En eventyrlig oval pinse i Danmark er tilbakelagt. Hvide Sande er samme drøm av en opplevelse som i fjor. Det samme er hele Limfjordlandskaper. Nok en gang- hvilke dimensjoner over naturen!
I år var jeg, utenom de fagforretninger jeg skulle besøke, ekstra opptatt av vindmøller. Og i Hvide Sande fikk jeg svaret vedrørende de påstander Dalanes lokale vindmøllemotstandere har om ødeleggende støy. I Hvide Sande befinner seg 3 mega vindmøller av siste modell på rekke og rad ved stranden. Og så er det i tillegg en mindre av forrige generasjon som står helt alene skuende utover Ringkøbing Fjord.
Denne siste produserte en del støy fra avstand rundt 200 meter. Når det gjaldt de tre store gikk jeg helt inntil den ene og hadde de to andre til henholdsvis høyre og venstre for meg. Null støy! Jeg spurte en som arbeidet i en bedrift rundt snaut 200 meter fra disse tro meeget høye møllene om de ansatte var plaget av støy. Overhodet ikke! Med den nye generasjon støysvake møller var dette problem så godt som eliminert.!
Og det er disse toppmoderne møller som planlegges bygget i Norge i klynger tilstrekkelig langt fra bolighus til at de representerer noe som helst miljøplage.
Enkelte jeg snakket med i Danmark fremhevet solglimt og skygger som klart minus med vindmøller. Til det er å svare er at da jeg i strålende pinsevær sto under mega-vindmøllen klarte jeg ikke å oppdage et eneste solglimt fra møllevingene. Kanskje de bruker matt lakk for å forhindre sjenerende og vedvarende solglimt?
De nye vindmøller med virkelig store blader roterer meget langsomt ettersom de utnytter prinsippet om kraftX arm. Vindmøllene med kortere blader stresser mye mer og lager derfor tildels absolutt plagsomt lyd. Men disse er i mine øyne allerede museumsgjenstander og kommer ikke til vår region i Dalane.
Når det gjaldt de megamøllene i Hvide Sande var det faktisk en vitalisering og forskjønnelse av den fysiske ramme rundt denne koselige blanding av bygdesentrum, fiskerihavn og koselig liten by . Det er bare å reise ned og sjekke selv!
torsdag 31. mai 2012
lørdag 26. mai 2012
Vindmøller og trusselen fra Facebook
Jeg vil opplyse minne blogglesere at jeg reiser i morgen tidlig til Hvide Sande i Danmark. I egnen der har jeg visse forretningsmessige etterretningsoperasjoner å utføre. I tillegg skal jeg studere mulige negative effekter av vindmøller. Resultatet kommer både på blogg og i lokalavisen.
Men det som mest opptar meg for øyeblikket er den redselsrapporten jeg leste i Dagens Næringsliv vedrørende det uhyggelige faktum at Facebook vet antagelig mer om ditt eget liv enn du gjør selv. Rapporten (flere sider) i denne Norges journalistisk mest ypperlige lørdagsavis kunne skremme vatnet av noen og enhver. Det burde være pliktlesing for alle facebookbrukere.
Prøv å fordøye denne:
Hvis en tung kriminell eller mistenkt terrorist ønsker deg som facebookvenn så kan følgende skje. SELV OM DU IKKE SVARER, KAN DU FOR RESTEN AV DITT LIV BLI NEKTET ADGANG TIL USA. VEDKOMMENDES FORESPØRSEL ER NEMLIG REGISTRERT. OG DERMED KOPLET TIL DITT NAVN!!!!!!!!
Det er mye mer i artikkelen som kan gi intetanende facebookvenner svettetokter!
Ha i øvrig en strålende pinse!
Men det som mest opptar meg for øyeblikket er den redselsrapporten jeg leste i Dagens Næringsliv vedrørende det uhyggelige faktum at Facebook vet antagelig mer om ditt eget liv enn du gjør selv. Rapporten (flere sider) i denne Norges journalistisk mest ypperlige lørdagsavis kunne skremme vatnet av noen og enhver. Det burde være pliktlesing for alle facebookbrukere.
Prøv å fordøye denne:
Hvis en tung kriminell eller mistenkt terrorist ønsker deg som facebookvenn så kan følgende skje. SELV OM DU IKKE SVARER, KAN DU FOR RESTEN AV DITT LIV BLI NEKTET ADGANG TIL USA. VEDKOMMENDES FORESPØRSEL ER NEMLIG REGISTRERT. OG DERMED KOPLET TIL DITT NAVN!!!!!!!!
Det er mye mer i artikkelen som kan gi intetanende facebookvenner svettetokter!
Ha i øvrig en strålende pinse!
onsdag 23. mai 2012
BLUESFESTIVALEN MEGA EGERSUNDSREKLAME
Mitt forhold til bluesmusikk er at jeg setter dette i samme klasse som kattejamring. Samme oppfatning har jeg av jazz. For meg er det mest forsonende med jazz at det brukes saksofon. Dette instrument passer ypperlig når svenske dansband drar dansefoten ut på golvet.
Så fra dette primitive musikkståstedet er det ikke å undres over at jeg i sin tid lurte på hva i all verden vi skulle med en festival for " skjærende kattejamring" i Egersund. Vi hadde jo tross alt den meget berømte visefestival. Jeg regnet med at dette var et stunt for SÆRDELES spesielt interesserte. Dette kunne aldri gå. Min innstilling var med andre ord typisk for det jeg alltid har hatet med det typisk egersundske. Kommer noen opp med spenstige forslag skal det møtes med maksimal negativ surhet og avvisning. Og nå bedrev jeg sannelig min hatt denne ytterst bakstreverske virksomhet selv så det suste!
Jeg bråvåknet i så måte da jeg i går leste i Aftenbladet at Bluesfestivalen er blitt den store musikkgreia i Egersund for øyeblikket. Visefestivalen er blitt lillebror. Forklaringen jeg har fått på dette er at arrangørene av Visefestivalen er blitt redde og forsiktige når det gjelder satsing på de store navn. Det helt motsatte gjelder arrangørene av bluesfestivalen. Her tråkkes til så det suser!
For det er nemlig slik på alle livets områder, forretning, kjærlighet, teater, kunst og musikkfestivaler m.m. - tar du ikke nok sjanser så dør du. Å leve på gamle bravader og minner er sikreste vei mot utslettelse.
Det er bare å bøye seg i støvet for ildsjelene bak bluesfestivalen. De har fortjent dette kanonværet som vi får nå til helgen. Det er bare for framtiden å huske på at " sikter du mot stjernene er det stor sjanse for at du når tretoppene". Ellers blir det spasering på det jevne på bakkenivå. Og DET drar iallefall ikke publikum fra viden om.!
Gratulerer med utholdenhet og stahet. Så får jeg selv heller holde meg til Beatles, Elvis, Bruce, Emmelou og de store operakomponistene. For meg er fortsatt bluesmusikk "kattejamring" som opera er "kattejamring" for blues-entusiastene. Takk Skaperen for at vi alle har forskjellig smak.
Jeg står i giv akt i respekt for staheten og vidsynet til de idealistiske sjeler bak bluesfestivalen. Stå på videre og bry der ikke det minste om musikksmaken til enkelte forssiler.
Så fra dette primitive musikkståstedet er det ikke å undres over at jeg i sin tid lurte på hva i all verden vi skulle med en festival for " skjærende kattejamring" i Egersund. Vi hadde jo tross alt den meget berømte visefestival. Jeg regnet med at dette var et stunt for SÆRDELES spesielt interesserte. Dette kunne aldri gå. Min innstilling var med andre ord typisk for det jeg alltid har hatet med det typisk egersundske. Kommer noen opp med spenstige forslag skal det møtes med maksimal negativ surhet og avvisning. Og nå bedrev jeg sannelig min hatt denne ytterst bakstreverske virksomhet selv så det suste!
Jeg bråvåknet i så måte da jeg i går leste i Aftenbladet at Bluesfestivalen er blitt den store musikkgreia i Egersund for øyeblikket. Visefestivalen er blitt lillebror. Forklaringen jeg har fått på dette er at arrangørene av Visefestivalen er blitt redde og forsiktige når det gjelder satsing på de store navn. Det helt motsatte gjelder arrangørene av bluesfestivalen. Her tråkkes til så det suser!
For det er nemlig slik på alle livets områder, forretning, kjærlighet, teater, kunst og musikkfestivaler m.m. - tar du ikke nok sjanser så dør du. Å leve på gamle bravader og minner er sikreste vei mot utslettelse.
Det er bare å bøye seg i støvet for ildsjelene bak bluesfestivalen. De har fortjent dette kanonværet som vi får nå til helgen. Det er bare for framtiden å huske på at " sikter du mot stjernene er det stor sjanse for at du når tretoppene". Ellers blir det spasering på det jevne på bakkenivå. Og DET drar iallefall ikke publikum fra viden om.!
Gratulerer med utholdenhet og stahet. Så får jeg selv heller holde meg til Beatles, Elvis, Bruce, Emmelou og de store operakomponistene. For meg er fortsatt bluesmusikk "kattejamring" som opera er "kattejamring" for blues-entusiastene. Takk Skaperen for at vi alle har forskjellig smak.
Jeg står i giv akt i respekt for staheten og vidsynet til de idealistiske sjeler bak bluesfestivalen. Stå på videre og bry der ikke det minste om musikksmaken til enkelte forssiler.
tirsdag 22. mai 2012
MADEIRA GLEMMER DU ALDRI
Jeg besøkte Madeira påsken 1994 og har opplevelsene med meg i mitt indre til min siste bevisste time. Jeg forstår godt de som reiser tilbake år etter år. Noe mer variert natur på 737 kvadratkilometere ( Bjerkreim 660) finnes ikke på kloden. Madeira kan med godvilje kalles et rektangel og er 60 km fra spiss til spiss i lengderetning og 24 km fra nord mot sør.
De mest ihuga Mallorcafans bor på samme hotell (helst samme rom) i hovedstaten Funchal år etter år. For meg hadde dette blitt for kjedelig. Her måtte leiebil til. Første to netter overnattet jeg i Machico helt øst. Derfra hadde jeg en halsbrekkende tur ut til Ponta De São Lourenco. Dette er en halvøy med en adkomst så smal at Besseggen (har vært der) er rene autostradaen i sammenlikning. Jeg glemmer aldri da jeg balanserte på den drøyt en meter brede sti med havet buldrende dypt under på begge sider! Sandelig ingen øvelse for folk med høydeskrekk!
Er det noe som kjennetegner Madeira i tillegg til den aldeles enorme variasjonen i topografi, så er det sandelig levadaene.Dette er vannkanaler som leder vannet fra det regnfulle nord til det helt tørre sør. Uten disse helt avgjørende vannårene hadde sannsynligvis sørsiden vært folketom helt fram til vår tid. Dette er ingeniørkunst i absolutt verdensklasse. Det er en gåte hvordan de klarte å beregne fallet på millimeteren over flere mil. Levadaene ble hogget inn i fjellsidene av slaver hengende i kurver med avgrunn som Prekestolen under seg!
Fra byen Santana kjørte jeg opp til en av levadaene, plasket i vannet noen små kilometer gjennom tunneller til jeg sto ved selve avgrunnen, Caldeirão do Inferno, (helvetesgryta). Dette var som å skue inn i grønneste jungelen med vann fossende ned fra alle sidet mot avgrunnen dyyypt der nede.
Fra dette fryktinngydende djup er det snaut 10 km i luftlinje vestover til ørkenen Paul Da Serra. Det som om du skulle kjøre fra Amazonas til Sahara på samme strekning som Egersund-Krossmoen!
Ferden gikk videre langs nordkysten São Vicente- Seixal- Porto -Moniz. Jeg må fraråde bilførere med svake nerver å kjøre strekningen. Flere steder var det havet laaangt under deg uten sikringsvern av noe slag! Og i den retningen kjørte jeg på utsiden hele tiden på en meget smal vei. Når biler kom mot meg og passerte var det nok bare en nokså snau meter mellom min leiebil og avgrunnen!
I São Vicente hadde jeg to overnattinger med overdådig utsikt mot havet. Det jeg husker i tillegg derfra var min vandring mellom baren og kirken på 1. påskedag. Fra kirkedøren til baren i smauet rett bak kan det hæ vært drøyt 10 meter. Landsbykirken var fyllt av enkle bondefamilier i moderat påkledning. Jesus ville følt seg helt hjemme her. Jeg fant et fint personlig opplevelsesmøsnster akkurat her. Jeg deltok i gudstjenesten så godt jeg kunne med å lalle med i salmene på et slags portugisisk. Da det ble opphold i salmesangen og prestene overtok, sprintet jeg over til baren og hadde meg et par solide drinker mens jeg pablet på portugisisk/engelsk/norsk med barkeeperen som hadde vært sjømann på et norsk skip. Ifølge han var norsk klippfisk en av favorittene på matbordene på Madeira. Så begynte salmesangen igjen, og dermed rask spurt inn i kirken for å synge med nok en gang. Dette mønsteret gjentok seg i flere omganger. Og da den siste salme var sunget var jeg helt sikker på at jeg behersket syngende portugisk perfekt!
Mer i neste nr.
De mest ihuga Mallorcafans bor på samme hotell (helst samme rom) i hovedstaten Funchal år etter år. For meg hadde dette blitt for kjedelig. Her måtte leiebil til. Første to netter overnattet jeg i Machico helt øst. Derfra hadde jeg en halsbrekkende tur ut til Ponta De São Lourenco. Dette er en halvøy med en adkomst så smal at Besseggen (har vært der) er rene autostradaen i sammenlikning. Jeg glemmer aldri da jeg balanserte på den drøyt en meter brede sti med havet buldrende dypt under på begge sider! Sandelig ingen øvelse for folk med høydeskrekk!
Er det noe som kjennetegner Madeira i tillegg til den aldeles enorme variasjonen i topografi, så er det sandelig levadaene.Dette er vannkanaler som leder vannet fra det regnfulle nord til det helt tørre sør. Uten disse helt avgjørende vannårene hadde sannsynligvis sørsiden vært folketom helt fram til vår tid. Dette er ingeniørkunst i absolutt verdensklasse. Det er en gåte hvordan de klarte å beregne fallet på millimeteren over flere mil. Levadaene ble hogget inn i fjellsidene av slaver hengende i kurver med avgrunn som Prekestolen under seg!
Fra byen Santana kjørte jeg opp til en av levadaene, plasket i vannet noen små kilometer gjennom tunneller til jeg sto ved selve avgrunnen, Caldeirão do Inferno, (helvetesgryta). Dette var som å skue inn i grønneste jungelen med vann fossende ned fra alle sidet mot avgrunnen dyyypt der nede.
Fra dette fryktinngydende djup er det snaut 10 km i luftlinje vestover til ørkenen Paul Da Serra. Det som om du skulle kjøre fra Amazonas til Sahara på samme strekning som Egersund-Krossmoen!
Ferden gikk videre langs nordkysten São Vicente- Seixal- Porto -Moniz. Jeg må fraråde bilførere med svake nerver å kjøre strekningen. Flere steder var det havet laaangt under deg uten sikringsvern av noe slag! Og i den retningen kjørte jeg på utsiden hele tiden på en meget smal vei. Når biler kom mot meg og passerte var det nok bare en nokså snau meter mellom min leiebil og avgrunnen!
