningene. Humør og selvironi er viktig for helsen.
Jeg vil ønske alle mine blogglesere en jul av et kaliber, som gjør at de  i årene fremover vil se tilbake på julen 2014 i et varmt og lysende skjær. Lev med dine nærmeste nå, mens du kan. Det er for sent å ta seg tid når det hele er forbi!  Livet er akkurat nå !  I dette øyeblikk!   GOD JUL!

Store fordeler med one-man operation

I 1987 hadde jeg Djevelens valg. Enten å legge ned en butikk som ikke gikk godt i det hele tatt. Eller å fortsette alene og låse meg til et fengsel for resten av min tid uten eneste dag med ferie. Vi var for mange sportsforretninger i Egersund, og ingen var noen gullgruver.
Da lanserte jeg slagordet som viste seg å være en genistrek- og er blitt et innarbeidet begrep i Egersund siden unnfangelsen- nemlig trøtte tirsdag. Det som inspirerte meg var navnet på den legendariske travhingsten Rex Rodney. Trøtte tirsdag er like melodiøst-og-i tillegg humoristisk. Jeg hadde en lenger plan. Og det var at jeg skulle en dag drive en så spesialisrt butikk som det bare var en av i hele verden (å jada!), og at jeg derfor kunne la trøtte tirsdag bli avløst av daue November.
Mine blogglesere vet at dette nå i 2014 er et faktum. Trøtte Tirsdag og undertegnede har hatt en meget lykkelig "skilsmisse" for mange år siden, og begge klarer seg utmerket godt på egen hånd.
En annen "stabukk" som driver en helspesialisert en-manns-butikk, ble nylig intervjuet og uttalte følgende:" Å ansette flere er uaktuelt. Det blir for dyrt og byråkratisk. Arbeidsgiverne blir pålagt alt for mye ansvar av myndighetene.  Medlemskap i en kjede blir aldri aktuelt. Forpliktelsene er for store, og de krever tvangssalg av varer. " Ingen i Norge kan være mer enig med han enn jeg i så måte.
En annen side er at du er uendelig mye mer økonomisk sårbar med et par ansatte, enn alene, hvis sykdom skulle inntre. Det opplevde jeg selv da jeg måtte hjerteopereres. Jeg slapp å ofre butikken en eneste bekymret tanke de to måneder Saloon Kakadu var "out of operation". Ingen ansatte som kunne gjøre tabber som jeg senere måtte rette opp, et bunnsolid varelager som er fullstendig upåvirket av moter , og en økonomi som er fullstendig fri for stress. Og en pensjon (ikke allverden) som tikker inn hver måned ,og er mer enn nok for en tilværele kjemisk renset for materielle luksusbehov.
 Men jeg har på andre måter en ekstrem luksus, som er få forreningsdrivende forunt. Jeg har den totale frihet til å gjøre hva jeg vil med innredningen av Saloon Kakadu,ha  mine helt egne fleksible åpningstider, bestemme mitt vareutvalg, og -prikken over ien- jeg kan stenge av operasjonen i daue November og nokså daue Mars/April. Og ellers innimellom hovedsesongen (juli-august).
Jeg registerer med interesse at nå i julens høysesong henger det rabattplakater overalt og  julevarer i bøtter og spann til reduserte priser. Alle skryter av øking salget, men den underliggende desperasjonen og gnagende usikkerheten lar seg ikke skjule. Vi drukner i varer som ingen trenger.
Hva vi imidlertid trenger er flere nyskapninger som kaffehuset Hos Veli rett opp for Sisu. Veli har klart å etablere en lun atmosfære i Øvre Elvegaten. Jeg registrerer med største glede at der er jevt sig hele tiden. Det er en ideell plass til å pleie vennskaps- og kjærlighetsforhold. Og så er det ikke trangt, samtidig som det intimt nok. En balansegang Veli har løst fremragende. I en oppjaget hverdag trenger vi slike oaser hvor vi kan nyte den uhørte luksus det er å ha tid nok. En luksus som ikke koster et eneste øre.
Og så vil denne gang avslutte med å sitere Marilyn Monroe. Et sitat som beviser at damen ikke var noen dum blondine, som mange hevder, men tvertimot meget intelligent: "Det er ikke sant at jeg ikke hadde noenting på. Jeg hadde radioen på!"

