Ballard bydel i Seattle har spesiell interesse for nordmenn. Helt frem til rett etter krigen var det en av de mest konsentrerte Norge-koloniene i hele USA. Nå er de ikke mange tilbake. Dette til tross- på de sykkelverkstedene jeg var innom var mentaliten og det menneskelige klima veldig "norsk".
Det som var en stor turistattraksjon ,og som jeg ikke visste om, var de veldige slusene flankert av laksetrapper, hvor elven renner ut i sundet fra sin ferd fra lake Washington. Dette var det dimensjoner over. Og så var det faktisk også en park i Ballard.
Når jeg først var i Seattle var det en selvfølge at jeg måtte innom en Starbuck kaffebar. Starbuck startet jo i Seattle og har sitt hovedkontor her. Imidlertid syntes jeg ikke de Starbucks jeg fant i downtown Seattle var spennende nok.
Det var imidlertid til de grader den Starbuck jeg fant i Ballard. Sjefen ble interessert da han hørte jeg kom fra Norge. Han visste at Norge var et av de mest kaffedrikkende folkeslag i verden og hadde topp kaffe. Derfor måtte jeg drikke kun Starbucks mest utsøkte kaffe. Den fikk jeg levert rykende fersk. i en plast-take-away kopp.
Det var stappet med besøkende av alle typer. Møbleringen var også veldig diversifisert med alt fra barkrakket til dype sofaer. Det var faktisk en verden for seg selv. Jeg merket også fort at denne Starbuck hadde en sentral plass i livene til gjestene. De fleste bar preg av å være daglige stamkunder.
Som jeg satt der begynte jeg etterhvert å forstå Starbuckkoden. Den består av profesjonell, attraktiv og vennlig betjening. Renholdet er også et eksempel til etterfølgelse. Og så syder hele lokalet av liv og kontrollert action.
Du bestiller kaffen og følger hele bryggeprosessen. Kaffekanner med halvlunken kaffe er bannlyst her. Den kaffe du får er rykende fersk og i toppklasse når det gjelder smak og aroma.
Så alt i alt var dette for meg en overraskende positiv overraskelse. Og jeg er i utgangskpunktet ytterst skeptisk til kjeder som Starbuck.
Den negative overraskelsen i Ballard var det fiskemåltidet jeg fikk på en restaurant. Det var skrale saker og lå lang under kvaliteten på det jeg opplever regelmessig på Hauen Kro.
Så alt i alt- er dere i Seattle- ta dere en tur til "norske" Ballard. For shoppere er det mange spennende og originale butikker.
fredag 27. april 2012
torsdag 26. april 2012
Eventyrhotellet Edge Water i Seattle.
Hvis du skal reise som turist til Seattle anbefaler jeg at du tar deg inn på hotellet EdgeWater. Det ligger i vannkanten og du har en eventyrlig utsikt mot fjellkjeden i Olympic National Park. Der satt jeg noen ettermiddager/tidlig kveld i tidspunktet for Happy Hour. Dette betyr at øl og mat da selges til meget sterkt reduserte priser. I Norge drikker jeg ikke øl ettersom jeg ikke liker smaken. Men Old Dark på New Zealand og Stout i Seattle er noe annet. Svart øl og tilsvarende smak.
Det voldsomme inngangspartiet definerer dette som et luksushotell. Det samme gjør resepsjonen med et møblement rundt seg i den store hallen som jeg aldri har sett noen steder før. Møblene var laget av bjørkestammer. I tillegg til dette var en del av stolene produsert med gedigne hjortehorn som bærende elementer. Du satt som en drøm. Hele veggene var dekket av huner. Dette betyr de tynne bord ytterst på furutrærne med barken intakt på den ene side. I restauranten var det en hel skog av kritthvite bjørkestammer. Du snakker om ekstremt original og koselig innredning.
Prisnivået på rommene og miksen av alt-mulig-typer gjester klassifiserte Edge Water som et middelklassehotell. Her var dresstyper og typiske amerikanere med glorete joggesko og slitte jeans i en salig blanding.
Etter at en av dagenes forretningsforplikterlser var unnagjordt, stakk jeg innom av ren nysgjerrighet. Jeg likte meg på flekken. Dette ikke minst grunnet at betjeningen var humørfyllt og ekte vennlig. Jeg fant fra første stund mitt favorittbord på den overbygde bryggen som et forlengelse/utvidelse av restauranten.
Fra dette bord hadde jeg garantert den beste utsikten i hele Seattle når det gjaldt å oppleve hele havnebassenget pluss det brede sundet mot den magiske utsikten bestående av den lange fjellkjeden med sine snødekte topper. Jeg tror faktisk ikke at du finner en mer magisk utsikt fra et restaurantbord i hele USA med mulig unntak av Alaska og Hawaii. De neste fire kveldene var jeg fast gjest. Ikke minst fordi at betjeningeinformete meg om at slike kvelder etter hverandre var en sjeldenhet. Normalen var vestlandsvær med vind og regn.
En av kveldene slo en hyggelig amerikaner seg ned ved mitt magiske bord. Under samtalen spurte han meg hva jeg fant som den største forskjellen mellom USA og Norge. Jeg svarte da at utfra mine observasjoner var det frykten for sine overordnede som gjennomsyret arbeidsplassene. Det var i så måte mye mer avslappet i Norge. Han ba meg dokumentere dette. Det gjorde jeg overbevisende med et til de grader illustrerende eksempel. Mer om dette i neste nummer.
Det voldsomme inngangspartiet definerer dette som et luksushotell. Det samme gjør resepsjonen med et møblement rundt seg i den store hallen som jeg aldri har sett noen steder før. Møblene var laget av bjørkestammer. I tillegg til dette var en del av stolene produsert med gedigne hjortehorn som bærende elementer. Du satt som en drøm. Hele veggene var dekket av huner. Dette betyr de tynne bord ytterst på furutrærne med barken intakt på den ene side. I restauranten var det en hel skog av kritthvite bjørkestammer. Du snakker om ekstremt original og koselig innredning.
Prisnivået på rommene og miksen av alt-mulig-typer gjester klassifiserte Edge Water som et middelklassehotell. Her var dresstyper og typiske amerikanere med glorete joggesko og slitte jeans i en salig blanding.
Etter at en av dagenes forretningsforplikterlser var unnagjordt, stakk jeg innom av ren nysgjerrighet. Jeg likte meg på flekken. Dette ikke minst grunnet at betjeningen var humørfyllt og ekte vennlig. Jeg fant fra første stund mitt favorittbord på den overbygde bryggen som et forlengelse/utvidelse av restauranten.
Fra dette bord hadde jeg garantert den beste utsikten i hele Seattle når det gjaldt å oppleve hele havnebassenget pluss det brede sundet mot den magiske utsikten bestående av den lange fjellkjeden med sine snødekte topper. Jeg tror faktisk ikke at du finner en mer magisk utsikt fra et restaurantbord i hele USA med mulig unntak av Alaska og Hawaii. De neste fire kveldene var jeg fast gjest. Ikke minst fordi at betjeningeinformete meg om at slike kvelder etter hverandre var en sjeldenhet. Normalen var vestlandsvær med vind og regn.
En av kveldene slo en hyggelig amerikaner seg ned ved mitt magiske bord. Under samtalen spurte han meg hva jeg fant som den største forskjellen mellom USA og Norge. Jeg svarte da at utfra mine observasjoner var det frykten for sine overordnede som gjennomsyret arbeidsplassene. Det var i så måte mye mer avslappet i Norge. Han ba meg dokumentere dette. Det gjorde jeg overbevisende med et til de grader illustrerende eksempel. Mer om dette i neste nummer.
onsdag 25. april 2012
MAGISK OPPLEVELSE I BEACON HILL PARK
Det jeg savnet mest i Seattle var en park. Det er en kvalitet byene i britisk tradisjon er veldig bevist på. Eksempelvis er parken i Christchurch på New Zealand i absolutt verdensklasse der elven Avon omkranser den og hvor ål og aure kan betraktes i det glassklare vannet.
Men i Victoria (Canada) hadde de en flott park ved navn Beacon Hill. For en som bor i Dalane er det her et topografisk innslag av ekstraordinær interesse. Jeg snublet over denne og trodde ikke helt det jeg så. For å gi litt bakgrunnstoff først.
Anortositten er en bergart som finnes på månen. Den finnes mange steder på jordkloden, men ifølge mine opplysninger er det bare to steder den finnes helt i dagen. Og det er i Dalane og i en region i Canada. Som jeg vandret oppover i Beacon Hill blandt mektige trær, kunstige tjern og et rikt fugleliv står jeg plutselig foran en fjellformasjon som er typisk for lågheiene i Dalane! Det fantes ikke tvil!
Mens jeg fordøyet denne sjeldne opplevelse vandret jeg Beacon Hill til ende, og der- åpnet seg sjøen i all sin velde med de hvitdekkede toppene i Olympic Nasjonalpark som mektige kulisser. Et minne for livet! For noen dimensjoner!
Central Park i New York? Glem det. Jeg har vært der. Det er puslerier i sammenlikning.
Men i Victoria (Canada) hadde de en flott park ved navn Beacon Hill. For en som bor i Dalane er det her et topografisk innslag av ekstraordinær interesse. Jeg snublet over denne og trodde ikke helt det jeg så. For å gi litt bakgrunnstoff først.
Anortositten er en bergart som finnes på månen. Den finnes mange steder på jordkloden, men ifølge mine opplysninger er det bare to steder den finnes helt i dagen. Og det er i Dalane og i en region i Canada. Som jeg vandret oppover i Beacon Hill blandt mektige trær, kunstige tjern og et rikt fugleliv står jeg plutselig foran en fjellformasjon som er typisk for lågheiene i Dalane! Det fantes ikke tvil!
Mens jeg fordøyet denne sjeldne opplevelse vandret jeg Beacon Hill til ende, og der- åpnet seg sjøen i all sin velde med de hvitdekkede toppene i Olympic Nasjonalpark som mektige kulisser. Et minne for livet! For noen dimensjoner!
Central Park i New York? Glem det. Jeg har vært der. Det er puslerier i sammenlikning.
tirsdag 24. april 2012
JEG HAR OPPLEVET FORTIDENS OG FRAMTIDENS HATTEBUTIKK
Da jeg i 2006 kontaktet Bill Connor i Australia vedrørende muligheten for å importere hans stilige og fornuftige brukshatter ante jeg ikke at jeg satte i gang et kapittel som har bidratt til overmåte mye spennende opplevelser. Ikke minst underholdning.
Som jeg nylig var i Seattle måtte jeg selvfølgelig innom den siste hattebutikk som finnes i staten Washington. Det var en meget interessant opplevelse. Den var omtrendt 40 kvadratmeter med 4 ekspeditører hvorav en var kvinnelig. De gikk alle med noen snodige hatter på hodet som ikke tjente noe praktisk formål. På en måte var det som å komme inn i et museum samtidig som jeg ikke klarte å ta hele opplegget helt seriøst. Det spriket litt med for meg med et islett av lettere klovneri. Nå må det tilføyes at jeg ikke observerte en eneste person i Seattle med hatt, så jeg aner ikke hvor de får kundegrunnlaget fra.
Da jeg forklarte at jeg faktisk hadde Europas mest profesjonelle opplegg av seriøse australske hatter ble jeg plutselig luft for dem. Her var ingen business å hale. En meeeget interessant erfaring.
Dagen etter tok jeg den tidligere beskrevne ferjetur til Victoria i Canada. Der var målet den legendariske og 82 år gamle Robinson's Outdoor Store. I den glandede brosjyre som var i seteryggen foran meg på hydrofoilen var butikken representert med en helsides annonse. Og hva tronet der?? Et digert bilde av - tro det eller ei- Kjeragbolten!! (Det er bare å komme innom så kan mine facebookvenner få se bildebeviset!)
Vel innkommet i den ruvende butikk i to etasjer spurte jeg sjefen (før jeg hadde presentert meg) hvor han trodde dette bildet var tatt. Han svarte "at det skulle være et sted i Norge". Deretter ble vi gode busser da jeg forklarte hvor.
Etter å ha studert butikken (med en aldeles imponerende fluefiskeavdeling) spurte jeg sjefen om det fantes noen hattebutikk i Victoria. "Å, joda! Victoria hadde Canadas mest underholdende hattebutikk rett rundt hjørnet! Den var drevet av to damer." Snakk om flaks!
Jeg durte inn til de to damene hvis butikk var i flate som den i Seattle. Men her var det underholdning av et slag jeg aldri har opplevet i en butikk overalt hvor jeg har reis. (Noe etterhvert.) Damene hadde festlige hatter på seg og utstrålte et humør av et slikt kaliber at det var bare å gi seg ende over. Her snakker du om at butikk og underholdning gikk opp i en høyere enhet. Det spilte ingen rolle at alle de spesielle hattene de solgte ikke hadde noen praktisk hensikt bortsett fra å spre humør. Ikke lite bare det!
Bare det å ha opplevet denne overdådige forestilling var verdt hele turen til Victoria. Samtidig ga det meg et glimt inn i framtiden. Jeg måtte tenke på hvor rett de svenske forfatterne av "Karaokekapitalismen" har. De skriver at butikken a.s. NORMAL er steindød og vil ikke overleve framtiden. Folket vil underholdes i framtiden i unike lokaler med unike varer . Ellers gidder de ikke gå dit. Da klikker de seg heller inn på internett.
Når det gjelder handel på Internett i framtiden leste jeg nylig en interessant artikkel i The New York Times. Butikker som kan levere en uslåelig pakke hva angjelder kombinasjonen av seriøsitet, kvalitet, originalitet, opplevelse og underholdning har intet som helst å frykte fra internett. Men de betinger at den butikken er den enenste i hele verden som kan tilby akkurat DEN pakken i et lokale som også bare finnes et eneste sted i den samme verden. Da blir butikken et reisemål i seg selv og en snakkis i selskapslivet. Her er utfordringer for noen og enhver.
Som jeg nylig var i Seattle måtte jeg selvfølgelig innom den siste hattebutikk som finnes i staten Washington. Det var en meget interessant opplevelse. Den var omtrendt 40 kvadratmeter med 4 ekspeditører hvorav en var kvinnelig. De gikk alle med noen snodige hatter på hodet som ikke tjente noe praktisk formål. På en måte var det som å komme inn i et museum samtidig som jeg ikke klarte å ta hele opplegget helt seriøst. Det spriket litt med for meg med et islett av lettere klovneri. Nå må det tilføyes at jeg ikke observerte en eneste person i Seattle med hatt, så jeg aner ikke hvor de får kundegrunnlaget fra.
Da jeg forklarte at jeg faktisk hadde Europas mest profesjonelle opplegg av seriøse australske hatter ble jeg plutselig luft for dem. Her var ingen business å hale. En meeeget interessant erfaring.
Dagen etter tok jeg den tidligere beskrevne ferjetur til Victoria i Canada. Der var målet den legendariske og 82 år gamle Robinson's Outdoor Store. I den glandede brosjyre som var i seteryggen foran meg på hydrofoilen var butikken representert med en helsides annonse. Og hva tronet der?? Et digert bilde av - tro det eller ei- Kjeragbolten!! (Det er bare å komme innom så kan mine facebookvenner få se bildebeviset!)
Vel innkommet i den ruvende butikk i to etasjer spurte jeg sjefen (før jeg hadde presentert meg) hvor han trodde dette bildet var tatt. Han svarte "at det skulle være et sted i Norge". Deretter ble vi gode busser da jeg forklarte hvor.
Etter å ha studert butikken (med en aldeles imponerende fluefiskeavdeling) spurte jeg sjefen om det fantes noen hattebutikk i Victoria. "Å, joda! Victoria hadde Canadas mest underholdende hattebutikk rett rundt hjørnet! Den var drevet av to damer." Snakk om flaks!
Jeg durte inn til de to damene hvis butikk var i flate som den i Seattle. Men her var det underholdning av et slag jeg aldri har opplevet i en butikk overalt hvor jeg har reis. (Noe etterhvert.) Damene hadde festlige hatter på seg og utstrålte et humør av et slikt kaliber at det var bare å gi seg ende over. Her snakker du om at butikk og underholdning gikk opp i en høyere enhet. Det spilte ingen rolle at alle de spesielle hattene de solgte ikke hadde noen praktisk hensikt bortsett fra å spre humør. Ikke lite bare det!
Bare det å ha opplevet denne overdådige forestilling var verdt hele turen til Victoria. Samtidig ga det meg et glimt inn i framtiden. Jeg måtte tenke på hvor rett de svenske forfatterne av "Karaokekapitalismen" har. De skriver at butikken a.s. NORMAL er steindød og vil ikke overleve framtiden. Folket vil underholdes i framtiden i unike lokaler med unike varer . Ellers gidder de ikke gå dit. Da klikker de seg heller inn på internett.