I São Vicente hadde jeg to overnattinger med overdådig utsikt mot havet. Det jeg husker i tillegg derfra var min vandring mellom baren og kirken på 1. påskedag. Fra kirkedøren til baren i smauet rett bak kan det hæ vært drøyt 10 meter. Landsbykirken var fyllt av enkle bondefamilier i moderat påkledning. Jesus ville følt seg helt hjemme her. Jeg fant et fint personlig opplevelsesmøsnster akkurat her. Jeg deltok i gudstjenesten så godt jeg kunne med å lalle med i salmene på et slags portugisisk. Da det ble opphold i salmesangen og prestene overtok, sprintet jeg over til baren og hadde meg et par solide drinker mens jeg pablet på portugisisk/engelsk/norsk med barkeeperen som hadde vært sjømann på et norsk skip. Ifølge han var norsk klippfisk en av favorittene på matbordene på Madeira. Så begynte salmesangen igjen, og dermed rask spurt inn i kirken for å synge med nok en gang. Dette mønsteret gjentok seg i flere omganger. Og da den siste salme var sunget var jeg helt sikker på at jeg behersket syngende portugisk perfekt!
Mer i neste nr.
mandag 21. mai 2012
FARSUND ER SANDELIG EN REISE VERDT
I det flotte været på søndag startet jeg med frokost på Maritim i Flekkefjord før jeg turnerte sentrum og sturderte butikkdøden i Kirkegata og øvrige sentrum. Videre bar det til idylliske Farsund for å studere butikkdøden der. Den er enda mer påtrengende enn i Flekkefjord. Flekkefjord sentrum er i likhet med Egersund sentrum nokså flatt mens det i gamle Farsund sentrum er bakker,bakker.
Nå har imidlertid Farsund utvidet sitt sentrum med en større holme hvor vinmonopol og andre butikker har etablert seg. Fordelen for besøkende er at her er det mange parkeringsplasser. Parkometere finnes ikke i Farsund i likhet med Egersund. Mens jeg hadde min byvandring i Farsund måtte jeg sammenlikne Egersund, Flekkefjord og Farsund. Alle tre er idylliske, men med klare forskjeller. Egersund har to elver som munner ut i Vågen. Dette er muligens enestående i Norge. I tillegg har vi mektige Strandgaten, en majestet blandt gater i Norge. Strandgaten er alt for lite påaktet av lokalbefolkningen! Og i tillegg har vi selvsagt "byfjellet" Varberg (125 m.o.h.) med sitt veldige rundskue.
Når det gjelder konsentrert trehusidyll er Flekkefjord i særklasse. Men nå bygges det voldsomt rundt den nedlagte jernbanestasjonen som svekker trehusprofilen. Imidlertid føles Flekkefjord mye trangere og mindre luftig enn Egersund.
Det gjør imidlertid ikke Farsund. Med storslåtte Kjørrefjord på ene siden omgitt av mektig landskap og fjorden-mot-havet på den andre, føler du at du virkelig får puste her. Så kan du jo vandre litt i gamle sentrums bakker og få enda bedre utsikt.
Så vil du ha en kompakt opplevelse av det blide Sørland er Farsund sandelig en reise verdt. For min egen del forlenget jeg Sørlandsopplevelsen via Lyngdal ut til Korshavn. Anbefale også. Selve Lyngdal sentrum derimot er ingen reise verdt sett fra mitt ståsted. Her finnes ikke idyll i det hele tatt, men moderne og gudsjammerkjedelige moderne kjedebutikker i fleng. Styr unna!
Nå har imidlertid Farsund utvidet sitt sentrum med en større holme hvor vinmonopol og andre butikker har etablert seg. Fordelen for besøkende er at her er det mange parkeringsplasser. Parkometere finnes ikke i Farsund i likhet med Egersund. Mens jeg hadde min byvandring i Farsund måtte jeg sammenlikne Egersund, Flekkefjord og Farsund. Alle tre er idylliske, men med klare forskjeller. Egersund har to elver som munner ut i Vågen. Dette er muligens enestående i Norge. I tillegg har vi mektige Strandgaten, en majestet blandt gater i Norge. Strandgaten er alt for lite påaktet av lokalbefolkningen! Og i tillegg har vi selvsagt "byfjellet" Varberg (125 m.o.h.) med sitt veldige rundskue.
Når det gjelder konsentrert trehusidyll er Flekkefjord i særklasse. Men nå bygges det voldsomt rundt den nedlagte jernbanestasjonen som svekker trehusprofilen. Imidlertid føles Flekkefjord mye trangere og mindre luftig enn Egersund.
Det gjør imidlertid ikke Farsund. Med storslåtte Kjørrefjord på ene siden omgitt av mektig landskap og fjorden-mot-havet på den andre, føler du at du virkelig får puste her. Så kan du jo vandre litt i gamle sentrums bakker og få enda bedre utsikt.
Så vil du ha en kompakt opplevelse av det blide Sørland er Farsund sandelig en reise verdt. For min egen del forlenget jeg Sørlandsopplevelsen via Lyngdal ut til Korshavn. Anbefale også. Selve Lyngdal sentrum derimot er ingen reise verdt sett fra mitt ståsted. Her finnes ikke idyll i det hele tatt, men moderne og gudsjammerkjedelige moderne kjedebutikker i fleng. Styr unna!
lørdag 19. mai 2012
KIRKENS FOLK KAN OGSÅ FORTELLE GROVISER
Det har vært noen travle dager både på verksted og i Saloon Kakadu, så det har blitt så som så med bloggingen. Jeg sitter akkurat nå og erindrer en scene på Soknatun under en kulturdialog for få år siden. Jeg var så heldig å få sitte på scenen ved siden av en fremtredende representant for presteskapet i den norske kirke. Han er forøvrig en av de medmenneskelige giganter i mitt liv som har vært styrtrikt på bekjentskaper og vennskap fra mange nasjoner. Han har en helt egen stjerne i min indre stjernesystem.
Salen var stappfull (500-600) , og på første rad satt de kristelige damer fra Sokndal sirlig oppkledd på en måte som fikk nostalgien til å flomme i mitt indre. Det var som en reise tilbake i tid når man virkelig kledde seg opp til festlige anledninger. Og dessuten skulle de høre på presten.
Jeg hadde på forhånd avtalt med denne humørfyllte kirkens mann at jeg skulle fortelle en noe vovet og lettere grovis hvis ikke kirkens mann ville fortelle den selv. Vitsen kunne han utenat etter at jeg hadde repetert den mange ganger i bilen på vei til Sokndal.
For min egen del sjokkerte jeg forsamlingen med å fortelle at vår kirkefader Luther en gang uttalte at "djevelen trives best blandt sure folk".
Litt senere ut i forestillingen ga presten det avtalte nikket til meg som betydde at han skulle fortelle forsamlingen den vovede vits.
" Tre attraktive damer rundt 25 ble spurt om hvordan de ville takle det å være alene på en øde øy i fem år med 50 mannfolk i sin mest kraftfulle og virile alder. Damen fra Oslos beste vestkant fortalte at hun øyeblikkelig ville valgt ut den som kunne beskytte henne og i øvrig oppfylle alle hennes behov.
Damen fra Sørlandet ville øyeblikkelig lagt seg på kne, trukket stakken over hodet og bedt Vår Herre om hjelp og veiledning.
Damen fra et sted noe lenger nord svarte følgende på spørsmålet: " Æ sjønne spørsmålet, men ka e egentlig probleme? "
Det jeg aldri glemmer resten av min tid er de absolutt totalt sjokkskade ansikter til disse gudelige og tekkelig kledte damer på første benk. For et syn fra scenen og ned!!
Hvis jeg har blogget om dette før viser det seg bare at det er slik det begynner når alderdommen glemsomhet trenger på.
Det minner meg forøvrig om de tre aldrende herrer (midt på åttitallet) som diskuterte alderdommens skrøpeligheter. Den ene hadde fått dårlig syn. Den andre hadde sviktende hørsel. Den tredje la ut om følgende. " Jeg var frampå for å få sex med min noe yngre og tiltrekkende frue etter at vi hadde gått til ro for natten. Da brølte hun av full hals: " Vi har jo hatt 4 timelange stunder med voldsom sex tidligere i dag så det får holde for deg din kåte gamle gris". Så dere skjønner at min hukommelse er ikke helt som før. "
Ha en strålende helg med forhåpentligvis alle sanser i god behold!
Salen var stappfull (500-600) , og på første rad satt de kristelige damer fra Sokndal sirlig oppkledd på en måte som fikk nostalgien til å flomme i mitt indre. Det var som en reise tilbake i tid når man virkelig kledde seg opp til festlige anledninger. Og dessuten skulle de høre på presten.
Jeg hadde på forhånd avtalt med denne humørfyllte kirkens mann at jeg skulle fortelle en noe vovet og lettere grovis hvis ikke kirkens mann ville fortelle den selv. Vitsen kunne han utenat etter at jeg hadde repetert den mange ganger i bilen på vei til Sokndal.
For min egen del sjokkerte jeg forsamlingen med å fortelle at vår kirkefader Luther en gang uttalte at "djevelen trives best blandt sure folk".
Litt senere ut i forestillingen ga presten det avtalte nikket til meg som betydde at han skulle fortelle forsamlingen den vovede vits.
" Tre attraktive damer rundt 25 ble spurt om hvordan de ville takle det å være alene på en øde øy i fem år med 50 mannfolk i sin mest kraftfulle og virile alder. Damen fra Oslos beste vestkant fortalte at hun øyeblikkelig ville valgt ut den som kunne beskytte henne og i øvrig oppfylle alle hennes behov.
Damen fra Sørlandet ville øyeblikkelig lagt seg på kne, trukket stakken over hodet og bedt Vår Herre om hjelp og veiledning.
Damen fra et sted noe lenger nord svarte følgende på spørsmålet: " Æ sjønne spørsmålet, men ka e egentlig probleme? "
Det jeg aldri glemmer resten av min tid er de absolutt totalt sjokkskade ansikter til disse gudelige og tekkelig kledte damer på første benk. For et syn fra scenen og ned!!
Hvis jeg har blogget om dette før viser det seg bare at det er slik det begynner når alderdommen glemsomhet trenger på.
Det minner meg forøvrig om de tre aldrende herrer (midt på åttitallet) som diskuterte alderdommens skrøpeligheter. Den ene hadde fått dårlig syn. Den andre hadde sviktende hørsel. Den tredje la ut om følgende. " Jeg var frampå for å få sex med min noe yngre og tiltrekkende frue etter at vi hadde gått til ro for natten. Da brølte hun av full hals: " Vi har jo hatt 4 timelange stunder med voldsom sex tidligere i dag så det får holde for deg din kåte gamle gris". Så dere skjønner at min hukommelse er ikke helt som før. "
Ha en strålende helg med forhåpentligvis alle sanser i god behold!
onsdag 16. mai 2012
BUTIKKER UTEN HISTORIE ER SJANSELØSE
Min umistelige venn Arnt Olav Klippenberg var innom i dag for å se til at Jostein Petrus AKU-AKU CÆSAR var vel installert i det magiske rom. Som det geni han er så han at majesteten burde ha et saueskinn mellom seg og den mørke fornemme skifer i gulvet. Det er nå gjordt. Et praktfullt spælsauskinn gir hans trone nå en utvidet dimensjon.
Men Arnt Olav hadde noe viktigere på lager. Han hadde hørt et radioprogram i dag hvor kåsøren sa at i løpet av 3-5 år ville vanlige butikker i bykjernene forsvinne en etter en. Internettet ville drepe den siste rest etter at shoppingsenterne har filleristet dem i flere år. Og han er inne på noe. En butikkdriver i Egersund sentrum opplevde i går dette. Først var det inne et par damer og spurte etter et visst produkt i en viss farge og størrelse. Han var utsolgt, men kunne skaffe det i løpet av få dager. Damene hadde ikke tid til å vente. Den ene sjekket via sin Iphone på stedet hvem som hadde produktet på lager. Det fant hun ut av og bestilte på stedet produktet for levering dagen etter!
Litt senere var det inne en ung herremann. Det samme gjentok seg. Produkt/størrelse/farge var ikke på lager. Men butikken ville ikke supplere ettersom 20 enheter var minimum for etterbestilling. " Ingen problem", sa herren. Hvorpå han også på stedet sjekket via smarttelefonen hvem som hadde produktet på lager og i likhet med damen bestilte varen via den samme smarttelefon varen på stedet (butikken).
Og dette gjentar seg i større og større grad blandt hele klodens moderne shoppere. Dette må jo skremme vatnet av noen hver. Selv opplevde jeg problemstillingen i dag. En ung dame var inne og spurte etter en Fjellreven kåpe. ( Fjellreven har det nå). Jeg svarte at etter 40 år har Fjellreven og jeg i siviliserte former skillet lag. Hun kunne jo derfor prøve Fjellrevens nettbutikk. " Å joda, der hadde hun tenkt å kjøpe Fjellreven. Men det var bare det at hun hadde et sentrumskort hun gjerne skulle bruke".
Så Fjellreven dolker sine egne forhandlere i ryggen ved å tilby hele sortimentet på nettet. Det som skjer er at ingen tør ha et eneste produkt fra Fjellreven i sin butikk. Det vil nemlig tiltrekke seg den nye type butikktyver. Og det er de som stjeler tid og oppmerksomhet. Når de har vite gratis det de trenger å vite bestiller de på nettet. Og så dør den gamle handelskulturen i de gamle bysentra ut langsomt og sikkert.
Det er ikke noe å bejamre seg over. Hest-og-kjerre-kulturen i det gamle bondesamfunnet er forlengs historie. Og det produseres like mye mat i Norge i dag som den gang- med en brøkdel av bønder! Det som er sikkert er at de frittstående butikker som skal overleve framtiden bør ha følgende på plass:
Et lokale med innredning som finnes bare et sted på kloden.
Et vareutvalg som finnes bare et sted på kloden og som ikke kan kjøpes på nettet.
En historie å fortelle som er helt enestående og gir produktene kjøpt akkurat i denne helt spesielle butikken en spesiell identitet og derfor forsterker og utvider kjøperens identitet.
(Verden drukner jo i produkter som er de samme kjedelige verden over).
Så skader det jo ikke heller om du i tillegg kan tidvis gi kjøperne kalas gratisunderholdning.
Jeg leser nå en dansk bok om nettopp det å møte framtidens handelsmarked og overleve.
Titelen er : VERDEN ER TIL AT FORANDRE.
Undertitelen er : Kjernen i forandring er viten om de unike . ( Unikt betyr som kjent enestående).
Konklusjon: Kjedelige mannfolk drar ikke damer. Kjedelige butikker drar ikke kjøpere.
