Mens de mest syke på rom 550 lå rett mot meg, var det de "friskeste" som lå i nabosengen de 12 dager jeg hadde "luksusferie" på Haukeland omgitt av en fantastisk serviceinnstillet "tjenerstab".
Den ene var en 72 år gammel tørrsprek hjortejeger og geitebonde fra Kvinnherad, Norges sannsynligvis mest hjorterike kommune. Det som slo meg med han og de 5 andre som hadde "sengestafett" i nabosengen var at de gikk i vanlige bukser og sko mens de vandret i gangene. Alle disse 6, i likhet med undertegnede, så normalt spreke ut. Hadde noen truffet oss på gaten var hjerteoperasjoner det siste de forbandt oss med.
Og akkurat dette med "lik-kiste-pyjamas-bukse-i -lysegrønn-farve" var det utenkelig for meg å iføre meg. For ikke å snakke om tøfler!!! Her var det elegante semskede sko som gjaldt! Til nød aksepterte jeg "fengsels-skjorten". Denne kombinasjonen var grei nok mens jeg hver morgen etter frokost tok heisen ned til Narvesen i første etasje og bar med meg en haug med aviser opp til rommet. Selv dagen etter operasjonen fikk jeg innvilget denne særbehandling.
Geitebonden fortalte levende om en tid som ikke lenger er. Det samme gjorde gardbrukeren og snekkeren fra Sogn. Han hadde slurvet med beskyttelse mot skadelige stoffer da han var snekker. Lungene måtte betale prisen. Fiskeren fra Ytre Sogn og Veivesen-mannen fra Haugesund hadde også mye interessant å berette. Men den i nabosengen jeg aldri glemmer, var "helikopteret" fra Stavanger-regionen. Han lå bare en natt før hjerteoperasjon neste dag, men hvilken natt!
Ettersom kantinen var full denne middagen, ble jeg sittende med ham på gangen hvor vi inntok middagen sammen. Mannen hadde fremskutt posisjon i lokalsamfunnet og var en overmåte stimulerende samtalepartner.Vi hadde virkelig "en god snakk" sammen. Det eneste han gruet for var å ligge ved siden av meg natten før han skulle opereres var at han hadde hørt at jeg snorket!!! Ryktene gikk. Når jeg sitter i et flysete snorker jeg, det samme på Haukeland med spesiell vinkel på sengen. Jeg sov som en stein på Haukeland og meieri-Kåre sa at min snorking var moderat. Men natten med "helikopteret" ved siden sov jeg ikke et eneste sekund!.
"Helikopteret" var i den fysiske tungvekterklasse. Det ga ham en snorke-resonnans som er ubeskrivelig. Selv et helikopter hadde ikke hatt nubbesjanse til å overdøve dette som må være noe i nærheten av "snorke-verdensrekord" hva angår lydstyrke. Om morgenen satt svømmebasseng-bergenseren rett overfor meg og uttalte: " Der har du funnet din til de grader overmann". Han hadde heller ikke sovet et sekund. For min egen del så jeg det underholdende i denne minneverdige natt. Jeg har fra barndommen alltid hatt problemer med søvn og misunner de som bare kan legge seg ned og sove inn etter sekunder.
Så og med "helikopteret". Han måtte på WC et par ganger i løpet av natten, og jeg regnet med at det kunne bli en liten pause i det ekstreme lydnivå etter besøket på det lille rom. No way! Fra han dumpet ned på sengen igjen, til snorkingen var på full guffe, gikk det maks 5 sekunder! Hvilket sovehjerte!!
Derfor var kontrasten til min siste natt på rommet hva angår støy overveldende. Det kom ikke en lyd fra noen av mine daværende 3 andre romkarerater. Jeg sovnet som en stein i forvissing om at jeg denne natt ikke skulle ha noen som helst konkurranse hva angikk snorking.
tirsdag 8. april 2014
mandag 7. april 2014
Sosialt liv på Haukelands hjerteavdeling
Overgangen fra å leve alene i et stort hus til å ha fellesrom med 3 andre personer er som å komme i militæret. Enten du vil eller ei- du er i et skjebnefellesskap hvor du må tas hensyn til andre.
Personen rett over meg hadde reist over hele verden og var virkelig dårlig. Men ikke dårligere enn at han klaget på alt og alle. Jeg måtte mobbe ham så ettertrykkelig at han til slutt lo av sin egen klaging. Han hadde trenet hele sitt liv, spist fisk 5 dager i uka- men med arvelig hjertesykdom hadde han vært ut og inn av sjukehus de siste årene med bypassoperasjoner og det hele. Han var omgitt av allverdens apparater og sykelpleiere mye av tiden. Første natta trodde jeg han skulle dø ettersom han holdt på å bli kverket av store mengder slim. Han kom seg noe etterhvert, og etter 5 dager kom familien og hentet ham (alder ca. 85). De seks meterne fra sengen til toalettet klarte han- med voldsom viljestyrke- alene.
Den som overtok hans seng var en bergenser (alder rundt 75) som hadde kollapset på kanten av svømmebassenget og takket være kompetent og resolutt inngripen av en svømmevakt reddet han livet. Det bar i helikopter til Haukeland. Han viste seg å være en meget interessant og berikende samtalepartner. Etter hjerteoperasjonen var han raskt på beina og gikk "kilometervis" i gangene for å holde kroppen i form. Fire dager etter operasjonen ble han hentet av sin frue.
I hjørnet diagonalt over meg var meieri-Kåre. Han var fra Ryfylke og hadde jobbet på Nærbø Meieri i over 40 år. Vi var begge født i mars 1944, men Kåres hjerte og lunger haddde fått det tøft de senere årene. ( Jeg hadde jo sluppet billig). På tross av ulidelige smerter klaget han ikke der han vekselvis satt i stolen og lå i sengen. Han var omgitt av allverdens apparater og klarte faktisk å slepe seg ut til de forskjellige måltider i kantinen. ( 20 meter fra sengen). Det jeg alltid vil huske Kåre for var at vi hadde perfekt personkjemi og at han utstrålte en uendelig ro der han satt i stolen og stirret inn mot uendeligheten. Vi hadde mange gode diskusjoner. Det at jeg selv hadde løs hjerteklaff som forårsaket lekkasje i den ene lunge gjorde meg oppmerksom på sammenhengen mellom et ikke optimalt hjerte og nedsatt lungekapasitet. I Kåres tilfelle var dette særdeles tydelig. De hadde tappet mye veske fra hans lunger. Etter hans hjerteoperasjon bar det i sykefly til SUS i Stavanger. På min overnatting på SUS etter Haukeland traff jeg Kåre igjen. Jeg følte med han. De hadde siste natt tappet 4 liter veske fra den ene lunge.
Sengen til Kåre på Haukeland ble overtatt av en sogning som var i enda verre forfatning. Midt på natten ble han rullet inn omgitt av leger og sykepleiere og all verdens apparater. Han måtte ha hjelp til det aller meste.
At jeg tar disse 4 tilfellene for meg er for at jeg alltid skal huske at det er mennesker som virkelig har det hardt hva angår sykdom. Sammenliknet med disse var det jo egentlig "småtterier" det jeg selv skulle gjennom. De andre beboerne på værelse 550 under mitt 12 dagers opphold var egentlig "sprekinger". Jeg skal etterhvert komme tilbake til disse. Ikke minst min operasjonskirurg Venny fra Måløy. Heller ikke å forglemme min favorittsykepleierske fra Trøndelag som med sitt utsende og snaue skalle lignet den irske rockestjernen Sinead O'Connor på en prikk. For noen damer! Mer i neste nr.
Personen rett over meg hadde reist over hele verden og var virkelig dårlig. Men ikke dårligere enn at han klaget på alt og alle. Jeg måtte mobbe ham så ettertrykkelig at han til slutt lo av sin egen klaging. Han hadde trenet hele sitt liv, spist fisk 5 dager i uka- men med arvelig hjertesykdom hadde han vært ut og inn av sjukehus de siste årene med bypassoperasjoner og det hele. Han var omgitt av allverdens apparater og sykelpleiere mye av tiden. Første natta trodde jeg han skulle dø ettersom han holdt på å bli kverket av store mengder slim. Han kom seg noe etterhvert, og etter 5 dager kom familien og hentet ham (alder ca. 85). De seks meterne fra sengen til toalettet klarte han- med voldsom viljestyrke- alene.
Den som overtok hans seng var en bergenser (alder rundt 75) som hadde kollapset på kanten av svømmebassenget og takket være kompetent og resolutt inngripen av en svømmevakt reddet han livet. Det bar i helikopter til Haukeland. Han viste seg å være en meget interessant og berikende samtalepartner. Etter hjerteoperasjonen var han raskt på beina og gikk "kilometervis" i gangene for å holde kroppen i form. Fire dager etter operasjonen ble han hentet av sin frue.
I hjørnet diagonalt over meg var meieri-Kåre. Han var fra Ryfylke og hadde jobbet på Nærbø Meieri i over 40 år. Vi var begge født i mars 1944, men Kåres hjerte og lunger haddde fått det tøft de senere årene. ( Jeg hadde jo sluppet billig). På tross av ulidelige smerter klaget han ikke der han vekselvis satt i stolen og lå i sengen. Han var omgitt av allverdens apparater og klarte faktisk å slepe seg ut til de forskjellige måltider i kantinen. ( 20 meter fra sengen). Det jeg alltid vil huske Kåre for var at vi hadde perfekt personkjemi og at han utstrålte en uendelig ro der han satt i stolen og stirret inn mot uendeligheten. Vi hadde mange gode diskusjoner. Det at jeg selv hadde løs hjerteklaff som forårsaket lekkasje i den ene lunge gjorde meg oppmerksom på sammenhengen mellom et ikke optimalt hjerte og nedsatt lungekapasitet. I Kåres tilfelle var dette særdeles tydelig. De hadde tappet mye veske fra hans lunger. Etter hans hjerteoperasjon bar det i sykefly til SUS i Stavanger. På min overnatting på SUS etter Haukeland traff jeg Kåre igjen. Jeg følte med han. De hadde siste natt tappet 4 liter veske fra den ene lunge.
Sengen til Kåre på Haukeland ble overtatt av en sogning som var i enda verre forfatning. Midt på natten ble han rullet inn omgitt av leger og sykepleiere og all verdens apparater. Han måtte ha hjelp til det aller meste.
At jeg tar disse 4 tilfellene for meg er for at jeg alltid skal huske at det er mennesker som virkelig har det hardt hva angår sykdom. Sammenliknet med disse var det jo egentlig "småtterier" det jeg selv skulle gjennom. De andre beboerne på værelse 550 under mitt 12 dagers opphold var egentlig "sprekinger". Jeg skal etterhvert komme tilbake til disse. Ikke minst min operasjonskirurg Venny fra Måløy. Heller ikke å forglemme min favorittsykepleierske fra Trøndelag som med sitt utsende og snaue skalle lignet den irske rockestjernen Sinead O'Connor på en prikk. For noen damer! Mer i neste nr.
fredag 4. april 2014
Første møte med Haukeland Universitetssjukehus
Taxiene sto oppmarsjert utenfor Grand Termenius, så det var enkelt å praie drosje. Drosjesjåføren var fra Palestina og snakket forbausende godt norsk. Han hadde vært i Norge i åtte år. Det første han gjorde ved ankomst var å melde seg på norsk-kurs. Et eksempel til etterfølgelse.
Resepsjonsområdet på Haukeland var unektelig av litt andre dimensjoner enn i Stavanger. En av damene i resepsjonen var hjelpsomheten selv. Jeg ble anvist retning heis som jeg skulle ta meg til 2.etasje for blodprøve med påfølgende røntgentfotografering. Gangen med resepsjon her var overfyllt av personer. Her var det bare å trekke kølapp. Da min tur omsider kom, ble jeg geleidet inn til en vennlig dame som var fra Armenia. Hun snakket fremragende norsk. Blodprøve ble tatt, og så ble det mer venting. Vi var tre stk. i et oppsamlingsheat som skulle inn til røntgen litt senere.
Den ene av oss var preget av stundens alvor (hjerteoperasjon i vente), den andre (Cleng) prøvde å være helt avslappet , og undertegnede var i sedvanlig humørfyllt storform. Jeg hadde nemlig fra aller første øyeblikk bestemt meg for at det var ikke Haukeland Universitessjukehus som skulle ha psykisk kontroll på meg, men tvertimot skulle jeg ha total psykologisk kontroll på sykehuset fra aller første øyeblikk!!!!!
Når det gjelder Cleng fikk jeg fra første stund en spesiell kontakt med ham. Han skulle få det tøft på sjukehuset. Han hadde som 17 åring blitt kjæreste med 15 årige Mette, og siden hadde de holdt sammen. (Alder nå rundt 50 år). Den senere operasjon tok hardt på Cleng, Det ble masse komplikasjoner og endte opp med installert pacemaker. Da Mette senere arm i arm mosjonerte en meget medtatt og hjerteoperert Cleng i korridorene ble jeg rent rørt. Du snakker om kjærlighet for evigheten!
Cleng fortalte meg senere (han og Mette er imvitert til Dinglebenken) at han hadde vurdert oss tre som skulle til røntgen samtidig. Hvis alle kunne takle denne prosedyren som han selv (tilkjempet avslappet og kontrollert), burde de være fornøyde. Når det gjaldt min egen humørfyllte reaksjon mente han at det nærmest var naturstridig. Ingen vanlig dødelige kunne klare å være på dette humørnivået, omstendigheten tatt i betraktning. Dette kunne ikke læres, dette måtte være medfødt under en sjelden lykkestjerne. Cleng er muligens inne på noe.
Med den nødvendige blodprøve/røntgenfotografering utført bar det med heis opp til 6 etasjes hjerteavdeling. Jeg hadde forberedt meg på lang venting før jeg kunne få anvist seng. Kontakten med damen i resepsjonen var prima fra første øyeblikk, og etter en snau times venting kom hun over til meg der jeg satt i en av sofaene. "Jeg har funnet en god seng til deg". Hun geleidet meg inn i rom 550 hvor jeg fikk den mest strategiske seng rett inn til høyre bak toalett/dusj. Der hadde jeg total kontroll på firemanns- rommet som skulle bli mitt minneverdige hjem de neste 12 dager. Det er et kapittel i mitt liv som jeg nå i ettertid ser at jeg ikke ville unnvært for alt i verden. Det har tilført resten av min tilværelse en ny dimensjon. Jeg fikk et innblikk i en verden jeg forut ikke ante eksisterte. Aldri mer kommer jeg til å ta min gode helse som en selvfølge. (Jeg var i Vannbassengene 2-3 timer i går. Det gikk strake bratteste veien opp til første Vannbasseng. Formen er bedre nå enn før operasjonen.) Mer i neste nummer vedrørende det sosiale liv jeg opplevde på Haukeland.
Resepsjonsområdet på Haukeland var unektelig av litt andre dimensjoner enn i Stavanger. En av damene i resepsjonen var hjelpsomheten selv. Jeg ble anvist retning heis som jeg skulle ta meg til 2.etasje for blodprøve med påfølgende røntgentfotografering. Gangen med resepsjon her var overfyllt av personer. Her var det bare å trekke kølapp. Da min tur omsider kom, ble jeg geleidet inn til en vennlig dame som var fra Armenia. Hun snakket fremragende norsk. Blodprøve ble tatt, og så ble det mer venting. Vi var tre stk. i et oppsamlingsheat som skulle inn til røntgen litt senere.
Den ene av oss var preget av stundens alvor (hjerteoperasjon i vente), den andre (Cleng) prøvde å være helt avslappet , og undertegnede var i sedvanlig humørfyllt storform. Jeg hadde nemlig fra aller første øyeblikk bestemt meg for at det var ikke Haukeland Universitessjukehus som skulle ha psykisk kontroll på meg, men tvertimot skulle jeg ha total psykologisk kontroll på sykehuset fra aller første øyeblikk!!!!!
Når det gjelder Cleng fikk jeg fra første stund en spesiell kontakt med ham. Han skulle få det tøft på sjukehuset. Han hadde som 17 åring blitt kjæreste med 15 årige Mette, og siden hadde de holdt sammen. (Alder nå rundt 50 år). Den senere operasjon tok hardt på Cleng, Det ble masse komplikasjoner og endte opp med installert pacemaker. Da Mette senere arm i arm mosjonerte en meget medtatt og hjerteoperert Cleng i korridorene ble jeg rent rørt. Du snakker om kjærlighet for evigheten!
Cleng fortalte meg senere (han og Mette er imvitert til Dinglebenken) at han hadde vurdert oss tre som skulle til røntgen samtidig. Hvis alle kunne takle denne prosedyren som han selv (tilkjempet avslappet og kontrollert), burde de være fornøyde. Når det gjaldt min egen humørfyllte reaksjon mente han at det nærmest var naturstridig. Ingen vanlig dødelige kunne klare å være på dette humørnivået, omstendigheten tatt i betraktning. Dette kunne ikke læres, dette måtte være medfødt under en sjelden lykkestjerne. Cleng er muligens inne på noe.
Med den nødvendige blodprøve/røntgenfotografering utført bar det med heis opp til 6 etasjes hjerteavdeling. Jeg hadde forberedt meg på lang venting før jeg kunne få anvist seng. Kontakten med damen i resepsjonen var prima fra første øyeblikk, og etter en snau times venting kom hun over til meg der jeg satt i en av sofaene. "Jeg har funnet en god seng til deg". Hun geleidet meg inn i rom 550 hvor jeg fikk den mest strategiske seng rett inn til høyre bak toalett/dusj. Der hadde jeg total kontroll på firemanns- rommet som skulle bli mitt minneverdige hjem de neste 12 dager. Det er et kapittel i mitt liv som jeg nå i ettertid ser at jeg ikke ville unnvært for alt i verden. Det har tilført resten av min tilværelse en ny dimensjon. Jeg fikk et innblikk i en verden jeg forut ikke ante eksisterte. Aldri mer kommer jeg til å ta min gode helse som en selvfølge. (Jeg var i Vannbassengene 2-3 timer i går. Det gikk strake bratteste veien opp til første Vannbasseng. Formen er bedre nå enn før operasjonen.) Mer i neste nummer vedrørende det sosiale liv jeg opplevde på Haukeland.
torsdag 3. april 2014
Ekspedisjonen mor Haukeland Universitetssjukehus.
Da jeg fikk innkallelse til hjerteoperasjon på Haukeland Universitetssykehus, fikk jeg beskjed om å møte opp onsdag 6.3. kl. 1200 for registrering, røntgen og forberedelse til "slaktebenken" torsdag. Jeg tok toget tidlig tirsdag og hadde en gedigen frokost med alt for mange egg på tidligere Hotell Atlantic. Så bar det av gårde med Kystekspressen til Bergen. Denne bussen var en gedigen positiv overraskelse. Du går rett fra Stavanger Jernbanestasjon de femti meter til bussterminalen. Overmåte effektivt og behagelig. Intet innsjekkingsstress som på flyplassene.
Jeg fikk første sete, og der dumpet det ned en utadvendt person som viste seg å være drømme-reisekameraten. Han var veterinær , bodde på Stord og faren var fra Slettebø. Sigmund Slettebø var hans søskenbarn. Han hadde også søskenbarn på Tengesdal. Han var regelmessig på besøk hos sine slektninger. Hans ærende til Bergen var noe med hjertet. Vi var begge imponerte av at hans onkler hadde sikret seg de flotte damer Helga og Palma som sine livsledsagersker. I godt selskap gikk de fire timene som en røyk.
Ettersom pasienthotellet hadde lange ventelister, hadde jeg i god tid booket meg inn på Grand Termenius rett ved jernbanen. For kr. 800 var det mye for pengene midt i Bergen Sentrum. Enkeltrommet var stort nok, med alle fasiliteter og flatskjerm. Ikke minst frokosten og frokostrestauranten var av høy klasse hva angår kombinasjonen av kvalitet på maten og en helt egenartet atmosfære i lokalet. Anbefales! For fremtidige ledsagere av hjertepasienter, merk dere Grand Termenius!
Etter innsjekk brukte jeg ettermiddagen til å gjense downtown med Torvalmenningen, Bryggen, Lille Lungegårdsvann og det hele. Sist jeg var i Bergen var i 1978 da jeg tok ferjen til Færøyene for å sykle rundt på de grønneste øyene i verden. Selv Irland kan ikke konkurrere med den intense grønnfarven her ute i Atlanteren.
Jeg hadde faktisk glemt bort at Bergen Sentrum har dimensjoner som faktisk gjør Stavanger Sentrum nokså puslete i sammenlikning, Breiavann eller ikke Breiavann.
Souvenirbutikkene langs Bryggen var for meg et eneste langt gjesp. Det var de samme "norske" lusekoftene på høyt prisnivå (rundt kr. 1500,-) overalt. Jeg var innom enkelte av butikkene, men det var så overfyllt at jeg gikk ut igjen uten i skrivende stund å kunne erindre en enest en som skilte seg ut.
Men det som skilte seg ut langs Bryggen var restauranten/kafeen hvor jeg hadde et utmerket ørretmåltid. Innredningen var passe naturlig og rustikk. Hvite duker hadde her vært en katastrofe. Betjeningen var ekte vennlig , og maten smakte fortreffelig. Jeg kan i skrivende stund se det hele for meg. Kvalitet i alle ledd etterlater sterke minner. Også plussvarianter av medmennesker man treffer på livets mangeslungne vei.