Sportsbransjen og de moderne butikktyver

Ideen til overskriften fikk jeg av lederen i bransjebladet Sport, som jeg fikk i postboksen i går. Nå må jeg få innskyte at jeg i dag forretningsmessig har et like fjernt forhold til sportsbransjen, som jeg religiøst har til min barndoms kulturelt lutfattige og stakkarslige sekt. Selv om sekten har fått ny leppestift (kirke) så er Talibantype hjernevasking fortsatt den samme. Men nok om det.
Redaktøren i Sport hadde tydeligvis sett det lyset som jeg selv så allerede for mange år siden. Og det var at Norge ville få tre typer sportsforretninger
Den første utgaven er de gigantiske, XXL, G-MAX og Coop Obs. Ingen andre kan matche disse på utvalg og pris innen det produktspekter de velger.
Den andre utgaven er de helspesialiserte fagforretningene som konsentrerer seg om de varegrupper som krever spisskompetanse fra selgerne. Tengesdal Sport i Egersund er et utmerket eksempel i så måte. Disse fagbutikkene klarer seg godt i framtiden.
Den tredje utgaven er de mindre fullsortimentsbutikker som kalles "generalistene" , som ikke  har lave priser og utvalg til å konkurrere med gigantene. Heller ikke har disse "i dødens posisjon" den nødvendige ekspertise til å konkurrere med de virkelige fagbutikkene. Og det er derfor denne tredje utgave sliter for øyeblikket noe aldeles voldsomt økonomisk. De skylder penger og går med store underskudd og har egentlig ingen framtid.
I tillegg er disse taperne utsatt for dobbeltangrep fra både internett og de moderne butikktyver. De moderne butikktyver stjeler ikke varer, de stjeler betjeningens tid og oppmerksomhet. De benytter tredje utgave som et gratis showrom. De bruker prøverommene til å finne den riktige størrelsen og farven, og så sier de takk for seg. Deretter er det strake veien hjem for å sjekke på nettet hvem som har det billigste tilbud på det produktet de har bestemt seg for.
Denne oppførsel brer seg mer og mer overfor mange flere bransjer. Det interessante er at "kundene" ikke ser at de sager over den greina de selv sitter på. Når disse egoistene har sørget for at nærbutikkene må stenge, da skal de samme egoister snart få merke at det blir dyrt å bruke bil for å kjøre langt for å få tak i produktene. Den gammeldagse servicen er også blitt borte.
Personlig bruker jeg , i full egeninteresse, mitt serviceinnstilte og kompetente reisebyrå Via Travel vegg-i-vegg som ordner det hele for meg på alle mine reiser. Selv når jeg skal ta ferjen til Danmark. Det koster nemlig ikke et øre mer enn om jeg skulle dillet med dette selv! Da er jeg fullstendig trygg. Jeg får svettetokter bare ved tanken på at de skulle bli borte. Men med den pengesterke, patriotiske og meget sympatiske Teigen-familien som eier, kan jeg i så måte slappe fullstendig av.
Når det gjelder moderne butikktyver så har jeg gardert meg fullstendig. Det vareutvalget jeg har i dag , finnes kun her "in the entire world". Australene skreddersyr mine egne modeller. Meget interessant og meget utfordrende. Noen  utfordringer skal man ha.
Hadde jeg i dag blitt presset inn i et shoppingsenter som kjedebutikkeier, hadde jeg følt meg som en slave. Det ville alle andre også følt, hvis de opplever det jeg gjør nå. Den totale frihet når det gjelder innredning, vareutvalg, markedsføring og åpningstider.  Så "slavene" har min fulle sympati.

Mette, Cleng og den evige kjærlighet.