Når det gjelder handel på Internett i framtiden leste jeg nylig en interessant artikkel i The New York Times. Butikker som kan levere en uslåelig pakke hva angjelder kombinasjonen av seriøsitet, kvalitet, originalitet, opplevelse og underholdning har intet som helst å frykte fra internett. Men de betinger at den butikken er den enenste i hele verden som kan tilby akkurat DEN pakken i et lokale som også bare finnes et eneste sted i den samme verden. Da blir butikken et reisemål i seg selv og en snakkis i selskapslivet. Her er utfordringer for noen og enhver.
lørdag 21. april 2012
MITT FØRSTE MØTE MED SEATTLE
Etter landing, kontrollsjekk og det hele kapret jeg en drosje med en inder som sjåfør. Higwayen hadde 3 kjørefelt i hver retning , og det var stinn brakke. Sjåføren fortalte at i rushtiden sto trafikken bom stille. Den samme sjåfør ga meg en meget interessant opplysning vedrørende mitt hotell, Best Western Excecutive. Han sa at jeg måtte innstendig be om å få et rom med partall. Disse vendte nemlig mot the Space Needle. De andre rommene vendte ut mot trafikkstøy og horetrafikk!
Han satte meg av ved hotellet og de mest trøstesløse omgivelser jeg hadde sett på lenge. Gudsjammerlig kjedelige bygninger viden omkring! Jeg spurte meg selv i mitt indre: " Hva i all verden var nå det for et innfall å reise til Seattle?"
Skuffelsen ble noe dempet da jeg kom inn i resepsjonen. Det utvidede område foran resepsjonsdesken var meget rommelig (som en gigantisk stue) og veldig komfortabelt møblert. Så får jeg utlevert nøkkelen av den sympatiske, kvinnelige resepsjonist og ser til min gru og skrekk at det er oddetall. Jeg spurte så forsiktig og smilende som mulig om jeg kunne få bytte i partall ettersom jeg skulle være her i 14 dager. Jeg henviste til drosjesjåføren som hadde anbefalt dette grunnet utsikten. Damen sjekket og sa det var i orden forutsatt at jeg var fornøyd med at det her var to senger istedetfor en seng på rommene med oddetall. Jeg klarte å holde masken helt til jeg entret rom 510. Hvilken størrelse både på rom og begge senger! Og hvilken utsikt til the Space Needle!
Jeg hadde klart utsyn til hele området hvor Seattle arrangerte verdensutstillingen i 1962. De klarte å utkonkurrere New York. Jeg deiset ned på sengen og sovnet faktisk på flekken. Da jeg våknet var det til et magisk panorama. Hele verdensutstillingsområdet var magisk opplyst med the Space Needle som en gigantisk opplyst fakkel. ( Bygningen er høyere enn Varberg). Og som prikken over ien skinte den like magiske måne rett over verdensrom-nålen! Det viste seg etterhvert at jeg hadde fått det beste rom i hele Seattle når det gjaldt utsikt til the Space Needle!
Mer i neste nr.
Han satte meg av ved hotellet og de mest trøstesløse omgivelser jeg hadde sett på lenge. Gudsjammerlig kjedelige bygninger viden omkring! Jeg spurte meg selv i mitt indre: " Hva i all verden var nå det for et innfall å reise til Seattle?"
Skuffelsen ble noe dempet da jeg kom inn i resepsjonen. Det utvidede område foran resepsjonsdesken var meget rommelig (som en gigantisk stue) og veldig komfortabelt møblert. Så får jeg utlevert nøkkelen av den sympatiske, kvinnelige resepsjonist og ser til min gru og skrekk at det er oddetall. Jeg spurte så forsiktig og smilende som mulig om jeg kunne få bytte i partall ettersom jeg skulle være her i 14 dager. Jeg henviste til drosjesjåføren som hadde anbefalt dette grunnet utsikten. Damen sjekket og sa det var i orden forutsatt at jeg var fornøyd med at det her var to senger istedetfor en seng på rommene med oddetall. Jeg klarte å holde masken helt til jeg entret rom 510. Hvilken størrelse både på rom og begge senger! Og hvilken utsikt til the Space Needle!
Jeg hadde klart utsyn til hele området hvor Seattle arrangerte verdensutstillingen i 1962. De klarte å utkonkurrere New York. Jeg deiset ned på sengen og sovnet faktisk på flekken. Da jeg våknet var det til et magisk panorama. Hele verdensutstillingsområdet var magisk opplyst med the Space Needle som en gigantisk opplyst fakkel. ( Bygningen er høyere enn Varberg). Og som prikken over ien skinte den like magiske måne rett over verdensrom-nålen! Det viste seg etterhvert at jeg hadde fått det beste rom i hele Seattle når det gjaldt utsikt til the Space Needle!
Mer i neste nr.
fredag 20. april 2012
FOLK SYKLER, JOGGER OG SPASERER I SEATTLE
Ettersom fossilet tydeligvis har forstått den nye layouten på bloggen kan jeg gå videre.
Det hevdes at amerikanerne ikke beveger seg utenfor bilen og huset sitt. I så måte må Seattle være helt utypisk amerikansk. Avenuene i sentrum var fulle av spaserende, syklende og joggende mennesker med det som vi tidligere kalte "normalt slanke kropper". Faktisk var ikke prosenten av overvektige større enn det du i dag finner i Norge. VG i dag bekrefter dette. Det er bare å se seg om i Egersund.
Utvalget av sykler var overveldende i fagbutikkene. Det hadde det ikke vært om det ikke var kundegrunnlag. Det samme var utvalget av joggesko, fjellstøvler, telt, mosjons-tur-villmarksklær.
Men så har da Seattle store turmuligheter i sine gedigne nasjonalparker som naboer.
Noe annet som også var påfallende med befolkningen var at den amerikanske overfladiske gummisjelen var lite tilstede her. Her var mye ekte mennesker. Jeg har et meget fintfølende oppfatningsapperat når det gjelder akkurat dette.
Jeg stopper her og følger opp etterhvert med betraktninger fra Seattle og Victoria
Det hevdes at amerikanerne ikke beveger seg utenfor bilen og huset sitt. I så måte må Seattle være helt utypisk amerikansk. Avenuene i sentrum var fulle av spaserende, syklende og joggende mennesker med det som vi tidligere kalte "normalt slanke kropper". Faktisk var ikke prosenten av overvektige større enn det du i dag finner i Norge. VG i dag bekrefter dette. Det er bare å se seg om i Egersund.
Utvalget av sykler var overveldende i fagbutikkene. Det hadde det ikke vært om det ikke var kundegrunnlag. Det samme var utvalget av joggesko, fjellstøvler, telt, mosjons-tur-villmarksklær.
Men så har da Seattle store turmuligheter i sine gedigne nasjonalparker som naboer.
Noe annet som også var påfallende med befolkningen var at den amerikanske overfladiske gummisjelen var lite tilstede her. Her var mye ekte mennesker. Jeg har et meget fintfølende oppfatningsapperat når det gjelder akkurat dette.
Jeg stopper her og følger opp etterhvert med betraktninger fra Seattle og Victoria
FOLK SYKLER, JOGGER OG SPASERER I SEATTLE
Google har nå fått helt ny layout når det gjelder blogg. Jeg er ikke helt sikker på om jeg har fått helt med meg hvordan det fungerer. Jeg tar først en test på dette.
torsdag 19. april 2012
SEATTLE HAR EN ALDELES ENESTÅENDE PLASSERING
Før jeg blogger om mine opplevelser i Seattle og Victoria skal jeg orientere mine bloggere om den spesielle geografiske plassering Seattle har. Den har ikke sin make i USA med mulig unntak av Alaska.
Hvis dere går inn på et kart over staten Washington forstår dere hvorfor. Står du midt i Seattle med nesen nordover har du fjellkjeden i Olympic nasjonalpark til vestre og fjellkjeden Cascadene til høyre. Rett bak deg har du Mount Rainier som med sine snaut 4400 meter ragende over havet er selve vokteren av Seattle. Ingen metropol i Europa har heller ikke en slik setting.
Denne gigantiske naturkatedral opplevde jeg til fulle under en oppstigende måne fra hydrofoildekket på overfarten fra Victoria tilbake til Seattle. Ferjeturen Seattle -Victoria er nesten på meteren like lang som strekningen Kristiansand-Hirtshals.
Mens Seattle ( unntatt Space Needle og skyskraperne ) har gørr kjedelig arkitekttur, har til gjengjeld Victoria i Canade en majestetisk arkitektur og ingen skyskrapere. For en forskjell! Som natt og dag!
Nok om det. Etter å ha vært inne i verdens mest underholdende hattebutikk i Victoria (mer om dette siden) bar det hjem til Seattle mens solen gikk ned og månen opp. En del majestetiske naturopplevelser har jeg hatt i min tid, men dette var magisk klasse i kosmisk widescreen. Mens Victoria forsvant bak meg, ante jeg Mount Rainier i det fjerne mens Olympic-fjellkjeden på den ene siden og Cascadene på den andre siden flankerte meg med sine veldige snødekte topper.
På de snaut tre timene overfarten varte hadde det mørknet noe. Og å oppleve Mount Rainier i magisk måneskinn står for meg i samme magiske klasse som da jeg sto på Hopi Point og opplevde soloppgang over Grand Canyon. Nærmest uvirkelig.
Mer i neste nummer.
Hvis dere går inn på et kart over staten Washington forstår dere hvorfor. Står du midt i Seattle med nesen nordover har du fjellkjeden i Olympic nasjonalpark til vestre og fjellkjeden Cascadene til høyre. Rett bak deg har du Mount Rainier som med sine snaut 4400 meter ragende over havet er selve vokteren av Seattle. Ingen metropol i Europa har heller ikke en slik setting.
Denne gigantiske naturkatedral opplevde jeg til fulle under en oppstigende måne fra hydrofoildekket på overfarten fra Victoria tilbake til Seattle. Ferjeturen Seattle -Victoria er nesten på meteren like lang som strekningen Kristiansand-Hirtshals.
Mens Seattle ( unntatt Space Needle og skyskraperne ) har gørr kjedelig arkitekttur, har til gjengjeld Victoria i Canade en majestetisk arkitektur og ingen skyskrapere. For en forskjell! Som natt og dag!
Nok om det. Etter å ha vært inne i verdens mest underholdende hattebutikk i Victoria (mer om dette siden) bar det hjem til Seattle mens solen gikk ned og månen opp. En del majestetiske naturopplevelser har jeg hatt i min tid, men dette var magisk klasse i kosmisk widescreen. Mens Victoria forsvant bak meg, ante jeg Mount Rainier i det fjerne mens Olympic-fjellkjeden på den ene siden og Cascadene på den andre siden flankerte meg med sine veldige snødekte topper.
På de snaut tre timene overfarten varte hadde det mørknet noe. Og å oppleve Mount Rainier i magisk måneskinn står for meg i samme magiske klasse som da jeg sto på Hopi Point og opplevde soloppgang over Grand Canyon. Nærmest uvirkelig.
Mer i neste nummer.
fredag 30. mars 2012
EN FOSSIL AVISOMANS OPPDAGELSE AV GOOGLE-FACEBOOK
I 1995 leste 85 % av den norske befolkning papiraviser daglig. Dette er i 2012 redusert til 60 %, og andelen er synkende hele tiden. Det er pensjonistene som fortsatt leser papiraviser og de dør etterhvert ut. For min egen del måtte jeg gjøre kort prosess. Jeg sluttet med Dagbladet og VG som papir og leser dem nå på nett. Nå forstår jeg ungdommen fullt ut. Helt ferske nyheter hele tiden. Og med levende innslag i tillegg. Hvor mange papiraviser jeg leser i tillegg er imidlertid en hemmelighet.
For noen år siden , da jeg fortsatt var digitalt fossil, leste jeg en artikkel om at de som i framtiden ikke kunne takle digitale medier ville være like hjelpeløse i et moderne samfunn som de som i "gamle dager" ikke kunne lese og skrive. Jeg lo den gang, men det gjør jeg sandelig ikke i dag.! Forfatteren fikk skremmende rett.
Hadde ikke Olaf Omdal i DT vennlig og bestemt "presset" meg til å skrive leserinnlegg på nett, istedetfor å sende dem opp pr. fax, tør jeg ikke tenke på hvor langt i bakleksa jeg hadde vært 2012. Jeg er Olaf stoooooor takk skyldig. At jeg nå turnerer nettbank, blogg og facebook er positive sidevirkninger. Å drive forretning med internasjonale forbindelser hadde ikke vært å tenke på uten nettet.
Når jeg nå reiser til Seattle søndag morgen har jeg med meg to helt avgjørende følgesvenner. Et mastercard med generøs ramme og solide engelskkunskaper. Men ikke mobil!
Ettersom jeg har brannstasjon og vaktselskap ikke alt for mange meter fra meg ofrer jeg ikke bygningen den minste tanke. Alle alarmer blir aktivert og Johny hos NVC har demonstrert tidligere at han er lynrakst på pletten skulle noe uforutsett skje.
Det jeg iallefall skal gjøre i Seattle, ved siden av noen spennende forretningsoppdrag, er å lese New York Times, på papir!
Til alle mine blogglesere og facebook-venner. Ha en strålende påske!
For noen år siden , da jeg fortsatt var digitalt fossil, leste jeg en artikkel om at de som i framtiden ikke kunne takle digitale medier ville være like hjelpeløse i et moderne samfunn som de som i "gamle dager" ikke kunne lese og skrive. Jeg lo den gang, men det gjør jeg sandelig ikke i dag.! Forfatteren fikk skremmende rett.
Hadde ikke Olaf Omdal i DT vennlig og bestemt "presset" meg til å skrive leserinnlegg på nett, istedetfor å sende dem opp pr. fax, tør jeg ikke tenke på hvor langt i bakleksa jeg hadde vært 2012. Jeg er Olaf stoooooor takk skyldig. At jeg nå turnerer nettbank, blogg og facebook er positive sidevirkninger. Å drive forretning med internasjonale forbindelser hadde ikke vært å tenke på uten nettet.
Når jeg nå reiser til Seattle søndag morgen har jeg med meg to helt avgjørende følgesvenner. Et mastercard med generøs ramme og solide engelskkunskaper. Men ikke mobil!
Ettersom jeg har brannstasjon og vaktselskap ikke alt for mange meter fra meg ofrer jeg ikke bygningen den minste tanke. Alle alarmer blir aktivert og Johny hos NVC har demonstrert tidligere at han er lynrakst på pletten skulle noe uforutsett skje.
Det jeg iallefall skal gjøre i Seattle, ved siden av noen spennende forretningsoppdrag, er å lese New York Times, på papir!
Til alle mine blogglesere og facebook-venner. Ha en strålende påske!
torsdag 29. mars 2012
Tanker på en dag da man har levet hele 68 år
Jeg må takke noen av mine facebook-venner pluss min datter for at de gjorde meg oppmerksom på at jeg i dag har levet hele 68 ikke helt anonyme og aldeles ikke kjedelige år. Jeg hadde faktisk glemt dagen bort ettersom jeg ikke har noe forhold til dette med gebursdager.
Jeg har hatt det ekstraordinære privilegium å få være med å skrive det siste kapittel av to mange-hundrårige kulturer som ikke lenger eksisterer. Den ene er hest- og kjerrekulturen. Som innfødt bjerkreimsbu (født på selveste Birkrem gaard, bruksnummer 1), delvis oppvokset på Sagland og to garder i Helleland ( Gådå/Grønning og Hovland) har jeg melket kyr, traktert orv og ljå pluss alt det andre som hørte til gammeldags gardsarbeid.
Grunnet de spesielle familiforhold fikk jeg paralellt oppleve det gamle sosialintensive bysamfunn Egersund ettersom jeg hadde kinostrøket som fast bosted siden 1946. Disse to rike kulturer eksisterer nå bare i minnet til de som har opplevd denne på mange måter magiske tid. Og hvilke minner de ga meg som er av de ytterst få som har fått intensivt opplevd dem begge!
I min alder tenker folk flest på å trappe ned. For meg er det stikk motsatt. Fysisk er det meget akseptabelt enskjønt jeg merker at jeg ikke lenger er 18. Yrkesmessig er jeg imidlertid i mitt livs kalasform. Jeg føler faktisk at jeg for tiden går på en blanding av verdens sterkeste dop pluss drivstoff for måneraketter. Årsaken er et ord ved navn Australia. Nå sitter jeg med et forretningsopplegg jeg er alene om i verden og som ikke kan kopieres noe sted på kloden.
Dette opplegg medfører at jeg det neste tiår (hvis jeg ikke dør) reiser til USA/Canada i de to påskeukene pluss Australia/New Zealand hele november. Her er det snakk om kontinuerlig utvikling.
Når Olaf Thon i en alder av nær 90 år er ekspansiv som aldri før så akter jeg ikke å sitte å se på at han har enerett på dette.
For meg er vanlig forretningsdrift med ekspeditører trøtt steinalder. De som skal drive framtidens interessante foretak må være underholdende historiefortellere og helst underholdningsartister. Jeg betrakter meg som en kombinasjon av begge pluss at sykkelverkstedet sørger for tilstrekkelig tøy og bøy.
Blandt mitt omfattende sosiale nettverk finnes helt inn mot midten noen helt uerstattelig venner. En av dem er min evigeunge og maksimale inspirator, 81 årige Andreas Raaum. Han kommer nå lørdag for konferanse. 22. april har vi "styremøte"i Arendal for å oppsummere erfaringene jeg gjorde meg i Seattle. Andreas er for tiden lærer på idrettsgymnaset i Tønsberg pluss at han holder på med mye artikkelskriverier. Han har ikke tid til å bli "gammel". Så heller ikke undertegnede.
