Som jeg etter drosjeturen gikk jeg gjennom Oias "hovedgate", oppdaget jeg en eldre person i en "vaktstue". Vaktmannens oppgave var å sjanghaie turister. Jeg har aldri vært så glad for å ha blitt "sjanghaiet". Jeg ble loset ned til "hovedkontoret" som viste seg å være en overmåte rommelig "huleleilighet" hvor tre generasjoner satt rundt langbordet og hadde sin sene kveldsmiddag. Gamlemor med ørnenesen var sjefen og hun bestemte prisen på rommet (kr.200,-). Meget billig skulle det vise seg.
Datter til gamlemor het Anna. Vi fant tonen øyeblikkelig. Jeg er oppkalt etter min kjære farmor Anna. Denne Anna lignet forbløffende på et ungdomsbilde av bestemor. Det fortalte jeg. Fra det øyeblikk ble jeg en del av familien.
Anna bar sitt legeme med sjelden verdighet. I tillegg hadde Skaperen utstyrt henne med par legger som må være verdens mest perfekt skulpturerte. Å sitte avslappet i min plastikkstol og betrakte Anna utover formiddagene var en nytelse. Der hun skred verdig att og fram under sin stråhatt og vannet vinrankene sto tiden stille.
Selv det å renske fisk ble en kunstforestilling mellom Annas hender. Og så med den nærmest uvirkelige bakgrunnen! På jordens overflate finnes garantert ikke noe tilsvarende.
Det har gått inflasjon i det forslitte uttrykket "den greske drøm". Men hvis noensinne har opplevd denne drøm ekte og intens; ja så ble drømmen meg tildel der og da.
Skal jeg med fattige ord prøve å beskrive hva jeg opplevde denne korte og intense uke på Santorini, så blir det disse
EN ENESTE LANG PARADISISK DRØM OMGITT AV PARADISETS MAGISKE OG ALDELES UVIRKELIG KULISSER.
Anna, Bestefar, Thomas hanefar, stol og bord!
JEG GLEMMER DERE ALDRI!
.