Den greske sangerinnen Vicky Leandros (bor i Tyskland) har en sang med bl.a. følgende strofe: " Ich habe die Liebe gesehen, das erste Blick aus Gluck in deinem Augen". ( Jeg har sett kjærligheten, det først blikk av lykke i dine øyne".)
Jeg har i så måte vært overprivilgert. Sandelig har jeg sett mye kjærlighet! Balansert med tilstrekkelig surhet fra andre hold! Salt og pepper må også til , for at ikke det hele skal bli for søtt og dvaskt!!
Men- over alt troner det jeg så mellom Mette og Cleng på Haukeland Sjukehus. Jeg traff Cleng på Haukeland i mars. Sammen med en herre til var vi et trio som skulle røntgenundersøkes før hjerteoperasjonen. Cleng og den andre herren var begge preget av stundens alvor. Personlig så jeg ut som om jeg skulle på fest. "Jeg har kjempet det jeg kunne for å være i normalt humør i forkant av operasjonen, men å være på ditt nivå kan umulig "normale" mennesker være på før en hjerteoperasjon hvor hele brystpartiet må åpnes", sa Cleng til meg på ventereommet. Han har muligens et point der.
Vel, jeg slapp billig fra det som jeg tidligere har blogget om. Jeg slapp ny klaff (festet den "gamle" med carbontråd) og hadde ingen tette blodårer. Men Cleng fikk en mye hardere "reise". Mens jeg et par dager etter operasjonen var nede og kjøpte aviser, sto det adskillig verre til med Cleng. Og det var da jeg fikk demonstrert en kjærlighet som gjør meg varm i hjerteroten som jeg blogger dette.
Sympatiske Cleng så et som et vandrende lik etter operasjonen. Men hans elskede Mette ( de hadde holdt sammen siden 15 års alderen) vandret arm i arm med Cleng opp og ned gangene for at han skulle få mosjon.
Bare det å oppleve en så grensesprengende kjærlighet var verdt hele turen til Haukeland! Jeg glemmer det aldri. Time etter time, dag etter dag! Jeg tør ikke tenke tanken ut hvordan Cleng skulle kommet seg gjennom dette uten Mette. Da vi skiltes på Haukeland, ønsket jeg dem begge lykke til og ba dem komme innom når de engang besøkte Egersund. Jeg fortalte dem begge om at når jeg i framtiden ville høre ordet kjærlighet, ville jeg alltid forbinde dette med Mette og Cleng der de arm-i-arm vandret i korridorene på Haukeland.
Da jeg en tid etter operasjon måtte ha tre dager til ettersjekk på SUS-Stavanger, kom sykesøstrene rullende med  - hvem andre!- enn Cleng midt på natten. Hadde han sett sjaber ut på Haukeland, sto det adskillig verre til nå der. Mette og øvrige familie kranset sengen. Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette overlever du ikke.
Da jeg dagen etter reiste hjem , måtte jeg kort og godt fortrenge Cleng, Mette og deres felles prøvelser. Det ble for smertelig å bivåne at så tvers gjennom sympatiske mennesker skulle få en slik skjebne.
Men- hva skjer så lørdag 13.desember? Inn i Saloon Kakadu kommer Cleng, Mette og et vennepar fra Sola. Sistnevne hadde hytte på Hellvik og Cleng og Mette skulle tilbringe helgenen sammen med sine venner. Cleng var i god form og Mette strålte som alltid. Cleng hadde nå vært tilbake i arbeid siden juni og var i bedre hjerteform enn noensinne.
Jeg fortalte dem alle at nå trengte jeg ingen julepresanger på flere år. Jeg hadde fått den mest fantastiske presangen som tenkes kunne. Cleng var kommet levende og offensivt gjennom sine store helseprøvelser. Jeg fortalte dem at nå hadde jeg hentet fram igjen det jeg hadde fortrengt. Og det at for resten av mitt liv vil jeg , når jeg hører ordet kjærlighet,  ALLTID se for meg Mette og Cleng der arm i arm vandret i Haukeland Universitetssykehus sine ganger og korridorer. Takk til Mette og Cleng som ga meg slik en strålende opptakt til julen 2014!