Jeg har hatt det ekstraordinære privilegium å få være med å skrive det siste kapittel av to mange-hundrårige kulturer som ikke lenger eksisterer. Den ene er hest- og kjerrekulturen. Som innfødt bjerkreimsbu (født på selveste Birkrem gaard, bruksnummer 1), delvis oppvokset på Sagland og to garder i Helleland ( Gådå/Grønning og Hovland) har jeg melket kyr, traktert orv og ljå pluss alt det andre som hørte til gammeldags gardsarbeid.
Grunnet de spesielle familiforhold fikk jeg paralellt oppleve det gamle sosialintensive bysamfunn Egersund ettersom jeg hadde kinostrøket som fast bosted siden 1946. Disse to rike kulturer eksisterer nå bare i minnet til de som har opplevd denne på mange måter magiske tid. Og hvilke minner de ga meg som er av de ytterst få som har fått intensivt opplevd dem begge!
I min alder tenker folk flest på å trappe ned. For meg er det stikk motsatt. Fysisk er det meget akseptabelt enskjønt jeg merker at jeg ikke lenger er 18. Yrkesmessig er jeg imidlertid i mitt livs kalasform. Jeg føler faktisk at jeg for tiden går på en blanding av verdens sterkeste dop pluss drivstoff for måneraketter. Årsaken er et ord ved navn Australia. Nå sitter jeg med et forretningsopplegg jeg er alene om i verden og som ikke kan kopieres noe sted på kloden.
Dette opplegg medfører at jeg det neste tiår (hvis jeg ikke dør) reiser til USA/Canada i de to påskeukene pluss Australia/New Zealand hele november. Her er det snakk om kontinuerlig utvikling.
Når Olaf Thon i en alder av nær 90 år er ekspansiv som aldri før så akter jeg ikke å sitte å se på at han har enerett på dette.
For meg er vanlig forretningsdrift med ekspeditører trøtt steinalder. De som skal drive framtidens interessante foretak må være underholdende historiefortellere og helst underholdningsartister. Jeg betrakter meg som en kombinasjon av begge pluss at sykkelverkstedet sørger for tilstrekkelig tøy og bøy.
Blandt mitt omfattende sosiale nettverk finnes helt inn mot midten noen helt uerstattelig venner. En av dem er min evigeunge og maksimale inspirator, 81 årige Andreas Raaum. Han kommer nå lørdag for konferanse. 22. april har vi "styremøte"i Arendal for å oppsummere erfaringene jeg gjorde meg i Seattle. Andreas er for tiden lærer på idrettsgymnaset i Tønsberg pluss at han holder på med mye artikkelskriverier. Han har ikke tid til å bli "gammel". Så heller ikke undertegnede.
onsdag 28. mars 2012
MENNESKERASENS INDRE BORGERKRIG
Følelsesapparatet i et menneske er konservativt. Det som er spilt inn av inntrykk fra starten av- det sitter som regel urokkelig innprentet resten av livet.
Hjernen derimot er radikal. Hjernen observerer fortløpende forandringene i samfunnet uten at følelsene lar seg styre det minste av det. Følelsene kontrollerer personligheten.
Denne problemstilling har jeg faktisk fastslått utfra egne erfaringer. Det er ikke noen andre enn livet som har lært meg dette.
Når jeg vandrer gjennom sentrums tomme gater etter middag på Hauen Kro observerer jo hjernen at det er øde og tomt og at noe som var aldri kommer tilbake. Det er utviklingens ubønnhørlige gang. Følelsesapparatet derimot befinner seg i Egersund Sentrum rundt 1950 med et yrende liv i gatene og familier i alle hus. I den hule og hi jeg nå residerer alene bodde vi i 1950 3 familier med totalt 15- femten-individer! Slik var det overalt. Stinn brakke.
Det som slår meg av forandring til det verre er følgende to spørsmål som sto oppslått med megabokstaver i danske Politiken:
NÅR VAR DU SIST TIL STEDE I EGET LIV?
OG HVOR GÅR DU SÅ HEN MED RESTEN AV DETTE DITT ENE LIV ?
På det første spørsmål kan befolkningen rundt 1950 svare: "HELE TIDEN!" Dagens utgave av menneskerasen svarer:"ALDRI". (Satt helt på spissen!)
På den andre spørsmålet ville de rundt 1950 svare: " Framover mot et stadig bedre samfunn". Dagens oppkavede befolkning ville derimot svare: " Har ikke peiling i det hele tatt!"
Ønsker jeg med dette blogginnslag å si at jeg ønsker å skru klokken tilbake? NEI, NEI,NEI,NEI!
Det er bare " gamle" folk som tenker mer på fortiden enn framtiden.
Og alt var ikke bedre før! Det er nå ganske sikkert. Folk var utslitt i 50 års alderen mens de i dag i åttiårsalderen planlegger neste eksotiske utenlandstur.
Men en overmåte viktig luksusfaktor hadde forgående generasjoner i overflod. Nemlig TID. Og denne luksus er den eneste som ikke kan kjøpes for penger. Nå for tiden har nemlig ingen lenger TID til å være tilstede i eget liv. Og så kan man jo spørre seg selv dette forskrekkelige spørsmål: " HAR DET OVERHODET NOEN SOM HELST MENING Å VÆRE TILSTEDE PÅ MODER JORD NÅR DET LEVENDE LIVET BLIR BORTE FRA OSS SOM SAND SOM RENNER GJENNOM FINGRENE? HAR DET?????
Hjernen derimot er radikal. Hjernen observerer fortløpende forandringene i samfunnet uten at følelsene lar seg styre det minste av det. Følelsene kontrollerer personligheten.
Denne problemstilling har jeg faktisk fastslått utfra egne erfaringer. Det er ikke noen andre enn livet som har lært meg dette.
Når jeg vandrer gjennom sentrums tomme gater etter middag på Hauen Kro observerer jo hjernen at det er øde og tomt og at noe som var aldri kommer tilbake. Det er utviklingens ubønnhørlige gang. Følelsesapparatet derimot befinner seg i Egersund Sentrum rundt 1950 med et yrende liv i gatene og familier i alle hus. I den hule og hi jeg nå residerer alene bodde vi i 1950 3 familier med totalt 15- femten-individer! Slik var det overalt. Stinn brakke.
Det som slår meg av forandring til det verre er følgende to spørsmål som sto oppslått med megabokstaver i danske Politiken:
NÅR VAR DU SIST TIL STEDE I EGET LIV?
OG HVOR GÅR DU SÅ HEN MED RESTEN AV DETTE DITT ENE LIV ?
På det første spørsmål kan befolkningen rundt 1950 svare: "HELE TIDEN!" Dagens utgave av menneskerasen svarer:"ALDRI". (Satt helt på spissen!)
På den andre spørsmålet ville de rundt 1950 svare: " Framover mot et stadig bedre samfunn". Dagens oppkavede befolkning ville derimot svare: " Har ikke peiling i det hele tatt!"
Ønsker jeg med dette blogginnslag å si at jeg ønsker å skru klokken tilbake? NEI, NEI,NEI,NEI!
Det er bare " gamle" folk som tenker mer på fortiden enn framtiden.
Og alt var ikke bedre før! Det er nå ganske sikkert. Folk var utslitt i 50 års alderen mens de i dag i åttiårsalderen planlegger neste eksotiske utenlandstur.
Men en overmåte viktig luksusfaktor hadde forgående generasjoner i overflod. Nemlig TID. Og denne luksus er den eneste som ikke kan kjøpes for penger. Nå for tiden har nemlig ingen lenger TID til å være tilstede i eget liv. Og så kan man jo spørre seg selv dette forskrekkelige spørsmål: " HAR DET OVERHODET NOEN SOM HELST MENING Å VÆRE TILSTEDE PÅ MODER JORD NÅR DET LEVENDE LIVET BLIR BORTE FRA OSS SOM SAND SOM RENNER GJENNOM FINGRENE? HAR DET?????
mandag 26. mars 2012
SIVILISASJONENE SOM BLE BORTE
Det gamle Helleland sentrum er en kulturskatt. Fram til 1960 gikk E18 trafikken gjennom dette sentrum som jeg har så mange minner fra. Her var Mjølbue hvor bøndene hadde sin radl etter at de hadde lastet opp mjølsekkene og sine tomme melkespann etter at meieriet hadde "prosessert" dem. Her var også tre fungerende butikker hvorav den ene hadde bensinstasjon.
Da den nye Svalestadbrua kom i 1960 ble dette brått historie, Det nye Helleland sentrum etablerte seg med kafe og bensinstasjon sammen med Skjærpefeltet. Jeg tror ikke det er noe annet sted i Norge hvor man så klart FYSISK kan sammenlikne to så vidt forskjellige sivilisasjoner med hverandre. Gamle sentrum i Helleland er faktisk en kulturskatt!
Som jeg blogger dette er stillheten øredøvendee rett utenfor butikkdøren i kinostrøket. Det er likt over det ganske land. Fullstendig tomme gater er kulisser likt gamle Helleland fra en sivilisasjon som ikke lenger er. Begge ektefeller er i arbeid, og innkjøpene etter arbeidstid gjøres i shoppingsenterne som har langåpent. Det er kun rene spesialbutikker som kan overleve. Rett ved siden av meg har jeg optiker og reisebyrå. Begge klarer seg utmerket. Da er jeg mye mer skeptisk m.h.t. framtidsutsiktene til butikker som selger ting-og-tang pluss klær. De sistnevnet fallbyr sine plagg på utsiden med type markedsføring som alt-på-stativet-kr. 50,- eller halv pris av halv pris o.s.v. Det hjelper ikke det minste. På verdensbasis er det alt for mange butikker/varer som jager alt for få kunder.
Når det gjelder visdomsordene om at "krigens første offer er sannheten" så gjelder dette til de grader også når det gjelder handelskrigen. Mens generalene lyger tapstallene nedover så lyger butikkene salgstallene oppover. Det hjelper ikke det minste å sminke virkeligheten. Den største arbeidsgruppe i Norge i dag er butikkansatte-som-har-alt-for-lite-å-gjøre. Utrykket om "å stå og henge bak disken" er helt på sin plass. Sandelig må det bli lange dager!
Jeg spurte min gode venn Arnt Olav Klippenberg hva slags butikk han ville drevet i et utdøenden bysentrum hvis han var (som jeg) blitt tvunget til det. Svaret var interessant. Han ville drevet inne flere sjangre samtidig. Det er faktisk oppskriften for å overleve!
Og det krever (iflg. ekspertene) at du er både litt gal og veldig dyktig og veldig,veldig spesiell m.h.t. vareutvalg. Og så må opplevelses-elementet til de grader være tilstede!
Spesialiser eller dø langsomt og sikkert. Når det er sagt så er alle besøkende fra Stavangerregionen over seg av begeistring når det gjelder atmosfæren i gamle Egersund sentrum. Denne særegne opplevelsen av "en tid som ikke lenger er" finnes ikke andre steder i Rogaland. Bare så synd at butikkene i sentrum ikke kan leve av lørdagsturistene.
Da den nye Svalestadbrua kom i 1960 ble dette brått historie, Det nye Helleland sentrum etablerte seg med kafe og bensinstasjon sammen med Skjærpefeltet. Jeg tror ikke det er noe annet sted i Norge hvor man så klart FYSISK kan sammenlikne to så vidt forskjellige sivilisasjoner med hverandre. Gamle sentrum i Helleland er faktisk en kulturskatt!
Som jeg blogger dette er stillheten øredøvendee rett utenfor butikkdøren i kinostrøket. Det er likt over det ganske land. Fullstendig tomme gater er kulisser likt gamle Helleland fra en sivilisasjon som ikke lenger er. Begge ektefeller er i arbeid, og innkjøpene etter arbeidstid gjøres i shoppingsenterne som har langåpent. Det er kun rene spesialbutikker som kan overleve. Rett ved siden av meg har jeg optiker og reisebyrå. Begge klarer seg utmerket. Da er jeg mye mer skeptisk m.h.t. framtidsutsiktene til butikker som selger ting-og-tang pluss klær. De sistnevnet fallbyr sine plagg på utsiden med type markedsføring som alt-på-stativet-kr. 50,- eller halv pris av halv pris o.s.v. Det hjelper ikke det minste. På verdensbasis er det alt for mange butikker/varer som jager alt for få kunder.
Når det gjelder visdomsordene om at "krigens første offer er sannheten" så gjelder dette til de grader også når det gjelder handelskrigen. Mens generalene lyger tapstallene nedover så lyger butikkene salgstallene oppover. Det hjelper ikke det minste å sminke virkeligheten. Den største arbeidsgruppe i Norge i dag er butikkansatte-som-har-alt-for-lite-å-gjøre. Utrykket om "å stå og henge bak disken" er helt på sin plass. Sandelig må det bli lange dager!
Jeg spurte min gode venn Arnt Olav Klippenberg hva slags butikk han ville drevet i et utdøenden bysentrum hvis han var (som jeg) blitt tvunget til det. Svaret var interessant. Han ville drevet inne flere sjangre samtidig. Det er faktisk oppskriften for å overleve!
Og det krever (iflg. ekspertene) at du er både litt gal og veldig dyktig og veldig,veldig spesiell m.h.t. vareutvalg. Og så må opplevelses-elementet til de grader være tilstede!
Spesialiser eller dø langsomt og sikkert. Når det er sagt så er alle besøkende fra Stavangerregionen over seg av begeistring når det gjelder atmosfæren i gamle Egersund sentrum. Denne særegne opplevelsen av "en tid som ikke lenger er" finnes ikke andre steder i Rogaland. Bare så synd at butikkene i sentrum ikke kan leve av lørdagsturistene.
lørdag 24. mars 2012
ET LIVETS MAGISKE ØYEBLIKK I COLONIA DEL SACRAMENTO
Det finnes i enkelte menneskeliv enkelte og aldeles uutslettelige, og magiske, øyeblikk. Øyeblikk hvor sjelen for en stakket stund forlater jordens overflate. Hva denne nødvendige livets kvalitet angår har jeg fråtset i dem gjennom mitt ikke helt anonyme og begiventhetsrike liv. Men, blandt alle disse rikdommene, er det et som skinner i en helt egen stråleglans. Og det er det jeg opplevde i den meget gamle by Colonia Del Sacramento i Uruguay tvers over Buenos Aires på andre siden av Rio de la Plata. Det var i påsken 2000.
Colonia er en av de aller første bosetningene for europeerne i Syd-Amerika og går tilbake til 1600-tallet med festning og det hele. Reiser du til Buenos Aires er det en kulturell plikt å ta ferjen tvers over til Colonia. Etter ferjelanding trasket jeg gjennom de gamle gater mot festningen. At det var en annen kultur jeg var kommet til så jeg med en eneste gang. To herrer kjørte gjennom gatene på motorsykkel med hver sitt snaut to år gamle barn sittende på bensintanken foran pappa. Alle uten hjelm!
Det var steikende hett- rundt 30 grader! Personlig har jeg store problemer med varme over 25 grader. Og etter å ha inspisert hele festningsannlegget i denne tropevarmen med silende svette var det dags for en hvil. Rett opp av festningsannlegget var den en restaurant med mange bord utendørs som ble skyggelagt av et enormt tre med stammens diameter minst 2 meter og tilhørende greiner i matchende gigantstørrelse.
Jeg dumpet ned i en av stolene og bestilte en stor seidel med mørkt øl. Hjemme drikker jeg ikke øl overhodet ettersom jeg rett og slett ikke har sans for det norske ølet. Det er ikke nok kraft i det etter min smak. Men her var sandelig kraft!
Og så startet magien. Oppe i giganttreet var det en koloni med hvite papegøyer. Og inne i kafeen rett i mitt synsfelt satt hele storfamilien som drev restauranten og hadde sin lunch. De dempede lyder fra restauranten, papegøyenes kjatring, den øvrige stillheten, solen, arkitekturen rundt meg, Colonias historie, avstanden til Egersund. Disse ingrediensene og mere til gjorde at jeg følte det hele som intens uvirkelig. Vi (legemet, hjernen og sjelen) satt som fjetret i flere timer med flere runder mørkt øl. Jeg visste der og da at denne intense opplevelse ville lyse i mitt indre for resten av min tid.
Som jeg blogger dette forstår jeg at i facebookens tidsalder er dette en opplevelsesluksus som moderne mennesker er helt avskåret fra å ta del i. Sandelig åpnet internettet den ganske og overfladiske verden og samtidig lukket det intense opplevelsesøyeblikk. Til det siste er konsentrasjon en forutsetning. Og det er en egenskap som forsvinner i et samfunn som skal gjøre mange ting samtidig- hele tiden!
Colonia er en av de aller første bosetningene for europeerne i Syd-Amerika og går tilbake til 1600-tallet med festning og det hele. Reiser du til Buenos Aires er det en kulturell plikt å ta ferjen tvers over til Colonia. Etter ferjelanding trasket jeg gjennom de gamle gater mot festningen. At det var en annen kultur jeg var kommet til så jeg med en eneste gang. To herrer kjørte gjennom gatene på motorsykkel med hver sitt snaut to år gamle barn sittende på bensintanken foran pappa. Alle uten hjelm!
Det var steikende hett- rundt 30 grader! Personlig har jeg store problemer med varme over 25 grader. Og etter å ha inspisert hele festningsannlegget i denne tropevarmen med silende svette var det dags for en hvil. Rett opp av festningsannlegget var den en restaurant med mange bord utendørs som ble skyggelagt av et enormt tre med stammens diameter minst 2 meter og tilhørende greiner i matchende gigantstørrelse.