I langsomt tempo vandret jeg tilbake gjennom sentrum og Grand Termenius. For jeg som har hatt store søvnproblemer all min dag, opplevde jeg noe overraskende. Jeg sovnet som en stein. Så hjernen, legemet og sjelen var nå godt forberedt til å fronte "monstrumet" Haukeland Sykehus neste dag.
Jeg fikk første sete, og der dumpet det ned en utadvendt person som viste seg å være drømme-reisekameraten. Han var veterinær , bodde på Stord og faren var fra Slettebø. Sigmund Slettebø var hans søskenbarn. Han hadde også søskenbarn på Tengesdal. Han var regelmessig på besøk hos sine slektninger. Hans ærende til Bergen var noe med hjertet. Vi var begge imponerte av at hans onkler hadde sikret seg de flotte damer Helga og Palma som sine livsledsagersker. I godt selskap gikk de fire timene som en røyk.
Ettersom pasienthotellet hadde lange ventelister, hadde jeg i god tid booket meg inn på Grand Termenius rett ved jernbanen. For kr. 800 var det mye for pengene midt i Bergen Sentrum. Enkeltrommet var stort nok, med alle fasiliteter og flatskjerm. Ikke minst frokosten og frokostrestauranten var av høy klasse hva angår kombinasjonen av kvalitet på maten og en helt egenartet atmosfære i lokalet. Anbefales! For fremtidige ledsagere av hjertepasienter, merk dere Grand Termenius!
Etter innsjekk brukte jeg ettermiddagen til å gjense downtown med Torvalmenningen, Bryggen, Lille Lungegårdsvann og det hele. Sist jeg var i Bergen var i 1978 da jeg tok ferjen til Færøyene for å sykle rundt på de grønneste øyene i verden. Selv Irland kan ikke konkurrere med den intense grønnfarven her ute i Atlanteren.
Jeg hadde faktisk glemt bort at Bergen Sentrum har dimensjoner som faktisk gjør Stavanger Sentrum nokså puslete i sammenlikning, Breiavann eller ikke Breiavann.
Souvenirbutikkene langs Bryggen var for meg et eneste langt gjesp. Det var de samme "norske" lusekoftene på høyt prisnivå (rundt kr. 1500,-) overalt. Jeg var innom enkelte av butikkene, men det var så overfyllt at jeg gikk ut igjen uten i skrivende stund å kunne erindre en enest en som skilte seg ut.
Men det som skilte seg ut langs Bryggen var restauranten/kafeen hvor jeg hadde et utmerket ørretmåltid. Innredningen var passe naturlig og rustikk. Hvite duker hadde her vært en katastrofe. Betjeningen var ekte vennlig , og maten smakte fortreffelig. Jeg kan i skrivende stund se det hele for meg. Kvalitet i alle ledd etterlater sterke minner. Også plussvarianter av medmennesker man treffer på livets mangeslungne vei.
I langsomt tempo vandret jeg tilbake gjennom sentrum og Grand Termenius. For jeg som har hatt store søvnproblemer all min dag, opplevde jeg noe overraskende. Jeg sovnet som en stein. Så hjernen, legemet og sjelen var nå godt forberedt til å fronte "monstrumet" Haukeland Sykehus neste dag.
tirsdag 1. april 2014
Kiropraktor Atle, fastlege Ole Gunnar og Vår Herre.
Om min reise til Haukeland i Bergen skal jeg utførlig komme tilbake siden. I ettertid ser jeg at det medmenneskelig var et av mitt livs lysende kapitler. Men jeg hadde noen døgn i sist uke i et smertehelvete jeg aldri før kunne forestille meg. Og da nytter det ikke å legge seg på kne og be om hjelp fra Vår Herre der han surrer rundt oppi tåkeskyen. Hjelper ingenting!
Da må man til de virkelige kanonene i verdensklasse- Atle og Ole Gunnar. Det hadde seg slik at tirsdag i sist uke fikk jeg om kvelden smerter i ryggen av en slik art som om jeg lå på en spikermatte og to tungvektere hoppet på meg. Om natten var det klin umulig å sove. Det var opp av sengen og over i en stressless, over i sengen igjen etter en tid og så tilbake til stolen. Om dagen slepte jeg meg rundt som en som burde hatt rullator. Smertehelvetet fortsatte hele onsdag-døgn. Jeg ringte ut til Ellinor i resepsjonen hos kiropraktor Atle og sa at hvis jeg ikke nå fikk hjelp øyeblikkelig , kunne de bare skyte meg.
Det var ledig time torsdag , og jeg kreket meg ut Årstaddalen. Det var akkurat passe lang distanse nå i opptreningsperioden for hjertet. Atle forklarte meg at disse smerter var en naturlig følge av at kirurgene skjærer opp brystbenet og bruker en slags tvinge til å presse utå presse ut åpning stor nok til å ta ut hjertet. Det medfører et voldsomt press på ryggsøylen. Han hadde et spesialredskap til å løse opp spenningen i søylen. Han kunne ikke kna som vanlig. Det ville blir for voldsomt. Og simsalabim- trollmannen Atle tryllet vekk smertene, og jeg vandret tilbake til sentrum uten å føle aller minste antydning til smerte i ryggen. Vår Herre har mye å lære.
Men- mine prøvelser var ikke over. Natten til fredag eksploderte et smertehelvete enda verre i venstre stortå og venstre tommel med omgivelser. Hånden ble tredoblet i størrelse og kunne ikke berøres uten ubeskrivelig smerte. Samme med foten. Den måtte ikke ha kontakt med underlaget. Nå forstår jeg hvordan mennesker har det med kun en arm og en fot. Men de slipper iallefall de "sataniske" smerter.Jeg sto opp grytidlig og brukte en halvtime å kle meg. Jeg har aldri i mitt voksne liv følt meg så hjelpeløs. Deretter gikk det i skillpadde-tempo ned til Lerviksgården (min lengste spasertur til nå). Jeg brukt minst en halvtime på den 100 meter lange distansen. Heisen opp og kreket meg fram til fastlege Ole Gunnars dør. Jeg var førstemann, og situasjonen var akutt. Ole Gunnar gikk derfor i gang omgående. Jeg var angrepet av akutt urinssyregikt. Det var helt nytt for meg. Han skrev ut medisiner, og den psykiske situasjonen var nå lettere. Nå visste jeg iallefall hva det var som feilet meg.
Det hadde intet med hjertet å gjøre. (Det er i fin form). Jeg presset meg i oldingtempo over til Apoteket og var overmåte takknemlig for stolen å sitte i mens den service-innstilte dame fant fram medisinene.
Jeg kreket meg i hus og tok første dose tabletter. Andre dose tok jeg om kvelden. Medisinene i almindelighet- og kortisonet i særdeleshet- må ha gjordt underverker. Smertene i hånd og for forsvant som dugg for solen. Bedre nattesøvn har jeg ikke hatt på flere år. Mens jeg blogger dette føler jeg meg i smertefri kanonform. Takket være en fantastisk fastlege og ditto kiropraktor. Å ha disse to kanonene i Egersund er en trygghet som kun de previligerte som har opplevd disse mirakeldoktorene på nært hold, fullt ut forstår å sette pris på. Vår Herre er for meg helt utelukket å kontakte.
Da må man til de virkelige kanonene i verdensklasse- Atle og Ole Gunnar. Det hadde seg slik at tirsdag i sist uke fikk jeg om kvelden smerter i ryggen av en slik art som om jeg lå på en spikermatte og to tungvektere hoppet på meg. Om natten var det klin umulig å sove. Det var opp av sengen og over i en stressless, over i sengen igjen etter en tid og så tilbake til stolen. Om dagen slepte jeg meg rundt som en som burde hatt rullator. Smertehelvetet fortsatte hele onsdag-døgn. Jeg ringte ut til Ellinor i resepsjonen hos kiropraktor Atle og sa at hvis jeg ikke nå fikk hjelp øyeblikkelig , kunne de bare skyte meg.
Det var ledig time torsdag , og jeg kreket meg ut Årstaddalen. Det var akkurat passe lang distanse nå i opptreningsperioden for hjertet. Atle forklarte meg at disse smerter var en naturlig følge av at kirurgene skjærer opp brystbenet og bruker en slags tvinge til å presse utå presse ut åpning stor nok til å ta ut hjertet. Det medfører et voldsomt press på ryggsøylen. Han hadde et spesialredskap til å løse opp spenningen i søylen. Han kunne ikke kna som vanlig. Det ville blir for voldsomt. Og simsalabim- trollmannen Atle tryllet vekk smertene, og jeg vandret tilbake til sentrum uten å føle aller minste antydning til smerte i ryggen. Vår Herre har mye å lære.
Men- mine prøvelser var ikke over. Natten til fredag eksploderte et smertehelvete enda verre i venstre stortå og venstre tommel med omgivelser. Hånden ble tredoblet i størrelse og kunne ikke berøres uten ubeskrivelig smerte. Samme med foten. Den måtte ikke ha kontakt med underlaget. Nå forstår jeg hvordan mennesker har det med kun en arm og en fot. Men de slipper iallefall de "sataniske" smerter.Jeg sto opp grytidlig og brukte en halvtime å kle meg. Jeg har aldri i mitt voksne liv følt meg så hjelpeløs. Deretter gikk det i skillpadde-tempo ned til Lerviksgården (min lengste spasertur til nå). Jeg brukt minst en halvtime på den 100 meter lange distansen. Heisen opp og kreket meg fram til fastlege Ole Gunnars dør. Jeg var førstemann, og situasjonen var akutt. Ole Gunnar gikk derfor i gang omgående. Jeg var angrepet av akutt urinssyregikt. Det var helt nytt for meg. Han skrev ut medisiner, og den psykiske situasjonen var nå lettere. Nå visste jeg iallefall hva det var som feilet meg.
Det hadde intet med hjertet å gjøre. (Det er i fin form). Jeg presset meg i oldingtempo over til Apoteket og var overmåte takknemlig for stolen å sitte i mens den service-innstilte dame fant fram medisinene.
Jeg kreket meg i hus og tok første dose tabletter. Andre dose tok jeg om kvelden. Medisinene i almindelighet- og kortisonet i særdeleshet- må ha gjordt underverker. Smertene i hånd og for forsvant som dugg for solen. Bedre nattesøvn har jeg ikke hatt på flere år. Mens jeg blogger dette føler jeg meg i smertefri kanonform. Takket være en fantastisk fastlege og ditto kiropraktor. Å ha disse to kanonene i Egersund er en trygghet som kun de previligerte som har opplevd disse mirakeldoktorene på nært hold, fullt ut forstår å sette pris på. Vår Herre er for meg helt utelukket å kontakte.
søndag 30. mars 2014
8- seters dinglebenk utklasser Ford Mustang.
Da jeg mosjonerte i gangene på Haukeland sykehus etter vellykket hjerteoperasjon, kom jeg i samtale med en lærer fra Bergen. Han og søskenflokken besøkte sin far som var i virkelig kritisk kondisjon. Jeg fortalte læreren om Ford Mustang sydromet. Ford Mustang ble i lanseringsåret 1964 solgt i 100 000 eksemplarer i et tempo som aldri er blitt gjentatt i bilbransjen siden (jfr. mine opplysninger). I 1965 var produksjonen 600 000. Heller ikke gjentatt.
Det ble gjordt undersøkelser omkring dette fenomenet. Det viste seg at årsaken til rekordsalget var at "når et vanlig hverdagsmenneske setter seg bak rattet i en Ford Mustang, er det ikke "et vanlig hverdagsmenneske mer". Det er blitt et spennende og "magisk" menneske , ettersom det kjører en spennende og magisk bil".
Jeg fortalte læreren om at på min innstallerte 8-seters dinglebenk i Saloon Kakadu skal de som sitter og dingler med beina føle "det magiske Ford Mustang syndromet" ettersom de sitter og dingler på en magisk benk.
Da opplyste den intelligente lærer meg at han øyblikkelig så den enorme forskjellen mellom Ford Mustang og 8-seters dinglebenken i Egersund.
For det første finnes det mange identiske Ford Mustanger i verden når det gjelder farve og modell. Det finnens i verdenshistorien bare en eneste dinglebenk av den konstruksjon som finnes i Egersund. Å sitte bak rattet av en Mustang kan godt gjøre deg "spesiell", men prisen kan være ensomhet og avstang til "vanlige bilister".
8-seters dinglebenken i Egersund befinner seg derimot i en helt annen divisjon når det gjelder en "felles magisk opplevelse". Åtte personer vil sammen ha en opplevelse som er umulig i hvilken som helst Mustang som er produsert. Sa altså den bergenske lærer.
Dette hadde jeg ikke tenkt på. Kanskje han er inne på noe?
Det ble gjordt undersøkelser omkring dette fenomenet. Det viste seg at årsaken til rekordsalget var at "når et vanlig hverdagsmenneske setter seg bak rattet i en Ford Mustang, er det ikke "et vanlig hverdagsmenneske mer". Det er blitt et spennende og "magisk" menneske , ettersom det kjører en spennende og magisk bil".
Jeg fortalte læreren om at på min innstallerte 8-seters dinglebenk i Saloon Kakadu skal de som sitter og dingler med beina føle "det magiske Ford Mustang syndromet" ettersom de sitter og dingler på en magisk benk.
Da opplyste den intelligente lærer meg at han øyblikkelig så den enorme forskjellen mellom Ford Mustang og 8-seters dinglebenken i Egersund.
For det første finnes det mange identiske Ford Mustanger i verden når det gjelder farve og modell. Det finnens i verdenshistorien bare en eneste dinglebenk av den konstruksjon som finnes i Egersund. Å sitte bak rattet av en Mustang kan godt gjøre deg "spesiell", men prisen kan være ensomhet og avstang til "vanlige bilister".
8-seters dinglebenken i Egersund befinner seg derimot i en helt annen divisjon når det gjelder en "felles magisk opplevelse". Åtte personer vil sammen ha en opplevelse som er umulig i hvilken som helst Mustang som er produsert. Sa altså den bergenske lærer.
Dette hadde jeg ikke tenkt på. Kanskje han er inne på noe?
mandag 3. mars 2014
Gammeldags butikkdrift hører til i steinalderen
Uten å opptre som noen allvitende verdensmester er det iallefall et forhold i det moderne samfunn som jeg har vært krystallklar på. Og det er at den tradisjonelle varehandel har gått ut på dato. I kvalitetsavisen Dagens Næringsliv nå lørdag ble dette bekreftet. Jeg siterer:" Den tradisjonelle måten å drive butikk på er utdatert. Vi må skape en møteplass for oppleverlser, inspirasjon og shopping". Videre:"Det holder ikke lenger å ha plaggene etablert i et fint lokale. Kundene ønsker enestående opplevelser når de handler. Fremtidens butikker må være interaktive."
Og med interaktive menes at "kundene" må ses på som medmennesker og ikke noen figurer som først og fremst skal kjøpe mest mulig "unødvendige" produkter. De må innvolveres i prosessen. Da husker de dette som en sjelden og berikende opplevelse som de forteller videre.
For min egen del har jeg dratt dette helt ut. For meg er oppskriften nå 50 % sosial/kulturell opplevelse og i andre rekke 50 % tradisjonell butikkvirksomhet. Og det som gjør at jeg i en alder av snart 70 år har fullt trøkk mot framtiden, er den magiske åtteseters dinglebenken. Uten den kunne jeg ikke drevet vanlig detaljhandel. Det hadde blitt forksrekkelig kjedeligt.
Ideen fikk jeg i bydelen Ballard i Seattle i 2012. Det var i en kaffebar jeg så det sosiale trøkket det var rundt denne type benkplate. Jeg talte 8 personer som satt ved siden av hverandre, drakk kaffe og var veldig sosiale. Dette opplegg skulle jeg kopiere!
Jeg reiste til Seattle nok en gang i 2013, besøkte kaffebaren og noterte ned de vitale mål. 500 x50 cm. Rune hos Riska Sagbruk har gjordt en perfekt jobb. Det hevdes at de muslimske martyrer skal bli belønnet i paradis med 100 jomfruer. Utfra det jeg til nå har opplevet rundt den magiske åtteseters dinglebenk i Saloon Kakadu, skal Rune belønnes med 1000 jomfruer- minst!
Nå fredag og lørdag kokte det rundt dinglebenken og resulterte i en omsetning (tør ikke oppgi beløpet) på australprodukter som jeg knapt kunne drømme om for noen år tilbake.
Ettersom jeg fikk kniven på strupen tidligere enn noen andre i detaljbransjen, ble jeg presset til totalt radikal nytenkning for å overleve. Fra mitt ståsted i dag ser jeg at det er noe museumsaktig over det å drive butikk på den "gammeldagse" måten. Og den "gammeldagse" måten er for meg å kjøpe inn noen "trøtte" varer, plassere dem på noen "trøtte" stativer, og det er det!
De som ikke får inn et helt avgjørende element av opplevelse i detaljhandelen av "unødvendige varer" har ingen framtid. Og fortjener det heller ikke.
Problemet er bare det at kjedebutikkene har som et overordnet mål å tjene inn mest mulig penger for eierne av kjedene. Og da skal man ikke bruke en eneste kvadratmillimeter butikkplass eller et eneste sekund på noe annet enn maks salg og profitt- for kjedeeierne. Derfor blir det nesten umulig for "frittstående" å overleve i den triste grauten som hele varehandelen nå har utviklet seg til.
Forøvrig- på min butikkdør står nå følgende melding" Hjerteoperasjon i Bergen. Overlever jeg, er jeg planlagt tibake senest 1.april. I sedvanlig kanonform. Den som lever får se".
Jeg reiser grytidlig i morgen retning Bergen. Jeg bekymrer meg ikke i det hele tatt. Min skjebne har jeg ingen innflytelse over. Det gjelder oss alle. Men humøret- det kan vi gjøre noe med!!
Og med interaktive menes at "kundene" må ses på som medmennesker og ikke noen figurer som først og fremst skal kjøpe mest mulig "unødvendige" produkter. De må innvolveres i prosessen. Da husker de dette som en sjelden og berikende opplevelse som de forteller videre.
For min egen del har jeg dratt dette helt ut. For meg er oppskriften nå 50 % sosial/kulturell opplevelse og i andre rekke 50 % tradisjonell butikkvirksomhet. Og det som gjør at jeg i en alder av snart 70 år har fullt trøkk mot framtiden, er den magiske åtteseters dinglebenken. Uten den kunne jeg ikke drevet vanlig detaljhandel. Det hadde blitt forksrekkelig kjedeligt.
Ideen fikk jeg i bydelen Ballard i Seattle i 2012. Det var i en kaffebar jeg så det sosiale trøkket det var rundt denne type benkplate. Jeg talte 8 personer som satt ved siden av hverandre, drakk kaffe og var veldig sosiale. Dette opplegg skulle jeg kopiere!
Jeg reiste til Seattle nok en gang i 2013, besøkte kaffebaren og noterte ned de vitale mål. 500 x50 cm. Rune hos Riska Sagbruk har gjordt en perfekt jobb. Det hevdes at de muslimske martyrer skal bli belønnet i paradis med 100 jomfruer. Utfra det jeg til nå har opplevet rundt den magiske åtteseters dinglebenk i Saloon Kakadu, skal Rune belønnes med 1000 jomfruer- minst!
Nå fredag og lørdag kokte det rundt dinglebenken og resulterte i en omsetning (tør ikke oppgi beløpet) på australprodukter som jeg knapt kunne drømme om for noen år tilbake.
Ettersom jeg fikk kniven på strupen tidligere enn noen andre i detaljbransjen, ble jeg presset til totalt radikal nytenkning for å overleve. Fra mitt ståsted i dag ser jeg at det er noe museumsaktig over det å drive butikk på den "gammeldagse" måten. Og den "gammeldagse" måten er for meg å kjøpe inn noen "trøtte" varer, plassere dem på noen "trøtte" stativer, og det er det!
De som ikke får inn et helt avgjørende element av opplevelse i detaljhandelen av "unødvendige varer" har ingen framtid. Og fortjener det heller ikke.
Problemet er bare det at kjedebutikkene har som et overordnet mål å tjene inn mest mulig penger for eierne av kjedene. Og da skal man ikke bruke en eneste kvadratmillimeter butikkplass eller et eneste sekund på noe annet enn maks salg og profitt- for kjedeeierne. Derfor blir det nesten umulig for "frittstående" å overleve i den triste grauten som hele varehandelen nå har utviklet seg til.
Forøvrig- på min butikkdør står nå følgende melding" Hjerteoperasjon i Bergen. Overlever jeg, er jeg planlagt tibake senest 1.april. I sedvanlig kanonform. Den som lever får se".
Jeg reiser grytidlig i morgen retning Bergen. Jeg bekymrer meg ikke i det hele tatt. Min skjebne har jeg ingen innflytelse over. Det gjelder oss alle. Men humøret- det kan vi gjøre noe med!!
torsdag 27. februar 2014
Sportsbutikker på kanten av stupet
I dag fikk jeg inn siste eksemplar av bransjebladet Sport. Det er en økonomisk vanviddsbransje som jeg heldigvis kom meg ut av i tide. Uttalelsen fra en ekspert er typisk for tilstanden. Jeg mener at bransjen butikkhandel med sportsutstyr er blandt de mest utsatte bransjene med hensyn til sannsynlighet for konkurs framover i tid.
Årsaken er at bransjen er blitt en rabattbransje hvor ingen tjener penger, bortsett fra XXL. XXL er den eneste som tjener penger grunnet at XXL driver økonomisk sunt og svært effektivt i forhold til alle "rotebutikkene". XXL har ikke ødelagt markedet. Det har resten av bransjen klart selv med å prøve å konkurrere med XXL på pris. Bransjen har i så måte tapt på forhånd.