Men Arnt Olav hadde noe viktigere på lager. Han hadde hørt et radioprogram i dag hvor kåsøren sa at i løpet av 3-5 år ville vanlige butikker i bykjernene forsvinne en etter en. Internettet ville drepe den siste rest etter at shoppingsenterne har filleristet dem i flere år. Og han er inne på noe. En butikkdriver i Egersund sentrum opplevde i går dette. Først var det inne et par damer og spurte etter et visst produkt i en viss farge og størrelse. Han var utsolgt, men kunne skaffe det i løpet av få dager. Damene hadde ikke tid til å vente. Den ene sjekket via sin Iphone på stedet hvem som hadde produktet på lager. Det fant hun ut av og bestilte på stedet produktet for levering dagen etter!
Litt senere var det inne en ung herremann. Det samme gjentok seg. Produkt/størrelse/farge var ikke på lager. Men butikken ville ikke supplere ettersom 20 enheter var minimum for etterbestilling. " Ingen problem", sa herren. Hvorpå han også på stedet sjekket via smarttelefonen hvem som hadde produktet på lager og i likhet med damen bestilte varen via den samme smarttelefon varen på stedet (butikken).
Og dette gjentar seg i større og større grad blandt hele klodens moderne shoppere. Dette må jo skremme vatnet av noen hver. Selv opplevde jeg problemstillingen i dag. En ung dame var inne og spurte etter en Fjellreven kåpe. ( Fjellreven har det nå). Jeg svarte at etter 40 år har Fjellreven og jeg i siviliserte former skillet lag. Hun kunne jo derfor prøve Fjellrevens nettbutikk. " Å joda, der hadde hun tenkt å kjøpe Fjellreven. Men det var bare det at hun hadde et sentrumskort hun gjerne skulle bruke".
Så Fjellreven dolker sine egne forhandlere i ryggen ved å tilby hele sortimentet på nettet. Det som skjer er at ingen tør ha et eneste produkt fra Fjellreven i sin butikk. Det vil nemlig tiltrekke seg den nye type butikktyver. Og det er de som stjeler tid og oppmerksomhet. Når de har vite gratis det de trenger å vite bestiller de på nettet. Og så dør den gamle handelskulturen i de gamle bysentra ut langsomt og sikkert.
Det er ikke noe å bejamre seg over. Hest-og-kjerre-kulturen i det gamle bondesamfunnet er forlengs historie. Og det produseres like mye mat i Norge i dag som den gang- med en brøkdel av bønder! Det som er sikkert er at de frittstående butikker som skal overleve framtiden bør ha følgende på plass:
Et lokale med innredning som finnes bare et sted på kloden.
Et vareutvalg som finnes bare et sted på kloden og som ikke kan kjøpes på nettet.
En historie å fortelle som er helt enestående og gir produktene kjøpt akkurat i denne helt spesielle butikken en spesiell identitet og derfor forsterker og utvider kjøperens identitet.
(Verden drukner jo i produkter som er de samme kjedelige verden over).
Så skader det jo ikke heller om du i tillegg kan tidvis gi kjøperne kalas gratisunderholdning.
Jeg leser nå en dansk bok om nettopp det å møte framtidens handelsmarked og overleve.
Titelen er : VERDEN ER TIL AT FORANDRE.
Undertitelen er : Kjernen i forandring er viten om de unike . ( Unikt betyr som kjent enestående).
Konklusjon: Kjedelige mannfolk drar ikke damer. Kjedelige butikker drar ikke kjøpere.
tirsdag 15. mai 2012
JOSTEIN PETRUS AKU-AKU CÆSAR
Verdens mest spesielle skriftestol er nå blitt avkristnet og skal ha en annen funksjon i framtiden. En skriftestol er som kjent et rom.
I dette rom er nå flyttet inn en statue skåret ut av en eikestamme. Den ligner perfekt på statuene på påskøya. Kunstneren er en mann ved navn Jostein.
På veggen utenfor blir nå hengt opp et skilt designet av en annen kunstner. Teksten er som følger.
I rommet fra Kosmos, bevoktet av kongeørnene befinner seg muligens historiens mest magiske og grensesprengende keiserrike.
Der inne residerer og regjerer suverent den utilnærmelige, diktatoriske, uutgrunnelige og FULLSTENDIG STORMANNSGALE overkeiser
Jostein Petrus
AKU - AKU
C Æ S A R
Den eminente kunstner, tegner og maler Harald Sørensen har klart å få en gammelmodig patina over skiltet.
Så nå har vi fått en ny severdighet i Egersund i absolutt verdensklasse. Det er jo bare der at du finner en person som er gal nok til å komme opp med dette.
Døra står nå på gløtt i låst posisjon vid nok til at du kan titte inn og fornemme magien i verdens garantert mest enestående rom.
Særdeles bra jobbet, Jostein og Harald! Dere har vært med på å skrive historie!
I dette rom er nå flyttet inn en statue skåret ut av en eikestamme. Den ligner perfekt på statuene på påskøya. Kunstneren er en mann ved navn Jostein.
På veggen utenfor blir nå hengt opp et skilt designet av en annen kunstner. Teksten er som følger.
I rommet fra Kosmos, bevoktet av kongeørnene befinner seg muligens historiens mest magiske og grensesprengende keiserrike.
Der inne residerer og regjerer suverent den utilnærmelige, diktatoriske, uutgrunnelige og FULLSTENDIG STORMANNSGALE overkeiser
Jostein Petrus
AKU - AKU
C Æ S A R
Den eminente kunstner, tegner og maler Harald Sørensen har klart å få en gammelmodig patina over skiltet.
Så nå har vi fått en ny severdighet i Egersund i absolutt verdensklasse. Det er jo bare der at du finner en person som er gal nok til å komme opp med dette.
Døra står nå på gløtt i låst posisjon vid nok til at du kan titte inn og fornemme magien i verdens garantert mest enestående rom.
Særdeles bra jobbet, Jostein og Harald! Dere har vært med på å skrive historie!
fredag 11. mai 2012
Seattles legendariske REI Flagstore
Det professjonelle hovedmål for min reise til Seattle var først og fremst legenden REI flagstore. Det er en av verdens mest berømte butikker for Outdoor Life. Og det kan jeg forsikre mine blogglesere om at var et meeget interessant bekjentskap.
REI ligger på toppen av et par bakker i utkanten av sentrum. Dette til tross- det var en konstant strøm av besøkende i denne regelrette turistattraksjon. Eierne har vært så geniale at de har reist et tilbygg og "forrom" med en gigantisk konstruksjon innvendig strebende mot himmels i mere enn en etasje. Denne voldsomme "fallos" er en klatrevegg. Her mottar REI grupper som får kyndig veiledning av proffer i fjellklatringens vanskelige kunst. Genialt!
Ikke bare selger de allverdens spesialprodukter for friluftsfolket, men i tillegg har de dette trekkplaster som gjør REI til en av de store turistattraksjonene i Seattle. Selve den øvrige butikk var DIGER i to meget luftige etasjer. Det jeg ikke var forberedt på var den aldeles enorme sykkelavdeling. Så kom ikke her og si at Seattle ikke har en aktiv befolkning! Sykkelverkstedet var så ryddig og organisert at bare DET burde gi alle sykkelreparatører i Norge skjelling grunn til å reise over there for å lære.
Blandt alle teltene, ryggsekkene, fjellstøvlene, soveposene og øvrig friluftsutstyr fant jeg en avdeling for - tro det eller ei- damekjoler for friluftsbruk ! De var luftige og relativt korte. Jeg døpte dem minikjoler. Ja hvorfor ikke? Vanetenking er som kjent en skikkelig uvane!
Et annet element jeg husker krystallklart var vandreveien i avdeling for fjellstøvler. Alle som tenkte på å kjøpe fjellstøvler måtte først følge stien opp og ned i krinkler og kroker i den kunstig konstruerte steinur. Jeg studerte med interesse de potensielle kjøpere der de utsatte støvlene for allverdens påkjenninger i den simulerte "villmark". Sandelig eksempel til etterfølgelse! Å kjøpe fjellstøver etter å ha vandret et par ganger på et flatt butikkgulv er jo å be om gnagsår.
REI hadde selvfølgelig også en stor avdeling for friluftsbøker, kart og reisetips. Restaurant pluss "barnehave" var også på plass.
Etter å ha planlagt dette besøk i mange år kan jeg trygt slå fast at REI flagstore er en reise over Atlanteren verdt- hva enten du er butikkproff eller ikke.
REI ligger på toppen av et par bakker i utkanten av sentrum. Dette til tross- det var en konstant strøm av besøkende i denne regelrette turistattraksjon. Eierne har vært så geniale at de har reist et tilbygg og "forrom" med en gigantisk konstruksjon innvendig strebende mot himmels i mere enn en etasje. Denne voldsomme "fallos" er en klatrevegg. Her mottar REI grupper som får kyndig veiledning av proffer i fjellklatringens vanskelige kunst. Genialt!
Ikke bare selger de allverdens spesialprodukter for friluftsfolket, men i tillegg har de dette trekkplaster som gjør REI til en av de store turistattraksjonene i Seattle. Selve den øvrige butikk var DIGER i to meget luftige etasjer. Det jeg ikke var forberedt på var den aldeles enorme sykkelavdeling. Så kom ikke her og si at Seattle ikke har en aktiv befolkning! Sykkelverkstedet var så ryddig og organisert at bare DET burde gi alle sykkelreparatører i Norge skjelling grunn til å reise over there for å lære.
Blandt alle teltene, ryggsekkene, fjellstøvlene, soveposene og øvrig friluftsutstyr fant jeg en avdeling for - tro det eller ei- damekjoler for friluftsbruk ! De var luftige og relativt korte. Jeg døpte dem minikjoler. Ja hvorfor ikke? Vanetenking er som kjent en skikkelig uvane!
Et annet element jeg husker krystallklart var vandreveien i avdeling for fjellstøvler. Alle som tenkte på å kjøpe fjellstøvler måtte først følge stien opp og ned i krinkler og kroker i den kunstig konstruerte steinur. Jeg studerte med interesse de potensielle kjøpere der de utsatte støvlene for allverdens påkjenninger i den simulerte "villmark". Sandelig eksempel til etterfølgelse! Å kjøpe fjellstøver etter å ha vandret et par ganger på et flatt butikkgulv er jo å be om gnagsår.
REI hadde selvfølgelig også en stor avdeling for friluftsbøker, kart og reisetips. Restaurant pluss "barnehave" var også på plass.
Etter å ha planlagt dette besøk i mange år kan jeg trygt slå fast at REI flagstore er en reise over Atlanteren verdt- hva enten du er butikkproff eller ikke.
torsdag 10. mai 2012
SYKKELVERKSTEDET I HIPPIE-BYDELEN FREEMONT
Da alle mine forretningsgjøremål i Seattle var unnagjordt hadde jeg omsider tid til å besøke den meget omtalte bydel Freemont. Og jeg kan allerede nå anbefale en dag der på det aller sterkeste. En av de geografiske kvaliteter i Seattle er du har den ikke helt lille sjø ved navn Lake Union beliggende mellom havnen og den digre sjøen Lake Washington. Og langs Unionsjøens vestre bredd vandret jeg mot Freemont og over broen som krysser kanalen mellom Union og Puget Sound.
Det som slo meg øyeblikkelig var roen i denne "hippielandsbyen" sammenliknet med trafikkinfernoet downtown. Jeg fant meg den kafeen med best utsikt over nedre Freemont. Servicen og maten var fremragende og persongalleriet meget underholdende. Jeg ser krystallklart for meg det ene paret rett over meg. Damen var en grotesk overvektig ballong og stappet i seg mengder som sto i stil. Mannen hadde tydeligvis gitt opp det hele. Sjeldent har jeg sett et mer resignert blikk, og sjeldent har jeg sett et mer lite tiltrekkende par hva fysikk og utstråling angikk.
Kontrasten til paret ved den andre nærmeste bord kunne ikke vært større. Mannen var filmstjerneflott og når det gjelder damen er det ikke ord som kan beskrive hennes totale deilighet. De rålekre solbrillene sto helt i stil. Sandelig er det både roser og mindre attraktive vekster i VårHerres have. Og alle pablet de ustoppelig i mobilen! De par-tre timene jeg tilbrakte her var i seg selv en reise verdt. Mye storartet gratis underholdning hvis man bare har evne- og ikke minst TID- til å ta det inn.
Så bar det mot øvre Freemont. Reklamen hadde ikke overdrevet. På begge sider av den lange hovedgate var det et vell av virkelig originale forretninger. De var så langt fra de drittkjedelige norske kjedebutikker som det går an å komme. Som jeg vandret gatelangs ble jeg oppmerksom på et skilt med Quality Bicycles and professional wheelbuilders. Professjonelle hjulbyggere!!! Her måtte jeg inn.
Det som slo meg øyeblikkelig var den totalt uamerikanse avslappede atmosfjære. Det viste seg at dette var et slags kollektiv hvor hver sykkelmekaniker var sin egen sjef og leide plass av eieren av lokalet som jeg øyeblikkelig kalte Big Boss. Vi fant tonen med ene eneste gang. Han hadde i sin tid importert og solgt svenske Crescent. ( Min damesykkel Anna Lovinda er Crescent).
Faktisk ante jeg litt av den samme atmosfære som på det sykkelverksted jeg var vokset opp med på 1950 tallet og hvor det var flere sykkelreparatører samtidig. Jeg måtte også sammenlikne et av de store sykkelverkstedene downtown Seattle hvor det hele var ekstremt ryddig og effektivt organisert. Reparatørene sto på rekke og rad og skulle ikke forstyrres. I motsetning til Big Boss og hans "medarbeidere" var det sterilt her og uten sjel.
Og sjel hadde også det rotete sykkelvekstedet jeg var innom i "norske" Ballard. I den mest rotete og overfyllte " hummer og kanari" sportsforretning jeg har vært i befant seg sykkelvekstedet i et hjørne. Mekanikerne her hadde også tid til å slå av en prat. Men profesjonelle hjulbyggere hadde de ikke. Det krevdes det eksperter til. (I all beskjedenhet må jeg tilføye at jeg selv har bygget adskillige racerhjul. Det er som med orvslått. Har du lært det grundig så sitter det for resten av din tid.)
Den timen hos hjulbyggerne i "hippilandsbyen" var sammen med besøket hos REI Flagstore det profesjonelle høydepunkt for meg i Seattle. Mer om sensasjonen REI senere.
Det som slo meg øyeblikkelig var roen i denne "hippielandsbyen" sammenliknet med trafikkinfernoet downtown. Jeg fant meg den kafeen med best utsikt over nedre Freemont. Servicen og maten var fremragende og persongalleriet meget underholdende. Jeg ser krystallklart for meg det ene paret rett over meg. Damen var en grotesk overvektig ballong og stappet i seg mengder som sto i stil. Mannen hadde tydeligvis gitt opp det hele. Sjeldent har jeg sett et mer resignert blikk, og sjeldent har jeg sett et mer lite tiltrekkende par hva fysikk og utstråling angikk.
Kontrasten til paret ved den andre nærmeste bord kunne ikke vært større. Mannen var filmstjerneflott og når det gjelder damen er det ikke ord som kan beskrive hennes totale deilighet. De rålekre solbrillene sto helt i stil. Sandelig er det både roser og mindre attraktive vekster i VårHerres have. Og alle pablet de ustoppelig i mobilen! De par-tre timene jeg tilbrakte her var i seg selv en reise verdt. Mye storartet gratis underholdning hvis man bare har evne- og ikke minst TID- til å ta det inn.