Jeg dumpet ned i en av stolene og bestilte en stor seidel med mørkt øl. Hjemme drikker jeg ikke øl overhodet ettersom jeg rett og slett ikke har sans for det norske ølet. Det er ikke nok kraft i det etter min smak. Men her var sandelig kraft!
Og så startet magien. Oppe i giganttreet var det en koloni med hvite papegøyer. Og inne i kafeen rett i mitt synsfelt satt hele storfamilien som drev restauranten og hadde sin lunch. De dempede lyder fra restauranten, papegøyenes kjatring, den øvrige stillheten, solen, arkitekturen rundt meg, Colonias historie, avstanden til Egersund. Disse ingrediensene og mere til gjorde at jeg følte det hele som intens uvirkelig. Vi (legemet, hjernen og sjelen) satt som fjetret i flere timer med flere runder mørkt øl. Jeg visste der og da at denne intense opplevelse ville lyse i mitt indre for resten av min tid.
Som jeg blogger dette forstår jeg at i facebookens tidsalder er dette en opplevelsesluksus som moderne mennesker er helt avskåret fra å ta del i. Sandelig åpnet internettet den ganske og overfladiske verden og samtidig lukket det intense opplevelsesøyeblikk. Til det siste er konsentrasjon en forutsetning. Og det er en egenskap som forsvinner i et samfunn som skal gjøre mange ting samtidig- hele tiden!
onsdag 21. mars 2012
KJEDE LIGE BUTIKKER OG PRODUKTER STYRER VI UNNA
I dagens utgave av Dagens næringsliv er det en artikkel om kommunikasjon. Og derfra siterer jeg en MEGET INTERESSANT setning: "Vi som mennesker er ikke interessert i å legge mye energi i merkevarer eller mennnesker med mindre det oppleves som nyttig og underholdende for oss.
Og der er vi inne på noe interessant. NYTTIG OG UNDERHOLDENDE! Det er selve formelen for å overleve framtiden som butikk. Helst skal kombinasjonen være av en slik klasse at det blir en "snakkis".
Et typisk eksempel er fiskehandlerne i havnen av San Francisco. De er drivende dyktige og kjører show med å synge og slenge fiskene høyt i luften til hverandre. De er en turistattraksjon og kjent langt utenfor grensene til USA.
Personlig glemmer jeg ikke en kelner i Barcelona. Han hadde en så frekk,direkte og underholdende stil at vi ga oss ende over. Hadde vanlige kelnere prøvd seg på noe lignende, uten hans karisma, hadde de sannsynligvis blitt rundprylt. Der han råflørtet med damene syntes selv den mest sjalu ektemann at det var bare gi seg ende over. Men det som er viktig her er at mannen var tvers gjennom profesjonell. Sandelig leverte han varene som var utsøkte retter sammen med de helt perfekt matchende viner som han hadde anbefalt!
De spørs om han ikke har vært i Saloon Kakadu og lært min egen oppskrift, hva enten jeg skulle drevet et seriøst/luksuriøst bordell, bedehus eller den australske operasjonen jeg holder på med nå.
1. UROKKELIG SERIØSITET. (Selve grunnplanken).
2. KRYSTALLKLAR KOMMUNIKASJON. (Ikke noe dill-dall tåkeprat)
3. MILJØ I ABSOLUTT VERDENSKLASSE. ( Ikke minst det menneskelige)
4. SAFTIG UNDERHOLDNING. ( Men i den absolutte rekkefølge).
Underholdning uten seriøs substans blir bare klovnerier.
Mens jeg blogger dette , var det inne en godt voksen dame og fortalte følgende vits:
En meget tørst bygdeoriginal skulle begraves. Prestens åpnet talen der han sto foran kisten med følgende ord: "Anders har desverre ikke vært så ofte i kirken." Hvorpå den kvinnelige bygdeoriginalen ropte med skingrende røst fra bakerste benk: " Han Anders hadde ikke vært i kirken i dag heller hvis ikke han var blitt båret inn!" Hear, hear!
Tilslutt vil jeg sitere musiker Magne Furuholmen: " Vi (aha) ønsker å utvikle særpreget, ikke gjøre alle til en del av den samme lapskausen". Sandelig har Furuholmen rett. Snart er hele detaljhandelen blitt en grå og kjedelig lapskaus. Og kokkene av denne vassgraut er de som styrer kjedenes kjedelighet!
Og der er vi inne på noe interessant. NYTTIG OG UNDERHOLDENDE! Det er selve formelen for å overleve framtiden som butikk. Helst skal kombinasjonen være av en slik klasse at det blir en "snakkis".
Et typisk eksempel er fiskehandlerne i havnen av San Francisco. De er drivende dyktige og kjører show med å synge og slenge fiskene høyt i luften til hverandre. De er en turistattraksjon og kjent langt utenfor grensene til USA.
Personlig glemmer jeg ikke en kelner i Barcelona. Han hadde en så frekk,direkte og underholdende stil at vi ga oss ende over. Hadde vanlige kelnere prøvd seg på noe lignende, uten hans karisma, hadde de sannsynligvis blitt rundprylt. Der han råflørtet med damene syntes selv den mest sjalu ektemann at det var bare gi seg ende over. Men det som er viktig her er at mannen var tvers gjennom profesjonell. Sandelig leverte han varene som var utsøkte retter sammen med de helt perfekt matchende viner som han hadde anbefalt!
De spørs om han ikke har vært i Saloon Kakadu og lært min egen oppskrift, hva enten jeg skulle drevet et seriøst/luksuriøst bordell, bedehus eller den australske operasjonen jeg holder på med nå.
1. UROKKELIG SERIØSITET. (Selve grunnplanken).
2. KRYSTALLKLAR KOMMUNIKASJON. (Ikke noe dill-dall tåkeprat)
3. MILJØ I ABSOLUTT VERDENSKLASSE. ( Ikke minst det menneskelige)
4. SAFTIG UNDERHOLDNING. ( Men i den absolutte rekkefølge).
Underholdning uten seriøs substans blir bare klovnerier.
Mens jeg blogger dette , var det inne en godt voksen dame og fortalte følgende vits:
En meget tørst bygdeoriginal skulle begraves. Prestens åpnet talen der han sto foran kisten med følgende ord: "Anders har desverre ikke vært så ofte i kirken." Hvorpå den kvinnelige bygdeoriginalen ropte med skingrende røst fra bakerste benk: " Han Anders hadde ikke vært i kirken i dag heller hvis ikke han var blitt båret inn!" Hear, hear!
Tilslutt vil jeg sitere musiker Magne Furuholmen: " Vi (aha) ønsker å utvikle særpreget, ikke gjøre alle til en del av den samme lapskausen". Sandelig har Furuholmen rett. Snart er hele detaljhandelen blitt en grå og kjedelig lapskaus. Og kokkene av denne vassgraut er de som styrer kjedenes kjedelighet!
tirsdag 20. mars 2012
UTEN EIKUNDA-AMFI VILLE EGERSUND SENTRUM VÆRT DØD
De som skal satse på detaljhandel innen bekledning, sko, leketøy, ting og tang (kalles interiør) og deslike i Egersund Sentrum i framtiden skal få det tøft. Har sentrum vært dødt før, så har det så langt i 2012 vært steindødt. Desperate "tilbudsplakater" finnes overalt. 70 % rabatt, halv pris av halv pris, osv. Og det er faktisk likt i alle bysentrum i dette land, Sandnes muligens unntatt.
Det finnes simpelthen ikke kunder nok til dette havet av unødvendige "ting". Vi druknet jo i varer. Tiden fra produksjonslokalet til søppeldynga blir kortere og kortere. Butikkene ender jo opp med å bli en finere form for søppelplass. Det er med alderdommen som med samfunnsutviklingen. Den kommer gradvis uten at du merker forandringene.
Det som redder det som monne være av muligheter i Egersund Sentrum handelsmessig er Eikunda-Amfi. Hadde Egersund hatt like mange innbyggere som Haugesund, ville vi også delt Haugesunds sentrumshandels skjebne. En haug med tomme butikklokaler. For da ville Slettebøområdet blitt Egersunds svar på Haugesunds Raglemyr. Det var der den moderne handelen ville foregått.
Som det nå er har vi fått et "shoppingsenter" midt i byen som i tillegg har mange parkeringsplasser. Byens nye gågate er i første etasje i Eikunda Amfi. Det er der folket promenerer utover kveldene når far/mor har kommet hjem fra arbeidet, middag er nytet og de har tid til en lokal handelstur.
Jeg har skrevet det mange ganger før. Skal du drive "business" i dag må du hele tiden være orintert om- og ta høyde for- samfunnsendringene. Og så er det noe som heter internett. De som har minst å frykte for internett er de til de grader rendyrkede spesialforretninger som har et vareutvalg som ikke finnes noen andre steder i verden. Alle analyser er krystallklare på dette punkt.
Skal du konkurrere på åpningstider har du tapt. Skal du konkurrere på pris på varer som kan kjøpes billigere andre steder (også på nettet) har du også tapt. Den eneste uslåelige oppskrift er maksimal kombinasjon av miljø, opplevelse, service og varer som virkelig leverer i forhold til prisen.
En annen viktig faktor som utrydder de "selvstendige mann/kone butikker" er kjedenes totale grep om detaljhandelen. Kjeder er skreddersydd for shoppingsentra og omvendt.
Det skal bli spennende å tilbringe 14 dager i Seattle i de to halvdøde påskeuker. Der skal jeg tråle alt av spesialbutikker jeg kommer over. Mine årlige "verdensekspedisjoner" i påsketiden og november er helt avgjørende for st jeg skal få det store overblikket.
Sandelig min hatt er jeg glad for at jeg reiste til Australia i 2002. Uten den må gudene vite hva jeg hadde drevet på med i dag. Som det nå er kan jeg møte fremtiden maksimalt offensivt.
Det finnes simpelthen ikke kunder nok til dette havet av unødvendige "ting". Vi druknet jo i varer. Tiden fra produksjonslokalet til søppeldynga blir kortere og kortere. Butikkene ender jo opp med å bli en finere form for søppelplass. Det er med alderdommen som med samfunnsutviklingen. Den kommer gradvis uten at du merker forandringene.
Det som redder det som monne være av muligheter i Egersund Sentrum handelsmessig er Eikunda-Amfi. Hadde Egersund hatt like mange innbyggere som Haugesund, ville vi også delt Haugesunds sentrumshandels skjebne. En haug med tomme butikklokaler. For da ville Slettebøområdet blitt Egersunds svar på Haugesunds Raglemyr. Det var der den moderne handelen ville foregått.
Som det nå er har vi fått et "shoppingsenter" midt i byen som i tillegg har mange parkeringsplasser. Byens nye gågate er i første etasje i Eikunda Amfi. Det er der folket promenerer utover kveldene når far/mor har kommet hjem fra arbeidet, middag er nytet og de har tid til en lokal handelstur.
Jeg har skrevet det mange ganger før. Skal du drive "business" i dag må du hele tiden være orintert om- og ta høyde for- samfunnsendringene. Og så er det noe som heter internett. De som har minst å frykte for internett er de til de grader rendyrkede spesialforretninger som har et vareutvalg som ikke finnes noen andre steder i verden. Alle analyser er krystallklare på dette punkt.
Skal du konkurrere på åpningstider har du tapt. Skal du konkurrere på pris på varer som kan kjøpes billigere andre steder (også på nettet) har du også tapt. Den eneste uslåelige oppskrift er maksimal kombinasjon av miljø, opplevelse, service og varer som virkelig leverer i forhold til prisen.
En annen viktig faktor som utrydder de "selvstendige mann/kone butikker" er kjedenes totale grep om detaljhandelen. Kjeder er skreddersydd for shoppingsentra og omvendt.
Det skal bli spennende å tilbringe 14 dager i Seattle i de to halvdøde påskeuker. Der skal jeg tråle alt av spesialbutikker jeg kommer over. Mine årlige "verdensekspedisjoner" i påsketiden og november er helt avgjørende for st jeg skal få det store overblikket.
Sandelig min hatt er jeg glad for at jeg reiste til Australia i 2002. Uten den må gudene vite hva jeg hadde drevet på med i dag. Som det nå er kan jeg møte fremtiden maksimalt offensivt.
mandag 19. mars 2012
MENNESKE SOM MENNESKE DØR NÅ LANGSOMT UT
I siste utgave kvalitetsmagasinet The Economist er det en artikkel med overskriften: SLAVEN AV SMARTTELEFONEN . Den er illustrert med en lutrygget mann som er lenket til smarttelefonen med både håndjern og fotlenker. Konklusjonen på artikkelen var at "moderne mennesker overgir mer og mer av sine liv til smartphonene". 60 % av tenåringene og opsikktsvekkende 40 % av "gamlisene" betraktet seg selv som særdeles avhengige av smartphonen.
Og jo "smartere" telefonene etterhvert blir, mer og mer avhengige blir brukerne ettersom de ikke lenger har noe eget liv. SMARTTELEFONEN ER LIVET !
En artikkel i Tme hadde overskriften " Hvordan Apple revolusjonerte våre liv". Konklusjonen var at nå var smartphonen blitt diktatoren og mennesket slaven. En så selvsagt ting som privatliv er nå i ferd med å forsvinne. "Vi har nå gitt bort våre hemmeligheter, våre drømmer , vårt indre univers og vi står alle helt nakne tilbake. Computeren som tillot oss å stirre i undring inn i hele verden, tillater nå hele verden skånselsløst å stirre flombelyst inn i det innerste av det innerste i vårt sjelsliv."
Fra mitt stambord på Hauen Kro observerte jeg lørdag etttermiddag følgende. På bordet rett overfor meg satt 3 unge damer og hadde det veldig gøy med sine smartphoner. Så dumpet det ned på nabobordet en familie med to barn rundt12-14 år. De hadde ikke før satt seg før barna flyktet inn i hver sin Iphone, fullstendig oppslukt.
Grunnen til at jeg personlig har vært imot mobilene er at jeg har anet med forskrekkelig sikkerhet hva som ville skje. Et fenomenalt arbeidsredskap har blitt ikke bare slavedriveren, men i tillegg et monstrum som langsomt og sikkert utrydder mennesket som et tenkende vesen med hver sine egne drømmer og fantasier.
Og der er vi nå. Å føre meningsfyllte, berikende og uforstyrrede samtaler er snart bare et fjernt minne. Ringer telefonen, så er det giv akt på sekundet! Selv om du er midt i det midterste av den fysiske kjærlighetakt. Seriøse undersøkelser har vist at opptil 90 % av et (nevnt) lands kvinnelige befolkning ville avbrutt samleiet hvis telefonen ringte. Uten minste betenkning!
På en planke i taket i Saloon Kakadu står det med utskårne trebokstaver: UTEN DRØM OG MOT- INTET LIV. Så nå når smarttelefonen har tatt våre drømmer, hva har vi igjen da? En tom eskistens uten egen sjel?? Jeg bare stiller spørsmålet.
Og jo "smartere" telefonene etterhvert blir, mer og mer avhengige blir brukerne ettersom de ikke lenger har noe eget liv. SMARTTELEFONEN ER LIVET !
En artikkel i Tme hadde overskriften " Hvordan Apple revolusjonerte våre liv". Konklusjonen var at nå var smartphonen blitt diktatoren og mennesket slaven. En så selvsagt ting som privatliv er nå i ferd med å forsvinne. "Vi har nå gitt bort våre hemmeligheter, våre drømmer , vårt indre univers og vi står alle helt nakne tilbake. Computeren som tillot oss å stirre i undring inn i hele verden, tillater nå hele verden skånselsløst å stirre flombelyst inn i det innerste av det innerste i vårt sjelsliv."
Fra mitt stambord på Hauen Kro observerte jeg lørdag etttermiddag følgende. På bordet rett overfor meg satt 3 unge damer og hadde det veldig gøy med sine smartphoner. Så dumpet det ned på nabobordet en familie med to barn rundt12-14 år. De hadde ikke før satt seg før barna flyktet inn i hver sin Iphone, fullstendig oppslukt.
Grunnen til at jeg personlig har vært imot mobilene er at jeg har anet med forskrekkelig sikkerhet hva som ville skje. Et fenomenalt arbeidsredskap har blitt ikke bare slavedriveren, men i tillegg et monstrum som langsomt og sikkert utrydder mennesket som et tenkende vesen med hver sine egne drømmer og fantasier.
Og der er vi nå. Å føre meningsfyllte, berikende og uforstyrrede samtaler er snart bare et fjernt minne. Ringer telefonen, så er det giv akt på sekundet! Selv om du er midt i det midterste av den fysiske kjærlighetakt. Seriøse undersøkelser har vist at opptil 90 % av et (nevnt) lands kvinnelige befolkning ville avbrutt samleiet hvis telefonen ringte. Uten minste betenkning!
På en planke i taket i Saloon Kakadu står det med utskårne trebokstaver: UTEN DRØM OG MOT- INTET LIV. Så nå når smarttelefonen har tatt våre drømmer, hva har vi igjen da? En tom eskistens uten egen sjel?? Jeg bare stiller spørsmålet.
fredag 16. mars 2012
FOSSILET HAR NÅ FÅTT PC PROFESSIONAL WIDESCREEN
Min uerstattelige venn Andreas er Norges yngste 81åring med et program som kunne ta pusten fra noen hver. Han er en vitamininnsprøyting i mitt liv som intet språk beskrive kan. Han forfatter artikler m.m. og er i tillegg lærer på privatgymnas.