Churchills visdomsord" Den som selger sin frihet for å få trygghet, fortjener ingen av delene" gjelder så til de grader for sportsbransjens øvrige kjedebutikker med en fortjeneste på 0,9% av omsetningen. De som driver kjedebutikker har solgt sin frihet og trodde de skulle få trygghet! O hellige enfold!
XXL er nå Norges største kjede. I 2003 hadde de 3 % markedsdandel, i 2013 24%! Og den stiger!
Samtidig åpner dette for de virkelig gjennomspesialiserte nisjebutikkene. De som faller i mellom er på vei mot stupet. De har ingen sjanse til å matche XXL på pris, og de har ingen mulighet til å matche spesialistene (sykkel,ski,våpen) på kompetanse og service.
Og så er det en annen faktor- og den truer faktisk fagforretningene!! Og det er internett! De moderne butikktyver (stjeler tid og ekspertise) hos de seriøse og vips! Så går de inn på nettet og sammenlikner priser på det utstyret som passer akkurat dem. Det har de fått vite gratis av de over-seriøse fagfolk!
Jeg solgte kvalitetsmerket Fjellreven i en menneskealder. Ikke nå lenger, nå er det bare Australia. Men- Fjellreven kan fortsatt anbefales på det varmeste. Jeg følger imidlertid fortsatt med på hva Fjellreven sysler med. Jeg har gått inn på deres nettbutikk. Jeg talte antall kombinasjoner farver/modeller bare i bukser. Jeg talte over 70, sytti! Og så kan du gange 70 med alle størrelsene i hver farve og modell!
Ingen butikk som er avhengig av omsetningshastighet og volum kan være med på dette. Så la oss si at du er en trofast forhandler som jeg var i mange år. Du kan bare ha inne en liten brøkdel av Fjellrevens buksemodeller og farver. Så kommer det en mulig kunde og prøver bukse i en spesiell modell. Kunden finner riktig størrelse, men forhandleren har bare den mest solgte farve på lager. Kunden takker, går hjem og sjekker på nettet alle farvemulighetene og finner sin farve. Bestiller på nettet og får den levert på døren omtrendt dagen etter.
Denne problemstillingen gjelder alle produsenter av alt-mulig. Også biler!
Så sitter vi alle der og klikker, og sakte og sikkert dør den sosiale dimensjon vedrørende detaljhandelen ut. Så blir det hele etterhvert en graut og ikke en eneste ekte opplevelse og ingen minner tilbake. Det blir bare prislapper og rabatter og tilslutt en (totalt sett) himmelhøy pris å betale. Jeg ber ingenlunde for min syke mor. Jeg har manøvrert meg inn i en helt spesiell variant av framtidens underholdningsbransje med noko (mye!!!) attåt. For alle parter!
Årsaken er at bransjen er blitt en rabattbransje hvor ingen tjener penger, bortsett fra XXL. XXL er den eneste som tjener penger grunnet at XXL driver økonomisk sunt og svært effektivt i forhold til alle "rotebutikkene". XXL har ikke ødelagt markedet. Det har resten av bransjen klart selv med å prøve å konkurrere med XXL på pris. Bransjen har i så måte tapt på forhånd.
Churchills visdomsord" Den som selger sin frihet for å få trygghet, fortjener ingen av delene" gjelder så til de grader for sportsbransjens øvrige kjedebutikker med en fortjeneste på 0,9% av omsetningen. De som driver kjedebutikker har solgt sin frihet og trodde de skulle få trygghet! O hellige enfold!
XXL er nå Norges største kjede. I 2003 hadde de 3 % markedsdandel, i 2013 24%! Og den stiger!
Samtidig åpner dette for de virkelig gjennomspesialiserte nisjebutikkene. De som faller i mellom er på vei mot stupet. De har ingen sjanse til å matche XXL på pris, og de har ingen mulighet til å matche spesialistene (sykkel,ski,våpen) på kompetanse og service.
Og så er det en annen faktor- og den truer faktisk fagforretningene!! Og det er internett! De moderne butikktyver (stjeler tid og ekspertise) hos de seriøse og vips! Så går de inn på nettet og sammenlikner priser på det utstyret som passer akkurat dem. Det har de fått vite gratis av de over-seriøse fagfolk!
Jeg solgte kvalitetsmerket Fjellreven i en menneskealder. Ikke nå lenger, nå er det bare Australia. Men- Fjellreven kan fortsatt anbefales på det varmeste. Jeg følger imidlertid fortsatt med på hva Fjellreven sysler med. Jeg har gått inn på deres nettbutikk. Jeg talte antall kombinasjoner farver/modeller bare i bukser. Jeg talte over 70, sytti! Og så kan du gange 70 med alle størrelsene i hver farve og modell!
Ingen butikk som er avhengig av omsetningshastighet og volum kan være med på dette. Så la oss si at du er en trofast forhandler som jeg var i mange år. Du kan bare ha inne en liten brøkdel av Fjellrevens buksemodeller og farver. Så kommer det en mulig kunde og prøver bukse i en spesiell modell. Kunden finner riktig størrelse, men forhandleren har bare den mest solgte farve på lager. Kunden takker, går hjem og sjekker på nettet alle farvemulighetene og finner sin farve. Bestiller på nettet og får den levert på døren omtrendt dagen etter.
Denne problemstillingen gjelder alle produsenter av alt-mulig. Også biler!
Så sitter vi alle der og klikker, og sakte og sikkert dør den sosiale dimensjon vedrørende detaljhandelen ut. Så blir det hele etterhvert en graut og ikke en eneste ekte opplevelse og ingen minner tilbake. Det blir bare prislapper og rabatter og tilslutt en (totalt sett) himmelhøy pris å betale. Jeg ber ingenlunde for min syke mor. Jeg har manøvrert meg inn i en helt spesiell variant av framtidens underholdningsbransje med noko (mye!!!) attåt. For alle parter!
lørdag 22. februar 2014
New Zealand, København, Malmø, Stavanger, Egersund
New Zealand består av to øyer, Sørøya og Nordøya. De er to helt forskjellige land hva angår både folk og natur. Hvor til de grader forskjellig de er , fikk jeg et klart bevis for i går i Skavland på fredag i NRK. Den imponerende bråvoksne kvinneliger artisten (17 år) som nettopp hadde vunnet en Grammy, uttalte at "hun aldri hadde sett snø" før hun kom til Sverige. Nordøya (som hun kommer fra) er en vulkanøy med middelhavstemperatur med like mye snø som Saudi-Arabia. Sørøya har mange isbreer og fjell på over 3000 m.o.h. Mount Cook er det høyeste med imponerende 3754 m.o.h. , 1286 m høyere enn Galdhøpiggen! Og her hadde damen ikke vært, på tross av at en ikke alt for bredt sund skiller disse to øyene.
Personlig har jeg inntil nå vært 4 ganger på Sørøya og opplevd snø nesten hver gang. Den sydligste byen på Sørøya heter Invercargill. Der kom jeg i prat med en kelner som uttalte "at menneskene på Nordøya vet ikke en gang at vi eksisterer her nede!" Nettopp!! Sørøya er "utkanten" i New Zealand med kun 1 million innbyggere i et land med rundt 4,5 millioner tilsammen. Av disse bor snart 2 millioner i Auckland alene.
Til sammenlikning vil jeg dra inn København og Malmø. Det er bare et sund (som skiller) disse nordiske byer. Ved en undersøkelse nylig uttalte mer enn 80 % (hvis jeg husker rett) av københavnerne at de aldri hadde vært i Malmø. Selvfølgelig - de mondene københavnere har ikke tid til å bruke på "bøndene" i Malmø i Sverige.
Jeg sitter også med en sterk følelse av at minst 80 % av Stavangers befolkning aldri har vært i Egersund. Jeg sitter med like sterk følelse av at 80 % av egersunderne aldri har vært i Hovsherad i Lund.
Hvor vil jeg hen med disse sammenlikningene? Det nærmeste nabolag er oss mye mentalt fjernere enn Syden og andre fjerne steder. Jeg kan bare se på mine egne geografiske erfaringer. Sydney er en av storbyene i verden som jeg har fullt ut adoptert som "min hjemby". Det samme med Vancouver, Seattle, San Francisco, New York og Cape Town eksempelvis. Steinkjær, Levanger og Namsos derimot- det er byer som ligger langt utenfor mitt univers.
Noen som kjenner igjen problemstilingen?
Personlig har jeg inntil nå vært 4 ganger på Sørøya og opplevd snø nesten hver gang. Den sydligste byen på Sørøya heter Invercargill. Der kom jeg i prat med en kelner som uttalte "at menneskene på Nordøya vet ikke en gang at vi eksisterer her nede!" Nettopp!! Sørøya er "utkanten" i New Zealand med kun 1 million innbyggere i et land med rundt 4,5 millioner tilsammen. Av disse bor snart 2 millioner i Auckland alene.
Til sammenlikning vil jeg dra inn København og Malmø. Det er bare et sund (som skiller) disse nordiske byer. Ved en undersøkelse nylig uttalte mer enn 80 % (hvis jeg husker rett) av københavnerne at de aldri hadde vært i Malmø. Selvfølgelig - de mondene københavnere har ikke tid til å bruke på "bøndene" i Malmø i Sverige.
Jeg sitter også med en sterk følelse av at minst 80 % av Stavangers befolkning aldri har vært i Egersund. Jeg sitter med like sterk følelse av at 80 % av egersunderne aldri har vært i Hovsherad i Lund.
Hvor vil jeg hen med disse sammenlikningene? Det nærmeste nabolag er oss mye mentalt fjernere enn Syden og andre fjerne steder. Jeg kan bare se på mine egne geografiske erfaringer. Sydney er en av storbyene i verden som jeg har fullt ut adoptert som "min hjemby". Det samme med Vancouver, Seattle, San Francisco, New York og Cape Town eksempelvis. Steinkjær, Levanger og Namsos derimot- det er byer som ligger langt utenfor mitt univers.
Noen som kjenner igjen problemstilingen?
tirsdag 18. februar 2014
Oppskriften på riktig smurte ski
I min tid i sportsbransjen har jeg smurt og montert noen hundretalls par med ski. Det jeg lærte i laboratoriumet hos Elan i Slovenia (den gang Jugoslavia) i 1976, sitter som spikret med ildskrift inne i meg. De to "professorer" i hvite lagerfrakker prentet inn i meg følgende: "Det er ikke snøen du glir over, men på en hinne av vann!"
Disse fagfolkene opplyste at du måtte ha rett glidesmørning i forhold til snøens hardhet for å produsere den riktige friksjon- som igjen "produserte" en vannhinne. Så enkelt er det.. En annen avgjørende faktor er spennet i skiene. En person som veier 100 kilo må ha stivere ski enn en som veier 70 kilo. Forskjell i styrken på lårmuskulaturen spiller også inn.
Alle Elan ski jeg solgte ble først kontrollert med at kjøperen stilte seg opp på skiene som lå på en vadret (helt plan) benk. Så førte jeg et papir under midten av skiene og tusjet hvor festesonen begynte og sluttet. Glidesonen påførte jeg voks med et strykejern og siklet bort overflødig voks etterpå. Festesonen måtte kjøper smøre sjøl utfra temperatur. Resultatet var en utrolig glid i skiene. Det samme skjedde med Madshus.
Når det uttales fra eksperthold (denne gang svensker) at det er ikke smøringen i skiene som er viktig, men derimot strukturen, så henger jeg ikke helt med. Så kan man jo bare kutte ut alt det som heter smørning!
Den skandalen med den totale bom for det norske smørere nå i Sotchi, må jo gjøre at "vanlige" skiløper aldri mer vil føle seg "dumme" når de bommer på smøringen.
Dette med strukturer og det "aller siste i spesialsmøringer" har gjordt hele problematikken rundt skiløping for "den vanlige søndagsløper" unødvendig komplisert. Det holder med festesmørning for enten bløt eller tørr snø og universal glider (lilla). Nå henvender jeg meg til de som først og fremst skal nyte en koselig og opplevelsesrik skitur! Smørefrie ski er også et godt valg.
Men- utfra min årelange erfaring- er det en faktor som er den samme for alle skiløpere- og det er at du har riktig spenst (stivhet) i skiene utfra din vekt og ferdighetsnivå. Jeg kan ikke forstå annet enn at her syndes det noe aldeles veldig. Skal alt være så "billig,billig" (den nye folkereligionen), så kan du ende opp med at "det billige utstyret" blir deg meget dyrt ettersom det ikke er tilpasset ditt behov, og derfor er bortkastede penger. Kjøp ski hos de som kan ski.
Jeg skal tilslutt sammenlikne fluefiskeren som har fått dilla på fluebinding, med fantomene med flere smørekufferter. Den type fluefiskere skifter hobby umerkelig. Det er ikke viktig å fiske, men meget viktig at du binder den perfekte flue!
Så og med smørefantomene. Det er ikke viktig med en koselig skitur, men derimot at du har etter timers testing og feiling funnet fram til den "perfekte" miks av skismørning, helst 20 sorter blandet sammen. Deretter suser du ut i løypa i kondomdress og brøler " løype" av full hals. Her skal virkelig Kari og Ola, pluss unger, få erfare en proff i løypa.
Det er de samme typer som skremmer familien som om sommeren er ute på sykkeltur. "Unna, her kommer jeg. Og jeg har wattmåler i sykkelbuksen til kr. 10000,00". Og om vinteren smører jeg skiene med pulver som koster tusen kroner grammet. Oppfattet?"
Disse fagfolkene opplyste at du måtte ha rett glidesmørning i forhold til snøens hardhet for å produsere den riktige friksjon- som igjen "produserte" en vannhinne. Så enkelt er det.. En annen avgjørende faktor er spennet i skiene. En person som veier 100 kilo må ha stivere ski enn en som veier 70 kilo. Forskjell i styrken på lårmuskulaturen spiller også inn.
Alle Elan ski jeg solgte ble først kontrollert med at kjøperen stilte seg opp på skiene som lå på en vadret (helt plan) benk. Så førte jeg et papir under midten av skiene og tusjet hvor festesonen begynte og sluttet. Glidesonen påførte jeg voks med et strykejern og siklet bort overflødig voks etterpå. Festesonen måtte kjøper smøre sjøl utfra temperatur. Resultatet var en utrolig glid i skiene. Det samme skjedde med Madshus.
Når det uttales fra eksperthold (denne gang svensker) at det er ikke smøringen i skiene som er viktig, men derimot strukturen, så henger jeg ikke helt med. Så kan man jo bare kutte ut alt det som heter smørning!
Den skandalen med den totale bom for det norske smørere nå i Sotchi, må jo gjøre at "vanlige" skiløper aldri mer vil føle seg "dumme" når de bommer på smøringen.
Dette med strukturer og det "aller siste i spesialsmøringer" har gjordt hele problematikken rundt skiløping for "den vanlige søndagsløper" unødvendig komplisert. Det holder med festesmørning for enten bløt eller tørr snø og universal glider (lilla). Nå henvender jeg meg til de som først og fremst skal nyte en koselig og opplevelsesrik skitur! Smørefrie ski er også et godt valg.
Men- utfra min årelange erfaring- er det en faktor som er den samme for alle skiløpere- og det er at du har riktig spenst (stivhet) i skiene utfra din vekt og ferdighetsnivå. Jeg kan ikke forstå annet enn at her syndes det noe aldeles veldig. Skal alt være så "billig,billig" (den nye folkereligionen), så kan du ende opp med at "det billige utstyret" blir deg meget dyrt ettersom det ikke er tilpasset ditt behov, og derfor er bortkastede penger. Kjøp ski hos de som kan ski.
Jeg skal tilslutt sammenlikne fluefiskeren som har fått dilla på fluebinding, med fantomene med flere smørekufferter. Den type fluefiskere skifter hobby umerkelig. Det er ikke viktig å fiske, men meget viktig at du binder den perfekte flue!
Så og med smørefantomene. Det er ikke viktig med en koselig skitur, men derimot at du har etter timers testing og feiling funnet fram til den "perfekte" miks av skismørning, helst 20 sorter blandet sammen. Deretter suser du ut i løypa i kondomdress og brøler " løype" av full hals. Her skal virkelig Kari og Ola, pluss unger, få erfare en proff i løypa.
Det er de samme typer som skremmer familien som om sommeren er ute på sykkeltur. "Unna, her kommer jeg. Og jeg har wattmåler i sykkelbuksen til kr. 10000,00". Og om vinteren smører jeg skiene med pulver som koster tusen kroner grammet. Oppfattet?"
lørdag 15. februar 2014
Den teknologiske utviklings uhyggelige dimensjon
For rundt 25 år siden hadde jeg en interessant samtale med en gardbruker rundt 10 år eldre enn meg. Han hadde en kommentar til den teknologiske utvikling generelt, inklusive revolusjonen innen landbruket. Og den har jeg aldri glemt. "Den teknologiske utvikling er et race uten målstrek!!"
Og denne utvikling produserer masse vinnere og masse tapere. Det seriøse magasin Time hadde nettopp en artikkel som tok for seg hva konsekvensene av tekno-utviklingen ville bli det neste tiår. Undersøkelsen var gjennomført av Mc Kinsey Global Institute. Instituttet regner med at så mange som 230 (tohundreogtredve) millioner kontorjobber vil bli overflødige grunnet at computerne tar over og gjør den samme jobben billigere, mer effektivt og er på arbeid hele døgnet.
Det er bare å sammenlikne med hva som har skjedd i banksektoren, hvor nettbank har overflødiggjordt millioner av bankfunksjonærer over hele kloden. Vi bankkunder er de store vinnere. Som et datafossil klarer jeg faktisk å bruke nettbank med den største selvfølge. Å gå i en bank for å betale regninger ville vært som å gå tilbake hest-og kjerre samfunnet. Du kan sjekke dine kontoer og betale dine regninger døgnet rundt! Og det kan du gjøre fra din egen stol!
Taperne er jo de bankansatte, og ikke minst den sosiale utvekslingen mellom kunde og ansatt. Og det er teknologiens prislapp! Et stadig mer effektivt, tidspresset og fremmedgjordt samfunn. Et samfunn hvor vi vet prislappen og rabatten på alt, og verdien av ingenting!
Et annet- og trist- resultat av den teknologiske utvikling er at vi er nå snart tilbake til det ekstreme klassesamfunnet som vi hadde den gang adel og kirke regjerte "den store fattige almuen".
Vi ser at nå er adel og kirke er blitt erstattet av toppbyråkrater, finansfolk og eierne av de store konsernene. De siste er blitt styrtrike, mens middelklassen nå langsomt blir utryddet av teknologien og ender opp i den store sekken kallet "den økonomiske underklasse". Middelstanden sammen med vanlige lønnstakere er de store tapere. Ikke bare har deres kjøpekraft blitt gradvis redusert de siste tiår, vanlige lønnsmotager har ikke lenger råd til å kjøpe seg en anstendig bolig. Vi behøver ikke reise lenger enn til Stavanger-regionen for å få dette bekreftet. Det samme skjer i de amerikanske, kinesiske og australske storbyer pluss verden rundt.
Så derfor, bor du i distriktene i Norge- få deg et fagbrev eller en utdannelse det er bruk for. Da er du garantert den maksimalt positive kombinasjon av livskvalitet. En lønn du kan leve av, og samtidig gi deg grunnlag for å få egen bolig. Og så får du tid til å oppleve fuglesangen om våren og reise ut på en ubeferdet vei og oppleve stjernehimmelen. De virkelige verdier og kvaliteter kjennetegnes ved at de ikke er til salgs for alle de milliarder dollar som finnes i verden.
Ha en strålende helg med maksimal konstruktiv og offensiv livslyst! Det kan gi interessante resultater!
Og denne utvikling produserer masse vinnere og masse tapere. Det seriøse magasin Time hadde nettopp en artikkel som tok for seg hva konsekvensene av tekno-utviklingen ville bli det neste tiår. Undersøkelsen var gjennomført av Mc Kinsey Global Institute. Instituttet regner med at så mange som 230 (tohundreogtredve) millioner kontorjobber vil bli overflødige grunnet at computerne tar over og gjør den samme jobben billigere, mer effektivt og er på arbeid hele døgnet.
Det er bare å sammenlikne med hva som har skjedd i banksektoren, hvor nettbank har overflødiggjordt millioner av bankfunksjonærer over hele kloden. Vi bankkunder er de store vinnere. Som et datafossil klarer jeg faktisk å bruke nettbank med den største selvfølge. Å gå i en bank for å betale regninger ville vært som å gå tilbake hest-og kjerre samfunnet. Du kan sjekke dine kontoer og betale dine regninger døgnet rundt! Og det kan du gjøre fra din egen stol!
Taperne er jo de bankansatte, og ikke minst den sosiale utvekslingen mellom kunde og ansatt. Og det er teknologiens prislapp! Et stadig mer effektivt, tidspresset og fremmedgjordt samfunn. Et samfunn hvor vi vet prislappen og rabatten på alt, og verdien av ingenting!
Et annet- og trist- resultat av den teknologiske utvikling er at vi er nå snart tilbake til det ekstreme klassesamfunnet som vi hadde den gang adel og kirke regjerte "den store fattige almuen".