Så bar det mot øvre Freemont. Reklamen hadde ikke overdrevet. På begge sider av den lange hovedgate var det et vell av virkelig originale forretninger. De var så langt fra de drittkjedelige norske kjedebutikker som det går an å komme. Som jeg vandret gatelangs ble jeg oppmerksom på et skilt med Quality Bicycles and professional wheelbuilders. Professjonelle hjulbyggere!!! Her måtte jeg inn.
Det som slo meg øyeblikkelig var den totalt uamerikanse avslappede atmosfjære. Det viste seg at dette var et slags kollektiv hvor hver sykkelmekaniker var sin egen sjef og leide plass av eieren av lokalet som jeg øyeblikkelig kalte Big Boss. Vi fant tonen med ene eneste gang. Han hadde i sin tid importert og solgt svenske Crescent. ( Min damesykkel Anna Lovinda er Crescent).
Faktisk ante jeg litt av den samme atmosfære som på det sykkelverksted jeg var vokset opp med på 1950 tallet og hvor det var flere sykkelreparatører samtidig. Jeg måtte også sammenlikne et av de store sykkelverkstedene downtown Seattle hvor det hele var ekstremt ryddig og effektivt organisert. Reparatørene sto på rekke og rad og skulle ikke forstyrres. I motsetning til Big Boss og hans "medarbeidere" var det sterilt her og uten sjel.
Og sjel hadde også det rotete sykkelvekstedet jeg var innom i "norske" Ballard. I den mest rotete og overfyllte " hummer og kanari" sportsforretning jeg har vært i befant seg sykkelvekstedet i et hjørne. Mekanikerne her hadde også tid til å slå av en prat. Men profesjonelle hjulbyggere hadde de ikke. Det krevdes det eksperter til. (I all beskjedenhet må jeg tilføye at jeg selv har bygget adskillige racerhjul. Det er som med orvslått. Har du lært det grundig så sitter det for resten av din tid.)
Den timen hos hjulbyggerne i "hippilandsbyen" var sammen med besøket hos REI Flagstore det profesjonelle høydepunkt for meg i Seattle. Mer om sensasjonen REI senere.
onsdag 9. mai 2012
Storartet opptakt til Seattle på Schiphol
Jeg trodde jeg hadde god tid på Amsterdams gedigne flyplass Schiphol mellom landing fra Sola til avgang Seattle. Jeg gikk derfor inn i avslapningsavdelingen hvor det istedet for musikk var et orkester av vårens fuglelyder. Sandelig et eksempel til etterfølgelse for alle butikker som er så usikre på den totale kvaliteten av de driver på med at de må drukne kundene i skjærende katzenjammer.
Jeg dormet hen og glemte meg helt bort. Så da jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen var det DEN køen. Det tok sin tid og jeg begynte å bli nervøs ettersom klokka gikk. For framtiden skal jeg gjennom kontrollen med en eneste gang om jeg har aldri så god tid til rådighet.
Etter at pliktøvelsen var gjennomført havnet jeg direkte i køen for innsjekking til Seattle. Sandelig er jeg glad for at jeg ikke dormet lenger. Da kunne det blitt kritisk vedrørende tid nok til rådighet.
I denne kø ble jeg stående ved siden av en smilende dame som prøvde å holde kontroll på 4 viltre smårollinger.
Vi kom i prat, og hun ble overmåte interessert da jeg fortalte at jeg var fra Norge. Hun hadde forfedre derfra. Enda mer interessert ble hun da jeg fortalte om at et av hovedmålene for mitt besøk i Seattle var den legendariske Outdoor Shop ved navn REI Flagstore. Hennes bestefar hadde vært med på å starte den. Etter hva jeg forsto var det i starten et slags koperativ.
Denne smilende, sprudlende og entusiastiske dame var USA på sitt beste. Hun informerte meg om alle severdighetene. Og ikke minst måtte jeg besøke bydelen Freemont. Hun var også overmåte stolt over at ingen by i de sammenhengende 48 stater i USA hadde lignende vaktmann som Seattle hadde i 4392 meter høye Mount Rainier.
Det var i det hele en direkte ærlig ekthet over hele damens sprudlende adferd som gjorde at jeg ga meg ende over. Hun kunne levd av å komme til Norge og bare være seg selv på scenen. 500 kroner hadde vært passe pris for å få overført noe av hennes overdådig varme og inspirerende personlighet. Jeg glemmer henne aldri ! Hun var som en utskytingsramp mot Seattle.
Den damen jeg hadde som sidepassasjer på flyet var også en varm, om noe mer dempet personlighet. Hun var også fra Seattle og var på sin side stolt over hovedkvarterene til Boeing, Starbuck, Windows og Amazon var i hennes egen by.
Og også hun ga beskjed at jeg måtte for all del besøke bydelen Freemont.
Mer om REI og Freemont etterhvert.
Jeg dormet hen og glemte meg helt bort. Så da jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen var det DEN køen. Det tok sin tid og jeg begynte å bli nervøs ettersom klokka gikk. For framtiden skal jeg gjennom kontrollen med en eneste gang om jeg har aldri så god tid til rådighet.
Etter at pliktøvelsen var gjennomført havnet jeg direkte i køen for innsjekking til Seattle. Sandelig er jeg glad for at jeg ikke dormet lenger. Da kunne det blitt kritisk vedrørende tid nok til rådighet.
I denne kø ble jeg stående ved siden av en smilende dame som prøvde å holde kontroll på 4 viltre smårollinger.
Vi kom i prat, og hun ble overmåte interessert da jeg fortalte at jeg var fra Norge. Hun hadde forfedre derfra. Enda mer interessert ble hun da jeg fortalte om at et av hovedmålene for mitt besøk i Seattle var den legendariske Outdoor Shop ved navn REI Flagstore. Hennes bestefar hadde vært med på å starte den. Etter hva jeg forsto var det i starten et slags koperativ.
Denne smilende, sprudlende og entusiastiske dame var USA på sitt beste. Hun informerte meg om alle severdighetene. Og ikke minst måtte jeg besøke bydelen Freemont. Hun var også overmåte stolt over at ingen by i de sammenhengende 48 stater i USA hadde lignende vaktmann som Seattle hadde i 4392 meter høye Mount Rainier.
Det var i det hele en direkte ærlig ekthet over hele damens sprudlende adferd som gjorde at jeg ga meg ende over. Hun kunne levd av å komme til Norge og bare være seg selv på scenen. 500 kroner hadde vært passe pris for å få overført noe av hennes overdådig varme og inspirerende personlighet. Jeg glemmer henne aldri ! Hun var som en utskytingsramp mot Seattle.
Den damen jeg hadde som sidepassasjer på flyet var også en varm, om noe mer dempet personlighet. Hun var også fra Seattle og var på sin side stolt over hovedkvarterene til Boeing, Starbuck, Windows og Amazon var i hennes egen by.
Og også hun ga beskjed at jeg måtte for all del besøke bydelen Freemont.
Mer om REI og Freemont etterhvert.
tirsdag 8. mai 2012
TRAGISKE LØKKEN OG MAJESTETISKE RUBJERG
Etter at min forretningsekspedisjon i området Aalborg var unnagjordt kjørte jeg vei 559 mot Store Vildmose. Der kan du kjøre 10 km. rett fram på paddeflat vei og lure på om du er på den amerikanske prærie. Noe lignende finnes ikke i Norge. Det er i det store og hele en misforståelse i Norge om at Danmark "er så lite". Det være så langt derifra. Og jeg vet. Jeg har gjennom de siste 30 år fartet vårt blide naboland på kryss og tvers. Jeg blir stadig imponert av dimensjonene og ikke minst variasjonen!
For unge partyturister har Løkken vært et begrep. Det er på samme måte som Queenstown på New Zealand. Begge steder er berømte for å være berømte. Begge steder bør unngås hvis du vil ha originale opplevelser fra landet du besøker.
For få år siden besøkte jeg Løkken og husker det som ikke noe særlig verdt å besøke. Jeg stakk innom denne gang på vei til ferjen i Hirtshals. Jeg bare sier: "Du gru og skrekk". Butikkene var overfyllte av trøstesløse varer, og alt var med 50 % rabatt. Hele Løkken virket som en dumpingplass for masseprodusert og unødvendig dill og dall. Fra mitt høyst subjektive ståsted var hele Løkken en eneste lang tristesse. Vil folk bruke sin kostbare ferietid og sine penger der sier jeg bare: " Lykke til".
Særdeles trist i sinn på vegne av turistdanmark kjørte jeg videre oppover og etter bare 10 km. opplevde jeg noe aldeles annerledes. Dette var noe annet! Der tronet 72 meter høye Rubjerg Knude overfor sandstrendene og fyret delvis dekket av sand som det naturlige midtpunkt på toppen. Og denne opplevelse hadde jeg ikke blitt oppmerksom på før nå! På tross av at jeg hadde vært i området mange ganger før. Bilen ble parkert , og det ble en vandring på et par snaue kilometerne mot sanddynene som lignet på de vi så i filmen Lawrence of Arabia.
Etter å ha passert en større saueflokk bar det oppover ankeldypt i sanden mot toppen. Og utsikten fra den toppen kan bare beskrives med ett ord. GOTT-A-BANEN! Å stå på Varbergtoppens 125 meter høyde og skue utover havet, Egersund havn og heiene er en mektig opplevelse. Men dette var av en annen divisjon. De milevide strendene langs Jammerbukten, det paddeflate, milevide landskapet dandert med vindmøller alle vegne, Arabialiknende sanddyner kilomervis i begge retninger - det er den råeste og mektigste naturopplevelse jeg har hatt i Danmark til nå.
Gå inn i ditt nærmeste reisebyrå og få med det brosjyren Mit Nordjylland. Blandt sidene finner du et meget detaljert kart. Tegn en rød ring rundt Rudbjerg Knude midt mellom Løkken og Hirtshals. Bruk en hel dag i området. Har du noe sans for mektig natur så vil den særskilte opplevelsen følge deg resten av din tid!
Bestem deg i dag!
For unge partyturister har Løkken vært et begrep. Det er på samme måte som Queenstown på New Zealand. Begge steder er berømte for å være berømte. Begge steder bør unngås hvis du vil ha originale opplevelser fra landet du besøker.
For få år siden besøkte jeg Løkken og husker det som ikke noe særlig verdt å besøke. Jeg stakk innom denne gang på vei til ferjen i Hirtshals. Jeg bare sier: "Du gru og skrekk". Butikkene var overfyllte av trøstesløse varer, og alt var med 50 % rabatt. Hele Løkken virket som en dumpingplass for masseprodusert og unødvendig dill og dall. Fra mitt høyst subjektive ståsted var hele Løkken en eneste lang tristesse. Vil folk bruke sin kostbare ferietid og sine penger der sier jeg bare: " Lykke til".
Særdeles trist i sinn på vegne av turistdanmark kjørte jeg videre oppover og etter bare 10 km. opplevde jeg noe aldeles annerledes. Dette var noe annet! Der tronet 72 meter høye Rubjerg Knude overfor sandstrendene og fyret delvis dekket av sand som det naturlige midtpunkt på toppen. Og denne opplevelse hadde jeg ikke blitt oppmerksom på før nå! På tross av at jeg hadde vært i området mange ganger før. Bilen ble parkert , og det ble en vandring på et par snaue kilometerne mot sanddynene som lignet på de vi så i filmen Lawrence of Arabia.
Etter å ha passert en større saueflokk bar det oppover ankeldypt i sanden mot toppen. Og utsikten fra den toppen kan bare beskrives med ett ord. GOTT-A-BANEN! Å stå på Varbergtoppens 125 meter høyde og skue utover havet, Egersund havn og heiene er en mektig opplevelse. Men dette var av en annen divisjon. De milevide strendene langs Jammerbukten, det paddeflate, milevide landskapet dandert med vindmøller alle vegne, Arabialiknende sanddyner kilomervis i begge retninger - det er den råeste og mektigste naturopplevelse jeg har hatt i Danmark til nå.
Gå inn i ditt nærmeste reisebyrå og få med det brosjyren Mit Nordjylland. Blandt sidene finner du et meget detaljert kart. Tegn en rød ring rundt Rudbjerg Knude midt mellom Løkken og Hirtshals. Bruk en hel dag i området. Har du noe sans for mektig natur så vil den særskilte opplevelsen følge deg resten av din tid!
Bestem deg i dag!
lørdag 5. mai 2012
VÆRELSE NR. 122 PÅ BRØNDUMS HOTELL I SKAGEN
Room nr. 510 , Best Western Executive, Seattle og værelse nr. 122, Brøndums Hotell, Skagen.
To forskjellige sivilisasjoner i to forskjellige stjernesystem.
Room nr. 510 , gedigent, to svære dobbeltsenger, 40" flatskjerm, bad, dusj, utsyn til the Space Needle og iøvrig trøstesløs arkitektur omgitt av mye, mye trafikk.
Værelse 122, knøtt lite, en enkeltseng, håndvask. tregulv, bord og stol fra hundre år tilbake, vindu og vindushemper likedan. Utsyn til Skagens særegne arkitektur med røde taksteiner sammenføyet med hvit sement, måker som flyver, fugler som synger og forøvrig luksuriøs fred og ro.
Jeg ankom Skagen søndag 30.4 rundt middagstider. Før innsjekking bar det bort til den lokale baker for innkjøp av Jyllandsposten, Berlingse Tidende, Politiken, NordJyskStiftstidende. Alle gedigne søndagsutgaver. Tilsammen veide de "flere kilo".
Værelset var ikke klar før kl. 1400. Det ble to timers ventetid. Det gjorde ingenting. Jeg fikk kulturopplevelse av ypperste verdensklasse fra "en lengst forsvunnet tid". Jeg satt i den største av de ærverdige stuer med tilhørende møblement og fulgte de stramt og overmåte stilige kelnerne (tjenere på dansk) servere de like elegant kledde gjester som omkranset bordene med hvite duker dekket med sølvtallerkener og bestikk. Stil, kultur og historie i en magisk forening. Så langt fra McDonald og fastfood som det går an å komme.
Så var rommet klart. Puter og dyne stablet sammen i vinkelen mot veggen som støtte for den kulturelle avislesing og fordøying av de berikende aviskronikker. På det området utklasser Danmark vår fedreland Norge fullstendig. Smak på en av titlene: " Kernen i forandring er viden om det unikke." For å spisse den danske stemning ble det selvfølgelig inntatt "en lille" eller to eller tre.
Rundt kl 1700 var det klart for vandring til Bodilles Kro. Den ligger i samme kulinariske klasse som Brøndum, men er noe mer "folkelig" i den forstand at det ikke finnes hvite duker og at det lune miljø med masse malerier fra Skagen tilsier en mer avslappet kleskode. ( Men for all del, jeg observerte flere av gjestene i restauranten hos Brøndum iført jeans og joggesko!!)
Fyllt spetteflyndre med reker er Bodille Kros spesial. Og for en som ikke drikker øl i Norge var det mørke ølet nesten på nivå med det svarte øl på New Zealand.