Nylig fikk jeg en mail fra ham med vedlegg. Dette interessante vedlegg skulle være Andreas sine fortolkinger over diverse passasjer i Bibelen. Men min PC fra oktober 2006 maktet ikke å korrespondere med det nyere system fra Andreas.
Da var det to muligheter. Enten gradere opp den gamle eller kjøpe helt nytt annlegg. Det siste ble løsningen. Min andre uerstattelige venn Arnt Olav Klippenberg sa løsningen var laptopp med stor skjerm. Jeg nevnte dette for ekspertene i Telehuset ved Vinmopolet. De mente imdlertid at oppgradert stasjonært annlegg var tingen for meg. Så kunne jeg heller senere kjøpe Ipad i tillegg.
Så ble gjordt. Den serviceinnstilte Henrik satte opp det hele i går. Windows Professinonal med Widescreen skjerm må vite. Da jeg skulle prøve meg i går kveld alene gikk det hele i stå. Da følte jeg meg som tante Olga på 70 som var vant med sin trofaste 3girs sykkel med pedalbrems og nå av barna hadde fått mountain bike med 27 gir. Det ble en urolig natt.
Tidlig om morgenen sto jeg atter i Telehuset og fikk Henrik med meg. Simsalabim! Han ordnet det hele slik at fossilet nå takler Windows Professional Widescreen. Å gå inn på Google Earth gir en helt annen opplevelse med bred skjerm.
For hver dag som går ser jeg hvor aldeles langt i bakleksa jeg hadde vært uten å ha tilgang til Internett. Bare det å bruke nettbank sparer meg for mye.
For framtiden skal jeg operere på fem arenaer.
Og det er Dalane Tidende, Blogg/facebook, Saloon Kakadu, Hauen Kro pluss magiske utenlandekspedisjoner. . Samlet skal disse holde meg sosialt kompetent og til enhver tid oppdatert.
Hjernen skal jeg holde i trim med særdeles mye lesing og kroppens tøy og bøy skjer på sykkelverkstedet og på Anna Lovinda.
Det er iallefall planene for de neste 10 år. Men ingen har jo noen som helst garanti for å overleve morgendagen. Så derfor nok en gang. Lev i dag ! I morgen kan det være for seint, altfor seint.
LEV ! MED FANDENIVOLDSK MOT OG EVENTYRLYST SOM DRIVSTOFF!
Nylig fikk jeg en mail fra ham med vedlegg. Dette interessante vedlegg skulle være Andreas sine fortolkinger over diverse passasjer i Bibelen. Men min PC fra oktober 2006 maktet ikke å korrespondere med det nyere system fra Andreas.
Da var det to muligheter. Enten gradere opp den gamle eller kjøpe helt nytt annlegg. Det siste ble løsningen. Min andre uerstattelige venn Arnt Olav Klippenberg sa løsningen var laptopp med stor skjerm. Jeg nevnte dette for ekspertene i Telehuset ved Vinmopolet. De mente imdlertid at oppgradert stasjonært annlegg var tingen for meg. Så kunne jeg heller senere kjøpe Ipad i tillegg.
Så ble gjordt. Den serviceinnstilte Henrik satte opp det hele i går. Windows Professinonal med Widescreen skjerm må vite. Da jeg skulle prøve meg i går kveld alene gikk det hele i stå. Da følte jeg meg som tante Olga på 70 som var vant med sin trofaste 3girs sykkel med pedalbrems og nå av barna hadde fått mountain bike med 27 gir. Det ble en urolig natt.
Tidlig om morgenen sto jeg atter i Telehuset og fikk Henrik med meg. Simsalabim! Han ordnet det hele slik at fossilet nå takler Windows Professional Widescreen. Å gå inn på Google Earth gir en helt annen opplevelse med bred skjerm.
For hver dag som går ser jeg hvor aldeles langt i bakleksa jeg hadde vært uten å ha tilgang til Internett. Bare det å bruke nettbank sparer meg for mye.
For framtiden skal jeg operere på fem arenaer.
Og det er Dalane Tidende, Blogg/facebook, Saloon Kakadu, Hauen Kro pluss magiske utenlandekspedisjoner. . Samlet skal disse holde meg sosialt kompetent og til enhver tid oppdatert.
Hjernen skal jeg holde i trim med særdeles mye lesing og kroppens tøy og bøy skjer på sykkelverkstedet og på Anna Lovinda.
Det er iallefall planene for de neste 10 år. Men ingen har jo noen som helst garanti for å overleve morgendagen. Så derfor nok en gang. Lev i dag ! I morgen kan det være for seint, altfor seint.
LEV ! MED FANDENIVOLDSK MOT OG EVENTYRLYST SOM DRIVSTOFF!
tirsdag 13. mars 2012
KIWI, COOP EIKUNDA OG SPAR SVANEDAL
Ettersom jeg bor midt i sentrum med få minutters gåavstand til Kiwi, Spar og Eikunda har jeg overhodet ingen transportutgifter hva angår å kjøpe dagligvarer til min en-manns husholdning.
Fordi Kiwi ligger i løypa ned til mitt annet hjem Hauen Kro er det der jeg gjør mine innkjøp av brød, frukt, pizza, pålegg osv. Enkelt og kjapt. Det er det mange som har funnet ut. Det er kunder hele tiden.
Den rake motsetning er Eikunda. Her er det så mange krinkler og kroker at det blir mer som et krevende orienteringsløp for de ikke hører til "den faste menigheten". Du bør iallefall ha god tid.
Kongen på Haugen i Eigersunds matvarebransje er jo Rema på Eie. Det må være Norges mest oversiktlige Rema butikk med et parkeringstilbud ingen andre kan slå. Det eneste må være Ica i den triste Egerhallen. Her har de parkering med tak over hodet.
At Rema i tillegg nå har etablert seg i Årstaddalen setter jo ekstra konkurransetrykk på resten. Og derfor har jeg lenge lurt på hvordan Spar i Svanedalsgården ville klare konkurransen. Ville de lide skjebnen til ICA i Egerhallen? Nemlig det å komme i skyggenes dal og bli mer og mindre glemt i forhold til Rema/Kiwi?
Det er visst ingen fare med det.
De gangene den senere tid jeg har vært innom har det vært mye kunder. Nå forstår jeg hvorfor. Først og fremst plasseringen ved siden av rundkjøringen. Du "detter" nærmest inn. Deretter parkeringsplasser rett ved døren. Du bare går rett inn i gateplan i motsetning til Eikunda. I tillegg er det meget oversiktlig hos Spar. Et ekstra pluss er at de har delikatessedisk. Så alt i alt er dette momenter som tilsier Spar klarer seg bra. De har tydeligvis sin faste kundeskare som har oppdaget summen av de pluss jeg her har nevnt.
Når det gjelder matvareinnkjøp må jeg tenke på at aldri har matvarene vært billigere enn nå og aldri har transportutgiftene vært større for å skaffe disse matvarene. Undersøkelser har vist at når det gjelder "Harryhandelen" nordmenn foretar i Sverige så går vinningen opp i spinningen når det gjelder å spare penger. Drivstoffutgifter pluss slitasje på bilen glemmer de fleste å ta med i regnestykket. Men man får da jo en ekstra tur på kjøpet!
Rundt 1950 gikk mer enn halvparten av nordmenns intekter til mat. Nå er det nede i rundt 10 %. Og fortsatt går tilbudsfarsotten som en lavine over kongedømmet. Alt mens damene kjøper motesolbriller til rundt kr. 3000 hvert år og bruker tusenvis av kroner til frisør. For ikke å snakke om sko og vesker! Men stiger bensinen med 10 øre literen er det ramaskrik. At pølsene med "alt" på bensinstasjoner koster skjorta betyr jo ingenting bare man sparer noen øre på bensinen!!! Er det matematikkfaget i norsk skole det er noe fundamentalt galt med????
Fordi Kiwi ligger i løypa ned til mitt annet hjem Hauen Kro er det der jeg gjør mine innkjøp av brød, frukt, pizza, pålegg osv. Enkelt og kjapt. Det er det mange som har funnet ut. Det er kunder hele tiden.
Den rake motsetning er Eikunda. Her er det så mange krinkler og kroker at det blir mer som et krevende orienteringsløp for de ikke hører til "den faste menigheten". Du bør iallefall ha god tid.
Kongen på Haugen i Eigersunds matvarebransje er jo Rema på Eie. Det må være Norges mest oversiktlige Rema butikk med et parkeringstilbud ingen andre kan slå. Det eneste må være Ica i den triste Egerhallen. Her har de parkering med tak over hodet.
At Rema i tillegg nå har etablert seg i Årstaddalen setter jo ekstra konkurransetrykk på resten. Og derfor har jeg lenge lurt på hvordan Spar i Svanedalsgården ville klare konkurransen. Ville de lide skjebnen til ICA i Egerhallen? Nemlig det å komme i skyggenes dal og bli mer og mindre glemt i forhold til Rema/Kiwi?
Det er visst ingen fare med det.
De gangene den senere tid jeg har vært innom har det vært mye kunder. Nå forstår jeg hvorfor. Først og fremst plasseringen ved siden av rundkjøringen. Du "detter" nærmest inn. Deretter parkeringsplasser rett ved døren. Du bare går rett inn i gateplan i motsetning til Eikunda. I tillegg er det meget oversiktlig hos Spar. Et ekstra pluss er at de har delikatessedisk. Så alt i alt er dette momenter som tilsier Spar klarer seg bra. De har tydeligvis sin faste kundeskare som har oppdaget summen av de pluss jeg her har nevnt.
Når det gjelder matvareinnkjøp må jeg tenke på at aldri har matvarene vært billigere enn nå og aldri har transportutgiftene vært større for å skaffe disse matvarene. Undersøkelser har vist at når det gjelder "Harryhandelen" nordmenn foretar i Sverige så går vinningen opp i spinningen når det gjelder å spare penger. Drivstoffutgifter pluss slitasje på bilen glemmer de fleste å ta med i regnestykket. Men man får da jo en ekstra tur på kjøpet!
Rundt 1950 gikk mer enn halvparten av nordmenns intekter til mat. Nå er det nede i rundt 10 %. Og fortsatt går tilbudsfarsotten som en lavine over kongedømmet. Alt mens damene kjøper motesolbriller til rundt kr. 3000 hvert år og bruker tusenvis av kroner til frisør. For ikke å snakke om sko og vesker! Men stiger bensinen med 10 øre literen er det ramaskrik. At pølsene med "alt" på bensinstasjoner koster skjorta betyr jo ingenting bare man sparer noen øre på bensinen!!! Er det matematikkfaget i norsk skole det er noe fundamentalt galt med????
mandag 12. mars 2012
GRAND KAFE, HAUEN KRO OG SALOON KAKADU PÅ STØ KURS
Mine spioner forteller at det nå er stinn brakke på Grand Kafe om søndagene under den overdådige søndagsbuffeen. Nå på søndag var det til og med "venteliste". Dette gleder meg noe inn i hampen på vegne av den sympatiske gjengen av ansatte. Den radikale fornyelsen av interiøret har bare hatt positiv effekt for søndagsbesøket. Den forbedrede logistikk gjør også arbeidssituasjonen enklere for de ansatte. Så dette ble en vinn-vinn situasjon. Min frykt for at andre som jeg skulle føle interiøret for "heigh tech" ble gjordt grundig til skamme. Jeg er så sta at jeg bruker ikke engang mobiltelefon!
På Hauen Kro var det storartet stemning nå lørdag ettermiddag i både de "gudelige" og "ugudelige" avdelinger. Sjefinne Sølvi var på post etter perioden det tok å komme tilbake etter det alvorlige uhell hun var utsatt for. Hun plukket selv ut og tilberedte den himmelsk velsmakende fiskeretten. Å sitte der opp i den kulturelle "landbruksavdelingen" med førsteklasses mat og høre på den livsbejaende stemningen i "mixed sone" rundt bardisken under gir et besøk her en ekstra verdi.
For min egen del har jeg i dag hatt verdenspremiere på "the sound track" i Saloon Kakadu. En overmåte vital 75 åring fra Oslo var i januar i fjor innom og handlet Kakadu til den store gullmedalje. Han var innom igjen i dag sammen med attraktiv datter for å handle mer Kakadu. Han fikk æren av å være den første som gikk på cat walken akkompagnert av 15 sauebjellers sound track.
Datteren satt på saueskinnene og bestemte farve på bukse og skjorte.Da hun omsider ga tommelen i været satte jeg i gang så kraftig risting i heiagrinda at det ble mer lyd fra de 15 sauebjødlene lenket til grinda med klaver enn fra 200 sauer med bjeller.
Grand Kafe med sin enestående søndagsbuffet.
Hauen Kro med sitt frodige folkeliv på lørdags ettermiddag.
Saloon Kakadu med verdens mest originale sound track.
De som har besøkt en av disse stedene husker opplevelsene i år framover. Egersund er ikke kjedelig.
På Hauen Kro var det storartet stemning nå lørdag ettermiddag i både de "gudelige" og "ugudelige" avdelinger. Sjefinne Sølvi var på post etter perioden det tok å komme tilbake etter det alvorlige uhell hun var utsatt for. Hun plukket selv ut og tilberedte den himmelsk velsmakende fiskeretten. Å sitte der opp i den kulturelle "landbruksavdelingen" med førsteklasses mat og høre på den livsbejaende stemningen i "mixed sone" rundt bardisken under gir et besøk her en ekstra verdi.
For min egen del har jeg i dag hatt verdenspremiere på "the sound track" i Saloon Kakadu. En overmåte vital 75 åring fra Oslo var i januar i fjor innom og handlet Kakadu til den store gullmedalje. Han var innom igjen i dag sammen med attraktiv datter for å handle mer Kakadu. Han fikk æren av å være den første som gikk på cat walken akkompagnert av 15 sauebjellers sound track.
Datteren satt på saueskinnene og bestemte farve på bukse og skjorte.Da hun omsider ga tommelen i været satte jeg i gang så kraftig risting i heiagrinda at det ble mer lyd fra de 15 sauebjødlene lenket til grinda med klaver enn fra 200 sauer med bjeller.
Grand Kafe med sin enestående søndagsbuffet.
Hauen Kro med sitt frodige folkeliv på lørdags ettermiddag.
Saloon Kakadu med verdens mest originale sound track.
De som har besøkt en av disse stedene husker opplevelsene i år framover. Egersund er ikke kjedelig.
fredag 9. mars 2012
BLANDT GUDELIGE OG UGUDELIGE PÅ HAUEN KRO
Nå har jeg reiret meg så ettertrykkelig til på Hauen Kro at det dekker tidligere Eiger Motels slagord: " Ditt hjem borte fra hjemmet." Å vandre fra mitt hovedkvarter ved kinoen til Hauen Kro i tiden rundt 1600 på hverdager har blitt en uunværlig del av min nåtid og framtid.
Jeg har nå adoptert hele gjengen, servitører, kokker og ledelse, som min nye og helt uunværlige storfamilie. Velsmakende, "hjemmelaget" og assortert mat, god kaffe og VG til slutt. Jeg har nå utnevnt meg som Hauen Kros åndelige og kulturelle beskytter. Ettersom prosjekt The Australian Hatwalk og Saloon Kakadu nå er sjøsatt med bunnsolid kurs mot nasjonal legendestatus må jeg bruke energien på et nytt prosjekt. ( I den sammenheng kan nevnes at en dame i fra Ålesund ringte i går og spurte om hun var kommet til " Hatter fra Australia. Hun ville komme ens ærende for å kjøpe hatt. Fra Ålesund!)
Det som er virkelig interessant med Hauen Kro er at fra mitt ståsted er det fire forskjellige avdelinger som tar seg av hele skalaen fra totalavholdende bedehusfolk til de mer "ugudelige" begersvingere. Og at så forskjellige mennesketyper kan være der samtidig uten å sjenere hverandre.
Det observerte jeg helt klart en lørdags ettermiddag her forleden. I den lille stue rett inn fra Grisatorvet observerte jeg bedehusfolk ved ett bord og noen lettere "ugudelige" ved et annet. Alle nøt sin middag i ro og fred uten at alkohol var tilstede. Samdig var det overbyggede røykerommet overfyllt med humørfyllte og røykende begersvingere. To himmelropende forskjellige kulturer adskilt med få meter.
Sistnevnte sjenerte ikke førstnevnte overhodet.
Så har du området rundt bardisken. Dette er en-alt-mulig-sosial oppholdsplass. Her drikkes det te og kaffe, øl og en "skarp" en samtidig som det nytes middag i en overmåte intim og sosial atmosfære. Dette er det kulturelt-åndelige "maskinrommet".
Og så til slutt har du andre etasje overfor "maskinrommet". For en som hadde oppvekst "samtidig" i det gamle bondesamfunnet og Egersund sentrum rundt 1950 er dette selve himmelen. Her er det masse bilder fra gamle Egersund og redskaper fra det gamle bondesamfunnet. Så selv om jeg en sjelden gang er fysisk alene her, så strøymer minnene på fra begge kulturer med en kraft som gjør at "eg knapt kan anda". Ensom er det siste jeg føler meg akkurat der og da.