Vi ser at nå er adel og kirke er blitt erstattet av toppbyråkrater, finansfolk og eierne av de store konsernene. De siste er blitt styrtrike, mens middelklassen nå langsomt blir utryddet av teknologien og ender opp i den store sekken kallet "den økonomiske underklasse". Middelstanden sammen med vanlige lønnstakere er de store tapere. Ikke bare har deres kjøpekraft blitt gradvis redusert de siste tiår, vanlige lønnsmotager har ikke lenger råd til å kjøpe seg en anstendig bolig. Vi behøver ikke reise lenger enn til Stavanger-regionen for å få dette bekreftet. Det samme skjer i de amerikanske, kinesiske og australske storbyer pluss verden rundt.
Så derfor, bor du i distriktene i Norge- få deg et fagbrev eller en utdannelse det er bruk for. Da er du garantert den maksimalt positive kombinasjon av livskvalitet. En lønn du kan leve av, og samtidig gi deg grunnlag for å få egen bolig. Og så får du tid til å oppleve fuglesangen om våren og reise ut på en ubeferdet vei og oppleve stjernehimmelen. De virkelige verdier og kvaliteter kjennetegnes ved at de ikke er til salgs for alle de milliarder dollar som finnes i verden.
Ha en strålende helg med maksimal konstruktiv og offensiv livslyst! Det kan gi interessante resultater!
fredag 14. februar 2014
Yrkesutdannelse beste forsikring mot ledighet
Som særdeles samfunnsengasjert borger aner jeg nå "en stormannsgal vind" som blåser over landets utdanningssystem. Nå skal "alle" utdanne seg til "finere" stillinger hvor man slipper å skitne til hendene. Den slags "mindreverdig" virksomhet kan vi overlate til "polakkene"
Derfor er det for meg personlig særdeles gledelig å lese en rapport i dagens ærverdige Aftenposten når det gjelder risikoen for arbeidsledighet blandt de unge. Konklusjonen må for mange være aldeles oppsiktsvekkende: Vinnerne ved 25 års alder er de faglærte- de får både i pose og sekk. De har så godt som full sysselsetting og de er de 25-åringene som tjener aller best.
Taperne er de som ikke fullfører videregående skole. Det ligger jo i dagen at med et samfunn som krever mer og mer "avansert kunnskap" på alle arbeidsplasser vil vi få mange tapere i framtiden.
Blandt de med kun grunnskole som høyeste utdanning var sysselsettingen 66 prosent og hele 95 prosent for de med fagbrev! Interessant var det også at arbeidserfaring er særdeles viktig. Så det betyr at en skoletrøtt elev som kommer seg ut tidlig i arbeid "på gølvet" og får fortløpende "utdannelse" av bedriften, ligger uendelig mye bedre an enn en teorietisk meget intelligent "evighetsstudent" som har problemer med å skifte en lyspære!
Fra mitt ståsted er det norske utdannelses-system en konstant vandrende katastrofe. Det masseproduserer tapere. Årsaken til at det er kjørt i grøfta er en ekstrem inflasjon i antallet paragraf-ridende byråkrater på bekostning av den "kompetente, idealistiske, menneskelige læreren". Det mest forskrekkelige er jo at læreryrket nå har fått så lav status at de virkelig dyktige lærere nå skygger banen. Det blir for mye skjemavelde.
Et yrke som det tydeligvis er meget fornuftig å satse på, i tillegg til fagbrev, er siviløkonom. Ifølge mine opplysninger er disse fremsynte studenter så ettertraktede at de blir "headhuntet" før de er ferdige med utdannelsen.
Min egen utdannelse innskrenket seg til å gå på en "religions-rasistisk" sekteskole, middelskolen og handelsskole på Bryne. Den eneste samlede lærdom fra disse tre skoler jeg har hatt nytte av i livet senere er dette. På sekteskolen lærte jeg skikkelig norsk. På realskolen lærte jeg tysk og engelsk.
Det jeg lærte på handelsskolen er hvordan man skulle være kledd når man (som mann) sto bak en disk. Kjemmet hår, skjorte, slips og blyantene skulle være sirlig satt opp i rekke på butikkfrakkens lomme. Og så skulle man tiltale kundene (som man ikke kjente personlig meget godt) med tiltalen DE. I øvrig skulle man beflitte seg på å bruke en meget behagelig, lavmælt og dannet tale. En slik figur hadde jo vært et storartet innslag i et revynummer av i dag.
Personlig har jeg hver eneste dag i mitt ikke selvvalgte yrkesliv syndet mot alle disse påbud. Jeg har stor sans for SV-politikeren som uttalte: "Idioten som oppfant slipset, burde vært skutt!"
Derfor er det for meg personlig særdeles gledelig å lese en rapport i dagens ærverdige Aftenposten når det gjelder risikoen for arbeidsledighet blandt de unge. Konklusjonen må for mange være aldeles oppsiktsvekkende: Vinnerne ved 25 års alder er de faglærte- de får både i pose og sekk. De har så godt som full sysselsetting og de er de 25-åringene som tjener aller best.
Taperne er de som ikke fullfører videregående skole. Det ligger jo i dagen at med et samfunn som krever mer og mer "avansert kunnskap" på alle arbeidsplasser vil vi få mange tapere i framtiden.
Blandt de med kun grunnskole som høyeste utdanning var sysselsettingen 66 prosent og hele 95 prosent for de med fagbrev! Interessant var det også at arbeidserfaring er særdeles viktig. Så det betyr at en skoletrøtt elev som kommer seg ut tidlig i arbeid "på gølvet" og får fortløpende "utdannelse" av bedriften, ligger uendelig mye bedre an enn en teorietisk meget intelligent "evighetsstudent" som har problemer med å skifte en lyspære!
Fra mitt ståsted er det norske utdannelses-system en konstant vandrende katastrofe. Det masseproduserer tapere. Årsaken til at det er kjørt i grøfta er en ekstrem inflasjon i antallet paragraf-ridende byråkrater på bekostning av den "kompetente, idealistiske, menneskelige læreren". Det mest forskrekkelige er jo at læreryrket nå har fått så lav status at de virkelig dyktige lærere nå skygger banen. Det blir for mye skjemavelde.
Et yrke som det tydeligvis er meget fornuftig å satse på, i tillegg til fagbrev, er siviløkonom. Ifølge mine opplysninger er disse fremsynte studenter så ettertraktede at de blir "headhuntet" før de er ferdige med utdannelsen.
Min egen utdannelse innskrenket seg til å gå på en "religions-rasistisk" sekteskole, middelskolen og handelsskole på Bryne. Den eneste samlede lærdom fra disse tre skoler jeg har hatt nytte av i livet senere er dette. På sekteskolen lærte jeg skikkelig norsk. På realskolen lærte jeg tysk og engelsk.
Det jeg lærte på handelsskolen er hvordan man skulle være kledd når man (som mann) sto bak en disk. Kjemmet hår, skjorte, slips og blyantene skulle være sirlig satt opp i rekke på butikkfrakkens lomme. Og så skulle man tiltale kundene (som man ikke kjente personlig meget godt) med tiltalen DE. I øvrig skulle man beflitte seg på å bruke en meget behagelig, lavmælt og dannet tale. En slik figur hadde jo vært et storartet innslag i et revynummer av i dag.
Personlig har jeg hver eneste dag i mitt ikke selvvalgte yrkesliv syndet mot alle disse påbud. Jeg har stor sans for SV-politikeren som uttalte: "Idioten som oppfant slipset, burde vært skutt!"
onsdag 12. februar 2014
Melkespann i barnevogn mot avkjøling i bekken
Dressmagasinet i Egersund har et magisk bilde av Terlandskloppen og Gyaaksla i sin vel-assorterte herrebutikk. Foran bildet står to melkespann. Da jeg betraktet disse kulturminner i dag, spilte min innvendige tape seg tilbake til tidlig 1950-tall i en bondesivilisasjon som kun lever i minnet på oss som var siste generasjon til å oppleve- og delta- i det aller siste kapitel.
Vi melket kyrne for hånd og tømte melken fra bøtte over i melkespann. Om høsten og vinteren stod spannene på varierende steder rundt tunet, avhengig av utetemperatur, for a ha den rette kjøling på melken. Om sommeren , derimot, da var det avkjøling i bekken som gjaldt. Og bekken hadde gitt navn til det lille dalføret rundt 200 meter i svingete utforbakke fra fjoset. Og dalen het Bekkjadalen.
På bekkens flate parti i overgangen av flate øvre Bekkjadalsegrå og bratte nedre Bekkjadalsegrå (Bekkedals-eng) hadde good old uncle Sigvart konstruert en dam for melkespannene. Den første tid på Hovland (Helleland) brukte Sigvart en slags tralle til transport fra fjos til dammen om sommeren. Men så ble det hos min fader (solgte barnevogner,sykler m.m.m.) byttet inn en brukt barnevogn mot en ny sykkel.
Jeg så jo at Sigvart hadde litt problemer med å balansere melkespannene på trallen. Og så fikk jeg en glup ide. Denne brukte barnevognen måtte jo være perfekt til å frakte melkespannene ned til avkjøling i bekken! Etter hestehandling med min fader havnet barnevognen på Hovland. Jeg demonstrerte først for Sigvart på det flate tunet hvordan spannene sto fjellstøtt i barnevognen. Sigvart var litt skeptisk til å begynne med. Han var jo en mann, og i de år var det aldeles utenkelig at et ekte mannfolk skulle trille barnevogn!! Uansett hva som befant seg oppi vognen!
Men- det gikk seg til etterhvert! Og Sigvart bak barnevognen, med melkespannene, på vei mot Bekkjadalen sommerstid, tilhører de virkelig magiske minner fra denne menneskelige og opplevelsesrike sivilisasjon.
Jeg ser han i skrivende stund for meg- med pipe , hatt, fjos-sko og skrukkete ullsokker. So, good old Sigvart! Hvor enn du måtte være, you will never walk alone. Jeg går side og side med deg ned langs minnenes strekning. Bak barnevognen!!
Vi melket kyrne for hånd og tømte melken fra bøtte over i melkespann. Om høsten og vinteren stod spannene på varierende steder rundt tunet, avhengig av utetemperatur, for a ha den rette kjøling på melken. Om sommeren , derimot, da var det avkjøling i bekken som gjaldt. Og bekken hadde gitt navn til det lille dalføret rundt 200 meter i svingete utforbakke fra fjoset. Og dalen het Bekkjadalen.
På bekkens flate parti i overgangen av flate øvre Bekkjadalsegrå og bratte nedre Bekkjadalsegrå (Bekkedals-eng) hadde good old uncle Sigvart konstruert en dam for melkespannene. Den første tid på Hovland (Helleland) brukte Sigvart en slags tralle til transport fra fjos til dammen om sommeren. Men så ble det hos min fader (solgte barnevogner,sykler m.m.m.) byttet inn en brukt barnevogn mot en ny sykkel.
Jeg så jo at Sigvart hadde litt problemer med å balansere melkespannene på trallen. Og så fikk jeg en glup ide. Denne brukte barnevognen måtte jo være perfekt til å frakte melkespannene ned til avkjøling i bekken! Etter hestehandling med min fader havnet barnevognen på Hovland. Jeg demonstrerte først for Sigvart på det flate tunet hvordan spannene sto fjellstøtt i barnevognen. Sigvart var litt skeptisk til å begynne med. Han var jo en mann, og i de år var det aldeles utenkelig at et ekte mannfolk skulle trille barnevogn!! Uansett hva som befant seg oppi vognen!
Men- det gikk seg til etterhvert! Og Sigvart bak barnevognen, med melkespannene, på vei mot Bekkjadalen sommerstid, tilhører de virkelig magiske minner fra denne menneskelige og opplevelsesrike sivilisasjon.
Jeg ser han i skrivende stund for meg- med pipe , hatt, fjos-sko og skrukkete ullsokker. So, good old Sigvart! Hvor enn du måtte være, you will never walk alone. Jeg går side og side med deg ned langs minnenes strekning. Bak barnevognen!!
tirsdag 11. februar 2014
Post i Eikunda Amfi er framtiden.
Da jeg i morges var og hentet posten i min postbok for første gang på Eikunda Amfi, var plutselig i en brøkdel av et sekund, Egersund Postkontor historie. Sjeldent i mitt indre har "den nye tid" i en slik ekspressfart fortrengt "det som engang i var i hundre år".
Jeg forstår godt fortvilelseen og forvirringen hos de sympatiske og hjelpsomme damer som har tjent oss så trofast over disken gjennom mange år i Egersunds sentrums postkontor. De deler skjebne med millioner av andre trofaste arbeidstakere som har blitt innhentet av en gallopperende utvikling. Bare spør bankfunksjonærene! Og de tidligere ansatte hos Grøsfjeld!
Og når først postkontoret skulle flytte var, for meg, Eikund Amfi uten konkurranse. De har det som Postkontoret i sentrum ikke hadde. Plenty parkeringsplasser, lange åpningstider og et rikholdig vareutvalg under samme tak. Dette er perfekt for tidspressede moderne mennesker. Dette er en vinn-vinn situasjon for alle andre enn Egersund Sentrum som en arena for menneskelig aktivitet. Et steindødt sentrum vil bli enda dauere i så henseende.
Det er nå å håpe på at den mangfoldige Johan Aakre får gjennomslag for sine tanker om å fylle opp lokalet med konstruktiv aktivitet , iallefall i den utleieperioden Postvesenet fortsatt råder over.
Da postkontoret i sin tid flyttet til Eie støttet jeg dette fullt ut gjennom leserinnlegg. Jeg tenkte da fremtidsrettet og parkeringsvennlig. Sjelden har jeg den gang blitt så utskjelt, spesielt av flere forretningsdrivende i sentrum. Flere av dem driver ikke lenger forretning. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: " Hvis din forretningsmodell er så skjør, at du er helt nødt til å ha Postkontor i sentrum som drahjelp, da bør du legge ned med en eneste gang."
Julebyen, visefestivalen, ølfestivalen, bluesfestivalen og liknende kulturelle minneverdige aktiviteter er det som trengs for å få markedsført Egersund offensivt overfor resten av Rogaland. Alle disse tiltak har blitt satt i gang i løpet av de siste år. Hele denne tankegangen bør gjennomsyre de som skal drive vanlig detaljvirksomhet i Egersund sentrum i framtiden.
For mitt ståsted har det å kjøpe inn noen varer og henge dem på stativer med svære tilbudslapper et preg av fortid. Nå er det Facebook som gjelder! Jeg gjengir noe viktig fra kvalitetsmagasinet Kampanje: " Å skape gode opplevelser du ønsker å dele med andre-med andre ord - det du snakker om i morgen!"
I samme slengen skal jeg (nok en gang) ta med meg:" Men en ting vil aldri endre seg; behovet for den gode historien og den store ideen. For det er historiefortellingen og kreativiteten som skaper magien." Men hvor finner du magien i dagens butikker?
Da jeg vandret rundt 16 dager i Sydneys butikker, speidet jeg forgjeves etter den spesielle opplevelse. Fagbutikker er en annen skål. Der går du ikke inn for opplevelsen. Der går du inn for å oppleve kompetent faglig assistanse!
For meg er miksen for å få liv i Egersund i framtiden følgende. Kombinasjon av enestående opplevelsesbutikker og spisskompetente fagbutikker. Det er oppskriften! Så gjør det ingenting at postkontoret har flyttet inn i framtiden- fortsatt meget nær sentrum!
Jeg forstår godt fortvilelseen og forvirringen hos de sympatiske og hjelpsomme damer som har tjent oss så trofast over disken gjennom mange år i Egersunds sentrums postkontor. De deler skjebne med millioner av andre trofaste arbeidstakere som har blitt innhentet av en gallopperende utvikling. Bare spør bankfunksjonærene! Og de tidligere ansatte hos Grøsfjeld!
Og når først postkontoret skulle flytte var, for meg, Eikund Amfi uten konkurranse. De har det som Postkontoret i sentrum ikke hadde. Plenty parkeringsplasser, lange åpningstider og et rikholdig vareutvalg under samme tak. Dette er perfekt for tidspressede moderne mennesker. Dette er en vinn-vinn situasjon for alle andre enn Egersund Sentrum som en arena for menneskelig aktivitet. Et steindødt sentrum vil bli enda dauere i så henseende.
Det er nå å håpe på at den mangfoldige Johan Aakre får gjennomslag for sine tanker om å fylle opp lokalet med konstruktiv aktivitet , iallefall i den utleieperioden Postvesenet fortsatt råder over.
Da postkontoret i sin tid flyttet til Eie støttet jeg dette fullt ut gjennom leserinnlegg. Jeg tenkte da fremtidsrettet og parkeringsvennlig. Sjelden har jeg den gang blitt så utskjelt, spesielt av flere forretningsdrivende i sentrum. Flere av dem driver ikke lenger forretning. Da tenkte jeg i mitt stille sinn: " Hvis din forretningsmodell er så skjør, at du er helt nødt til å ha Postkontor i sentrum som drahjelp, da bør du legge ned med en eneste gang."
Julebyen, visefestivalen, ølfestivalen, bluesfestivalen og liknende kulturelle minneverdige aktiviteter er det som trengs for å få markedsført Egersund offensivt overfor resten av Rogaland. Alle disse tiltak har blitt satt i gang i løpet av de siste år. Hele denne tankegangen bør gjennomsyre de som skal drive vanlig detaljvirksomhet i Egersund sentrum i framtiden.
For mitt ståsted har det å kjøpe inn noen varer og henge dem på stativer med svære tilbudslapper et preg av fortid. Nå er det Facebook som gjelder! Jeg gjengir noe viktig fra kvalitetsmagasinet Kampanje: " Å skape gode opplevelser du ønsker å dele med andre-med andre ord - det du snakker om i morgen!"
I samme slengen skal jeg (nok en gang) ta med meg:" Men en ting vil aldri endre seg; behovet for den gode historien og den store ideen. For det er historiefortellingen og kreativiteten som skaper magien." Men hvor finner du magien i dagens butikker?
Da jeg vandret rundt 16 dager i Sydneys butikker, speidet jeg forgjeves etter den spesielle opplevelse. Fagbutikker er en annen skål. Der går du ikke inn for opplevelsen. Der går du inn for å oppleve kompetent faglig assistanse!
For meg er miksen for å få liv i Egersund i framtiden følgende. Kombinasjon av enestående opplevelsesbutikker og spisskompetente fagbutikker. Det er oppskriften! Så gjør det ingenting at postkontoret har flyttet inn i framtiden- fortsatt meget nær sentrum!
mandag 10. februar 2014
Farvel Egersund Postkontor- og 11229 gårdsbruk
Idag var jeg innom for aller siste gang i min postboks lokalisert hos Egersund Postkontor i Torvgården. I morges sto med store bokstaver på forside av Stavanger Aftenblad at 112000 gårdsbruk var lagt ned i Norge siden 1969 fram til i dag. Det betyr rundt 250 daglig avviklede gardsbruk i Norge gjennom de siste 44 år! Og på de 43000 gardsbruk som er igjen produseres det mer mat enn på de 155000 gardsbruk i 1969! Jeg fikk følge fra innsiden avviklingen av det sosiale hest-og-kjerresamfunnet mot ferden mot sin siste solnedgang. Det var håpløst ueffektivt sammenliknet med i dag, men det var iallefall sosialt og ikke ensomt (som i dag!)
Effektivitetsutviklingen kjører igjennom samfunnet som et ekspresstog og griper radikalt inn i alle våre liv, enten du er gårdbruker eller jobber på postkontoret - og i det hele tatt. De som har knyttet sin idenditet til et spesielt (og utsatt) yrke kan gå harde tider i møte, økonomisk og psykologisk, og med svekket livskvalitet resten av sin tid på moder Jord.
Da jeg sist fredag, etter siste sjekk på SUS før hjerteklaff-operasjon i Bergen, vandret gjennom Stavanger sentrum for første gang siden høsten 2003 oppdaget jeg at lite hadde endret seg. Dagen var grå, og butikkene var stort sett de samme med det samme unødvendige og kjedelige vareutvalg i lokaler som du glemmer sekunder etter du forlater dem.
Enkelte kjente butikker gjennom generasjoner var borte og erstattet av burgersjapper og moteforretninger. Jeg er ikke i minste tvil om at de uavhengige -og frie- butikker som skal overleve framtiden må ha en miks av 50 % sosial-kulturell opplevelse og 50 % (ikke påtrengende) salgsvirksomhet. Pluss produkter og en setting som bare finnes der- in the whole world!
Jeg glemmer ikke det enorme tidligere postkontoret i Vancouver som dekker et helt kvartal i denne metropolen med rundt 4 millioner innbyggere. Nå brukes bare en brøkdel av gigantbygningen til posttjenester. Samme mønster så jeg i Hobart på Tasmania. Den veldige postkontor-bygning i sentrum var nå stykket opp i en mengde souvenir-butikker og liknende (unødvendig) dill.
At utviklingen går raskt gjør ingenting hvis du inne i deg har et bunnsolid anker i form av en urokkelig og medmenneskelig identitet. For å motvirke aldringsprosessen er (iallefall for meg ) den beste medisin å konstant prøve å følge med den generelle og raske utvikling i det samfunn du lever i. Da nytter det ikke med sentimental nostalgi om "at alt var så mye bedre før". Samfunnet var så langt fra bedre før! Nå har alle muligheten for å få seg skikkelig utdannelse. Det var bare forbeholdt de previligerte før. Og helst bare gutter.