For meg er kombinasjonen Brøndums Hotell og Bodilles Kro det eneste som duger i Skagen ettersom jeg er "godt voksen" og mistrives med ståk og støy. Imidlertid er utbudet av hoteller og spisesteder i Skagen så omfattende at enhver vil kunne finne noe som faller i vedkommendes spesielle smak.
Men det som må være et absolutt mål for alle som besøker Skagen er å gå ut på Grenen. På den korte strekningen på Kattegat-siden er det som regel meget folksomt. Fortsetter du imidlertid vesteover på Skagerak-siden kan du gå lenge uten å treffe ene eneste sjel. Det anbefales på det sterkeste!
Hvis moderne mennesker hadde fått valget mellom å bo en hel måned enten på Room nr. 510 eller værelse 122, hadde alle som en uten betenkning valgt 510 som også er det riktige valg med hensyn til praktisk komfort.
For meg ( og andre solo særinger) er det imidlertid ikke den ringeste tvil. Ikke minst for de harmoniske omgivelsene som moderne mennesker ikke har tid til å nyte. Iphonen tar jo hele deres tid.
To forskjellige sivilisasjoner i to forskjellige stjernesystem.
Room nr. 510 , gedigent, to svære dobbeltsenger, 40" flatskjerm, bad, dusj, utsyn til the Space Needle og iøvrig trøstesløs arkitektur omgitt av mye, mye trafikk.
Værelse 122, knøtt lite, en enkeltseng, håndvask. tregulv, bord og stol fra hundre år tilbake, vindu og vindushemper likedan. Utsyn til Skagens særegne arkitektur med røde taksteiner sammenføyet med hvit sement, måker som flyver, fugler som synger og forøvrig luksuriøs fred og ro.
Jeg ankom Skagen søndag 30.4 rundt middagstider. Før innsjekking bar det bort til den lokale baker for innkjøp av Jyllandsposten, Berlingse Tidende, Politiken, NordJyskStiftstidende. Alle gedigne søndagsutgaver. Tilsammen veide de "flere kilo".
Værelset var ikke klar før kl. 1400. Det ble to timers ventetid. Det gjorde ingenting. Jeg fikk kulturopplevelse av ypperste verdensklasse fra "en lengst forsvunnet tid". Jeg satt i den største av de ærverdige stuer med tilhørende møblement og fulgte de stramt og overmåte stilige kelnerne (tjenere på dansk) servere de like elegant kledde gjester som omkranset bordene med hvite duker dekket med sølvtallerkener og bestikk. Stil, kultur og historie i en magisk forening. Så langt fra McDonald og fastfood som det går an å komme.
Så var rommet klart. Puter og dyne stablet sammen i vinkelen mot veggen som støtte for den kulturelle avislesing og fordøying av de berikende aviskronikker. På det området utklasser Danmark vår fedreland Norge fullstendig. Smak på en av titlene: " Kernen i forandring er viden om det unikke." For å spisse den danske stemning ble det selvfølgelig inntatt "en lille" eller to eller tre.
Rundt kl 1700 var det klart for vandring til Bodilles Kro. Den ligger i samme kulinariske klasse som Brøndum, men er noe mer "folkelig" i den forstand at det ikke finnes hvite duker og at det lune miljø med masse malerier fra Skagen tilsier en mer avslappet kleskode. ( Men for all del, jeg observerte flere av gjestene i restauranten hos Brøndum iført jeans og joggesko!!)
Fyllt spetteflyndre med reker er Bodille Kros spesial. Og for en som ikke drikker øl i Norge var det mørke ølet nesten på nivå med det svarte øl på New Zealand.
For meg er kombinasjonen Brøndums Hotell og Bodilles Kro det eneste som duger i Skagen ettersom jeg er "godt voksen" og mistrives med ståk og støy. Imidlertid er utbudet av hoteller og spisesteder i Skagen så omfattende at enhver vil kunne finne noe som faller i vedkommendes spesielle smak.
Men det som må være et absolutt mål for alle som besøker Skagen er å gå ut på Grenen. På den korte strekningen på Kattegat-siden er det som regel meget folksomt. Fortsetter du imidlertid vesteover på Skagerak-siden kan du gå lenge uten å treffe ene eneste sjel. Det anbefales på det sterkeste!
Hvis moderne mennesker hadde fått valget mellom å bo en hel måned enten på Room nr. 510 eller værelse 122, hadde alle som en uten betenkning valgt 510 som også er det riktige valg med hensyn til praktisk komfort.
For meg ( og andre solo særinger) er det imidlertid ikke den ringeste tvil. Ikke minst for de harmoniske omgivelsene som moderne mennesker ikke har tid til å nyte. Iphonen tar jo hele deres tid.
torsdag 3. mai 2012
MELDING TIL MINE BLOGGLESERE
Jeg kom hjem fra Danmark i natt. Det en del interessant å berette. Det kommer fortløpende. Det har vært så mye å gjøre på verksted og butikk i dag at tidsskjemaet er sprengt. Jeg gleder meg til å berette for dere Danmarks sensasjonelle og ukjente natursensasjon. Og ikke minst turist-Danmark aller største bløff.
Mer i neste nr.
Mer i neste nr.
fredag 27. april 2012
HOS STARBUCK I BALLARD
Ballard bydel i Seattle har spesiell interesse for nordmenn. Helt frem til rett etter krigen var det en av de mest konsentrerte Norge-koloniene i hele USA. Nå er de ikke mange tilbake. Dette til tross- på de sykkelverkstedene jeg var innom var mentaliten og det menneskelige klima veldig "norsk".
Det som var en stor turistattraksjon ,og som jeg ikke visste om, var de veldige slusene flankert av laksetrapper, hvor elven renner ut i sundet fra sin ferd fra lake Washington. Dette var det dimensjoner over. Og så var det faktisk også en park i Ballard.
Når jeg først var i Seattle var det en selvfølge at jeg måtte innom en Starbuck kaffebar. Starbuck startet jo i Seattle og har sitt hovedkontor her. Imidlertid syntes jeg ikke de Starbucks jeg fant i downtown Seattle var spennende nok.
Det var imidlertid til de grader den Starbuck jeg fant i Ballard. Sjefen ble interessert da han hørte jeg kom fra Norge. Han visste at Norge var et av de mest kaffedrikkende folkeslag i verden og hadde topp kaffe. Derfor måtte jeg drikke kun Starbucks mest utsøkte kaffe. Den fikk jeg levert rykende fersk. i en plast-take-away kopp.
Det var stappet med besøkende av alle typer. Møbleringen var også veldig diversifisert med alt fra barkrakket til dype sofaer. Det var faktisk en verden for seg selv. Jeg merket også fort at denne Starbuck hadde en sentral plass i livene til gjestene. De fleste bar preg av å være daglige stamkunder.
Som jeg satt der begynte jeg etterhvert å forstå Starbuckkoden. Den består av profesjonell, attraktiv og vennlig betjening. Renholdet er også et eksempel til etterfølgelse. Og så syder hele lokalet av liv og kontrollert action.
Du bestiller kaffen og følger hele bryggeprosessen. Kaffekanner med halvlunken kaffe er bannlyst her. Den kaffe du får er rykende fersk og i toppklasse når det gjelder smak og aroma.
Så alt i alt var dette for meg en overraskende positiv overraskelse. Og jeg er i utgangskpunktet ytterst skeptisk til kjeder som Starbuck.
Den negative overraskelsen i Ballard var det fiskemåltidet jeg fikk på en restaurant. Det var skrale saker og lå lang under kvaliteten på det jeg opplever regelmessig på Hauen Kro.
Så alt i alt- er dere i Seattle- ta dere en tur til "norske" Ballard. For shoppere er det mange spennende og originale butikker.
Det som var en stor turistattraksjon ,og som jeg ikke visste om, var de veldige slusene flankert av laksetrapper, hvor elven renner ut i sundet fra sin ferd fra lake Washington. Dette var det dimensjoner over. Og så var det faktisk også en park i Ballard.
Når jeg først var i Seattle var det en selvfølge at jeg måtte innom en Starbuck kaffebar. Starbuck startet jo i Seattle og har sitt hovedkontor her. Imidlertid syntes jeg ikke de Starbucks jeg fant i downtown Seattle var spennende nok.
Det var imidlertid til de grader den Starbuck jeg fant i Ballard. Sjefen ble interessert da han hørte jeg kom fra Norge. Han visste at Norge var et av de mest kaffedrikkende folkeslag i verden og hadde topp kaffe. Derfor måtte jeg drikke kun Starbucks mest utsøkte kaffe. Den fikk jeg levert rykende fersk. i en plast-take-away kopp.
Det var stappet med besøkende av alle typer. Møbleringen var også veldig diversifisert med alt fra barkrakket til dype sofaer. Det var faktisk en verden for seg selv. Jeg merket også fort at denne Starbuck hadde en sentral plass i livene til gjestene. De fleste bar preg av å være daglige stamkunder.
Som jeg satt der begynte jeg etterhvert å forstå Starbuckkoden. Den består av profesjonell, attraktiv og vennlig betjening. Renholdet er også et eksempel til etterfølgelse. Og så syder hele lokalet av liv og kontrollert action.
Du bestiller kaffen og følger hele bryggeprosessen. Kaffekanner med halvlunken kaffe er bannlyst her. Den kaffe du får er rykende fersk og i toppklasse når det gjelder smak og aroma.
Så alt i alt var dette for meg en overraskende positiv overraskelse. Og jeg er i utgangskpunktet ytterst skeptisk til kjeder som Starbuck.
Den negative overraskelsen i Ballard var det fiskemåltidet jeg fikk på en restaurant. Det var skrale saker og lå lang under kvaliteten på det jeg opplever regelmessig på Hauen Kro.
Så alt i alt- er dere i Seattle- ta dere en tur til "norske" Ballard. For shoppere er det mange spennende og originale butikker.
torsdag 26. april 2012
Eventyrhotellet Edge Water i Seattle.
Hvis du skal reise som turist til Seattle anbefaler jeg at du tar deg inn på hotellet EdgeWater. Det ligger i vannkanten og du har en eventyrlig utsikt mot fjellkjeden i Olympic National Park. Der satt jeg noen ettermiddager/tidlig kveld i tidspunktet for Happy Hour. Dette betyr at øl og mat da selges til meget sterkt reduserte priser. I Norge drikker jeg ikke øl ettersom jeg ikke liker smaken. Men Old Dark på New Zealand og Stout i Seattle er noe annet. Svart øl og tilsvarende smak.
Det voldsomme inngangspartiet definerer dette som et luksushotell. Det samme gjør resepsjonen med et møblement rundt seg i den store hallen som jeg aldri har sett noen steder før. Møblene var laget av bjørkestammer. I tillegg til dette var en del av stolene produsert med gedigne hjortehorn som bærende elementer. Du satt som en drøm. Hele veggene var dekket av huner. Dette betyr de tynne bord ytterst på furutrærne med barken intakt på den ene side. I restauranten var det en hel skog av kritthvite bjørkestammer. Du snakker om ekstremt original og koselig innredning.
Prisnivået på rommene og miksen av alt-mulig-typer gjester klassifiserte Edge Water som et middelklassehotell. Her var dresstyper og typiske amerikanere med glorete joggesko og slitte jeans i en salig blanding.
Etter at en av dagenes forretningsforplikterlser var unnagjordt, stakk jeg innom av ren nysgjerrighet. Jeg likte meg på flekken. Dette ikke minst grunnet at betjeningen var humørfyllt og ekte vennlig. Jeg fant fra første stund mitt favorittbord på den overbygde bryggen som et forlengelse/utvidelse av restauranten.
Fra dette bord hadde jeg garantert den beste utsikten i hele Seattle når det gjaldt å oppleve hele havnebassenget pluss det brede sundet mot den magiske utsikten bestående av den lange fjellkjeden med sine snødekte topper. Jeg tror faktisk ikke at du finner en mer magisk utsikt fra et restaurantbord i hele USA med mulig unntak av Alaska og Hawaii. De neste fire kveldene var jeg fast gjest. Ikke minst fordi at betjeningeinformete meg om at slike kvelder etter hverandre var en sjeldenhet. Normalen var vestlandsvær med vind og regn.
En av kveldene slo en hyggelig amerikaner seg ned ved mitt magiske bord. Under samtalen spurte han meg hva jeg fant som den største forskjellen mellom USA og Norge. Jeg svarte da at utfra mine observasjoner var det frykten for sine overordnede som gjennomsyret arbeidsplassene. Det var i så måte mye mer avslappet i Norge. Han ba meg dokumentere dette. Det gjorde jeg overbevisende med et til de grader illustrerende eksempel. Mer om dette i neste nummer.
Det voldsomme inngangspartiet definerer dette som et luksushotell. Det samme gjør resepsjonen med et møblement rundt seg i den store hallen som jeg aldri har sett noen steder før. Møblene var laget av bjørkestammer. I tillegg til dette var en del av stolene produsert med gedigne hjortehorn som bærende elementer. Du satt som en drøm. Hele veggene var dekket av huner. Dette betyr de tynne bord ytterst på furutrærne med barken intakt på den ene side. I restauranten var det en hel skog av kritthvite bjørkestammer. Du snakker om ekstremt original og koselig innredning.
Prisnivået på rommene og miksen av alt-mulig-typer gjester klassifiserte Edge Water som et middelklassehotell. Her var dresstyper og typiske amerikanere med glorete joggesko og slitte jeans i en salig blanding.
Etter at en av dagenes forretningsforplikterlser var unnagjordt, stakk jeg innom av ren nysgjerrighet. Jeg likte meg på flekken. Dette ikke minst grunnet at betjeningen var humørfyllt og ekte vennlig. Jeg fant fra første stund mitt favorittbord på den overbygde bryggen som et forlengelse/utvidelse av restauranten.
Fra dette bord hadde jeg garantert den beste utsikten i hele Seattle når det gjaldt å oppleve hele havnebassenget pluss det brede sundet mot den magiske utsikten bestående av den lange fjellkjeden med sine snødekte topper. Jeg tror faktisk ikke at du finner en mer magisk utsikt fra et restaurantbord i hele USA med mulig unntak av Alaska og Hawaii. De neste fire kveldene var jeg fast gjest. Ikke minst fordi at betjeningeinformete meg om at slike kvelder etter hverandre var en sjeldenhet. Normalen var vestlandsvær med vind og regn.
En av kveldene slo en hyggelig amerikaner seg ned ved mitt magiske bord. Under samtalen spurte han meg hva jeg fant som den største forskjellen mellom USA og Norge. Jeg svarte da at utfra mine observasjoner var det frykten for sine overordnede som gjennomsyret arbeidsplassene. Det var i så måte mye mer avslappet i Norge. Han ba meg dokumentere dette. Det gjorde jeg overbevisende med et til de grader illustrerende eksempel. Mer om dette i neste nummer.
onsdag 25. april 2012
MAGISK OPPLEVELSE I BEACON HILL PARK
Det jeg savnet mest i Seattle var en park. Det er en kvalitet byene i britisk tradisjon er veldig bevist på. Eksempelvis er parken i Christchurch på New Zealand i absolutt verdensklasse der elven Avon omkranser den og hvor ål og aure kan betraktes i det glassklare vannet.