Vi har en liten sjølutnevnt "kulturell elite" i Egersund som tildeler hverandre "kulturpriser". Nå synes jeg det er på tide at Hauen Kro tildeles folkets kulturpris. Dette gjør jeg her og nå. Det var på tide! Etter at Hauen Kro har beriket livet til så mange mennesker i så mange, mange år!
Jeg legger dette ut på facebook slik at de som er uenige kommentere dette og begrunner hvorfor de er uenige med meg her. Jeg har nemlig ikke hele vettet. Det bare virker slik. (Selvironi er MEGET, MEGET viktig!!!!)
Jeg har nå adoptert hele gjengen, servitører, kokker og ledelse, som min nye og helt uunværlige storfamilie. Velsmakende, "hjemmelaget" og assortert mat, god kaffe og VG til slutt. Jeg har nå utnevnt meg som Hauen Kros åndelige og kulturelle beskytter. Ettersom prosjekt The Australian Hatwalk og Saloon Kakadu nå er sjøsatt med bunnsolid kurs mot nasjonal legendestatus må jeg bruke energien på et nytt prosjekt. ( I den sammenheng kan nevnes at en dame i fra Ålesund ringte i går og spurte om hun var kommet til " Hatter fra Australia. Hun ville komme ens ærende for å kjøpe hatt. Fra Ålesund!)
Det som er virkelig interessant med Hauen Kro er at fra mitt ståsted er det fire forskjellige avdelinger som tar seg av hele skalaen fra totalavholdende bedehusfolk til de mer "ugudelige" begersvingere. Og at så forskjellige mennesketyper kan være der samtidig uten å sjenere hverandre.
Det observerte jeg helt klart en lørdags ettermiddag her forleden. I den lille stue rett inn fra Grisatorvet observerte jeg bedehusfolk ved ett bord og noen lettere "ugudelige" ved et annet. Alle nøt sin middag i ro og fred uten at alkohol var tilstede. Samdig var det overbyggede røykerommet overfyllt med humørfyllte og røykende begersvingere. To himmelropende forskjellige kulturer adskilt med få meter.
Sistnevnte sjenerte ikke førstnevnte overhodet.
Så har du området rundt bardisken. Dette er en-alt-mulig-sosial oppholdsplass. Her drikkes det te og kaffe, øl og en "skarp" en samtidig som det nytes middag i en overmåte intim og sosial atmosfære. Dette er det kulturelt-åndelige "maskinrommet".
Og så til slutt har du andre etasje overfor "maskinrommet". For en som hadde oppvekst "samtidig" i det gamle bondesamfunnet og Egersund sentrum rundt 1950 er dette selve himmelen. Her er det masse bilder fra gamle Egersund og redskaper fra det gamle bondesamfunnet. Så selv om jeg en sjelden gang er fysisk alene her, så strøymer minnene på fra begge kulturer med en kraft som gjør at "eg knapt kan anda". Ensom er det siste jeg føler meg akkurat der og da.
Vi har en liten sjølutnevnt "kulturell elite" i Egersund som tildeler hverandre "kulturpriser". Nå synes jeg det er på tide at Hauen Kro tildeles folkets kulturpris. Dette gjør jeg her og nå. Det var på tide! Etter at Hauen Kro har beriket livet til så mange mennesker i så mange, mange år!
Jeg legger dette ut på facebook slik at de som er uenige kommentere dette og begrunner hvorfor de er uenige med meg her. Jeg har nemlig ikke hele vettet. Det bare virker slik. (Selvironi er MEGET, MEGET viktig!!!!)
torsdag 8. mars 2012
HVA ER MEST LIVSDREPENDE FORM FOR ENSOMHET?
Magasinet Time har jeg abbonert på i snart 50 år , og det har beriket mitt liv ubeskrivelig. I denne ukes utgave skriver Time om fenomenet singellife(enebo). Prosenten i USA som lever alene uten livsledsager er idag 28 % av alle husholdninger (33 millioner). I Sverige er prosenten oppsiktsvekkende 47 og i Storbritannia 34. Italia og Japan begge rundt 30 %.
Konklusjonen er at å leve alene betyr ikke at du nødvendigvis føler deg ensom. Det er en dyp sannhet i " den er aldri ensom som er i selskap med seg selv". Du kan ha et utstrakt sosialt nettverk som er ditt og ikke noe som er blitt påprakket deg av den du lever sammen med.
Time skriver at " å leve alene hjelper deg å leve ut moderne verdier- individuell frihet, personlig kontroll og selvrealisering. Å leve alene betyr at du kan gjøre det du ønsker ( innenfor lov og aksepterte sosiale normer) på dine egne betingelser.
Og så hva er den mest drepende form for ensomhet? Det er å leve med feil person! Alle de i undersøkelsen som var skilt var fullstendig klare på akkurat dette punkt. Ensomhet i tosomhet er drepen! Som en kjent skuespillerinne sa det : " Det er bedre å våkne opp alene om morgenen enn ved siden av en person som alltid vil være en fremmed for deg!"
Den økende skismissestatistikken viser jo at stadig fler tar konsekvensen av dette. Som likeverdige i arbeidslivet er ikke lenger ekteskapet et livsvarig fengsel for underkuede hustruer som tidligere nærmest ble betraktet som mannens eiendom.
Nå finnes det jo de som enten ved første eller senere forsøk finner "den rette". De har vunnet i lotto. Men for oss andre som stortrives som singel på livets scene med utstrakt sosialt nettverk er ekteskap ikke et alternativ.
Vi har valgt dette selv, på tross av mange muligheter.
For de som derimot er så innadvente og sjenerte at tilværelsen har tvunget på dem et nitrist singelliv er historien en annen.
Jeg har det imidlertid krystallklart for meg at de som lever sammen i en harmonisk og lykkelig familie er de som kommer best ut. Så får Time mene hva de vil om det lykkelige singelliv.
Jeg legger dette ut på facebook slik at enkelte som vil kan kommentere konklusjonen til Time magazine.
Konklusjonen er at å leve alene betyr ikke at du nødvendigvis føler deg ensom. Det er en dyp sannhet i " den er aldri ensom som er i selskap med seg selv". Du kan ha et utstrakt sosialt nettverk som er ditt og ikke noe som er blitt påprakket deg av den du lever sammen med.
Time skriver at " å leve alene hjelper deg å leve ut moderne verdier- individuell frihet, personlig kontroll og selvrealisering. Å leve alene betyr at du kan gjøre det du ønsker ( innenfor lov og aksepterte sosiale normer) på dine egne betingelser.
Og så hva er den mest drepende form for ensomhet? Det er å leve med feil person! Alle de i undersøkelsen som var skilt var fullstendig klare på akkurat dette punkt. Ensomhet i tosomhet er drepen! Som en kjent skuespillerinne sa det : " Det er bedre å våkne opp alene om morgenen enn ved siden av en person som alltid vil være en fremmed for deg!"
Den økende skismissestatistikken viser jo at stadig fler tar konsekvensen av dette. Som likeverdige i arbeidslivet er ikke lenger ekteskapet et livsvarig fengsel for underkuede hustruer som tidligere nærmest ble betraktet som mannens eiendom.
Nå finnes det jo de som enten ved første eller senere forsøk finner "den rette". De har vunnet i lotto. Men for oss andre som stortrives som singel på livets scene med utstrakt sosialt nettverk er ekteskap ikke et alternativ.
Vi har valgt dette selv, på tross av mange muligheter.
For de som derimot er så innadvente og sjenerte at tilværelsen har tvunget på dem et nitrist singelliv er historien en annen.
Jeg har det imidlertid krystallklart for meg at de som lever sammen i en harmonisk og lykkelig familie er de som kommer best ut. Så får Time mene hva de vil om det lykkelige singelliv.
Jeg legger dette ut på facebook slik at enkelte som vil kan kommentere konklusjonen til Time magazine.
onsdag 7. mars 2012
BEGEISTRING SOM KONKURRANSEFORTRINN OVER ALT
Olaf Thon ble engang spurt om årsaken til at han var eier av milliarder. Han svarte at for det første må du ville det nok. OG FOR DET ANDRE MÅ DU VÆRE BEGEISTRET NOK.
Dette er jo en selvfølge når det tenkes etter, men dette uhyre viktige konkurransefortrinn er forretningsverden nå omsider blitt oppmerksom på til fulle.
Dette var et av hovedtemaene under siste samling sportshandlere. (Jeg er ikke lenger medlem av denne kvasireligiøse bevegelse. ) Men jeg får fortsatt medlemsbladet slik at jeg er oppdatert.
Gjennom mange år bestilte jeg varer fra et større norsk firma. Resepsjonsdamen hadde en metallstemme som et rustent lydbånd. Fullstendig flat stemme og uten minste innlevelse.En robot med inspillt stemme hadde gjordt det mye bedre.
I stikk motsatt ende av skalaen var mister Kazama fra Japan som jeg traff på den enorme vintersportsmessen ISPO i 1976. Det er den mest fantastisk begeistrede produsent jeg har truffet i hele mitt liv. Ja faktisk et av de mest begeistrede mennesker overhodet. Jeg klarte å inspirere ham noe aldeles voldsomt og fikk rikelig betalt i form av en medmenneskelig opplevelse for resten av mitt liv. Han var skiprodusent og fikk noen gode råd av meg.
Som produsent lå han langt foran sin tid. Jeg fikk med meg et par Kazama modell Genesis som har en nærmest magisk design og utførelse. De står nå på min sykkelpsykiatriske klinikk(sykkelversksted) og minner meg daglig om dette aldeles uforglemmelige sprudlende mennesket fra Japan.
Så er du av de heldige som lett lar deg begeistre og klarer å formidle dette videre , vil du oppleve en magisk dimensjon av et liv med mange overdådige kapitler.
Jeg kan ikke tenke meg en menneskelig aktivitet som gir deg mer igjen. Så er du ikke naturtalent på området, så øv hver dag. Det kan bringe underverker. På ALLE livets viktigste områder.
For som HellBillies synger: DET ER FOR SENT Å TA SEG TID NÅR DET HELE ER FORBI.
Nettopp dette er noe de fleste angrer på dødsleiet. At de ikke var flinkere til å uttrykke følelsene sine. Begynn i dag I morgen kan det være for sent- altfor sent.
LEV!
Dette er jo en selvfølge når det tenkes etter, men dette uhyre viktige konkurransefortrinn er forretningsverden nå omsider blitt oppmerksom på til fulle.
Dette var et av hovedtemaene under siste samling sportshandlere. (Jeg er ikke lenger medlem av denne kvasireligiøse bevegelse. ) Men jeg får fortsatt medlemsbladet slik at jeg er oppdatert.
Gjennom mange år bestilte jeg varer fra et større norsk firma. Resepsjonsdamen hadde en metallstemme som et rustent lydbånd. Fullstendig flat stemme og uten minste innlevelse.En robot med inspillt stemme hadde gjordt det mye bedre.
I stikk motsatt ende av skalaen var mister Kazama fra Japan som jeg traff på den enorme vintersportsmessen ISPO i 1976. Det er den mest fantastisk begeistrede produsent jeg har truffet i hele mitt liv. Ja faktisk et av de mest begeistrede mennesker overhodet. Jeg klarte å inspirere ham noe aldeles voldsomt og fikk rikelig betalt i form av en medmenneskelig opplevelse for resten av mitt liv. Han var skiprodusent og fikk noen gode råd av meg.
Som produsent lå han langt foran sin tid. Jeg fikk med meg et par Kazama modell Genesis som har en nærmest magisk design og utførelse. De står nå på min sykkelpsykiatriske klinikk(sykkelversksted) og minner meg daglig om dette aldeles uforglemmelige sprudlende mennesket fra Japan.
Så er du av de heldige som lett lar deg begeistre og klarer å formidle dette videre , vil du oppleve en magisk dimensjon av et liv med mange overdådige kapitler.
Jeg kan ikke tenke meg en menneskelig aktivitet som gir deg mer igjen. Så er du ikke naturtalent på området, så øv hver dag. Det kan bringe underverker. På ALLE livets viktigste områder.
For som HellBillies synger: DET ER FOR SENT Å TA SEG TID NÅR DET HELE ER FORBI.
Nettopp dette er noe de fleste angrer på dødsleiet. At de ikke var flinkere til å uttrykke følelsene sine. Begynn i dag I morgen kan det være for sent- altfor sent.
LEV!
mandag 5. mars 2012
SPØRSMÅLET SOM REDDET MIN YRKESKARRIERE
Når du driver et enkeltmannsforetagende som mitt er du alltid på jobb. De hundretusentalls i Norge som er i denne situasjonen vet hva jeg snakker om. Mennesker i trygge, stort sett offentlige, arbeidsplasser ville fått sjokk hvis de skulle vært sin egen arbeidsgiver. Etter at jeg i fjor fikk en grei (ikke all verdens) pensjon erfarer jeg nå den enorme forskjell mellom det å ha garantert inntekt og det å leve med konstante grublerier om en usikker økonomisk framtid.
I sistnevte situasjon har jeg befunnet meg hele mitt yrkesliv. Det er ikke noe å jamre om ettersom det er mange, mange i samme bås. At jeg i dag ser svært lyst på min yrkesframtid ( jeg blir her til jeg stuper) skyldes at en forretningsmann i Egersund en gang stilte meg følgende spørsmål: " Hva koster det å ikke foreta seg noe som helst offensivt og fremtidsrettet?" Det uhyre viktige spørsmålet reddet min økonomiske framtid og hele livskvaliteten.
Faktisk er det et så fundamentalt spørsmål at vi alle bør stille oss dette både yrkesmessig og og privat. Det jeg husker fra de helt meningsløse år i heimevernet var SITRAP, forkortelse for situasjonsrapport. Vi bør alle holde regelsmessig dommedag over oss selv med å stille oss fortløpende ubehagelige spørsmål og konkludere med den for øyeblikket presise situasjon vi befinner oss i.
For undertegnede var yrkessituasjonen rundt 1990 krystallklar. Selvstendige små sportsforretninger hadde ingen framtid. Jeg fikk til de grader rett. XXL "raukjører" nå hele denne økonomisk pressede bransje i en slik grad at til og med G-sport nå føler presset. XXL er nå så finansiell sterk ( dekker snart hele Norden) at "frittstående" sportsforretninger nå hører hjemme på museum. Som sådan får du rett og slett ikke tilgang på attraktive produkter. Kjedene har låst disse samtidig som de får en helt annen pris fra produsent.
Utfra det spørsmålet som forretningsmannen i sin tid stilte meg måtte jeg foreta meg noe aldeles radikalt. Stikkordet ble Australia. Jeg reiste tl Sydney i 2002 og i tre uker trålet jeg "alle" butikker og kvartaler i sentrum. Jeg så at butikkene var flatemessig små grunnet enorme husleier.
For å gjøre en langt historie kort sitter jeg nå "med den mest australske forretning i Europa" med endel produkter som bare finnes i Egersund. Aldri har jeg vært mer "giret" enn jeg er i dag. For nå har jeg fått en slik status hos leverandørene at de skreddersyr produktene ut fra mine (og kundenes) spesielle ønsker.
Og dette kan ikke kopieres. For skal du betale lønn til en stab (som stort sett har for lite å gjøre) pluss husleie må du ha volum og omsetningshastighet. Det får du ikke med mine australprodukter. De varer rett og slett for lenge. Det blir som med noen Volvemodeller før i tiden at du måtte bruke dynamitt for å ødelegge dem
Så takket være forretningsmannens spørsmål sitter jeg i en aldeles spesiell situasjon som ( hvis jeg ikke skulle omkomme) kan gjøre de kommende år til de mest spennende i hele min yrkeskarriere. Så sandelig er det bedre sent enn aldri.
Så nå blir det fast opplegg med to "halvdaue" påskeuker i USA og hele daue november i Australia/New Zealand! Alt takket være et enkelt spøsmål som til de grader gikk hjem!
I sistnevte situasjon har jeg befunnet meg hele mitt yrkesliv. Det er ikke noe å jamre om ettersom det er mange, mange i samme bås. At jeg i dag ser svært lyst på min yrkesframtid ( jeg blir her til jeg stuper) skyldes at en forretningsmann i Egersund en gang stilte meg følgende spørsmål: " Hva koster det å ikke foreta seg noe som helst offensivt og fremtidsrettet?" Det uhyre viktige spørsmålet reddet min økonomiske framtid og hele livskvaliteten.
Faktisk er det et så fundamentalt spørsmål at vi alle bør stille oss dette både yrkesmessig og og privat. Det jeg husker fra de helt meningsløse år i heimevernet var SITRAP, forkortelse for situasjonsrapport. Vi bør alle holde regelsmessig dommedag over oss selv med å stille oss fortløpende ubehagelige spørsmål og konkludere med den for øyeblikket presise situasjon vi befinner oss i.
For undertegnede var yrkessituasjonen rundt 1990 krystallklar. Selvstendige små sportsforretninger hadde ingen framtid. Jeg fikk til de grader rett. XXL "raukjører" nå hele denne økonomisk pressede bransje i en slik grad at til og med G-sport nå føler presset. XXL er nå så finansiell sterk ( dekker snart hele Norden) at "frittstående" sportsforretninger nå hører hjemme på museum. Som sådan får du rett og slett ikke tilgang på attraktive produkter. Kjedene har låst disse samtidig som de får en helt annen pris fra produsent.
