Drosjesjåføren som kjørte meg fra flyplassen til sentrum i Buenos Aires påsken 2000 hadde et meget interessant kjøremøster. Mannen kunne være rundt 70. Vi måtte gjennom en del bomstasjoner på veien inn, og for å takle dem hadde denne godt voksne sin egen rytme.
Den besto i av at han etter passering av bommen akselererte raskt opp til 100 km/t og holdt seg i denne farten til neste bomstasjon var i syne. Da var det klampen i bånn opp mot 140 km/t for så å bråbremse når vi var snaue 100 meter fra bommen. Dette var rytmen helt til hotellet som antagelig var 100 år gammelt.
En kveld jeg skulle ut på tangoshow praiet jeg en taxi på gaten. Etter å satt meg til rette var det klampen i bånn midt i sentrum. Sandelig klarte han også 140 km/t , MIDT I SENTRUM.
Denne sjåfør snakket litt engelsk, så jeg spurte ham om ikke fartsskiltene betydde noe. " Fartskiltene? De er bare dekorasjoner som er trafikkfarlige ettersom de hindrer sikten! De skulle vært fjernet for lenge siden!"
Jeg sitter med en følelse at det er ikke så få sjåfører rundt i verden som deler hans innstilling vedrørende trafikkskilt som viser max fart i området.