Men i Victoria (Canada) hadde de en flott park ved navn Beacon Hill. For en som bor i Dalane er det her et topografisk innslag av ekstraordinær interesse. Jeg snublet over denne og trodde ikke helt det jeg så. For å gi litt bakgrunnstoff først.
Anortositten er en bergart som finnes på månen. Den finnes mange steder på jordkloden, men ifølge mine opplysninger er det bare to steder den finnes helt i dagen. Og det er i Dalane og i en region i Canada. Som jeg vandret oppover i Beacon Hill blandt mektige trær, kunstige tjern og et rikt fugleliv står jeg plutselig foran en fjellformasjon som er typisk for lågheiene i Dalane! Det fantes ikke tvil!
Mens jeg fordøyet denne sjeldne opplevelse vandret jeg Beacon Hill til ende, og der- åpnet seg sjøen i all sin velde med de hvitdekkede toppene i Olympic Nasjonalpark som mektige kulisser. Et minne for livet! For noen dimensjoner!
Central Park i New York? Glem det. Jeg har vært der. Det er puslerier i sammenlikning.
Men i Victoria (Canada) hadde de en flott park ved navn Beacon Hill. For en som bor i Dalane er det her et topografisk innslag av ekstraordinær interesse. Jeg snublet over denne og trodde ikke helt det jeg så. For å gi litt bakgrunnstoff først.
Anortositten er en bergart som finnes på månen. Den finnes mange steder på jordkloden, men ifølge mine opplysninger er det bare to steder den finnes helt i dagen. Og det er i Dalane og i en region i Canada. Som jeg vandret oppover i Beacon Hill blandt mektige trær, kunstige tjern og et rikt fugleliv står jeg plutselig foran en fjellformasjon som er typisk for lågheiene i Dalane! Det fantes ikke tvil!
Mens jeg fordøyet denne sjeldne opplevelse vandret jeg Beacon Hill til ende, og der- åpnet seg sjøen i all sin velde med de hvitdekkede toppene i Olympic Nasjonalpark som mektige kulisser. Et minne for livet! For noen dimensjoner!
Central Park i New York? Glem det. Jeg har vært der. Det er puslerier i sammenlikning.
tirsdag 24. april 2012
JEG HAR OPPLEVET FORTIDENS OG FRAMTIDENS HATTEBUTIKK
Da jeg i 2006 kontaktet Bill Connor i Australia vedrørende muligheten for å importere hans stilige og fornuftige brukshatter ante jeg ikke at jeg satte i gang et kapittel som har bidratt til overmåte mye spennende opplevelser. Ikke minst underholdning.
Som jeg nylig var i Seattle måtte jeg selvfølgelig innom den siste hattebutikk som finnes i staten Washington. Det var en meget interessant opplevelse. Den var omtrendt 40 kvadratmeter med 4 ekspeditører hvorav en var kvinnelig. De gikk alle med noen snodige hatter på hodet som ikke tjente noe praktisk formål. På en måte var det som å komme inn i et museum samtidig som jeg ikke klarte å ta hele opplegget helt seriøst. Det spriket litt med for meg med et islett av lettere klovneri. Nå må det tilføyes at jeg ikke observerte en eneste person i Seattle med hatt, så jeg aner ikke hvor de får kundegrunnlaget fra.
Da jeg forklarte at jeg faktisk hadde Europas mest profesjonelle opplegg av seriøse australske hatter ble jeg plutselig luft for dem. Her var ingen business å hale. En meeeget interessant erfaring.
Dagen etter tok jeg den tidligere beskrevne ferjetur til Victoria i Canada. Der var målet den legendariske og 82 år gamle Robinson's Outdoor Store. I den glandede brosjyre som var i seteryggen foran meg på hydrofoilen var butikken representert med en helsides annonse. Og hva tronet der?? Et digert bilde av - tro det eller ei- Kjeragbolten!! (Det er bare å komme innom så kan mine facebookvenner få se bildebeviset!)
Vel innkommet i den ruvende butikk i to etasjer spurte jeg sjefen (før jeg hadde presentert meg) hvor han trodde dette bildet var tatt. Han svarte "at det skulle være et sted i Norge". Deretter ble vi gode busser da jeg forklarte hvor.
Etter å ha studert butikken (med en aldeles imponerende fluefiskeavdeling) spurte jeg sjefen om det fantes noen hattebutikk i Victoria. "Å, joda! Victoria hadde Canadas mest underholdende hattebutikk rett rundt hjørnet! Den var drevet av to damer." Snakk om flaks!
Jeg durte inn til de to damene hvis butikk var i flate som den i Seattle. Men her var det underholdning av et slag jeg aldri har opplevet i en butikk overalt hvor jeg har reis. (Noe etterhvert.) Damene hadde festlige hatter på seg og utstrålte et humør av et slikt kaliber at det var bare å gi seg ende over. Her snakker du om at butikk og underholdning gikk opp i en høyere enhet. Det spilte ingen rolle at alle de spesielle hattene de solgte ikke hadde noen praktisk hensikt bortsett fra å spre humør. Ikke lite bare det!
Bare det å ha opplevet denne overdådige forestilling var verdt hele turen til Victoria. Samtidig ga det meg et glimt inn i framtiden. Jeg måtte tenke på hvor rett de svenske forfatterne av "Karaokekapitalismen" har. De skriver at butikken a.s. NORMAL er steindød og vil ikke overleve framtiden. Folket vil underholdes i framtiden i unike lokaler med unike varer . Ellers gidder de ikke gå dit. Da klikker de seg heller inn på internett.
Når det gjelder handel på Internett i framtiden leste jeg nylig en interessant artikkel i The New York Times. Butikker som kan levere en uslåelig pakke hva angjelder kombinasjonen av seriøsitet, kvalitet, originalitet, opplevelse og underholdning har intet som helst å frykte fra internett. Men de betinger at den butikken er den enenste i hele verden som kan tilby akkurat DEN pakken i et lokale som også bare finnes et eneste sted i den samme verden. Da blir butikken et reisemål i seg selv og en snakkis i selskapslivet. Her er utfordringer for noen og enhver.
Som jeg nylig var i Seattle måtte jeg selvfølgelig innom den siste hattebutikk som finnes i staten Washington. Det var en meget interessant opplevelse. Den var omtrendt 40 kvadratmeter med 4 ekspeditører hvorav en var kvinnelig. De gikk alle med noen snodige hatter på hodet som ikke tjente noe praktisk formål. På en måte var det som å komme inn i et museum samtidig som jeg ikke klarte å ta hele opplegget helt seriøst. Det spriket litt med for meg med et islett av lettere klovneri. Nå må det tilføyes at jeg ikke observerte en eneste person i Seattle med hatt, så jeg aner ikke hvor de får kundegrunnlaget fra.
Da jeg forklarte at jeg faktisk hadde Europas mest profesjonelle opplegg av seriøse australske hatter ble jeg plutselig luft for dem. Her var ingen business å hale. En meeeget interessant erfaring.
Dagen etter tok jeg den tidligere beskrevne ferjetur til Victoria i Canada. Der var målet den legendariske og 82 år gamle Robinson's Outdoor Store. I den glandede brosjyre som var i seteryggen foran meg på hydrofoilen var butikken representert med en helsides annonse. Og hva tronet der?? Et digert bilde av - tro det eller ei- Kjeragbolten!! (Det er bare å komme innom så kan mine facebookvenner få se bildebeviset!)
Vel innkommet i den ruvende butikk i to etasjer spurte jeg sjefen (før jeg hadde presentert meg) hvor han trodde dette bildet var tatt. Han svarte "at det skulle være et sted i Norge". Deretter ble vi gode busser da jeg forklarte hvor.
Etter å ha studert butikken (med en aldeles imponerende fluefiskeavdeling) spurte jeg sjefen om det fantes noen hattebutikk i Victoria. "Å, joda! Victoria hadde Canadas mest underholdende hattebutikk rett rundt hjørnet! Den var drevet av to damer." Snakk om flaks!
Jeg durte inn til de to damene hvis butikk var i flate som den i Seattle. Men her var det underholdning av et slag jeg aldri har opplevet i en butikk overalt hvor jeg har reis. (Noe etterhvert.) Damene hadde festlige hatter på seg og utstrålte et humør av et slikt kaliber at det var bare å gi seg ende over. Her snakker du om at butikk og underholdning gikk opp i en høyere enhet. Det spilte ingen rolle at alle de spesielle hattene de solgte ikke hadde noen praktisk hensikt bortsett fra å spre humør. Ikke lite bare det!
Bare det å ha opplevet denne overdådige forestilling var verdt hele turen til Victoria. Samtidig ga det meg et glimt inn i framtiden. Jeg måtte tenke på hvor rett de svenske forfatterne av "Karaokekapitalismen" har. De skriver at butikken a.s. NORMAL er steindød og vil ikke overleve framtiden. Folket vil underholdes i framtiden i unike lokaler med unike varer . Ellers gidder de ikke gå dit. Da klikker de seg heller inn på internett.
Når det gjelder handel på Internett i framtiden leste jeg nylig en interessant artikkel i The New York Times. Butikker som kan levere en uslåelig pakke hva angjelder kombinasjonen av seriøsitet, kvalitet, originalitet, opplevelse og underholdning har intet som helst å frykte fra internett. Men de betinger at den butikken er den enenste i hele verden som kan tilby akkurat DEN pakken i et lokale som også bare finnes et eneste sted i den samme verden. Da blir butikken et reisemål i seg selv og en snakkis i selskapslivet. Her er utfordringer for noen og enhver.
lørdag 21. april 2012
MITT FØRSTE MØTE MED SEATTLE
Etter landing, kontrollsjekk og det hele kapret jeg en drosje med en inder som sjåfør. Higwayen hadde 3 kjørefelt i hver retning , og det var stinn brakke. Sjåføren fortalte at i rushtiden sto trafikken bom stille. Den samme sjåfør ga meg en meget interessant opplysning vedrørende mitt hotell, Best Western Excecutive. Han sa at jeg måtte innstendig be om å få et rom med partall. Disse vendte nemlig mot the Space Needle. De andre rommene vendte ut mot trafikkstøy og horetrafikk!
Han satte meg av ved hotellet og de mest trøstesløse omgivelser jeg hadde sett på lenge. Gudsjammerlig kjedelige bygninger viden omkring! Jeg spurte meg selv i mitt indre: " Hva i all verden var nå det for et innfall å reise til Seattle?"
Skuffelsen ble noe dempet da jeg kom inn i resepsjonen. Det utvidede område foran resepsjonsdesken var meget rommelig (som en gigantisk stue) og veldig komfortabelt møblert. Så får jeg utlevert nøkkelen av den sympatiske, kvinnelige resepsjonist og ser til min gru og skrekk at det er oddetall. Jeg spurte så forsiktig og smilende som mulig om jeg kunne få bytte i partall ettersom jeg skulle være her i 14 dager. Jeg henviste til drosjesjåføren som hadde anbefalt dette grunnet utsikten. Damen sjekket og sa det var i orden forutsatt at jeg var fornøyd med at det her var to senger istedetfor en seng på rommene med oddetall. Jeg klarte å holde masken helt til jeg entret rom 510. Hvilken størrelse både på rom og begge senger! Og hvilken utsikt til the Space Needle!
Jeg hadde klart utsyn til hele området hvor Seattle arrangerte verdensutstillingen i 1962. De klarte å utkonkurrere New York. Jeg deiset ned på sengen og sovnet faktisk på flekken. Da jeg våknet var det til et magisk panorama. Hele verdensutstillingsområdet var magisk opplyst med the Space Needle som en gigantisk opplyst fakkel. ( Bygningen er høyere enn Varberg). Og som prikken over ien skinte den like magiske måne rett over verdensrom-nålen! Det viste seg etterhvert at jeg hadde fått det beste rom i hele Seattle når det gjaldt utsikt til the Space Needle!
Mer i neste nr.
Han satte meg av ved hotellet og de mest trøstesløse omgivelser jeg hadde sett på lenge. Gudsjammerlig kjedelige bygninger viden omkring! Jeg spurte meg selv i mitt indre: " Hva i all verden var nå det for et innfall å reise til Seattle?"
Skuffelsen ble noe dempet da jeg kom inn i resepsjonen. Det utvidede område foran resepsjonsdesken var meget rommelig (som en gigantisk stue) og veldig komfortabelt møblert. Så får jeg utlevert nøkkelen av den sympatiske, kvinnelige resepsjonist og ser til min gru og skrekk at det er oddetall. Jeg spurte så forsiktig og smilende som mulig om jeg kunne få bytte i partall ettersom jeg skulle være her i 14 dager. Jeg henviste til drosjesjåføren som hadde anbefalt dette grunnet utsikten. Damen sjekket og sa det var i orden forutsatt at jeg var fornøyd med at det her var to senger istedetfor en seng på rommene med oddetall. Jeg klarte å holde masken helt til jeg entret rom 510. Hvilken størrelse både på rom og begge senger! Og hvilken utsikt til the Space Needle!
Jeg hadde klart utsyn til hele området hvor Seattle arrangerte verdensutstillingen i 1962. De klarte å utkonkurrere New York. Jeg deiset ned på sengen og sovnet faktisk på flekken. Da jeg våknet var det til et magisk panorama. Hele verdensutstillingsområdet var magisk opplyst med the Space Needle som en gigantisk opplyst fakkel. ( Bygningen er høyere enn Varberg). Og som prikken over ien skinte den like magiske måne rett over verdensrom-nålen! Det viste seg etterhvert at jeg hadde fått det beste rom i hele Seattle når det gjaldt utsikt til the Space Needle!
Mer i neste nr.
fredag 20. april 2012
FOLK SYKLER, JOGGER OG SPASERER I SEATTLE
Ettersom fossilet tydeligvis har forstått den nye layouten på bloggen kan jeg gå videre.
Det hevdes at amerikanerne ikke beveger seg utenfor bilen og huset sitt. I så måte må Seattle være helt utypisk amerikansk. Avenuene i sentrum var fulle av spaserende, syklende og joggende mennesker med det som vi tidligere kalte "normalt slanke kropper". Faktisk var ikke prosenten av overvektige større enn det du i dag finner i Norge. VG i dag bekrefter dette. Det er bare å se seg om i Egersund.
Utvalget av sykler var overveldende i fagbutikkene. Det hadde det ikke vært om det ikke var kundegrunnlag. Det samme var utvalget av joggesko, fjellstøvler, telt, mosjons-tur-villmarksklær.
Men så har da Seattle store turmuligheter i sine gedigne nasjonalparker som naboer.
Noe annet som også var påfallende med befolkningen var at den amerikanske overfladiske gummisjelen var lite tilstede her. Her var mye ekte mennesker. Jeg har et meget fintfølende oppfatningsapperat når det gjelder akkurat dette.
Jeg stopper her og følger opp etterhvert med betraktninger fra Seattle og Victoria
Det hevdes at amerikanerne ikke beveger seg utenfor bilen og huset sitt. I så måte må Seattle være helt utypisk amerikansk. Avenuene i sentrum var fulle av spaserende, syklende og joggende mennesker med det som vi tidligere kalte "normalt slanke kropper". Faktisk var ikke prosenten av overvektige større enn det du i dag finner i Norge. VG i dag bekrefter dette. Det er bare å se seg om i Egersund.