Utfra det spørsmålet som forretningsmannen i sin tid stilte meg måtte jeg foreta meg noe aldeles radikalt. Stikkordet ble Australia. Jeg reiste tl Sydney i 2002 og i tre uker trålet jeg "alle" butikker og kvartaler i sentrum. Jeg så at butikkene var flatemessig små grunnet enorme husleier.
For å gjøre en langt historie kort sitter jeg nå "med den mest australske forretning i Europa" med endel produkter som bare finnes i Egersund. Aldri har jeg vært mer "giret" enn jeg er i dag. For nå har jeg fått en slik status hos leverandørene at de skreddersyr produktene ut fra mine (og kundenes) spesielle ønsker.
Og dette kan ikke kopieres. For skal du betale lønn til en stab (som stort sett har for lite å gjøre) pluss husleie må du ha volum og omsetningshastighet. Det får du ikke med mine australprodukter. De varer rett og slett for lenge. Det blir som med noen Volvemodeller før i tiden at du måtte bruke dynamitt for å ødelegge dem
Så takket være forretningsmannens spørsmål sitter jeg i en aldeles spesiell situasjon som ( hvis jeg ikke skulle omkomme) kan gjøre de kommende år til de mest spennende i hele min yrkeskarriere. Så sandelig er det bedre sent enn aldri.
Så nå blir det fast opplegg med to "halvdaue" påskeuker i USA og hele daue november i Australia/New Zealand! Alt takket være et enkelt spøsmål som til de grader gikk hjem!
torsdag 1. mars 2012
EN SIVILISASJONS LANGSOMME OG SIKRE DØD
Hvis jeg hadde reist fra Egersund for 50 år siden til en annen verdensdel og besøkt Egersund sentrum akkurat i dag 1. mars 2012 kr. 1500; hva ville forskjellen vært?
Mens jeg vandret gjennom hele gågatesystemet og opplevde den skremmende folketomheten utenfor butikkene ville jeg tenkt at her hadde det vært atomkrig. Minnene om det pulserende folkeliv i og utenfor butikkene, ungene i gatene og det hele hadde strøymt på meg så eg knapt kunne anda. Konstrasten er voldsom.
Som det nå er har jeg opplevd at sentrumshandelens langsomme død er liksom alderdommen. Den kommer snikende på deg uten at du merker det. Og dette at sentrumshandelens butikker bukker under den ene etter den andre er et internasjonal fenomen. Shoppingsenterne og traktorene gjorde sentrumsbutikkene og hest-og-kjerre gammeldags.
Jeg diskuterte i dag med min gode venn Arnt Olav Klippenberg hvordan han ville drevet butikk i et bysentrum som Egersund hvis han var tvunget til det. Hans tanker var interessante og helt i tråd med min egen oppfatning.
Han ville drevet innen flere sjangrer samtidig. Personlig er jeg helt overbevist om at det er den eneste mulighet for selvstendige og små butikker for å overleve. Klarer de ikke å fornye seg og tilføre sine kunder en minneverdig merverdi i tillegg til produktene, har de absolutt ingen berettigelse i framtidens krevende handelsklima.
Jeg har gjordt meg noen tanker om forskjellen på et gravalvorlig norsk bedehus og de farvedes overdådige og livsbejaende gospelgudstjenester i USA. Hvis begge fører deg til himmelen, hvilken type gudstjeneste ville du deltatt i mens du var på jorden? Svaret er jo innlysende. Akkurat denne forskjellen kan du også overføre til forholdet kjedelige blodfattige shoppingsentere versus intime og minneverdige spesialforretninger. Du kan selvfølgelig også viderføre dette til forskjellen i opplevelsen av spisesteder.
Nettopp derfor gleder jeg meg inn i hampen til å dra til Seattle 14 dager i påsken. Jeg skal grundig undersøke forskjellen på de straite Starbuck-coffeeshoppene og de spesialiserte , originale og uavhengige konkurrentene.
De sistnevnet har innført begrepet coffe-bar-theatre. Kompromissløs kvalitet, enesteånde miljø og mye underholdning- alt i en pakke.
Jeg er ikke i tvil om at akkurat denne oppskrift- kjøp, se og bli sett, og ikke minst delta i business-showet , er en lovende oppskrift.
Den som lever får se.
Mens jeg vandret gjennom hele gågatesystemet og opplevde den skremmende folketomheten utenfor butikkene ville jeg tenkt at her hadde det vært atomkrig. Minnene om det pulserende folkeliv i og utenfor butikkene, ungene i gatene og det hele hadde strøymt på meg så eg knapt kunne anda. Konstrasten er voldsom.
Som det nå er har jeg opplevd at sentrumshandelens langsomme død er liksom alderdommen. Den kommer snikende på deg uten at du merker det. Og dette at sentrumshandelens butikker bukker under den ene etter den andre er et internasjonal fenomen. Shoppingsenterne og traktorene gjorde sentrumsbutikkene og hest-og-kjerre gammeldags.
Jeg diskuterte i dag med min gode venn Arnt Olav Klippenberg hvordan han ville drevet butikk i et bysentrum som Egersund hvis han var tvunget til det. Hans tanker var interessante og helt i tråd med min egen oppfatning.
Han ville drevet innen flere sjangrer samtidig. Personlig er jeg helt overbevist om at det er den eneste mulighet for selvstendige og små butikker for å overleve. Klarer de ikke å fornye seg og tilføre sine kunder en minneverdig merverdi i tillegg til produktene, har de absolutt ingen berettigelse i framtidens krevende handelsklima.
Jeg har gjordt meg noen tanker om forskjellen på et gravalvorlig norsk bedehus og de farvedes overdådige og livsbejaende gospelgudstjenester i USA. Hvis begge fører deg til himmelen, hvilken type gudstjeneste ville du deltatt i mens du var på jorden? Svaret er jo innlysende. Akkurat denne forskjellen kan du også overføre til forholdet kjedelige blodfattige shoppingsentere versus intime og minneverdige spesialforretninger. Du kan selvfølgelig også viderføre dette til forskjellen i opplevelsen av spisesteder.
Nettopp derfor gleder jeg meg inn i hampen til å dra til Seattle 14 dager i påsken. Jeg skal grundig undersøke forskjellen på de straite Starbuck-coffeeshoppene og de spesialiserte , originale og uavhengige konkurrentene.
De sistnevnet har innført begrepet coffe-bar-theatre. Kompromissløs kvalitet, enesteånde miljø og mye underholdning- alt i en pakke.
Jeg er ikke i tvil om at akkurat denne oppskrift- kjøp, se og bli sett, og ikke minst delta i business-showet , er en lovende oppskrift.
Den som lever får se.
onsdag 29. februar 2012
GOOGLES MØTEPLASS ER IKKE BARE BILLIG SEX
Når det gjelder dette med å "sjekke" folk på nettet har jeg egentlig ikke gjordt meg opp noen absolutt mening hverken den ene eller den andre veien. Jeg vet jo at sjekkingen der har medført mye seksuelle forbrytelser overfor spesielt mindreårige jenter. Det er jo kjent at svindlere også via nettet utnytter godtroende damer økonomisk så det holder.
Men i går opplevde jeg noe gledelig og interessant den andre veien når det gjelder å finne seriøse livsledsagere på nettet. Dette kan muligens interessere mine blogglesere.
En jærbu som jeg kjenner godt (rundt 60) har levd i et helt greit ekteskap gjennom mange år. Når jeg regelmessig har truffet ekteparet har jeg faktisk savnet gnist og virkelig samhørighet i forholdet. Det virker som ekteskapet gikk på autopilot.
Men så- rett før jul hadde jeg i Saloon Kakadu besøk av ektemannen med ny livsledsager! Damen var intelligent (snakker 7 språk) og var virkelig stilig! Men det jeg merket mest var en gnist mellom herre og dame jeg ikke hadde oppdaget i "det gamle forhold". Sandelig!
Noen dager senere hadde jeg igjen besøk av jærbuen, og da var han alene. Jeg kjenner ham så godt at jeg kunne tillate me spørre om hvorfor dette skifte etter så mange år? Han informerte meg da at etter en utenlandstur hadde hans mangeårige fru tømt hele huset for hans eiendeler og plassert dem i det store uthuset! Han var ikke lenger velkommen i eget hus!
Enden på visen ble at skilsmisseoppgjøret gikk meget greit av hensyn til avkommet. Det var nok verdier til at ingen av partene ble sittendei igjen som fattiglus.
Men etter en stund i sitt nye hus ble han nærmest gal av å være alene. Så da ble MØTEPLASSEN på Google løsningen! På rekordtid var kontakt med den riktige dame opprettet. Og ikke lenge etter tok han imot henne på Bryne jernbanestasjon! Det har blitt blink på alle måter. Hans barn og barnebarn har blitt glad i henne , og hun på sin side har blitt glad i dem og ikke minst jærstrendene.
Etter denne gode opplevelsen har jeg fullstendig revidert mitt syn på å få kontakt med rette partner på nettet. Faktisk er sjansen her mye større for å finne den rette enn under et lettere alkoholisert møte på en eller annen bar. På nettet har du jo faktisk hele Norge som nedslagsfelt for å finne den "rette".
For min egen part er jeg 100 % hetereseksuell og 1000 % ungkarssær. Det betyr at jeg måtte levd sammen med en attraktiv dame i særbo- d.v.s. at vi levde fysisk hver for seg , men var erotisk trofaste ettersom det ble for mye krøll med å bringe inn utenforstående i ordningen med risiko for smitte og det som verre er. Så kunne vi konstruert et avansert meldesystem overfor hverandre når et besøk var ønskelig .Dette kunne resultert i at vi begge hadde det beste av alle verdener å dele. Så kunne vi være for oss selv når vi var sure.
Jeg lurer sandelig på om jeg sporenstreks går inn på MØTEPLASSEN for å finne denne overjordiske dame.
Teksten har jeg allerede pønsket ut. Den reserverer jeg drømmedamen.
Men i går opplevde jeg noe gledelig og interessant den andre veien når det gjelder å finne seriøse livsledsagere på nettet. Dette kan muligens interessere mine blogglesere.
En jærbu som jeg kjenner godt (rundt 60) har levd i et helt greit ekteskap gjennom mange år. Når jeg regelmessig har truffet ekteparet har jeg faktisk savnet gnist og virkelig samhørighet i forholdet. Det virker som ekteskapet gikk på autopilot.
Men så- rett før jul hadde jeg i Saloon Kakadu besøk av ektemannen med ny livsledsager! Damen var intelligent (snakker 7 språk) og var virkelig stilig! Men det jeg merket mest var en gnist mellom herre og dame jeg ikke hadde oppdaget i "det gamle forhold". Sandelig!
Noen dager senere hadde jeg igjen besøk av jærbuen, og da var han alene. Jeg kjenner ham så godt at jeg kunne tillate me spørre om hvorfor dette skifte etter så mange år? Han informerte meg da at etter en utenlandstur hadde hans mangeårige fru tømt hele huset for hans eiendeler og plassert dem i det store uthuset! Han var ikke lenger velkommen i eget hus!
Enden på visen ble at skilsmisseoppgjøret gikk meget greit av hensyn til avkommet. Det var nok verdier til at ingen av partene ble sittendei igjen som fattiglus.
Men etter en stund i sitt nye hus ble han nærmest gal av å være alene. Så da ble MØTEPLASSEN på Google løsningen! På rekordtid var kontakt med den riktige dame opprettet. Og ikke lenge etter tok han imot henne på Bryne jernbanestasjon! Det har blitt blink på alle måter. Hans barn og barnebarn har blitt glad i henne , og hun på sin side har blitt glad i dem og ikke minst jærstrendene.
Etter denne gode opplevelsen har jeg fullstendig revidert mitt syn på å få kontakt med rette partner på nettet. Faktisk er sjansen her mye større for å finne den rette enn under et lettere alkoholisert møte på en eller annen bar. På nettet har du jo faktisk hele Norge som nedslagsfelt for å finne den "rette".
For min egen part er jeg 100 % hetereseksuell og 1000 % ungkarssær. Det betyr at jeg måtte levd sammen med en attraktiv dame i særbo- d.v.s. at vi levde fysisk hver for seg , men var erotisk trofaste ettersom det ble for mye krøll med å bringe inn utenforstående i ordningen med risiko for smitte og det som verre er. Så kunne vi konstruert et avansert meldesystem overfor hverandre når et besøk var ønskelig .Dette kunne resultert i at vi begge hadde det beste av alle verdener å dele. Så kunne vi være for oss selv når vi var sure.
Jeg lurer sandelig på om jeg sporenstreks går inn på MØTEPLASSEN for å finne denne overjordiske dame.
Teksten har jeg allerede pønsket ut. Den reserverer jeg drømmedamen.
mandag 27. februar 2012
OKLAHOMA, BESLAN OG UTØYA
På Utøya ble det drept i underkant av 70 barn. 3.september 2004 ble det i Beslan, Russland drept totalt 334 personer, inkludert 186 skolebarn etter at terrorister hadde kidnappet rundt 1100 personer og sperret dem inne.
I Oklahoma på 1980 tallet drepte en hvit amerikansk terrorist rundt 250 personer i en offentlig bygning med en kunstgjødselbombe. Han ble senere henrettet.
Sammenlikningen gjør jeg for å vise at satanismens ondskap er internasjonal. I tillegg viste både Utøya og Beslan at den offisielle udugeligheten er like internasjonal. Myndighetene i Russland fikk knallhard kritikk for måten de taklet gisseltakingen på. Det ble hevdet at politets opptreden bidro til at tapstallet ble så høyt.
Politiets opptreden under Utøyadramaet har også fått kritikk så det holder. Det uhyggelige spørsmål nr. 1 er om flere liv kunne vært spart med like resolutt opptreden fra politiets side som fra campinggjester og sivilpersoner. Som jeg oppfatter det har enhver tilløp til denne slags kritikk blitt kontant og arrogant avfeiet fra offisielt hold.
Men for meg er spørsmål nr. 2 rundt Utøyakatastrofen det mest uhyggelige. Hvis ikke AUF's leder pluss noen få utvalgte til hadde "kapret" ferjen m.s. Thorbjørn og rømt hals over hode fra helt forsvarsløse barn, ville flere blitt reddet? Hvorfor sørget ikke lederen (han nærmer seg 30 år) for å fylle ferja opp med barn og unge med en eneste gang? Hvorfor har ikke norsk presse flombelyst dette og fått alle fakta på bordet?
For meg vil Utøya for all framtid være et monument over en feighet og uansvarlighet som ikke noe språk i verden beskrive kan. Både politisk og ikke minst journalistisk.
Terrorist Breivik er en annen historie. Han har bare adlydt de demoner som er blitt plantet i hans psyke. Han er etter min mening ikke gal. I så tilfelle må alle medlemmer av religiøse sekter også diagnoseres som "gale". Her har jeg helt andre forutsetninger enn hvilken som helst psykolog for å stille en korrekt ananlyse år det gjelder Breivik mentale tilstand.
Derfor har jeg forsonet meg med at for all framtid er det ordet feighet jeg først og fremst forbinder med Utøya. Og den var det ikke terrorist Breivik som sto for. Han sto for den fysiske henrettelse. Det gjorde også de som smadret flyene inn i tvillingtårnene i New York. Og ifølge en TV-vert i USA beviste dette at flykaprerne var alt annet enn feige ettersom de var villige til å ofre sine liv for en sak de trodde på. Dette ble så sterk kost at vedkommende måtte gå fra jobben.
Det måtte også en av de mest kjente TV-personlighetene i Tysklands mest seriøse TV-kanal. Vedkommende hadde i et privat selskap ytret følgende:" Men kunne si om Hitler hva man ville, men han fikk iallefall opp sysselsettingen!" Det var jo "sant", men økningen i sysselsettingen hadde jo en aldeles uhyggelig pris; ikke minst for tyskerne selv. Det nevnte ikke TV-verten.
I Oklahoma på 1980 tallet drepte en hvit amerikansk terrorist rundt 250 personer i en offentlig bygning med en kunstgjødselbombe. Han ble senere henrettet.
Sammenlikningen gjør jeg for å vise at satanismens ondskap er internasjonal. I tillegg viste både Utøya og Beslan at den offisielle udugeligheten er like internasjonal. Myndighetene i Russland fikk knallhard kritikk for måten de taklet gisseltakingen på. Det ble hevdet at politets opptreden bidro til at tapstallet ble så høyt.
Politiets opptreden under Utøyadramaet har også fått kritikk så det holder. Det uhyggelige spørsmål nr. 1 er om flere liv kunne vært spart med like resolutt opptreden fra politiets side som fra campinggjester og sivilpersoner. Som jeg oppfatter det har enhver tilløp til denne slags kritikk blitt kontant og arrogant avfeiet fra offisielt hold.
Men for meg er spørsmål nr. 2 rundt Utøyakatastrofen det mest uhyggelige. Hvis ikke AUF's leder pluss noen få utvalgte til hadde "kapret" ferjen m.s. Thorbjørn og rømt hals over hode fra helt forsvarsløse barn, ville flere blitt reddet? Hvorfor sørget ikke lederen (han nærmer seg 30 år) for å fylle ferja opp med barn og unge med en eneste gang? Hvorfor har ikke norsk presse flombelyst dette og fått alle fakta på bordet?