Imidlertid er jeg enig med Per Fugelli. Det er alt for mye søt intethet og behagelig likegyldighet i dagens Norge- et Norge som mangler modige stemmer. Modige stemmer som ved jevne mellomrom ber dette overfladisk- gummisjel-amerikaniserte samfunn dra dit pepperen gror- og få folket til å tenke over to grunnleggende spørsmål:1. Når var du sist tilstede i eget liv? 2. Og hvor går du så hen med resten av dette ditt liv på moder Jord? Å leve er nemlig å tørre ta selvstendige og modige valg.
Effektivitetsutviklingen kjører igjennom samfunnet som et ekspresstog og griper radikalt inn i alle våre liv, enten du er gårdbruker eller jobber på postkontoret - og i det hele tatt. De som har knyttet sin idenditet til et spesielt (og utsatt) yrke kan gå harde tider i møte, økonomisk og psykologisk, og med svekket livskvalitet resten av sin tid på moder Jord.
Da jeg sist fredag, etter siste sjekk på SUS før hjerteklaff-operasjon i Bergen, vandret gjennom Stavanger sentrum for første gang siden høsten 2003 oppdaget jeg at lite hadde endret seg. Dagen var grå, og butikkene var stort sett de samme med det samme unødvendige og kjedelige vareutvalg i lokaler som du glemmer sekunder etter du forlater dem.
Enkelte kjente butikker gjennom generasjoner var borte og erstattet av burgersjapper og moteforretninger. Jeg er ikke i minste tvil om at de uavhengige -og frie- butikker som skal overleve framtiden må ha en miks av 50 % sosial-kulturell opplevelse og 50 % (ikke påtrengende) salgsvirksomhet. Pluss produkter og en setting som bare finnes der- in the whole world!
Jeg glemmer ikke det enorme tidligere postkontoret i Vancouver som dekker et helt kvartal i denne metropolen med rundt 4 millioner innbyggere. Nå brukes bare en brøkdel av gigantbygningen til posttjenester. Samme mønster så jeg i Hobart på Tasmania. Den veldige postkontor-bygning i sentrum var nå stykket opp i en mengde souvenir-butikker og liknende (unødvendig) dill.
At utviklingen går raskt gjør ingenting hvis du inne i deg har et bunnsolid anker i form av en urokkelig og medmenneskelig identitet. For å motvirke aldringsprosessen er (iallefall for meg ) den beste medisin å konstant prøve å følge med den generelle og raske utvikling i det samfunn du lever i. Da nytter det ikke med sentimental nostalgi om "at alt var så mye bedre før". Samfunnet var så langt fra bedre før! Nå har alle muligheten for å få seg skikkelig utdannelse. Det var bare forbeholdt de previligerte før. Og helst bare gutter.
Imidlertid er jeg enig med Per Fugelli. Det er alt for mye søt intethet og behagelig likegyldighet i dagens Norge- et Norge som mangler modige stemmer. Modige stemmer som ved jevne mellomrom ber dette overfladisk- gummisjel-amerikaniserte samfunn dra dit pepperen gror- og få folket til å tenke over to grunnleggende spørsmål:1. Når var du sist tilstede i eget liv? 2. Og hvor går du så hen med resten av dette ditt liv på moder Jord? Å leve er nemlig å tørre ta selvstendige og modige valg.
torsdag 6. februar 2014
Liv uten prøvelser er kun eksistens
Etter mitt korte opphold på SUS ser jeg nå at opplevelsen var en gedigen velsignelse i forkledning. Jeg ville ikke vært den foruten. De årene jeg nå monne ha igjen på kloden blir livsmessig mer intense enn forut for oppholdet. Min gode helse tar jeg aldri mer som en selvfølge. På mitt firemanns-rom på SUS var det en herre på kun 46 år som hadde det virkelig vondt. Han hadde vært der i "lange tider" grunnet virkelige hjerteproblemer. Han hadde hatt hjertestans , og for å livne han opp måtte personalet gå så hardt til verks, at ribbena brakk. Det igjen medførte at han måtte sitte i en stol hele tiden. Å ligge flatt i senga medførte uutholdelige smerter. Ettersom han virkelig var "tung" måtte han bruke gåstol. Når han kom hjem ante han ikke. Med mine snart 70 år på baken føler jeg meg som en tenåring i sammenlikning.
En annen hjertepasient (72 år) hadde hatt flere hjerteoperasjoner de siste 10 årene og var nokså redusert. Han fortalte meg noe interessant. Han var fra Hå og hadde kjørt melketank-bil rundt på gardene. Det var da han oppdaget den gjennomtrengende ensomheten blandt de moderne gardbrukere. De gikk der alene, kona var på jobb og ungene hadde helt andre planer enn å bli gardbruker. Han fortalte at de var så kontaktsjuke at de nærmest sprang etter tankbilen når han kjørte fra garden. Så den nye folkesjukdommen er ensomheten. Den kan redusere livskvaliteten i en grad så stor at det resulterer i at enkelte takker av på egen hånd.
For det er jo en kjent sak at teknologien skaper avstand mellom mennesker. I det 1950 talls bondesamfunn i Bjerkreim og Helleland som jeg levde opp i visste vi ikke om at det var noe som het ensomhet. Det var sosialt-intensivt så det holdt. Nå er den kulturen borte sammen med det sosialt-intense livet i Egersund på det samme 1950 tall. Som jeg sitter og blogger, er det så folketomt i gatene at man kan lure på om det har gått en kolera-epedemi. Det eneste butikkene er fulle av er rabattplakater i et desperat håp om å selge unødvendige produkter til folk som har "alt".
Oppholdet på SUS lærte meg noe annet. Nå må jeg få meg en iphone. Da jeg i hu og hast måtte til SUS sist tirsdag, sendte jeg en kort mail til min kjære datter som bor i Oslo og har fått drømmejobben som medlem av den faste jurist-stab i Statsnett. Godt betalt, bomsikker og inspirerende jobb til de grader. Jeg skrev at det var bare en rutinesjekk, men hun var på pletten tidlig torsdag. Sjefen hadde gitt henne beskjed om at det bare å reise på flekken og bruke den tid hun trengte. Dette til tross for at hun var engasjert i særdeles viktige og krevende kontraktforhanlinger. Du snakker om omsorg for personalet!!
Men med iphonen hadde hun kontakt med Oslo og deltok i kontraktforhandlingene fullt ut- pr. Iphone! Med den samme iphone fotograferte hun meg SUS sine nye og supersexy tøfler (lysegrønne) og delte bildet med kreti og pleti. Med den samme Iphone booked hun flybillett fra Sola osv. osv. Dette må jo være det mest fantastiske hjelpemiddel i menneskehetens historie.
For å slutte av denne gangen- når jeg nå med mine medfødte kvikke kroppsbevelsen fyker opp trappene som før, tar jeg det aldri mer som en selvfølge. Minnet om den "tungpustende perioden (60 % oksygenopptak) i januar 2014 sitter klistret i ryggmargen resten av min tid. Resten av min tid!!!!
En annen hjertepasient (72 år) hadde hatt flere hjerteoperasjoner de siste 10 årene og var nokså redusert. Han fortalte meg noe interessant. Han var fra Hå og hadde kjørt melketank-bil rundt på gardene. Det var da han oppdaget den gjennomtrengende ensomheten blandt de moderne gardbrukere. De gikk der alene, kona var på jobb og ungene hadde helt andre planer enn å bli gardbruker. Han fortalte at de var så kontaktsjuke at de nærmest sprang etter tankbilen når han kjørte fra garden. Så den nye folkesjukdommen er ensomheten. Den kan redusere livskvaliteten i en grad så stor at det resulterer i at enkelte takker av på egen hånd.
For det er jo en kjent sak at teknologien skaper avstand mellom mennesker. I det 1950 talls bondesamfunn i Bjerkreim og Helleland som jeg levde opp i visste vi ikke om at det var noe som het ensomhet. Det var sosialt-intensivt så det holdt. Nå er den kulturen borte sammen med det sosialt-intense livet i Egersund på det samme 1950 tall. Som jeg sitter og blogger, er det så folketomt i gatene at man kan lure på om det har gått en kolera-epedemi. Det eneste butikkene er fulle av er rabattplakater i et desperat håp om å selge unødvendige produkter til folk som har "alt".
Oppholdet på SUS lærte meg noe annet. Nå må jeg få meg en iphone. Da jeg i hu og hast måtte til SUS sist tirsdag, sendte jeg en kort mail til min kjære datter som bor i Oslo og har fått drømmejobben som medlem av den faste jurist-stab i Statsnett. Godt betalt, bomsikker og inspirerende jobb til de grader. Jeg skrev at det var bare en rutinesjekk, men hun var på pletten tidlig torsdag. Sjefen hadde gitt henne beskjed om at det bare å reise på flekken og bruke den tid hun trengte. Dette til tross for at hun var engasjert i særdeles viktige og krevende kontraktforhanlinger. Du snakker om omsorg for personalet!!
Men med iphonen hadde hun kontakt med Oslo og deltok i kontraktforhandlingene fullt ut- pr. Iphone! Med den samme iphone fotograferte hun meg SUS sine nye og supersexy tøfler (lysegrønne) og delte bildet med kreti og pleti. Med den samme Iphone booked hun flybillett fra Sola osv. osv. Dette må jo være det mest fantastiske hjelpemiddel i menneskehetens historie.
For å slutte av denne gangen- når jeg nå med mine medfødte kvikke kroppsbevelsen fyker opp trappene som før, tar jeg det aldri mer som en selvfølge. Minnet om den "tungpustende perioden (60 % oksygenopptak) i januar 2014 sitter klistret i ryggmargen resten av min tid. Resten av min tid!!!!
onsdag 5. februar 2014
Møte med helsevesenet- del 2
Ole Gunnar rekvirerte drosje omgående , og 10 minutter senere stå drosjen utenfor butikken, betjent av en meget utadvent dame fra Klepp. Hun hadde nettopp levert en pasient i Årstaddalen.
Turen inn til SUS var en fornøyelse takket være den meget underholdende drosjesjåfør.
Jeg ble kjørt til akutten og betalte en egenandel på kun 135 kr. Etter et kvarters ventetid kom første eksemplar av engleflokken(sykepleierne). Hun geleidet meg inn til første "operasjonsrom" hvor allverdens elektriske kontakter ble plantet på mitt legeme. Jeg følte en 100% trygghet og behagelighet fra første stund. De ble foretatt fotografier av hjertet utenfra som konkluderte med at en løs hjerteklapp forårsaket lekkasje og vann-opphoping i lungen.
Etter noe venting ble jeg + seng "kjørt" opp til mitt "hjem" de neste fem døgn. Det var et firemannsrom, og ettersom jeg ikke er den sureste Vår Herre har skapt, ble det humørfyllt stemning i rommet fra første øyeblikk. Torsdag kom englene inn og fikk meg til å svelge en slags slange som skulle fotografere hjertet fra "innsiden". Det gikk greit- etter tredje forsøk!
Så var planen at jeg på fredag skulle gjennom "angus-operasjonen". Det innebærer at et meeeget avansert apparat skal sjekke om det finnes noen som helst innsnevring av blodårene. Fantastiske greier! Det kjøres inn en" metallslange" ved håndleddet og direkte til hjertet og kontrastveske sprøytes inn.
Alt var klarert med "slange" gjennom junior til blæren for å hindre urinering under operasjonen. Så kom den ene av englene ( hun snakket meeeget pen Eganes-stavangersk) inn og fortalte at "de håpet at jeg kunne bli undersøkt i dag, men grunnet uventede omstendigheter, kunne de ikke garantere noe som helst." Det endte med at den pent-snakkende damen kom inn litt senere , vridde hendene og "beklaget" på det sterkeste. Jeg måtte vente til mandag.
Jeg fikk fjernet slangen til blæren og fant ut at jeg måtte gi engleflokken litt støtte. Jeg gikk ut i resepsjonen og fortalte de 5-6 damer at denne utsettelsen var for meg egentlig en luksussituasjon. Hvis jeg hadde vært værfast på en flyplass i New York noen dager- da hadde jeg hatt en utfordring! Men her!
Egen seng, god mat og en gjeng med engler rundt meg som passet på meg helet tiden. Kunne ikke bedre ha det. Utsettelsen passet meg egentlig bra. Det ble en langweekend med masse betryggende tester utført av engleflokken. Angus-operasjonen viste at det fantes ikke en eneste blokkert blodåre i hele skrotten. Alle andre tester var også betryggende. Skulle jeg først ha EU-kontroll var det like greit å gjøre det ettertrykkelig.
Så min konklusjon etter oppholdet på SUS er at vi har et helsevesen befolket av mennesker som vil deg alt vel og springer livet av seg for at så skal skje. Så har noen "surpomper" noe å klage på i så måte, må de rette kritikken mot systemet og aldeles ikke mot de ansatte som virkelig står på med en arbeidsmoral og innsatsvilje som ikke er altfor utbredt i dagens bortskjemte ego-samfunn.
Takk til dere alle på SUS for strålende omsorg. Jeg skal huske dere resten av min tid på moder jord.
Turen inn til SUS var en fornøyelse takket være den meget underholdende drosjesjåfør.
Jeg ble kjørt til akutten og betalte en egenandel på kun 135 kr. Etter et kvarters ventetid kom første eksemplar av engleflokken(sykepleierne). Hun geleidet meg inn til første "operasjonsrom" hvor allverdens elektriske kontakter ble plantet på mitt legeme. Jeg følte en 100% trygghet og behagelighet fra første stund. De ble foretatt fotografier av hjertet utenfra som konkluderte med at en løs hjerteklapp forårsaket lekkasje og vann-opphoping i lungen.
Etter noe venting ble jeg + seng "kjørt" opp til mitt "hjem" de neste fem døgn. Det var et firemannsrom, og ettersom jeg ikke er den sureste Vår Herre har skapt, ble det humørfyllt stemning i rommet fra første øyeblikk. Torsdag kom englene inn og fikk meg til å svelge en slags slange som skulle fotografere hjertet fra "innsiden". Det gikk greit- etter tredje forsøk!
Så var planen at jeg på fredag skulle gjennom "angus-operasjonen". Det innebærer at et meeeget avansert apparat skal sjekke om det finnes noen som helst innsnevring av blodårene. Fantastiske greier! Det kjøres inn en" metallslange" ved håndleddet og direkte til hjertet og kontrastveske sprøytes inn.
Alt var klarert med "slange" gjennom junior til blæren for å hindre urinering under operasjonen. Så kom den ene av englene ( hun snakket meeeget pen Eganes-stavangersk) inn og fortalte at "de håpet at jeg kunne bli undersøkt i dag, men grunnet uventede omstendigheter, kunne de ikke garantere noe som helst." Det endte med at den pent-snakkende damen kom inn litt senere , vridde hendene og "beklaget" på det sterkeste. Jeg måtte vente til mandag.
Jeg fikk fjernet slangen til blæren og fant ut at jeg måtte gi engleflokken litt støtte. Jeg gikk ut i resepsjonen og fortalte de 5-6 damer at denne utsettelsen var for meg egentlig en luksussituasjon. Hvis jeg hadde vært værfast på en flyplass i New York noen dager- da hadde jeg hatt en utfordring! Men her!
Egen seng, god mat og en gjeng med engler rundt meg som passet på meg helet tiden. Kunne ikke bedre ha det. Utsettelsen passet meg egentlig bra. Det ble en langweekend med masse betryggende tester utført av engleflokken. Angus-operasjonen viste at det fantes ikke en eneste blokkert blodåre i hele skrotten. Alle andre tester var også betryggende. Skulle jeg først ha EU-kontroll var det like greit å gjøre det ettertrykkelig.
Så min konklusjon etter oppholdet på SUS er at vi har et helsevesen befolket av mennesker som vil deg alt vel og springer livet av seg for at så skal skje. Så har noen "surpomper" noe å klage på i så måte, må de rette kritikken mot systemet og aldeles ikke mot de ansatte som virkelig står på med en arbeidsmoral og innsatsvilje som ikke er altfor utbredt i dagens bortskjemte ego-samfunn.
Takk til dere alle på SUS for strålende omsorg. Jeg skal huske dere resten av min tid på moder jord.
Mitt møte med det norske helsevesen
Jeg blogger ikke dette for å onanere mitt ego og sutre (nasjonalsporten) om mine "helseproblemer". Dette innslag er en takk til de omsorgsfulle engler som myldrer i det norske helsevesen.
I min næreste familie hadde jeg en mor fra Bjerkreim. Hun hadde en robust helse og hadde knapt gjennom sitt liv (82 år) hatt noen som helst kontakt med en lege. For henne var leger "fæle greier" som man helst skulle unngå som best man kunne. Denne innstilling smittet over på meg.
Min fader , derimot, var funksjonell invalid. Han hadde fått ødelagt sine lunger grunnet tuberkulose da han var tenåring. Det betydde lange sanatorium-opphold og regelsmessige, lange opphold i sengen hjemme. For utenforstående var han som alle andre og skjøttet sin profesjon som sjåførlærer fullt ut, det eneste yrke han kunne fungere i. For oss barna som opplevde han på nært hold, var han imidlertid en vandrende skrøpelighet som trengte "evigheter" opp trappene og laaange pauser pr. trappetrinn.
Derfor var jeg heldig som hadde arvet Bjerkreims-slektas robuste helsegrunnlag. Den eneste kontakt jeg , gjennom mitt liv, hadde hatt med norsk helsevesen var i to omganger å fjerne åreknuter for rundt 15 år siden. Det skjedde på sykehuset på Lagård og forløp effektivt og smertefritt.
Men så! 4.januar dette år opplevde jeg for første gang i mitt liv pusteproblemer. Jeg hadde problemer med å komme opp trappene i huset! Og på det paddeflate strekket mellom huset og mitt "andre hjem" Grand måtte jeg ha flere stopp underveis! Jeg forsto ingen ting. Og jeg som gjennom min barndom,ungdom og tidlige manndom hadde fløyet over Dalanes heier som en vind!
Jeg mistenkte at det kunne være lungebetennelse, og derfor kontaktet jeg min eventyrlig kompetente og ansvarlige fastlege, Ole Gunnar Jensenius. Da jeg ble innkalt til han første gangen,trengte jeg maaange stopp opp trappene i Lerviksgården til hans kontor i fjerde etasje.
Han undersøkte meg på kryss og tvers og konstanterte at surstoffopptaket var kun rundt 65 %. Det forklarte langt på vei pusteproblemene, for første gang i mitt fysisk aktive liv! Han fant noen ulyder i den ene lunge, noen surklelyder som tydet på oppsamling av vann. Men hvorfor?
Nå må jeg tilføye at jeg skulle hatt en "EU-sjekk" på det fysiske systemet for lenge siden. Men , i min kjære moders ånd, hadde jeg utsatt og utsatt det så lenge som mulig. Det feilte meg jo ingen ting!
Ole Gunnar sendte over en resept til apoteket vedrørende et minisurstoffapparat som jeg skulle bruke morgen og kveld for å innhalere og som skulle fjerne vannet i lungen.
Men, for sikkerhets skyld beordret Ole Gunnar meg sist onsdag opp til sjukehuset på Lagård for røntgen-undersøkelse. Han skulle stenge sitt kontor for resten av uken grunnet innstallering av helt nytt data-anlegg. Men, som den ekstremt ansvarlige fastlege han er, lovet han meg å komme inn på onsdag ettermiddag for å kommentere røntgenbildene.
1400 sto han i butikken med en meeeget bekymret mine. " Hvordan føler du deg?", spurte han. "Jeg føler meg som om jeg kjører en bil med håndbrekket på!", svarte jeg. " Du ser", sa han, "bildene viser en løs venstre hjerteklaff og mye vann i den ene lungen. Så hva gjør vi nå?" "Få meg inn på SUS, pronto! Her er det bare å takle situasjonen direkte og offensivt. Ingen didling og dadling!"
I min næreste familie hadde jeg en mor fra Bjerkreim. Hun hadde en robust helse og hadde knapt gjennom sitt liv (82 år) hatt noen som helst kontakt med en lege. For henne var leger "fæle greier" som man helst skulle unngå som best man kunne. Denne innstilling smittet over på meg.
Min fader , derimot, var funksjonell invalid. Han hadde fått ødelagt sine lunger grunnet tuberkulose da han var tenåring. Det betydde lange sanatorium-opphold og regelsmessige, lange opphold i sengen hjemme. For utenforstående var han som alle andre og skjøttet sin profesjon som sjåførlærer fullt ut, det eneste yrke han kunne fungere i. For oss barna som opplevde han på nært hold, var han imidlertid en vandrende skrøpelighet som trengte "evigheter" opp trappene og laaange pauser pr. trappetrinn.
Derfor var jeg heldig som hadde arvet Bjerkreims-slektas robuste helsegrunnlag. Den eneste kontakt jeg , gjennom mitt liv, hadde hatt med norsk helsevesen var i to omganger å fjerne åreknuter for rundt 15 år siden. Det skjedde på sykehuset på Lagård og forløp effektivt og smertefritt.
Men så! 4.januar dette år opplevde jeg for første gang i mitt liv pusteproblemer. Jeg hadde problemer med å komme opp trappene i huset! Og på det paddeflate strekket mellom huset og mitt "andre hjem" Grand måtte jeg ha flere stopp underveis! Jeg forsto ingen ting. Og jeg som gjennom min barndom,ungdom og tidlige manndom hadde fløyet over Dalanes heier som en vind!