Dinglebenken skal nå få sin Dinglebok

Hvis du googler Dinglebenken får du bekreftet Internettets utrolige kapasitet. Å skrive blogger , for så å overføre dem til Facebook, er utrolig enkelt og effektivt.
Jeg må bruke bloggen denne gang til å legge "en hvit løgn" død.
Jeg har tidligere hevdet at alle Rogalands fire regioner er med "i Dinglebenken". Nå er det sant!
Dalane kom opp med ideen. Jæren produserte den fysisk. Haugalandet satte navn på åtte-seters Dinglebenken. Ryfylke, v/ Sigrunn fra Imsland, har i dag beordret  at dinglebenken skal ha sin egen Dinglebok.
 Jeg har tidligere hevdet at eikematerialet kom fra Ryfylke. Det var en hvit løgn, ettersom det ikke er så mye eik i Ryfylke. Men jeg måtte jo få regnestykket til å gå i hop på et vis.
Dinglebenken skal bli en legende, og nå med egen Dinglebok (gjestebok) skal den bli et reisemål i seg selv. For hver dag som går, ser jeg  hva dette magiske møbel til nå har betydd for min livskvalitet. Den har vært den endelige billetten ut fra en påtvunget yrkessituasjon som "selger".
Nå er jeg historieforteller, "predikant", tilrettelegger, dirigent, hovmester m.m. alt ut fra hva den sosiale setting tilsier. Gru og skrekk hvis jeg skulle måtte fortsette stresset med å måtte selge. Flatt og uinteressant. For meg subjektivt! Ettersom vi alle heldigvis er forskjellige, stortrives mesteparten av de butikkansatte bak diskene som selgere. Uten dem hadde ikke det moderne samfunnet gått rundt!!!!  Men en komplisert intellektuell som meg skulle egentlig vært foreleser i  historie på universitetet.
Som det nå er foreleser jeg faktisk  i krigshistorie hver eneste dag. Det gjelder historien om de to australske flygerne som døde i kratsjen på Hovlandsheia i 1942. De som sitter på Dinglebenken er lutter øre.
Når jeg skal opptre som predikant, dikter jeg opp følgende historie rundt en ekstra flott stav av en rettvoksen einer (ca. 2 m høy). Den fikk Saloon Kakadu i gave i fjor av en person fra Nord-Norge.
Jeg forteller at etter at denne majestetiske staven kom på plass i Saloon Kakadu, fikk jeg mail fra St. Peter i Himmelen om at Moses truet meg  med et søksmål i mangemillonsklassen.Moses hadde nemlig fått overført bildet av staven via sosiale medier. Det resulterte i at han (selveste Moses!) hadde fått totalt nervøst sammenbrudd. Det var først nå han forsto hvorfor han hadde virret rundt i ørkenen i førti år med Israels stamme uten å komme seg ut. Han hadde ikke hatt den riktige staven!!
Med slikt søksmål hengende over meg, måtte der handlingt til- lynraskt. Men hvordan?
Vår Herre bønnhørte meg. Han sendte inn en herre som hadde hørt om det truende søksmål. Sistnevnte hadde med seg en interessant stav i einer, men ikke i nærheten av selveste Majestet-staven.
Jeg mailet bildet av begge staver opp til Moses og St. Peter og informerte dem om følgende:
Moses skulle få gå først når han i tidens fylde skulle  lede Saloon Kakadus stamme inn i det lovede land. Bak-laaaangt bak- skulle sykkelreperatøren danne baktropp og skulle allernådigst få ha med seg den myyyye mer beskjedne stav.
Var dette scenarioet akseptabelt for Himmelen?
Etter kort stund kom mailen.  Meget akseptabelt.  Søksmål frafallt!!!!



 