For meg vil Utøya for all framtid være et monument over en feighet og uansvarlighet som ikke noe språk i verden beskrive kan. Både politisk og ikke minst journalistisk.
Terrorist Breivik er en annen historie. Han har bare adlydt de demoner som er blitt plantet i hans psyke. Han er etter min mening ikke gal. I så tilfelle må alle medlemmer av religiøse sekter også diagnoseres som "gale". Her har jeg helt andre forutsetninger enn hvilken som helst psykolog for å stille en korrekt ananlyse år det gjelder Breivik mentale tilstand.
Derfor har jeg forsonet meg med at for all framtid er det ordet feighet jeg først og fremst forbinder med Utøya. Og den var det ikke terrorist Breivik som sto for. Han sto for den fysiske henrettelse. Det gjorde også de som smadret flyene inn i tvillingtårnene i New York. Og ifølge en TV-vert i USA beviste dette at flykaprerne var alt annet enn feige ettersom de var villige til å ofre sine liv for en sak de trodde på. Dette ble så sterk kost at vedkommende måtte gå fra jobben.
Det måtte også en av de mest kjente TV-personlighetene i Tysklands mest seriøse TV-kanal. Vedkommende hadde i et privat selskap ytret følgende:" Men kunne si om Hitler hva man ville, men han fikk iallefall opp sysselsettingen!" Det var jo "sant", men økningen i sysselsettingen hadde jo en aldeles uhyggelig pris; ikke minst for tyskerne selv. Det nevnte ikke TV-verten.
lørdag 25. februar 2012
FLEKKEFJORD, BJERKREIMSELVA OG TYSKE LUKSUSBILER.
Ettersom det ingenlunde er den store handelstrafikken i Egersund sentrum i dag vil jeg kort sveipe innom tre helt forskjellige arenaer på lørdagens blogg.
Jeg hadde nettopp besøk av et par fra Flekkefjord som bekreftet det jeg hadde visst lenge. "Shoppingsenteret" i Flekkefjord er egentlig en vits. Det er hverken det ene eller det andre. Flekkefjords gamle handlegate preges i tillegg av mer og mer tomme lokaler. Og endelig står de stormannsgale planer sør for byen om et mini-Sørlandssenteret helt i stampe. Virkeligheten har innhentet galskapen for lenge siden.
Så over til Bjerkreimselva. Den hadde den fjerd største laksefangsten i 2011(21816 kilo) etter Tana, Gaula og Orkla, men foran storheter som Namsen og Altaelva. Virkeligheten overgår fantasien. Dette er med å sette både Bjerkreim og Egersund på kartet til de grader. Personlig har jeg merket meg et stadig større besøk av dansker i butikken de senere somre.
Så var det tyske luksusbiler.
For øyeblikket er det en enorm overkapasitet når det gjelder bilproduksjon i Europa. I desperasjonen dumpes flere modeller med rundt 30 % rabatt. Alle de vanlige fabrikkene har stor salgsnedgang så langt i 2012. Så ikke med Mercedes, BMW og Audi. Disse luksusmerker øker kraftig.Årsaken er først og fremst de nyrike i China.
Der nytter det ikke med noe midt i mellom. Kun det beste og mest luksuriøse er godt nok.
Dette er interessant ettersom dette mønster går igjen i alle varegrupper over den ganske verden. Skal du overleve i framtiden må du skille deg ut så det rekker. Enten som reispikka luksus-status produkt eller noe aldeles originalt og spesielt. Og det originale og spesielle behøver ikke være i nærheten av prisnivået til luksusproduktene.
Konklusjon: Originale produkter tiltrekker mennesker som vil bestyrke sin identitet og ikke være som alle andre. Og jeg gjentar- originale produkter kan ofte være et økonomisk kanonkjøp.
Jeg må avlutte med en artig historie om en nyrik russer som kom inn i en av Moskvas luksusbutikker og kjøpte den dyrest varen på en absolutt betingelse. Ingen plass i verden skulle akkurat dette produktet være dyrere enn i denne butikk.
Han må jo være selve drømmekunden for all verden forretningsfolk.
Ha en strålende helg!
Jeg hadde nettopp besøk av et par fra Flekkefjord som bekreftet det jeg hadde visst lenge. "Shoppingsenteret" i Flekkefjord er egentlig en vits. Det er hverken det ene eller det andre. Flekkefjords gamle handlegate preges i tillegg av mer og mer tomme lokaler. Og endelig står de stormannsgale planer sør for byen om et mini-Sørlandssenteret helt i stampe. Virkeligheten har innhentet galskapen for lenge siden.
Så over til Bjerkreimselva. Den hadde den fjerd største laksefangsten i 2011(21816 kilo) etter Tana, Gaula og Orkla, men foran storheter som Namsen og Altaelva. Virkeligheten overgår fantasien. Dette er med å sette både Bjerkreim og Egersund på kartet til de grader. Personlig har jeg merket meg et stadig større besøk av dansker i butikken de senere somre.
Så var det tyske luksusbiler.
For øyeblikket er det en enorm overkapasitet når det gjelder bilproduksjon i Europa. I desperasjonen dumpes flere modeller med rundt 30 % rabatt. Alle de vanlige fabrikkene har stor salgsnedgang så langt i 2012. Så ikke med Mercedes, BMW og Audi. Disse luksusmerker øker kraftig.Årsaken er først og fremst de nyrike i China.
Der nytter det ikke med noe midt i mellom. Kun det beste og mest luksuriøse er godt nok.
Dette er interessant ettersom dette mønster går igjen i alle varegrupper over den ganske verden. Skal du overleve i framtiden må du skille deg ut så det rekker. Enten som reispikka luksus-status produkt eller noe aldeles originalt og spesielt. Og det originale og spesielle behøver ikke være i nærheten av prisnivået til luksusproduktene.
Konklusjon: Originale produkter tiltrekker mennesker som vil bestyrke sin identitet og ikke være som alle andre. Og jeg gjentar- originale produkter kan ofte være et økonomisk kanonkjøp.
Jeg må avlutte med en artig historie om en nyrik russer som kom inn i en av Moskvas luksusbutikker og kjøpte den dyrest varen på en absolutt betingelse. Ingen plass i verden skulle akkurat dette produktet være dyrere enn i denne butikk.
Han må jo være selve drømmekunden for all verden forretningsfolk.
Ha en strålende helg!
torsdag 23. februar 2012
DERFOR ER JEG GLAD AT JEG IKKE HAR ANSATTE
Jeg hadde nettopp besøk av en reisende i sko. For det første var dette oppsiktsvekkende. Reisende er idag en utdøende rase. Ettersom kjedene har egne lukkede innkjøpsmesser og kjedene dominerer butikk-Norge, er det ikke grunnlag for disse lenger.
Vedkommende skulle selge noen "supre amerikanske boots som grunnet fraktutgiftene ble produsert i Portugal" og kun skulle selges i utvalgte spesialbutikker. Jeg svarte at jeg har den mest spesialiserte butikk i Europa og kjøper kun direkte fra produsentene i Australia uten noen mellomledd.
Imidlertid var dette en interessant kar som hadde mye å berette. Det han hadde observert på sin rundtur i Norge var at mye av personalet brukte mye av arbeidstiden på Facebook. Dette var blitt den moderne form for butikktyveri. Det er jo en kjent sak at ansatte stjeler varer fra arbeidsgiver. Men med Facebook som endrer verden totalt, endrer og utvider de ansatte sitt tyveri fra arbeidsgiver. De stjeler arbeidstimene som skulle brukes på kunder.
Dette er en av grunnene jeg er sjeleglad jeg er alene. En annen grunn gjorde en likesinnet åndsfrende, som driver en butikk uten ansatte et sted på Østlandet, meg oppmerksom på.
Jeg siterer fra intervju med ham i en av Oslo-avisene. " Butikken er registrert som personlig foretak. Å ansette flere enn meg selv er uaktuelt. Det blir for dyrt og byråkratisk. Arbeidsgiverne blir pålagt alt for mye ansvar fra myndighetenes side.
Medlemsskap i en kjede blir aldri aktuelt. Forpliktelsene er for store, og de krever tvangssalg av varer. Kjedene er for striglet og har ansatte som hverken vil eller kan noe. Dessuten har jeg aldri salg. Da må jeg prise om varene og kundene blir forvirret når det gjelder hva som er riktig pris."
Og jeg som trodde at jeg var helt alene i Norge om å kjøre denne konsekvente politikk! Gledelig, gledelig at andre har sett lyset.
Min forretningsfilosofi er enkel.
Enten du er medlem av kongefamilien eller den lokale ludoklubb skal alle behandles likt , ha samme solide service og betale den samme anstendige pris. Dette for meg lureriet med "salg" hele året som kamuflasje for helt vanlige priser kommer aldri på tale.
Den reisende opplyste for øvrig at det var ufattelig mange butikker rundt omkring i landet som sliter med økonomi i konkursens grenseland. Særlig er økonomien i sportsbransjen desperat. XXL valser over hele gjengen og blir stadig sterkere og mer og mer uslåelig på pris. GMax følger på . Snart er den frittstående sportshandler et fjernt minne. Jeg er sjeleglad at jeg kom meg ut av dette galehuset i tide. Og jeg er like sjeleglad at jeg er ekstremspesialisert og helt alene. Sandelig sparer dette mitt nervesystem. OH YEAH!
Vedkommende skulle selge noen "supre amerikanske boots som grunnet fraktutgiftene ble produsert i Portugal" og kun skulle selges i utvalgte spesialbutikker. Jeg svarte at jeg har den mest spesialiserte butikk i Europa og kjøper kun direkte fra produsentene i Australia uten noen mellomledd.
Imidlertid var dette en interessant kar som hadde mye å berette. Det han hadde observert på sin rundtur i Norge var at mye av personalet brukte mye av arbeidstiden på Facebook. Dette var blitt den moderne form for butikktyveri. Det er jo en kjent sak at ansatte stjeler varer fra arbeidsgiver. Men med Facebook som endrer verden totalt, endrer og utvider de ansatte sitt tyveri fra arbeidsgiver. De stjeler arbeidstimene som skulle brukes på kunder.
Dette er en av grunnene jeg er sjeleglad jeg er alene. En annen grunn gjorde en likesinnet åndsfrende, som driver en butikk uten ansatte et sted på Østlandet, meg oppmerksom på.
Jeg siterer fra intervju med ham i en av Oslo-avisene. " Butikken er registrert som personlig foretak. Å ansette flere enn meg selv er uaktuelt. Det blir for dyrt og byråkratisk. Arbeidsgiverne blir pålagt alt for mye ansvar fra myndighetenes side.
Medlemsskap i en kjede blir aldri aktuelt. Forpliktelsene er for store, og de krever tvangssalg av varer. Kjedene er for striglet og har ansatte som hverken vil eller kan noe. Dessuten har jeg aldri salg. Da må jeg prise om varene og kundene blir forvirret når det gjelder hva som er riktig pris."
Og jeg som trodde at jeg var helt alene i Norge om å kjøre denne konsekvente politikk! Gledelig, gledelig at andre har sett lyset.
Min forretningsfilosofi er enkel.
Enten du er medlem av kongefamilien eller den lokale ludoklubb skal alle behandles likt , ha samme solide service og betale den samme anstendige pris. Dette for meg lureriet med "salg" hele året som kamuflasje for helt vanlige priser kommer aldri på tale.
Den reisende opplyste for øvrig at det var ufattelig mange butikker rundt omkring i landet som sliter med økonomi i konkursens grenseland. Særlig er økonomien i sportsbransjen desperat. XXL valser over hele gjengen og blir stadig sterkere og mer og mer uslåelig på pris. GMax følger på . Snart er den frittstående sportshandler et fjernt minne. Jeg er sjeleglad at jeg kom meg ut av dette galehuset i tide. Og jeg er like sjeleglad at jeg er ekstremspesialisert og helt alene. Sandelig sparer dette mitt nervesystem. OH YEAH!
tirsdag 21. februar 2012
NÅR FANATISKE PARAGRAFRYTTERE KOSTER MENNESKELIV
Tidligere redaktør Hetland i Stavanger Aftenblad hadde nylig en tankevekkende artikkel vedrørende det uhyggelige faktum at regler og lover terroriserer den moderne borgers liv. På linje med Hetland er også en filosof som skriver at "mennesket beveger seg nå over fra livets levende verden til reglenes og paragrafenes steindøde ørken hvor ingen ureglementert meneskelig spontanitet er tillatt." Satt noe på spissen. MEN FILOSOFEN HAR REGISTRERT EN FORSKREKKELIG TENDENS.
For meg er Utøya et nagende eksempel på forskjellen i opptreden fra campinggjestene som reddet mange liv og det offisielle regelverks representanter med sin til dels hjelpeløse opptreden. Jeg personlig er ikke i tvil om at mange flere kunne blitt reddet hvis .......
For ikke å snakke om at hvis AUF hadde hatt en ledelse som hadde opptrådt i farens stund med innstillingen til en skipskaptein med æren i behold. HAN hadde vært siste mann fra borde. Ledelsen i AUF opptrådte STIKK MOTSATT.
Fanatiske paragrafryttere har jeg personlig opplevd på næreste hold i Heimevernet. Der var personer med mange stjerner og særdeles lite vett. Men mangelen på kompetanse og intelligens var rikelig erstattet av avgudsdyrkelse vedrørende "hva som sto i den militære bok".
Så hvis det i en farlig krigssituasjon krevdes snarrådighet og selvstendig tenking ville følgende skjedd, for å sette det på spissen og til de grader understreke poenget.
De som viste mot og glemte alle militære instrukser og regler, og på den måten reddet mange menneskeliv, kunne endt opp som straffedømte i en krigsrett.
De grå udugelige offiserer som konsekvent fulgte "boken", og på den måten ofret mange soldater helt unødvendig, ville antagelig blitt forfremmet med lysende medaljer.
Det er den absurde og skrekkinnjagende virkelighet. Det er akkurat det som kjennetegner politikken, skolevesenet osv.. De personer som fortsatt lytter til sine medmenneskelige innstinkter, og handler deretter, skal slås ettertrykelig ned på. For de har nemlig glemt å underkaste seg NULLENS første lov. Og den lyder slik:" I solidaritetens navn forlanger vi at alle skal være like grå og hvert eneste minutt underkaste seg hver eneste regel som Nullens Fagorganisasjon har bestemt!".
Da har det særdeles tankevekende tyske ordspråk gått i oppfyllelse: " NÅR TANKER OG ORD ORGANISERES, DØR SJELEN STILLE OG LANGSOMT.
Derfor observerer jeg hvert eneste våkne minutt det offisielle slagordet i New Hampshire: "LIVE FREE, OR DIE!"
Et annet ordspråk passer også inn: " Det er bedre å dø stående med æren i behold, enn eksistere som en lydig sau!."
Det var godt å få dette ut av systemet slik at jeg slipper å renne til psykolog. De pengene jeg sparer på dette bruker jeg heller på rødvin.
For meg er Utøya et nagende eksempel på forskjellen i opptreden fra campinggjestene som reddet mange liv og det offisielle regelverks representanter med sin til dels hjelpeløse opptreden. Jeg personlig er ikke i tvil om at mange flere kunne blitt reddet hvis .......
For ikke å snakke om at hvis AUF hadde hatt en ledelse som hadde opptrådt i farens stund med innstillingen til en skipskaptein med æren i behold. HAN hadde vært siste mann fra borde. Ledelsen i AUF opptrådte STIKK MOTSATT.
Fanatiske paragrafryttere har jeg personlig opplevd på næreste hold i Heimevernet. Der var personer med mange stjerner og særdeles lite vett. Men mangelen på kompetanse og intelligens var rikelig erstattet av avgudsdyrkelse vedrørende "hva som sto i den militære bok".
Så hvis det i en farlig krigssituasjon krevdes snarrådighet og selvstendig tenking ville følgende skjedd, for å sette det på spissen og til de grader understreke poenget.
De som viste mot og glemte alle militære instrukser og regler, og på den måten reddet mange menneskeliv, kunne endt opp som straffedømte i en krigsrett.
De grå udugelige offiserer som konsekvent fulgte "boken", og på den måten ofret mange soldater helt unødvendig, ville antagelig blitt forfremmet med lysende medaljer.
Det er den absurde og skrekkinnjagende virkelighet. Det er akkurat det som kjennetegner politikken, skolevesenet osv.. De personer som fortsatt lytter til sine medmenneskelige innstinkter, og handler deretter, skal slås ettertrykelig ned på. For de har nemlig glemt å underkaste seg NULLENS første lov. Og den lyder slik:" I solidaritetens navn forlanger vi at alle skal være like grå og hvert eneste minutt underkaste seg hver eneste regel som Nullens Fagorganisasjon har bestemt!".
Da har det særdeles tankevekende tyske ordspråk gått i oppfyllelse: " NÅR TANKER OG ORD ORGANISERES, DØR SJELEN STILLE OG LANGSOMT.
Derfor observerer jeg hvert eneste våkne minutt det offisielle slagordet i New Hampshire: "LIVE FREE, OR DIE!"
Et annet ordspråk passer også inn: " Det er bedre å dø stående med æren i behold, enn eksistere som en lydig sau!."
Det var godt å få dette ut av systemet slik at jeg slipper å renne til psykolog. De pengene jeg sparer på dette bruker jeg heller på rødvin.
Abonner på:
Innlegg (Atom)