Jeg mistenkte at det kunne være lungebetennelse, og derfor kontaktet jeg min eventyrlig kompetente og ansvarlige fastlege, Ole Gunnar Jensenius. Da jeg ble innkalt til han første gangen,trengte jeg maaange stopp opp trappene i Lerviksgården til hans kontor i fjerde etasje.
Han undersøkte meg på kryss og tvers og konstanterte at surstoffopptaket var kun rundt 65 %. Det forklarte langt på vei pusteproblemene, for første gang i mitt fysisk aktive liv! Han fant noen ulyder i den ene lunge, noen surklelyder som tydet på oppsamling av vann. Men hvorfor?
Nå må jeg tilføye at jeg skulle hatt en "EU-sjekk" på det fysiske systemet for lenge siden. Men , i min kjære moders ånd, hadde jeg utsatt og utsatt det så lenge som mulig. Det feilte meg jo ingen ting!
Ole Gunnar sendte over en resept til apoteket vedrørende et minisurstoffapparat som jeg skulle bruke morgen og kveld for å innhalere og som skulle fjerne vannet i lungen.
Men, for sikkerhets skyld beordret Ole Gunnar meg sist onsdag opp til sjukehuset på Lagård for røntgen-undersøkelse. Han skulle stenge sitt kontor for resten av uken grunnet innstallering av helt nytt data-anlegg. Men, som den ekstremt ansvarlige fastlege han er, lovet han meg å komme inn på onsdag ettermiddag for å kommentere røntgenbildene.
1400 sto han i butikken med en meeeget bekymret mine. " Hvordan føler du deg?", spurte han. "Jeg føler meg som om jeg kjører en bil med håndbrekket på!", svarte jeg. " Du ser", sa han, "bildene viser en løs venstre hjerteklaff og mye vann i den ene lungen. Så hva gjør vi nå?" "Få meg inn på SUS, pronto! Her er det bare å takle situasjonen direkte og offensivt. Ingen didling og dadling!"
tirsdag 28. januar 2014
Den katastrofale politisk-økonomiske hjelpesløshet
For min egen del har jeg aldri vært det minste i tvil. Økonomisk hjelpesløse politikere er like farlig for samfunnsøkonomien som korrupte politikere. For hva er egentlig forskjellen når sluttresultatet blir det samme.
Det innslaget på NRK Rogaland i går med en av Haugesunds fremste politikere i hovedrollen må jo skremme vatnet av hver eneste skatteborger i dette land. Der står denne forsiktige og sympatiske person med et uttrykk som en begravelsesagent og vrir hendene mens han snakker om "det helt forferdelige som har skjedd". Og det forferdelige er at Haugesund kommune har tapt rundt 150 millioner på det vanvittige Terra- prosjektet. Og nå skal de sandelig sammen med andre taperkommuner engasjere rådyre advokater for å prøve å få igjen noen av millionene de folkevalgte ha satt over styr. Å møte proffe og drevne advokater fra de globale forsikringsselskapene i en slik komplisert sak blir, for meg, som om du plasserer Hofsherads old boys lag på den ene siden av banen for å møte Barcelonas toppede lag på den andre banehalvdel. Rått parti er bare fornavnet.
Så når millionene nå renner ut til "rådgivere" og advokater i klassen 10000 kr./t, reise-og diettkostnader for Haugesunds byråkrati osv. så lurer jeg på hvor nær 200 millioners merket den endelige Terra-kostnaden vil bli for Haugesund kommune.
Hvis det hadde vært noen som helst ansvarlig økonomisk moral i denne sak, hadde samtlige politikere involvert i Terra-kommunene trukket seg fra alle politiske verv- nå og for resten av levetiden. Men- dette har jo ikke fått noen konsekvenser for noensomhelst av de involverte. Og hva da med rådmennene som har nær millionlønn for å gi politikerne sunne økonomiske råd?
Et profesjonelt PR-selskap gjorde en seriøs undersøkelse blandt et utvalg av norske kommuner. Det som gikk igjen blandt politikerne over hele fjøla var:
1. Politisk ansvarsfraskrivelse. 2. Manglende økonomisk kompetanse. 3. Lite samarbeid på tvers av partiene. 4. Fokus på velgeroppslutning framfor fornuftig økonomistyring.
Når disse fire negative faktorer forener seg i en høyere enhet, blir resultatet Terra-vanviddet.
Det kreves i dag en viss utdannelse for å praktisere som lege, tannlege og kiropraktor. Det kreves ingen utdannelse for å praktisere som politiker og ha råderett over millioner og atter millioner av skattekroner. Men det enkelte politikere mangler av utdannelse og ansvarlig selvkritikk, tar de sandelig igjen i form av uvitenhetens pompøse arroganse. Ta en person, uten minste forutsetning, og plasser personen vekselvis i både en legestol, og i et kommunestyre. La vedkommende ha ansvar for både dine skattepenger og din kroppslige helsetilstand. Det kan for deg ende med tidlig død og økonomisk ruin.
Dette er ikke ment som noen uthenginging av personer. Det er bare en beskrivelse av et politisk system som ( fra mitt ståsted) råtner innenfra. Og så er det rene tilfeldigheter hvem skjebnen plasserer i rollene som hjelpeløse og nyttige idioter for mørkets økonomiske krefter som ler hele veien til banken. Spør den halvparten av unge spanjoler som er uten arbeid og uten framtid grunnet vanstyret.
Det innslaget på NRK Rogaland i går med en av Haugesunds fremste politikere i hovedrollen må jo skremme vatnet av hver eneste skatteborger i dette land. Der står denne forsiktige og sympatiske person med et uttrykk som en begravelsesagent og vrir hendene mens han snakker om "det helt forferdelige som har skjedd". Og det forferdelige er at Haugesund kommune har tapt rundt 150 millioner på det vanvittige Terra- prosjektet. Og nå skal de sandelig sammen med andre taperkommuner engasjere rådyre advokater for å prøve å få igjen noen av millionene de folkevalgte ha satt over styr. Å møte proffe og drevne advokater fra de globale forsikringsselskapene i en slik komplisert sak blir, for meg, som om du plasserer Hofsherads old boys lag på den ene siden av banen for å møte Barcelonas toppede lag på den andre banehalvdel. Rått parti er bare fornavnet.
Så når millionene nå renner ut til "rådgivere" og advokater i klassen 10000 kr./t, reise-og diettkostnader for Haugesunds byråkrati osv. så lurer jeg på hvor nær 200 millioners merket den endelige Terra-kostnaden vil bli for Haugesund kommune.
Hvis det hadde vært noen som helst ansvarlig økonomisk moral i denne sak, hadde samtlige politikere involvert i Terra-kommunene trukket seg fra alle politiske verv- nå og for resten av levetiden. Men- dette har jo ikke fått noen konsekvenser for noensomhelst av de involverte. Og hva da med rådmennene som har nær millionlønn for å gi politikerne sunne økonomiske råd?
Et profesjonelt PR-selskap gjorde en seriøs undersøkelse blandt et utvalg av norske kommuner. Det som gikk igjen blandt politikerne over hele fjøla var:
1. Politisk ansvarsfraskrivelse. 2. Manglende økonomisk kompetanse. 3. Lite samarbeid på tvers av partiene. 4. Fokus på velgeroppslutning framfor fornuftig økonomistyring.
Når disse fire negative faktorer forener seg i en høyere enhet, blir resultatet Terra-vanviddet.
Det kreves i dag en viss utdannelse for å praktisere som lege, tannlege og kiropraktor. Det kreves ingen utdannelse for å praktisere som politiker og ha råderett over millioner og atter millioner av skattekroner. Men det enkelte politikere mangler av utdannelse og ansvarlig selvkritikk, tar de sandelig igjen i form av uvitenhetens pompøse arroganse. Ta en person, uten minste forutsetning, og plasser personen vekselvis i både en legestol, og i et kommunestyre. La vedkommende ha ansvar for både dine skattepenger og din kroppslige helsetilstand. Det kan for deg ende med tidlig død og økonomisk ruin.
Dette er ikke ment som noen uthenginging av personer. Det er bare en beskrivelse av et politisk system som ( fra mitt ståsted) råtner innenfra. Og så er det rene tilfeldigheter hvem skjebnen plasserer i rollene som hjelpeløse og nyttige idioter for mørkets økonomiske krefter som ler hele veien til banken. Spør den halvparten av unge spanjoler som er uten arbeid og uten framtid grunnet vanstyret.
mandag 27. januar 2014
Møbelhandleren i Big Valley, Pennsylvania
Et menneskeliv er en fortelling som består av alle de historier (kapitler) som oppstår i møtet mellom andre mennesker. Desto sterkere personligheter man møter, desto sterkere historier.
En person jeg aldri vil glemme er møbelhandleren i Big Valley, Pennsylvania som jeg traff påsken 1999. Jeg var på jakt etter de aller helligste av de hellige Amish-stammer. Det viste seg at disse holdt til i nettopp Big Valley. Jeg dumpet inn i en møbelhandel for å forhøre meg litt om geografien.
Sjefen var et av de mest utadvendte mennesker jeg noensinne har truffet - og jeg har truffet maange.
Vi fant tonen øyeblikkelig, og hans bakgrunn var svært lik min. Han kom fra en sekt som hadde hadde gått ut fra en annen sekt. Presist likt sektene i Dalane. Historien hans var igrunnen en blåkopi av tilstandene her hjemme med personer som var blitt utstøtt av familien, familier som var blitt delt grunnet sektedeling. Sterke psykopater styrte det hele. Det ble overhodet ikke tolerert at det overhodet ble stilt spørsmål ved "den eneste sanne og rette lære".
Jeg satt i butikken og opplevde dette vulkanutbrudd av et menneske i nærmere to timer. De flotte damene han hadde ansatt kom med kaffe og kaker. For en stakket stund glemte vi alle alt som hadde med kjøp og salg å gjøre. Møbelhandleren var en fantastisk historieforteller. Han kunne gladelig tatt 100 dollar i inngangspenger. Å oppleve han og hans historier var vel verdt en slik pris.Jeg glemmer han aldri.
Glemmer gjør jeg heller ikke damen i resepsjonen på motellet. 150 cm høy, vekt 150 kilo og tusen tonn utstråling. Hun hadde aldri hørt om Norge. Hun hadde heller ikke hørt om Europa. Da jeg presset henne litt godmodig på det siste utbrøt hun : " Say, is Europe the capital in Australia?" Faktisk er dette typisk for amerikanernes geografi-forståelse. De eier ikke peiling i det hele tatt når det gjelder verdens land og folk. Jeg lar meg ikke lenger sjokkere av akkurat det faktum. Det finnes faktisk amerikanere som aldri har hørt om Texas!
Til alle mine blogglesere og facebookvenner! Reis mens du kan og treff så mange nye mennesker som mulig.
En person jeg aldri vil glemme er møbelhandleren i Big Valley, Pennsylvania som jeg traff påsken 1999. Jeg var på jakt etter de aller helligste av de hellige Amish-stammer. Det viste seg at disse holdt til i nettopp Big Valley. Jeg dumpet inn i en møbelhandel for å forhøre meg litt om geografien.
Sjefen var et av de mest utadvendte mennesker jeg noensinne har truffet - og jeg har truffet maange.
Vi fant tonen øyeblikkelig, og hans bakgrunn var svært lik min. Han kom fra en sekt som hadde hadde gått ut fra en annen sekt. Presist likt sektene i Dalane. Historien hans var igrunnen en blåkopi av tilstandene her hjemme med personer som var blitt utstøtt av familien, familier som var blitt delt grunnet sektedeling. Sterke psykopater styrte det hele. Det ble overhodet ikke tolerert at det overhodet ble stilt spørsmål ved "den eneste sanne og rette lære".
Jeg satt i butikken og opplevde dette vulkanutbrudd av et menneske i nærmere to timer. De flotte damene han hadde ansatt kom med kaffe og kaker. For en stakket stund glemte vi alle alt som hadde med kjøp og salg å gjøre. Møbelhandleren var en fantastisk historieforteller. Han kunne gladelig tatt 100 dollar i inngangspenger. Å oppleve han og hans historier var vel verdt en slik pris.Jeg glemmer han aldri.
Glemmer gjør jeg heller ikke damen i resepsjonen på motellet. 150 cm høy, vekt 150 kilo og tusen tonn utstråling. Hun hadde aldri hørt om Norge. Hun hadde heller ikke hørt om Europa. Da jeg presset henne litt godmodig på det siste utbrøt hun : " Say, is Europe the capital in Australia?" Faktisk er dette typisk for amerikanernes geografi-forståelse. De eier ikke peiling i det hele tatt når det gjelder verdens land og folk. Jeg lar meg ikke lenger sjokkere av akkurat det faktum. Det finnes faktisk amerikanere som aldri har hørt om Texas!
Til alle mine blogglesere og facebookvenner! Reis mens du kan og treff så mange nye mennesker som mulig.
lørdag 25. januar 2014
Merkverdigheten Dalane Kristne Skole
Når jeg "hamrer" løs på lokalsektene en gang i mellom, er det ingenlunde noe personangrep. Jeg angriper systemet. De sterktroende lokalt er stort sett en humørfyllt gjeng , og skolenes bygningsmessige standard pluss tekniske hjelpemidler må være den offentlige skoles våte drøm.
Som det ofte skjer i religiøse og politiske sekter, så er det regelmessig "borgerkrig" og oppsplitting.
Den siste skjedde i min barndoms sekt rundt 1990. Resultatet var bl. a. utbryterne dannet merkverdigheten Dalane Kristne Skole. Tygg på navnet. Underforstått betyr det at endelig kom det en virkelig kristen skole blandt alle de andre ukristelige skoler i Dalane som hadde prediket feil inntil 1990. Den kristelig sett, stakkarlige kulturelle lutfattigdom, lenge leve!
For min egen del kan jeg ikke forstå hvorfor utbryterne ikke gikk direkte inn i Statskirken. Jeg har mye mer sympati med de sterktroende i sin villfarelse. Der er det tross alt mye humør.
En som kjenner Dalane Kristne Skole fra innsiden oppsummerte den "kristne idologien" hos utbryterne som følger: " Alt det som bringer glede og latter hos vanlige kristne, blir fordømt som syndig og ugudelig her". Jeg har selv erfart på nært hold at det grunnleggende mørkemannsynet i denne "bevegelse" passer perfekt i de dystreste bedehus rundt 1930.
Nå er Dalane Kristne Skole heldigvis historie slik at ingen flere sakesløse unger blir ødelagt av "syndighetsviruset". Jeg regner med som en selvfølge at i denne ulykksalige skolens korte historie at de åpnet alle skoletimene med følgende: " Akk synd og nød, akk synd og kval, akk denne jorden er en jammerdal!"
Jeg har gjordt meg noen interessante betraktninger vedrørende den selvutvalgte kristendommen de forskjellige bevegelser i Dalane, og verden i øvrig, praktiserer. Hos misjonshuset er det Jesus som regjerer. I Evangelihuset troner Helligånd. Hos ytbryterne bak Dalane Kristne Skole er det Israel som har forrangen. Hos katolikkene er det Jomfru Maria.
Men hva da med Gud Fader? Det ser ut som alle har glemt han. Han står jo på førsteplass i Den Hellige Treenighet. Jeg bare spør.
Det samme gjorde en av de religiøse tungvekterne i Norge, hvor han i en knallgod kronikk i en av landets ledende aviser, hadde overskriften: Den bortkomne Faderen.
Personlig diskuterer jeg med Faderen hver eneste dag.En fantastisk god venn og samtalepartner. Og vi er begge enige om at det drikkes alt for lite rødvin. For som Faderen sier: I rødvinen befinner seg de tre elementer mennesket ikke kan leve uten: Jord, sol og vann. Slik taler en vismann.
Som det ofte skjer i religiøse og politiske sekter, så er det regelmessig "borgerkrig" og oppsplitting.
Den siste skjedde i min barndoms sekt rundt 1990. Resultatet var bl. a. utbryterne dannet merkverdigheten Dalane Kristne Skole. Tygg på navnet. Underforstått betyr det at endelig kom det en virkelig kristen skole blandt alle de andre ukristelige skoler i Dalane som hadde prediket feil inntil 1990. Den kristelig sett, stakkarlige kulturelle lutfattigdom, lenge leve!
For min egen del kan jeg ikke forstå hvorfor utbryterne ikke gikk direkte inn i Statskirken. Jeg har mye mer sympati med de sterktroende i sin villfarelse. Der er det tross alt mye humør.
En som kjenner Dalane Kristne Skole fra innsiden oppsummerte den "kristne idologien" hos utbryterne som følger: " Alt det som bringer glede og latter hos vanlige kristne, blir fordømt som syndig og ugudelig her". Jeg har selv erfart på nært hold at det grunnleggende mørkemannsynet i denne "bevegelse" passer perfekt i de dystreste bedehus rundt 1930.
Nå er Dalane Kristne Skole heldigvis historie slik at ingen flere sakesløse unger blir ødelagt av "syndighetsviruset". Jeg regner med som en selvfølge at i denne ulykksalige skolens korte historie at de åpnet alle skoletimene med følgende: " Akk synd og nød, akk synd og kval, akk denne jorden er en jammerdal!"
Jeg har gjordt meg noen interessante betraktninger vedrørende den selvutvalgte kristendommen de forskjellige bevegelser i Dalane, og verden i øvrig, praktiserer. Hos misjonshuset er det Jesus som regjerer. I Evangelihuset troner Helligånd. Hos ytbryterne bak Dalane Kristne Skole er det Israel som har forrangen. Hos katolikkene er det Jomfru Maria.
Men hva da med Gud Fader? Det ser ut som alle har glemt han. Han står jo på førsteplass i Den Hellige Treenighet. Jeg bare spør.
Det samme gjorde en av de religiøse tungvekterne i Norge, hvor han i en knallgod kronikk i en av landets ledende aviser, hadde overskriften: Den bortkomne Faderen.
Personlig diskuterer jeg med Faderen hver eneste dag.En fantastisk god venn og samtalepartner. Og vi er begge enige om at det drikkes alt for lite rødvin. For som Faderen sier: I rødvinen befinner seg de tre elementer mennesket ikke kan leve uten: Jord, sol og vann. Slik taler en vismann.
fredag 24. januar 2014
Repetisjon av de sju dødssynder
Jeg kom nettopp over en interessant utlegning av de sju dødssynder, og med et glimt i øyet, vil jeg dele denne interessante konklusjon, uten aller, aller minste moralsk belæring.
HOVMOT: Den aller største synd. De som oppfører seg som overmennesker, blir rammet av Guds straff.
GRÅDIGHET: En ustyrlig lyst etter mat og drikke. Kan føre mennesker ut tøylesløs glede tåpelighet, tomt snakk, legemlig urenhet, ustabilt sinnelag, drikk og usedelighet.
UTUKT: Fører til sinnets blindhet, tøylesløs kjærlighet, ofte livsfare, skamløshet, kåthet, frekk spøk, begjær, uvilje mot Guds bud, avmektig vilje og begjær etter alt som er oss forbudt. (Puh!)
GRISKHET: Roten til misunnelse, tyveri, røveri, mord, løgn, mened, ran, vold, ufred, urettferdige dommer, ringeakt for det som er sant, likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet og hjertets hardhet. (Nok en gang puh!)
VREDE: Kan føre til munnhuggeri, tretter, fiendskap, gudsbespottelse, drap, hevntrang, nag og krenkelser.
DOVENSKAP: Grunnen til at man blir sen til å gjøre gode gjerninger, rotløs, arbeidssky, likeglad, misfornøyd og full av tomt snakk.
LIKEGYLDIHET: Den vanskeligste dødssynden. Også definert som en form for melankoli og lede.
Dette var jo å gjøre noen alvorsord samtidig til kalasunderholdning. Hvis dette hadde blitt framført på en scene av den rette karismatiske formidler, ville antagelig latterbrølene løftet taket. Og når forsamlingen var på vei hjem etter forestillingen, ville ettertanken sneket seg inn.
Jeg er helt enig med at likegyldighet er den vanskeligste og mest problematiske av dødssyndene. Den bærer bud om at den jordens fordømte som bærer på dette virus egentlig er en stor taper som vandrer rundt i sin egen golde og ensomme ørken innvendig. Aldri vært interessert i andre mennesker og aldri gledet en eneste sjel! Hvilken skjebne!!
Når det gjelder dette med griskheten som frembringer likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet så ble jeg litt forvirret. Så selv om jeg ikke tror det aller minste på noen fremtidig salighet, himmel eller helvete, så skal iallefall ingen beskylde meg for å være grisk.
Konklusjon ? Dette var et blogginnslag for å styrke den almene folkeopplysning i almindelighet, og for mine facebookvenner i særdeleshet.
Og husk Kumbels ord: " Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, har fattet begge dele like dårlig".
HOVMOT: Den aller største synd. De som oppfører seg som overmennesker, blir rammet av Guds straff.
GRÅDIGHET: En ustyrlig lyst etter mat og drikke. Kan føre mennesker ut tøylesløs glede tåpelighet, tomt snakk, legemlig urenhet, ustabilt sinnelag, drikk og usedelighet.
UTUKT: Fører til sinnets blindhet, tøylesløs kjærlighet, ofte livsfare, skamløshet, kåthet, frekk spøk, begjær, uvilje mot Guds bud, avmektig vilje og begjær etter alt som er oss forbudt. (Puh!)
GRISKHET: Roten til misunnelse, tyveri, røveri, mord, løgn, mened, ran, vold, ufred, urettferdige dommer, ringeakt for det som er sant, likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet og hjertets hardhet. (Nok en gang puh!)