Smertefull rygg, forstuet hånd og livskunst

Som innfødt i det gamle bondesamfunnet i Bjerkreim var jeg opplært til aldri å klage, arbeide hardt, holde seg unna doktorer(!!) og alltid sammenlikne seg med andre som har det så mye verre. I tillegg fikk jeg inntrykket i ryggmargen litt bondepoesi fra min kjære moder: "Lykken er ikke den skjebnen du får, men det sinn med hvordan du bærer den (skjebnen). Altså: "Ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det".
At jeg i skrivende stund kan behandle mus og tastaruret på PC-en uten påtrengede smerter i fingre, hender og rygg(!) vil jeg aldri  mer ta som en selvfølge.
Jeg liker ikke å snakke om sykdom, langt mindre tenke høyt om dette på sosiale medier. Men- jeg regner med at dette kan hjelpe enkelte å forstå den ekstreme visdom det er i å alltid sammenlikne seg med andre som er mye verre stilt- eller en egen situasjon tidligere som er verre enn dagens!
For en måneds tid siden tok Fanden bolig i min rygg og armer. Det betydde at når jeg spaserte føltes det ut som jeg ble stukket med 1000 kniver i ryggen. Det samme når jeg satt, og det samme som når  jeg lå i sengen. Hostet jeg, var 10000 kniver i virksomhet. Å bruke fingrene på tastatur og mus det samme. For å gjøre historien kort. Det var bare å møte opp på jobb om morgenen med maks to timers søvn, uutholdelige smerter, bite tennene sammen og late som ingenting. Og presse seg igjennom og ta det som en virkelig utfordring. Og det er sikkert- å fortsette aktiviteten som før, er den beste medisin.
Jeg tror ikke en eneste besøkende i Saloon Kakadu merket noe som helst. Humøret og min alt for mye prating var akkurat som før. Gradvis ble det bedre. Jeg fortrengte hele greia og observerte at det var en ny "normal situasjon" som ville går over. Forhåpentligvis ville det da og bli mer elegant behandling av kniv og gaffel.
Men- Fanden hadde mer på lur. Som jeg danset en morgen alt for fort ned den ene bratte trappen i mitt gamle hus en mørk morgen , trådde jeg feil på et av de siste trinnene (takk og pris) , fikk overbalanse og landet i bunnen med venstrehånds langfinger og pekefinger først. Forstuingen gjorde at hånden raskt så ut som en halvveis oppblåst ballong. Så nå hadde jeg en venstrehånd med 50 % førlighet og en høyre med 80%. Det er da du oppdager hvor totalt hjelpeløs du er overfor alle hverdagens nødvendige gjerninger. Den uke som nå er passert, skal jeg huske for resten av mitt liv. Det  er aldeles ingen selvfølge med to funksjonerende hender. Det jeg tenkte på var at mennesker med fremskreden revmatisme må leve med en adskillig verre situasjon resten av sitt liv.  Jeg visste at for meg var dette en overgangsfase. I skrivende stund er ryggen sånn noenlunne, førligheten i høyre hånd nær 100 % og venstre ca. 80 %. Å bruke PCen er like smertefritt som før.Det samme med nøkkelkopiering.
Kombinasjonen av bondeoppvekst, og det at jeg som selvstendig enkelmannsforetagende bare måtte komme meg på jobb, gjorde at jeg yrkesmessig kom meg gjennom dette uten de største problemer. Den største utfordingen var kniv og gaffel.
Hadde jeg arbeidet i eks. det offentlige, skulle jeg uten minste problem fått en lege til å sykemelde meg for kortere eller lengre periode. Og det uten at det var minste grunn til beskyldning om utnytting av systemet.
Så derfor- har du muligheten- bit tennene sammen og vit at det alltid er noen som har det verre.
Så håper jeg at jeg etter julegalskapen kan få oppsøke en en fysioterapaut og få ut den siste rest av Fanden. fra ryggen.
 
 

Fasttelefonen, faxen, videospilleren og Anna Lovinda.

Jeg har en fax som, i likhet med skrivemaskinen, er nærmest blitt en museumsgjenstand. Jeg trodde lenge at disse kunne jeg ikke leve mitt aktive sosiale liv uten. Så feil går det an å ta.
Så hadde jeg også en fasttelefon. Den er nå blitt erstattet av Iphonen fra Apple. Fasttelefonen har jeg ikke savnet et eneste sekund.Men det er jeg som har total kontroll over Iphonen. Det omvendte er desverre den nakne sannhet for mesteparten av smarttelefon-brukerne verden over. Det skremmende interessante er at stadig flere, ikke minst unger fra 6års-alderen får nakkeplager grunnet den unaturlige vinkel nakken får når du "bor i og sjekker mobilen" hele tiden. Så ikke bare er smartphonen blitt den nye , og totalt kontrollerende diktator for verdens befolkning, men den representerer også en ikke ubetydelig helserisiko!! Pluss at den kan være særdeles usosial. Å, jada!! Foreldrene prioriterer smartphonen framfor ungene!!!
Når det gjelder videospilleren, så var jeg iallefall sikker på at den kunne jeg ikke greie meg uten. Den gjorde det mulig å ta opp programmer på TV, spesielt krim og Tour de France. Men det var før jeg kjøpte den siste og nyeste riksboksen med opptaksmuligheter og lagringskapasitet 250 timer. Jeg vil på det instendigste anbefale mine blogglesere å vurdere innkjøp av denne genistrek. Å ta opp programmer og spille dem av går som en lek. Nå kan jeg eksempelvis se det minneverdige KORK-programmet med Ole Iversen til "evig tid". Videospilleren skal jeg bruke til å ta opp Tour de France ettersom jeg abbonnerer på Viasat og har ikke TV2 i riksboksen.
Men på et område rikker jeg meg ikke en millimeter når det gjelder å være "moderne". Og det er min evig elskede damesykket Anna Lovinda. Årsaken er at det er sannsynligvis verdens mest genialt konstruerte sykkel. Den er en Crescent og produsert i sin tid i Varberg i Sverige. Blandt verdens sykkeleksperter er  enigheten stor når det gjelder dette legendariske svenske sykkelmerke. Når det gjelder å overføre muskelkraft effektivt gjennom rammen direkte på hjulene har Crescent knapt hatt sin make. Desverre har produksjonen flyttet til Østen, i likhet med DBS og mange flere kjente merker.
Og så er det så at "damesykkel" er den sikreste rammeskonstruksjon når du sykler på glatt underlag. Det vet jeg bedre enn noen. Moderne sykler er for innviklet konstruktert med alt for mange unødvendige gear. Og ettersom de fleste syklister ikke er nøye nok med korrekt rammestørrelse, resulterer dette ofte i stressnakke ettersom avstanden mellom sete og styr er for stor.Sett albuen i setespissen og strekk ut fingrene Da skal avstanden mellom fingertupp og styr helst ikke være over en fingerbredde.
Husk  dette viktige råd neste gang du kjøper sykkel.
Og kjøp riksboksen med opptaksmuligheter! Det vil du ikke angre på.
Dette var dagens forelesning.