Utvalget av sykler var overveldende i fagbutikkene. Det hadde det ikke vært om det ikke var kundegrunnlag. Det samme var utvalget av joggesko, fjellstøvler, telt, mosjons-tur-villmarksklær.
Men så har da Seattle store turmuligheter i sine gedigne nasjonalparker som naboer.
Noe annet som også var påfallende med befolkningen var at den amerikanske overfladiske gummisjelen var lite tilstede her. Her var mye ekte mennesker. Jeg har et meget fintfølende oppfatningsapperat når det gjelder akkurat dette.
Jeg stopper her og følger opp etterhvert med betraktninger fra Seattle og Victoria
FOLK SYKLER, JOGGER OG SPASERER I SEATTLE
Google har nå fått helt ny layout når det gjelder blogg. Jeg er ikke helt sikker på om jeg har fått helt med meg hvordan det fungerer. Jeg tar først en test på dette.
torsdag 19. april 2012
SEATTLE HAR EN ALDELES ENESTÅENDE PLASSERING
Før jeg blogger om mine opplevelser i Seattle og Victoria skal jeg orientere mine bloggere om den spesielle geografiske plassering Seattle har. Den har ikke sin make i USA med mulig unntak av Alaska.
Hvis dere går inn på et kart over staten Washington forstår dere hvorfor. Står du midt i Seattle med nesen nordover har du fjellkjeden i Olympic nasjonalpark til vestre og fjellkjeden Cascadene til høyre. Rett bak deg har du Mount Rainier som med sine snaut 4400 meter ragende over havet er selve vokteren av Seattle. Ingen metropol i Europa har heller ikke en slik setting.
Denne gigantiske naturkatedral opplevde jeg til fulle under en oppstigende måne fra hydrofoildekket på overfarten fra Victoria tilbake til Seattle. Ferjeturen Seattle -Victoria er nesten på meteren like lang som strekningen Kristiansand-Hirtshals.
Mens Seattle ( unntatt Space Needle og skyskraperne ) har gørr kjedelig arkitekttur, har til gjengjeld Victoria i Canade en majestetisk arkitektur og ingen skyskrapere. For en forskjell! Som natt og dag!
Nok om det. Etter å ha vært inne i verdens mest underholdende hattebutikk i Victoria (mer om dette siden) bar det hjem til Seattle mens solen gikk ned og månen opp. En del majestetiske naturopplevelser har jeg hatt i min tid, men dette var magisk klasse i kosmisk widescreen. Mens Victoria forsvant bak meg, ante jeg Mount Rainier i det fjerne mens Olympic-fjellkjeden på den ene siden og Cascadene på den andre siden flankerte meg med sine veldige snødekte topper.
På de snaut tre timene overfarten varte hadde det mørknet noe. Og å oppleve Mount Rainier i magisk måneskinn står for meg i samme magiske klasse som da jeg sto på Hopi Point og opplevde soloppgang over Grand Canyon. Nærmest uvirkelig.
Mer i neste nummer.
Hvis dere går inn på et kart over staten Washington forstår dere hvorfor. Står du midt i Seattle med nesen nordover har du fjellkjeden i Olympic nasjonalpark til vestre og fjellkjeden Cascadene til høyre. Rett bak deg har du Mount Rainier som med sine snaut 4400 meter ragende over havet er selve vokteren av Seattle. Ingen metropol i Europa har heller ikke en slik setting.
Denne gigantiske naturkatedral opplevde jeg til fulle under en oppstigende måne fra hydrofoildekket på overfarten fra Victoria tilbake til Seattle. Ferjeturen Seattle -Victoria er nesten på meteren like lang som strekningen Kristiansand-Hirtshals.
Mens Seattle ( unntatt Space Needle og skyskraperne ) har gørr kjedelig arkitekttur, har til gjengjeld Victoria i Canade en majestetisk arkitektur og ingen skyskrapere. For en forskjell! Som natt og dag!
Nok om det. Etter å ha vært inne i verdens mest underholdende hattebutikk i Victoria (mer om dette siden) bar det hjem til Seattle mens solen gikk ned og månen opp. En del majestetiske naturopplevelser har jeg hatt i min tid, men dette var magisk klasse i kosmisk widescreen. Mens Victoria forsvant bak meg, ante jeg Mount Rainier i det fjerne mens Olympic-fjellkjeden på den ene siden og Cascadene på den andre siden flankerte meg med sine veldige snødekte topper.
På de snaut tre timene overfarten varte hadde det mørknet noe. Og å oppleve Mount Rainier i magisk måneskinn står for meg i samme magiske klasse som da jeg sto på Hopi Point og opplevde soloppgang over Grand Canyon. Nærmest uvirkelig.
Mer i neste nummer.
fredag 30. mars 2012
EN FOSSIL AVISOMANS OPPDAGELSE AV GOOGLE-FACEBOOK
I 1995 leste 85 % av den norske befolkning papiraviser daglig. Dette er i 2012 redusert til 60 %, og andelen er synkende hele tiden. Det er pensjonistene som fortsatt leser papiraviser og de dør etterhvert ut. For min egen del måtte jeg gjøre kort prosess. Jeg sluttet med Dagbladet og VG som papir og leser dem nå på nett. Nå forstår jeg ungdommen fullt ut. Helt ferske nyheter hele tiden. Og med levende innslag i tillegg. Hvor mange papiraviser jeg leser i tillegg er imidlertid en hemmelighet.
For noen år siden , da jeg fortsatt var digitalt fossil, leste jeg en artikkel om at de som i framtiden ikke kunne takle digitale medier ville være like hjelpeløse i et moderne samfunn som de som i "gamle dager" ikke kunne lese og skrive. Jeg lo den gang, men det gjør jeg sandelig ikke i dag.! Forfatteren fikk skremmende rett.
Hadde ikke Olaf Omdal i DT vennlig og bestemt "presset" meg til å skrive leserinnlegg på nett, istedetfor å sende dem opp pr. fax, tør jeg ikke tenke på hvor langt i bakleksa jeg hadde vært 2012. Jeg er Olaf stoooooor takk skyldig. At jeg nå turnerer nettbank, blogg og facebook er positive sidevirkninger. Å drive forretning med internasjonale forbindelser hadde ikke vært å tenke på uten nettet.
Når jeg nå reiser til Seattle søndag morgen har jeg med meg to helt avgjørende følgesvenner. Et mastercard med generøs ramme og solide engelskkunskaper. Men ikke mobil!
Ettersom jeg har brannstasjon og vaktselskap ikke alt for mange meter fra meg ofrer jeg ikke bygningen den minste tanke. Alle alarmer blir aktivert og Johny hos NVC har demonstrert tidligere at han er lynrakst på pletten skulle noe uforutsett skje.
Det jeg iallefall skal gjøre i Seattle, ved siden av noen spennende forretningsoppdrag, er å lese New York Times, på papir!
Til alle mine blogglesere og facebook-venner. Ha en strålende påske!
For noen år siden , da jeg fortsatt var digitalt fossil, leste jeg en artikkel om at de som i framtiden ikke kunne takle digitale medier ville være like hjelpeløse i et moderne samfunn som de som i "gamle dager" ikke kunne lese og skrive. Jeg lo den gang, men det gjør jeg sandelig ikke i dag.! Forfatteren fikk skremmende rett.
Hadde ikke Olaf Omdal i DT vennlig og bestemt "presset" meg til å skrive leserinnlegg på nett, istedetfor å sende dem opp pr. fax, tør jeg ikke tenke på hvor langt i bakleksa jeg hadde vært 2012. Jeg er Olaf stoooooor takk skyldig. At jeg nå turnerer nettbank, blogg og facebook er positive sidevirkninger. Å drive forretning med internasjonale forbindelser hadde ikke vært å tenke på uten nettet.
Når jeg nå reiser til Seattle søndag morgen har jeg med meg to helt avgjørende følgesvenner. Et mastercard med generøs ramme og solide engelskkunskaper. Men ikke mobil!
Ettersom jeg har brannstasjon og vaktselskap ikke alt for mange meter fra meg ofrer jeg ikke bygningen den minste tanke. Alle alarmer blir aktivert og Johny hos NVC har demonstrert tidligere at han er lynrakst på pletten skulle noe uforutsett skje.
Det jeg iallefall skal gjøre i Seattle, ved siden av noen spennende forretningsoppdrag, er å lese New York Times, på papir!
Til alle mine blogglesere og facebook-venner. Ha en strålende påske!
torsdag 29. mars 2012
Tanker på en dag da man har levet hele 68 år
Jeg må takke noen av mine facebook-venner pluss min datter for at de gjorde meg oppmerksom på at jeg i dag har levet hele 68 ikke helt anonyme og aldeles ikke kjedelige år. Jeg hadde faktisk glemt dagen bort ettersom jeg ikke har noe forhold til dette med gebursdager.
Jeg har hatt det ekstraordinære privilegium å få være med å skrive det siste kapittel av to mange-hundrårige kulturer som ikke lenger eksisterer. Den ene er hest- og kjerrekulturen. Som innfødt bjerkreimsbu (født på selveste Birkrem gaard, bruksnummer 1), delvis oppvokset på Sagland og to garder i Helleland ( Gådå/Grønning og Hovland) har jeg melket kyr, traktert orv og ljå pluss alt det andre som hørte til gammeldags gardsarbeid.
Grunnet de spesielle familiforhold fikk jeg paralellt oppleve det gamle sosialintensive bysamfunn Egersund ettersom jeg hadde kinostrøket som fast bosted siden 1946. Disse to rike kulturer eksisterer nå bare i minnet til de som har opplevd denne på mange måter magiske tid. Og hvilke minner de ga meg som er av de ytterst få som har fått intensivt opplevd dem begge!
I min alder tenker folk flest på å trappe ned. For meg er det stikk motsatt. Fysisk er det meget akseptabelt enskjønt jeg merker at jeg ikke lenger er 18. Yrkesmessig er jeg imidlertid i mitt livs kalasform. Jeg føler faktisk at jeg for tiden går på en blanding av verdens sterkeste dop pluss drivstoff for måneraketter. Årsaken er et ord ved navn Australia. Nå sitter jeg med et forretningsopplegg jeg er alene om i verden og som ikke kan kopieres noe sted på kloden.
Dette opplegg medfører at jeg det neste tiår (hvis jeg ikke dør) reiser til USA/Canada i de to påskeukene pluss Australia/New Zealand hele november. Her er det snakk om kontinuerlig utvikling.
Når Olaf Thon i en alder av nær 90 år er ekspansiv som aldri før så akter jeg ikke å sitte å se på at han har enerett på dette.
For meg er vanlig forretningsdrift med ekspeditører trøtt steinalder. De som skal drive framtidens interessante foretak må være underholdende historiefortellere og helst underholdningsartister. Jeg betrakter meg som en kombinasjon av begge pluss at sykkelverkstedet sørger for tilstrekkelig tøy og bøy.
Blandt mitt omfattende sosiale nettverk finnes helt inn mot midten noen helt uerstattelig venner. En av dem er min evigeunge og maksimale inspirator, 81 årige Andreas Raaum. Han kommer nå lørdag for konferanse. 22. april har vi "styremøte"i Arendal for å oppsummere erfaringene jeg gjorde meg i Seattle. Andreas er for tiden lærer på idrettsgymnaset i Tønsberg pluss at han holder på med mye artikkelskriverier. Han har ikke tid til å bli "gammel". Så heller ikke undertegnede.
Jeg har hatt det ekstraordinære privilegium å få være med å skrive det siste kapittel av to mange-hundrårige kulturer som ikke lenger eksisterer. Den ene er hest- og kjerrekulturen. Som innfødt bjerkreimsbu (født på selveste Birkrem gaard, bruksnummer 1), delvis oppvokset på Sagland og to garder i Helleland ( Gådå/Grønning og Hovland) har jeg melket kyr, traktert orv og ljå pluss alt det andre som hørte til gammeldags gardsarbeid.
Grunnet de spesielle familiforhold fikk jeg paralellt oppleve det gamle sosialintensive bysamfunn Egersund ettersom jeg hadde kinostrøket som fast bosted siden 1946. Disse to rike kulturer eksisterer nå bare i minnet til de som har opplevd denne på mange måter magiske tid. Og hvilke minner de ga meg som er av de ytterst få som har fått intensivt opplevd dem begge!
I min alder tenker folk flest på å trappe ned. For meg er det stikk motsatt. Fysisk er det meget akseptabelt enskjønt jeg merker at jeg ikke lenger er 18. Yrkesmessig er jeg imidlertid i mitt livs kalasform. Jeg føler faktisk at jeg for tiden går på en blanding av verdens sterkeste dop pluss drivstoff for måneraketter. Årsaken er et ord ved navn Australia. Nå sitter jeg med et forretningsopplegg jeg er alene om i verden og som ikke kan kopieres noe sted på kloden.
Dette opplegg medfører at jeg det neste tiår (hvis jeg ikke dør) reiser til USA/Canada i de to påskeukene pluss Australia/New Zealand hele november. Her er det snakk om kontinuerlig utvikling.
Når Olaf Thon i en alder av nær 90 år er ekspansiv som aldri før så akter jeg ikke å sitte å se på at han har enerett på dette.
For meg er vanlig forretningsdrift med ekspeditører trøtt steinalder. De som skal drive framtidens interessante foretak må være underholdende historiefortellere og helst underholdningsartister. Jeg betrakter meg som en kombinasjon av begge pluss at sykkelverkstedet sørger for tilstrekkelig tøy og bøy.
Blandt mitt omfattende sosiale nettverk finnes helt inn mot midten noen helt uerstattelig venner. En av dem er min evigeunge og maksimale inspirator, 81 årige Andreas Raaum. Han kommer nå lørdag for konferanse. 22. april har vi "styremøte"i Arendal for å oppsummere erfaringene jeg gjorde meg i Seattle. Andreas er for tiden lærer på idrettsgymnaset i Tønsberg pluss at han holder på med mye artikkelskriverier. Han har ikke tid til å bli "gammel". Så heller ikke undertegnede.
onsdag 28. mars 2012
MENNESKERASENS INDRE BORGERKRIG
Følelsesapparatet i et menneske er konservativt. Det som er spilt inn av inntrykk fra starten av- det sitter som regel urokkelig innprentet resten av livet.
Hjernen derimot er radikal. Hjernen observerer fortløpende forandringene i samfunnet uten at følelsene lar seg styre det minste av det. Følelsene kontrollerer personligheten.
Denne problemstilling har jeg faktisk fastslått utfra egne erfaringer. Det er ikke noen andre enn livet som har lært meg dette.
Når jeg vandrer gjennom sentrums tomme gater etter middag på Hauen Kro observerer jo hjernen at det er øde og tomt og at noe som var aldri kommer tilbake. Det er utviklingens ubønnhørlige gang. Følelsesapparatet derimot befinner seg i Egersund Sentrum rundt 1950 med et yrende liv i gatene og familier i alle hus. I den hule og hi jeg nå residerer alene bodde vi i 1950 3 familier med totalt 15- femten-individer! Slik var det overalt. Stinn brakke.
Det som slår meg av forandring til det verre er følgende to spørsmål som sto oppslått med megabokstaver i danske Politiken:
NÅR VAR DU SIST TIL STEDE I EGET LIV?