VREDE: Kan føre til munnhuggeri, tretter, fiendskap, gudsbespottelse, drap, hevntrang, nag og krenkelser.
DOVENSKAP: Grunnen til at man blir sen til å gjøre gode gjerninger, rotløs, arbeidssky, likeglad, misfornøyd og full av tomt snakk.
LIKEGYLDIHET: Den vanskeligste dødssynden. Også definert som en form for melankoli og lede.
Dette var jo å gjøre noen alvorsord samtidig til kalasunderholdning. Hvis dette hadde blitt framført på en scene av den rette karismatiske formidler, ville antagelig latterbrølene løftet taket. Og når forsamlingen var på vei hjem etter forestillingen, ville ettertanken sneket seg inn.
Jeg er helt enig med at likegyldighet er den vanskeligste og mest problematiske av dødssyndene. Den bærer bud om at den jordens fordømte som bærer på dette virus egentlig er en stor taper som vandrer rundt i sin egen golde og ensomme ørken innvendig. Aldri vært interessert i andre mennesker og aldri gledet en eneste sjel! Hvilken skjebne!!
Når det gjelder dette med griskheten som frembringer likegladhet når det gjelder den fremtidige salighet så ble jeg litt forvirret. Så selv om jeg ikke tror det aller minste på noen fremtidig salighet, himmel eller helvete, så skal iallefall ingen beskylde meg for å være grisk.
Konklusjon ? Dette var et blogginnslag for å styrke den almene folkeopplysning i almindelighet, og for mine facebookvenner i særdeleshet.
Og husk Kumbels ord: " Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, har fattet begge dele like dårlig".
torsdag 23. januar 2014
Hindrer Facebook din sosiale utvikling?
" Nå er det så mye stakkarslig pjatt på Facebook at jeg har gitt opp hele greia. Nei, takke seg til en samtale ansikt til ansikt!" Min venn var oppgitt. Han hadde ventet så mye mer "dypt og berikende" på dette medium som nå er like nødvendig for "alle" som oksygen er det.
Jeg ba ham slappe av og tenke over "at man skal meget nøye vurdere hva man skal bekymre seg over." For meg personlig er facebook en artig opplevelse som speiler hva "folk flest" er opptatt av. Men det som bekymrer meg, er at hvis du kun skal ha kontakt over nettet med alle dine "venner", så kan du faktisk etterhvert ødelegges som menneske, fordi du mister den sosiale og berikende kompetansen det er å føre en ikke helt kort og berikende samtale ansikt til ansikt.
Og hvis du da i tillegg må ha iphonen "på" og sjekke den fortløpende samtidig som du "samtaler" på "gamlemåten", er du iallefall, for meg, på vei til å bli sosialt utviklingshemmet.
For meg er et kilo direkte kontakt med et medmenneske verdt mer enn et tonn facebook-kontakt. Kan man ha rette balansen mellom dem, så er du der du skal være.
Jeg fortalte min venn at det kanskje er mange, mange der ute som ikke er så heldige som han og jeg. Vi begge snakker daglig med masse interessante mennesker, og får vårt sosiale behov sånn sett mettet. Hva da med de som sitter der alene, er på ingen måte utadvendte og kanskje sliter med så dårlig helse at de har problemer med å komme seg ut av huset? Da må det være bedre med Face-book enn ingen Face-book. "Jooooo", min venn dro på det, "du har faktisk et poeng".
"Og hvis "stakkarslig pjatt" kan glede en enkel og ensom sjel, så skal vel ingen "høyverdig intellektuelle" moralisere over det ?", spurte jeg min venn.
"Oppfattet, oppfattet!", sa min venn og rakte begge armene i været.
Nå er det jo så med alkohol, religion, god mat , internett m.m. at det kan brukes og misbrukes. Og jeg er den aller siste på denne klode som skal oppkaste seg til høyverdig og allvitende moraldommer over hva som er "riktig" på de forskjellige livets områder.
Men- i beste mening- jeg er virkelig bekymret over at den oppvoksende ( og oppvokste) slekt prioriterer ekstremt mye tid på Iphonen fremfor å kommunisere på "gamlemåten", selv overfor sine egne barn! For da har, for meg, selvdyrkingen og egoismen tatt fullstendig overhånd. Og jeg moraliserer ikke, jeg bare konstanterer et sørgelig faktum.
Jeg ba ham slappe av og tenke over "at man skal meget nøye vurdere hva man skal bekymre seg over." For meg personlig er facebook en artig opplevelse som speiler hva "folk flest" er opptatt av. Men det som bekymrer meg, er at hvis du kun skal ha kontakt over nettet med alle dine "venner", så kan du faktisk etterhvert ødelegges som menneske, fordi du mister den sosiale og berikende kompetansen det er å føre en ikke helt kort og berikende samtale ansikt til ansikt.
Og hvis du da i tillegg må ha iphonen "på" og sjekke den fortløpende samtidig som du "samtaler" på "gamlemåten", er du iallefall, for meg, på vei til å bli sosialt utviklingshemmet.
For meg er et kilo direkte kontakt med et medmenneske verdt mer enn et tonn facebook-kontakt. Kan man ha rette balansen mellom dem, så er du der du skal være.
Jeg fortalte min venn at det kanskje er mange, mange der ute som ikke er så heldige som han og jeg. Vi begge snakker daglig med masse interessante mennesker, og får vårt sosiale behov sånn sett mettet. Hva da med de som sitter der alene, er på ingen måte utadvendte og kanskje sliter med så dårlig helse at de har problemer med å komme seg ut av huset? Da må det være bedre med Face-book enn ingen Face-book. "Jooooo", min venn dro på det, "du har faktisk et poeng".
"Og hvis "stakkarslig pjatt" kan glede en enkel og ensom sjel, så skal vel ingen "høyverdig intellektuelle" moralisere over det ?", spurte jeg min venn.
"Oppfattet, oppfattet!", sa min venn og rakte begge armene i været.
Nå er det jo så med alkohol, religion, god mat , internett m.m. at det kan brukes og misbrukes. Og jeg er den aller siste på denne klode som skal oppkaste seg til høyverdig og allvitende moraldommer over hva som er "riktig" på de forskjellige livets områder.
Men- i beste mening- jeg er virkelig bekymret over at den oppvoksende ( og oppvokste) slekt prioriterer ekstremt mye tid på Iphonen fremfor å kommunisere på "gamlemåten", selv overfor sine egne barn! For da har, for meg, selvdyrkingen og egoismen tatt fullstendig overhånd. Og jeg moraliserer ikke, jeg bare konstanterer et sørgelig faktum.
tirsdag 21. januar 2014
John F. Kennedy og Alfred Hauge
Rogalandsforfatteren Alfred Hauge avsluttet sin kjente 17.maitale i Stavanger flere tiår tilbake med følgende sats: " Det mål på regnskapets dag som skal måle oss alle, er om vi har et stort hjerte." Vise ord, men er det nok? Jeg har fundert over dette gjennom årene ettersom, for meg, det har vært noe som manglet.
I dag fant jeg svaret da jeg ryddet opp i reiseregningene fra Australia. I plastposen lå også et avisutklipp med noen sitater fra den legendariske president John F. Kennedy. " Når historien skal dømme hver enkelt av oss, blir spørsmålet, var vi personer med virkelig mot? Jeg tenker ikke da på det fysiske mot, men det moralske mot. Det mot som kreves for å foreta (for deg) de riktige avgjørelser og handlinger, selv om nesten alle rundt deg er imot deg."
John F.Kennedy traff spikeren på hodet, i alle fall for meg. Det var den faktor som manglet i Hauges tale.
Når du utfordrer det mangehodete troll ved navn bygdedyret, så må du sandelig ha viljestyrke, mot og fandenivoldskhet- og et stort hjerte! Bare et stort hjerte er ikke nok, spesielt hvis dette "store hjerte" er kamuflert feighet. Det kan medføre unnlatelsessynder. Og ifølge min opplæring skal unnlatelsessynder straffes hardere på regnskapets dag enn vanlige synder.
Det jeg fra mitt utsiktspunkt nå oppdager til min himmelropende forskrekkelse er at det moderne menneske nå er i ferd å bli en robot og en "pakke" i glanset papir. For å få jobb i framtidens hysterisk oppjagede samfunn, må vi være glatte, strøkne og veltilpassede, og aldeles ikke ha selvstendig tankegang! Og man må hele tiden være endringsvillig i en grad så ettertrykkelig at man utsletter seg selv som menneske. Og hva er da vitsen med det hele?
Et robot kan aldri bli et menneske, men et menneske kan bli en robot! Og for første gang i menneskehetens historie tilber hele menneskerasen den samme gud, terroriseres av den samme diktator og nyter daglig forskrekkelige mengder med det samme dop.Og guden, diktatoren og dopet har samme navn- Iphone!
Og når dopet og guden blir borte (selv for en kort stund) er det bare forvirring og tomhet tilbake. Spør folket i Lærdal hvor hjelpeløst de følte seg når den katastrofale brannen fikk nettet til å opphøre å fungere.
Den store svenske forfatter August Strindberg uttalte en gang følgende: " Det er ikke det at vi er perfekte som gjør oss til mennesker, MEN FEILENE!
Lenge leve de uperfekte! Lev og la leve! Det skaper et varmere og rikere live i en verden som er i ferd med fullstendig å gå av hengslene. Jeg foretrekker en verden hvor det er unormalt å være normal, eller omvendt!
I dag fant jeg svaret da jeg ryddet opp i reiseregningene fra Australia. I plastposen lå også et avisutklipp med noen sitater fra den legendariske president John F. Kennedy. " Når historien skal dømme hver enkelt av oss, blir spørsmålet, var vi personer med virkelig mot? Jeg tenker ikke da på det fysiske mot, men det moralske mot. Det mot som kreves for å foreta (for deg) de riktige avgjørelser og handlinger, selv om nesten alle rundt deg er imot deg."
John F.Kennedy traff spikeren på hodet, i alle fall for meg. Det var den faktor som manglet i Hauges tale.
Når du utfordrer det mangehodete troll ved navn bygdedyret, så må du sandelig ha viljestyrke, mot og fandenivoldskhet- og et stort hjerte! Bare et stort hjerte er ikke nok, spesielt hvis dette "store hjerte" er kamuflert feighet. Det kan medføre unnlatelsessynder. Og ifølge min opplæring skal unnlatelsessynder straffes hardere på regnskapets dag enn vanlige synder.
Det jeg fra mitt utsiktspunkt nå oppdager til min himmelropende forskrekkelse er at det moderne menneske nå er i ferd å bli en robot og en "pakke" i glanset papir. For å få jobb i framtidens hysterisk oppjagede samfunn, må vi være glatte, strøkne og veltilpassede, og aldeles ikke ha selvstendig tankegang! Og man må hele tiden være endringsvillig i en grad så ettertrykkelig at man utsletter seg selv som menneske. Og hva er da vitsen med det hele?
Et robot kan aldri bli et menneske, men et menneske kan bli en robot! Og for første gang i menneskehetens historie tilber hele menneskerasen den samme gud, terroriseres av den samme diktator og nyter daglig forskrekkelige mengder med det samme dop.Og guden, diktatoren og dopet har samme navn- Iphone!
Og når dopet og guden blir borte (selv for en kort stund) er det bare forvirring og tomhet tilbake. Spør folket i Lærdal hvor hjelpeløst de følte seg når den katastrofale brannen fikk nettet til å opphøre å fungere.
Den store svenske forfatter August Strindberg uttalte en gang følgende: " Det er ikke det at vi er perfekte som gjør oss til mennesker, MEN FEILENE!
Lenge leve de uperfekte! Lev og la leve! Det skaper et varmere og rikere live i en verden som er i ferd med fullstendig å gå av hengslene. Jeg foretrekker en verden hvor det er unormalt å være normal, eller omvendt!
mandag 20. januar 2014
Derfor er detaljhandelen grå og nitrist
I tenårene var det to faktorer jeg ønsket dit pepperen gror. Og det var min barndoms religiøse sekt, og det var den sportsforretning omstendighetene hadde tredd ned over hodet mitt. Ikke hadde jeg startet sekt, og ikke hadde jeg startet forretning. Men jeg ble minnet på begge hele tiden som om jeg hadde ansvaret for begge. Derfor var jeg i konstant forsvarsposisjon.
Å komme meg ut av sekten var enkelt, men å komme meg ut av sportsbransjens økonomiske vannvidd og stress tok meg mange tiår. Nå er jeg forlengst ute av begge, og kan betrakte både sekt og bransje utenfra. Det er en avslappende og interessant øvelse som gir meg god innsikt i den organiserte innholdsløshet og gråhet som, for meg, dedaljhandelen har utviklet seg til.
Min bardoms sekt og bedehus generelt rundt omkring ca 1950 må være noe av det mest kulturelt lutfattige i kristendommens historie. Bare sammenlikn med "showet" i den gresk-ortodokse og katolske kirke. Og når det gjelder vareomsetningen i butikker og shoppingsentere generelt, er den (for meg)akkurat like kulturell lutfattig i dag som bedehusene rundt 1950. Og det gjelder verden over.
Jeg har etterhvert reist såpass på alle kontinenter at jeg har erfart at fantasiløsheten rår overalt når det gjelder detaljhandel. Ingen historie, ingen minneverdig innredning, ingen opplevelse. Det går igjen over hele fjøla enten det er Sydney, New York, Buenos Aires, Bejing, London og alle andre byer på kloden. (Det finnes selvsagt hederlige unntak).
Det gjelder å stappe inn mest mulig varer i lokalene, pluss gedigne "rabatt"-plakater, pluss enerverende musikk. Jeg vandret for en tid tilbake rundt i Sørlandssenteret, denne enorme salgsmaskin øst for Kristiansand.Jeg var innom max antall butikker, og det eneste jeg husker var en enorm ansamling produkter og ikke en eneste minneverdig opplevelse å ta med meg videre på min vei i livet. Selv "flaggskip-butikker" var like nitriste. "Flaggskipbutikkene" i Seattles sportsbransje var ikke et hakk bedre.
De som har muligheten til det, bør i framtiden ha en balanse mellom forretning og opplevelseskultur. Men det krever at de er milevis fra medlemsskap i noen kjede. Akkurat som en sekt dreper selvstendig religiøs tenking, så dreper et kjedemedlemsskap muligheten til å tenke forretningsmessig oppfinnsomt. For min egen del er jeg i den spesielle posisjon at jeg i årene som kommer kan tenke 60 % kulturelle opplevelser og max 40 % forretning overfor de besøkende. Siktemålet er først og fremst at de som har vært innom Saloon Kakadu skal huske det resten av sin tid- og fortelle det videre. Så jeg har en klar plan plan med dette. Og den fungerer aldeles utmerket.
Jeg skal ikke drive noe høyverdig moder Theresa- virksomhet, men kort og godt gjøre det mer interessant for alle parter. Der må jo være en viss mening med det en holder på med, ellers blir hele greia en eneste lang grå meningløshet. Men det kommer ikke av seg selv. Der må være en viss vilje til å komme seg ut av komfortsonen av og til for ruske opp i et tilgrodd "system".
Og for å sitere Arne Ness jr. :" Hvis man skal få noe ut av livet, kan man ikke alltid bevege seg på trygg grunn." Og for meg ble den utrygge grunn et land ved navn Australia. Jeg tør i dag ikke tenke på hvor jeg hadde befunnet meg på alle måter hvis jeg ikke hadde våget spranget inn i det ukjente.
Å komme meg ut av sekten var enkelt, men å komme meg ut av sportsbransjens økonomiske vannvidd og stress tok meg mange tiår. Nå er jeg forlengst ute av begge, og kan betrakte både sekt og bransje utenfra. Det er en avslappende og interessant øvelse som gir meg god innsikt i den organiserte innholdsløshet og gråhet som, for meg, dedaljhandelen har utviklet seg til.
Min bardoms sekt og bedehus generelt rundt omkring ca 1950 må være noe av det mest kulturelt lutfattige i kristendommens historie. Bare sammenlikn med "showet" i den gresk-ortodokse og katolske kirke. Og når det gjelder vareomsetningen i butikker og shoppingsentere generelt, er den (for meg)akkurat like kulturell lutfattig i dag som bedehusene rundt 1950. Og det gjelder verden over.
Jeg har etterhvert reist såpass på alle kontinenter at jeg har erfart at fantasiløsheten rår overalt når det gjelder detaljhandel. Ingen historie, ingen minneverdig innredning, ingen opplevelse. Det går igjen over hele fjøla enten det er Sydney, New York, Buenos Aires, Bejing, London og alle andre byer på kloden. (Det finnes selvsagt hederlige unntak).
Det gjelder å stappe inn mest mulig varer i lokalene, pluss gedigne "rabatt"-plakater, pluss enerverende musikk. Jeg vandret for en tid tilbake rundt i Sørlandssenteret, denne enorme salgsmaskin øst for Kristiansand.Jeg var innom max antall butikker, og det eneste jeg husker var en enorm ansamling produkter og ikke en eneste minneverdig opplevelse å ta med meg videre på min vei i livet. Selv "flaggskip-butikker" var like nitriste. "Flaggskipbutikkene" i Seattles sportsbransje var ikke et hakk bedre.
De som har muligheten til det, bør i framtiden ha en balanse mellom forretning og opplevelseskultur. Men det krever at de er milevis fra medlemsskap i noen kjede. Akkurat som en sekt dreper selvstendig religiøs tenking, så dreper et kjedemedlemsskap muligheten til å tenke forretningsmessig oppfinnsomt. For min egen del er jeg i den spesielle posisjon at jeg i årene som kommer kan tenke 60 % kulturelle opplevelser og max 40 % forretning overfor de besøkende. Siktemålet er først og fremst at de som har vært innom Saloon Kakadu skal huske det resten av sin tid- og fortelle det videre. Så jeg har en klar plan plan med dette. Og den fungerer aldeles utmerket.
Jeg skal ikke drive noe høyverdig moder Theresa- virksomhet, men kort og godt gjøre det mer interessant for alle parter. Der må jo være en viss mening med det en holder på med, ellers blir hele greia en eneste lang grå meningløshet. Men det kommer ikke av seg selv. Der må være en viss vilje til å komme seg ut av komfortsonen av og til for ruske opp i et tilgrodd "system".
Og for å sitere Arne Ness jr. :" Hvis man skal få noe ut av livet, kan man ikke alltid bevege seg på trygg grunn." Og for meg ble den utrygge grunn et land ved navn Australia. Jeg tør i dag ikke tenke på hvor jeg hadde befunnet meg på alle måter hvis jeg ikke hadde våget spranget inn i det ukjente.
fredag 17. januar 2014
Dårlig samvittighet overfor Bluesfestivalen
Da enkelte ildsjeler dro i land Bluesfestivalen i Egersund oppførte jeg meg som en egersunder når han er på sitt absolutt verste og mest bakstreverske.Sur og negativ er bare fornavnet. Hånlige uttrykk som "kattejammer" osv. osv. Slik oppfører ukulturelle idioter seg. Jeg gremmes i dag og skal nå balansere min konto overfor ildsjelene som startet det hele. Til de grader!!!!
Jeg har jo registrert at Bluesfestivalen i 2013 faktisk hadde mer "trøkk" enn visefestivalen hvis jeg ikke tar helt feil. Samtidig registrerer jeg at Bluesfestivalen nå spiller på et mye større repetoar enn "kattejammer". En hendelse i 2013 under visefestivalen ga meg en ide. Lørdag under visefestivalen var den magiske åtteseters dinglebenk i Saloon Kakadu pakket med artister. De fikk et show de nok husker noen år. Bare spør dem.
I går hadde jeg besøk av sympatiske Daniel Tengs, styremedlem i Bluesfestivalen. Jeg luftet en tanke for ham som han skulle bringe videre til styret.
Ideen går ut på følgende:
De kvinnelige artister som deltar under Bluesfestivalen benker seg på dinglebenken med dinglende bein og det hele. Og så etter tur opptrer de mannlige artister på verdens mest originale Cat Walk i et tidligere sauehus. ( Denne catwalk har egen soundtrack- et kor av sauebjøller).
Opptredenen består av at manne-artistene skal blåse med fullt trøkk gjennom de tre magiske didgeridoor ved samlenavnet De Tre Musketerer. Så skal damene gi karakterer utfra det samlede lydvolum artisten klarer å få ut av disse tre world-class-didgeridooer. Den som står igjen som vinner skal få den store ære å blåse gjennom selveste The Heavenly Trumphet, en didgeridoo som er i en klasse helt for seg selv på kloden.
Alle artistene skal selvfølgelig få lov å berøre Marcus Aurelius, den over 3 meter høye gigant som må være et resultat av englers verk in outer space.
I Saloon Kakadu befinner seg en av klodens mest unike hyrdestaver. Den er laget av en vridd einerstamme. Da den ble installert fikk jeg en telefon fra Sankt Peter. Moses hadde sett bildet av min fantastiske hyrdestav og hadde nå fått totalt nervøst sammenbrudd. Det var først nå han forsto hvorfor han hadde virret rundt i ørkenen i førti år uten å klare å lose Israels stamme til Kanaens lovede land. Han hadde ikke hatt den rette staven! Jeg lovet at han skulle få berøre staven. Det hjalp!