Da KORK kom til bygdesenteret Egersund

NRK hadde på lørdag et gjennomført program om da KORK (kringkastningsorkesteret) besøkte "bygda" Dalane og "bygdesenteret" Egersund. Det eneste som skjemmet ørlite (sett fra min subjektive side) var fokuset på kirker, bedehus og folketom by.
Men uansett var det en fenomenal Dalane-reklame. Og den store stjerne var selvsagt vår alles kjære musikkgeni Ole Iversen. Egentlig kunne programmet bare dreiet seg om ham. "Anmeldelsen" av programmet i kortform er "varmt og rørende". Interessant var det også at det var brukt mye tid på sangerinnen Moi fra Hovsherad. Hvilket betyder at Hovsherad er solid plantet i "bygda" Dalane. Det kunne forresten vært litt mer fra Bjerkreim, ettersom også Sokndal fikk sin del av oppmerksomheten.
Jeg har et spesielt godt forhold til Ole Iversen. Vi har god kjemi , og så er han så inderlig ekte, uten minste antydning til "de vanligs skrøpelighetssynder" som surhet,smålighet,stakkarslighet osv.
Da jeg snakket med ham på fredag strålte han som en sol og utbrøt gledesstrålende" i morgen skal jeg bli berømt!" Og nå er Ole blitt nasjonalkjendis, og en fenomenal ambassadør for det beste menneskelig "bygdesenteret" Egersund har å by på.
Samtidig som jeg gleder meg over all den virak Ole fortjent måtte få, misunner jeg (positivt) hans musikkbegavelse. Den som kunne hatt en slik musikkforståelse! På det området føler jeg meg absolutt som psykisk utviklingshemmet.
For meg var det interessant å observere hvor mye råmateriale som ligger til grunn når en kvalitetskanal som NRK går til verks. Jeg hadde fredagen besøk av et team i Saloon Kakadu som skulle gjøre en del opptak vedrørende undertegnedes musikksmak. De var lenge i huset. Råmaterialet kokte ned til tre innslag på ca.2 sekunders lengde hver. Det var mer enn nok. Interessant var det at på lørdagen kom den kvinnelige regissør og sjef for hele NRK-gjengen på  besøk. Hun bare mått få prøve 8 seters dinglebenken som hun hadde hørt så mye om. Hun satt glad og fornøyd både lenge og vel og dinglet med sine velformede ben.
I det hele tatt har dette være en kalashelg for "bygdesenteret "Egersund når det gjelder markedsføring. Så mye tilreisende som det var under julebyhelgen har det nok ikke vært i hele Egersunds historie. Og dette er er prosjekt som ikke kan kopieres. Settingen, de syngende munker, Globen og det hele. Og så er det hele gratis. Akkurat det siste moment reagerer mange tilreisende med vantro på.
Og nå med Ole Iversen som en fremragende ambassadør-kjendis er bygdesenteret Egersund virkelig i siget. Jeg tror faktisk det er en fordel for samarbeidet i framtidens Dalane at de 24000 bosatte i regionen oppfatter Dalane som felles bygd. Og så kan egersunderne kokettere med at de bor i et av Norgest mest koselige bygdesentere. Med en mer og mer legendarisk Juleby og Oktoberfestival. Og det unner sentrums-egersunderne alle i bygda Dalane å ha litt eiendomsforhold til.
Jo mer jeg tenker over det, jo mer ser jeg at KORK , med å kalle hele Dalene for "bygd", har begått en psykologisk genistrek. Som innfødt Bjerkreimsbu og samtidig svoren sentrumsegersunder, seg jeg at begge føler seg meget vel med å bo i felles "bygd". Takk KORK for landets mest elegante og smertefrie kommune-sammenslåing! Og takk til alle deltakerne i det flotte programmet på lørdag  og med Ole Iversen som selveste musikk-majesteten! Hear, hear, hear!