OG HVOR GÅR DU SÅ HEN MED RESTEN AV DETTE DITT ENE LIV ?
På det første spørsmål kan befolkningen rundt 1950 svare: "HELE TIDEN!" Dagens utgave av menneskerasen svarer:"ALDRI". (Satt helt på spissen!)
På den andre spørsmålet ville de rundt 1950 svare: " Framover mot et stadig bedre samfunn". Dagens oppkavede befolkning ville derimot svare: " Har ikke peiling i det hele tatt!"
Ønsker jeg med dette blogginnslag å si at jeg ønsker å skru klokken tilbake? NEI, NEI,NEI,NEI!
Det er bare " gamle" folk som tenker mer på fortiden enn framtiden.
Og alt var ikke bedre før! Det er nå ganske sikkert. Folk var utslitt i 50 års alderen mens de i dag i åttiårsalderen planlegger neste eksotiske utenlandstur.
Men en overmåte viktig luksusfaktor hadde forgående generasjoner i overflod. Nemlig TID. Og denne luksus er den eneste som ikke kan kjøpes for penger. Nå for tiden har nemlig ingen lenger TID til å være tilstede i eget liv. Og så kan man jo spørre seg selv dette forskrekkelige spørsmål: " HAR DET OVERHODET NOEN SOM HELST MENING Å VÆRE TILSTEDE PÅ MODER JORD NÅR DET LEVENDE LIVET BLIR BORTE FRA OSS SOM SAND SOM RENNER GJENNOM FINGRENE? HAR DET?????
Hjernen derimot er radikal. Hjernen observerer fortløpende forandringene i samfunnet uten at følelsene lar seg styre det minste av det. Følelsene kontrollerer personligheten.
Denne problemstilling har jeg faktisk fastslått utfra egne erfaringer. Det er ikke noen andre enn livet som har lært meg dette.
Når jeg vandrer gjennom sentrums tomme gater etter middag på Hauen Kro observerer jo hjernen at det er øde og tomt og at noe som var aldri kommer tilbake. Det er utviklingens ubønnhørlige gang. Følelsesapparatet derimot befinner seg i Egersund Sentrum rundt 1950 med et yrende liv i gatene og familier i alle hus. I den hule og hi jeg nå residerer alene bodde vi i 1950 3 familier med totalt 15- femten-individer! Slik var det overalt. Stinn brakke.
Det som slår meg av forandring til det verre er følgende to spørsmål som sto oppslått med megabokstaver i danske Politiken:
NÅR VAR DU SIST TIL STEDE I EGET LIV?
OG HVOR GÅR DU SÅ HEN MED RESTEN AV DETTE DITT ENE LIV ?
På det første spørsmål kan befolkningen rundt 1950 svare: "HELE TIDEN!" Dagens utgave av menneskerasen svarer:"ALDRI". (Satt helt på spissen!)
På den andre spørsmålet ville de rundt 1950 svare: " Framover mot et stadig bedre samfunn". Dagens oppkavede befolkning ville derimot svare: " Har ikke peiling i det hele tatt!"
Ønsker jeg med dette blogginnslag å si at jeg ønsker å skru klokken tilbake? NEI, NEI,NEI,NEI!
Det er bare " gamle" folk som tenker mer på fortiden enn framtiden.
Og alt var ikke bedre før! Det er nå ganske sikkert. Folk var utslitt i 50 års alderen mens de i dag i åttiårsalderen planlegger neste eksotiske utenlandstur.
Men en overmåte viktig luksusfaktor hadde forgående generasjoner i overflod. Nemlig TID. Og denne luksus er den eneste som ikke kan kjøpes for penger. Nå for tiden har nemlig ingen lenger TID til å være tilstede i eget liv. Og så kan man jo spørre seg selv dette forskrekkelige spørsmål: " HAR DET OVERHODET NOEN SOM HELST MENING Å VÆRE TILSTEDE PÅ MODER JORD NÅR DET LEVENDE LIVET BLIR BORTE FRA OSS SOM SAND SOM RENNER GJENNOM FINGRENE? HAR DET?????
mandag 26. mars 2012
SIVILISASJONENE SOM BLE BORTE
Det gamle Helleland sentrum er en kulturskatt. Fram til 1960 gikk E18 trafikken gjennom dette sentrum som jeg har så mange minner fra. Her var Mjølbue hvor bøndene hadde sin radl etter at de hadde lastet opp mjølsekkene og sine tomme melkespann etter at meieriet hadde "prosessert" dem. Her var også tre fungerende butikker hvorav den ene hadde bensinstasjon.
Da den nye Svalestadbrua kom i 1960 ble dette brått historie, Det nye Helleland sentrum etablerte seg med kafe og bensinstasjon sammen med Skjærpefeltet. Jeg tror ikke det er noe annet sted i Norge hvor man så klart FYSISK kan sammenlikne to så vidt forskjellige sivilisasjoner med hverandre. Gamle sentrum i Helleland er faktisk en kulturskatt!
Som jeg blogger dette er stillheten øredøvendee rett utenfor butikkdøren i kinostrøket. Det er likt over det ganske land. Fullstendig tomme gater er kulisser likt gamle Helleland fra en sivilisasjon som ikke lenger er. Begge ektefeller er i arbeid, og innkjøpene etter arbeidstid gjøres i shoppingsenterne som har langåpent. Det er kun rene spesialbutikker som kan overleve. Rett ved siden av meg har jeg optiker og reisebyrå. Begge klarer seg utmerket. Da er jeg mye mer skeptisk m.h.t. framtidsutsiktene til butikker som selger ting-og-tang pluss klær. De sistnevnet fallbyr sine plagg på utsiden med type markedsføring som alt-på-stativet-kr. 50,- eller halv pris av halv pris o.s.v. Det hjelper ikke det minste. På verdensbasis er det alt for mange butikker/varer som jager alt for få kunder.
Når det gjelder visdomsordene om at "krigens første offer er sannheten" så gjelder dette til de grader også når det gjelder handelskrigen. Mens generalene lyger tapstallene nedover så lyger butikkene salgstallene oppover. Det hjelper ikke det minste å sminke virkeligheten. Den største arbeidsgruppe i Norge i dag er butikkansatte-som-har-alt-for-lite-å-gjøre. Utrykket om "å stå og henge bak disken" er helt på sin plass. Sandelig må det bli lange dager!
Jeg spurte min gode venn Arnt Olav Klippenberg hva slags butikk han ville drevet i et utdøenden bysentrum hvis han var (som jeg) blitt tvunget til det. Svaret var interessant. Han ville drevet inne flere sjangre samtidig. Det er faktisk oppskriften for å overleve!
Og det krever (iflg. ekspertene) at du er både litt gal og veldig dyktig og veldig,veldig spesiell m.h.t. vareutvalg. Og så må opplevelses-elementet til de grader være tilstede!
Spesialiser eller dø langsomt og sikkert. Når det er sagt så er alle besøkende fra Stavangerregionen over seg av begeistring når det gjelder atmosfæren i gamle Egersund sentrum. Denne særegne opplevelsen av "en tid som ikke lenger er" finnes ikke andre steder i Rogaland. Bare så synd at butikkene i sentrum ikke kan leve av lørdagsturistene.
Da den nye Svalestadbrua kom i 1960 ble dette brått historie, Det nye Helleland sentrum etablerte seg med kafe og bensinstasjon sammen med Skjærpefeltet. Jeg tror ikke det er noe annet sted i Norge hvor man så klart FYSISK kan sammenlikne to så vidt forskjellige sivilisasjoner med hverandre. Gamle sentrum i Helleland er faktisk en kulturskatt!
Som jeg blogger dette er stillheten øredøvendee rett utenfor butikkdøren i kinostrøket. Det er likt over det ganske land. Fullstendig tomme gater er kulisser likt gamle Helleland fra en sivilisasjon som ikke lenger er. Begge ektefeller er i arbeid, og innkjøpene etter arbeidstid gjøres i shoppingsenterne som har langåpent. Det er kun rene spesialbutikker som kan overleve. Rett ved siden av meg har jeg optiker og reisebyrå. Begge klarer seg utmerket. Da er jeg mye mer skeptisk m.h.t. framtidsutsiktene til butikker som selger ting-og-tang pluss klær. De sistnevnet fallbyr sine plagg på utsiden med type markedsføring som alt-på-stativet-kr. 50,- eller halv pris av halv pris o.s.v. Det hjelper ikke det minste. På verdensbasis er det alt for mange butikker/varer som jager alt for få kunder.
Når det gjelder visdomsordene om at "krigens første offer er sannheten" så gjelder dette til de grader også når det gjelder handelskrigen. Mens generalene lyger tapstallene nedover så lyger butikkene salgstallene oppover. Det hjelper ikke det minste å sminke virkeligheten. Den største arbeidsgruppe i Norge i dag er butikkansatte-som-har-alt-for-lite-å-gjøre. Utrykket om "å stå og henge bak disken" er helt på sin plass. Sandelig må det bli lange dager!
Jeg spurte min gode venn Arnt Olav Klippenberg hva slags butikk han ville drevet i et utdøenden bysentrum hvis han var (som jeg) blitt tvunget til det. Svaret var interessant. Han ville drevet inne flere sjangre samtidig. Det er faktisk oppskriften for å overleve!
Og det krever (iflg. ekspertene) at du er både litt gal og veldig dyktig og veldig,veldig spesiell m.h.t. vareutvalg. Og så må opplevelses-elementet til de grader være tilstede!
Spesialiser eller dø langsomt og sikkert. Når det er sagt så er alle besøkende fra Stavangerregionen over seg av begeistring når det gjelder atmosfæren i gamle Egersund sentrum. Denne særegne opplevelsen av "en tid som ikke lenger er" finnes ikke andre steder i Rogaland. Bare så synd at butikkene i sentrum ikke kan leve av lørdagsturistene.
lørdag 24. mars 2012
ET LIVETS MAGISKE ØYEBLIKK I COLONIA DEL SACRAMENTO
Det finnes i enkelte menneskeliv enkelte og aldeles uutslettelige, og magiske, øyeblikk. Øyeblikk hvor sjelen for en stakket stund forlater jordens overflate. Hva denne nødvendige livets kvalitet angår har jeg fråtset i dem gjennom mitt ikke helt anonyme og begiventhetsrike liv. Men, blandt alle disse rikdommene, er det et som skinner i en helt egen stråleglans. Og det er det jeg opplevde i den meget gamle by Colonia Del Sacramento i Uruguay tvers over Buenos Aires på andre siden av Rio de la Plata. Det var i påsken 2000.
Colonia er en av de aller første bosetningene for europeerne i Syd-Amerika og går tilbake til 1600-tallet med festning og det hele. Reiser du til Buenos Aires er det en kulturell plikt å ta ferjen tvers over til Colonia. Etter ferjelanding trasket jeg gjennom de gamle gater mot festningen. At det var en annen kultur jeg var kommet til så jeg med en eneste gang. To herrer kjørte gjennom gatene på motorsykkel med hver sitt snaut to år gamle barn sittende på bensintanken foran pappa. Alle uten hjelm!
Det var steikende hett- rundt 30 grader! Personlig har jeg store problemer med varme over 25 grader. Og etter å ha inspisert hele festningsannlegget i denne tropevarmen med silende svette var det dags for en hvil. Rett opp av festningsannlegget var den en restaurant med mange bord utendørs som ble skyggelagt av et enormt tre med stammens diameter minst 2 meter og tilhørende greiner i matchende gigantstørrelse.
Jeg dumpet ned i en av stolene og bestilte en stor seidel med mørkt øl. Hjemme drikker jeg ikke øl overhodet ettersom jeg rett og slett ikke har sans for det norske ølet. Det er ikke nok kraft i det etter min smak. Men her var sandelig kraft!
Og så startet magien. Oppe i giganttreet var det en koloni med hvite papegøyer. Og inne i kafeen rett i mitt synsfelt satt hele storfamilien som drev restauranten og hadde sin lunch. De dempede lyder fra restauranten, papegøyenes kjatring, den øvrige stillheten, solen, arkitekturen rundt meg, Colonias historie, avstanden til Egersund. Disse ingrediensene og mere til gjorde at jeg følte det hele som intens uvirkelig. Vi (legemet, hjernen og sjelen) satt som fjetret i flere timer med flere runder mørkt øl. Jeg visste der og da at denne intense opplevelse ville lyse i mitt indre for resten av min tid.
Som jeg blogger dette forstår jeg at i facebookens tidsalder er dette en opplevelsesluksus som moderne mennesker er helt avskåret fra å ta del i. Sandelig åpnet internettet den ganske og overfladiske verden og samtidig lukket det intense opplevelsesøyeblikk. Til det siste er konsentrasjon en forutsetning. Og det er en egenskap som forsvinner i et samfunn som skal gjøre mange ting samtidig- hele tiden!
Colonia er en av de aller første bosetningene for europeerne i Syd-Amerika og går tilbake til 1600-tallet med festning og det hele. Reiser du til Buenos Aires er det en kulturell plikt å ta ferjen tvers over til Colonia. Etter ferjelanding trasket jeg gjennom de gamle gater mot festningen. At det var en annen kultur jeg var kommet til så jeg med en eneste gang. To herrer kjørte gjennom gatene på motorsykkel med hver sitt snaut to år gamle barn sittende på bensintanken foran pappa. Alle uten hjelm!
Det var steikende hett- rundt 30 grader! Personlig har jeg store problemer med varme over 25 grader. Og etter å ha inspisert hele festningsannlegget i denne tropevarmen med silende svette var det dags for en hvil. Rett opp av festningsannlegget var den en restaurant med mange bord utendørs som ble skyggelagt av et enormt tre med stammens diameter minst 2 meter og tilhørende greiner i matchende gigantstørrelse.
Jeg dumpet ned i en av stolene og bestilte en stor seidel med mørkt øl. Hjemme drikker jeg ikke øl overhodet ettersom jeg rett og slett ikke har sans for det norske ølet. Det er ikke nok kraft i det etter min smak. Men her var sandelig kraft!
Og så startet magien. Oppe i giganttreet var det en koloni med hvite papegøyer. Og inne i kafeen rett i mitt synsfelt satt hele storfamilien som drev restauranten og hadde sin lunch. De dempede lyder fra restauranten, papegøyenes kjatring, den øvrige stillheten, solen, arkitekturen rundt meg, Colonias historie, avstanden til Egersund. Disse ingrediensene og mere til gjorde at jeg følte det hele som intens uvirkelig. Vi (legemet, hjernen og sjelen) satt som fjetret i flere timer med flere runder mørkt øl. Jeg visste der og da at denne intense opplevelse ville lyse i mitt indre for resten av min tid.
Som jeg blogger dette forstår jeg at i facebookens tidsalder er dette en opplevelsesluksus som moderne mennesker er helt avskåret fra å ta del i. Sandelig åpnet internettet den ganske og overfladiske verden og samtidig lukket det intense opplevelsesøyeblikk. Til det siste er konsentrasjon en forutsetning. Og det er en egenskap som forsvinner i et samfunn som skal gjøre mange ting samtidig- hele tiden!
Abonner på:
Innlegg (Atom)