Så etter happeningen med kåringen av den mest kraftfulle blåser av De Tre Musketerer avsluttes seansen med følgende. Alle stiller opp på linje på Cat Walken. Undertegnede først med hyrdestaven. Som nr. 2 vinneren av blåsekonkurransen sammen med The Heavenly Thrumpet. Deretter alle de andre artistene på rekke og rad. Så leder jeg Bluesfestivalens Stamme mot det lovede land (sommernatten i Egersund), mens vinneren blåser av all kraft mens vi vandrer fra Saloon Kakadu ut butikkdøren til Rogalands Severdighet nr. 16.
Da må jeg ha forståelse for at jeg til de grader har rettet opp mitt opprinnelige idioti og gitt Bluesfestivalen et solid dytt i retning legendestatus og "snakkis" i hele Norges artistmiljø.
Jeg har jo registrert at Bluesfestivalen i 2013 faktisk hadde mer "trøkk" enn visefestivalen hvis jeg ikke tar helt feil. Samtidig registrerer jeg at Bluesfestivalen nå spiller på et mye større repetoar enn "kattejammer". En hendelse i 2013 under visefestivalen ga meg en ide. Lørdag under visefestivalen var den magiske åtteseters dinglebenk i Saloon Kakadu pakket med artister. De fikk et show de nok husker noen år. Bare spør dem.
I går hadde jeg besøk av sympatiske Daniel Tengs, styremedlem i Bluesfestivalen. Jeg luftet en tanke for ham som han skulle bringe videre til styret.
Ideen går ut på følgende:
De kvinnelige artister som deltar under Bluesfestivalen benker seg på dinglebenken med dinglende bein og det hele. Og så etter tur opptrer de mannlige artister på verdens mest originale Cat Walk i et tidligere sauehus. ( Denne catwalk har egen soundtrack- et kor av sauebjøller).
Opptredenen består av at manne-artistene skal blåse med fullt trøkk gjennom de tre magiske didgeridoor ved samlenavnet De Tre Musketerer. Så skal damene gi karakterer utfra det samlede lydvolum artisten klarer å få ut av disse tre world-class-didgeridooer. Den som står igjen som vinner skal få den store ære å blåse gjennom selveste The Heavenly Trumphet, en didgeridoo som er i en klasse helt for seg selv på kloden.
Alle artistene skal selvfølgelig få lov å berøre Marcus Aurelius, den over 3 meter høye gigant som må være et resultat av englers verk in outer space.
I Saloon Kakadu befinner seg en av klodens mest unike hyrdestaver. Den er laget av en vridd einerstamme. Da den ble installert fikk jeg en telefon fra Sankt Peter. Moses hadde sett bildet av min fantastiske hyrdestav og hadde nå fått totalt nervøst sammenbrudd. Det var først nå han forsto hvorfor han hadde virret rundt i ørkenen i førti år uten å klare å lose Israels stamme til Kanaens lovede land. Han hadde ikke hatt den rette staven! Jeg lovet at han skulle få berøre staven. Det hjalp!
Så etter happeningen med kåringen av den mest kraftfulle blåser av De Tre Musketerer avsluttes seansen med følgende. Alle stiller opp på linje på Cat Walken. Undertegnede først med hyrdestaven. Som nr. 2 vinneren av blåsekonkurransen sammen med The Heavenly Thrumpet. Deretter alle de andre artistene på rekke og rad. Så leder jeg Bluesfestivalens Stamme mot det lovede land (sommernatten i Egersund), mens vinneren blåser av all kraft mens vi vandrer fra Saloon Kakadu ut butikkdøren til Rogalands Severdighet nr. 16.
Da må jeg ha forståelse for at jeg til de grader har rettet opp mitt opprinnelige idioti og gitt Bluesfestivalen et solid dytt i retning legendestatus og "snakkis" i hele Norges artistmiljø.
onsdag 8. januar 2014
Et minne fra Egersund Realskole 1959
Min fader hadde bestemt at jeg skulle inn på realskolen i Egersund. Det var stikk i strid med offisiell politikk i min barndoms religiøse sekt som praktiserte noe hutle-tutle-greier som gikk under betegnelsen "den eneste rette lære", og som best kunne karaktiseres som organisert sinnsykdom.
En sentral del i denne organiserte sinnsykdom var at man ikke skulle blande seg med" verdens ugudelige børn". Og "verdens ugudelige børn" var alle andre mennesker på jordkloden untatt denne hjernevaskede forhutlede flokk på drøyt 200 sjeler.
Men min fader var et ekstraordinært tilfelle. Han drev både sportsforretning og sjåførskole, og fikk derfor en kontakflate som få andre i hele Dalane. Det hadde gitt ham et vidsyn som ingen andre i den forhutlede sekt var i nærheten av. Så derfor skulle jeg ha utdannelse! Punktum!
Jeg glemmer aldri første dagen på realskolen. Det var i oktober, ettersom presten ikke hadde gitt meg tillatelse til å begynne blandt "de ugudelige" før jeg var konfirmert i "den eneste rette kirke i hele verden". Far måtte også forplikte seg overfor presten at jeg ikke skulle ha religionsundervisning på realskolen og bli utsatt for "falsk lære". Det ble innvilget av rektor på realskolen.
På sekteskolen på Gamleveien var det disiplin! Vi skulle sitte stille på pultene og lære! Hvis vi skulle stille spørsmål til lærerinne Klara , måtte vi rekke fingeren i været. En virkelig grei ordning som hindret støy og forstyrrelser.
Så var det den første dagen på realskolen. Jeg følte jeg var kommet inn i et nytt stjernesystem med spennende nye mennesker. Første timen etterlot meg fullstendig sjokkskadet. Vi hadde time i norsk. Midt i timen reiste klassens moromann (skulle det vise seg) seg rett av pulten og brølte ut i rommet: " Mann overbord!". Jeg turde så vidt kikke opp av pulten og regnet med at vedkommende ville komme i skammekroken for resten av timen, minst!"
Moromannen fulgte opp med : " Kakemann!" Da var jeg helt sikker på at vedkommende ville bli utvist! Men hva skjedde? Læreren lo så tårene trillet!
Akkurat der og da visste jeg at jeg hadde kommet til "de ugudeliges land" for å bli. Jeg stortrivdes fra første øyeblikk. Siden har jeg aldri sett meg tilbake.
En sentral del i denne organiserte sinnsykdom var at man ikke skulle blande seg med" verdens ugudelige børn". Og "verdens ugudelige børn" var alle andre mennesker på jordkloden untatt denne hjernevaskede forhutlede flokk på drøyt 200 sjeler.
Men min fader var et ekstraordinært tilfelle. Han drev både sportsforretning og sjåførskole, og fikk derfor en kontakflate som få andre i hele Dalane. Det hadde gitt ham et vidsyn som ingen andre i den forhutlede sekt var i nærheten av. Så derfor skulle jeg ha utdannelse! Punktum!
Jeg glemmer aldri første dagen på realskolen. Det var i oktober, ettersom presten ikke hadde gitt meg tillatelse til å begynne blandt "de ugudelige" før jeg var konfirmert i "den eneste rette kirke i hele verden". Far måtte også forplikte seg overfor presten at jeg ikke skulle ha religionsundervisning på realskolen og bli utsatt for "falsk lære". Det ble innvilget av rektor på realskolen.
På sekteskolen på Gamleveien var det disiplin! Vi skulle sitte stille på pultene og lære! Hvis vi skulle stille spørsmål til lærerinne Klara , måtte vi rekke fingeren i været. En virkelig grei ordning som hindret støy og forstyrrelser.
Så var det den første dagen på realskolen. Jeg følte jeg var kommet inn i et nytt stjernesystem med spennende nye mennesker. Første timen etterlot meg fullstendig sjokkskadet. Vi hadde time i norsk. Midt i timen reiste klassens moromann (skulle det vise seg) seg rett av pulten og brølte ut i rommet: " Mann overbord!". Jeg turde så vidt kikke opp av pulten og regnet med at vedkommende ville komme i skammekroken for resten av timen, minst!"
Moromannen fulgte opp med : " Kakemann!" Da var jeg helt sikker på at vedkommende ville bli utvist! Men hva skjedde? Læreren lo så tårene trillet!
Akkurat der og da visste jeg at jeg hadde kommet til "de ugudeliges land" for å bli. Jeg stortrivdes fra første øyeblikk. Siden har jeg aldri sett meg tilbake.
tirsdag 7. januar 2014
Et minne fra Gamleveien skole
Mine sju år på Det Almindelige Samfunds skole på Gamleveien etterlater mange minner. Et trer spesielt fram.
Vår strenge lærerinne Klara satt bak kateteret med gudelig dult og et svært kart over Israel på veggen. Vi hadde karakterbok med tre kolonner: Flid - Orden- Oppførsel. Var alt på stell ble av Klara innført en rød s i hver av kolonnene. Hvis ikke ble de en blå s.
Første blå s i oppførsel fikk jeg for å vært stor i kjeften og måtte både lenge og vel i skammekroken. Jada, vi hadde skammekrok! Det ble ikke siste gang. Neste gang hadde jeg selskap av en klassevenninde som hadde begått den store synd å ha påført seg neglelakk! Hvilken synd! Den gang syntes jeg at tiden i skammekroken gikk så alt for fort!
I hagen ved siden av skolen var det mange plommetrær, og ikke minst en diger tønne som tjente som oppsamlingskum for eierfamileiens etterlatenskapenheter i deres pissepotter. Den skulle tjene som gjødsel om våren i hagen. Klara hadde ettertrykkelig forbudt oss å klatre over gjerdet inn i de "ugudeliges" hage. Tønnen sto forøvrig helt inntil gjerdet.
Så var det en dag vi hadde ballspill, og ballen havnet over gjerdet. To av de eldste og mest utspekulerte guttene lokket meg til å klatre over gjerdet for å hente ballen. På den andre siden av gjerdet mistet jeg fotfestet med katastrofalt resultat. Jeg sto til halsen i tønna! Ytterlige kommentarer unødvendig. Sofie forbarmet seg over meg og loset meg ned Nyeveien hjem til mor. Sofie fortalte hva som hadde hendt, og snille mor snakket bare mildt til meg mens hun fikk av meg de stinkende klær, vasket meg og skiftet.
Karakterboka hadde blitt igjen på skolen.
Neste dag fikk jeg den overlevert av Klara. Under kolonnen oppførsel hadde Klara ikke bare skrevet en stor blå s, men tilføyd med hennes nydelige håndskrift: "Det var ulydigheten som gjorde at han havnet i tønna! Ingen nåde.
En gang spurte jeg Klara om det var syndigt å le. "Nei, hvis du bare ler passelig!"
I skriftlig norsk fikk vi en gang en oppgave hvor vi skulle tegne speilvendt en stangende vær. Vi tok utgangspunkt i den angripende vær på den ene siden av heftet, og så skulle vi prøve på å få den helt lik, speilvendt, på motsatt side, slik at disse to værene dundret mot hverandre.
Mor fortalte noen år senere at Klara hadde vært innom og fortalt at mitt "kunstneriske" resultat hadde vært av en slik art at Klara hadde sittet i lange tider ved kateteret og hadde hatt krampelatter.
Så nå, min kjære Klara (hvor du enn måtte være). Nevnte du ikke engang at det var ikke syndigt å le, hvis man bare lo passelig? Hva kaller du så din krampelatter? Passelig? Jeg bare spør??
Vår strenge lærerinne Klara satt bak kateteret med gudelig dult og et svært kart over Israel på veggen. Vi hadde karakterbok med tre kolonner: Flid - Orden- Oppførsel. Var alt på stell ble av Klara innført en rød s i hver av kolonnene. Hvis ikke ble de en blå s.
Første blå s i oppførsel fikk jeg for å vært stor i kjeften og måtte både lenge og vel i skammekroken. Jada, vi hadde skammekrok! Det ble ikke siste gang. Neste gang hadde jeg selskap av en klassevenninde som hadde begått den store synd å ha påført seg neglelakk! Hvilken synd! Den gang syntes jeg at tiden i skammekroken gikk så alt for fort!
I hagen ved siden av skolen var det mange plommetrær, og ikke minst en diger tønne som tjente som oppsamlingskum for eierfamileiens etterlatenskapenheter i deres pissepotter. Den skulle tjene som gjødsel om våren i hagen. Klara hadde ettertrykkelig forbudt oss å klatre over gjerdet inn i de "ugudeliges" hage. Tønnen sto forøvrig helt inntil gjerdet.
Så var det en dag vi hadde ballspill, og ballen havnet over gjerdet. To av de eldste og mest utspekulerte guttene lokket meg til å klatre over gjerdet for å hente ballen. På den andre siden av gjerdet mistet jeg fotfestet med katastrofalt resultat. Jeg sto til halsen i tønna! Ytterlige kommentarer unødvendig. Sofie forbarmet seg over meg og loset meg ned Nyeveien hjem til mor. Sofie fortalte hva som hadde hendt, og snille mor snakket bare mildt til meg mens hun fikk av meg de stinkende klær, vasket meg og skiftet.
Karakterboka hadde blitt igjen på skolen.
Neste dag fikk jeg den overlevert av Klara. Under kolonnen oppførsel hadde Klara ikke bare skrevet en stor blå s, men tilføyd med hennes nydelige håndskrift: "Det var ulydigheten som gjorde at han havnet i tønna! Ingen nåde.
En gang spurte jeg Klara om det var syndigt å le. "Nei, hvis du bare ler passelig!"
I skriftlig norsk fikk vi en gang en oppgave hvor vi skulle tegne speilvendt en stangende vær. Vi tok utgangspunkt i den angripende vær på den ene siden av heftet, og så skulle vi prøve på å få den helt lik, speilvendt, på motsatt side, slik at disse to værene dundret mot hverandre.
Mor fortalte noen år senere at Klara hadde vært innom og fortalt at mitt "kunstneriske" resultat hadde vært av en slik art at Klara hadde sittet i lange tider ved kateteret og hadde hatt krampelatter.
Så nå, min kjære Klara (hvor du enn måtte være). Nevnte du ikke engang at det var ikke syndigt å le, hvis man bare lo passelig? Hva kaller du så din krampelatter? Passelig? Jeg bare spør??
mandag 6. januar 2014
Skjønnheten og borgermesteren
Jeg kom forleden over en fornøyelig historie fra Stavanger rundt 1930 som involverer aldeles storartet selvironi.
Hovedpersonene er "skjønnheten" og borgermesteren. Og, som assistenter, drikke-kompisene til skjønnheten.
Skjønnheten fikk dette oppnavnet ettersom hans åsyn ( i utgangspunktet særdeles lite vakkert) ble mer og mer furet og værbitt gjennom årene med hektoliter øl konsumert. Fortrinnsvis under åpen himmel i all slags vind og vær sammen med kompisene.
En gang ble "skjønnheten" anmeldt for å ha stjålet en flaske brennevin. Da troppet hele kompisgjengen opp på politikammeret med klar beskjed. " Vi har drukket sammen med skjønnheten i mer enn 30 år og kan bevitne at han drikker ikke brennevin, men bare øl!" Solidaritet i praksis.
En dag dukket skjønnheten opp på borgermesterens kontor og ba om audiens! Han sa det var meget viktig. Borgermesteren var skjønnhetens rake motsetning. Utdannet, alltid velkledd ned til minste detalt, korrekt og høytidelig. Selvironi var for borgermesteren et fremmedord.
Under allerstørste tvil, og etter at staben hadde konferert med borgermesteren, ble "skjønnheten" allernådigst innvilget audiens.
"Nå, hva er ærendet, og hva er det som er så meget viktig?" Borgermesteren var overmåte lite komfortabel med situasjonen.
"Jo", sa "skjønnheten" (med lua i hånden), " jeg ønsker kr. 50,- i bidrag til Stavangers forskjønnelse!"
Borgermesteren svarte:" Jeg kan ikke forstå at herren på noensomhelst måte kan forskjønne Stavanger".
"Jo", svarte skjønnheten, " du ser at jeg har tenkt å reise til Egersund og bli der en uke. Og da trenger jeg penger til togbillett og opphold!"
Borgermestersens ansikt ble hvitere enn snø.
"Syntes ikke borgermesteren at det var et godt forslag?"
"NEI! UT! Og det på flyvende flekken!"
"Skjønnheten" kom nok aldri til Egersund. Men hans selvironi står til en sekser! Minst!!
Hovedpersonene er "skjønnheten" og borgermesteren. Og, som assistenter, drikke-kompisene til skjønnheten.
Skjønnheten fikk dette oppnavnet ettersom hans åsyn ( i utgangspunktet særdeles lite vakkert) ble mer og mer furet og værbitt gjennom årene med hektoliter øl konsumert. Fortrinnsvis under åpen himmel i all slags vind og vær sammen med kompisene.
En gang ble "skjønnheten" anmeldt for å ha stjålet en flaske brennevin. Da troppet hele kompisgjengen opp på politikammeret med klar beskjed. " Vi har drukket sammen med skjønnheten i mer enn 30 år og kan bevitne at han drikker ikke brennevin, men bare øl!" Solidaritet i praksis.
En dag dukket skjønnheten opp på borgermesterens kontor og ba om audiens! Han sa det var meget viktig. Borgermesteren var skjønnhetens rake motsetning. Utdannet, alltid velkledd ned til minste detalt, korrekt og høytidelig. Selvironi var for borgermesteren et fremmedord.
Under allerstørste tvil, og etter at staben hadde konferert med borgermesteren, ble "skjønnheten" allernådigst innvilget audiens.
"Nå, hva er ærendet, og hva er det som er så meget viktig?" Borgermesteren var overmåte lite komfortabel med situasjonen.
"Jo", sa "skjønnheten" (med lua i hånden), " jeg ønsker kr. 50,- i bidrag til Stavangers forskjønnelse!"
Borgermesteren svarte:" Jeg kan ikke forstå at herren på noensomhelst måte kan forskjønne Stavanger".
"Jo", svarte skjønnheten, " du ser at jeg har tenkt å reise til Egersund og bli der en uke. Og da trenger jeg penger til togbillett og opphold!"
Borgermestersens ansikt ble hvitere enn snø.
"Syntes ikke borgermesteren at det var et godt forslag?"
"NEI! UT! Og det på flyvende flekken!"
"Skjønnheten" kom nok aldri til Egersund. Men hans selvironi står til en sekser! Minst!!
torsdag 2. januar 2014
Sats på et fargerikt og levende 2014
Jeg vil med dette innslag på bloggen ønske alle mine blogglesere og facebookvenner en offensiv inngang i det nye året. Jeg skal prøve enkelt å forklare forskjellen mellom en rutinetilværelse og et vågalt farverikt liv.
Hvis jeg kan klare å plante et forståelig bilde inne i hodet på mine lesere er jeg fornøyd med mine pedagogiske evner.
Når folket kommer inn og skal kopiere nøkler regner jeg med i utgangspunktet at de skal ha en standard i blank utgave. Enkelte spør imidlertid etter noe mer fargerikt, og det er da at jeg drar fram en platikkplate påmontert 1 standar grå utgave og rundt 30 meget farverike i forskjellige mønstre.
Det viser seg at denne samling må være et av verdens mest effektive læremidler når det gjelder enkelt og øyeblikkelig å forstå forskjellen en trygg og "grå" tilværelse og et vågalt spennende liv. Jeg har testet læremiddelet når folks sitter på dinglebenken og jeg opptrår som foreleser. Jeg peker da på den grå nøkkelen som illustrasjon på en trygg tilværelse innenfor gitte rammer. Hvis du ikke våger spranget blir du der, og mange trives med det.
Våger du derimot å ta spranget ut i det ukjente (første farverike nøkkel) så setter dette i gang en kjedereaksjon. Du opplever en stadig mer spennende (og noe farlig) verden med spennende mennesker utenfor din vante krets (farvenøkler).
Ser dere nå montasjen med nøkler for dere inne i hodet? Den grå nøkkel forestiller den trygge og noe kjedelige tillværelse. De rundt 30 nøkler med oppkvikkende mønstre og farver representerer det vågale livets muligheter.
Var dette enkelt å forstå, eller ble det for teoretisk.
Uansett- jeg ønsker dere alle et magisk 2014.
Hvis jeg kan klare å plante et forståelig bilde inne i hodet på mine lesere er jeg fornøyd med mine pedagogiske evner.
Når folket kommer inn og skal kopiere nøkler regner jeg med i utgangspunktet at de skal ha en standard i blank utgave. Enkelte spør imidlertid etter noe mer fargerikt, og det er da at jeg drar fram en platikkplate påmontert 1 standar grå utgave og rundt 30 meget farverike i forskjellige mønstre.
Det viser seg at denne samling må være et av verdens mest effektive læremidler når det gjelder enkelt og øyeblikkelig å forstå forskjellen en trygg og "grå" tilværelse og et vågalt spennende liv. Jeg har testet læremiddelet når folks sitter på dinglebenken og jeg opptrår som foreleser. Jeg peker da på den grå nøkkelen som illustrasjon på en trygg tilværelse innenfor gitte rammer. Hvis du ikke våger spranget blir du der, og mange trives med det.
Våger du derimot å ta spranget ut i det ukjente (første farverike nøkkel) så setter dette i gang en kjedereaksjon. Du opplever en stadig mer spennende (og noe farlig) verden med spennende mennesker utenfor din vante krets (farvenøkler).
Ser dere nå montasjen med nøkler for dere inne i hodet? Den grå nøkkel forestiller den trygge og noe kjedelige tillværelse. De rundt 30 nøkler med oppkvikkende mønstre og farver representerer det vågale livets muligheter.
Var dette enkelt å forstå, eller ble det for teoretisk.
Uansett- jeg ønsker dere alle et magisk 2014.
Abonner på:
Innlegg (Atom)