Bedehuset, misjonshuset, sektene , Jesus og Den Onde

Når mennesker opplever totalt misbruk av , enten alkohol eller religion i nærmiljøet, er faren stor for at hatet mot et av fenomenene blir så stort at du skyller ut barnet med badevannet. Du stempler all alkohol, eller all religion, som en ødeleggende forbannelse. Så feil går det an å ta.
For min egen del produserte min barndoms sektebakgrunn intet som helst hat, men total avvisning av all form  for  religion som organisert sinnsykdom og åndelig aids. Men så gikk årene...
Det eneste syn på religion som, for meg,  har vært urokkelig uforandret alle disse årene er at de lokale sekter blir drevet av Den Onde. Og at Den Ondes lakeier holder 98 % av medlemmene som åndelige fanger.
Når det gjelder resten av den organiserte kristendom i regionen Dalane, har jeg totalt forandret syn på de som sokner til Misjonshuset i Egersund. Når et miljø som dette frembringer flere kulturprisvinnere i kommunen Eigersund, snakker vi like mye om en kulturell bevegelse, som religiøs. Årets kulturprisvinner Magnhild Hadland er en berikelse for enhver lokal sivilisasjon. Eigersund hadde vært mye fattigere uten denne solstråle av en meget begavet sangerinne. Likedan hadde vi vært også mye fattigere uten en annen solstråle, Siw Grethe Bøhn-Pettersen. Ikke bare gleder hun oss regelmessig med sine eminente tegninger i lokalavisen, men hun har også vært en av bærebjelkene i Julebyen ved sin regi i fenomenet Globen. Fullt fortjent kulturpris.
Jeg er som medmenneske uendelig glad i både Magnhild og Siw Grethe. Derfor har jeg informert dem begge om at det er tre elementer som er bomsikre i min personlige, paradiske himmel. Det er uutømmelige mengder topp kvalitets-rødvin. Og så er det at mens Magnhild synger himmelsk hele tiden , skal Siw Grethe fly rundt med nusselige englevinger. Og så er det noen momenter til, men de overlater jeg til mine leseres respektive fantasier...
Som etterretningsoffiser i Heimevernet lærte jeg om noe som het SITRAP, hvilket er forkortelse for situasjonsrapport. Derfor skal jeg i denne omgang slutte med å foreta, fra mitt høyst subjektive ståsted, en religiøs SITRAP  for Eigersund Kommune.
Det tidligere puritansk-pietiske-bedehus-avholds- Eigersund er for lengst historie. Intet understreker det bedre enn at vi nå har Oktoberfest med øl produsert av lokale Berentsen Brygghus som ligger helt i Norgestoppen når det gjelder kvalitetsøl. Vi har hatt Vinmonopol nå i 28 (!!) år , og det er øl i alle matvarebutikker.
Mørkemanns-bedehuset er historie. Menighets-misjonshuset er en kulturell kraft og har sitt noe troskyldige forhold til Jesus. Ingen tar skade av disse sympatiske menneskers religionsutøvelse. Det øvrige kristenliv har også fornyet seg i takt med tiden.
Ikke minst den største av sektene, Samfundet med kirke i Årstaddalen, har revolusjonert seg da de gikk bort fra bukseforbud for damer. Det er en humørfull gjeng som er like mye et forretningsforetagende, som religiøs. Jeg er ikke minste i tvil om at du kunne drevet både det ene og det andre (tenk selv) og vært fullverdig medlem, sålenge du hadde "den eneste rette dåp" og betalte godt med skatt. Min barndoms sekt er den eneste som er uforandret. Der har tiden stått stille når det gjelder undertrykkelse av kvinnene. Det er fortsatt bannlyst med funksjonelle bukser. Det skal være "dydig og gudelig" skjørt. Aller helst burka! Det er den selvgode og diktatoriske ledelsens store drøm i denne avdeling av Den Ondes undertrykkende diktatur.

 

Da jeg bar Jesus Kristus og Jomfru Maria

For nordmenn flest er franske Korsika et ukjent og eksotisk reisemål. Ajaccio er den største by, hvor forøvrig Napoleon ble født. I den indre by rotet jeg meg inn i et trafikkinferno uten like i 1997. At jeg klarte å komme fra det uten en eneste skramme på leiebilen, regner jeg som en av mine aller største motoriserte trafikkprestasjoner. Øya er omtrent som størrelse med Rogaland , og den høyeste fjelltoppen er Monte Cinto på 2706 m.o.h.
Det som gjør Korsika enestående i verden er den helt særegne og intense lukten fra en spesiell busk. Jeg har snakket med norske sjøfolk som har erfart det samme som Napoleon. Fra milevis ute i Middelhavets mørke kan du fra skipet oppleve denne lukten som har sterkt innslag av parfyme i seg. Jeg forstår utmerket godt hva Napoleon snakker om. Den voldsomme og magiske natur og like magiske byer glemmer jeg aldri,  men lukten river ennå mer intenst i mitt indre den dag i dag bare jeg hører navnet Korsika.
Jeg hadde lest meg opp grundig på forhånd vedrørende Korsikas historie og utrolig varierte natur.  For øvrig er gjennomsnittshøyden over havet henimot 600 m! Det var med store forventninger jeg landet påsken 1997 i Bastia. Etter overnatting satte jeg kursen inn mod midten av øya og Monte Cinto. Været var en enorm skuffelse. Det var tykk tåke ca. 200 m.o.h.. Jeg ble mer og mer frustert. Jeg måtte bare "få det ut av systemet". Jeg parkerte leiebilen på en slette, gikk ut og knyttet neven i retning det berømte fjell. "Korsika, du er en bløff. Og dette skal liksom være skjønnhetens magiske øy !" skrek jeg ut mens jeg fektet med armene og danset krigsdans helt i min egen verden. Det jeg ikke observerte i min boble, var at bilistene som passerte den sinnsyke galningen, først slakket av , og så ga full gass for å komme seg lengst mulig vekk fra dette dansende vesenet øyeblikkelig!
Og akkurat da skrikingen og dansingen var på mest intense, revnet skydekket , og Monte Cinto åpenbarte seg i all sin mektige snøkledde enormitet.  Og fra da av var ekspedisjonen et eventyr for livet.
Et annet og uforglemmelig minne er noe som ytterst få nordmenn har opplevd å delta i. Og det er korsvandringen på Langfredag. Jeg overnattet to døgn i byen Olmeto på et helt egenartet hotell bygget kun av stein! Langfredags ettermiddag var jeg innom kirken og kom i snakk med presten som faktisk behersket engelsk! Han oppfordret meg til å være tilskuer til korsvandringen om kvelden. Det var påskens høydepunkt, og det skulle komme tusenvis av tilskuere fra hele regionen.
Vorspielet i kirken, før vandringen gjennom Olmetos krinkler og kroker, var et voldsomt skuespill med pauker, basuner, romerske soldater og det hele. Så startet prosesjonen i kirken. Først noen prester, så en tung Jesusfigur på en flat palle  båret av fire mann fulgt av avløsere. Derettet er liten åpning før neste ansamling geistlige kom vandrende foran Jomfru Maria, som hadde samme transportopplegg som Jesus Kristus. Ettersom jeg satt på benken nærmest døren, var jeg frekk nok til å sprette inn blandt de første avløserne. Resultat? Etter vandring gjennom trange smau og gater, var det min tur til å bære Jesus Kristus!! Jeg satte opp en meget gudelig mine mens vandringen fortsatte gjennom dette hav av mennesker. Da det var min tur til å få avløsing, så jeg kirken 100 meter borte. Sandelig skulle jeg også bære Jomfru Maria! Jeg slapp meg bakover og overtok det ene håndtaket på Marias palle. Derfra, med et enda mer gudelig uttrykk i ansiktet, bar jeg sammen med tre andre "sanne troende" Jomfru Maria helt fram til alteret. Amen!